Minnetyven

S T I A N H A F S TA D

ET INNBRUDD VERDEN ALDRI HaR SETT MAKEN TIL!

stian

hafstad

Da tolv år gamle Mio får et mystisk TV-spill i posten, blir livet snudd på hodet. Plutselig er han etterlyst over hele verden og jaget av robotselskapet Animo.

Snart skjønner Mio at det bare er han som kan redde ­menneskeheten. Men for å klare det, må han bryte seg inn i hodet til verdens farligste mann og stjele et minne.

Minnetyven er en fartsfylt sci-fi-thriller om roboter, onde ­forbrytere og en gutt på søken etter tilhørighet.

NY, NORSK

SPENNINGS­ SERIE FOR BARN

Minnetyven_Omslag.indd 1

19/09/2025 16:23

2

Av Stian Hafstad

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke t­ illatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel. © 2025 Aschehoug AS, Oslo www.aschehoug.no Omslagsillustrasjon og logodesign: H.L. Phoenix Omslagsdesign: deTuria Design/ Gisle Vagstein og Lise Blekastad Satt med 13/18 pkt. Adobe Garamond Pro hos Framnes Tekst & Bilde AS 2025 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2025 ISBN 978-82-03-45737-1

Jukselapp

Mio: Det er meg. Tolv år, ganske grei (tror jeg) og glad i

gåter.

Oliver: Bestekompisen min.

Maria: Mamma. Hun ble skadet i en ulykke for et år siden

og bor på pleiehjem.

Jostein: Pappaen til Oliver. Vi bor sammen på en

bondegård alle tre, siden mamma er syk.

Animo: Verdens største robotprodusent.

Maynard Eldridge: Verdens rikeste mann, og sjef for Animo.

Snøreven: En livsfarlig krigsforbryter, ettersøkt over hele

verden.

Kitsune: En organisasjon ledet av Snøreven. Livsfarlige

folk, tror jeg.

Amigobot: Roboter bygget for å gjøre livet lettere for oss

mennesker.

Dødsdragon: En fellesbetegnelse for alle typer krigsroboter.

Maskiner bygd for å drepe.

Aiko: En blid jente fra Japan, som jobber med Snøreven.

Kira: Søsteren til Aiko. Ikke blid i det hele tatt.

CoCo: En omprogrammert dødsdragon som er personlig

livvakt for Snøreven.

Blåstrupe: Den mystiske skikkelsen som kontaktet meg

gjennom spillet. Hvem er han egentlig?

DEL 1:

SNØREVEN

Jeg vil ikke drepe bestekompisen min. Det sier seg selv. Men nå er

situasjonen helt ute av kontroll. Alarmen durer. Et intenst, rødt lys blinker over veggene i bankhvelvet. Hjertet mitt dunker helt opp i tinningen.

Tiden er nesten ute.

Oliver ser forskrekket på meg. Han står ved glassmonteren midt i hvelvet. De svette krøllene henger ned over pannen. Blikket finner veien til plasmapistolen i hånden min, og han snubler bakover. Ansiktet lyser av panikk. Han hever armene og trygler meg om å ikke skyte, men jeg fester grepet rundt våpenet, selv om hendene skjelver.

Det skjærer i hjertet å se ham slik. Så desperat. Redd.

Jeg tenker på alt det fine vi har opplevd sammen, alle de gode minnene, og hvor mye han betyr for meg. Det gjør det nesten umulig å dra i avtrekkeren.

Men jeg må.

Verden står på spill.

Så jeg ignorerer den ekle følelsen som kverner i magen, og retter pistolen mot min beste venn.

9

1 2 To uker tidligere.

Eller …

3 dager før galskapen starter og jeg havner i skikkelig, skikkelig trøbbel

Mamma pleide å si at når du tenker på noen, og de tenker på

deg samtidig, så sender universet et tegn. Det kan være en fugl som synger, en regndråpe som treffer vinduet, eller at vinden rasler i trærne. Men når jeg jobber med tegningen til mamma, så skjer det ingenting. Ikke noe fuglekvitter. Ingen blader i vinden.

