Monica Ali_Historien_som_aldri_ble_fortalt

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 1 av 275)

Historien som aldri ble fortalt

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 2 av 275)

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 3 av 275)

Monica Ali

Historien som aldri ble fortalt Oversatt av Kari og Kjell Risvik

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 4 av 275)

Monica Ali Brick Lane, 2004 Blått som Alentejo, 2007 På kjøkkenet, 2010

Oversetterne er medlemmer i Norsk Oversetterforening Originalens tittel: Untold Story Copyright © 2011 by Monica Ali Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,3/11,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Munken Cream 1,8 Printed in Latvia Print, Riga 2012 ISBN 978-82-03-21710-4

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 5 av 275)

Tilegnet M.M.S.

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 6 av 275)

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 7 av 275)

1. kapittel

Enkelte historier skulle egentlig aldri vært fortalt. Andre kan bare fortelles som eventyr.

Det var en gang tre venninner som skulle holde en liten fest for en fjerde, som ennå ikke var kommet da den første flasken pinot grigio var tømt. La oss slå følge gjennom hagen til en pen forstadsvilla i denne gaten med hus som har godt med plass, forbi guttungens sykkel og baseballkølle oppstilt med omhu på den fløyelsgrønne plenen, bort til den myke gløden i kjøkkenvinduet, og kikke inn. Tre kvinner, den ene mørk, den andre blond, den tredje rødhåret – alle i sin beste alder, de skjøre årene da det middelaldrende preget holdes omhyggelig på avstand.

Der er de, benket rundt bordet, komplett uvitende om sin uvirkelighet, intetanende om historien, puster naivt inn og ut.

«Hvor er Lydia?» sier Amber, blondinen. Hun er en søt liten sak. Fine trekk, nett liten bomullskjole i Peter Pan-stil, negler med fransk tipp. «Hvor søren kan hun være?»

«Vi får vente litt med smørbrødene, ikke sant?» sier Suzie, den mørkhårede venninnen. Hun hadde ikke rukket å skifte før hun gikk. Hun har en flekk av bolognese-saus på T-skjorten.

Hun hadde rørt den sammen i hui og hast, så ungene og barnevakten skulle ha noe å spise. «Kalorifattig chips? Ellers takk.»

Hun skyver skålen fra seg.

«Skulle jeg ringe igjen?» sier Amber. «Jeg har lagt igjen tre beskjeder allerede.» Hun hadde stengt klesbutikken en time før tiden for å være sikker på å rekke alt.

Den rødhårede, Tevis, tar en liten fallosformet krystall opp av lommen og stiller den på bordet. Hun sier: «Jeg fikk en forutanelse i dag morges.»

7

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 8 av 275)

«Har du hørt med legen om det?» Suzie, i den kakibuksen hun er så glad i og flekkete T-skjorte, sitter som en mann, med høyre ankel over venstre kne. Hun blunker lurt til Amber.

«Dere kan fleipe så mye dere bare vil,» sier Tevis. Hun er kommet rett fra jobben. Når hun snurper munnen, kledd i buksedress, med håret i en stram knute i nakken, ser hun nesten snerpet ut – det motsatte av det hun vel ønsker å bli oppfattet som.

«Vi fleiper ikke, vi,» sier Amber. «Var det noe med Lydia?»

«Ikke uttrykkelig,» sier Tevis veldig Tevis-aktig. Hun folder hendene rundt steinen.

«Går du rundt med den der?» sier Suzie. Håret hennes er auberginemørkt, en antydning til fiolett, og har den nyfargede glansen. Hun henter en gulrot ut av kjøleskapet og skreller den rett på bordet, som er dekket med pent servise, håndmalte lyserøde roser, fine benporselenskopper og skåler med hanker så små at man må krumme lillefingeren, akkurat som ved et skikkelig engelsk ettermiddagsmåltid. «Slapp av, jeg skal rydde etter meg.»

«Skulle bare mangle,» sier Amber, men bøyer seg frem og subber med seg skrellet selv. Hvis Lydia skulle komme anstigende i samme sekund, må alt se ut som det skal. Hun har dårlig samvittighet for at hun har skysset Serena og Tyler hjem til noen venner av seg når de så gjerne ville vært her og gratulert Lydia med dagen. Ville ikke Lydia ha foretrukket å se barna heller enn å få alt klappet og klart? Amber stryker håret bak ørene og napper en løs tråd fra ermet. «Si at det ikke var noe med henne.»

«Milde måne!» sier Suzie. «Hun jobber vel overtid, da. Hun er jo så glad i de hundene.»

«Ja, men hvorfor tar hun ikke telefonen?» sier Amber.

«Jeg har ikke pakket inn gaven hennes. Tror dere hun tar seg nær av det?» Suzie bet av tuppen på gulroten med fortennene. Tennene er sterke og hvite, men ujevne. De gjør vesen av seg.

«Det er ikke for å bekymre noen,» sier Tevis. Hun putter krystallen i lommen på den skreddersydde jakken. Hun er eiendomsmegler og må nødvendigvis se fiks ut. Det er ikke det hun er. Det er det hun gjør. Som hun selv har påpekt mange ganger. Men dette er en by full av skeptikere, folk som kjøper seg 8

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 9 av 275)

inn i den runddansen med murstein-og-mørtel-og-hvitevarer i stedet for å få renset chakraen sin.

