Ikke smile ikke le ikke vise tennene_HILDE ØSTBY

SAMTIDEN 4–2020

Ikke smile ikke le ikke vise tennene

Hilde Østby

foto aschehoug forlag

HILDE ØSTBY Hilde Østby er forfatter og litteraturkritiker. Siste bok: Kreativitet. Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden (2020).

KRITIKK

Hvorfor står Henrik Langeland tvilende og plaga midt på gulvet i sin egen stue? Og hvorfor er ikke Karl Ove Knausgård bedt på fest?

Velkommen til forfatterportrettet anno 2020.

Et forfatterportrett er ikke som andre portretter. Det er en iscenesettelse av forfatteren. Det er sjelden det er et typisk feriebilde som lyser mot deg fra bokklaffen eller fra avissidene viet anmeldelser og intervjuer. Det er noe annet som skal uttrykkes enn på Tinder eller Instagram. Et forfatterportrett skiller seg fra andre avbildninger: Det er troverdigheten til forfatteren, som avsender av en tekst, som står på spill i bildet. Og vi tror på denne klisjeen, både lesere og forfattere. Vi tror at mørket i sjela, som reflekteres i øynene til 94

kunstneren, siver gjennom kameralinsa som partikler, og deretter ut av forfatterportrettet i boka, ut av avisen, svever som en sky av ildfluer fra papiret og inn i hjertet til leseren og gir alvor og dybde til en roman. På en eller annen måte skal forfatterportrettet gjøre noe mer enn bare å vise et ansikt, det skal bringe deg nærmere det forfatteren ønsker å si. Og nå, i 2020, er vi inne i en slags ny fase.

De beste forfatterportrettene formidler en historie, en enigma, drar oss inn i en fortelling med håndholdt kamera à la dogmefilm, kanskje inspirert av sosiale mediers små snutter. Kjør film!

STILLBILDET

På forfatterportrettet som ble benyttet i forbindelse med hans siste utgivelse, står bestselgerforfatter Henrik Langeland ikledd T-skjorte og jeans i sin egen stue. Han har en tom kopp dinglende fra den ene hånden

foto cappelen damm , paal audestad

PLAGET TØFFELHELT. Henrik Langeland med bøker og lekebil i hylla.

og ser plaget ut i lufta mot venstre. Sofaen til venstre for ham ser påkostet ut, den er burgunderrød og i filtstoff, noe fra Bolia eller en eksklusiv skandinavisk designer.

Over sofaen henger det et stort, moderne og figurativt maleri, og ansiktet til mannen i forgrunnen av maleriet ligger i skygge. Til høyre for Langeland er det en spesialbygget, plasstilpasset bokhylle, hvor man skimter både en stor bilmodell (hvit racerbil) og bunker med skjødesløst stablede bøker innimellom de sirlige rekkene av ny og gammel litteratur, hvorav både den norske utgaven av Ulysses i to bind av James Joyce og Knausgårds Min kamp-sekstett er de lettest gjenkjennelige.

Hvorfor er så alle disse elementene så viktige ved nettopp dette forfatterportrettet, og hvorfor smiler ikke Langeland? Den siste boka hans heter Showtime, og likevel velger forlag og forfatter å bruke et bilde i forbindelse med boka som uttrykker alt annet enn et show. Nå

ser det derimot ut som om forfatteren martres av sine indre demoner, der, midt mellom biblioteket og den trendy sofaen.

Hvorfor så alvorlig, her, i denne velutstyrte leiligheten? Vi skal komme tilbake til det med smilet, men først: Dette er som et stillbilde fra en nøye komponert film. Alle delene av portrettet er viktige for tolkningen, de er jo med av en grunn! Mannen med det skyggelagte ansiktet på maleriet speiler den plagede forfatteren selv, som ikke klarer å finne sjelefred, verken med litteraturen rundt ham, eller i den store, behagelige sofaen. Bøkene bak ham symboliserer kulturell kapital, han har så mye av den at han ikke engang gidder å lukke bøkene ordentlig og sette dem med ryggen ut.