Kanskje hun ikke er våken ennå.

Jeg dytter føttene inntil varmeovnen og tegner videre.

Utenfor skinner morgenlyset over jordene. En kråke sitter på hodet til den gamle arbeidsroboten og galer. Det rustne robotkarosseriet er hvitt av frost.

Et kaldt gufs siver inn gjennom vinduet i gårdshuset. Jeg pakker dyna forsiktig rundt meg, prøver å ikke forstyrre katten til Oliver, som har krøllet seg sammen i fanget mitt.

11

En nyhetssending durer på TV-en.

En blond kvinne i 50-årene med brennende, grønne øyne stirrer på meg. Jakten fortsetter på krigsforbryteren Hannah Winther, også kjent som Snøreven. Den tidligere forskeren er ettersøkt for bombeangrepet mot robotprodusenten Animo, der åtte mennesker mistet livet. Angrepet er det siste i en lang rekke terroraksjoner iverksatt av Snøreven, inkludert masseskytingen i operaen i Stockholm i fjor.

Jeg grøsser av synet. Hun er alltid på nyhetene. Hanna Winther. Snøreven som aldri blir fanget. Hun kontrollerer en hær av livsfarlige krigsroboter, såkalte dødsdragoner, programmert for å drepe. Det ekleste er hvor mye glede hun får av å skape lidelse. De sier hun torturerer ofrene sine med et ekkelt smil rundt munnen.

«Hva driver du med?»

Jeg skvetter av stemmen. Det er Oliver. Han subber inn i stuen med dyna rundt skuldrene. Krøllene står til alle kanter, som piggene til et pinnsvin. Jeg smiler.

Oliver er tolv år, akkurat som meg. Han er sterk, impulsiv og ganske livlig. Når han ikke er morgentrøtt, da. Da går hodet litt sakte. Vi utfyller hverandre bra, egentlig, for jeg er mer stille og sjenert, eller forfriskende introvert, som pappaen hans kaller det.

Vi har vært bestekompiser hele livet. Og siden sommerferien har vi også bodd sammen. Da flyttet jeg nemlig inn på gården hos ham og pappaen hans, Jostein, som er en blid hobbybonde med verdens største snurrebart. Det er bare mid-

12

lertidig, selvsagt. Så snart mamma blir frisk igjen, skal vi bo sammen i vårt eget hus.

Han gjesper og plukker opp tegningen.

«Er det en rev?»

«Favorittdyret til mamma. Jeg pleide å tegne til henne da jeg var liten, så jeg tenkte det kanskje kunne trigge noe om jeg gjorde det nå også.»

«Men hvorfor er den grønn og rosa?»

«Hun fikk alltid latterkrampe av de rare fargene.» Jeg nøler et øyeblikk. «Ikke si noe, gidder du?»

«Om hva da?»

«Ehm …» Jeg klør meg i nakken. «På skolen. Om at jeg tegner til mamma. Det er litt barnslig.»

Oliver gløtter på meg fra under de store krøllene.

«Jeg skal tegne en rosa kalkun til pappa,» sier han og legger fra seg tegningen. «Så er vi to om det.»

Takk.

Han forsvinner ut på kjøkkenet. Men like etter kommer han stormende tilbake med en pakke i hånden.

«Mio! Se! Du har fått post.»

«Hæ? Jeg?» spør jeg forskrekket.

«Ja!» Jeg løfter katten bort i sofaen og griper pakken. Den brune pappkartongen er adressert til meg. Merkelig. Jeg får jo aldri post. Tror ingen vet at jeg bor her på gården engang. «Åpne, da!» Oliver tripper utålmodig med dyna over skuldrene.

Jeg river opp esken og finner et slags håndholdt TV-spill.

13

«Et spill? Men … Hvem er det fra?»

Vi sjekker esken etter navnet på avsenderen, men det står ingenting. Det er ikke et brev eller noe på innsiden heller.

Mystisk.

«Kanskje du har en hemmelig beundrer?» sier Oliver.

Jeg vender spillet mellom fingrene. Overflaten er glatt. Jeg trykker på en av knappene, og skjermen lyser opp.

