Nelias_sorg

Nelias sorg

1

Nelias sorg.indd 1

22.03.12 15:13

2

Nelias sorg.indd 2

22.03.12 15:13

Gro Fykse

Nelias sorg

3

Nelias sorg.indd 3

22.03.12 15:13

Gro Fykse

Nelias gåte 2010 Nelias natt 2011

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Minon Pro 11/15,5 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g. Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Pößneck Printed in Germany, 2012

ISBN 978-82-03-25316-4

4

Nelias sorg.indd 4

22.03.12 15:13

Kapittel 1

– Miran su cais. Aven ohm sia, toli mara, sang Nelia der hun stod på kanten av stupet. Hånden lå mot kragebeinet, mot den perfekte gjengivelsen av en blå iridblomst. Hun var alene og trengte ikke skjule den fra nysgjerrige og fordømmende øyne. Merket som beviste at hun hadde løst gåten og overlevd ildprøvene i Erunskogen.

Tot ohm ange, hvisket vinden i trærne, for det kunne ikke være noen annen forklaring på ordene hun stadig hørte. Det var ingen andre her. Hun nynnet videre på den gamle vugge­ sangen på sa’rym, og lot vinden synge ordene: Ym sorana ni soni mirala.

Rundt henne stod trærne som svarte silhuetter mot den lysnende himmelen. Fra dyr og fugler kunne hun fornemme sult, vaktsomhet og et snev av glede over at en ny dag var i emning. Himmelen var fri for regntunge skyer, og den intense nordavinden som hadde rast den siste måneden, hadde omsider stilnet. Været hadde passet godt til hennes miserable tilstand. Hun hadde gruet seg til å skulle kjenne solen varme, se den skinne på vårgrønne blader og høre fuglene kvitre.

Nelia sukket tungt da hun satte seg og dinglet med beina utfor kanten av stupet. For vel syv måneder siden hadde hun trodd hun skulle dø nettopp her. Linus hadde dyttet henne utfor, og hun hadde svevd for første gang. Men om Linus’ metode hadde vært brutal, var det ingenting mot hva hun

5

Nelias sorg.indd 5

22.03.12 15:13

hadde blitt utsatt for i Erunskogen. Linus hadde tross alt ønsket at hun skulle overleve mens Seth og skogfolket hadde ønsket henne død. Også Lora hadde til slutt forsøkt å ta livet av henne.

Lora, som var hennes biologiske mor. Hun hadde forsøkt å tvinge Nelia med seg, og Nelia angret av hele sitt hjerte og all sin forstand på at hun ikke hadde blitt med henne. Ikke fordi hun hadde noe ønske om å bli Loras redskap i maktkampen mot hennes biologiske far, Hedyn, men fordi Linus da ville vært i live.

Hun hadde virkelig hatet Linus, fryktet hans vrede og lengtet etter hans anerkjennelse. Hun visste at han hadde angret på det han utsatte henne for av fornedrelse og maktmisbruk, men han hadde ment at det var riktig. Fortsatt var hun ikke overbevist om at han hadde rett, men hun brydde seg ikke lenger med å fundere over det. Linus hadde ofret livet sitt for henne. Hun kunne ikke forstå hvorfor han ikke hadde brukt det han måtte ha av evner, til å slå kniven bort, men Linus hadde ikke gjort noe annet enn å stille seg i veien for våpenet.

Ennå kunne hun se for seg hvordan Linus hadde ligget foran føttene hennes, med kniven stikkende ut av brystet.

Hun hadde hørt ham ånde ut idet hun falt på kne ved siden av ham. Hun hadde forsøkt å stanse blodet, men til ingen nytte.

Hun fikk ikke engang bli hos ham. Hedyn hadde beordret henne i sikkerhet. Hun hadde vært for oppskaket til å klare å fly, dessuten var luften et farlig sted å være under strid. Både på bakken og i luften hadde kvinner og menn kjempet for livet. Lora måtte ha vært blant dem, men Nelia hadde ikke sett henne igjen.

