Dødsengler

Dødsengler – momentum

1

Dødsengler.indd 1

29.08.11 11.22

Steffen R.M. Sørum

Dødsengler – momentum

3

Dødsengler.indd 3

29.08.11 11.22

© 2011 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) Oslo www.aschehoug.no Satt med Minion Pro 11/15,5 hos Framnes Tekst & Bilde as Omslag: Juve Design Papir: 70 g Norbook 1,8 Trykk og innbinding: Scandbook AB, Falun 2011 Printed in Sweden ISBN: 978-82-03-25291-4

4

Dødsengler.indd 4

29.08.11 11.22

Til M. E. A.

5

Dødsengler.indd 5

29.08.11 11.22

Advarsel!

Steder, geografi, tidspunkt, navn på personer som er involvert, ja selv årstall og episoder er endret. Dette er hensyn som er tatt for at hendelsene romanen beskriver, ikke skal kunne spores. Ethvert forsøk på å koble virkelighet med fiksjon gjøres på eget ansvar.

Forlaget

6

Dødsengler.indd 6

29.08.11 11.22

Hvordan startet menneskets undergang?

Hvem hersker over dommens dag?

Sannheten er: Mannen Suristene Suristenes bok 2220

7

Dødsengler.indd 7

29.08.11 11.22

Paris, 11.mai klokka 09:01

Det regnet lett den morgenen. Dråpene eglet seg til glassplatene som små vannkopper. Som symptomene på sykdommen vokste de til linser som brast og rant nedover mot bakken flere meter lenger ned.

Himmelen var uvanlig mørk til mai å være. Skyene skled av gårde over parken, men himmelhvelvingen var fortsatt elek­ trisk. Et vindkast trakk brått en lyseblå plastpose opp i luften, og kastet den rundt i store sirkler. Raskere og raskere, stadig oppover, spunnet rundt av usynlige fingre. I plutselig mangel av oppdrift dalte posen nedover igjen i brede buer, og til slutt hektet den seg fast i stålkanten på den store glassfasaden. Det tunge skydekket truet med å rive med seg toppene av slottet som omringet plassen. Likevel sprengte noen få solstråler inn gjen­ nom små hull i skylaget, og minnet om det daglige oppgjøret mellom lys og mørke. Godt og ondt.

Posen ble hengende og blafre i små flysser etter den lange rei­ sen fra butikken, til noen (hvem som helst) kastet den fra seg nede ved elven Seinen i det travle krysset på Concordeplassen. Derfra for den videre på sine egne veier, gjennom Tuilerieparken, over den lyse grusen, opp i luften og på et av verdens mest berømte glassmonument. Sekunder etter at den hektet seg fast, rullet den spesialkonstruerte vaskeroboten brummende over glassflatene på sin automatiske renselsesprosess, clean & shine. Posen ble skub­ bet av glassdiamanten, stupte i fritt fall mot menneskemengden under og ble tråkket ned av hundrevis av føtter.

8

Dødsengler.indd 8

29.08.11 11.22

Under alt dette glasset gikk mennesker i kø. Franskmenn, briter, japanere og russere. Rulletrappen kvernet og knaket sørgmodig idet tusenvis av mer eller mindre kunstinteresserte turister ble ført ned i dypet. De rant over gulvflatene som en bøtte vann, for så å forsvinne inn i de uttallige salene som skjulte all verdens kunstskatter. Antikkavdelingen, barokkavde­ lingen, fransk renessanse, egyptisk kunst rappet av Napoleon.

Mumiene. Sarkofagene og steintavlene.

De første timene var alltid de verste; så letnet trykket.

Louvre var åpnet, og Jack sto langs veggen i avdeling for klassisk antikk kunst og gjespet. Han hadde ingen anelse om hvordan været utenfor bygget seg opp til en elektrisk storm, hadde neppe brydd seg om det heller. Han forsøkte forgjeves å holde tilbake en ny gjesp. Det var blitt seint kvelden før. Konsert med noen kamerater. Et lite og relativt ukjent jazzband som ikke startet å spille før midnatt. Ille var det å komme seg opp av sengen og på jobb etter en natts rangling. I tillegg hadde en måke sluppet den brunhvite dritten sin på ham på vei over Pont du Carrousel.