Oliver presser de iskalde føttene sine inn ved siden av mine.

«Få se!»

«Ai! Kaldt!» roper jeg. Katten spretter opp fra sofaen og forsvinner inn på kjøkkenet. «Det er et slags TV-spill.»

«La meg prøve!» Han griper etter spillet, men jeg vrir meg unna.

Teksten Mind Heist dukker opp på skjermen.

«Hva betyr heist?» spør han.

«Tyveri.»

Jeg styrer en karakter som befinner seg i et hvitt rom. Foran ham står det et panel med tre ensfargede knapper. Blå, rød, og gul. En tekst dukker opp på skjermen.

Rolig nå. Ødelegg ikke for deg selv.

Du vet hvilken knapp det er.

«Jeg tror du skal velge en farge!» Oliver trykker fingeren mot skjermen så hardt at den etterlater seg et avtrykk. «Prøv blå.»

«Hvorfor det?» spør jeg.

14

«Det er yndlingsfargen min.»

Han gjesper og forsvinner inn på kjøkkenet igjen. Oliver er impulsiv, men for å løse sånne oppgaver er det viktig at man tar seg tid. Svaret er der, man må bare være tålmodig.

«Vi skulle ikke kjørt pickupen til skolen?» roper han fra kjøkkenet. «Det er så kaldt å sykle!»

«Får vi lov til det?» spør jeg.

«Nei, men pappa merker ikke at den gamle kjerra er borte.»

Jeg smiler. Oliver er full av sprø ideer, men de er ikke alltid like gjennomtenkte.

«Kan du kjøre bil?» spør jeg.

«Hvor vanskelig kan det være? Gir. Gass. Svinge.» Han lager billyder med munnen, og surrer gjennom døren med en bolle frokostblanding i hendene som et rallyratt. Melken skvulper på gulvet. «Oi, æsj! Fant du svaret?»

«Ja,» sier jeg.

Det var ikke så vanskelig. Kanskje det er fordi mamma elsket gåter, koder og hjernetrim, så vi brukte å teste hverandre for moro skyld, men løsningen er ganske åpenbar.

Se på den første bokstaven i hver setning.

Rolig nå. Ødelegg ikke for deg selv.

Du vet hvilken knapp det er.

R. Ø. D. Jeg velger den røde knappen, og det plinger en fanfare.

Level Complete. En portal åpner seg på andre siden av rommet, og jeg transporteres til neste nivå.

15

«Hva var det jeg sa!» mumler Oliver med munnen full av frokostblanding.

«Sa ikke du blå?» svarer jeg.

Han slurper i seg melken.

«Ja, først, ja, men du kan ikke bare gå for det første og beste, Mio. Du må ha litt is i magen.»

Jeg flirer, og begynner på det neste nivået av det mystiske spillet. Mind Heist.

Vis meg din hemmelighet.

16

2 To dager før alt bare …

JA ... KRISE

Vi sykler til skolen. Når dagen er over, tar vi turen innom pleie­

hjemmet der mamma bor. Hun sitter i hagen, pakket inn i ulltepper, som et insekt i en kokong. Det flammende røde håret glinser i høstsola. Hun stirrer ut i lufta med blanke øyne.

Fortapt.

Det er litt over et år siden hun ble skadet. Før ulykken var mamma full av latter, glede og varme klemmer. Men plutselig en dag var det over. Hun reiste på en lærerkonferanse i Florø, men ble skadet i en ulykke på turen. Så nå sitter hun bare der i rullestolen. Livløs.

Ulykken er et mysterium.

Ingen kan fortelle meg hva som skjedde, noe som er frustrerende, for noen må jo vite noe? Det må da ha vært vitner? Jeg har pratet med politiet, sykehuset, til og med ringt hotellet der lærerkonferansen fant sted. Men det er ingen ledetråder å finne.

Det er som om ulykken aldri har skjedd.

Oliver tror hun kan ha vært spion, og at hun ble forgiftet ute på oppdrag i forbindelse med Klimakrigen, eller slått i

17

koma av en dødsdragon. Men hvordan finner man svaret på noe sånt? Man kan ikke akkurat ringe til statsministerens kontor og spørre om mamma var hemmelig agent.

