Odd W Suren - Usynlig for verden

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 1 av 221)

Usynlig for verden

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 3 av 221)

Odd W. SurĂŠn

Usynlig for verden Noveller og monologer

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 4 av 221)

Odd W. Surén Fanger og opprørere, noveller, 1985 Tyranner og tjenere, noveller, 1989 Taushetens fortrolige, noveller, 1993 Ansikter og navn, noveller, 1997 Dråper i havet, roman, 1998 Diskrete kulisser, noveller, 2000 Kometenes øyeblikk, roman, 2001 Knuseverk, roman, 2003 Dødsmåter, roman, 2006 Adgangstegn, noveller, 2007 Fra konseptene, utvalgte tekster 1990 – 2008, 2009 For hva det er verdt, roman, 2010 Juletull, noveller 2011 Den som skriver, roman, 2013

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Øystein Vidnes Satt med 11,2/13,8 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2015 ISBN 978-82-03-35939-2

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 5 av 221)

Til fru Blom. N책ja, fru Blom og fru Blom, fru Blom!

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 7 av 221)

Innhold

Sargassohavet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

I De menneskelige ressursene Edit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kort fortalt, rent hypotetisk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det neste som ryker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I embeds medfør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kassererne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sennesets paraplystativer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 27 47 69 78 87

II Axel Myhre Mine aller nærmeste Hvis Tom skulle komme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Om Kristin skulle dukke opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Når Leif kommer, skal smella gå . . . . . . . . . . . . . . . .

115 124 134

Bestemor Mus og min beste venn, Herr Vinmonopolet 139

Menn på bussen Lesbiske smålandskaniner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ingen forteller ham noe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

151 162

Sannheten om Adalbrekt Eselruke . . . . . . . . . . . . . . .

171

Synlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

181

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 69 av 221)

I embeds medfør

Hans likte klirringen i bagen. Jern mot jern, verktøy som gled mot annet verktøy. Han kunne gå med hevet hode som en nyttig mann, en mann med et håndverk, et yrke.

Nå ville nok de gamle bli glade og stolte.

De hadde pyntet til jul, både ute og inne. Han så på alle lysene ute i hagen, og tenkte at det måtte koste en del. At de tok seg råd til det, i sin situasjon!

Han ringte på, og ventet å høre den velkjente bjeffingen til gamle Bella, men det var ikke en lyd å høre innenfra. Det var et sus i luften ute, en snufsing i trærne bak huset, vindkastene lød som våte nys. Regnet drev. Lysene i hagen svingte hit og dit.

Det klikket i låsen, døren gikk opp, et rundt ansikt kikket ut. Det var faren, enda mer skallet og enda litt tjukkere enn før. Ånæmenfaan, er det deg! Hællvete!

Han snudde seg og ropte inn i huset: Mutter! Mutter!

Trurukke guttungen står her, a!

Vaffaan erre du sier! Erre Hansemann?

En temmelig diger kvinne kom til syne bak den lille, runde mannen. Det hang en rykende sneip i den ene munnviken hennes.

Hvem faan skullere ellers værra, sa faren.

69

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 70 av 221)

Åsså kommer’n hjem tel jul, sa moren. Kom inn me deg. Ååå, Hansemann, få se pårræ, a!

Han gikk inn i entreen og satte bagen på gulvet. Lyden av klingende jern gjorde ham nok en gang stolt.

Faren så på bagen. Å erre du har der, a?

Værttøy, sa Hans.

Faren snudde seg mot den storvokste kvinnen.

Høreru, mutter? Han har værttøy!

Nei, dæven! Harru fått deg jobb?

Visst faan, sa Hans. Fast ansatt og greier.

Han hengte av seg ytterklærne, og tok bagen med inn i stuen, der foreldrene bød på kaffe og et veritabelt fjell av småkaker. De nødet ham lenge til å forsyne seg av kakene, og straks han hadde lagt en liten berlinerbolle eller hva det nå var på asjetten sin, formelig kastet de to seg over det digre kakefatet med den rasende glupskheten han husket så godt fra før i tiden. De grafset til seg og kjeklet om kakene. Den skulle jeg ha, sa den ene, nei, jeg, sa den andre, og etter få sekunder hadde de bygget seg hver sin pyramide av kaker på asjettene sine. De stappet i seg og gomlet og smattet.

Med munnen full av kake mumlet faren: Hua flagf wobb ehhe u haw, a?