Han hadde brettet opp det tilgrisete ermet på den hvite skjorten og latt som ingenting, alt var bedre enn å komme for seint.

Det var sjelden noen var dumme nok til å forsøke å stjele noe fra museet. Fra tid til annen dukket det opp en galning som kas­ tet syre på Mona Lisa, eller sprayet ned statuenes edlere deler.

Ikke ofte nok til å løse opp i den gørre og monotone arbeids­ dagen. Likevel, Jack måtte være takknemlig for at bestefaren hadde fikset denne ekstrajobben til ham.

Her nede ved trappeavsatsen hadde han god oversikt. Han rettet på walkien som hang slapt i beltet, og tittet ned på de upussede skoene; han fant ikke noen god stilling for verken

9

Dødsengler.indd 9

29.08.11 11.22

ryggen eller beina. En lav summing trykket opp mot det lave kjellertaket. Lange karavaner av mennesker toget mot ham.

En ny dag i en av verdens største kunstsamlinger samlet inn i en periode på flere hundre år av Frankrikes konger og keisere.

Jack svelget unna et tredje gjesp. Han burde ha stoppet etter det fjerde glasset med vin i går. Hvorfor klarte han aldri å si nei?

Den summende hviskingen eskalerte etter hvert til en har­ kende brumming. Menneskemengden nærmet seg trappen hvor Jack hadde tatt oppstilling. Bak ham, ved venstre skulder, sto hun. Nike. Den mektige seiersgudinnen fra det gamle Hellas.

Like hodeløs som han selv der han gikk på jobb med bare et par timers nattesøvn. Han hadde stått vakt her i flere uker allerede, og snart kunne han så å si alt om henne. Om et par minutter ville de første blitslampene gnistre mot kroppen hennes. Jack ville måtte lukke øynene for ikke å bli blendet. Føtter subbet, klikket og klakket stadig nærmere. Jack slikket seg på leppene.

Bare den første timen ville gå fort så han kunne gå utenfor og tenne seg en røyk. Ja, en Gitanes nå ville definitivt ha hjulpet.

Den første gruppen var japanere, alltid japanere, og deret­ ter fulgte tyskerne hakk i hæl med sine blafrende guidebøker.

Han hadde sett det hundrevis av ganger. Svette fingre på speil­ reflekslinser, tunge fotovesker hengende i stropper rundt hal­ sen. Praktiske sandaler som var gode for ryggen, kakifargede vester og hvite sokker. Som en flokk gresshopper med ryggsek­ ker og solhatter fortærte de alt på sin vei med fotoapparatet.

«Hvorfor mangler den engelen hodet, pappa?» spurte en ung gutt. De besøkende stimlet rundt statuen. «Det ble vel … Jeg vet ikke, spør moren din. Det er hun som har guidebok og kunstut­ dannelse.»

10

Dødsengler.indd 10

29.08.11 11.22

Nike var vel ingen engel, din dust, tenkte Jack idet speil­ reflekskameraet ble hevet og linsekappen lirket av. Han orket ikke noe skarpt blitslys nå. Han kunne kjenne hvordan gulvet gynget, at vinen ikke hadde forlatt kroppen. Han lukket øynene for det som skulle komme.

Først mørke, så et skarpt, hvitt lys. Et voldsomt smell kastet Jack flere meter opp i luften. Kroppen ble slengt bortover mar­ morgulvet mens stein blåste ut i alle retninger. Verden rundt ham gikk i oppløsning. De første sekundene ble Jack bare lig­ gende der. Så hevet han brystkassen fra det kalde gulvet, støttet seg med håndflaten og tok seg til munnen. Hånden hans ble blodig, men til hans lettelse var alle tennene på plass. Han spyt­ tet sand. Harkende fikk han pusten tilbake.

Fingrene så ut som opphakket fiskeagn. I ørene pep en høy­ frekvent lyd. Den lød som en bie inni øregangene. Hadde han mistet hørselen? Rommet var fullt av hvitt støv, og Jack kunne verken se eller høre noe. Hvitt på hvitt som om flere tonn hvete­ mel var blitt kastet utover. Lavt, veldig lavt under den smerte­ fulle pipingen kunne han høre sang. Vakker sang, slo det ham.

Det minnet om kirkekoret i Tolouse der storebroren sang da de var barn. Lyse, vakre stemmer. Kraftløs la han seg ned på ryg­ gen igjen og lyttet.

