Skip to main content

Karine Nyborg - Jeg er ikke redd for mørket

Page 1

T YPE-IT AS, 16.08.2013 ORDRE: 30155 (s . 3 av 183)

Karine Nyborg

Jeg er ikke redd for mørket


T YPE-IT AS, 16.08.2013 ORDRE: 30155 (s . 15 av 183)

1981 Begynne på nytt

Erlend står på trappa og får ikke døra opp. Nøkkelen går rundt, men det hjelper ikke. Han pleier ikke å låse opp selv, mamma kommer nesten alltid først, men hun vet jo ikke at læreren ble syk. Han prøver igjen: stikker nøkkelen inn, vrir den mot høyre, ingenting skjer, så mot venstre, hører et klikk og trykker håndtaket ned; døra er fremdeles låst. Varm og oppgitt setter han seg på trappa. Betongen er kjølig mot hendene. Joggeskoene er gjennomtrukket av søle, leirklumper klistrer seg rundt sålene. Han strekker ut beina og lener seg bakover mot skolesekken, ser opp, himmelen er blå, en stor, hvit sky kommer drivende. Blodsmaken sitter ennå i munnen. Det var bra jeg løp over jordet, tenker han. Ingen gidder å følge etter over jordet. Det er verst når Aslaksen blir syk og går hjem midt i timen, som i dag, da ler Bent og de liksom høyere, ser på ham for lenge, kommer nærmere, da forter han seg hjem. Erlend betrakter den hvite skyen, former hendene til en ramme rundt øynene, ser skyer, himmel, kanten av hustaket, ikke noe annet, det er huset som beveger seg, ikke skyene, huset seiler fort, langt, til et annet sted, Svalbard for eksempel, dit han har tenkt seg en gang, på tokt med et forskningsskip, som i boka Aslaksen viste klassen, samle prøver fra ishavet, se isfjell kalve i grønn sjø. 15


T YPE-IT AS, 16.08.2013 ORDRE: 30155 (s. 16 av 183)

Noen roper et stykke unna. Han setter seg opp, ser seg rundt. Nede ved postkassa løper en linerle bortetter veien, stjerten vipper opp og ned. Asfalten under den er full av farger, noen har tegnet der, med fargekritt. Ingen pleier å tegne med kritt her. Det er sikkert ikke noe å bry seg om, bare jenter tegner med fargekritt, likevel reiser han seg, lytter, kjenner brått at han vil inn, nå, hvorfor virker ikke nøkkelen, hvorfor må han stå her, han vil ikke stå her, han snur seg, sparker hardt i døra, skoen lager sølemerker, han sparker igjen, røsker i dørhåndtaket, døra fyker opp. Han blir stående og se inn i gangen. Døra må ha vært ulåst hele tida. Han må ha vridd nøkkelen feil vei. Han må ha låst igjen, ikke opp. Inne er det lyst. Lufta er frisk, som om det står åpent et sted, noen må være hjemme, kanskje det er faren, kanskje faren endelig er hjemme. Forsiktig legger han sekken på gulvet i yttergangen, tar de sølete skoene av og setter dem ute på trammen, lukker døra etter seg, stille, han vet ikke hvorfor han er så stille. Erlend står midt på gulvet i den tomme stua og ser at verandadøra er åpen. De lange, hvite gardinene beveger seg i trekken, sollyset speiler seg i gulvlakken. Han går bort til døråpningen og skygger for øynene med hånden. På verandabordet står et glass vann, små bobler har samlet seg i bunnen og langs kantene, i askebegeret ved siden av ligger noen sneiper. Erlend står en stund bak gardinene og ser; så går han forsiktig ut på verandaen. I skyggen under et tre, i en fluktstol, sitter mamma. Hun har ryggen til. Hun vet ikke at han er der, kan ikke vite det, da ville hun snudd seg, smilt, spurt hvorfor han er så tidlig hjemme, hun ville ha reist seg og kommet for å møte ham. Frukttrærne i hagen er i ferd med å blomstre av, kronbladene drysser i vinden og noen av dem har lan16