De er stappet inn i hylla eller ligger skjødesløst på en krakk foran den. Racerbilen symboliserer lekenhet og noe gutteaktig, det samme gjør forfatterens uformelle bekledning. Det er jo en psykoanalytisk fest, dette bildet: Forfatteren 95

foto oktober , thomas wågström

SAMTIDEN 4–2020

Hilde Østby

UTE AV VERDEN? Karl Ove Knausgård, som om Munch hadde malt ham.

mellom barndommens bil og det dystre maleriet og forfatterlivets hellige kall.

Til sammen skaper dette et bilde av en mann som tar sin forfattergjerning alvorlig, og som til tross for at han har lagt opp til både lek og avslapning (både racerbil og sofa) likevel leter hvileløst etter svar i bøkene rundt seg, drevet av en ustoppelig uro, framprovosert av altfor mye kaffe. Dette er en uro som ikke engang lar seg døyve innenfor rammene av komforten i et vakkert, moderne hjem.

Dette hjemmet, må jeg tilføye, skal antakelig speile hjemmene til de leserne fra den velbeslåtte middelklassen og finanseliten som han sikter seg inn mot med sine bøker. Han er én av dem, han lever som dem.

KRITIKK

MUNCHS MELANKOLIKER

Karl Ove Knausgård iscenesetter også en større historie i sitt nyeste forfatterportrett, og også her oppstår noe filmatisk. Ofte har jo bilder av Knausgård skapt illusjonen av at vi kan se inn 96

Ofte har bilder av Knausgård skapt illusjonen av at vi kan se inn i sjela hans, den herjede, gråhårede sjela. i sjela hans, den herjede, gråhårede sjela, furet værbitt, sigaretten er et møte med døden han ikke frykter, eller gjør han det? Det er ofte tvil og sårbarhet i blikket. Han smiler som regel ikke, og håret er like vilt og uregjerlig som det han skriver. Men på forlaget Oktobers nettside har Knausgård nå tatt en ny retning med sitt forfatterportrett. Han står foran havet, ved en strand, ser det ut som, og bak ham vandrer

KRITI

av kameraet, både for Langeland og Knausgård, er som et ekko av portrettmaleriene av Goethe og Lord Byron, hvor øynene søker forbi portrettøren (og tilskueren) og inn i en annen virkelighet som det virker viktigere å forholde seg til. Det er romantikkens syn på forfatteren som gjør seg gjeldende her: Forfatteren er i kontakt med noe større enn det rett foran ham (leseren) – han kanaliserer naturen og de mørke kreftene i sitt indre, derfor ser han forbi og vekk. Jeg lurer også på om det er derfor forlag og forfatter har gått sammen om å sende ut bilder som nærmest er som et stillbilde fra en film: Fordi de viser forfatteren som den dynamiske personen han er, alltid i bevegelse, nesten umulig å holde fast – også dét en romantisk klisjé.

JON SOM VESTLAND OG DAG I HEISEN

Jon Fosse smiler ikke på sitt portrett, men han ser i hvert fall i kamera. Han er omgitt av så mye av sjelens mørke at bildet har slått over i svart-hvitt. Ut fra den mørke bakgrunnen stiger det alvorlige ansiktet fram, som et vestlandsk landskap, med to mørke kulper på hver sin side av en fjellrygg. En vindherja skog i høstprakt dekker den nedre delen av topografien. Kanskje er det et smil å spore et sted, gjemt i overhenget, men det kan være innbilning. Mer får jeg ikke vite. Resten er svøpt i mørket, jeg skimter bare konturene av et skjerf.

foto magnus stivi

foto aschehoug , stian broch

foto samlaget , tom a . kolstad

fem hvitkledde mennesker sorgløst i sanda, mens forfatteren i forgrunnen tydeligvis ikke har fått med seg kleskoden. Han har på seg mørk dress og svart skjorte. Forfatterportrettet ser faktisk ut som et ekko av et av Edvard Munchs malerier – den lyse sommeren og havet i bakgrunnen, den mørkkledde kunstneren i forgrunnen. Siden Knausgård har jobbet med Munch, er det fristende å tro at det er med vilje at Munchs Melankoli-bilde fra 1892 spøker i bakgrunnen – det hvor Jappe Nilssen sitter på en strand og, i likhet med Albrecht Dürers melankoliker fra 1500-tallet, hviler hodet i hånda. Men Knausgård ser ikke tungt utover havet som Munchs modell, han har akkurat snudd seg, ser det ut som, kanskje noen har ropt på ham? De uklare skikkelsene i bakgrunnen og blikket forbi linsa og ut til høyre skaper på samme måte som portrettet av Langeland, følelsen av å se på et stillbilde. Noe har nettopp skjedd, vi er midt i handlinga.