Pengeinnkrever, sa Hans.

Jøff, sa moren og tygget og svelget og trykket to småkaker inn i munnen på én gang. Høhtewu, fhappew, phengheinnkwewe! Dæwwe!

Etter en stund hadde de åpenbart dempet den verste ulvehungeren. De smattet med velbehag og så med åpenbar stolthet på sønnen.

70

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 71 av 221)

Hællvete, sa faren. Tenk at noon i denna fammilien skulle stiga så høyt, a! Det er jo himmelhøyt over allerem andre! Pengeinnkrever, a gitt!

Nå mårukke glømme svogern tel a Lovise, sa moren.

Han jobba seg opp, jobba og jobba.

Jævla karrierejeger, sa faren.

Hvor høyt nådden, a, spurte Hans, selv om han visste svaret.

Tel slutt, sa faren, med en stemme som skalv av ærbødighet, tel slutt, da n’ nådde toppen, da varn sidemann på søppelbilen i Hobøl!

Dæven schteike, sa moren, enda hun jo måtte ha hørt dette før, ja, sannsynligvis var det hun som hadde fortalt om denne heldige eller dyktige svogeren først. Hans hadde jo også hørt det før, mange ganger, men det var nå noe eget når faren fortalte denne historien. Det var noe med måten han fortalte på, den skjelvende stemmen når selve poenget ble avslørt. Det var akkurat som om en lyste opp innvendig, syntes Hans. Sånn hadde det alltid vært. I hvert fall så lenge denne historien hadde blitt fortalt.

Det er så det går trill rundt for en stakkar, fortsatte moren. Sidemann, a gitt! Fikk sikkert den feite pangsjon!

Men faan, sa faren, pengeinnkrever er jo bedre, kanke sammenlignes engang. Hvem erre du krever inn for, a?

Nei, det er forskjellig, det, sa Hans. Det er mest sånn privvat, hvis dere skjønner.

Det er det som er best, sa faren. Det er der penga ligger. Driveru og banker opp folk og greier, eller?

Joa, det blir nok litt av det også. Men ofte er det nok med litt trusler og sånt. Eller at en kverker katta demses eller noe. Eller det var nok. Nå erre kommt nye dirrek71

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 72 av 221)

tiver. Men ei stønn varre mye kverking av katter og bikkjer og sånt. Hvor er det blitt av Bella, forresten?

Nei trurukke a dævva, a, sa moren. Enda så mye eplekake og sjokolade og alt muli sånt vi ga a! Hælvetes utakknemlige drittbikkje!

Det var som faan.

Ja, visst faan, sa faren. Men telbars tel jobben din. Du bankerem opp sieru? Hæhæ, ja, vi har alltid vært noon tøffinger i denna slekta! Å, kom ikke der, sa moren. Det er oss han hare etter!

Ikke faan, sa faren.

Visst faan, sa moren.

Jaja, sa faren. Men erre mye jobb, a?

Dag og natt, sa Hans.

Men harru tia tel å komma på julebesøk da, a? spurte moren.

Nei, sa Hans, egentli ikke. Men nå er jeg her i, ja, hva faan erre det heter, æææh … embeds medfør! Å, dæven, mutter, hørteru det! I embeds medfør! Det har faan ikke noon i denna slekta vært før!

Nå kan a Lovise sitta der me denna svogern sin, sa moren. Åsså i embeds medfør, da gitt! Hællvete!

Med ett ble faren alvorlig.

Embeds medfør, sa han. Hva faan betyre egentli? At du er her på jobb?

Visst faan, sa Hans. Han strakte seg og grep bagen som sto på gulvet. Med et stønn løftet han den opp på fanget og åpnet den. Han la verktøyet på bordet. Det var tenger og skrustikker, kniver og kroker og mye annet.

Nææ, se a, fatter, sa moren. Så mye fint værttøy, a gitt!

Ja, det var det jeg innvesterte i, sa Hans, for dem penga dere hjalp meg me i fjor.

72

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 73 av 221)

Dæschken, sa faren. Ja, det var jaggu lurt aræ. Bjynteru forræ sjæl, da?

Ja, i førsten, sa Hans. Og så blei jeg sånn heddhønta tel et større byrrå.

Hællvete, sa faren. Åsså heddhønta, da! HÆHÆ!