«Ta det med ro,» sier Suzie. «Du gjør ikke det.» Hun er så glad i Tevis. Tevis har ikke barn, så da snakket man om andre ting. Suzie har fire barn, og når man vel hadde snakket om dem og så snakket om de andre mødrenes barn, var tiden inne for å dra hjem og pakke sportsutstyret til dagen etter. At Tevis var barnløs, innebar at man syntes litt synd på henne, og var litt misunnelig. Trolig følte hun det samme for de andre. Hun kunne være drømmende, eller hun kunne være intens, eller en sær kombinasjon av begge deler. Og det var gøy å erte henne.

«Husker du hva som skjedde sist?» sier Tevis.

«Sist hva? Sist du fikk en forutanelse? Er det noe med Lydia eller er det ikke?» Amber er ganske sikker på at hun kjenner Lydia bedre enn de andre gjør. Det var hun som først ble venner med henne, for snart tre år siden nå.

«Det vet jeg ikke,» sier Tevis. «Det er bare en ekkel følelse.

Jeg fikk den i dag morges, like etter at jeg hadde dusjet.»

«Jeg hadde en ekkel følelse i dusjen i dag morges,» sier Suzie.

«Det kjentes som om jeg skulle ete en hel eske Pop-Tarts til frokost.»

«Hvor forsinket er hun, forresten? Jøss, halvannen time.»

Amber kaster et lengselsfullt blikk på sølvkakegaflene som er lagt i vifteform omtrent midt på bordet. De hadde vært nesten svarte da hun fant dem i antikvitetsbutikken borte på Fairfax, men hun har pusset dem nydelig.

«Og vet dere hva?» sa Suzie. «Jeg gjorde det. Hele esken!»

Tevis tar av seg jakken. «Luften blir alltid sånn før et tordenvær.»

«Hva?» sier Suzie. «Det er en fin kveld. Du er ikke i Chicago lenger.»

«Jeg bare sier det,» sier Tevis. Hun borer blikket i Suzie.

«Nå må du gi deg, Tevis. Ikke prøv å skremme vannet av oss.» Agurksmørbrødene begynner å krølle seg i kantene. Det er litt dumt, og Amber vet det godt, å servere engelsk ettermiddagste klokken sju om kvelden. Og nå er den vel nærmere halv ni.

«Ut med språket nå, jente. Sist du hadde en forutanelse …»

Suzie setter i gang med det sedvanlige knatrende tempoet sitt, men dabber plutselig av.

9

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 10 av 275)

«Du husker det altså?» sier Tevis. Hun snur seg mot Amber.

«Ingen grunn til å bli så forskrekket. Men sist jeg hadde en forutanelse, var da guttungen til Jolinda løp ut i gaten og ble overkjørt av skolebussen.»

«Og du så det? Du så det før det skjedde?»

Tevis nøler et øyeblikk, så rister hun samvittighetsfullt på hodet. «Nei. Det var mer forutanelse i sin alminnelighet.»

«Og det var for – hva? – to år siden? Hvor mange har du hatt siden?» Ambers engstelse stiger, og hun kaster et blikk på Dundee-kaken der den troner på en glassoppsats som en borddekorasjon. Den er sølebrun og veier et tonn. Lydia hadde nevnt den en gang, et kjært barndomsminne, og Amber hadde funnet en oppskrift på Internett.

«Ingen,» sier Tevis. «Før i dag.»

«Du får aldri en ekkel følelse om morgenen?» sier Suzie.

«Huff, jeg får det nesten hver dag, jeg.»

Amber reiser seg og begynner å vaske de tre skitne vinglassene. Hun er nødt til å foreta seg noe, og kommer ikke på noe annet, om hun da ikke skulle ringe Lydia igjen. Men når Lydia kommer feiende inn av døren med den flotte svingen i hoftene, den muntert knisende stemmen, har ikke Amber lyst til å føle seg for dum. «Jeg tror jammen jeg ringer igjen,» sier hun og tørker hendene.

«Det er ingen som helst grunn til at det skulle ha noe med Lydia å gjøre,» sier Tevis, men jo mer hun sier det, desto sikrere blir hun på at det har det. For bare et par dager siden hadde Lydia vært innom og spurt etter tarotkortene, noe hun alltid hadde stilt seg avvisende til før. Tevis hadde lagt ut kortene på havfruemosaikkbordet, men så hadde Rufus logret og viftet to kort ned på gulvet. Lydia tok dem opp igjen og sa: «Vi lar det være», og subbet alle kortene tilbake i stokken. Tevis forklarte at det ikke hadde noe å si, om de la ut kortene igjen, ville ikke kraften være minsket. «Jeg vet det,» sa Lydia, «men jeg har ombestemt meg. Rufus fikk meg til å skifte mening. Han er veldig klok, vet du.» Hun lo, og selv om latteren, som alltid, besto av klimprende sølvklokkeklang, anslo den også en annen tone.

Lydia var intuitivt anlagt, hun visste mye, følte det på seg, og hun hadde veket tilbake for kortene.

«Absolutt ingen grunn,» gjentar Tevis, og Suzie sier: «Det er trolig ingen verdens ting», og det lyder som noen trøstende 10

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 11 av 275)

ord som gjør alle tre ille til mote, fordi slik trøst kunne tenkes å være påkrevd.

Amber slenger fra seg mobilen på et fat. Lydias telefon ble koblet over på svarer igjen, og hva var vitsen med å legge igjen enda en beskjed? «Hun har kanskje gått en lang tur med Rufus og har rotet med tiden, og så har hun glemt telefonen hjemme.»