Angeli redierunt. Non miserebitur. Nullus exitus.

Et fremmed språk, men likevel på en merkelig måte forståelig: De er tilbake. Ingen nåde. Ingen utvei.

Gjennom glasstaket i toppen av trappen, flere etasjer over ham, spilte lyset ned i flotte stråler som strenger på en lyre. En skik­

11

Dødsengler.indd 11

29.08.11 11.22

kelse steg over ham. Var det Nike, i kjøtt og blod? Var hun blitt levende? Jack klarte ikke å fokusere ordentlig.

Som om noen vred om volumknappen på en forsterker, kom verden tilbake i all sin gru. Hylene og skrikene fra flere hundre skadde og sårede. En kakofoni av kaos og smerte. Åh, herregud, turistene! Den masete guttungen, faren med kameraet. Jack grep etter beltet. Walkien var revet bort. Han stablet seg på knærne i kaoset av menneskekropper og steinbi­ ter. Støvet sank mot bakken; luften klarnet. Han måtte finne walkietalkien! Han krøp mot stedet han hadde stått vakt, og etter å ha famlet rundt på gulvet en stund, fikk han øye på noe som fikk det til å ise nedover ryggen.

Borte ved trappen var det noe som manglet. Nike var borte.

Rundt pidestallen lå det nå bare grove steinbiter, grus og sand.

Jack tok seg til hodet og satte seg rystet ned igjen. Rundt ham dukket folk frem fra støvet. Han la seg skjelvende ned på ryg­ gen igjen og pustet tungt. Merde! Verre hangover hadde han aldri opplevd. Over seg skimtet han plutselig en kvinne. Hun satt overskrevs på brystkassen hans og så ned på ham med et ulveflir. Det blinket i en gjenstand hun holdt mellom hendene.

Jack fikk ikke puste. Han forsøkte å si fra at det gjorde vondt, men i det samme kjente han noe kaldt ramme pannen med et smertefullt stikk. Han forsøkte å stritte imot, men kreftene svik­ tet. Hun var for sterk. Kulden presset seg inn i hodet hans, og langt borte hørtes sirener.

12

Dødsengler.indd 12

29.08.11 11.22

Del 1

13

Dødsengler.indd 13

29.08.11 11.22

Kapittel 1 Kvengedal, 12. mai klokka 11:53

Kvengedal, betraktet som et av landets vakreste steder. Et til­ baketrukket og sjarmerende kystområde. Med sin fantastiske plassering ute ved vestkysten har Kvengedal rike muligheter for sportsfiskere og bading om sommeren. Stikkordet er kystidyll.

Bak denne perlen av et tettsted ligger Kvenga, en fjellkjede som stiger opp med sine voldsomme tinder nærmest rett opp fra havet. Kvenga er porten inn til et urørt alpinparadis med pud­ dersnø og offpistemuligheter til langt ut i mai. Et unikt sted for fjellklatring, paragliding og annen ekstremsport.

Ved havnen ligger det et nedlagt fiskerimottaket som byg­ dens stolthet Bjørnar Gremel, også kalt «Super G», har ombyg­ get til et kjekt lite rullebrettanlegg slik at den lokale ungdom­ men har gode muligheter for aktivitet hele året. Området har full barnehagedekning, og skolen disponerer bredbånd og bær­ bar pc til alle sine 32 elever. Alt ligger til rette for en perfekt opp­ vekst for barn, og en behagelig tilværelse for voksne som ønsker å trekke seg tilbake fra storbyens stress.

Faren til Mikkel ville ha hage og et eget rom til hjemmekontoret med utsikt over noe vakkert og naturlig. Vekk fra kino, sportsplass og butikker. Foreldrene «var lei» byen. «Dette er drømmen min,» sa faren en dag han kom hjem fra kontoret med en utskrift fra Kvengedal kommunes nettsider. Ingen

15

Dødsengler.indd 15

29.08.11 11.22

spurte Mikkel hva han syntes om å dra fra vennene sine, Bekkestrøms skateboardanlegg og deltidsjobben på den italienske kafeen. Ingen hadde spurt Mikkel om drømmene hans.

Drømmene om Aleksandra ville han uansett holde for seg selv. Spesielt etter det som skjedde på klassefesten.

