Morten_Ramsland_Sumobrødre

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 1 av 223)

Sumobrødre

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 3 av 223)

Morten Ramsland

Sumobrødre Roman

Oversatt av Knut Johansen

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 4 av 223)

Morten Ramsland Hundehode, 2006

Oversettelsen er støttet av Statens Kunstråds Litterature utvalg, Danmark

Boken er innkjøpt av Norsk Kulturråd.

Originalens tittel: Sumobrødre © Morten Ramsland og Rosinante/ROSINANTE&CO, København 2010 Norsk utgave © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2012 Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir Printed in ISBN 978-82-03-21451-6

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 5 av 223)

Innhold

Paddetennis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Spastikeren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Familiebesøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Videospilleren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

To fremmede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pussegarn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Myra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Løgn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Redningsaksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lille Bjarne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bursdagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tvillingene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Festmåltid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stygg mann i grønn stasjonsvogn. . . . . . . . . . . . . . . .

Kaptein Ku. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overbittet forsnakker seg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vampyrer under sengen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brille-Bos fryser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flyvende tallerken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tullehistorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ord som ikke finnes. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barnebarnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flintestein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

DM i sumobryting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Reguleringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 12 15 22 24 28 35 40 44 47 51 62 69 73 79 84 88 90 97 106 110 114 128 132 139

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 6 av 223)

Underbuksetyveri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jente med snekkerbukse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bababa. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hjemme hos farfar og morfar . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fingeravtrykk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hemmelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Merkelig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stinkbombe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lammet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Badekar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Deppepiller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Frode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hypnose. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ekspedisjon i myra. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skrap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bytur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Historien om en g책s . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

143 150 155 160 168 171 176 181 184 190 194 197 201 206 213 217 221

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 7 av 223)

Paddetennis

Jeg slo til padda som enhver annen ball, men det var vanskelig å konsentrere seg når Olsenbanden-Kjeld sto og snakket.

Padda landet en meter fra Frank, som sto med den oransje rekkerten sin og så på den. Han var liten og kompakt, veldig rask til å bevege seg.

«Man blir blind av det,» sa Olsenbanden-Kjeld.

«Du juger,» sa Frank.

«Det stemmer,» sa Olsenbanden-Kjeld. «Fetteren til Peter Pan har en gang …»

Vi hadde dryppet paddetiss i øynene på Jan for å vise at man ikke ble blind av det. Vi fanget opp tisset i en kopp vi holdt under padda. Etterpå fanget vi Overbittet og drysset paprika i munnen på ham fordi han ville sladre.

«Du skylder oss noe fordi du jugde,» ropte Frank til Olsenbanden-Kjeld.

«Dere har ikke gjort det ordentlig. Heldigvis! Ellers ville lillebroren din ha vært blind nå.»

Frank fortsatte å rope, fordi han ikke hadde lyst til å slå padda tilbake. Han hadde fanget den opp med den oransje rekkerten. Padda forsøkte å krabbe ned fra rekkerten. Det kom blod ut av munnen på den, og det ene bakbeinet sto stivt ut på en rar måte. Det var ikke morsomt lenger, men det var Franks tur til å slå. Han lukket øynene et øyeblikk, så kastet han padda opp i luften og slo til den. Den fløy i retning av Olsenbanden-Kjeld. Han dukket seg, men padda 7

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 8 av 223)

traff skulderen hans, falt ned på veien og holdt opp med å bevege seg.

«Dere er noen fordømte dyreplagere!»

Vi løp nedover veien, Olsenbanden-Kjeld fulgte etter oss.

Han var den eneste av oss som gikk med skjorte. Skjortene hans var alltid for små; de strammet over magen og fikk ham til å se enda tjukkere ut. Det var en flekk der padda hadde truffet.

«Du spilte tennis med en i forrige uke,» sa jeg.

«Den var syk i forveien. Derfor var det ikke så synd,» sa Olsenbanden-Kjeld.

«Det var ekstra synd hvis den var syk,» sa Frank.

«Den skulle dø likevel,» sa Olsenbanden-Kjeld.