6

Nelias sorg.indd 6

22.03.12 15:13

Nelia hadde prøvd å komme seg fri fra vaktene. Hun ville være i borgen. Hun kunne ikke forlate Linus. Hun hadde skreket til dem at om de bare gav ham av det legende vannet fra duggfangerne, ville alt bli bra. Det var da Caisal hadde grepet tak om skuldrene hennes og ristet henne hardt. – Ingen av oss kan gjøre noe for Linus nå.

Minnet fremkalte fortsatt tårer, men hun gråt ikke lenger slik hun hadde gjort de første ukene. Etter det hadde sorgen blitt en kald klo, en konstant følgesvenn som minnet henne om hva Linus hadde ofret.

Nelia tørket tårene og løftet blikket. Hun husket knapt at hun hadde blitt fraktet gjennom Erunskogen. Caisal hadde ridd med henne, og han hadde ridd raskt. Seth hadde ventet ved portalen. Han hadde båret henne gjennom og inn på soverommet. Hun hadde hørt foreldrenes opprørte stemmer mens Seth rolig fortalte hva som hadde skjedd.

Det var seks måneder siden hun hadde forlatt den verden som befant seg på den andre siden av portalen. Den verden hvor hun hadde tilbrakt sine fire første leveår. Selv om hun hadde levd det aller meste av livet på denne siden av portalen, følte hun seg mer hjemme i Linus’ og Hedyns verden.

En varm vind strøk henne over nakken, som om noen pustet på henne. Det var ikke første gang hun hadde følelsen av at noen stod rett bak henne. Hun var nesten blitt vant til denne følelsen, men heller ikke denne gangen var det noen der. Det fikk hårene til å reise seg i nakken, og brakte tilbake de mange minnene om alle de gangene Linus hadde skremt henne. På et litt selsomt vis ble hun beroliget av denne redselen.

Selv om hun visste at det ikke var andre her, forsøkte hun

7

Nelias sorg.indd 7

22.03.12 15:13

å fornemme om det var noen inne blant trærne. Skuffet og lettet vendte hun blikket mot stupet igjen. Hun var fremdeles alene. Selv dyrene var borte.

Nelia reiste seg. Noe traff henne hardt i ryggen, og hun mistet fotfeste. Hun falt mot avgrunnen, men klarte med letthet å stanse fallet før hun nådde bakken.

– Linus? spurte hun skjelvende, selv om hun visste at det ikke kunne være ham. Det var ingen der. Linus var borte. Død.

Likevel hadde noe dyttet henne utfor stupet. Fra øyekroken så hun en bevegelse. – Det er ingen her, mumlet hun for seg selv.

– Jeg er alene. De har glemt meg. Hedyn har glemt meg.

Med hamrende hjerte fløy hun opp igjen og ble stående ytterst på kanten med ryggen mot avgrunnen. Gresset lå flatt der hun hadde sittet. Og der noen hadde stått like bak henne.

Nelia grøsset. – Hvem er du? ropte hun.

Ingen svarte.

– Sikkert mine egne spor, sa hun halvhøyt, og lente seg mot vinden og avgrunnen. Hun brydde seg ikke lenger med å sveve før hun slapp seg utfor store høyder. Å fly var det eneste som virkelig gav henne glede.

Hun hadde tilbrakt mange netter i luften på resultatløs leting etter portaler og duggfangere. Selv om Peter fremdeles hevdet hardnakket at det ikke var duggfangere, innrømmet han at Vila hadde sådd frø. Han visste bare ikke hvor. Vila hadde kartet, og det forsvant sammen med henne.

Det var også en annen ting som bekymret Nelia: At Vila så brått hadde blitt borte. Hun hadde vært farens assistent.