Det prøvde vi, nemlig.

Fikk ikke svar.

Det verste er at jeg ikke har noen annen familie heller.

Jeg vet ikke hvem pappaen min er – eller om jeg har onkler, tanter, søsken eller stesøsken et sted der ute.

Det er bare meg og mamma.

Og hun sier ingenting.

Hver dag sitter hun her urørlig. Men jeg tror at et sted bak steinansiktet finnes fortsatt mammaen jeg er så glad i.

Mammaen som hjalp meg med leksene, klemte meg og lyste opp av de fargerike tegningene mine.

Jeg må finne ut hva som feiler henne og gjøre henne frisk igjen.

«God morgen, Mio,» sier en vennlig stemme bak meg.

En oppskrapet pleierobot kommer gående gjennom hagen.

Den lyserosa roboten har små luker i karosseriet, fullt av medisiner, bandasjer og annet medisinsk utstyr. Det er en av Animos såkalte amigobots, som er ulike robotmodeller designet for å gjøre livet lettere for oss mennesker. Heldigvis er amigobotene bygd for å se snille ut, i motsetning til de ekle dødsdragonene man ofte ser på nyhetene. Det føles trygt at en slik pleierobot passer på mamma.

«Marias tilstand er stabil. Temperatur 36,8 grader. Si ifra om dere trenger noe. OK, Mio?»

18

Jeg nikker. Det er litt fint at han kjenner meg igjen, selv om han bare er en robot. Jeg er her ganske ofte. En av de menneskelige pleierne ga meg til og med et gammelt nøkkelkort de ikke bruker, og en egen kode, 7–7–4–4, så jeg kan treffe mamma utenom besøkstiden.

Jeg takker amigoboten, og den forsvinner inn døren til pleiehjemmet.

«Se her.» Jeg setter meg på benken ved siden av rullestolen og viser mamma den fargerike revetegningen.

Ingen reaksjon. Hun bare stirrer blankt ut i lufta. Jeg vet ikke hvorfor jeg hadde håpet på noe annet.

Oliver drar frem mobilen og viser mamma et bilde av en jente i parallellklassen han er forelsket i.

«Pen, ikke sant?» sier han. «Hun er helt gal etter meg.»

«Har dere noen gang pratet sammen?» spør jeg.

«Nei, men … Alt ligger i det dyriske blikket.» Han myser – et forsøk på noe forførende, men det ser mer ut som en forvirret hamster.

Jeg knekker sammen av latter.

«Whatever, Mio. Moren din skjønner greia. Ikke sant, Maria?»

Jeg smiler. Det er fint at han prater til mamma som om hun er frisk.

Jeg tar spillet opp fra sekken. Logoen dukker opp på skjermen.

Mind Heist

19

«Se her,» sier jeg og retter spillet mot mamma. «Jeg fikk et spill i posten. Er det ikke kult?»

Det irriterer meg at jeg ikke vet hvor spillet kommer fra.

I lunsjen på skolen søkte vi opp Mind Heist på nettet uten å finne noe. Vi sjekket også om spillet har et produksjonsnummer, logo eller noe annet som kan identifisere avsenderen, men konsollen er helt blank.

Jeg tar til på nivå 13, men stopper brått da jeg oppdager at mamma plutselig puster tungt. Hvesende, paniske pust, som får hårene til å reise seg i nakken. «Mamma?»

Fargen forsvinner fra ansiktet hennes. Hun prøver å si noe, men ordene kommer ikke ut.

Jeg slipper spillet, griper henne i skuldrene.

«MAMMA?» Oliver spretter opp.

«Hva skjer?» spør han urolig.

«Jeg vet ikke – det er noe galt!»

Oliver setter seg på huk ved siden av oss og holder de kalde hendene hennes.

«Men …» sier han. «Hun ser jo helt vanlig ut? Akkurat som hun pleier.»

Jeg rister på hodet.

Det er noe galt. Jeg vet det.