Frank forsvant inn i en busk og trakk buksene ned omkring anklene. Han satt på huk der inne lenge. Vi visste godt hva han gjorde. Da han var ferdig, fant han en pinne, stakk den gjennom bæsjen og løftet den opp. Han gikk bort til spastikerens hus og kastet den inn i bakhagen deres. Han forsøkte å treffe persillebedet. Spastikerhuset hadde den største hagen i Paradishagen. Strøket vårt het egentlig Paradiseplehagen, men ingen gadd ta med eplene.

«Du traff ikke.»

«Det gjorde jeg det så.»

«Du traff gressplenen,» sa Olsenbanden-Kjeld.

«Persillebedet.»

«Gressplenen.»

«Jeg håper de skal ha persillesaus til middag.»

Olsenbanden-Kjeld gikk hjem. Frank forsøkte å overtale meg også til å gjøre det inne i buskene. Han trakk meg i ermet. Han hvisket inn i øret på meg. Han hadde lyst hår og brune øyne, som jeg likte å se inn i. Til slutt gikk jeg inn dit.

Frank fant en pinne imens. Det var vanskelig å gjøre det på kommando. Han trippet utålmodig. Foten hans beveget seg, opp og ned.

«Kommer du snart?»

Vi gikk tilbake til spastikerhuset med bæsjen min på en bambuspinne. Jeg siktet etter persillebedet akkurat som 8

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 9 av 223)

Frank. Pinnen var lang og elastisk, perfekt til et ordentlig kast. Jeg ville kaste oppover, så bæsjen ble slynget over hekken i en høy bue, men den løsnet for fort fra pinnen og fløy langs hekken isteden. I samme øyeblikk kom faren til Sofie rundt hjørnet og gikk inn i banen til den flyvende bæsjen. Frank sperret opp øynene. Sofie var med. Det stakk en kjærlighet på pinne ut av begge munnvikene hennes. Bæsjen streifet den ene tinningen hans og føyk over halvmånen. Den etterlot en brun flekk. Han tok seg til hodet og så seg forvirret omkring. Han skjønte ikke hva som hadde skjedd, men det gjorde Sofie. Hun trakk de to kjærlighetene ut av munnen og stirret olmt på meg. Øynene hennes forvandlet seg til smale sprekker, pannen sank ned mot ansiktet. Hun sa ikke noe til faren, og han tørket av seg bæsjen med lommetørkleet og så fornærmet opp på himmelen. Faren til Sofie var halt.

Han hadde en gang kjørt inn i en parkert lastebil på mopeden sin, fordi han var for full til å kjøre ordentlig.

Vi løp ned til myra og falt over ende i gresset.

«Han trodde det var fuglemøkk.»

Frank fikk nesten ikke fram ordene. Han sprellet med beina og tok seg til magen.

«En kjempestor fuglebæsj,» hikstet jeg. «Verdens største.»

På hjemveien fikk vi øye på pappa, som kom syklende ned mot Paradishagen. Han hadde en stor koffert spent fast på bagasjebrettet. Det så morsomt ut, fordi han var altfor tjukk til å sykle. Han pleide å kjøre bil, men hadde solgt den fordi det var kommet et brev.

«Så mye?» hadde mamma sagt da han viste henne det.

Pappa sto bøyd over henne og leste sammen med henne.

De sto tett inntil hverandre, men avstanden mellom dem var samtidig stor.

Pappa la en hånd på skulderen hennes. Hun dyttet den vekk.

«Det var en stor feiltagelse,» hadde han sagt.

Mamma nikket.

Han fortsatte med å unnskylde seg, men hun ble ikke for9

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 10 av 223)

nøyd. Hun hadde grått de siste par kveldene, etter at vi hadde lagt oss. Hun hadde slått ham i ryggen med et kosteskaft, og han ble ikke sint engang. Hun hadde kastet et halvt glass melk i fjeset på ham mens vi spiste frokost. Hun pleide ikke å oppføre seg slik.

«Hva har du i kofferten?» ropte jeg til ham på sykkelen.

«Forretningshemmeligheter,» svarte han og vinket. Det lød spennende, men han ville ikke vise oss hva som var i den da vi kom hjem. Heller ikke mamma måtte få vite noe. Han låste seg inne i soverommet og romsterte med kofferten sin mens mamma laget mat. Overbittet kom hjem. Han flirte dumt.