Hun vet hvor tåpelig det høres.

«Hun kan ha surret med dagene,» sier Suzie, men uten overbevisning.

«Suzie, det er fødselsdagen hennes. Hvordan kan hun surre med dagene? Forresten så ringte hun i morges og sa at da sees vi klokken sju. Hun roter ikke, hun er bare … forsinket.» Lydia hadde virket litt ute av seg, det er så. Men, tenker Amber, hun har ofte virket litt ute av seg i det siste.

«Hva i alle …?» sier Suzie.

«Hva var det jeg sa?» sier Tevis. «Hagl.»

«Hva i alle …?» sier Suzie igjen, og resten av setningen drukner i bråket.

«Kom!» roper Amber og løper mot ytterdøren. «Hvis hun kommer nå, hører vi ikke ringeklokken.»

De står ute på verandaen og ser haglet tromme fra Mrs. Gillots tak, fyke sidelengs fra panseret på Ambers Highlander, skramle inn og ut av aluminiumsbøtten ved garasjen. Himmelen er blitt ufyselig skittenfiolett, og haglet faller vilt ubehersket, spretter, kolliderer, triller, medrivende i all sin usømmelighet. Det faller og faller. Haglkornene er ikke store, bare tette, og øser ned som hvit ris fra en sprukken søm der oppe. «Herregud!» hyler Amber. «Se på det!» hyler Suzie tilbake. Tevis går ned trappen og stiller seg på plenen med armene ut til siden og hodet løftet mot himmelen. «Ber hun en bønn?» skriker Suzie, og Amber må le, tross spenningen, eller på grunn av den.

Hun ler fremdeles da en bil svinger av fra veien. Det virker som om frontlysene feier med seg haglet, løfter det i en tykk hvit sky over den svarte asfalterte oppkjørselen og spruter det i retning av huset. Tevis lar armene synke og løper bort til bilen, eiendomsmeglerens kremgule silkebluse kleber seg til den magre ryggen. De andre kommer også løpende. Det må jo være Lydia, selv om bilen ikke er annet enn en mørk form bak lysene.

11

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 12 av 275)

Da Esther klyver ut av forsetet med en presang knuget til brystet, flokker de seg ubehjelpelig rundt henne i en omfavnelse som aldeles ikke kan skjule deres skuffelse.

Da de vel er tilbake i kjøkkenet, dekker Amber på til enda en ved bordet. Esther børster hagl av skuldrene, løsner knuten i nakken og rister noen hagl ut av det lange grå håret. «Jaså, dere hadde glemt at jeg skulle komme?» sier hun, og tonefallet er noe midt imellom skarpt og skøyeraktig.

«Nei!» sier Amber. «Altså, jo.»

«Sånn er det med oss kvinner,» sier Esther. «Vi kommer til en alder da vi glemmes.» Hun lyder absolutt ikke forurettet.

Gjennom en sky av forlegenhet og engstelse går det et sting gjennom Amber ved tanken på det som ligger forut, en frykt for at det allerede har begynt, en fraskilt kvinne for resten av livet. Hun rykker seg tilbake til dagen i dag. «Du skjønner, vi har vært litt bekymret for Lydia. Har hun jobbet overtid, tro?

Hun tar ikke telefonen.»

«Lydia tok seg fri i dag,» sier Esther. «Er hun ikke her, altså?»

Ingen svarer da Esther lar blikket gå fra den ene til den andre.

«Vi får kjøre hjem til henne,» sier Suzie.

«Vent til det slutter å hagle,» sier Tevis.

«Vi kan ikke bare sitte her,» sier Amber.

De sitter og ser på hverandre og venter på at noen skal ta ledelsen.

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 13 av 275)

2. kapittel

En måned før, mars 2007 Til å være en småby med bare åtte tusen innbyggere hadde Kensington omtrent alt: en jernvareforretning, to dagligvarehandler, en blomsterbutikk, et bakeri, en drugstore med et uvanlig stort utvalg av bøker, en antikvitetsforretning, en eiendomsmegler, et begravelsesbyrå. Når det var et dødsfall i Abrams, Havering, Bloomfield eller Gains, eller et av de andre småstedene som lå strødd rundt i distriktet, kunne det ikke falle noen inn å kontakte et byrå i hovedstaden. Da ringte de alltid J.C. Dryden & Sons, stiftet i 1882, snaut fire år etter at Kensington selv ble grunnlagt. De gangene etterspørselen var så stor at en begravelse ikke kunne arrangeres innen rimelig tid, pleide Mr. Dryden selv å besøke de etterlatte og personlig gi dem råd om alternativer. Kensington var altså meget ettertraktet i døden, og om det ikke var fullt så ettertraktet i livet, måtte eiendomsprisene helt klart kalles høye. Et par av Kensingtons forretninger var i Fairfax, men flesteparten lå langs Albert Street eller rundt hjørnet til Victoria Street. Fra Albert lå småbyen spredt i vifteform bortover en slak helling mot nord, og lengst i sør var det bare åtte kilometer til motorveien, kjekt for dem som jobbet i hovedstaden, i øst var stedet avgrenset av en tilsynelatende tørst elv, og i vest av den raust vannede golfbanen som til slutt gled over i en skog av amerikalerk, ambratre og furu.

