Den siste lærling. Heksenes hevn.

kapittel 1

En sjuende sønN

D

a skrømtvokteren kom, var det allerede begynt å skumre. Det hadde vært en lang, hard dag, og jeg var klar for kveldsmat.

«Er du sikker på at han er den sjuende sønnen?» spurte han. Han så ned på meg og ristet tvilende på hodet.

Pappa nikket.

«Og du er også en sjuende sønn?»

Pappa nikket igjen og begynte å trampe utålmodig med føttene så det skvettet små dråper av brun søle og gjødsel på buksene mine. Vannet dryppet fra toppen av lua hans. Det hadde regnet nesten hele måneden. Trærne hadde fått nye blader, men det tok sin tid før vårværet kom.

Faren min var bonde, og faren hans hadde også vært bonde, og regel nummer én blant bønder er å holde går13

Den siste lærling.indd 13

25.01.11 14.24

den samlet. Man kan ikke bare dele den opp mellom barna sine, for da blir den mindre og mindre for hver generasjon helt til det ikke er noe igjen. Derfor overlater faren gården til sin eldste sønn. Så finner han arbeid til de andre. Om mulig, prøver han å finne et yrke til hver av dem.

For å klare det trenger han mange gode forbindelser.

Den lokale smeden er én mulighet, særlig hvis gården er stor og bonden har gitt smeden mange oppdrag. I så fall er det gode sjanser for at smeden vil tilby en lærlingplass, men da er det fremdeles seks sønner igjen å sørge for.

Jeg var den sjuende sønnen, og da det ble min tur, var alle de gode forbindelsene allerede utnyttet. Pappa var så desperat at han prøvde å få skrømtvokteren til å ta meg imot som lærling. Eller i hvert fall var det det jeg trodde da. Jeg burde ha gjettet at det var mamma som sto bak.

Hun sto bak mye. Lenge før jeg ble født, var det hun som hadde kjøpt gården for sine egne penger. Hvordan skulle ellers en sjuende sønn ha hatt råd til den? Og mamma var ikke fra Grevskapet. Hun kom fra et land langt borte på den andre siden av havet. De fleste merket ingenting, men hvis man lyttet veldig nøye, kunne man av og til høre at hun uttalte visse ord litt annerledes.

Men ikke tro at jeg ble solgt som slave eller noe sånt.

14

Den siste lærling.indd 14

25.01.11 14.24

Jeg var lei av gårdslivet uansett, og det de kalte «byen», var knapt mer enn en avsidesliggende landsby et stykke unna. Det var i hvert fall ikke et sted jeg ville bo resten av livet. Så på en måte likte jeg faktisk tanken på å bli skrømtvokter; det var mye mer interessant enn å melke kyr og spre gjødsel.

Men det gjorde meg nervøs også, for det var en skremmende jobb. Jeg kom til å lære å beskytte gårder og landsbyer mot skumle vesener som lever i mørket. Å håndtere spøkelser, buver og alle mulige slags nifse skapninger ville bli en del av hverdagen. Det var det skrømtvokteren gjorde, og jeg skulle bli lærlingen hans.

«Hvor gammel er han?» spurte vokteren.

«Han blir tretten i august.»

«Litt sped for alderen. Kan han lese og skrive?»

«Ja,» svarte pappa. «Han kan begge deler, og gresk kan han også. Han har lært det av moren sin og kunne snakke det nesten før han kunne gå.»

Vokteren nikket og så seg tilbake, over den sølete stien og forbi grinda mot våningshuset, som om han lyttet etter noe. Så trakk han på skuldrene. «Det er et hardt liv selv for en voksen mann, for ikke å snakke om en guttunge,» sa han. «Tror du han duger til det?»

«Han er sterk, og han kommer til å bli like stor som meg når han er utvokst,» sa pappa, rettet ryggen og strakte seg opp i sin fulle høyde. I den stillingen var issen hans omtrent på høyde med vokterens hake.

15

Den siste lærling.indd 15

25.01.11 14.24

Plutselig smilte vokteren. Det var det aller siste jeg hadde ventet. Ansiktet hans var stort og så ut som det var hogd i stein. Fram til da hadde han sett litt bisk ut, syntes jeg. Den lange, svarte kappen med hette gjorde at han lignet en prest, men når han så rett på deg, fikk det bistre uttrykket ham til å se mer ut som en bøddel som prøver å bedømme vekten på neste offer.

Håret som stakk ut under hetten, var grått, akkurat som skjegget, men øyenbrynene var svarte og veldig buskete. Det stakk en god del svart hår ut av neseborene også, og øynene var grønne, samme farge som mine.

Så la jeg merke til noe annet ved ham. Han holdt en lang stav. Jeg hadde naturligvis sett det så fort han dukket opp, men det jeg ikke hadde tenkt over før nå, var at han holdt den i venstre hånd.

