Unni Lindell
Jaget krimnovelle
Š 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
JAGET
Birgit Sterner parkerte på den nymåkte parkeringsplassen. Hun kikket fort på seg selv i bakspeilet. Hun var feminin på en maskulin måte. Ansiktet var sterkt, med store regelmessige trekk. Hun visste at hun så tysk ut. Hun var tysk. Nå ålte hun seg ut av den lille elbilen. Det sto ingen andre biler der. Ikke rart, det var sent, klokka var 22.20. Plassen var badet i hvitt lys. Som to gråblå togskinner førte skisporene innover i skogen. Hun tok skiene ned fra takgrinden, spente dem på seg og rettet seg opp. Det kom frostdamp fra munnen hennes, og hun kjente et kjølig drag mot kroppen. Det tettsittende sportsantrekket var ment for bevegelse. Hun hektet stavene inn på håndleddene og trakk lua godt ned i pannen. Så begynte hun å gå. Hun hadde truffet snekkeren Hermod i Berlin for fem år siden og flyttet med ham til Norge. Oslo var en grei by, den lå i nærheten av marka. Hun spente kroppen og kom seg opp de første kneikene. Musklene lå ennå stive og kalde i lår og legger.
21
Den myke snøen, som hadde falt i går, gjorde løypa bløt til tross for kulden. Dette var en perfekt kveld. Omtrent åtte kuldegrader, hadde hun sett på termometeret før hun dro. Stillheten var det beste, bare det tynne suset langt borte, fra trafikken nede på hovedveien. Hun gikk alltid alene. Ville gå så sent. Dro ofte rett fra jobben. Hun var forsker på Rikshospitalet. Hun kom derfra nå. Hadde lagt igjen mobilen, skulle innom igjen etterpå og hente den. Kollegene forsto ikke at hun torde å gå her alene så sent. Hun trivdes godt i jobben, hadde hun bare ikke rotet seg borti den unge legen. Han var en heftig elsker. Hvor gammel var han egentlig, tjueni? Selv var hun førtien, ingen gammel enke. Det var et år siden Hermod døde nå. De hadde vært så forskjellige, han likte seg best i Syden. Varme hadde vært hans greie. Da hadde han blomstret opp. Mest på grunn av alkoholen, selvsagt, som fløt. Han hadde hatt brautende og intetsigende samtaler med finner og svensker, mens hun hadde sittet i bakgrunnen og nippet til et glass vann og lengtet hjem. Hun gled mekanisk fremover som en programmert robot. Skjæringen av skiene mot den harde flaten ble til en ensom rytme som dunket i takt med hjertet hennes. Den siste tiden hadde hun vært langt nede, angsten hadde trigget henne så hun nesten ikke fikk sove. Angst var et begrep som egentlig var ukjent
22
for henne, men hun innså nå at Hermod tross alt hadde vært veggen i livet hennes, men det var for sent. Avskyen for Hermod hadde vokst seg så sterk at hun ikke klarte å føle sorg da han døde. Det ga henne selvsagt dårlig samvittighet, men livet måtte gå videre. Nå hadde hun i det minste rekkehusleiligheten for seg selv. Den lå bare et kvarters kjøretur unna. På en bakketopp stoppet hun et øyeblikk for å få igjen pusten. Granstammene sto som et gitter noen meter fra de opplyste sporene. Det kom noen ørsmå snøfnugg feiende og festet seg iskalde til pannen hennes. Løypa gikk rett frem en stund nå, før den svingte til venstre og fortsatte nedover. Hun kjente løypa ut og inn og kunne gått den i blinde. Det hendte hun traff andre skiløpere når hun gikk tidligere på kvelden. Mange hadde nok gått her allerede, mest menn i treningstøy med skiklubbens logo på ryggen, men nå var de hjemme i dusjen, eller satt i stua og så på tv med god samvittighet. Hun lente seg fremover på stavene og kikket bakover. Stillheten var, om ikke akkurat trykkende, så i alle fall påtrengende. Eller var den ikke det? Hun hørte en lyd. Det kom noen. Hun rettet seg fort opp og holdt pusten et øyeblikk mens hun lyttet. Lyden kom fra skiflater mot hard snø. Hun frøs i hodebunnen enda skilua var varm. Hun ventet et sekund til før hun satte