Bylivet var blåst bort og byttet ut med et mareritt han ikke ville våkne fra før han ble atten og flyttet hjemmefra. Det var en stund til ennå. Han slapp å dele soverom med Gitte, det var i det minste én ting som var positivt.

Presten hadde sagt han måtte samle på de positive opplevelsene, men foreløpig var de ikke mange nok til å fylle den «positive sekken» han hadde preiket om. En ny start my ass.

«Vi er ikke rasister, men når du var den eneste i klassen med norsk som morsmål, måtte vi gjøre noe.»

Ikke rasister. Nei vel, men at det var Mohammed som hadde rispet ham opp på kinnet og ikke Fredrik eller Tobias, måtte ha betydd noe.

Episodene var ikke akkurat blitt færre etter hvert som han begynte på ungdomsskolen. Mange kunne ikke kalles annet enn uhell, eller uflaks. Byskolen var sånn. Mobbingen hard og miljøene uten nåde, sjansen for at noe dritt ville smitte av var stor. Det var også det sosiallæreren hadde sagt. Altfor mange foreldre ga faen.

Her i Kvengedal var det annerledes. Alle var på hils.

Kjedelig og stille.

Bilulykken skjedde bare noen uker før de skulle flytte.

Mikkel trodde det skulle endre alt, men det gjorde det ikke.

Fra vinduet på soverommet hadde han utsikt mot Kvenga.

Gamlingene ved brygga sa at fjellet var forhekset, og hevdet

16

Dødsengler.indd 16

29.08.11 11.22

det bodde lysvesener der. Det skulle visstnok stå beskrevet i en eller annen en saga fra norrøn tid. Tussete, selvfølgelig, men Mikkel tenkte på det av og til når solen gikk ned. Det kunne virke som om det var noe overnaturlig der oppe. Når solstrålene traff fjellformasjonene i en spesiell vinkel, var det som om isen glødet.

National Geographic burde ha laget teveserie. De brydde seg om slikt. Selv kunne han heller ha blitt værende i Oslo og latt problemene løse seg selv.

I begravelsen hadde han ikke orket å se henne. Faren hadde forsøkt å overtale ham. Moren lå i åpen kiste, for at den nærmeste familien kunne ta et siste farvel. Mikkel ville ikke se henne slik. Han snakket med presten om det. Presten sa at han selvfølgelig måtte bestemme selv, og hans valg var det viktigste. Moren ville ikke føle noe om han ikke var til stede; hun var uansett død.

Han ble stående på utsiden av kirken i sommersolen og tenkte at himmelen aldri hadde vært så blå, været aldri vakrere. Likevel var fremtiden bare et stort, svart hull.

Nå var det for seint. Hva forråtnelsesprosessen hadde gjort med moren denne vinteren, ville han ikke tenke på.

Peceviften surret; leksene var unnagjort. Under de skjelvende hendene hvilte det skråstilte tastaturet mot bordflaten.

Han klarte aldri å slappe av i skuldrene.

Noen dager dukket det opp en idé om å samle tankene, skrive dem ned. Han hadde hørt at det kunne løse opp i det som herjet inne i hodet. Tanker som aldri holdt kjeft, men som stadig kvernet. En dag ville han få en reaksjon, hadde de sagt, hva enn det betydde.

17

Dødsengler.indd 17

29.08.11 11.22

Reaksjon. Det ene kneet dirret under skrivebordet. Mikkel hadde sittet slik en stund nå, men ikke skrevet mer enn en halv setning: Det er din skyld …

I fontstørrelse 14 flimret teksten klart og tydelig over LED-skjermen. Den manglende evnen til å få ned noe mer håndfast irriterte ham. Skulle det være så forpu…

På skrivebordet lå en kontorsaks. Den var blitt liggende etter at han hadde klippet opp boksen til den nye iPhonen.

Det var liksom en vårgave. Faren hadde ikke for vane å gi dyre gaver. Vårgaver hadde han i alle fall ikke han hørt om før.

Mikkel grep saksen. Når han var i dette humøret, var han i stand til å gjøre hva som helst. Ingenting betydde noe. Alt utenfor ham, alle andre var ingenting, eller: De var alt Mikkel ikke var. Han hatet verden. Hatet alle som hadde venner, alle som hadde en normal familie. Alle som gledet seg til noe.