Betydde det at han var keivhendt som meg?

Det var noe som hadde skapt en haug med problemer for meg på skolen i landsbyen. De hadde til og med kalt inn presten så han kunne ta en titt på meg, og han hadde bare ristet på hodet og sagt at jeg måtte kjempe imot før det var for sent. Jeg skjønte ikke hva han mente. Ingen av brødrene mine var keivhendte, og ikke pappa heller. Men mamma var keivhendt, og det hadde da aldri plaget henne noe særlig. Så da læreren truet med å banke det ut av meg og bandt fast pennen til høyrehånden min, tok hun meg ut av skolen, og fra den dagen underviste hun meg hjemme.

16

Den siste lærling.indd 16

25.01.11 14.24

«Hvor mye skal du ha for å ta ham til lærling?» spurte pappa og avbrøt tankene mine. Nå var vi kommet fram til selve avtalen.

«To guineas for en måneds prøvetid. Hvis han klarer det, kommer jeg tilbake til høsten, og da skylder du meg ti til. Hvis ikke, kan du få ham tilbake, og da koster det bare én guinea til for besværet jeg har hatt.»

Pappa nikket igjen, og så var avtalen i orden. Vi gikk inn i låven, og pengene byttet eier, men de tok hverandre ikke i hånden. Ingen ville røre ved en skrømtvokter.

Bare det å stå nærmere ham enn to meter var modig gjort av pappa.

«Jeg har noen ærender i nærheten,» sa vokteren, «men jeg kommer tilbake og henter gutten ved soloppgang. Sørg for at han er klar. Jeg liker ikke å måtte vente.»

Da han var gått, klappet pappa meg på skulderen.

«Nå begynner et nytt liv for deg, gutt,» sa han. «Gå og vask deg. Du er ferdig med gårdslivet.»

Da jeg kom inn på kjøkkenet, sto broren min, Jack, der.

Han hadde armen rundt kona si, Ellie, og hun smilte opp mot ham.

Jeg liker Ellie veldig godt. Hun er varm og snill på en måte som gjør at du føler at hun virkelig bryr seg om deg. Mamma sier at det var bra for Jack at han giftet seg med Ellie, siden det har gjort ham litt roligere.

17

Den siste lærling.indd 17

25.01.11 14.24

Jack er den eldste og største av oss alle sammen, og som pappa pleier å si på spøk noen ganger: den kjekkeste i en stygg bøling. Visst er han stor og sterk, men til tross for de blå øynene og sunne røde kinnene har han svarte, buskete øyenbryn som nesten vokser sammen på midten, så jeg har aldri vært enig i det. Noe jeg derimot aldri har vært uenig i, er at han har klart å finne seg en snill og pen kone. Ellies hår har samme farge som den beste halmen tre dager etter en god skuronn, og hud som virkelig gløder i skjæret fra levende lys.

«Jeg drar i morgen tidlig,» brast det ut av meg.

«Skrømtvokteren kommer og henter meg så fort sola står opp.»

Ellies ansikt lyste opp. «Mener du at han har gått med på å ta deg til lærling?»

Jeg nikket. «Han har gitt meg en måneds prøvetid.» «Åh, så bra, Tom. Det var virkelig godt å høre,» sa hun.

«Jeg tror ikke mine egne ører!» sa Jack hånlig. «Du, lærling hos en skrømtvokter! Hvordan skal du klare en sånn jobb, du som ennå ikke får sove uten å ha lyset tent?»

Jeg lo av spøken hans, men han hadde et poeng.

Noen ganger så jeg ting i mørket, og et lys var den beste måten å holde dem unna på så jeg kunne få sove.

Jack kom mot meg, og med et brøl tok han meg i en skruestikke og begynte å slepe meg rundt kjøkkenbor18

Den siste lærling.indd 18

25.01.11 14.24

det. Det var hans måte å tulle på. Jeg strittet akkurat nok imot til at han ble fornøyd, og etter noen sekunder slapp han meg og klappet meg på ryggen.

«Godt gjort, Tom,» sa han. «Du kommer til å tjene en formue på den jobben. Det er bare ett problem …»

«Hva da?» spurte jeg.

«Du kommer til å trenge hver eneste penny du tjener. Vet du hvorfor?»

Jeg trakk på skuldrene.

«Fordi de eneste vennene du kommer til å ha, er dem du kjøper!»

Jeg prøvde å smile, men det var mye sant i det Jack sa. En skrømtvokter arbeidet og levde alene.

«Jack, da! Ikke vær så slem!» sa Ellie irettesettende.

«Det var bare en spøk,» svarte Jack, som om han ikke kunne skjønne hvorfor Ellie gjorde så stort vesen av det.