Vi fikk kylling. Jeg la mine kyllingbein over på tallerkenen hans da jeg var ferdig med å gnage av dem.

Mamma var fortsatt sint på pappa, så vi prøvde å få dem til å fortelle om den gang de møtte hverandre. Det pleide å sette dem i godt humør. De elsket at vi spurte om maleriet som hang inne i stuen over den mørkeblå sofaen. Det het «Brun hest foran gul vindmølle». Det var på grunn av maleriet de hadde møtt hverandre.

«Fordi det var så stygt at ingen ville kjøpe det,» sa pappa og skottet bort på mamma, som lot som om han ikke hadde sagt noe.

Overbittet var mest opptatt av at pappa hadde vært oppe hele natten for å selge maleriet.

«Var du slett ikke redd?»

«Selvfølgelig var jeg redd.»

«Hvorfor egentlig?» spurte Overbittet.

«Folk lo av meg. Damene pekte nese av meg. Fyllikene truet meg med juling. Dørvakten ba meg gå.»

«Hva gjorde du da?»

«Jeg gikk over på den andre siden av veien og gjemte meg bak et tre. Jeg forsøkte å lokke gjestene bort til meg. Når det lyktes, viste jeg dem maleriet.

«Og de begynte å le,» sa Overbittet. «De gikk sin vei igjen alle sammen.»

Far slo ut med armene. «Du lo da, du også,» sa han til mamma.

10

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 11 av 223)

«Vibeke lo,» sa Overbittet. Det var mammas venninne. Det var slik historien var. Vibeke lo, mamma lo ikke. Hun syntes synd på pappa, for at han skulle stå ute på fortauet hele kvelden. De gikk inn for å høre musikk, og da de kom ut et par timer senere, sto han der fremdeles. Han ville selge maleriet så han kunne betale inngangsbilletten, men nå ga han det til mamma. Hun betalte ikke noe.

Han hadde klipt den brune hesten ut av et gammelt maleri som han hadde funnet i en container, og så hadde han limt det opp på en masonittplate og malt den gule vindmøllen selv. Det var ikke tørt enda da mamma fikk det. Far sa at hun ikke måtte røre malingen, men hun gjorde det likevel.

Fingeravtrykkene hennes syntes fortsatt, hvis man så godt etter.

Slik ble de kjærester. Pappa holdt opp med å selge bilder som han hadde klipt ut av gamle malerier. Han holdt helt opp med å male.

«Du fikk ordentlig arbeid isteden,» sa Overbittet og smilte.

Jeg la flere kyllingbein over på tallerkenen hans. Jeg syntes han var dum å høre på.

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 12 av 223)

Spastikeren

Sofie ventet på meg da jeg svingte rundt hjørnet ved rekkehusene dagen etter. Hun hadde en kjepp i hånden. Tyrenakken var også der. Jeg snudde sykkelen med det samme og håpet at forspranget var stort nok. Tyrenakken spurtet av sted. Sofie løp rett i hælene på ham. Et hardt slag traff meg i ryggen og fikk meg til å gispe. Enda et slag streifet øret mitt.

Jeg klarte ikke å få opp farten på sykkelen og svingte inn på hagegangen til spastikerhuset. Sofie og Tyrenakken stanset ute på gangstien.

«Nå er det ute med deg!» ropte Sofie.

«Vi slår deg flat!» ropte Tyrenakken.

Jeg ville la sykkelen stå og løpe ut av spastikerens hage på den andre siden av huset når jeg hadde fått igjen pusten, men da jeg kom forbi hoveddøren, gikk den opp, og faren til spastikeren kom ut. Nå var det for alvor ute med meg. Han grep fatt i armen min.

«Du blir med inn et øyeblikk,» hveste han.

«Kadarf!» ropte jeg.

Han trakk meg inn i gangen og ut på kjøkkenet. Det luktet kål og løk. De satt og spiste middag. Spastikeren brølte høyt da han fikk øye på meg. Han fektet vilt med armene.