Til og med Linus hadde hatt mistanke om at hun planla noe skummelt, og i Nelias øyne hadde hun vist seg å være

8

Nelias sorg.indd 8

22.03.12 15:13

en større forræder enn det Kin var: Vila hadde samarbeidet med Lora, Hedyns erkefiende, men om Hedyn virkelig hadde forstått at Vila var en forræder, var umulig for Nelia å vite.

Seks måneder uten kontakt med noen fra den andre siden av portalen hadde gjort henne isolert og alene, selv blant familie og skolekamerater.

Trass i at det fortsatt var grytidlig, holdt Nelia seg usett mens hun fløy. Hun smilte for seg selv da hun landet tett inntil huset. Det virket som et helt liv siden hun hadde gått hjem fra skolen sammen med sine to beste venninner og diskutert hva som måtte være best: Å kunne fly eller være usynlig.

9

Nelias sorg.indd 9

22.03.12 15:13

Kapittel 2

– Du burde ikke gå ut så tidlig, Nelia. Agnes svinset rundt på kjøkkenet, kledd i morgenkåpe og tøfler. Håret var vått og ansiktet usminket.

– Fikk ikke sove. Nelia dumpet ned ved kjøkkenbordet.

Det var nytt og moderne, av metall og glass, og Nelia hatet det. Hun savnet det gamle med nøtter og blader som skjøt frem av bordbeina, og den ujevne, knudrete bordplaten. Før Linus invaderte hjemmet hennes, hadde bordet vært et helt alminnelig og ganske kjedelig kjøkkenbord av tre, men så fant de en pil som var innsatt med tarusolje, og bordet fikk nytt liv.

– Kanskje du burde snakke med helsesøster, foreslo Agnes mens hun balanserte en kaffekopp med rykende varm kaffe, en melkekartong og en skål med kald havregrøt bort til bordet. – Om du ikke kan snakke med oss om det som plager deg … Hun satte seg, helte melk over grøten, og rakte Nelia melkekartongen.

– Hva skal jeg fortelle helsesøster? spurte Nelia ampert.

– At jeg kan fly? Om hun ikke tror meg, kan jeg jo vise henne.

– Nelia. Agnes så strengt på datteren. – Det er ingen grunn til å bite hodet av meg. Jeg er bekymret for deg. Jeg forstår at du sørger, men du må komme deg videre.

– Det er ikke så enkelt, svarte Nelia stille.

– Vært ute igjen? Peter stod i døråpningen. – Hørte deg

10

Nelias sorg.indd 10

22.03.12 15:13

komme inn nettopp, la han til så Nelia skulle forstå at det ikke nyttet å lyve.

– Nelia svarte ikke.

– Det er ikke trygt for en jentunge å vandre rundt på egenhånd der oppe i skogen, midt på natten, sa han anklagende til Agnes, som om hun var skyld i Nelias nattlige utflukter. Han dumpet ned på en stol. Han virket sliten.

– Jeg vet det, vennen.

– Om hun ikke får sove, får du ta henne med til legen …

– Jeg trenger ikke sovemedisin, innvendte Nelia surt. – Jeg trenger …

– Nei! Peter klemte så hardt om melkekartongen at Agnes fant det best å ta den fra ham før den ble klemt i stykker. – Du trenger ingenting annet enn det du har her.

Nelia for opp. – Jeg hadde ikke tenkt å si at jeg trengte noe annet, freste hun og stormet ut i gangen. Hun trampet opp trappen og inn på rommet sitt.

Nelia hadde tilbrakt det meste av livet i lengsel etter faren.

Siden han var forsker, hadde han reist til fjerne himmelstrøk i flere måneder av gangen, og de siste årene hadde han bare vært hjemme to ganger i året, og da bare i noen få uker hver gang. Savnet etter ham hadde vært vanskelig å bære, men nå som han var hjemme hele tiden, var det som om en fremmed invaderte livet hennes på ny. Annenhver samtale med faren endte i krangel. Det var ikke sånn når bare Nelia og Agnes var hjemme. Agnes lot seg ikke provosere til å krangle. Nelia elsket faren, men det var vanskelig å venne seg til å bo under samme tak som ham. Spesielt siden han var fiendtlig innstilt til alt som befant seg på den andre siden av portalen.