Men Ellie så på meg istedenfor på Jack, og plutselig fikk hun et alvorlig uttrykk i ansiktet. «Åh, Tom!» sa hun. «Dette betyr jo at du ikke kommer til å være her når barnet blir født …»

Hun så virkelig skuffet ut, og det gjorde meg trist at jeg ikke ville være her for å ønske den nye niesen min velkommen til verden. Mamma hadde sagt at Ellie kom til å få en jente, og hun tok aldri feil når det gjaldt slikt.

«Jeg kommer hjem på besøk så snart jeg kan,» lovte jeg.

Ellie prøvde å smile, og Jack kom fram og la armen 19

Den siste lærling.indd 19

25.01.11 14.24

om skuldrene på meg. «Du kommer alltid til å ha familien din,» sa han. «Vi kommer alltid til å være her når du trenger oss.»

En time senere satte jeg meg ned for å spise kveldsmat, i visshet om at jeg kom til å være borte neste morgen.

Pappa ba bordbønn, slik han gjorde hver kveld, og alle mumlet «Amen» unntatt mamma. Hun bare stirret ned på maten sin som vanlig og ventet høflig til vi var ferdige. Da bønnen var avsluttet, ga mamma meg et lite smil.

Det var et varmt, spesielt smil, og jeg tror ikke noen andre la merke til det. Jeg følte meg straks bedre.

Det brant fortsatt i ildstedet, så kjøkkenet ble fylt med varme. Midt på det store trebordet sto det en messinglysestake som var så blankpolert at man kunne speile seg i den. Lyset i den var lagd av bivoks, noe som var dyrt, men mamma nektet å bruke talglys på kjøkkenet på grunn av lukten. Pappa tok de fleste avgjørelsene på gården, men på enkelte områder fikk mamma det alltid som hun ville.

Mens vi satte til livs de store porsjonene med rykende varm kjøttgryte, slo det meg hvor gammel pappa så ut denne kvelden – gammel og sliten – og innimellom streifet et uttrykk ansiktet hans, et snev av tristhet. Men han lyste opp litt da han og Jack begynte å diskutere prisen på flesk og om det ikke snart var på tide å sende bud på svineslakteren.

20

Den siste lærling.indd 20

25.01.11 14.24

«Best å vente en måneds tid,» sa pappa. «Prisen kommer garantert til å stige.»

Jack ristet på hodet, og så begynte de å diskutere. Det var en vennskapelig meningsutveksling, en sånn som familier ofte har, og jeg merket at pappa likte det. Men selv sa jeg ingenting. Alt det der var over for min del.

Som pappa hadde sagt, var jeg ferdig med gårdsarbeid.

Mamma og Ellie humret lavt sammen. Jeg prøve å høre hva de sa, men nå var Jack kommet ordentlig i gang og ble stadig mer høyrøstet. Da mamma kikket bort på ham, kunne jeg se at hun hadde fått nok av spetakkelet.

Uten å bry seg om mammas blikk fortsatte Jack å prate høyt. Han strakte seg etter saltkaret og veltet det ved et uhell så det rant ut en liten haug med salt på bordet. Straks tok han en klype av det og kastet over venstre skulder. Det er en gammel overtro i Grevskapet.

Ved å gjøre det skulle man avverge uflaksen man hadde pådratt seg ved å søle det.

«Jack, du behøver ikke salt på maten uansett,» sa mamma strengt. «Det ødelegger en god kjøttgryte, og dessuten er det en fornærmelse mot kokken!»

«Unnskyld, mamma,» sa Jack. «Du har rett. Den er perfekt som den er.»

Hun smilte til ham og nikket deretter mot meg.

«Men det er jo ingen som prater med Tom. Det er da ikke sånn han bør behandles når det er siste kvelden hans hjemme.»

21

Den siste lærling.indd 21

25.01.11 14.24

«Det gjør ingenting, mamma,» sa jeg til henne. «Jeg synes det er fint å bare sitte her og lytte.»

Mamma nikket. «Nå, jeg har i hvert fall et par ting å si til deg. Bli igjen på kjøkkenet etter maten, så tar vi en liten prat.»

Etter at Jack, Ellie og pappa hadde gått og lagt seg, satte jeg meg i en stol ved ilden og ventet tålmodig på å høre hva mamma hadde å si.

Mamma hadde ikke for vane å gjøre noe stort nummer av ting. Først sa hun ikke så mye, kommenterte bare hva hun pakket ned til meg: et ekstra par bukser, tre skjorter og to par gode sokker som bare var stoppet én gang hver.

Jeg stirret inn i glørne på ildstedet og vippet med føttene mot gulvsteinene, mens mamma dro fram gyngestolen og plasserte den slik at hun satt rett overfor meg.