Han hadde mat i ansiktet.

Jeg forsøkte å la være, men det lyktes ikke: «Kadift,» sa jeg.

«Hvem er det?» spurte moren hans og så på meg. Spastikeren veltet en tallerken.

12

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 13 av 223)

«Dur dint.»

«Hva sier han? Er han frekk eller?» fortsatte hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Ordene kom bare. Nå så de på meg alle tre. Det ble helt stille.

«La nå være, Mona,» sa faren til spastikeren.

«Jeg vil bare vite om det er han,» sa moren.

«Kan det ikke være det samme?»

«Det kan neimen ikke være det samme.» Hun reiste seg og gikk helt bort til meg. Veldig tett innpå. Det satt matrester mellom tennene hennes. Hun fortsatte å se på meg. «Vet du hvem som kaster …» hun svelget noe mat, «... uhumskheter inn i hagen vår?»

Jeg ble helt kald innvendig. De hadde sett meg fra vinduet.

«La nå gutten være, Mona.»

«Det er noen som kaster uhumskheter inn i hagen vår. De treffer også huset vårt. Hvis du vil høre min mening, er det noe fordømt svineri. Det skjer nesten hver dag for tiden.» Øynene hennes var smale. Hvis spastikerens far ikke hadde vært der, ville hun flådd meg levende.

«Hva slags uhumskheter?» Jeg forsøkte å få stemmen til å lyde så normal som mulig.

Spastikeren brølte igjen. Det var en merkelig lyd. Han rykket til i hele kroppen.

«Hva sier han?» spurte jeg og angret med det samme.

«Snakk ordentlig,» sa moren.

Plutselig kunne jeg høre det. Bæsj – det var det han hylte.

Jeg trodde ikke han kunne snakke.

«Kan han si noe annet?» spurte jeg.

«Det håper jeg sannelig,» sa faren og klappet meg på skulderen. «Hvis du ser noen kaste bæsj inn i hagen vår, så be dem la være, ikke sant?»

Jeg nikket.

«Det skal jeg nok.»

«Er du sulten?» spurte han.

«Nei.» Han hentet en saftis og trakk fram en stol til meg. Jeg satte 13

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 14 av 223)

meg. Isen smakte bringebær. Faren smilte til meg hele tiden.

Jeg spiste isen så fort jeg kunne.

Det var ikke første gang at Sofie og Tyrenakken ville jule meg opp, men nå hadde de funnet en god grunn. Vi kunne alltid finne en god grunn til å jule opp noen. Alle ga hverandre juling. Hele strøket var en krigssone. Bare skolen var fredet, for lærerne ble fra seg hvis vi julte opp hverandre. Det var det verste vi kunne gjøre. Verre enn å skulke. Men det skjedde hele tiden likevel. Skolen var det stedet hvor man lovet hverandre juling. Etter skoletid ble truslene satt ut i livet.

Spastikeren fikk også en is da han var ferdig med middagen. Jeg ville gjerne hjem, men faren sa at Henrik ville vise meg rommet sitt. Alt sto ordnet på rette rekker der inne. Over køyesengen hang det en hylle med kassetter, og det sto også to plastkasser med kassetter på gulvet. Jeg hadde vanskelig for å ta øynene fra dem.

En gang hadde Frank og jeg skulket fra første time for å se minibussen som hentet ham om morgenen. Den hadde vært full av spastikere, og de så rare ut alle sammen. Enkelte kunne gå selv, men det fikk dem ikke til å virke mindre rare.

De kikket ut gjennom bussrutene, ut på oss. De satt der inne i rullestolene sine og med de merkelige apparatene sine. De stirret på oss som om vi var vesener fra rommet, og vi ble redselsslagne ved tanken på å være en av dem og sitte der i bussen.

«Liker du også å høre på kassetter? Du kan gjerne få komme etter skolen en dag og høre på kassetter sammen med Henrik.»

Jeg svarte ikke. Isteden spurte jeg om jeg kunne la sykkelen min stå hos dem til neste dag. Det kunne jeg gjerne. Jeg løp rundt hjørnet til bakhagen og ut på den andre siden av huset.