Men, æhh, hvis du er her på jobb… det erra vel ikke vårs…

Joa, sa Hans. Dere veit det lånet dere tok opp hos pellerten, skraphandlern …

Ja, sa faren, det var jo for å hjælpe deg med penger, det.

Ja, akkurat. Og det har forfalt nå, ja, det veit dere jo.

Schkraphandlern, sa faren. Faan så fin tittel han breier seg me.

Men det er nå jævli høyt, åsså, sa moren. Fyren er jo tjukk i penger.

Joa, sa faren. Han har jaggu stigi tel værs. Men jeg ække overraska, jeg. Han har allti liksom vært litt finere enn oss andre.

Rommantisk, sa moren.

Ja, faan, sa faren, da vi var der og lånte dem penga flørtan me a mutter her og var rommantisk som en ridder. Å vare’n sa igjen?

Jo, han var reine sjentlemann, sa moren, han klaska meg på ene skinka og sa: Jøss, du er jaggu feit over rævva, de’r no ant enn den sagkrakken jeg er gift me!

Dem fine veit å få sagt det, sa faren. Men erre dem penga vi fikk da det gjelder nå, altså?

Er nok det, sa Hans.

Så da er du her for å … det var som faan. Skjønneru, mutter? Han er her for å hale penga ut av vårs.

Jammen det er jo jobben hanses, det.

Joa, det er jo det. Ja, ikke for å værra urimeli, Hanse73

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 74 av 221)

mann, jeg syns jo det er innmari flott at du har stigi tel værs og fått orntli jobb og alt, men det er nå litt leit, detta. Å harru tenkt å gjørra, a?

Detta er jo andre gangs purring, sa Hans. Så da blire vel å klippe ei lilletå av hver. Hvis dere ikke har penger, da.

Ikke mer enn at vi har fra da tel da, sa faren. Du veit vi har betalt renter på det lånet, men avdraga, hællvete heller, det er helt ummuli, det, ass.

Da ere faan ikke bønn, sa Hans. Da måre bli tæra.

Men det verste er at det blikke penger ta det, om du tar tæra vårses, sa faren.

Nei, sa Hans, men det er det dem kaller … æææh, vaffaan vare nå igjen, ikke inngsjinativ, men no som ligner, faan, jeg hare på tunga … innseminasjon? Nei, hællvete vare a? Jo: Innsitament! Å dæsjken, sa moren, høreru, fatter, dem fine orda han bruker, hæ? Innsitament a gitt! Jeg blir helt rørt, jeg!

Dritfint, sa faren. Orntli fagspråk. Men hva betyre, a?

Jo, asså, sa Hans, når jeg klipper lilletæra av dere, så skjønner dere at her må noe gjørras, ikke sant, for neste gang blire den andre lilletåa, og deretter tå for tå, og me tanken på detta får dere lissom den rette draiven tel å setta inn tiltak og årne kæsj, ikke sant.

Jævli smart, sa faren. Han snudde seg mot konen sin.

Du veit, det virker det der, mutter. Jeg kjennere påmæ.

Det er lissom ikke virkeli ennå, men når’n vel har tatt lilletåa kommer jeg nok tel å legga meg i sælan for å skaffe gryna heretter. Jæææævli smart, ass! Proffesjonelt tel tusen!

Men å ska vi ta dem penga fra, a, spurte moren.

Nei, vi må selle leiliheten, da, sa faren.

74

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 75 av 221)

Jamen vi er jo leieboere, sa moren. Å faan, det er sant, sa faren. Ja, da får det bli å donnere non organer. Nyrer. Det årner sæ nok. Og nå erre jo marked for gæmliser som vårs i pornobransjen, ja, ikke for meg, da, men for deg, mutter. Smellfeite, halvgamle fleskesugger seller som hakka møkk, sierem.

Faan, jeg syns du bjyner å bli rommantisk du åsså, jeg, sa moren.

Ja, du veit en plukker opp litt me tia, sa faren. Livets skole!

Men det blir penger tare, spurte moren.

Penger i fleng, sa faren. Og ære og berømmelse. Film, veit du. Hele slekta kommer tel å bli missunneli.

Sieru det, sa moren. Faan, det hadde vært noe, ass! Og jeg har jo allti drømt om å bli filmstjerne, jeg!

Og nå kan det gå i oppfyllelse, sa faren, bare på grunn tan Hansemann her. Sånn erre når onga skikker seg og skaffer seg jobb!