Er det Styx, elva mellom de levende og de dødes land, Knausgård står foran? Det ville vært ordentlig bergmansk av ham. Er han invitert til den lystige sommerfesten bak seg?

Antakelig ikke. Eller mer sannsynlig er det at han ble invitert (hvem vil vel ikke ha Knausgård med på festen, da, han er jo det hotteste hotte innen norsk litteratur!), men sa nei fordi han heller ville skrive, stå parat ved sjelens avgrunn, så å si. Han ser ikke like herja ut som før her, likevel smiler han ikke. Blikket ut

KK

MØRKETS MENN. Jon Fosse, Jo Nesbø og Lars Saabye Christensen.

97

foto oktober , baard henriksen

SAMTIDEN 4–2020

KRITI

foto cappelen damm , anna - julia granberg . blunderbuss

Hilde Østby

GÅTEFULL. Hva er den mystiske gjenstanden til venstre for Dag Solstad?

KRITIKK

SKJEGG! Erlend Loe, «hipsternes konge».

Enhjulssykkelen var ikke til stede da bildet ble tatt.

98

KK

Dag Solstad smiler heller ikke. Han ser dystert inn i kameraet på sitt nyeste forfatterportrett, det er også i svart-hvitt, mulig Jon Fosse og han har en slags challenge gående.

Enten står han i en heis, eller han er plassert foran et sprinkleranlegg – uansett: Noe stikker ut i bakgrunnen til venstre for ham, kanskje en skuffeseksjon? Det mest påfallende med bildet er ikke den litt skrå vinkelen – som feilaktig får det til å fremstå som et snapshot (det er det helt åpenbart ikke, bildet er sylskarpt!), eller som om alt har vært i bevegelse idet bildet ble tatt – men at Dag Solstad har roa ned håret sitt. På tidligere bilder har håret hans i god, romantisk tradisjon fremstått som en slags antenner rettet mot verdensrommet, eller mot inspirasjonens usynlige og fra gudeverdenen utsendte muser. Nå er håret gredd ned. Også her får man følelsen av at man møter forfatteren midt i handlingen (forsterket av den litt skrå vinkelen og det som stikker fram fra bakgrunnen), det ser ut som om han er i ferd med å si noe viktig, kanskje til og med noe avgjørende og forløsende, selv om munnen ikke har åpnet seg. Vi står midt i formuleringen av meddelelsens problem, men får aldri det forløsende svaret.

NYE ANTENNER

En som går motsatt vei av Dag Solstad og prøver å gro helt nye antenner, er Erlend Loe. Som en viltvoksende opp ned-versjon av Albert Einstein har han latt skjeggmassen ta over ansiktet. Det enorme skjegget tyter ut fra det alvorlige ansiktet hans. Fra å være bare hipster er han nå blitt hipsternes hipster – hipsternes konge! Du har ikke så mye skjegg om du ikke sikter deg inn mot å være en real Ibsen (1800-talls-hipster). Kanskje dette med skjegg uttrykker noe erkenorsk i-kontakt-med-naturen-ish? Men igjen er det vel ideen om det romantiske geniet som har hovedskylden også for dette med forfattere og hår. Både den romantiske poeten fremfor noen, Lord Byron, og komponisten som innledet bølgen av vestlig, romantisk musikk,

Det er virkelig påfallende at mannlige forfattere ikke smiler.

Ludwig van Beethoven, er ganske bustete på håret (særlig om man stiller portrettene opp mot 1700-tallets parykkprydete menn). Det er som om naturkreftene har tatt tak i dem, som om håret beveger seg i takt med sjelens indre stormer.