11

Nelias sorg.indd 11

22.03.12 15:13

Nelia stilte seg foran klesskapet. Faren hadde dekket bunnen av skapet med murstein, slik at det ble for tungt for Nelia å flytte det fra veggen. Hadde det ikke vært for protestene fra Agnes, ville han ha boltet skapet fast til veggen også. Bak skapet var portalen som ledet til Erunskogen, og den var murt igjen. Nelia la hånden mot skapet, og støttet pannen mot hånden. Hun forsøkte å fornemme hva som befant seg på den andre siden av portalen. Om vivaxen som så trofast hadde voktet inngangen, fortsatt befant seg der.

Om skognymfene danset gjennom engen av duggfangere, og om Seth satt ved bålet, slik han hadde sittet den første tiden etter at han laget portalen. Den gang hadde det vært betryggende å se ham der, men nå kjente hun hans plan om å tilintetgjøre henne.

– Du får ikke forlate bordet på den måten.

Nelia sukket tungt og skjøv seg bort fra skapet. Faren stod i døråpningen, og han var fortsatt rasende. Hun hadde hørt ham komme opp trappen, men hadde håpet at han ville la henne være i fred. – Jeg orker ikke å sitte der nede og bli kjeftet på, sa hun, og til sin irritasjon merket hun at hun fikk tårer i øynene. – Hva har jeg egentlig gjort galt?

– Jeg er redd for deg, Nelia. Peter stirret forbi datteren mot klesskapet. – Det er en farlig verden der ute, og jeg kan ikke tillate at du valser rundt alene om nettene. Du har allerede blitt overfalt én gang, etter det mor har fortalt meg.

Nelia sendte faren et uforsonlig blikk. Å minne henne om at hun hadde blitt bortført av Linus og truet på livet, var et lusent knep, og det brakte henne såpass ut av fatning, at hun ikke klarte å svare ham med det samme.

12

Nelias sorg.indd 12

22.03.12 15:13

– Jeg burde gitt deg husarrest. Hvorfor er du ikke med vennene dine lenger?

– De vil ikke ha noe med meg å gjøre. Etter at Linus … Det var smertefullt å si navnet hans.

– Linus. Jeg vil ikke høre mer om Linus. Han har gjort nok skade, og du må slutte å bruke tid på å sørge over ham. Etter det jeg har hørt, er han ikke verd tårene dine.

– Linus … Men Nelia klarte ikke å si mer. Sorgen overmannet henne. Hun ville forsvare ham mot farens anklager.

Linus betydde så mye mer for henne enn bare hat og dårlig samvittighet. Han var den eneste hun kunne dele sine evner med, og når det kom til stykket, var han også den eneste hun virkelig kunne vise sine svakheter overfor, for han kjente dem alle uansett. Han forventet dem. – Linus løy i det minste ikke, gråt hun og trengte seg forbi faren. Hun fløy ned trappen, i stedet for å gå, fordi hun visste det ville gjøre ham oppbrakt.

Det var hennes lille hevn, en av mange den siste tiden.

– Det er for tidlig å gå nå, Nelia. Agnes kom etter henne ut i gangen, men Nelia var allerede på vei ut døren.

– Jeg orker ikke å være her, freste hun, og strente ut med ryggsekken over den ene skulderen.

Det første huset hun passerte, var Anna Lians hus. Naboen som hadde trodd på Linus, og ikke henne. Hun visste at Linus hadde hatt gode overtalelsesevner, men hun hadde likevel ikke klart å tilgi naboen hennes svik. Heller ikke lærerne klarte hun å tilgi. De hadde vært så altfor villige til å tro på løgnene Linus serverte.