Men det er nå litt synd med dem tæra, sa moren.

Jeg sekke non vei utenom, sa Hans. Hvis ikke du fatter kommer på noe litt brennkvikt.

Niks, sa faren. Jeg har lissom ikke inngsjinnative ennå.

Det kommer vel nårru kløpper tåa, det, tenker jeg.

Jeg syns nå det er litt drastisk, jeg, da, sa moren.

Men sånn erre i denna bransjen, sa Hans.

Skarrukke komma me trusler først, a, sa moren.

Nei, det kom nye dirrektiver her om dan, sa Hans, og da sarem at vi skulle slutte med truslene, for det blei bare uthaling og dritt. Så vi får ta dem tæra. Men nå måkke dere ta detta perssonli, ass.

Nei, faan, sa faren, du er jo proffesjonell. Men det er nå faan så drøyt, åsså, når dem penga det gjelder er dem 75

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 76 av 221)

vi ga deg for atte du skulle komma i gang me denna jobben.

Joa, sa Hans, men det skakke gå utover meg!

Nei, klart det, sa moren. Hvem skarru bjyne me, a?

Nei, jeg tar fatter først, trur jeg. Venstre eller høyre?

Venstre eller høyre åfforno, spurte faren.

Lilletå, sa Hans. Åja, faan. Nei, da fåre bli venstre. Men nå gjøru skikkeli arbe. Haru bedøvelse, eller?

Fåkke lov å bruke det, kan du skjønne.

Faan. Å erre du bruker, a?

Denna tanga her. Men du måkke ta det perssonli, ass.

Neia.

Ska vi se, nå ska jeg bare stille inn skjæret her … ÆÆÆVV! ÆÆVV! Gjøkke vondt alt nå, vel?

Visst faan gjørre vondt!

Tenk på noe aant, da. Åssen blei det me multene i år, a?

Joa, faan, det vakke verst ÆÆÆVV ÆÆÆVVV! Faan så seigt bein, a! ÆÆÆÆVVV! ÆÆÆVVV! Plukkaru på Gørrmyra, eller? ÅÅÅHH, ÆÆÆV, hæ? Joa, ÅÅÅH, Gørrmyra, ævv ævv, rett før Stælken og Bjørnholt, hææ hææ, åååh, ævvv, vi møtterem på hjemveien, gjett om dem blei sure, a! Faan, skarre blø så jævli, a?

Helt norrmalt, det. Og nå erre mutter. Kom igjen!

Litt senere sto han utenfor igjen. Julelysene svingte hit og dit i hagen, men det hadde sluttet å regne.

Inne i huset satt faren og moren hans med bandasje om lilletåstumpene.

76

T YPE-IT AS, 24.04.2015 ORDRE: 35168 (s . 77 av 221)

Såru håndlage hasses, sa faren. Åssen ‘n håndterte værttøyet. Det er faan meg håndverker, ass. Ja, hendige har vi allti vært, både på mi sie og di. Og nå er’n forsyne meg pengeinnkrever. Det er mer enn håndverk, det. Det er faan meg kunst!

Utruli så folk kan komme sæ opp, sa moren.

Helt eventyrli, sa faren. Og så kommern i embeds medfør! Det skullerem hørt, denna fisefine slekta di.

Alle dem faguttrykka, da, sa moren. Embeds medfør, og innsitament.

Reine proffessorn, sa faren.

Jeg trur jeg ringer tel a Lovise, sa moren. Det er jo jul og alt, så det går an å ringe da, dem blikke forbanna av det, trur jeg. Og så sier jeg at vi har fått den beste julepressangen i væla. Atte ‘n Hansemann har stigi tel svimlende høyder. Og atte ‘n ikke forsmådde vårs i sin storhet og velde, men kom hjem og besøkte vårs, som om vi var på likefot me’n. Han bare kom, nesten som Jesus, fatter, harru tenkt på det? Og nå når det er jula og alt. Det ska jeg si tel a Lovise. Han kom på julekvellen, som’n Jesus sjæl!

Ja, det må du si! Og husk å si: I embeds medfør! Han kom tel vårs, og han kom i embeds medfør! Si det to ganger! Hællvete, hu kommer tel å bli bra lang i maska! Nei, mutter, nå er jeg jaggu lykkeli!

Jeg åsså, fatter, jeg åsså. Hurra for ‘n Hansemann!

Hurra!

77