Romantikken innebærer for øvrig det virkelige startskuddet for forfatterportretter. Tro ikke at verken Miguel de Cervantes eller William Shakespeare ble fotfulgt av ville fans om de spaserte gatelangs. Det er først med portrettene på 1800-tallet at kjendiskultusen rundt forfattere skyter fart. Med avisene ble forfatterne større enn før, synligere, vi fikk anmeldelser, omtaler og intervjuer – og fotografier av forfatterne, forfatterportrettet. Aviser med fotografier fra midten av 1800-tallet av forandret alt, og fikk myten om geniet til å skyte fart.

FORFATTEREN SOM OPPSØKER MØRKET

maleri thomas phillips

maleri johann heinrich wilhelm tischbein

Men allerede før dette hadde kunstnermyten blitt dyrket fram, avisene ga den bare enda større fremdrift. I renessansen gikk kunstneren fra å være en ren håndverker (som ikke engang hadde signert sine verk) til å bli en visjonær, en alkymist som behersker mørke krefter, en melankoliker som bringer tunge innsikter tilbake til menneskeheten. Forestillingen om det ensomme geni som gjennomskuet verdens sammenhenger, plaget av mørk melankoli, oppsto i Firenze på 1400-tallet, og deretter ballet det på seg med alkohol, psykiske plager og syfilis. Dere skjønner nå at forfattere ikke bør smile?

Lars Saabye Christensen vet tilsynelatende dette, han smiler ikke, eller kanskje smiler han, det er litt uklart – ansiktsuttrykket hans er noe midt mellom en grimase og et smil, også dét som klippet ut av en situasjon i en film eller dokumentar, som om han skal til å si noe, eller er i bevegelse. Fargebildet av Jo Nesbø på Aschehougs nettside viser en mann som selvfølgelig

GENIENE. Goethe med romerske ruiner i bakgrunnen. Lord Byron med albansk hodeplagg.

99

SAMTIDEN 4–2020

ikke smiler. Men her er situasjonen mer tvetydig. Han står helt stille i hardt sidelys (uten at man helt skjønner hvorfor), sånn at ansiktet faller i skygge. Det er noe intenst og teatralsk over dette bildet, som bringer tankene til David Lynchs marerittlignende filmer. Hvis jeg myser litt, ser Jo Nesbø akkurat ut som den mystiske og illevarslende skikkelsen på maleriet til Henrik Langeland.

foto otto wegener

foto napoleon sarony

SMILESTATISTIKKEN

KRITIKK

Oscar Wilde og Marcel Proust imiterer Rodins Tenkeren.

Et forfatterportrett er ikke som andre portretter.

100

Det er virkelig påfallende at mannlige forfattere ikke smiler.

Faktisk er det så påfallende at man kan lage statistikk av det: Av 179 skjønnlitterære debutanter i perioden 2015–19 er det bare en tredjedel som smiler. Av de som smiler, er to tredjedeler kvinner. Bare ti prosent smiler med tennene, og av dem igjen er 84 prosent kvinner. Det talende ved debutantene er at de, som ferskinger som trer inn på litteraturens scene, kanskje lettere ikler seg forfatterklisjeene. Er du debutant, vil du kanskje ende med enten å legge hodet i hendene à la Oscar Wilde og Marcel Proust (som igjen speiler August Rodins skulptur Tenkeren), eller smile et mystisk halvsmil og rette et dypt, mørkt blikk inn i kameralinsa.

Hva er et halvsmil? Det kan jo tolkes, selvfølgelig, men se for deg Mona Lisa. Forfatter og journalist Helene Hovden Hareide skrev tidligere i høst en artikkel i avisa Framtida, hvor hun gikk gjennom høstkatalogene for skjønnlitteratur fra alle de største forlagene: Samlaget, Aschehoug. Cappelen Damm, Gyldendal, Flamme, Kolon, Tiden og Oktober.1 De 150 forfatterportretter Hareide gjennomgikk, supplerer min egen debutantstatistikk. Også hun fant en åpenbar trend: 35 prosent av kvinnelige forfattere smilte, mens bare sju prosent av de mannlige forfatterne gjorde det samme. Mye Mona Lisa, med andre ord.