«Hun puster tyngre,» sier jeg og ser henne i øynene. «Bare ta det helt med ro, mamma. Jeg er her.»

Heldigvis gir anfallet seg. Pusten blir roligere. Hjertet mitt

20

hamrer i brystkassen. Hva var det som nettopp skjedde? Hun har aldri hatt slike anfall før.

Det går opp for meg at hun stirrer på noe på bakken. Spillet ligger på det frosne gresset. Mind Heist.

Jeg gløtter tilbake på mamma.

En dyp frykt glimter i øynene hennes.

21

3 24 timer før jeg havner i trøbbel

De neste dagene sliter jeg med å konsentrere meg. Anfallet til

mamma surrer i hodet. Så da pappaen til Oliver babler i vei ved middagsbordet om den kommende fredskonferansen hos robotselskapet Animo, soner jeg ut og pirker i kjøttkakene. Det er ikke meningen å være frekk, men alt det med mamma er bare så vanskelig.

Jeg vil ikke plage Oliver med det heller. Vi er bestekompiser, men han har vært litt irritabel etter at jeg flyttet inn. Jeg vil ikke fremprovosere en krangel ved å være sutrete. Da er det bedre å bare si takk, smile og ikke tråkke ham på tærne.

Før vi flyttet sammen var vi nesten aldri uvenner. Men i høst har vi kranglet flere ganger. Senest forrige uke ble Oliver sur fordi jeg hadde spist sjokoladepålegget hans. Jeg skjønte ingenting.

Hallo! Det er bare mat!

Hjemme hos mamma kunne jeg spise hva jeg ville. Det var en dustete krangel, men likevel en påminnelse om at jeg bare

22

er på besøk. En slags reserve i familien. Og da er det vanskelig å ikke overtenke alt.

Ta farsdagen, for eksempel.

Jeg har jo ingen pappa. Så jeg kjøpte et kort som jeg tenkte å gi til Jostein, med en fin hilsen som takk for at jeg får bo her.

Men så ble jeg stressa. Hva om Oliver tror jeg prøver å stjele pappaen hans? Det er lite kult. Så jeg kastet kortet i søpla.

«Er det noe galt med kjøttkakene, Mio?» spør Jostein. «Jeg har dyrket potetene selv.»

Jeg skvetter av stemmen, og gaffelen spretter nesten ut av hånden. Hodet mitt var langt, langt borte. «Åh, nei da. De er kjempegode,» sier jeg, og tar en stor bit med et falskt smil om munnen. Prøver å ikke fremstå utakknemlig. «Mmm. Yummy, yummy.»

Oliver ser rart på meg.

«Ehem,» kremter jeg. «Kan du fortelle mer om den fredskonferansen? I London? Det var veldig interessant.»

Jostein gliser så bredt at sausen spretter av snurrebarten.

«JA! Det er veldig interessant, Mio!» Pappaen til Oliver er heldigvis glad i å prate. «Kan du tro at vi endelig skal få slutt på den hersens Klimakrigen? Det var faktisk etter kampene oppe ved Finnmark at jeg kjøpte gården her.»

Han tørker seg med en serviett og blir alvorlig.

«Dere vil ikke tro grusomhetene vi så der oppe … Dødsdragonene slaktet dyr og brente jord for å sulte ut befolkningen.

Så jeg tenkte vi måtte dyrke vår egen mat om det kom nye

23

angrep. Men nå er det endelig fred i sikte! Takket være verdens rikeste mann, geniet Maynard Eldridge.»

Han fortsetter å prate, men jeg klarer ikke følge med. Det er ikke det at jeg er likegyldig til krig. Det er forferdelig å tenke på. Men akkurat nå er det andre tanker som brenner i hodet.

Hva feiler det egentlig mamma?

Og hvordan fikser jeg henne?

For man får bare én familie.

Hun er alt jeg har.

Mind Heist er en god distraksjon fra de skumle tankene.

Så etter middag finner jeg på en unnskyldning om at jeg er sliten etter gymtimen, og trekker meg tilbake til rommet, der jeg legger meg på sengen.