Han strammet grepet rundt sakseskaftet og presset metallet inn mot håndleddet. Den hvite huden ble bare enda hvitere nå som han trykte spissen ned.

Så enkelt kunne det gjøres. Huden ga etter. En sviende smerte og en bloddråpe piplet frem. Det svidde. Huden var tynn ved håndleddet. Pulsen dunket jevnt og hurtig. Om han vred til nå, ville blodet sprute. Om han bare …

Mikkel snudde seg mot vinduet. En merkelig romling. Det kunne minne om tordenvær. Han fikk følelsen av rommet ristet. Gikk det ikke en svak vibrasjon over hele Kvenga? Den varte knapt noen sekunder. Han la saksen forsiktig på bordet og lyttet. Jordskjelv? Herlig!

Ingenting.

18

Dødsengler.indd 18

29.08.11 11.22

Så lyste det opp en chatteboks nederst på skjermen. En bloddråpe hadde rukket å renne fra det åpne såret og hele veien rundt håndleddet, slik at det minnet om et rødt armbånd. Han tørket det fort av under bordplaten.

T/\blib sier: Åssen er det a? Du slo og dro?

Petman sier: Hva tror du??? Stuck i fuckings ingenmansland.

Jævli kjipt.  T/\blib sier: Hater du faren din ennå?

Petman sier: Sef. Gir ham taushetsstraffen.

T/\blib sier: LOL Petman sier: Hva skjer a?

T/\blib sier: Ikke mye. Grüner tapte i går. mot Lyn. Hallo!

Treneren pzyka seg helt ut og kalte treneren demses for en pikk. HO HO. De sloss nesten. Jeg droppa trening i dag og dro til warhammersjappa.

Petman sier: LOL. Alt er som normalt med andre ord. Skulle ha vært der!!! Hva maler du nå?

T/\blib: Orker!!! :D Petman sier: Send bilde! plis!

T/\blib: Kan ikke. Husbitsjen har gjemt mobben som hevn for jeg kødda med henne i morges.

Petman sier: Jeg har ikke pakka ut malingen ennå. Fattern lovte meg et sted i huset hvor jeg kan sette opp miniatyrbrettet, men har ikke sett noe til det ennå. Du … gi bitsj litt bank.

Sett deg litt i respekt!  T/\blib sier: he he. Jeg er ikke en katt Mikkel. Har ikke ti liv. Hun trener hardt om dagen, skal gradere, så jeg holder meg liiiiitt i bakgrunnen.

Petman sier: Lættis! Men en katt har bare ni liv ;).

T/\blib sier: ))---

19

Dødsengler.indd 19

29.08.11 11.22

Petman sier: Hva var det???

T/\blib sier: En rumpe som bæsjer på pirkinga di!

T/\blib sier: Aleksandra sier hun svaner deg, forresten.

Petman sier: svaner?!

T/\blib sier: SAVNER! din ape! Må du være så nøye?? Kommer du til byen snart. ???

Petman sier: til Oslo? kanskje ... må se an ferien ... så utroli mange tilbud …

T/\blib sier: seriøst?

Petman sier: NO!!! Må stikke. Fattern står og hyler ute på kontoret.

Petman sier: Han trenger tydeligvis desperat ... Hjelp.

T/\blib sier: snakkes!

Petman sier: Snkz.

Petman logged off

Sommeren før hadde Mikkels foreldre ivrig lest en engelsk filosof som het Tom Hodginson. I korte trekk kunne boka hans oppsummeres slik: 1) flytt på landet 2) dyrk dine egne grønnsaker 3) bruk mindre penger 4) slutt å jobbe (tjen mindre penger).

Hodginson skulle gjøre foreldrene mer avslappet og happy.

De skulle bli sine egne sjefer og styre arbeidsdagen selv.

«Freelance» hadde moren kalt det. Gresset skulle være så mye grønnere på den andre siden av landet, liksom.

Det var da de skulle selge den ene bilen at alt hadde gått

20

Dødsengler.indd 20

29.08.11 11.22

galt. De hadde stått i gangen. Mikkel hadde vært på trening og gjort lekser. Enda en runde krangling om flyttingen. De hadde vært to mot en. Det gjorde ham bare mer forbannet.

Og Gitte. Hu var for liten til å skjønne en dritt.

