Issuu

Hva skjer når bestevennen din har planer som ødelegger dine? Og hvorfor er mamma plutselig så god venn med naboen – skal det ikke være bare mamma og Juni for alltid?

ISBN 978-82-03-46018-0

ISBN:978-82-03-46018-0

9 788203

460180

n e g n i r trenge trenger ingen

Juni Jupiter trenger ingen er andre bok i serien om Juni. Det er en morsom og sår fortelling om vennskap og verdensrommet. Og om to astronauter som sitter fast på Den internasjonale romstasjonen, uten romskip.

Illustrert av EMILY CLAPHAM

SILJE BEKENG-FLEMMEN EMILY CLAPHAM

JUNI OG SIMON ER BESTEVENNER. De forstår hverandre på en måte ingen andre gjør. Men en dag ødelegger en dum konkurranse alt.

SILJE BEKENG-FLEMMEN

© 2026 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Alle illustrasjoner: Emily Clapham Form: deTuria Design | Gisle Vagstein Satt med Bodoni Egyptian Pro 14/19 Papir: 115 g Arctic Volume Trykk og innbinding: Balto Print, Litauen, 2026 ISBN 978-82-03-46018-0

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Den internasjonale romstasjonen Velkommen til denne katastrofen! Jeg mener, velkommen til denne historien. Som du skjønner, er dette en historie om en katastrofe. Og som alle historier om katastrofer, begynner den med at det er en helt vanlig dag. Du veit, blå himmel, fugler i trærne, ny tyggis i munnen. Bare ei jente og en gutt på vei til skolen. Kan du se oss? Den jenta er meg, Juni Jupiter. Gutten er Simon, min beste venn. En katastrofe kommer snart til å treffe oss som en meteoritt. Men det veit vi ikke ennå.

Nå, på vei til skolen, snakker vi bare om de to astronautene som har blitt sittende fast ute i verdensrommet. Noe som jo er ganske katastrofe for dem, men for oss er det mest spennende. De svever høyt der oppe, 400 kilometer over hodet vårt, inne på Den internasjonale romstasjonen. Romkapselen deres er ødelagt. De har ingen måte å komme seg tilbake til jorda på. Maryam og Bob heter de. 4

Egentlig skulle de være på romstasjonen i åtte dager. Nå har det gått et halvt år. Ingen veit når de kan dra tilbake. Simon stopper på stien mellom blokkene. Han ser opp på den blå himmelen. – Visste du at astronautene opplever 16 soloppganger og 16 solnedganger hvert døgn? – Så klart jeg veit det, sier jeg. Romstasjonen går i bane rundt jorda i en helt kokos bananas hastighet. Den runder jorda 16 ganger hvert døgn. Astronautene ser sola komme og gå, igjen og igjen. De passerer stormer, tidssoner, hav. Jeg får helt fyrverkeri i hjernen av å tenke på det. Men det er ikke alt som er like majestetisk og flott der oppe. – Visste du at de resirkulerer all væske? sier jeg. – Til og med tiss renses og brukes på nytt som vann. 5

Simon skjærer en grimase. – Okay, Juni, det vil jeg ikke vite. Jeg ler. Simon var syk hele forrige uke. Han lå og spydde i bøtter og spann (hans ord). Helt ærlig, den uka var dritt for meg også. Mamma er nemlig skikkelig sur og sliten for tida. Og uten Simon … Det kjentes som før han flytta hit. Da jeg var hun som alltid gikk bak Inés og Celine Den Grusomme, som en dinglende hale. Og de ville ikke ha en hale. Ikke er de interessert i ISS heller. Det er Simon. På engelsk heter romstasjonen International Space Station. Så det blir I-S-S. Jeg og Simon bruker bare forkortelsen. Med bestevenner trenger man ikke forklare alt. En bestevenn bare skjønner hva du mener. Man liker de samme tingene. Snakker det samme språket. Med Simon er det helt motsatt av sånn det var med Inés og Celine Den Grusomme. Når jeg sa noe til dem, så de på meg som om jeg snakka romvesenspråk. Zooom-priik-pjåååååing. Zooomili-pfusj-pfusj. 6