«Kvinner har ein tendens til å velje forfattarportrett der dei smiler. Menn gjer det så godt som aldri», sier Tine Poppe til Framtida. Hun er fotograf og tar mye forfatterportretter. Årsaken mener hun er enkel. «Dei fleste ser jo penare og meir sympatiske ut når dei smiler. Mange kvinnelege forfattarar prioriterer det når dei skal velje bilete, kanskje fordi det passar betre med sosiale forventningar som framleis finst for kvinner.» En så tydelig tendens forteller noe om forfatterklisjeer og kjønn.

KVINNER SOM SNAKKER I OFFENTLIGHETEN

Menn og kvinner er selvsagt like kreative, og enhver som har lest sin Virginia Woolf eller Astrid Lindgren, vet at kvinner ikke står tilbake for menn litterært sett. Men én ting er typisk for kvinner: Vi er mye mer sårbare for ytre kritikk og internaliserer lettere negative tilbakemeldinger, viser flere undersøkelser.2 Det er fristende å tro at dette har med kulturelle forutsetninger å gjøre, som også gjelder her til lands: Kvinner fikk stemmerett i Norge for bare litt over hundre år siden, som et av de første landene i verden. Det betyr at min oldemor opplevde at hun

KRITI

er viktigere enn det kvinner har å si, og at de lettere – hjulpet frem av andre menn – slipper gjennom nåløyet: Da den amerikanske forfatteren Catherine Nichols for bare fem år siden sendte inn et manus til 50 agenter (det er agenter som avgjør hva som skal utgis i den engelsktalende verden), gjorde hun det både under eget navn og med et mannlig pseudonym. Mannsnavnet åpnet dørene for henne. «Han er åtte ganger bedre til å skrive den samme boka», sa Catherine Nichols om sitt mannlige pseudonym til The Independent, etter eksperimentet.6 Å SYNES MED SKRIFT OG ANSIKT OG KROPP

Hva har dette med forfatterportretter å gjøre? Å være kvinne og skulle synes og høres i offentligheten, er mye vanskeligere enn om du er mann. Hvis du som leser denne artikkelen er så forstokka at du tror at akkurat det skyldes at menn bare er flinkere og fortjener å synes mer, vil jeg fortsatt bare kontre med Virginia Woolf og Astrid Lindgren og Rachel

foto oktober , agnete brun

foto cappelen damm , sara angelica spelling

foto kagge forlag , sturlason

fikk stemmerett først som godt voksen kvinne. Å tro at innstillingen til kvinner som ytrer seg i offentligheten endrer seg over natta, er naivt.

En studie i Frankrike viste for eksempel at kvinnelige professorer ble rangert som dårligere enn sine mannlige kolleger av studentene, enda eksamensresultatene tydet på at mannlige professorer gjorde en litt dårligere jobb for sine studenter.3 Og å tro at kvinner synes like mye som menn, er like blåøyd. Fra 2010 til 2015 sank til og med tallet på kvinner som syntes i mediene her i Norge, fra 31 til 24 prosent, ifølge the The Global Media Monitoring Project, en undersøkelse som utføres hvert femte år i hele verden.4 De norske forskerne Ida Save og Åsta Hoem Hagen undersøkte i 2015 kvinnerepresentasjonen i riksavisene og i regionavisene og fant at kvinnelige journalister i gjennomsnitt brukte kvinnelige kilder i 50 prosent av sakene, mens mannlige journalister i gjennomsnitt brukte kvinnelige kilder i 30 prosent av sine saker.5 Det er fortsatt sånn at det menn har å si,

KK

«Det krever en helt egen selvtillit for en kvinne å se rett inn i kamera uten å smile.»

Her: Åsne Seierstad, Vigdis Hjorth og Nina Lykke.

101

Hilde Østby

foto spartacus forlag , maria gossé

SAMTIDEN 4–2020

KRITI

FEMININT ELLER FEMINISTISK? Marta Breen viser frem tanngarden.