Mikkel hadde smelt igjen døren og satt seg på rommet med Call of Duty. De hadde ropt fra gangen at nå kjørte de.

Han nektet å svare. Ytterdøren hadde smekt igjen. Fire leveler hadde han gått opp den kvelden.

De voksne snakket om ulykken. Selv om de ikke sa stort, var han overbevist om at det var farens skyld. Måten man unngikk å peile samtalen inn på hvem som kjørte på. Hvor de kjørte. Hvem som burde ha sett trikken som kom fra høyre.

Faren hadde innredet det store rommet på loftet til kontor, noe han tydeligvis alltid hadde drømt om. Heldigvis hadde han koblet opp bredbånd av det raskeste slaget.

Moren hadde vært interiørdesigner og måtte sende store filer over nett. Uheldigvis var det ikke dekning helt opp til loftet ennå. Det manglet noe sendeutstyr, siden telefonselskapet hadde rigget opp boksen i stuen. Den eneste med dekning var derfor Mikkel, og faren måtte foreløpig takle oversetterjobben med 3G-kort og telefaks.

Inni Mikkels hode hang fremdeles morens hadet igjen som en vibrerende gitarstreng. Faren sa at pipingen i øret hans mest sannsynlig kom fra iPoden. «Jeg kan høre den musikken helt fra gangen med døren igjen. Hva tror du vil skje med ørene dine til slutt, Mikkel?»

Så lenge det aldri var stille rundt ham, kunne han overdøve pipingen med andre lyder. Men i Kvengedal var det alltid stille.

21

Dødsengler.indd 21

29.08.11 11.22

Kapittel 2 Majorstua, Oslo, 12. mai klokka 8:54

«Peder, nå må du vakna! Det är ikke alle forunt å sove på jobb.

De roliga tiderna är forbi.»

Peder hadde jobbet i Dabb & Søn i over ett år nå, og selv om han hadde et godt sovehjerte, satt han nå mer og døset.

Sommer-, høst- og vintermorgener hadde passert utenfor de sota vinduene, faktisk flere enn han likte å tenke over.

Som russ hadde han bråkjekt erklært for venner at han aldri skulle ha noen A4-jobb. Han skulle ikke bli kontorrotte som direktørfaren, eller som de gråtriste morgentrynene som slepte seg om bord på T-banen med slitte stresskofferter.

Blazere og allværsjakkekjipinger med konstant kink i nakken fra mobilen de hang fast i, på vei til sentrum fra et eller annet hus med garasje utenfor byen.

Nei, Peder var eslet til å bli noe større, og fremtiden skulle overgå alles fantasier.

«Om du är våken, kan jag berätta för deg at jag har gått igenom loggen din. Som sjef är det noe jag faktiskt har rätt til å göra.» Ken klappet seg kjekt på brystkassen som om han festet ordet «sjef» som en medalje til jakkeslaget.

Ken, eller Keiko som han ble kalt, hadde en stor fødselsflekk som dekket deler av ansiktet. Dette bisarre mønsteret i den bleke huden, samt fedmen hans, fikk ham til å ligne nettopp en spekkhugger. (Mer presist; på den verdensberømte

22

Dødsengler.indd 22

29.08.11 11.22

Keiko.) Svorsken til Keiko var eksakt som den pinlige reklamen alle gikk rundt og lo av. Nå var det imidlertid ingen latter på kontoret. Peder mistenkte at Ken hadde gledet seg til dette møtet, det var liksom så typisk ham på alle måter. Det fantes heller ingen tvil lenger om hvor denne ujevne pardansen var på vei. Om han hadde dårlig samvittighet? Peder tygget seg i kinnet. Nei. «Det är en del nettbruk här som jag ikke kan se har noen sammanhäng med din stilling som konsulent. La meg kolla …» Ken nølte. Han skrollet seg gjennom et dokument. Peder gjettet at det var nettloggen hans som nå befant seg under lupen. Kens øyne spratt rundt bak brillene som kuler på et biljardbord. Biljard var et spill med rammer. Peder hatet biljard. Utenfor glassdørene til kontoret skimtet han Hein fra IT komme luntende. Han stivnet til idet han sannsynligvis gjettet seg til hva som foregikk inne på Keikos kontor og hastet videre med angst i blikket.