Mens jeg spiller i mørket, grubler jeg på hvem som kan ha sendt pakken i posten. Kanskje jeg har familie der ute som følger med på meg, i all hemmelighet? En pappa, bror, søster, onkel eller tante? Tanken er så pirrende at jeg nesten ikke klarer å konsentrere meg.

Fokuser nå. Ikke dagdrømme.

Gåtene, eller hjernetvistene som de heter i spillet, blir stadig mer utspekulerte. De krever full oppmerksomhet. Og bommer man på et nivå, må man starte helt på nytt.

Tidligere i dag kom jeg meg helt til nivå 99, der det bare stod: CLICK TO CONTINUE

24

Så jeg prøvde å klikke meg videre, men da startet spillet bare på nytt. Jeg ble så sinna at jeg nesten kastet det i veggen. Hva skulle jeg ellers ha gjort, da?

Click to continue?

Skjønner du greia?

Det verste med å måtte starte på nytt var at det kom nye oppgaver, så jeg kan ikke pugge svarene heller.

På nivå 20 blir jeg presentert for en gruppe symboler, tre sirkler og en trekant, med beskjeden: PICK THE RIGHT SYMBOL

Jeg tenker jo umiddelbart at trekanten er riktig svar, men spillet har lurt meg flere ganger, så jeg grubler videre. Det slår meg at oppgaven er skrevet på engelsk mens de andre nivåene var på norsk. Ordet right kan også bety høyre. Så setningen sier ikke bare velg det riktige symbolet, men også velg symbolet til høyre. Så jeg gambler på sirkelen ytterst på høyresiden.

LEVEL COMPLETE

Jeg jubler stille til meg selv.

Seiersrusen blir avbrutt av at tregulvet knirker fra korridoren utenfor. Det banker lett på døren, før den glir opp. Oliver står i den mørke gangen.

25

«Mio? Er du våken?» hvisker han.

«Ja.» «Jeg skal dusje. Trenger du å bruke badet?»

«Nei,» hvisker jeg, selv om jeg egentlig må tisse. Det er litt teit å lyve om noe så lite, men jeg vil ikke at Oliver skal måtte vente i sitt eget hus. Jeg er jo bare en gjest.

Dessuten, om det blir for ille, så kan jeg tisse ut vinduet.

Hallo, det er jo en bondegård. Jeg må bare passe på å ikke treffe Jostein i hodet om han raker løv utenfor.

Oliver nikker, men blir stående og nøle i døren. Det er noe rart med ham, som om han har noe på hjertet, men ikke vil si det høyt.

«Ehm … Har du gjort leksene i naturfag?» hvisker han til slutt. «Å … Nei, det har jeg glemt. Tar det før frokost.»

«Jeg også.»

Vi hvisker god natt, før han lukker døren. Det går flere lange sekunder før skrittene forsvinner nedover gangen.

Hvorfor oppfører han seg så rart?

Det har skjedd flere ganger de siste ukene, at han liksom nøler uten å si noe. En ekkel følelse kverner i magen.

Angrer Oliver på at jeg fikk flytte inn her på gården?

Det var mye styr med å få godkjent søknaden hos barnevernet. De ville egentlig at jeg skulle bo på en institusjon, men for to måneder siden fikk vi endelig ja. Oliver ble dødsglad. Jeg også, selvsagt. Vi danset nærmest gjennom gangene på skolen.

26

Jeg håper han ikke angrer.

For jeg liker meg egentlig godt her.

Vanligvis er det bare meg, Oliver og faren, men i høstferien kom også søsknene hans hjem på besøk. Det var skikkelig gøy.

Jeg har alltid ønsket meg søsken, og Oliver har stor familie.

To eldre søstre, i tillegg til tre stesøsken som bor med moren i Naustdal. Når de kom alle mann, så måtte jeg og Oliver sove på madrasser i kjelleren, uten at det gjorde noe for min del.

Det ble så mye liv i huset.

Storesøsteren rufset meg i håret da hun kom inn døren med kofferten, og sa: «MIO! Så stor du har blitt.»

Det var litt fint.