Nelia stanset. Noe rørte ved skulderen hennes. Hun visste det ikke var annet enn innbilning, likevel stoppet hun opp

13

Nelias sorg.indd 13

22.03.12 15:13

i håp om å kjenne det en gang til. Den innbilte berøringen hadde gitt henne den samme varme og vidunderlige følelsen som Linus hadde gitt henne den gang han lærte henne å beskytte seg mot elementene. Men ingenting skjedde, og Nelia tørket tårene og gikk videre.

– Tidlig ute?

Til sin overraskelse så Nelia at hun allerede befant seg utenfor blokken til Gina.

– Fikk ikke sove. Kranglet med far, forklarte hun Ginas eldste bror, Richard, som nå slo følge med henne.

– Tyder på at du er normal, bemerket han med et flir.

– Kranglete tenåringer er noe jeg vet alt om. Hos oss er det riktignok bare Gina som har vært vanskelig, og det har ikke hjulpet at hun er sammen med Martin. Han gransket Nelias ansikt. – Er du sikker på at det bare er faren din som plager deg?

Nelia nikket, så ristet hun på hodet. – Nei, det er mer.

– Gina har sagt at du er svært så hemmelighetsfull for tiden.

– Det er best slik. Hver gang jeg åpner munnen, tror folk at jeg er gal. Nelia forsøkte å smile.

– Det ser ut som om du sørger over en overkjørt hund, bemerket Richard alvorlig.

– Jeg savner … Nelia tenkte seg om. – Det er så mange jeg savner. Gina og Linda, og de som var på det stedet hvor jeg var da jeg var borte.

– Du var ikke lenge borte.

– Lenge nok til å savne dem, svarte Nelia. Øynene hennes ble blanke.

14

Nelias sorg.indd 14

22.03.12 15:13

– Vil det hjelpe om jeg tar deg og Gina med på kino en kveld?

– Gina vil sikkert ikke …

– Gina blir med, om hun vet sitt eget beste, la Richard til i en påtatt truende tone. – Hun vil være med, rettet han seg selv. – Jeg har allerede foreslått det for henne, og hun likte ideen. Har du noen planer i kveld?

15

Nelias sorg.indd 15

22.03.12 15:13

Kapittel 3

– Det er helt ufattelig! brølte Peter idet Nelia kom inn døren om ettermiddagen. Hun bråstoppet på dørterskelen og ventet på at han skulle dukke opp og fortsette med en sint tirade om hva hun nå hadde gjort galt, men han kom ikke.

Han stod på kjøkkenet sammen med Agnes og hadde ikke engang hørt Nelia komme.

– Det må være en misforståelse, Peter, sa Agnes. – Du er en av universitetets mest betrodde forskere. De kan ikke bare ta fra deg et prosjekt. Prosjektet ville ikke eksistert uten deg.

Nelia slapp ryggsekken lydløst ned på gulvet, tok av seg jakke og sko, og gjorde seg usett før hun fløy nærmere. Fortsatt var hun ikke helt sikker på at hun ikke ville få skylden for det som opprørte faren.

– Alt er borte. De tok det i natt. Absolutt alt. Alle notatene mine. Og ikke et ord om noe som helst på forhånd. Men det verste av alt er at Vila kunne gå med på dette.

Nelia holdt pusten.

– Vila? Det virket som om å høre dette navnet gjorde Agnes mer bekymret enn resten av Peters beretning.

– Hun kom tilbake i går. Jeg ville ikke si noe til deg om henne. Jeg vet at du ikke er hennes største tilhenger.

– Peter, det kvinnemennesket er absolutt verste sort. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hva du ser av godt i henne.

Hun sørget for å bortføre meg og dope meg ned mens …

16

Nelias sorg.indd 16

22.03.12 15:13

– Jeg vet alt dette, Agnes, avbrøt Peter henne irritert. – Men du har selv sagt at hadde du vært mer åpen med Nelia, ville alt dette vært unngått. Vila hadde ikke noe valg. Du sa det selv.