KRITIKK

Cusk og Elena Ferrante og Vigdis Hjorth og Sigrid Undset og Siri Hustvedt og tusen andre fantastiske forfattere. Å være kvinnelig forfatter er fortsatt å være gjest på en arena som menn har eid i tusener av år, og hvor kvinner av og til har fått snike seg inn bakdøra iført pseudonym, ja, hvor vi, mye oftere enn menn, er blitt vurdert på bakgrunn av vårt utseende. Forfatteren som kvinne er en nyskapning, et Frankensteins monster med enorme krefter og merkelig og litt skummel adferd (legg merke til at forfatteren av Frankenstein var kvinne – Mary Shelley).

HVORDAN SKAL EN KVINNELIG FORFATTER SE UT?

Så hvordan skal en kvinnelig forfatter se ut? Da Charlotte Brontë endelig besøkte 102

KK

sin forlegger George Smith i forlagshuset Smith, Elder & Co. i London i 1848, ble han oppriktig overrasket, han trodde forfatteren av bestselgeren Jane Eyre var en mann. «Det virker merkelig at besittelsen av litterært geni ikke løftet henne over svakheten og nervøsiteten hennes knyttet til hennes eget utseende; jeg tror hun ville gitt alt av genialitet og berømmelse i bytte mot å være vakker», skrev forleggeren om henne i ettertid.7 Det er ikke så vanskelig å kjenne på et sinne på Charlotte Brontës vegne av et så nedlatende utsagn.

Underforstått: En kvinnelig forfatter burde være pen, og om hun ikke er det, ønsker hun det nok – hennes ytre bør helst være en refleksjon av hennes språklige skjønnhet.

Hundre år senere, i 1952, da den litterære autoriteten André Bjerke skulle anmelde den unge lyrikerdebutanten Marie Takvam for Aftenposten, innledet han teksten med å beskrive ansiktet hennes i detalj, helt ned til analyser av «overansiktet» og «underansiktet», og konkluderte deretter: «Forfatterinnen er pen – allerede det lover godt. Holder nå boken hva bildet lover? Ja og nei. Mest nei, dessverre.

Der hvor den lille diktsamlingen er best, viser den de samme kvaliteter som man kan lese ut av portrettet.»8 Så hvorfor smiler kvinnelige forfattere mystisk og Mona Lisa-aktig på forfatterportrett? Jeg leser dette smilet som et forsøk på ikke å provosere, på å virke tilgjengelig, men ikke støyende; halvsmilet er litt sensuelt, men ikke pågående. Halvsmilet sier «unnskyld at jeg trenger meg på», halvsmilet sier «hei, jeg skal oppføre meg pent». Å smile stort og med tennene krever selvtillit og uttrykker en slags selvtilstrekkelighet (i tillegg til at smilet kan risikere å bli trykt ved siden av en slakt). Halvsmilet er en måte å sikre seg på. Det rene alvoret er forbeholdt menn – og eminente forfattere som Åsne Seierstad, Helga Flatland, Nina Lykke og Helene Uri. Det krever en helt egen selvtillit for en kvinne, å se rett inn i kamera uten å smile.

foto gyldendal , rolf m . aagaard

foto oktober , baard henriksen

BESTSELGENDE KVINNER som smiler. Anne B. Ragde og Herbjørg Wassmo.

DET STORE SMILET

Noe som nemlig er påfallende i materialet jeg har sett på, er at om du har nådd toppen som forfatter, og er kvinne – ja, da kan du lettere tillate deg et stort og helt uforfalsket, ikke-sensuelt smil. Vigdis Hjorth og Marta Breen smiler bredt med synlige tenner, Herbjørg Wassmo også.

Anne B. Ragde og Kjersti Skomsvold viser lykkelig fram tanngarden. Maja Lunde smiler befriende glad på sitt siste forfatterportrett. Det er lite dogmefilm over dette, heller ren glede – og ren glede handler ikke om å gjøre seg seksuelt tilgjengelig.

Mystiske Mona Lisa vil bli betraktet og begjært, mens en som ler, trenger deg ikke på samme måte. Det er klart det er iscenesettelse i å le med tennene på et bilde, alle bilder er iscenesettelser – men det store smilet er som å gi en metaforisk finger til det mannlige kunstnergeniets melankolske alvor og det anemiske halvsmilets unnskyldende attråverdighet.

Det finnes andre veier ut av forfatterportrettet, også: Beate Grimsrud og

Å være kvinnelig forfatter er fortsatt å være gjest på en arena som menn har eid i tusener av år.