«Boardgamegeek.com, Warhammer.com, Warhammers­ world.org, eveonline.com, GMTboardgames.com, Brettspill. no, Spacemarines.com … » Hein hadde altså åpnet loggen for Ken. Typisk. Keiko så opp fra skjermen, strakte hendene til side som en italiensk forsvarsspiller etter et av de verste eksemplene på soleklar straffe – ever.

«Vil du at jag skal läsa videre, eller är det klart?»

Peder ristet på hodet.

Han trengte ikke å bli påminnet sine egne nettvaner. Spill trakk ham bort fra arbeidsoppgavene. Enkelt og greit. Et ønske om å være en del av noe annet. Forumene på Board

23

Dødsengler.indd 23

29.08.11 11.22

Game Geek, hvor tusenvis av brettspillere diskuterte regler og tweaks døgnet rundt. Eller Warhammersidene, der det kontinuerlig ble lastet opp nye bilder, regler, tips. På Warcraft hadde han tre profiler nå. Romskipet hans på EVEONLINE var nylig byttet inn i en langt bedre modell etter han hadde minet asteroidene i flere dager. Onlineprofilen i Call of Duty – så mange tolvåringer å drepe, så få kvelder å gjøre det på.

Prosjektene var mange. Spillverdenen utømmelig.

«Peder …» Ken trakk pusten teatralsk og samlet et kunstig alvor mellom hendene. «Peder, Peder, Peder … Din gamla farsa vil helst se at du blir noe här i bransjen. At du gir Dabb & Søn en spisskompetanse, noe unikt. Men i din stilling … » «Vikariat,» avbrøt Peder. «… I ditt vikariat … er dette knappast den spisskompetansen han har sett för seg, är det vel? Kan inte vara meningen at du skal sitta hele arbetstiden på weben …» Igjen begynte pupillene til Ken å rulle fra side til side. Peder kunne høre ham klikke på museknappen og skrolle seg nedover skjermen. «Va skulle jag ha sagt til de andra ansatte om du fick lov att använda arbetstid på dette.»

«Jeg beklager,» begynte Peder famlende. Selv om han egentlig hadde visst at denne dagen måtte komme, føltes det likevel rart nå som den først var der. Arbeidsoppgavene hadde hopet seg opp. Innboksen og skrivebordet bare ventet på å detonere. Han hadde latt det skure, og nå var han ganske nær ved å miste kontrollen.

Peder hadde vært fullstendig på det rene med at Ken en dag ville kalle ham inn på kontoret og be om en redegjørelse for hva han brukte arbeidstiden til. Hvor var budsjettforslag

24

Dødsengler.indd 24

29.08.11 11.22

og konsulentuttalelser for nye bokserier, og ikke minst, hvor var det blitt av den nye designeren han hadde lovet å skaffe?

Han hadde tenkt gjennom en rekke forsvarstaler til denne dagen; noen mer ekstreme enn andre. At det var noe galt med ham fra fødselen av. En sykdom som gjorde ham latere enn normalt, kanskje? Evnen til å jobbe konsentrert hadde han jo, så lenge det handlet om spill. En venninne hadde sagt at om han la like mye energi i den virkelige børsverdenen som i spillene, ville han ha vært rik på ordentlig. Peder sukket.

«Hva ser du för deg at jag gör, da … Hum?» sa Ken på irriterende svorsk og tastet noe med et glassaktig blikk festet til peceskjermen. Peder trakk pusten dypt. Tittet ut gjennom glassdøren. Hein snudde seg brått og lot, uten særlig overbevisning, som om han sorterte papirer ved kaffemaskinen.

Skyldig lang vei.

«Du kan jo sparke meg,» svarte Peder omsider.

Ken slapp musen et kort øyeblikk og så opp fra datamaskinen.

«Det skulle tatt seg ut! Ha ha ha.» Latteren virket en smule anstrengt. «Möjligt vi kan inngå en deal du och jag? Jeg förstår jo at det här är vanskelig for deg. Men det er svårt for meg også. Jag är fullstendig klar over at du på et eller annat tidspunkt kommer att överta hela affären, og ...» Igjen var nesen til Ken peilet inn på skjermen.

«Kanskje jeg like godt skal slutte?»

«Jøss!» svarte Ken. «Det kan umulig overraske deg? Jeg har mange ganger tenkt å kutte alle forbindelser og finne noe annet i livet enn … bedriften. Fars bedrift, ikke min.»