– Vi! Vi skulle ha vært mer åpne, Peter. Og det var ikke akkurat det jeg sa. Det dryppet gift av stemmen til Agnes. Det smalt i en skapdør.

– Jeg innrømmer at du hadde rett, sa Peter noe spakere.

– Vila tenker kun på seg selv. Hun blir uforklarlig borte i et halvt år, for så å dukke opp bare for å ta all ære for alt arbeidet jeg har gjort. Jeg delte all min kunnskap og alle mine funn med henne i den tro at hun …

– Hvor er hun? Nelia var allerede inne på kjøkkenet før hun kom på at foreldrene ikke kunne se henne. – Hvor er hun? gjentok hun da hun hadde gjort seg synlig. – Hvor er Vila?

– Nelia! Hva har jeg sagt om å … Så var det som om alt sinnet forsvant fra ham, og Peter sank ned på en kjøkkenstol. – Jeg burde be om unnskyldning for at jeg ikke trodde på dere. Vila står bak, det er det eneste jeg har fått bekreftet.

– Hvor er hun? gjentok Nelia.

– Jeg vet ikke. De har flyttet alt til et laboratorium i byen.

Alt holdes hemmelig.

– Far. Nelia stilte seg foran faren og så alvorlig på ham.

– Hvis jeg har rett når det gjelder Vila, så har jeg kanskje rett i at det er duggfangere dere fant i Amazonas også. Og er det duggfangere, vil de bli giftige så snart de visner og blir til …

– Jeg er kanskje ikke den beste menneskekjenner, Nelia, men planter kan jeg. Dette er ikke en giftig blomst fra skogen på den andre siden.

17

Nelias sorg.indd 17

22.03.12 15:13

Nelia visste at det ikke nyttet å argumentere. – Kan jeg gå på kino med Gina og Richard i kveld? spurte hun med monoton stemme.

Peter og Agnes nikket fraværende. – Godt du endelig har funnet tilbake til dem, Nelia, svarte moren. Fortsatt skulte hun mot ektemannen.

– Filmen begynner litt sent, men jeg går bort til dem om en liten stund. Richard skal kjøre oss.

Igjen nikket foreldrene. Akkurat nå var de mer opptatt av hverandre enn av at datteren ville komme sent hjem en tirsdag kveld. – Gjør leksene før du går, sa Agnes.

Nelia løp opp trappen, to trinn av gangen, og for første gang på lenge smilte hun nesten. Smilet skyldtes planen hun fort hadde laget mens faren fortalte om Vilas svik.

Når det kom til stykket, ble leksene liggende. Nelia fant i stedet frem en liten skinnpose. Den var begravd innerst i klesskapet, bak en pappkasse med gamle leker som var plassert oppå stabelen med murstein. Hun åpnet posen, og uten å tenke over hva som faktisk lå gjemt i den, tømte hun innholdet på gulvet. Ut trillet to steiner, den ene rød med et skimmer av gull, den andre som en skinnende krystall. Men det var ikke det eneste. Nelia forstod først ikke hva det fine, grå støvet var, så husket hun de tre duggfangerne hun hadde plukket og tatt vare på den dagen hun ble forvist fra borgen.

Støvet kunne ikke være annet enn det giftige støvet fra døde duggfangere.

Nelia holdt pusten mens hun langsomt reiste seg for ikke å virvle opp støvet. På et eller annet vis måtte hun samle sammen de giftige planterestene, men verken kost eller støv-

18

Nelias sorg.indd 18

22.03.12 15:13

suger ville duge. Hun risikerte å virvle opp og inhalere det finmalte støvet. Og da ville hun dø.