Nesten som å ha sin egen storesøster.

Men syns Oliver at det er fint? Det er jeg usikker på.

For noen dager før søstrene kom på besøk, overhørte jeg nemlig en samtale mellom ham og Jostein i stuen da de trodde jeg var på rommet. Oliver var irritert over at vi måtte sove i kjelleren, men Jostein minnet ham på at med meg i huset, så var det mindre plass.

«Alle må ofre noe,» sa han.

Da ble jeg stressa.

Det er ekkelt å tenke på at jeg kanskje er en belastning.

Det er derfor jeg føler meg som en reserve til tider, at det egentlig ikke er plass til meg i familien.

Neste morgen kappsykler vi til skolen gjennom tåka. Jeg lar

27

Oliver vinne, selv om jeg egentlig er raskere. Han gliser hele veien til klasserommet.

«Du må få opp farten, Mio! Jeg gruste deg!»

Etter en dobbelttime i samfunnsfag, der læreren maser om fredskonferansen hos robotprodusenten Animo, får jeg endelig anledning til å spille Mind Heist igjen i friminuttet.

Nivåene blir stadig vanskeligere.

På nivå 56 blir jeg møtt av et lik. En død mann i dress ligger på gulvet, stukket i ryggen med en kniv.

En fri mann iblant oss Et monster i mengden Avslør den skyldige Du har alt du trenger …

Et mordmysterium!

Rommet er fylt med mistenkte. Jeg gjenkjenner flere av dem fra historietimene på skolen: Hærføreren Napoleon, forfatteren Henrik Ibsen, oppdageren Sir Francis Drake og vitenskapsmannen Albert Einstein, sammen med hundrevis av andre kongelige, kunstnere og andre viktige personer.

Jeg prøver å avhøre de mistenkte via et chat-vindu, men går fort lei. De bare beskylder hverandre. Stemmene surrer så høyt fra spillet at jeg må skru ned lyden.

Jeg blir sittende og gruble med spillet i hendene, mens Oliver kjøper noe i kantina.

Løsningen dukker opp ut av ingenting.

28

Det geniale med gåter er at de ofte fremstår langt mer kompliserte enn de egentlig er.

Ser du det, du også?

Morderen er Sir Francis Drake.

LEVEL COMPLETE

«Hæ?» sier Oliver over skulderen min. Pusten hans lukter sjokolademelk. «Hvordan kom du frem til det?»

«En fri mann iblant oss, et monster i mengden,» sier jeg.

«Navnet Francis betyr fri mann. Og etternavnet Drake er gammel-engelsk for drage, som jo er et slags monster. Francis Drake. Fri mann monster.»

Oliver rister på hodet.

«Hvordan vet du alt det?»

«Tror jeg har lært det av mamma?» sier jeg spørrende.

«Nerd,» flirer han.

Vi slentrer mot klasserommet.

Jeg spiller i hvert eneste friminutt, og for å klare de utspekulerte hjernetvistene må jeg bruke alt av triks mamma har lært meg – primtall, anagrammer og avansert logikk.

«Har du sovnet?» spør Oliver gjennom døren til en av båsene på skoletoalettet noen timer senere. Han står og fikser håret ved vasken. Jeg sitter på dass med spillet i hendene, og må ha vært så fokusert at jeg sonet ut.

«Kommer!» Jeg reiser meg og innser at beinet har sovnet.

29

Jeg lener meg mot veggen og masserer det kriblende låret da beskjeden på nytt dukker opp på skjermen: CLICK TO CONTINUE

Jeg gisper. Det er den irriterende lureoppgaven igjen. Hvorfor er den tilbake?

Click to continue.

Men hva er svaret?

Jeg får en idé. Det er skikkelig teit, men jeg løfter spillet opp til munnen, og lager en klikkelyd med tunga. Jeg føler meg dum, men sekunder senere plinger fanfaren.

LEVEL COMPLETE

Jeg kan ikke tro at det funket! Jeg begynner å le. Herregud, så teit. Jeg venter i spenning på neste nivå, men til min store overraskelse kommer det ikke noe mer.