Lydia kjørte forbi golfbanen på vei inn i byen. Om onsdagene jobbet hun bare halv dag i Kensington Kennel for herreløse hunder, et svært anlegg med hundehus og luftegårder rett utenfor byen, der man tok seg av hjelpeløse hunder eller fikk dem brakt inn fra «det mørke omland», som var det Es13

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 14 av 275)

ther kalte omegnen, hvor det ikke fantes noen andre slike kenneler. Fire dager i uken jobbet Lydia der til seks om kvelden, bestilte forsyninger, gjorde rent, dresserte og luftet, slepte 15 kilos sekker med tørrfôr fra Nature’s Variety, og spiste Esthers kylling-ris-salat fra en Tupperware-bolle. Men om onsdagene vekket Lydia Rufus ved middagstid ved å skubbe til ham med skotuppen. Han pleide å ligge og sove på kontoret med hengeørene ned over øynene, og han strakte seg dovent med baken i været, skalv lett på forlabbene og ristet på hodet som om han ikke kunne fatte og begripe hva som skjedde her i verden, og så bykset han i vei foran henne og jumpet inn i den støvblå Sport Tracen.

Lydia pleide å lempe ham opp fra hundeburet og sette ham i forsetet, men i dag lot hun ham sitte i buret med vinden feiende over ørene, så da hun sa: «Synes du jeg skulle slutte å treffe Carson?», var det ikke noe spørrende fjes som så opp på henne, ivrig etter å høre mer. Hun trakk på skuldrene til det tomme passasjersetet og skrudde på radioen.

Hun kjørte bortover Fairfax, forbi idrettsbanen, lekeplassen, barneskolen og pensjonatet og svingte inn på Albert, hvor hun parkerte ved bakeriet og kjøpte to ristede pastrami og swiss paninis og gikk bort til Ambers butikk, med Rufus traskende tett inntil anklene, så hun stadig holdt på å snuble i ham.

Butikken stengte ikke i lunsjpausen, og om onsdagene gikk Ambers assistent på frisørskolen i hovedstaden, så Lydia kjøpte alltid med seg sandwicher.

«Hei sann,» sa Amber og så opp fra bladet sitt. Hun kom frem fra bak disken, glattet på skjørtet og håret, lot fingeren gli over overleppen for å kjenne etter om noe av leppestiften var klint utover.

Det første Lydia hadde lært, det første blant mange andre første ting, da hun tok den jobben hun hadde holdt på, eller som hadde holdt på henne, det meste av voksenlivet, var at man aldri skulle tukle med noen del av garderoben eller sminken. Ja, de hadde gitt henne uttrykkelig beskjed om det, selv om det var adskillige ting de ikke hadde nevnt. Det var nyttige kunnskaper som hun kunne lære videre til Amber. Amber som ikke kunne gå forbi et speil uten å kikke i det, som brukte et vindu hvis ikke noe speil var for hånden, som var engstelig for å bli beglodd av alle mennesker og skrekkslagen ved tanken på 14

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 15 av 275)

at hun ikke skulle bli beglodd av noen. Men sikker opptreden, hadde Lydia kommet frem til, var sterkt overvurdert. Bare tosker og kjeltringer brydde seg filla om det.

«Du ser flott ut,» sa hun. «Nytt skjørt?»

Amber sa at det var det og frittet ut Lydia for å få detaljerte synspunkter, og forklarte at det var fra et sortiment hun lurte på om hun skulle føre i forretningen. Lydia gikk med jeans og T-skjorte nesten hver dag, men Amber mente tydeligvis at hun visste adskillig om klær og moter, et inntrykk som Lydia aldri hadde tenkt å gi.

De satte seg på en stilkopi av en sjeselong, populært kalt dånestol, ved vinduet. Amber hadde kjøpt den, sa hun, til ektemenn som det svimlet for når de så prislappen. «Enda det ikke fins noe her som koster mer enn fire hundre dollar,» la hun til litt vemodig.

«Jeg må bare vise deg disse fotoene,» sa Amber nå. Hun hentet sladderbladet på disken. «Dette ble tatt i forrige uke. Og her er hun i 90-årene. Skulle du ha sett, så forandret hun er blitt!»

«Hvem blir ikke det?» sa Lydia og gløttet bare som snarest på siden.

«Neseborene hennes er ujevne,» sa Amber, «det sier alltid sitt.»

Lydia tok en ny bit av paninien for å slippe å si noe.

Amber begynte å lese høyt: «’Det kan tenkes at hun har tatt et løft under øyet, og etter utseendet å dømme kan kirurgen ha benyttet en ny teknikk ved å gå under øyeeplet – det reduserer faren for arrdannelse og kan gi fremragende resultater.’»

Lydia skar en grimase. «At du gidder å lese sånt noe!» Hun viftet med sandwichen mot bunken av blader på salongbordet.

«Ja da, ja da,» sa Amber. «Det er fjollete. Hun har helt sikkert tatt botox også.»

«Og hva så?» sa Lydia. «Hun og alle andre skuespillere i den alderen.»

Amber strøk håret bak ørene. I fjor hadde hun klipt panneluggen, og i år lot hun den vokse igjen, og håret falt hele tiden ned i øynene, så hun stadig vekk måtte stryke det tilbake.

Det hadde imidlertid inngått i repertoaret av selvregulering og hadde med tiden fått en viss unnskyldende undertone. Hun lo.

«Jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg leser disse greiene. Men alle gjør det jo. Det er til og med en college-lærer som stikker innom 15

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 16 av 275)

her, og hun bruker mer tid på å bla igjennom bladene enn på klesstativene. Hun kvier seg vel for å kjøpe dem selv, men hva tror du hun leser hos frisøren? Ikke en av lærerbøkene sine iallfall.»

Lydia holdt en strimmel pastrami frem for Rufus. «Men dumt, det er det, ikke sant, gutten min?»

Rufus slikket fingeren hennes samtykkende. «Å herregud,» sa Amber.

Lydia likte så godt måten Amber sa å herregud på. Det var så amerikansk. Det minnet henne om hvor engelsk hun følte seg etter nesten ti år i USA, og at når alt annet ved henne kjentes slitt vekk, ikke bare dekket over, hadde hun iallfall det engelske ved seg i behold.

Nesten ti år. 1997 var året da hun kom – ikke bare et tiår, men et årtusen tilbake. «Å herregud, det hadde jeg glemt – jeg har fått inn de kjolene igjen. Du burde prøve dem. De kommer til å ta seg fabelaktig ut. Jeg er så spent.»

Amber skyndte seg ut på lageret, og Lydia så gjennom den åpne døren at hun skrelte plasten av kjolene på det roterende stativet og la dem over armen.

Da Lydia kom til Kensington, var det Tevis som hadde solgt huset til henne, men det var Amber hun først var blitt venner med. De hadde delt et bord på bakeriet, det var bare fire bord der, så det var vanlig å dele. Over en cappuccino til Amber og en Earl Grey til Lydia hadde de umiddelbart sett at de tok hverandre for hva de var, og Lydia, som i sju år bare hadde stiftet bekjentskaper, opplevde det uunngåelige i dette som en lettelse.

Hun gikk selvsagt forsiktig frem, men etter noen få samtaler, hvor de orienterte hverandre om sine respektive bakgrunner, var det ikke lenger behov for forbehold, og Lydia måtte lure på hvorfor hun i så lang tid hadde stilt seg avvisende til alle og enhver.

Den første ettermiddagen hadde Amber fortalt Lydia om ekteskapet med barndomskjæresten, om hvordan han hadde bedratt henne med bestevenninnen, hvordan hun hadde tilgitt dem begge, for «det skjedde liksom bare», de var advokater i det samme firmaet, og hun var hjemmeværende husmor og var liksom litt sjuskete de fleste dagene, og når hun så seg i speilet, fikk hun på en måte skyldfølelse for hele greia. Hun hadde 16

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 17 av 275)

selvsagt fikset seg litt opp, og de hadde hatt «deit-kvelder» og pratet sammen og lagt en masse stridsspørsmål på bordet, som for eksempel at han ikke kunne fordra kjøttpuddingen hennes, men aldri hadde fått seg til å si det. Det hadde vært helt ok en god stund, helt til hun fikk greie på enda en affære, med en serveringsdame på stedet der de pleide å møtes når de «deitet», men det var «bare fysisk», sa han, og hun hadde tilgitt ham igjen. Men grått hadde hun jo gjort, hvem ville ikke det, og det var Donna som hadde trøstet henne. Donna, bestevenninnen. Som fortsatt lå med hennes mann, hvilket trolig alle visste om, unntatt Amber, som – da hun kom bardus på dem – i sekundene før de merket at hun var der, måtte kjempe mot trangen til å liste seg ut igjen og late som ingenting. I en alder av trettini, med to barn og ingen jobberfaring, var det liksom mer fornuftig å se det som en hallusinasjon enn å se den grelle sannheten i øynene.

«Du måtte flytte helt fra Maine og hit,» sa Lydia. «Jeg kan tenke meg hvorfor.»

«Jeg vet ikke helt. For å komme meg bort fra ham?»

«Du var redd for at du skulle tilgi ham igjen.» Lydia klappet Amber på hånden.

«Ja, herregud, du har så evig rett. Han var et svin, men allikevel …» Hun trakk unnskyldende på skuldrene. «Han ville ha snakket meg trill rundt. Nei, ikke snakket, det var måten han gikk på, måten jeansen hans satt på. Så dum jeg er. Hvorfor ble jeg hos ham så lenge? Egentlig? Fordi jeg likte måten han beveget seg på, og så likte jeg lukten hans.»

Amber kom tilbake fra lageret, og Lydia flyttet på seg så hun fikk lagt fra seg kjolene på sjeselongen, noe Amber gjorde med slik ømhet at ingen begravelsesagent hos J.C. Dryden noensinne kunne oppvise større omhu når han stelte den avdøde.

«Ti kjoler, tre størrelser, seks femti en gros. Kom ikke og si at jeg er gæern.»

Lydia tørket av fingrene på buksebaken før hun varsomt dro frem det første plagget hun skulle fristes med. Closet, som butikken het, gikk pent rundt på det faste sortimentet av festkjoler, A-linje-skjørt og små perlebroderte kardiganjakker som alltid var like populære blant Kensingtons kvinner, komplettert med det som trengs til studentballene, lekne saker i fuksia og gull og 17

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 18 av 275)

hvitt som gikk for rundt $300, og formelle fotside antrekk til bruk gjennom flere år, slike som ga bysten et løft og var et godt kjøp for Kensingtons husmødre, som investerte til sølvbryllupet og satte sin lit til at de skulle få oppleve sekstiårsdagen.