Nelia fant et håndkle og la det over skinnposen, steinene og støvet. Så fløy hun ned trappen, inn i stuen og videre inn i farens bibliotek. Linus hadde fortalt henne at hun kunne finne svar på alt hun lurte på, her inne. Hun hadde mange spørsmål, men hadde ikke tenkt før nå at hun kunne konsultere bøkene som var skrevet på sa’rym, språket de talte på den andre siden av portalen. Hun valgte en av de botaniske bøkene, og slo opp på siden med informasjon om duggfangere. Den første setningen var en advarsel om hvor giftige duggfangerne ble om de visnet og ble til støv, og Nelia måtte ikke lese lenge før hun fant det hun trengte. – Ild, spesielt fra ildkrystall, da vanlig ild ikke like lett lar seg kontrollere, leste hun høyt og satte boken på plass. Så fløy hun opp trappen igjen.

Med største forsiktighet løftet Nelia håndkleet litt til side, så hun kunne se ildkrystallen. I likhet med shyasteinen var den dekket av duggfangerstøv, og hun våget ikke å plukke den opp. – Ild, hvisket hun i håp om at hun kunne fremkalle flammer fra ildkrystallen med tankene, men det virket ikke. Nelia trakk pusten dypt og holdt den, så plukket hun krystallen opp med tommel og pekefinger. Hun måtte forsøke å slå ildkrystallen mot gulvet og slik fremkalle flammer, men idet hun løftet krystallen, skjøt det frem en blå ildtunge.

Hun skvatt, men visste at hun ikke måtte slippe steinen; da ville hun spre giften. Hun måtte holde på den til hvert eneste støvfnugg var fortært. Den blå ilden omsluttet raskt hele ildkrystallen, men det underlige var at flammene ikke brant henne. Likevel forsvant støvet slik boken hadde lovet.

19

Nelias sorg.indd 19

22.03.12 15:13

Nelia senket den brennende krystallen mot gulvet, håndkleet, shya­steinen og skinnposen. Det ble en forferdelig lukt da skinnposen tok fyr, men ingenting annet brant enn håndkleet, posen og støvet.

Da den blå ilden til slutt døde ut, var det ikke mer støv å se noe sted, men for sikkerhets skyld fløy hun langsomt til vinduet og åpnet det, og endelig våget hun å trekke pusten.

Giften var uskadeliggjort.

Det føltes naturlig å ta med seg ildkrystallen i stedet for en lommelykt. Det var et halvt år siden sist hun hadde holdt den i hånden, og varmen som bredde seg fra ildkrystallen til Nelia, var som fra et gammelt og hengivent vennskap.

Med ildkrystallen gjemt i bukselommen løp hun ned trappen og ropte oppspilt til foreldrene at hun gikk til Gina.

Idet Nelia lukket ytterdøren etter seg, stivnet hun. Det stod noen ved hushjørnet. Noen som kunne kunsten å holde seg usett. Likevel så hun ham. Som en skygge. – Hvem er du? sa hun høyt. Så ristet hun oppgitt på hodet. Det var ingen der.

Det var skyggen av et tre. – Jeg trenger å få undersøkt hodet, sa hun til seg selv, og sprang ned til porten. – Jeg ser ting som ikke finnes, og hører lyder, og jeg snakker til meg selv. Av og til tror jeg du hadde rett, Linus. Jeg har mistet forstanden, lo hun. Så lo hun litt mer, fordi hun ikke hadde hørt sin egen latter på veldig lenge.

Nelia smilte mens hun løp til blokken hvor Gina og Richard bodde. Hun la ikke merke til de løpende skrittene til den som fulgte etter henne.

Richard og Gina ventet på henne i bilen. – Gina trodde ikke du ville komme, avslørte Richard da hun satte seg inn.

20

Nelias sorg.indd 20

22.03.12 15:13

Gina rødmet og bøyde hodet så de røde krøllene falt foran ansiktet.

– Trodde du kanskje ville ombestemme deg, mumlet hun.

– Jeg har gledet meg i hele dag, svarte Nelia så overbevisende hun kunne. – Dessuten er det på tide jeg begynner å gjøre normale ting.