23
stavene i bakken og kom seg videre. Hun økte raskt farten, arbeidet seg jevnt fremover. Hun hadde aldri vært redd når hun gikk her. Men hun var overarbeidet og frynsete i nervene etter alt med Hermod. Løypa gikk rett fremover et stykke igjen nå, før en ny svak helling begynte nede ved de store grantrærne. Hun kunne se de knortete stammene herfra, de var gule av lyset. Hun kjente seg tørr i munnen. Forsøkte å tenke på noe annet enn mørket og ensomheten i skogen. Himmelhvelvet var stort og mørkt over grantoppene. Ansiktet til Hermod tok tydelig form i tankene. Øynene: dumme, men samtidig bebreidende og harde. Hun trakk på smilebåndet. Mannen bak henne tok innpå. For det var en mann. Det hørte hun på den taktfaste sterke lyden. Et hardt vindkast med nye snøfnugg suste inn fra høyre. Kulden dampet ut og inn gjennom munnen. Pusten gikk som en blåsebelg i brystet. Hun stoppet; ett sekund, to sekunder. I det samme hørte hun at han ropte noe til henne. Hun kastet seg fremover med et hardt rykk, mistet nesten balansen, men fant den igjen. Mannen lo en grådig, rungende latter som gjallet gjennom den hvite skogen. Blodet bruste gjennom halspulsåren. Det verket i brystregionen. Hun svettet i panna, men beina var stive og hun skalv. Skiene fór fremover som piler i sporene. Hun gikk fort, men han gikk enda fortere og var i ferd med å innhente
24
henne. Hun hikstet. Og plutselig forsvant lyset. Løypa ble borte i mørket, og den hvite skogen forsvant. Med øynene fulle av gammelt lys så hun ingenting. Det gjorde ikke han heller. En lav banning nådde henne. Hun kunne løypa i blinde, kjente hver sving og hver bakke. Det gjorde kanskje ikke han? Hun forsto plutselig hvordan det måtte føles for et dyr å bli jaktet på; være et bytte. Hun måtte klare det. Hun visste at rundt den slake svingen så kom det en nedoverbakke, og deretter fortsatte løypa skarpt til høyre. Øynene hadde vent seg litt til mørket nå, snøen lyste opp skogbunnen slik at hun kunne skimte trestammene igjen. Øyet var et skarpt redskap. Hun stoppet et sekund og lyttet. Han var et lite stykke lenger bak henne nå. Jegeren kjente nok ikke løypa. Hun satte av gårde igjen, videre i mørket. Snøfnuggene festet seg i øyenvippene hennes. Hun bøyde knærne og gled nedover. Han hadde tatt innpå igjen, hun hørte at han ropte noe. I bunnen av bakken falt hun nesten, et rykk gjennom kroppen, som et støt. Men hun gjenvant balansen. Det måtte ligge noe der, skallet av en appelsin eller et sjokoladepapir. Hun hørte et tungt dump et stykke bak seg. Han hadde falt! Det iset i ansiktet, vinden kom hele tiden sidelengs og rusket i ledningene med de mørklagte lyktene. De laget en klirrende skarp lyd. Redselen satt fortsatt i kroppen, men en annen følelse ble sterkere
25
nå; en ekstase, slik det måtte kjennes å være en soldat på en slagmark; løpe videre mens folk falt som sekker omkring en. Hun hørte at han var oppe igjen. Jakten fortsatte. Hun hadde ingen følelse av tid. Hun frøs. Hun skalv. Løypa fortsatte bortover en åpen slette. Hun så enda bedre nå. Beina dro skiene med seg. Han kom nærmere, hadde nesten innhentet henne. Hun kunne høre pusten hans; tung og mørk, hørte hvordan han satte stavene i underlaget og støtte seg nærmere og nærmere. Og nærmere. Han var mann. Hun var kvinne. Han var sterkere, hadde flere krefter enn henne. Hvor langt bak var han nå? Tre meter, kanskje bare to? Tanken streifet henne, at hun skulle gi opp. Stoppe, la seg falle sidelengs ned i snøen og gi opp. Hun var så sliten. Men bare tanken fikk henne til å presse kroppen. Denne kraften jaget henne videre, og videre. Og videre. Og så hørte hun lyden. Suset av elvevannet et stykke lenger borte. Blodsmaken fylte munnen. Leppene var hovne av frossent spytt. Hun kunne ikke gi opp nå. Hermod var død. Men hun levde! Jordet fremfor henne var flatt, det var lysere enn inne i skogen og hun så løypa som en mørk strek foran seg. Litt lenger borte var det en liten bro over elva, på den andre siden av broen var det bare et kort stykke til snuplassen, og da kom man ikke lenger. Da måtte