Triztan Vindtorn fremsto dadaistisk aparte, Ari Behn omfavnet den tradisjonsrike dandyens stil. Siri Hustvedt fremstår ironisk på forfatterportrettet til boka Memories of the Future, som blant annet handler om en slags Sherlock Holmes-figur, idet hun poserer detektivaktig og Humprey Bogart-liknende i trenchcoat.

Jeg kommer ikke til å underlegge de kvinnelige forfatterne jeg nevner her den samme røntgenske gjennomlysningen som med Langeland og Knausgård. Hvorfor ikke?

Jeg oppfatter rett og slett kvinneportrettene 103

SAMTIDEN 4–2020

KRITI som mer generiske og like, og jeg har ikke funnet noen kvinnelige forfattere som forsøker seg på stillbildeestetikken, forfatterportrettenes 2.0. Så la meg heller legge meg selv på disseksjonsbordet for å forstå mer av hvorfor mine egne portretter ble typiske kvinneforfatterportretter.

KRITIKK

Hilde Østby

EN GANG TRODDE JEG PÅ KLISJEENE

Det første forfatterportrettet mitt ble tatt i 2013. Et slags halvsmil leker om munnen min, håret er rart og skjevt. Jeg husker at jeg tenkte at det uttrykte humor og alvor samtidig, og siden dette var kjernen i min debutroman Leksikon om lengsel, var jeg ganske fornøyd med resultatet. Jeg husker at jeg syntes at det halve smilet hadde noe flørtende ved seg, og det likte jeg. Hvem jeg egentlig flørtet med, og hvorfor, tenkte jeg ikke så nøye over.

I 2016 tok jeg et nytt forfatterportrett, og her smiler jeg ikke i det hele tatt. Håret henger fritt ned til skuldrene, mens jeg stirrer uutgrunnelig inn i kameralinsa. Det ser ikke ut som om jeg har hatt det spesielt gøy de siste årene, jeg ser ut som hun som går først hjem fra fest mens hun mumler noe om mensen.

Bildet ser ikke ut som meg, det ser ut som en fremmed. Det hviler mørke og depresjon over hele bildet, synes jeg, men først nå skjønner jeg at det kanskje kunne betraktes som en god ting, jeg beveget meg den gang langt inn i de romantiske poetenes område med det bildet.

I år, da jeg skulle ta mitt tredje forfatterportrett, merket jeg at ubehaget ved hele sjangeren ble for mye. Klisjeen var for trang.

For det første er jeg en person som ler veldig høyt. Ingen som har møtt meg, tenker at jeg går rundt og ser uutgrunnelig og klok ut til stadighet. Jeg vil ikke utelukke at jeg kan skrive uutgrunnelig og klokt av og til, men jeg ser ikke sånn ut! Jeg ser ut som en som nyter maten og ler upassende høyt på teater. Jeg kommer fra bondeslekt, jeg har sterke legger og en god penn, og det er ikke gjensidig utelukkende.

Men innerst inne har jeg tenkt at dette ikke er nok: At jeg bør gjøre meg selv seksuelt 104

KK

interessant på portrettet mitt. At jeg, som kvinnelig forfatter, bør ha et ytre som tilsvarer språket mitt: vakkert, nøysomt, seksuelt tilgjengelig, hvert ord og hver kalori veid på gullvekt. La meg bringe til torgs en liten anekdote, eller egentlig et stykk udokumentert sladder, som kanskje kan belyse problemene en kvinnelig forfatter kan stå overfor: Rumpekonkurransen på Den norske forfatterforeningens julefest. Opptil flere kjente, eldre mannlige forfattere fant en desember for noen år siden på å rangere rumpene til langt yngre kvinnelige medlemmer. Og si meg nå at det ikke ligger en forventning om at en forfatter av hunkjønn skal være seksuelt tilgjengelig. Jeg vet at jeg er en gjest i litteraturen. Jeg vet at jeg enten må slåss meg til en plass i rommet eller smile høflig og kanskje litt flørtende for å bli sluppet opp på podiet.

