Mellomfabel

bakside: 133 mm

klaff: 90 mm

høyde: 211 mm

klaff: 90 mm

foto: k arla ciccerone

mellomfabel

Mellomfabel lar to litterære sjangre speile hverandre. Ved å ta opp sine fabler om solloer og selkatter gjennom 35 år og utvikle dem videre – og i et parallelt spor følge hendelser i forfatterens liv – beveger Erling Kittelsen seg fritt mellom erindring, essay og fabel. Det er en poetikk, en åndelig selvbiografi, en essayistisk refleksjon og mytisk meditasjon i ett.

Tittelen er både begrep og metode: «mellomfabel» er rommet mellom fabel og liv, der de to til slutt ser inn i hverandre.

kittelsen

isbn 978-82-03-46451-5

arne guttormsen, vårt land

forside: 133 mm

erling

Om Stående hukommelse, livsroman, 2007 «I essayistiske partier trekker han fra urmytene og spinner de sammen med sine skjøre livstråder slik at en magnetisk kraft oppstår […] Erling Kittelsen har skrevet sitt 60 år lange liv, og han har gjort det baklengs […] Likevel er det mer korrekt å si at det går innover eller nedover i spiralbevegelser.

Temaer eller hendelser, et spørsmål om en innsikt – stadig berøres de fra nye vinkler, fra et annet sted [...]

rygg: 15 mm

Erling Kittelsen

-----------------

MELLOMFABEL

erling kittelsen (f. 1946) har markert seg som en av Nordens mest originale diktere.

Han debuterte i 1970 med diktsamlingen Ville fugler og har siden utgitt en rekke diktbøker, dessuten romaner, dramatikk, fabler, barnebøker og eddadialoger. Han har også vært aktiv som gjendikter i samarbeid med kolleger og språkeksperter fra fjerntliggende språk. Han har mottatt Triztan Vindtorn poesipris (2017), Doblougprisen (2002) og Aschehougprisen (1990).

omslag av stian hole

Trykklart omslag Kittelsen Mellomfabel.indd 1

30.06.2026 09:24

Kittelsen_M.indd 2

02.07.2026 23:18

Erling Kittelsen

MELLOM FABEL

Kittelsen_M.indd 3

02.07.2026 23:18

Kittelsen_M.indd 4

02.07.2026 23:18

Jeg måtte redde fabelen i livet mitt.

Kittelsen_M.indd 5

02.07.2026 23:18

Kittelsen_M.indd 6

02.07.2026 23:18

INNHOLD

s. 9 Nåna er ikke vond, bare viklet inne s. 21 De to figurene slåss i meg, men hører egentlig sammen s. 33 Igjen merket han skalken i havet, nesten som den lyttet s. 45 Jeg vil forsvinne for å se om jeg finner en annen ende s. 65 Enkelte fugleslag sover mens de flyr, kanskje sover vi alle mens vi flyr, derfor vet vi ikke om det s. 79 Han stoppet opp, men bestemte seg for at neste dag skulle han gå veien helt ut og finne et sted for morgenkaffe s. 105 Ståstedet følger deg som en skygge

Kittelsen_M.indd 7

02.07.2026 23:18

Kittelsen_M.indd 8

02.07.2026 23:18

nåna er ikke vond, bare viklet inne

Jeg vil se mine fabler i lys av mitt liv, hva leder meg til fabelen, hva speiler den i livet, og jeg tar til med at jeg satt med en fortelling om noen fiskere nordpå. I tanke og følelse var jeg i en sjark på fisking og la merke til et fugleliv som danset på dønningene, lyden av havet som trykket og lina som skar skrått ned-gjennom. Lot pennen løpe og ville ikke annet enn å la den løpe, trukket inn i et liv som ellers var fjernt. Fins det noe annet sted å stå? Brått skjedde det noe i nordleia – en mørk skikkelse, et vesen fra havet viser seg i brynet, synker igjen, et ord runger, «sollo» …

I fortellingen jeg holdt på med kom det bardus, nesten upassende, hva var vitsen, her i historien om noen fiskere, var vel best å fjerne «sollo», tar tid før et sånt fremmedlegeme finner språkform og seg sjøl. Men synet og ordene som fulgte var ikke til å rokke:

9

Kittelsen_M.indd 9

02.07.2026 23:18

Fra sine besteforeldre, som hadde hørt det fra sine besteforeldre igjen, fikk fiskerne vite om solloene. Disse skapningene finnes i havet, og når de har det bra og rolig, blir de lette, lysende og stiger opp til overflata. Blopp, der står de rett opp og ned, måner seg. Men når de blir plaget, og deres eneste middel er å gnikke nesa mot det som truer, blir de tyngre, liggende på tvers og etter hvert på magen. Fortsetter plagingen, tar de til å synke – synker og synker til de får fred og ro igjen. Solloene er vitne til alle kriger. Og hvis noen av slåsskjempene merker dem, hiver de lett våpnene til værs, irriterte på seg sjøl og alt. Ofte syntes folk de fikk et gløtt av solloene i nordleia. Der kunne de følge med i hverandres liv, ble det sagt.