26
man snu og ta samme vei tilbake. Da var det for sent, da ville alt være over. Vannlyden fra elva som var dekket av is, ble sterkere. Hun spurtet mot broen, men hadde ingen krefter igjen. Pusten endte i harde hikst ut av munnen. Kvalmen gikk som rykk gjennom kroppen. Han var rett bak henne. Langs elvekanten var det steiner; runde og nedsnødde. Men ett sted, noen meter til venstre for broen, var elvebredden bar. Hun hadde lagt merke til det forleden kveld. Løypesporene var dypere her, på grunn av fukten fra elva. Skiene fulgte dem automatisk, som et tog som ruller på skinner. Kroppen hennes rykket til, noe lugget. Hun kjente skiene hans oppå sine. Han hadde tatt henne igjen. Hun klarte å vri skiene ut av løypa, like før den lille broen. Skiene fór gjennom nysnøen og laget nye spor. Hun hadde gjort noe uventet, men han var bak henne likevel, fulgte henne som en sporhund. Noen meter til så var hun ved det steinløse feltet ved bredden. Tre meter igjen. To, én! Hun gled over elva. Det tynne islaget med nysnø var akkurat tykt nok til å bære tyngden av kroppen hennes i noen sekunder, før det sprakk opp og isflakene forsvant i elvebruset. Det gjorde han også. Skiene og stavene og hodet hans ble dratt hit og dit av det svarte vannet. Han ropte noe. Strømmen førte ham
27
nedover. Hodet hans duppet opp og ned noen ganger. Så var han borte. Hun sto på den andre siden av bekken og stirret etter ham. Hun lente seg forover på stavene og pustet. Kjente kulden gjennom det tynne treningstøyet. En høy pipelyd sang i ørene. Hun sto sånn lenge. Så rettet hun seg sakte opp. Håret hennes hadde istapper som var kalde mot de glovarme kinnene. Tårene rant. Hun hadde klart det. Stillheten var total da hun gikk tilbake. Beina var stivfrosne og verket. Frosne hårtjafser hang under lua. Hun arbeidet seg sakte, men sikkert opp bakken og videre inn i skogen igjen, forsøkte ikke å fremkalle bildet av mannen som forsvant i svartvannet bak henne. Da kom plutselig lyset tilbake, som lyskastere som pekte på henne og rant som gull nedover trestammene. En stripe med lysperler i lampene høyt der oppe. Hun var iskald i nakken, langs hårfestet og på hendene. Det snødde mer og mer. Veien til parkeringsplassen føltes evig lang. Endelig så hun den. Ble stående et øyeblikk skjelvende i den siste lille bakken og kikket ned på bilen sin. Det sto heldigvis kun en annen bil der i tillegg; en sølvgrå BMW. Den unge legens. Det var det hun kalte ham inni seg, ikke Morten, som han het. Hun ville ikke tenke på ham mer. Han var ikke lenger et problem. Han ville flyte ut i havet lenger nede, og noen ville til slutt finne ham, halvveis under isen med
28
skiene på, en stakkar som hadde gått seg vill i mørket og druknet i elva. Hun ploget ned og kom seg bort til bilen. Bøyde seg og tok av skiene. Morten visste at hun hadde drept Hermod. Herregud, så dum hun hadde vært. Hun hadde drukket for mye på et forskermøte og betrodd ham det. Sagt at hun ikke klarte å være gift med en så enkel mann, at han ikke eide manerer, kunne ikke gangetabellen engang. Det hadde vært så lett å ta livet av ham – hun hadde bare gitt ham en flaske med konjakk. Han ble overlykkelig da hun tok et par glass med ham. Noe hun aldri ellers gjorde. Han ble full. Etterpå dyttet hun ham ned kjellertrappa. Han ble liggende på sementgulvet med brukket nakke til hun fant ham morgenen