14

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 15 av 223)

Familiebesøk

Vi reiste til Nordjylland to ganger om året for å besøke onkel Karl og tante Marie. Vi måtte ikke tråkke på tersklene i huset deres. Denne gangen reiste vi med tog og hadde en kupé helt for oss selv.

«Skal dere ikke se hva jeg har i lommene?» spurte pappa.

Overbittet kastet seg over ham og halte en pose Matador Mix opp av den ene lommen hans. Jeg rev posen fra ham.

Vi åt den på få minutter.

«Har du mer?» spurte Overbittet.

Pappa sto og så ut av vinduet. Vinden fikk dobbelthaken hans til å danse. De tjukke fingrene hans holdt vinduet nede. Han trakk en Toms Guldbarre opp av den andre bukselommen. Den var smeltet, men det brydde vi oss ikke om.

Vi trakk i hver vår ende av papiret for å få mest. Overbittet stønnet av opphisselse, og plutselig gled papiret ut av hendene på meg så den smeltede Guldbarren traff ham midt i fleisen. Han åpnet munnen og åt alt sammen i to jafs.

«Det er juks!» ropte jeg.

Pappa og mamma lo, de syntes det så morsomt ut. Overbittet slikket seg om munnen.

«Det var din egen skyld,» sa han.

Jeg ga ham en lårhøne etterpå. Pappa og mamma oppdaget ikke noe. Jeg hvisket i øret på ham at jeg ville jule ham opp neste gang han skulle på toalettet. Jeg sa at jeg ville stikke hodet hans ned i fetter Sørens akvarium. Da toget stanset i 15

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 16 av 223)

Nordjylland, hadde Overbittet tisset i buksa. Han hadde forsøkt å holde seg. Mamma sukket. Pappa trippet utålmodig fra side til side.

«Er han ikke altfor stor til å tisse i buksa?» spurte jeg.

Mamma trakk på skuldrene.

«Må han gå med bleie hvis han ikke fikser det?» fortsatte jeg.

«Hold opp,» sa mamma og dyttet til meg.

Overbittet ble nødt til å skifte bukse mens vi gikk. Han hoppet på ett bein ut av kupeen. Mamma hjalp ham ned trinnene, og pappa gikk bak og trakk pusten dypt.

De sto der og ventet alle tre. De hadde kjørt inn til stasjonen etter oss i to biler, fordi de var for fine til å sitte syv mennesker i én bil på hjemveien.

«Hvorfor har de to biler når vi ikke har noen?» spurte Overbittet.

«Idiot,» sa jeg.

Vi suste utover landeveiene i de lydløse bilene deres. Vi var astronauter, stengt inne i cockpiten i fremmede menneskers romskip.

«Hvorfor solgte dere egentlig bilen deres?» spurte fetter Søren.

«Jeg fikk et godt tilbud,» svarte pappa.

«Hvor godt?»

«Mer enn det er plass til i dine bukselommer.»

«Det var jo en gammel skranglekasse, var det ikke?» spurte onkel Karl.

Pappa sukket og så ut av sidevinduet.

«Får du solgt noen skolisser?»

Pappa trakk på skuldrene.

«Det kan da ikke være mange penger i skolisser,» sa Karl.

«Hvordan kan du være selger uten å ha bil?»

Pappa trommet med fingerspissene mot sideruten. Jeg likte det ikke når de snakket slik til ham. Han rullet ned vinduet litt fordi han svettet. Han rullet det opp igjen.

Det var 500 meter til nærmeste nabo; til gjengjeld var huset deres kjempestort. Vi stormet inn hoveddøren og glemte at vi ikke måtte tråkke på tersklene.

16

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 17 av 223)

«Jeg tråkket ikke på den,» sa Overbittet.

«Ikke prøv deg, jeg så det med mine egne øyne,» sa tante Marie. Hun bøyde seg ned og gned på terskelen med en negl.

«Han gjorde det med vilje,» sa jeg og fikk et dytt i ryggen av mamma.

«Nei, det gjorde jeg ikke.»

Vi gikk inn i stuen for å hilse på fru Jensen. Hun satt alltid i den samme stolen og røkte sigaretter. Hun var grå i håret.