Fruene i Kensington hadde til salt i maten, men visste også at penger ikke vokste på trær, og dessuten var det få anledninger til å gå med antrekk beregnet for spesielle anledninger.

«Wow,» sa Lydia, «lekkert!» Skulle hun spørre om kjolene var innkjøpt eller bare i kommisjon? Hun ville nødig gjøre venninnen nedslått heller. Hvis hun tok en kikk på sømmene, ville hun få tid til å områ seg, og hun lot en finger gli langs den broderte halsutringningen.

Den første tiden etter at de var blitt kjent med hverandre, hadde Amber bare helt ut av seg historien, og Lydia hadde opplevd det som like naturlig og forutsigelig som når man heller te fra en kanne. Hun hadde ikke akkurat vært så flink til å gjøre gjengjeld, men hadde snakket om hvordan det var å flytte til Amerika som trettiåring sammen med sin mann, og hvor befriende det kjentes å komme bort fra det snerpete England, hvordan alt her hadde virket både rart og velkjent, og hvordan ekteskapet hadde gått over styr. Hun var ekspert på å fortelle den historien, og så lenge hun pratet, kjentes det ikke som å skrøne. Ingen navn og datoer og steder, best å la det være svevende, bare flette sammen små detaljer – hvor nytt det var, for en fra England, å la et flagg vaie over sitt eget hjem, hvor begeistret hun var over å finne Marmite i butikken, hvordan hun hadde fanget opp ord og talemåter som hun aldri hadde drømt om at hun skulle bruke, som ass, hang it, darn.

I ukene og månedene som fulgte, dukket det opp spørsmål, for når Amber ikke var sammen med Lydia, ble historien redusert til en bunt med tråder som Amber samlet og senere gjerne skulle ha reparert. Lydia fortalte en hel del ting som ikke stemte – at hun ikke hadde barn, det var det verste, å fornekte dem ble tyngre, ikke lettere med tiden, som om det ble mer til en realitet for hver gang hun fortalte det. En del av det hun sa, var for så vidt sant – for eksempel at hennes mann hadde vært grusom.

Amber maste aldri for mye på henne. Dessuten hadde Lydia drevet med dette i en stor del av sitt voksne liv – gitt glimt til fremmede som de verdsatte som ærlige og fortrolige, enda de overhodet ikke kjente henne. Hun hadde ikke hatt noen trening 18

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 19 av 275)

i slikt, men det viste seg at hun hadde en egen evne. Amber og Tevis og Suzie var ikke lenger fremmede, og de visste så mye som hun var villig til å la dem vite, men den første tiden hadde Lydia gitt dem et inntrykk av at hun betrodde seg til dem, og de hadde selv forsynt henne med en god del av stoffet – ved å anta at hennes mann hadde vært voldelig, at han hadde vært en ganske innflytelsesrik mann, at hun ikke ønsket å bli funnet.

Amber holdt opp døren til prøverommet. «Vær så god,» sa hun. «Prøv den. Jeg vil gjerne se.»

«Du kunne jo ta den på selv,» sa Lydia. «Denne grønnfargen vil absolutt kle deg. Du burde ta en selv.»

«Jeg har prøvd dem alt, jeg. Jeg er for kort i sessen, så de sitter ikke riktig på meg.»

«Tull,» sa Lydia, «hold opp med å snakke så nedsettende om deg selv.»

«Kutt ut alle utfluktene og pell deg inn her.» Amber føyste henne inn.

Kjolen var en lysegrønn ettersittende sak med sølvbroderier og en bløt strime av blomsterrysjer skrått oppover som fikk Lydia til å tenke på Valentino, selv om det jo ikke var fullt så fint.

«Kom ut, da,» ropte Amber.

Det var ikke noe speil i prøverommet, for Amber mente at Kensingtons kvinner var for snare i vendingen og gjorde feilvurderinger uten å gi antrekkene en sjanse: noen nåler i falden, et blusebytte, et tørkle i halsen, kunne være utslagsgivende.

Lydia spradet frem som en catwalkmodell, med en hånd på hoften, stivnet ansiktsuttrykk, mens hun vendte hodet mot venstre og høyre. Amber plystret anerkjennende, så tok hun Lydia i skuldrene og snudde henne mot speilet.

«Nydelig,» mumlet Amber, «bare helt nydelig.»

Lydia hev etter pusten. Det var ti år siden sist hun hadde hatt på seg en fotsid kjole. Hun kjente et hett lite sug i magen som hun absolutt ikke aktet å bry seg om, men konsentrerte seg i stedet om lengden på innpust og utpust.

«Sitter som støpt,» sa Amber. «Hva syns du?»

«Ikke helt,» sa Lydia. «Jeg ville legge den ørlite grann inn over hoften.»

«Vet du hva?» sa Amber. «Du må bare ha den. Det er en pre19

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 20 av 275)

sang. Jeg visste at disse kjolene ville ta seg flott ut på deg, du har den rette figuren, men jeg kunne jo ikke vite hvor flott. Jeg visste ikke engang om jeg kunne lokke deg inn i en. Jeg trodde den jeansen måtte fjernes ved et kirurgisk inngrep.»

«Når skulle jeg egentlig gå med den?» sa Lydia og så på seg selv i profil. «Ikke særlig praktisk når man skal gjøre rent i en hundegård. Ser du for deg at jeg har den på når Suzie inviterer til piknik?» Hun angret straks hun hadde sagt det. Hun hadde akkurat påpekt hvorfor det hadde vært galt av Amber å investere så mye.