Jeg skulle laget noe mer jordfast, sa mine venner, men sollo slapp ikke taket, og jeg tilga min far, cellulose­ingeniøren, å sovne i forsøket på å lese min tredje bok, Mellom elvene, i en hengekøye.

Den lå så vakkert over ansiktet og dekket for den sinte sola. Sollo var med i mitt daglige indre som en påminnelse, et holdepunkt i en kultur som 10

Kittelsen_M.indd 10

02.07.2026 23:18

var kryssforankret i noe som var lett å selge, hva er virkelig da? Må en rope historien sin ut på ei strand, ingen vil vite hvem det er, ingen at historien er sann, den går ikke forbi noen, de som har samlet seg der vil snu seg, var det en fabel eller noe, et tilfeldig blaff i en verden som vet hvor ordet skal stå.

Isfjell kalver og synker tilbake i havet, dro til Vest-­ Grønland for å streife litt på egen hånd, samt treffe et vennepar; Siri var tannlege i Manisoq, Sukkertoppen, der jeg ganske fort traff en danske som slo seg opp ved å leie ut jobber han fikk. Han hadde en flott båt. Et par grønlendere satt på brygga da vi skulle dra ut for å skyte sel. Jeg spurte om de kunne være med, han overhørte meg, ble sjøl plassert i baugen med hagle i tilfelle lomvie eller annen lekker sjøfugl kom på skuddhold. Jeg fyrte av et par skudd, men traff heldigvis ikke.

Han var klar med rifla til den første selen som dukket opp. Jeg ba til havets moder og makter om å holde all sel unna båten. På banningen skjønte jeg etter hvert det virket, han hadde aldri vært ute for et så tomt hav! Vi spiste godt og drakk, 11

Kittelsen_M.indd 11

02.07.2026 23:18

steig i land til de to på brygga, som spurte med øynene om fangst. Han overså dem, og vi gikk hver til vårt. Mine venner, Geirr og Siri, sa jeg måtte dra til den vesle fiskerlandsbyen, Kangamiût, Geirr jobbet med sang- og musikktradisjon rundt på småsteder, plata Menneskenes land 1979 kom ut av det! Ble møtt på brygga av to grønlendere som ba meg ta stedet i øyesyn – for å peke ut huset jeg ville bo i. Dagen etter sitter jeg i veikanten, en kateket stopper opp litt på en snurr etter å ha gravlagt jordmora på stedet. Han viser meg kirka og gir meg én av menighetens grønlandske bibler, ber meg så hjem på kaffe.

Fra peishylla gir han meg en tupilak, en figur fra mytologien, skåret i fettstein av en kjent lokal kunstner, som også leverte arbeider til kongen av Danmark. Jeg var hos han tidligere på dagen.

Han dro ut kassa fra under senga og viste meg to store fantastiske tupilakker og bød meg dem for spottpris. Jeg hadde knapt en tier til overs på denne reisa, måtte si nei, han skjønte det ikke helt og satte prisen enda litt ned. Nei, dessverre, jeg er så lei meg, sier jeg og setter meg i veikanten.

Hos kateketen går praten, brått spør han om jeg 12

Kittelsen_M.indd 12

02.07.2026 23:18

vil spise grønlandsk mat, inviterer naboparet og gjør sammen med kona i stand tørka sild, rå fisk, havets delikatesser. I den nesten ekstatiske atmosfæren glir alt ned, men da flytende spekk går rundt, må jeg si nei, de ler av nordmannen. Kateketen henter en frossen ærfugl fra ytterveggen, spjærer den og tar ut hjertet, deler det i to. Jeg lar den ene halvdelen gli ned, poleres innvendig, det varmer, og jeg forsvinner i et åndemanersagn fra Øst-Grønland, som tar meg til Havets moder.

Hun sitter inntullet i sitt eget hår og rusk og rask.

Sammen med åndemanere og hjelpeånder grer vi ut håret hennes og rydder opp i floker, så fisk kan strømme friskt ut i havet igjen. Så tilbake igjen hos disse vennlige folka i kateketens hus. Dagen etter forteller jeg en dansk lærer om måltidet.

Han trodde ikke sånn mat ble servert i dag, bare på Øst-Grønland. «Jeg vet de skjuler det viktigste for oss», sa dansken, «ingen får ta innerste marg fra inuittene, de kan gå til grunne, men står oppreist, det er deres hevn, i det lange seirer de.»

Isfjell kalver og synker tilbake til havet, to ord er innprentet i tida etter første grønlandsreise, 13

Kittelsen_M.indd 13

02.07.2026 23:18

«global oppvarming». Inne i et nytt årtusen, invitert til en poesifestival av Jessie Kleemann, performer og poet. Hun har alle grønlandske tider i seg, og ordet som løper gjennom henne skal helt ut, boka en mellomstasjon, så spiller hun ordet for de som er der. En forsamling hjemlige og nordiske poeter i Nuuk, vi leser for hverandre og et publikum som blander seg. Etter et par dager står tur til innlandsisen på programmet, men jeg får en beskjed fra Jessie om jeg heller vil møte en gruppe grønlandske forfattere? Et møte i skrivetreningens tegn, de er alle erfarne og ute etter en vei videre. Hva skal jeg si dem, må innse det enkleste, de er som folk i Drøbak eller på Karmøy, de har sine tabuer og spesialiteter.