Den ene beinet hennes var dobbelt så tykt som det andre.

Hun hvilte det tjukke beinet på en taburett og leste ukeblader mesteparten av tiden. Hun holdt på å dø. Vi måtte ikke kalle henne annet enn fru Jensen og måtte gi henne hånden fordi hun var gammel. Hånden hennes var myk og slapp.

Den var nesten som en klump brøddeig uten å være klissen.

Vi vasket hendene etterpå. Hun luktet, og nå satt lukten i hendene våre.

«Det er sårene på beinet hennes,» sa Søren.

«Sårene?» sa Overbittet.

«De lukter fordi de holder på å råtne,» sa Søren. «Når hun blir eldre, vil det kanskje gå mark i dem.»

Vi hadde vanskelig for å forestille oss fru Jensen eldre. Fru Jensen var det eldste mennesket vi noen gang hadde sett. Hun var visstnok tante Maries mor. Det måtte være dumt å ha en mor som var så gammel. Noen ganger straffet hun henne.

«Jeg må på toalettet,» sa fru Jensen.

«Du får vente litt,» sa Marie.

Fru Jensen sa det flere ganger. Jeg holdt øye med klokken.

Det gikk over en time før tante Marie hentet toalettstolen.

Jeg gikk bort til lenestolen for å se om hun hadde tisset i den.

Der var en flekk der, men jeg kunne ikke se om det var tiss.

Jeg ville ikke lukte på det.

Jeg spurte pappa hvorfor fru Jensen bodde hos tante Marie og onkel Karl.

«Slik gjør de her,» svarte pappa.

«Skal moren og faren din også flytte hjem til oss når de blir gamle?» spurte jeg.

17

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 18 av 223)

«Vi bor ikke i Nordjylland,» svarte han.

Ellers ville han ikke snakke om dem, men i dag virket han annerledes. Han reiste seg fra sofaen og tok en bolle med potetgull. Han satte seg igjen og så på meg. Han var ikke sint.

Han var alvorlig. Han tok en ordentlig munnfull og tygde lenge på den: «Farfaren din var en drittsekk. Han har ikke gjort annet enn å gjøre livet surt for meg og Karl. Han plaget oss til vi var gamle nok til å rømme hjemmefra. Først Karl og senere jeg. Da Karl hadde stukket av, ble det dobbelt så ille.» Pappa lente seg fram mot meg og senket stemmen: «De gamle jævlene var like gode om det, men det må du ikke si til Karl.

Han synes at far var skurken.»

«Plaget moren deres dere også?» spurte jeg.

«Nei, hun lot ham gjøre det, og det var det verste. Hun kunne ha kastet ham ut.»

Han tok enda en munnfull. Jeg overveide om jeg skulle spørre ham om noe mer. Nå da han var i gang.

«Er moren til mamma like gammel som fru Jensen?» spurte jeg.

Mamma kom inn i stuen.

«Når ble moren din født?» spurte pappa. Han var veldig snakkesalig og gomlet løs på potetgullet.

«Aner ikke,» sa mamma. Leppene hennes ble alltid stramme når vi snakket om moren hennes.

«Hvorfor stakk hun av?»

«Hvem sier at hun stakk av?» spurte mamma.

«Morfar.»

Mamma var bare syv år den gangen, så jeg hadde aldri sett mormoren vår, og vi så heller ikke morfar så ofte, fordi han beklaget seg hele tiden.

«Livet har gjort ham bitter,» sa mamma.

«Han er grei nok,» sa pappa.

«Han er ikke til å holde ut å høre på,» sa mamma.

Jeg hadde hørt ham beklage seg over mark som åt opp salaten hans, over biller som spiste aspargesene, og midd som ødela agurkene. Han hadde en kjempestor hage, men vi fikk 18

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 19 av 223)

ikke lov å leke i den. Vi fikk bare lov til å gå på hagegangene og gressplenen.

«NÅ HOLDER DU OPP!» Vi lå i soveposene våre under akvariet til fetter Søren. Lyset var slukket.