– Dere får velge film, bare ikke noe klissete. Richard smilte til dem i speilet. – Og ingen grinefilm, eller noe som skremmer dere så Gina ikke klarer å sove i natt.

Etterpå husket Nelia lite av filmen. Den var glemt idet de forlot kinosalen og satte seg inn i bilen for å kjøre hjem.

– Du trenger ikke kjøre meg helt hjem. Jeg kan gå det siste stykket, foreslo hun da de nærmet seg.

– Sikker? Jeg tror jeg bør kjøre deg helt til døren, så du ikke finner på noe tull, svarte Richard og så strengt på søsterens venninne, men han parkerte likevel utenfor blokken.

– Jeg lover, bedyret Nelia. – Og takk for at jeg fikk være med. Jeg håper vi kan gjøre dette igjen snart. Det siste sa hun direkte til Gina, som smilte. De hadde ikke sagt stort til hverandre hele kvelden, men stillheten hadde ikke vært ubehagelig.

Nelia tok farvel og hastet hjemover, men idet Richard og Gina lukket gatedøren og ikke lenger kunne se henne, gjorde hun seg usett og tok til luften. Hun fløy strake veien til universitetet og landet på trappen foran hovedinngangen. Det var lys i flere av vinduene, så hun var rimelig trygg på at alarmen ikke var slått på. Men døren var låst. Hun kastet et raskt blikk over skulderen og la hånden flatt mot låsen. Det var en stund

21

Nelias sorg.indd 21

22.03.12 15:13

siden sist hun hadde gjort dette, og hun måtte prøve et par ganger før hun fikk den opp.

Døren gled opp, og Nelia gikk inn og lukket etter seg. Hun visste hvor hun skulle, selv om det var mange år siden sist hun hadde satt sine bein her.

Hun fløy frimodig og usynlig opp trappen og innover den lange korridoren til hun kom til døren som var merket med Peter Lords navn. På sekunder var hun inne.

Kontoret med det tilhørende laboratoriet var mørkt. Nelia fant frem ildkrystallen og lot den lyse opp rommet. Hun så seg rundt. Skrivebordet, der det pleide å ligge bunker med papirer og stabler med bøker, var tomt. Også skrivebordet til assistenten var ryddet. I de dype bokhyllene stod det riktignok en del bøker og permer, men flere av permene lå åpne, tømt for innhold.

Nelia åpnet glassdøren inn til laboratoriet. Også her var alt fjernet. Ikke et reagensrør eller en petriskål var tilbake.

Nelia gikk likevel inn, åpnet forsiktig alle skuffer og skap, før hun gikk tilbake til kontoret. Etter å ha gjennomsøkt de tomme skuffene i farens skrivebord satte hun seg på assistentens plass. Telefonapparatet stod på gulvet, og Nelia bøyde seg ned for å plukke det opp. Delvis skjult under skrivebordets skuffeseksjon lå det et ark. Nelia glemte telefonen og fisket arket frem. Det var en ordreseddel for rydding og flytting av merket inventar fra kontoret og laboratoriet til Peter Lord, signert Vila Moran og godkjent av diverse overordnede ved universitetet. Adressen alt skulle flyttes til, var skrevet for hånd nederst i et hjørne. Nedre Tverrgate 2.

Hun skulle til å brette papiret så det passet i bukselommen,

22

Nelias sorg.indd 22

22.03.12 15:13

men ombestemte seg og la det tilbake under pulten. Hun puttet ildkrystallen i lommen. Hun trengte ikke lyset fra den akkurat nå, for det var ikke mange skrittene bort til døren, og i korridoren utenfor var det lyst. Men idet hun åpnet døren, forsvant alt lys. Ikke bare i korridoren, men i alle bygningene på universitetet. Nelia ble stående som frosset til gulvet, for om hun ikke kunne se henne i mørket, kunne hun fornemme Vila som et rødt lys som raskt nærmet seg.

23

Nelias sorg.indd 23

22.03.12 15:13