SÅ HVORDAN SKAL MAN SE UT SOM FORFATTER? EN HUSKELISTE

Her er noen muligheter for deg som er forfatter og skal la deg portrettere. Du kan for eksempel: 1. Se ut som en alvorlig, hvit mann som har pleiet nær og langvarig kontakt med demonene i sitt indre, eller mottatt inspirasjon fra usynlige muser via hår eller skjegg.

2. Hvis ikke 1), prøv i det minste alvor.

3. Hvis du skal smile, for guds skyld, ikke smil med tennene.

4. Hvis du er kvinne: Vær vakker.

5. Hvis ikke 4), prøv å smile (men husk punkt 3).

DE USYNLIGE KONVENSJONENE

Det er mulig jeg tolker for mye inn i sjangeren, at jeg selv altfor lett føler meg tvunget av usynlige konvensjoner andre sjelden legger merke til. Det er selvfølgelig opp til deg hvordan du vil se ut når du skal utgi en bok. Og det er selvfølgelig lov til å være så alvorlig eller så Mona Lisa-aktig som du bare vil. I barnelitteraturen, er jeg blitt fortalt, er forresten

1

2

3

4 5

Se Framtida: https://framtida. no/2020/07/27/smilande-kvinne-alvorleg-mann.-ein-presentasjon-av-bokhausten-2020.

Se én av dem her: www.wellesley. edu/sites/default/files/assets/ departments/economics/files/ shastry_shurchkov_xia_2018.pdf www.npr.org/sections/ ed/2016/01/25/463846130/ why-women-professors-get-lower-ratings?t=1602490346314 Se http://whomakesthenews.org/ gmmp.

Se https://forskning.no/ likestilling-medievitenskap-kjonn-og-samfunn/

faerre-kvinner-i-media/455908.

Se www.independent.co.uk/ arts-entertainment/books/news/ writing-under-male-name-makesyou-eight-times-more-likely-getpublished-one-female-authorfinds-10443351.html.

7 www.bronte.org.uk/the-brontes-and-haworth/family-and-friends/george-smith. Min oversettelse.

8 Sitatet er hentet fra en artikkel av professor John Brumo: www. idunn.no/litteratur_som_erfaring/marie_takvams_lyriske_ drabantbyliv. Det går også an å lese anmeldelsen i sin helhet i 6

ey

Jeg ser ut som en som nyter maten og ler upassende høyt på teater. Jeg kommer fra bondeslekt, jeg har sterke legger og en god penn.

ul v ba gg fo to li

forfatterne underlagt de motsatte kravene, og bør helst smile manisk og «gøyalt» – der er alvoret like tabu som det store smilet er i voksenlitteraturen.

Så hvorfor er statistikken så tydelig? Smiler vi kvinner mystisk fordi vi ikke tør å være oss selv i litteraturen? Og iscenesetter mannlige forfattere det dypeste alvor av frykt for ikke å bli trodd i teksten? Er vi forfattere, som til daglig jakter klisjeer i språket, selv underlagt noen helt banale billedlige klisjeer? Hvorfor skal vi iscenesette ansiktet vårt, i tillegg til alt annet vi iscenesetter på papiret?

Iscenesettelsen min av meg selv til min siste bok ble noe helt annet enn et halvsmil eller alvor. Til slutt valgte jeg et snapshot fra mobilen min som datteren min tok av meg i fjor sommer. Vi var på tur sammen, og hun ville ta et bilde av meg med kaninører. Jeg holder fram to fingre bak og over mitt eget hode og smiler stort og lykkelig til den lille, fem år gamle fotografen som dirigerer meg ivrig, jeg tror ikke jeg kan smile mer ektefølt enn det. Det var en risiko å bruke det bildet. Men en risiko jeg var villig til å ta. ■

Nasjonalbibliotekets arkiver, Aftenposten 7. november 1952: www. nb.no/items/URN:NBN:no-nb_ digavis_aftenposten_null_ null_19521107_93_520_1.

KILDER Hilde Østby: Kreativitet. Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden, Cappelen Damm, 2020.

Unn Conradi Andersen: Har vi henne nå? Kvinnelige forfatterskap og mediene, Gyldendal, 2009.

Helene Uri: Hvem sa hva, Gyldendal, 2018.

105