På en måte hadde jo det vært kult, men … Nå som Simon har vært syk, kjennes det som om jeg har en hel uke med snakking på lager inni hodet, i en kasse som det står «Simon» på. På skoleveien tømmer jeg innholdet i den kassa over Simon, dusjer ham med det. Vi snakker om forskningsprosjektene på romstasjonen, plantene astronautene dyrker, fruktfluene, om at de kanskje skal på spacewalk snart, altså ta på seg romdrakt og bevege seg ut av romstasjonen. Simon danser moonwalk hele veien til skolen. Det er morsomt, men også litt teit. Heldigvis slutter han før vi kommer til skoleporten. Først idet vi setter oss i klasserommet, kommer jeg på at Simon sikkert ikke aner hva som skal skje på skolen denne uka.

Prosjektet – Da går vi i gang! kvitrer Jasmin, læreren vår, idet første time begynner. På et bord foran seg har hun plassert en masse pappesker.

Oppi dem er materialene til det store skoleprosjektet. Vi skal holde på hele uka, to og to på gruppe sammen. Materialene skal brukes til å lage en modell av en kjent bygning. Celine Den Grusomme rekker opp hånda. – Det kan være en bygning i utlandet, ikke sant? Eiffeltårnet, for eksempel? Hun blafrer med de lange øyevippene sine. – For jeg er ganske ofte i Paris på shopping med moren min. Sånn er Celine: Uansett hva temaet er, greier hun å flette inn noe om at hun ofte er i Paris på shopping med moren sin. – Selvsagt, sier Jasmin. – Det kan godt være en bygning i utlandet. Jeg snur meg mot Simon og himler med øynene, men han ser bare forvirra på meg. Okay, han har definitivt ikke hørt om skoleprosjektet. Han veit heller ikke at jeg har bestemt at vi to skal være på gruppe. Og at vi skal bygge 9

romstasjonen. Da har vi nemlig tidenes beste unnskyldning for å bruke resten av uka til å se på videoklipp fra ISS på internett. De to astronautene som har blitt stuck der, legger til og med ut egne videoer. Jasmin henger opp en plakat med reglene for prosjektet. Hvilke materialer som kan brukes, maksimal høyde (fordi skolen har et tak), hvordan vinneren kåres. For ja, noen må jo bli best, og det blir premie og alt. Det er enda en ting Simon ikke veit: at det er han og jeg som skal vinne. Jeg snur meg mot Simon igjen, prøver å få kontakt. Men han sitter bare og stirrer skrekkslagent på plakaten. Som om den var en meteoritt og han var en dinosaur som visste nøyaktig hva meteoritter kan gjøre med dinosaurer.

Simon blir forvirritert – Hallo, sier jeg, – jorda kaller Simon? – Konkurranse …, mumler han. – Jeg veit! Det er så gøy! Saken er at jeg elsker konkurranser. Danselek, skattejakt, brettspill. Mario Kart, lotteri, gym. Sistemann til å blunke, førstemann til døra, den raskeste til å pusse tenner. Men hos Simon er det ingen reaksjon. Jeg tar tak i skuldrene hans, stirrer ham inn i øynene. – Vi lager ISS! Jeg drar Simon med meg bort til eskene. De andre elevene står allerede og drar alt mulig utover gulvet. – Se her på alle materialene! sier jeg, – Vi trenger papp. ISS er jo egentlig laget av aluminium og titan. Men papp kommer til å funke, det også. 11

Romstasjonen er en gigantisk sylinder, like lang som en fotballbane. Den har åtte digre solcellepaneler som ser ut som vinger på sidene. Den har gått i bane rundt jorda i over 25 år. Jeg lesser papplater opp i armene på Simon. – Og ståltråd, er ikke det alltid bra? Og plastdingsebomser? De kan vi bruke til alt! Jeg lager et tårn i armene til Simon. Snart kan jeg ikke se ansiktet hans. – Visste du at ISS ble bygget på jorda og så sendt opp del for del? sier jeg. – Hmpf, sier Simon bak pappen. – Og visste du at det tok 13 år?!