T YPE-IT AS, 16.08.2013 ORDRE: 30155 (s . 17 av 183)

det på henne, hun har kronblader i håret og på skuldrene, det ser ikke riktig ut og han får en følelse av å spionere, kikke, han må si hei, si hva som helst, fort, det er allerede for sent, han har stått her for lenge og trodd hun ville snu seg og smile, reise seg, gi ham en klem, hun har ikke gjort det og nå må han gå ut igjen, rope fra gangen, begynne på nytt, dette tenker han og da snur hun seg. Ansiktet er stygt, vrengt, det er ikke henne, kan ikke være henne, mamma er ikke slik, dette er en som gråter, som ikke vil ha ham her; ingen av dem rører seg, hvorfor skulle de røre seg, dette er ikke virkelig, kan ikke være. Så kommer et vindkast, mamma får håret i øynene og Erlend bråvender, springer gjennom stua, ut i gangen, griper skolesekken og lukker døra etter seg, tar skoene i hånden, snubler ned trappa, løper. Først ved krysset stanser han og snører på seg skoene. Det er vanskelig å se klart, han strever med å knytte lissene. Han løper hele veien tilbake til skolen. Så begynner han på nytt. Han springer ikke over jordet denne gangen, han går langs veien, langsomt. I grøftekanten ser han gammel strøsingel, visnet hestehov, røykpakker med bleknede bokstaver. Av og til forsøker han å treffe lyktestolpene med småstein, undersøker hvor langt han kan kaste, det blåser, sola varmer i ryggen. Utenfor butikken stanser han. Han blir stående og se opp, lager en ramme av hendene igjen. Skyene driver gjennom bildet mot mørk blå himmel. Han vil se om han kan stanse dem, skyene, vrir bildet etter vindretningen og begynner å gå, jevnt, passe fort, de stanser bare nesten, ikke helt, det nytter ikke, han lar hendene falle og ser skyene fare av sted og han tenker at han kanskje skal bli maskinist, i stedet, på et stort skip, et av de største, 17


T YPE-IT AS, 16.08.2013 ORDRE: 30155 (s. 18 av 183)

et som tåler hva som helst, et som glir gjennom bølger som ville sendt andre båter rett til bunns. – Er du her? sier Bent. – Jeg trodde du var ute på jordet. De er fire–fem stykker; Bent står nærmest, tett ved siden av ham. – Hvorfor kom du tilbake? spør Bent. – Lette du etter oss? Han står altfor nær. Erlend svarer ikke. En mann kommer ut av butikken med to fulle plastposer, bærer dem tvers over parkeringsplassen, åpner et bagasjerom. – Venner er det viktigste vi har, sier Bent. De andre ler. Det var Aslaksen som sa dette, i kristendomstimen, like før han gikk hjem i dag. Bilen på parkeringsplassen starter opp, svinger ut på veien, forsvinner. – Ja, ja, sier Bent til de andre. – Kom, ’a. De går. Erlend ser ryggene deres forsvinne bortover mot grusbanen, en av dem har en fotball under armen. Et sted i nærheten synger en fugl, én-to-tre-fir-fem-sekssyyv; det er gulspurven, Erlend kjenner den, han kjenner mange fugler, han sitter ofte i vinduet på rommet og ser på dem i kikkerten. Han er kommet nesten helt hjem, til krysset, da noen hopper ut i gata og sperrer veien for ham. Det er en liten jente han ikke har sett før, sju–åtte år, ansiktet hennes er fullt av fregner, det røde håret stritter ut i to korte musefletter. – Jeg så at du grein, roper hun seierssikkert. Han skubber henne unna og vil gå videre. Men jenta smetter forbi, stiller seg midt i veien igjen, hun plasserer føttene langt fra hverandre, legger armene i kors, øynene hennes lyser av tergelyst. – Hva heter du? spør hun. 18


T YPE-IT AS, 16.08.2013 ORDRE: 30155 (s . 19 av 183)