GAME COMPLETE

Hva? Har jeg rundet spillet?

Skjermen begynner å glitche. Fargerike piksler danser over displayet før det går i svart. En melding popper opp: <BLÅSTRUPE> Gratulerer, Mio.

30

Et lyn skyter gjennom kroppen. Hva? Noen prater til meg gjennom spillet? <BLÅSTRUPE> Jeg har ventet på at du skulle klare det. <BLÅSTRUPE> Imponerende.

Jeg holder pusten. Bringer frem tastaturet med skjelvende hender, og skriver en melding. <MIO> Hvordan vet du hva jeg heter?

Det føles som en evighet før svaret kommer. <BLÅSTRUPE> Jeg vet alt om deg, Mio. <BLÅSTRUPE> Hva du heter. <BLÅSTRUPE> Hvor du bor.

<BLÅSTRUPE> Hvem du er sammen med.

Et bilde popper opp i chatten. Det er fra et overvåkningskamera på pleiehjemmet som viser meg, mamma og Oliver der vi satt i hagen for noen dager siden.

Jeg faller nesten i gulvet av sjokk.

«Oliver!» hvisker jeg gjennom veggen. «OLIVER!» «Hva skjer?»

«Kom hit!»

«Ehm … Nei takk.»

Jeg river opp toalettdøren.

31

«Oliver! Du MÅ se dette!» Låret sover fortsatt, og jeg halter frem til vasken. «Æh … Hva enn du har gjort der inne, det er sikkert imponerende. Men å se det? Nei takk.»

Han legger siste hånd på sveisen. Det krøllete håret blir liggende i omtrent et halvt sekund før det spretter opp igjen.

«Men se, da!» Jeg dytter spillet inn i hendene hans. Smilet forsvinner brått.

«Hva i …? Er det oss?» Han blir stående med munnen på vidt gap.

Konsollen piper. <BLÅSTRUPE> Det er noen jeg vil at du skal møte.

Jeg napper spillet tilbake, og skriver en melding.

«Er du gal? Ikke prat med ham!» Oliver forsøker å rive til seg spillet, men jeg vrir meg unna. <MIO> Hvem er du?

Vi holder pusten, begge to. Hvert sekund føles som en evighet. Lydene rundt oss blir hule. Sildrende toaletter. Ekkoet av latter og rop fra gangene.

Konsollen piper på nytt. Vi er så fokuserte at vi skvetter, begge to. <BLÅSTRUPE> Alt til sin tid.

32

<BLÅSTRUPE> Møt opp ved det nedlagte grustaket. <BLÅSTRUPE> Gamle Vieveien. <BLÅSTRUPE> I kveld. 20:00.

<MIO> Ikke før du sier hvem du er! <BLÅSTRUPE> Men Mio, da.

<BLÅSTRUPE> Er du ikke nysgjerrig på å vite hva som

egentlig skjedde med moren din?

Jeg gisper. Det er nesten så jeg må holde meg i veggen for ikke å falle. Blåstrupe vet noe om mamma? Kan han ha svarene jeg har lett etter? <MIO> ????

<MIO> Hva vet du om mamma?

<BLÅSTRUPE> Kl. 20. Ikke vær sen.

Skjermen glitcher. Fargerike piksler danser over displayet før chatten forsvinner. Oliver stirrer på meg med vidåpne øyne.

33

S T I A N H A F S TA D

ET INNBRUDD VERDEN ALDRI HaR SETT MAKEN TIL!

stian

hafstad

Da tolv år gamle Mio får et mystisk TV-spill i posten, blir livet snudd på hodet. Plutselig er han etterlyst over hele verden og jaget av robotselskapet Animo.

Snart skjønner Mio at det bare er han som kan redde ­menneskeheten. Men for å klare det, må han bryte seg inn i hodet til verdens farligste mann og stjele et minne.

Minnetyven er en fartsfylt sci-fi-thriller om roboter, onde ­forbrytere og en gutt på søken etter tilhørighet.

NY, NORSK

SPENNINGS­ SERIE FOR BARN

Minnetyven_Omslag.indd 1

19/09/2025 16:23