Det kommer et nytt hmpf. Jeg skal til å spørre hva som feiler ham, men så får jeg øye på Inés og Celine. De har samlet en milliard ispinner og er i gang med å male hver og én av dem med sølvmaling. Simon står og glor ut i klasserommet. Det er ingen hjemme i toppetasjen, som Harald Surkenberg pleier å si. Harald er min beste voksenvenn. Han bor i etasjen over meg og mamma, sammen med verdens beste valp, Bompi. At ingen er hjemme i toppetasjen, betyr at en person er helt tom for tanker. Men det er ekstra morsomt når Harald sier det, for han bor jo faktisk i toppetasjen til blokka. Nå kjenner jeg en ekkel krøllefølelse vri seg i halsen. Ville Simon heller være på gruppe med noen andre? Har det skjedd noe denne uka mens han har vært syk? Han kan vel ikke ha fått nye venner mens han lå og spydde? Men kanskje han 15

har spilt Minecraft eller noe på nett, med guttene i klassen? Jeg ser for meg Simon som spyr og gamer om hverandre. Kanskje de bygde en hel verden sammen. Nei. Jeg svelger vekk krøllefølelsen. Prosjektet må komme i gang. Vi kan ikke risikere at de andre suser av gårde med prosjektet sitt uten at vi henger med. Den neste timen velger vi ut materialer. Simon sier nesten ingenting, men han liker å sortere, så det er han med på. Vi fikk låne printeren på lærerværelset for å printe ut bilder. Jeg har alltid hatt lyst til å se lærerværelset, men det var en nedtur. Det lukta kaffe, støv og kaviar. Alle lærerne satt bare ved hvert sitt bord og stirra tomt framfor seg. Ingen hjemme i toppetasjen der heller. – Okay, sier Simon og trekker pusten. – Vi må vel lage en plan. Han åpner en ny side i notatboka si. Prosjekt ISS, skriver han. 16

Jeg ser meg rundt. Plan? Planlegging er for voksne. Noen av de andre er i gang med limpistol allerede. Alma og Lina hamrer med en bitte liten hammer, Olav og Rahand går amok med gaffateip. Det ser faktisk ut til at de allerede har greid å teipe seg selv fast til pulten. – Burde vi ikke begynne å bygge? sier jeg. Simon ser opp fra notatboka. Han holder på å tegne et eller annet diagram. – Nei, sier han. – Først må vi lage en plan. Han fortsetter med diagrammet. Det går sakte.

Da prosjekt-timene nærmer seg slutten, har han fylt ut fem sider med strektegninger, tall og instruksjoner. Det ligger en sky av limpistollukt over rommet, og vi har ikke engang løftet en saks. – Burde vi ikke ha kommet lenger? – Slapp av, sier Simon. Det er ikke et sånt «slapp av, jeg har kontroll», men mer et sånt «slapp av, dette betyr ingenting». En liten, rød varsellampe begynner å blinke innerst i hjernen min. Det haster, sier lampa. I bakgrunnen går hammeren til Alma og Lina uten stopp. Bank, bank, bank, bank. Vi kan ikke bli hengende bak de andre. Særlig ikke bak Inés og Celine. Nevnte jeg at Inés pleide å være min bestevenn? Før Celine Den Grusomme knabbet henne og gjorde henne til en kloning av seg selv? De tror de er så mye bedre enn alle andre. Som du skjønner, det er en grunn til at jeg vil vinne konkurransen. Eller i alle fall ikke tape for de to. – Kan du ikke bli ferdig med de greiene der? 18

sier jeg til Simon og napper i notatboka hans. Jeg mener egentlig å gjøre det litt forsiktig, men blyanten til Simon blir dratt over arket. Den lager en tjukk, hard strek gjennom diagrammet. Vi ser på hverandre. Simon ser ut som noen har putta følelsene forvirra og irritert i en blender og satt på høyeste hastighet. Forvirritert, blir det. – Juni, kan du slutte å mase? Han sier det så høyt at Alma og Lina stopper opp med hamringen og stirrer på oss. Klasserommet blir stille. Jeg hører lyden av en av ispinnene til Celine og Inés som faller i gulvet. Stemmen til Simon er et hardt dunk i brystet mitt. Den ekle krøllefølelsen fra i sted brer seg utover i kroppen. Sånn har Simon aldri snakka til meg før.