«Jeg GIDDER ikke høre mer på det …»

Vi snek oss ut av rommet og bort til trappen for å kikke ned i stuen. Pappa satt i en svart lenestol. Han hadde tatt av seg sokkene og plassert føttene på en skammel. Det sto massevis av flasker på bordet. Mamma og tante Marie var ikke der. Det var natt.

«Det var mor,» snøvlet han. «Far brydde seg da ikke om hvem som hadde vært gift før. Det var mor, den heksa.»

«Sånn skal du ikke snakke om mor!» ropte onkel Karl.

Han lå på sofaen med et glass på magen. Den mandelfargede væsken i bunnen av glasset danset.

«Jeg snakker om mor som det passer meg!» brummet pappa og veltet et par ølflasker ned fra bordet fordi han fektet med armen. «Du skal ikke fortelle meg hva jeg skal og ikke skal.»

«Hun var bekymret for deg fordi du hadde funnet deg en fraskilt kvinne, det var alt. Vi var forresten bekymret for deg alle sammen. Du rente jo for faen rundt på søppeldyngene og samlet skrap. Hvilken normal familie ville ikke være bekymret?»

«Normal?» Pappa stirret på onkel Karl med det ene øyet.

Det andre så litt innover, mot nesen.

«Ja, vi andre hadde i det minste arbeid. Vi prøvde ikke å selge skrap til folk og innbille dem at det var kunst.» Onkel Karl knipset med fingrene.

«Det var ikke skrap.»

«Det var i hvert fall noe gammelt skrot.»

«Nå holder du for faen KJEFT!» Pappa reiste seg. Han sto med siden til onkel Karl. Det ene øyet skjelte fortsatt. Til sist satte han seg ned igjen.

«Du kunne godt sende henne et bursdagskort,» snøvlet onkel Karl og drakk av den mandelfargede væsken.

19

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 20 av 223)

«Sender hun kanskje bursdagskort til mine barn?»

«Det gjorde hun i begynnelsen.»

«I begynnelsen, ja, men jeg snakker om nå!»

«Det er jo fordi du sendte tingene tilbake, din idiot.»

«Jeg gir blanke blaffen i de drittsekkene; bare de lar være å bry seg med livet mitt.»

«Nå bryr de seg jo heller ikke mer.»

«Far kommer da stadig vekk kjørende for å mase i vei om mor hvis han kan. Dere to er som snytt ut av nesen på hverandre.»

«Det var du som brakte henne på bane,» murret Karl.

«Det var det ikke, så. Det var du.»

«Hm!» «Du har forsøkt å bringe det på bane helt siden vi kom.

Du forsøker alltid å bringe det på bane.»

«Det gjør jeg ikke, det.»

«Evig og alltid skal dere mase i vei om mor. Stakkars mor som har fått sukkersyke, stakkars mor som har fått vann i beinet, stakkars mor som er lei seg fordi hun har kastet bort livet sitt med den slubberten som er faren vår.»

«Du ser spøkelser.»

«Nå skal jeg si deg en ting. Den STAKKARS moren din har alltid sørget for å sladre til far så det kunne bli litt fart i sakene. Hun har ikke forsømt en eneste anledning til å få det litt verre enn hun hadde i forveien.»

«Det er ikke sant. Hun gikk imellom når han ble kolerisk,» gispet onkel Karl. «Jeg finner meg ikke i det der.»

«Ha!» ropte pappa.

«Det gjorde hun jo hele tiden.»

«HA!» ropte pappa igjen. «Du er så dum at det ikke er gått opp for deg hvordan det var da.»

«Det er du som er dum.» Onkel Karl veltet glasset med den mandelfargede væsken. «Du var dum da, og du er dum nå.

Først får du stablet et firma på beina, og så må du selge bilen fordi du ikke kan holde fingrene fra fatet og må betale barnebidrag. Hva vil du leve av nå, din dumrian? Skal du begynne å selge skrap fra søppeldyngene med malingklatter igjen?»

20

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 21 av 223)

«HOLD FOR FAEN KJEFTEN PÅ DEG, ELLERS FÅR DU JULING!» «Jeg er ikke redd for deg!» ropte Karl, «kom igjen, du er så dum at du ikke kan slåss engang. Det har du forresten aldri kunnet!»