etter og ringte etter sykebil. Hun hadde vært en idiot og betrodd seg til Morten, trodd hun kunne stole på ham. De hadde hatt en så fin intellektuell samtale. På en eller annen måte kom de helt tilfeldig inn på døden. Det begynte med at Morten fortalte henne om en studie som viste at dersom et drap er rettferdiggjort, er det ingen aktivitet i den delen av hjernen som er forbundet med skyldfølelse. Hun var med på den tanken. Han la ut om soldater som kunne utføre ekstremt voldelige krigsaktiviteter, men at de ikke følte at de gjorde noe galt hvis de drepte fiender. De snakket lenge om hvordan man kunne definere en fiende. Så kom han inn på at det kunne være vanskelig
29
for drapsmenn å knytte seg emosjonelt til mennesker. Så tok han hånden hennes. Det var da hun fortalte ham om Hermod. Og han sa han ville hjelpe henne, at han forsto. Men hun burde ha visst bedre. Han var jo mann. Siden det hadde han utnyttet henne. Truet med å avsløre henne om hun ikke gjorde som han sa. Det fantes jo ingen bevis, men Morten hadde sagt at politiet ville tro ham. Så hun gjorde som han ville, kom til leiligheten hans hver fredag der han brukte henne rått, behandlet henne som en fiende. Men nå var det slutt. I kveld var hun her ti minutter før de hadde avtalt. Måtte få det riktige forspranget. Hun visste at han ville se bilen hennes og skjønne at hun hadde begynt å gå. Og at han ville sette etter henne, prøve å ta henne igjen. Hun hadde tatt tiden mange ganger, funnet ut at hun kunne klare det. Om hun bare kom seg ned bakkene over det slake feltet og ned mot elva. Det hadde klaffet, alt hun hadde tenkt ut. Det hele var som en stor idrettsprestasjon. Og at lyset i løypa forsvant, var et lykketreff. Hun børstet vekk det tynne snølaget på frontruta i en stor vifte, la skiene på taket og stavene inn i bilen og satte seg inn i forsetet. Hun hadde liksom jobbet i hele kveld. Skulle tilbake og hente mobilen nå. Ikke at noen ville mistenke henne for noe. Hvordan kunne de egentlig det? Hva var det egentlig å mis-
30
tenke? Hun hadde ryddet to menn av veien uten bevis. Hennes verste fiende var den dårlige samvittigheten. Om noen pirket borti henne, ville hun innrømme alt. Ingen måtte pirke borti henne. Hun vred om tenningen. Men ingenting skjedde, bare en tom klikkelyd. Lyden ble til en larm i hodet. Hun kikket bort på Mortens bil og forsøkte igjen og igjen. Men den helvetes elbilen var tom for strøm. Hun kom seg ikke herfra uten hjelp. Og snøfnuggene rant ned fra himmelen som ville engler og la seg overalt; på parkeringsplassen, på biltaket. På frontruta. Et hvitt dekke, som lignet et likklede.
UNNI LINDELL En grusom kvinnes bekjennelser, kriminalnoveller 1993 Min fars kjole er rød som reven, dikt 1995 Slangebæreren, kriminalroman 1996 Måneorkesteret, roman 1998 Drømmefangeren, kriminalroman 1999 Sørgekåpen, kriminalroman 2000 Nattsøsteren, kriminalroman 2002 Rødhette, kriminalroman 2004 Orkestergraven, kriminalroman 2005 Honningfellen, kriminalroman 2007 Mørkemannen, kriminalroman 2008 Sukkerdøden, kriminalroman 2010 Djevelkysset, kriminalroman 2012 Brudekisten, kriminalroman 2014 Bøker for barn og ungdom: Den grønne dagen, 1986 Hemmeligheten i sirkuset, 1988 Fire dager til fullmåne, 1990 Annas barn, 1991 Fuglefangeren, 1992 Rosamunde Harpiks, den lille heksen med de store ørene, 1993 Sugemerket, 1994 Jens Bånn, den lille spionen, 1995 Pinocchios nye reise, 1999 Kyss meg på tirsdag, 2007 Elsker deg av hele mitt jærte! 2008 Nifse Nella og Nattskolen, 2008 Nifse Nella og Syvstjernen, 2009 Nifse Nella og Vintersirkuset, 2009 Rødt for kjærlighet, 2009 Nifse Nella og Jordbærgiften, 2010 Nifse Nella og Frihetsgudinnens hemmelighet, 2011 Kjæresten om natten, 2011 Forelska forever, 2013