Venninnen stirret på henne uten et ord, med ansiktet stivnet i den før så henførte minen, som om hun ennå ikke hadde mottatt den dårlige nyheten fra hjernen. «Tja,» sa hun endelig, «du får be Carson om å ta deg med til et fint sted.»

«Det skal jeg,» sa Lydia kjekt. «Det skal jeg sannelig gjøre.

Får jeg prøve de andre også?»

«Klart det,» sa Amber slukkøret. «Så velger du ut den beste.

Jeg spanderer.»

I ettermiddagens løp prøvde Lydia den ene etter den andre, og når en kunde kom innom, ble kjolene grundig diskutert, to kvinner tok til og med på seg den mørkeblå taftkjolen og lovte å komme tilbake dagen etter. Slik kom Amber i humør igjen.

Da klokken var fem, hadde de ryddet opp og satte seg med en latte.

«Hvordan er det med Serena?» sa Lydia. «Og hvordan gjør Tyler det med fiolinen?»

«Du vet, jeg maser på ham og sier han må øve mer, men det er bortkastet. Serena får kanskje en rolle i skoleforestillingen – Dorothy i Trollmannen fra Oz.» «Jeg krysser fingre,» sa Lydia.

«Hvis hun ikke får den …»

«Det får hun helt sikkert.»

«Steppdanstimer, sangtimer, ballettskolen – men det tar de jo alle sammen, konkurransen er beinhard der ute.»

«Du får vente og se. Ingen grunn til å bekymre seg alt nå.»

Lydia nikket mot stativet der de hadde hengt det nye sortimentet. «Beholder du én selv?»

Amber strøk håret tilbake. «Jeg vet ikke, jeg. Jeg kan fort bli sittende igjen med mer enn det.»

20

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 21 av 275)

De så på hverandre og begynte å knise.

«Altså,» sa Amber mellom to latterkuler, «hvis ikke selskapskjoler skulle bli populære når man kjører ungene til skolen.»

«Man vet aldri,» sa Lydia. «Rarere ting har skjedd.» Hun tok en slurk av kaffen og fikk den i vrangstrupen.

«Ikke på våre kanter.» Amber klappet Lydia på ryggen. «Da jeg gikk på videregående,» sa hun, med hånden hvilende mellom Lydias skulderblader, «var jeg en sånn drømmer. Jeg gikk rundt i en drøm. Jeg var pen, men ikke oppsiktsvekkende, karakterene var ikke mye å skryte av, jeg hadde venner, men sto ikke så høyt i kurs, var ikke med på A-laget i noe som helst.»

Hun tidde lenge, som om hun hadde sunket inn i den gamle drømmen. «Men det var som om jeg gikk og bar på en stor hemmelighet, noe jeg aldri kunne dele med noen, bare at en dag kom de til å se det, for innerst inne var jeg så spesiell at verden måtte gjøre meg til den store stjernen, så snart jeg åpnet meg og levde det ut. Jeg trodde ikke engang jeg trengte å prøve. Det kom bare til å skje. Det var det nødt til. Så jeg fulgte egentlig ikke så nøye med i hva som skjedde rundt meg. Jeg gikk bare og ventet på at livet mitt skulle begynne. Når det gjorde det, skulle jeg gå med de mest eventyrlige kjolene, og folk ville først være litt overrasket og si at ja visst, Amber, vi burde jo ha skjønt det. Alt skulle være perfekt. Kjolene, husene, bilene, den sjarmerende prinsen som skulle fri til meg.» Hun lo og gned Lydia på ryggen, enda hun hadde sluttet å hoste. «Tenk at jeg kunne være så dum! Kanskje er jeg det fremdeles.»

Lydia trakk Ambers hånd bort fra ryggen sin og holdt den mellom sine egne. «Du er vel ikke dum. Det der er noe alle jenter føler.»

Amber smilte. Når hun smilte, var det noe rørende ved det.

Hun blottet tannkjøttet i overmunnen på en måte som fikk henne til å virke så forsvarsløs. «Jeg tenker du var mer klarsynt, jeg.»

«Nei, jeg var håpløs på skolen,» sa Lydia. «Tjukk i hue, for å si det mildt.»

Amber langet i vei for å rekke drugstoren før de stengte, og Lydia ventet et par strakser etter at døren smalt igjen før hun strakte seg etter bunken med blader. Hun dro frem de tre som var fra denne uken og la dem pent i fanget. Først samlet hun 21

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 22 av 275)

tankene: Hun aktet uansett å ta det med knusende ro. Hvis hun fant det hun lette etter, skulle hun rive ut siden og legge den i vesken for å se nærmere på den hjemme. Hvis hun ikke fant noe, skulle hun ikke ta det så tungt, men bare gjøre et nytt forsøk neste uke. Hun bladde seg fort igjennom og la det første magasinet til side. Så det andre, så det tredje. Ingenting. Det var et slag. Noe annet var ikke å vente.

Mobilen hennes pep, og hun leste SMS-en fra Carson. Henter deg klokken 7. OK? Hun tekstet ja tilbake, og i det samme var Amber der igjen og sa hun hadde støtt på den nye naboen, og han hadde bedt henne ut på lunsj i neste uke.

«Er det en deit?» sa Lydia.