Hun må være eldre enn han først trodde, kanskje ti, et par år yngre enn ham, er bare liten av vekst. – Flytt deg, sier han. – Jeg heter Cecilie, sier hun. – Jeg skal bo der. Hun peker. Ytterdøra i det brune huset på hjørnet står på vid gap, en flyttebil er parkert i oppkjørselen. Jenta ser på ham. Håret hennes er festet med strikker og lilla glasskuler, kulene er gjennomsiktige, med luftbobler i, som vannglasset på verandaen. – Du grein, sier hun sakte. – Jeg så det. – Er du dum, eller? spør han. Stemmen kommer liksom langt borte fra. Han pleier ikke å si sånt. – Og det gjorde mora di òg. Hun grein verre enn deg. Han har aldri slått noen før. Han kan ikke huske å ha slått nå heller. Jenta ligger under ham på asfalten, det er grus i den oppskrapede pannen hennes, fra nesa renner blod. Øynene er lukket, hun beveger munnen, han tror hun hvisker noe. Et sted i nærheten, høyt oppe, synger gulspurven, én-to-tre-fir-fem-seks-syyv. – Hva sa du? hvisker han. Hun åpner øynene. – Jammen jeg så dere jo, hikster hun rasende, – du kom løpende, uten sko, og hun sto på trappa og så etter deg, er ikke det sant kanskje? Hva? Han klarer nesten ikke å stanse hånden som løfter seg igjen, som vil mose fregnene, dunke henne mot bakken til bildene i hodet hennes er vekk, han ligger med løftet hånd og ser på grusen i skrubbsåret og han vet ikke hvorfor hun ikke prøver å komme løs, hvorfor hun bare ligger der, og litt hår har løsnet fra strikken og havnet over øynene hennes og han senker armen, skyver det løse håret bort. – Du, sier han fort. – Så hun deg? 19


T YPE-IT AS, 16.08.2013 ORDRE: 30155 (s. 20 av 183)

Jenta ser på ham uten en lyd. Hun rister på hodet; øynene hennes fylles med vann, flommer over, vannet renner mot ørene og nesa og så gir hun seg til å storgråte, ansiktet vrenger seg i en grimase, hun likner et dyr, ikke et menneske, gråten likner ingen gråt han har hørt før heller, det høres ikke ut som om hun har vondt eller er redd eller sint, hun lyder som en unge som har gått seg bort i skogen og har gitt opp å rope og roper likevel, hun gråter og gnir seg over ansiktet med håndbaken, og tårene blander seg med snørr og blod. – Bra for deg, sier han. Han krabber til side, reiser seg, drar genserermet fort over øynene. Høyrehånden kjennes øm. Han begynner å gå; ved postkassa snur han seg, hun har også reist seg, står og hikster mens hun børster rusk av knærne. Hjemme er døra ulåst. Han slenger sekken fra seg i gangen, smeller døra igjen, roper: – Hallo! Er det noen hjemme? Det går et sekund, et til, alt er stille. – Hallo, svarer mamma fra hagen. Han går gjennom stua, mot verandadøra, stiller seg i døråpningen med hendene på karmen. Under epletrærne står en tom fluktstol, en avis ligger i gresset ved siden av. Mamma kommer mot ham, hun smiler og tar solbrillene av, hun sier: Hei, så tidlig du er, og Erlend sier ja, læreren ble syk, de fant ingen vikar, og hun sier: nå igjen, men så heldig at det var i dag, jeg fikk uventet fri jeg også, er du sulten? Dere rakk kanskje ikke å spise formiddagsmat? De sitter under trærne i hver sin fluktstol, mamma og Erlend, de drikker saft og spiser brødskiver med leverpostei og sur agurk, og hun snakker om de nye naboene et par hus unna, en skilt mann og en pike, på din alder, 20


T YPE-IT AS, 16.08.2013 ORDRE: 30155 (s . 21 av 183)

sier hun, jeg vet ikke hvor ofte hun skal være her, det kan vel hende det er moren hun skal bo mest hos. Erlend hører etter med et halvt øre. Han ser kronbladene blåse av gårde, tenker at han skal til Svalbard en gang, ta prøver av ishavet, se breene kalve.


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Karine Nyborg - Jeg er ikke redd for mørket by Aschehoug - Issuu