Jeg zoomer meg likevel inn på Vest-Grønland.

Vi sitter i krets, spør først: Hva betyr andre sida, Øst-Grønland for dere? Hvor tusenvis av åndemanersagn ble til i hungersnødperioden for et par hundre år siden, store åndemanere med faste reiseruter på himmelen, på vei for å finne ut hvorfor skoen trykket hjemme, betyr det noe i dag?

En usikkerhet sprer seg. Ønsker et øyeblikk at jeg satt trygt med de andre på innlandsisen. Vi 14

Kittelsen_M.indd 14

02.07.2026 23:18

er ferdige med det der, sier én. Eller dere har ikke startet helt, svarer jeg. Andre poengterer hvordan kristendommen har lagt et lokk. Hva er så under lokket, hva fikk utsultede folk til å skape en helt unik sagn­tradisjon?

Tankene deres gikk lengre enn mine, og enkelte hadde sett isfjell som mistet større stykker av seg selv enn rett var. De blinde store sirklene vi ledes inn i uten å løse problemet på stedet. Vi skiltes ikke som fremmede, og jeg fikk tekster sendt etter meg i tider hvor vår egen evne og ryggrad til å oppsøke havets moder var truet, at kraften måtte sive inn igjen i folket, skulle hun bli fri til å gjøre det hun var satt til.

Sju år etter at sollo viste seg i nordleia, slapp jeg ut en skisse om «sollo» og konstruerte et motstykke til havvesenet. De to utfylte hverandre i alt fra kjærlighet til kamp. Sollo kunne ses og tegnes på så mange måter, den andre mer entydig, selvbestemt og med dragning mot høyere lag i havet. Jeg hadde ikke helt tak på den andre og sendte skissen til mine venner, billedkunstnere, 15

Kittelsen_M.indd 15

02.07.2026 23:18

Iben Sandemose Gammel bepelset selkatt i grønlandske farvann

Tore Aarholt Neta lytter mot overflata

ville de være med å billedgjøre disse? Sjøl gikk jeg videre med manuskriptet. Seks av dem sa ja: Tore Aarholt ville gå inn på mine åtte fram­toninger av solloer, Margrét Reykdal så én sollo på sin egen måte, sønnen Egill fant et svar i himmel­ oseanet, Ingun Bøhn husket noen fornemmelser på sydspissen av Finland, som om havet snakket til henne. Dag Magne Staurheim så en villere og kanskje skumlere sollo, og Iben Sandemose satte en strek over mine funderinger, slik skulle 16

Kittelsen_M.indd 16

02.07.2026 23:18

«motstykket» være! Hun hadde allerede sett én et par uker i forveien utenfor vinduet og laget resolutt ni til, «selkatter» kalte vi dem, som nesten fikk solloen til å gå av skaftet. Alt jeg fikk inn, hørte til i En ustyrlig historie om solloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet, 1983. En dokumentar, nesten, fabel, den ble som den ble, virkelig, en maske for å komme tettere noe, og jeg grunnet videre på det jeg hadde sett i nordleia, som unndro seg et klart blikk, drømmebilder og til og med åpenbaringen som fenomen; den

Iben Sandemose Studie av selkatt i Acapulco

17

Kittelsen_M.indd 17

02.07.2026 23:18

bunnet i noe som ikke skulle åpenbares, bare gå sin gang videre.

Under en diktopplesning i Kristiansand bryter Birk, fire år, inn: Jeg vil så gjerne du leser om Nuna, sier han. Så fint du vil det, min første sollo, sier jeg, hva liker du med Nuna? Hun er fin, blir glad. Vi veksler flere ord, mora sier hun må lese Nuna for Birk hver kveld. En journalist var der og refererte det hele begeistra i avisa, ja, Birk tok kaka med Nuna:

Ingun Bøhn Måne over finska Viken

18

Kittelsen_M.indd 18

02.07.2026 23:18

Da havet kjente seg altfor alene – og ingenting annet var – fødte det Nuna. En liten latterbølge slo inn fra sjøen mot den første stranda som tegnet seg. Nå har det skjedd, Nuna er her, hvisket den.

Havet rører på seg, havet vet det har noe inni seg, havet har sluppet henne ut. Nuna kjenner etter hvem hun er. Djupt og langt ned synker hun i sin egen kropp, som ikke har noen faste sider, opp eller ned – ligger i havet og deler det opp, delene rører på seg. Nesten usynlige vegger farer hit og dit. Det er Nuna som puster. Nuna er sterk som et fjell. Lett som et strå. Nuna er stille, overalt, flytende. Og tar imot alle rop. Fyller opp havet. Bor. Eller rører seg som en stim. Nuna kimer. Nuna sender en bølge med en grønn fjær på.

Kittelsen_M.indd 19

02.07.2026 23:18