Amber strøk den blonde bob-frisyren tilbake og glattet på skjørtesømmen. «Det er vel det. Nei. Jeg er ikke sikker. Han vil kanskje bare være hyggelig.»

«Kommer du til å gå?»

«Lunsj kan neppe kalles deit. Dessuten er han en nabo, så jeg får vel gå.»

«Tenk om det er en deit, da?»

Amber snurpet munnen. «Hvis det er ment som en deit, har han uflaks. Han er for kort for meg.»

«Du som er én seksti og alt.»

«Jeg trenger ikke en som er høy, bare høy nok, ikke sant.

Sånn at du er på trygg grunn. Så det ikke er noen fare om jeg går med høye hæler, og hvis man kysser, kan man være sikker på at vinkelen blir den rette.»

«Ja ha,» sa Lydia. «Carson er bare fire–fem centimeter høyere enn meg. Synes du jeg skulle kvitte meg med ham?»

«Nei!» sa Amber. «Ikke hør på meg. Jeg har jo alt sagt hvor dum jeg er.»

Lydia reiste seg så Rufus skled ned på gulvet, og rasket med seg vesken og mobilen. Hun ga Amber en klem og lovte å ringe henne dagen etter for å analysere lunsjinvitasjonen nærmere.

I mellomtiden kunne det jo tenkes at Amber hadde snappet opp mer informasjon. Hun tok den grønne kjolen, den første hun hadde prøvd, og fant ut at hun skulle betale Ambers assistent kontant, så slapp de pinlige diskusjoner om det akkurat nå.

Klokken var kvart på seks da Lydia kom hjem, og det var litt kjølig i luften, men hun måtte bare ta en dukkert. Bassenget var 22

T YPE-I T AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 23 av 275)

ikke oppvarmet, og hun svømte under vannet den første bassenglengden, så det isnet gjennom hodet. Så krålte hun den ene lengden etter den andre en halvtime og følte ikke annet enn armene som strakte seg, ryggen som strammet, spensten i lårene og takknemligheten som alltid kom sigende over henne når hun slik ga utløp for alt. Da hun var ferdig, sto hun et øyeblikk på grunnen, vendt mot huset. Det var det første huset hun hadde kjøpt i USA. Det første hun hadde kjøpt noe sted. Hun hadde eid en leilighet i London før hun giftet seg, men den var blitt kjøpt til henne. Huset var en halvannen etasjes bungalow som hadde tak med lite fall og dypt takskjegg. Det hadde firkantede søyler på forsiden og baksiden, så det virket som det var fast plantet i bakken, og trepanel som hun hadde malt lyst duegrått.

Hun hadde gjort jobben selv, hadde høflig avslått alle tilbud om hjelp. Et fint, beskjedent hus i et godt strøk lengst nord i byen, med en tomt på fire mål omkranset av skyggefulle lønnetrær og lind som skjermet for innsyn fra veien og andre eiendommer, og Lydia hadde sagt: «Jeg tar det», før Tevis hadde fått henne med ovenpå.

Hun kløv opp fra bassenget, slengte håndkleet rundt seg og gikk inn. Hun stanset opp litt på kjøkkenet foran den åpne bærbare PC-en, vel vitende at hun kunne søke på Internett og finne det hun hadde lett etter i bladene. Men hvis hun begynte, ville hun aldri holde opp. Hun måtte holde seg til de avtalene hun hadde inngått med seg selv.

Lydia gikk opp på soveværelset og slo på lysene. Hun vrengte av seg badedrakten og tok en dusj, og da hun hadde tørket håret og trukket rene jeans ut av skapet, falt blikket på kjolen som lå slengt på sengen.

Hun tok den på og satte seg ved siden av Rufus, som hadde lagd en grop til seg selv nederst på vatteppet. Hun brukte speilet i pudderdåsen til å legge makeup, så strøk hun håret vekk fra skuldrene og satte det opp i en løs chignon.

Da hun stilte seg opp foran figurspeilet, gikk det et grøss gjennom henne. Tross det mørke håret, tross operasjonene, tross rynkene som skyldtes årenes gang og den alltid like brune huden, var det et gjenferd som så henne inn i ansiktet, enda det for lengst var blitt forvist til fortiden. Hun snudde seg sakte og så seg over skulderen. Kjolen var utringet ned til midjen. Huden hang, ikke mye, bare lite grann, nedenfor skulderbladene. Så 23

T YPE-IT AS, 25.01.2012 ORDRE: 24804 (s . 24 av 275)

gyselig det ville se ut på et fotografi, der ingen skavank noensinne gikk upåaktet hen, der man ikke var sterkere enn sitt svakeste punkt.

Da kjolen var hengt på plass i skapet og hun var skikkelig påkledd i jeans og en nystrøket hvit skjorte, åpnet hun en boks hundefôr til Rufus og holdt skålen hans i været.

«Jeg har et spørsmål til deg,» sa hun da han stilte seg med forlabbene på benet hennes. «Skal jeg slutte å gå ut med Carson? Han spør og graver så mye. Han begynner å bli et ork.»

Rufus peste ivrig og dyttet til jeansen hennes med labben.

«Du skal få maten din. Bare svar meg først. Bjeff én gang for ja og to ganger for nei.»

Rufus bjeffet tre ganger.

«Din umulius,» sa hun og satte maten hans på gulvet. Hun klappet ham lett. «Du er en dum spaniel. Og jeg snakker med en hund.»