Det så ut som om pappa ville la onkel Karl få seg en på trynet. Han løftet en knyttet neve og lot den henge faretruende i luften, men plutselig åpnet han terrassedøren og forsvant ut i mørket. Det lød veldig mange rop der ute fra, det var vanskelig å forstå ordene. Han gikk rundt huset flere ganger.

Han kunne ikke gå andre steder, fordi det var pløyde jorder på alle kanter. Neste morgen satt han ved frokostbordet ved siden av onkel Karl, smilende. Han spiste bløtkokte egg og rundstykker og spekepølse: «Har dere sovet godt, gutter?»

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s . 22 av 223)

Videospilleren

En natt ikke så lenge etter våknet vi til lyden av putringen fra kaffetrakteren ute på kjøkkenet. Litt etter kunne vi også høre pappa plystre. Han hadde slengt fra seg slipset på kjøkkenbordet, kneppet skjorta helt opp og tøffet nå rundt og spiste loff med spekepølse og majones. Vi snek oss dit ut.

Klokken var to. Han hadde vært borte i tre dager og hadde med seg gaver, så vi skyndte oss å vekke mamma. Først ville hun ikke stå opp, men til slutt tok hun likevel på seg den røde silkemorgenkåpen og ble med. Den hadde vært flott en gang, nå var den falmet og slitt. Mamma så trett ut. Pappa plystret fortsatt; han hadde svetteflekker på ryggen og under armene. Han kysset mamma på munnen og stakk en gave inn i magen på Overbittet, som rev papiret av. Det var en transistorradio. Overbittet forsto det ikke helt.

«Hva skal jeg med den?» spurte han.

«Den er din,» sa pappa.

Overbittet lyste opp.

«Bare min?» spurte han.

«Det kan du tro!»

Jeg fikk også en transistorradio. Det var kassettspiller i den. Vi hadde ikke noen kassetter, så jeg stilte inn på FM. Det kom en morsom lyd når man skrudde på søkerknotten.

«Hvor har du de radioene fra?» spurte mamma.

Pappa svarte ikke. Han bøyde seg ned og fisket en svart eske opp fra vesken sin. Den var ikke pakket inn. Det var 22

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24603 (s. 23 av 223)

bundet en rød sløyfe om den, og i sløyfen hang det en vissen rose. Han ga den til mamma.

«Hva er det?» spurte hun og stilte esken fra seg på benken.

«Er det en video?» hvisket Overbittet. Han turte nesten ikke tro på det. Han var blek av forbauselse. De avgnagde fingertuppene hans rørte forsiktig ved den svarte esken.

Pappa nikket. Vi kjente ikke noen som hadde video ennå.

«Hva skal vi med den?» sa mamma.

«Man ser videobånd på den,» hvisket Overbittet.

«Axel, for pokker,» sa mamma.

Når hun kalte pappa for «Axel», var hun sint. Pappa bøyde seg over vesken sin igjen. Han tok opp et videobånd. Vi rev det fra ham. Filmen handlet om en mann som fikk familien sin drept av en MC-gjeng. Som hevn drepte han alle i MCgjengen bortsett fra den siste, som fikk en sjanse til å redde livet hvis han saget over sin egen ankel. Mannen ga ham en baufil, men gjengmedlemmet var en blautfisk, han døde.

Pappa sovnet i sofaen med det samme.

Da mamma hadde sett det første kvarteret, ville hun ha med seg Overbittet inn på soverommet. Hun syntes det var en syk film, og ville ikke at han skulle se resten. Overbittet protesterte, men mamma tok ham på nakken og bar ham inn i sengen. Fem minutter etter kom han listende inn i stuen igjen. Jeg satt på gulvet foran pappa og lente ryggen mot beina hans. Jeg likte å sitte slik. Det kom en morsom lyd når han pustet. Det blafret i kinnene. Overbittet rykket tettere og tettere inntil meg i løpet av filmen. Jeg dyttet ham vekk med en fot. Han hadde mareritt lenge etter og drømte om små menn på grønne mopeder.

«De får ikke lov å skjære av meg føttene,» sa han.