25

Dødsengler.indd 25

29.08.11 11.22

Det siste ble hengende litt i luften.

«Här händer det tydeligvis ting.» Ken ristet på hodet.

«Kanskje jeg skulle tatt meg et friår, rett og slett. Reist litt, studert kunst igjen.»

«Det är det värsta jag har hørt!»

«Så ille kan det da ikke være. Jeg er ikke akkurat uunnværlig?»

Ken tittet opp og så rett på Peder med et noe forvirret blikk. «Den eksploderte, og miljoner av dollar ble til skrapmetall.»

«Hva snakker du om?» sa Peder.

«NASAS nya framtidsprosjekt! Forskning på tidsresor. Det gikk i luften under nedtelling.» En spyttboble klistret seg til leppene hans. Ken gnidde seg i nakken og vred på skjermen. Øverst var den kjente nettavislogoen synlig. Her satt Peder altså i et møte som like godt kunne ende med at Peder ble sparket – det i seg selv ville skape nok oppstyr hos ledelsen i Dabb & Søn. Livet ville gå fra surt til surere i mange måneder fremover. Faren ville aldri tilgi ham, og nå satt sjefen, Keiko, og smugleste avisen?

«Har du hørt på det jeg har sagt?»

«Naturligtvis.» svarte Ken beskjemmet og lukket nettsidene med et raskt tastetrykk.

«Hva mener du, da?»

«Det finns bara én lösning.»

«Hva?» «Jag flytter deg til fokusgruppen.»

«What?!»

«Där kan du inte drömma deg bort i dataspel. Du må lära

26

Dødsengler.indd 26

29.08.11 11.22

deg å jobbe fokusert, he he he. Ett sekunds ouppmärksamhet og så kan miljoner av dollars gå åt skogen, som hos NASA. Slike nyheter når avisene, og skaper överskriftene. Og det är slikt vi lever av, vet du. Laga sprängstoff för forlaget, utan eksplosiver väl att märka.»

«Men fokusgruppen … mener du at jeg skal intervjue folk? Sitte i åpent landskap?»

«Det är det fokusgrupper gör, Peder. Ut i felten. Samla information. Så säljer vi mer. Snakk med Paal i kundeservice, så vil han put you up to speed, som man sier på film.»

«Degraderer du meg?» Peder kjente skuffelsen danse i magen. Den store drittungen igjen. Den udugelige prinsen.

«Hör här. Lat oss vära ärliga med varandra. Jag blir inte kvitt deg, men jag kan åtminstone flytta deg til en annans avdeling. Du blir inte borte, men där gör du mindre skada.

Bättre att vi inte går i vägen for varandra? En vacker dag blir sikkert du også voksen. Då vil du takke meg. Kontoret beholder du så lenge, det är klart.»

«Men hva skal jeg gjøre i fokusgruppen?» Kontorsituasjonen var bare bullshit, tenkte Peder. Kun for at ingen andre skulle merke degraderingen.

«Lära lite mer om hva vi driver med i den här bransjen, så vokser du på det, ikke sant?» Ken lente seg tilbake i stolen.

Fjæringen ga fra seg et lite knirk. Han tittet bort på døren.

Samtalen var over. Fokusgruppen til den flassete Paal var neste stopp.

Peder åpnet glassdøren og strente ut i korridoren.

Kontorstøyen nådde ham igjen. Kimingen fra telefoner, pip fra en defekt kaffemaskin.

27

Dødsengler.indd 27

29.08.11 11.22

Hein kvapp til og klemte seg inn mot et arkivskap da han stormet forbi.

«Judas!» freste Peder mellom sammenbitte tenner.

«Ken tvang meg til å åpne profilen din! Hallo, det kunne vært mye verre. En i personal hadde lastet ned 340 gigabyte med porno. Han fikk sparken, Peder. Deg sparker de aldri selv om du hadde fylt opp halve serveren med kaffegrut.»

«Som om det gjør livet noe bedre,» mumlet Peder og fortsatte ned mot Paals etasje. Han håpet at ryktene om hvor utrolig kjedelig den avdelingen var, kun var et rykte.

«Men hva skulle jeg gjøre, da?» ropte Hein etter ham.

«Holdt kjeft!»

28

Dødsengler.indd 28

29.08.11 11.22