Det svarte håret hennes hadde islett av grått, men ellers så hun omtrent ut slik hun hadde gjort da jeg var så liten at jeg knapt rakk henne til knærne. Øynene hennes var fortsatt klare, og med unntak av den bleke huden så hun ut som sunnheten selv.

«Dette er siste gang vi får mulighet til å snakke sammen på en god stund,» sa hun. «Det er et stort skritt å reise hjemmefra og begynne et eget liv. Så hvis det er noe du føler behov for å si, noe du behøver å spørre om, så bør du gjøre det nå.»

22

Den siste lærling.indd 22

25.01.11 14.24

Jeg kom ikke på et eneste spørsmål. Jeg klarte ikke å tenke engang. Alt hun sa, hadde gitt meg tårer i øynene.

Stillheten fortsatte en god stund. Det eneste som hørtes, var den svake lyden av føttene mine som vippet mot gulvsteinene. Til slutt sukket mamma lett. «Hva er i veien?» spurte hun. «Er du blitt stum?»

Jeg trakk på skuldrene.

«Sitt rolig, Tom, og konsentrer deg om hva jeg sier,» sa mamma strengt. «For det første – gleder du deg til i morgen og til å begynne som lærling?»

«Jeg vet ikke helt, mamma,» sa jeg og tenkte på Jacks spøk om at jeg kom til å måtte kjøpe meg venner. «Ingen vil være i nærheten av en skrømtvokter. Jeg kommer ikke til å ha noen venner. Jeg kommer til å være ensom hele tiden.»

«Det blir ikke så ille som du tror,» sa mamma. «Du vil jo ha læremesteren din å snakke med. Han vil være læreren din, og etter hvert kommer han helt sikkert til å bli vennen din også. Og du kommer til å ha det travelt hele tiden. Travelt med å lære nye ting. Du vil ikke ha tid til å føle deg ensom. Synes du ikke det føles nytt og spennende, alt sammen?»

«Jo, det er spennende, men jobben skremmer meg.

Jeg ønsker jo å klare den, men jeg vet ikke om jeg kan.

En del av meg har lyst til å reise og se nye steder, men det kommer til å bli vanskelig å bo et annet sted enn her.

23

Den siste lærling.indd 23

25.01.11 14.24

Jeg kommer til å savne dere alle sammen. Jeg kommer til å savne å være hjemme.»

«Du kan ikke bli her,» sa mamma. «Faren din er snart for gammel til å arbeide, og neste vinter kommer han til å overlate gården til Jack. Ellie kommer til å føde barnet sitt snart, utvilsomt det første av mange, og til slutt blir det ikke plass til deg her lenger. Nei, det er nok best du venner deg til det før den tid kommer. Du kan ikke komme hjem igjen.»

Stemmen hennes lød kjølig og litt skarp, og å høre henne snakke slik drev en smerte dypt inn i brystet og halsen på meg så jeg nesten ikke fikk puste.

Det eneste jeg ville akkurat da, var å legge meg, men hun hadde mye å si. Jeg hadde sjelden hørt henne bruke så mange ord på én gang.

«Du har en oppgave å utføre, og den kommer du til å klare,» sa hun strengt. «Og ikke bare det, du kommer til å klare den bra. Jeg giftet meg med faren din fordi han var en sjuende sønn. Og jeg har født ham seks sønner slik at jeg kunne føde deg. Sju ganger sju er du, og du har gaven. Din nye mester er fortsatt sterk, men han er litt over middagshøyden, og hans tid nærmer seg omsider slutten.

I nesten seksti år har han vandret omkring i Grevskapet og gjort sin plikt. Gjort det som må gjøres. Snart er det din tur. Og hvis ikke du gjør det, hvem skal gjøre det da? Hvem skal passe på vanlige folk? Hvem skal be24

Den siste lærling.indd 24

25.01.11 14.24

skytte dem mot farer? Hvem skal gjøre gårdene, landsbyene og byene trygge så kvinner og barn kan gå på gater og veier uten å være redde?»

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, og jeg klarte ikke å se henne inn i øynene. Jeg bare kjempet for å holde tårene tilbake.

«Jeg er glad i alle her i huset,» sa hun, og stemmen ble mildere, «men i hele vide Grevskapet er du den eneste som virkelig er som meg. Foreløpig er du bare en gutt som ikke på langt nær er ferdig utvokst, men du er den sjuende sønnen av en sjuende sønn. Du har gaven og styrken til å gjøre det som må gjøres. Jeg vet at du kommer til å gjøre meg stolt.»

Mamma reiste seg. «Sånn,» sa hun, «jeg er glad vi har fått ordnet opp i den saken. I seng med deg nå. Du har en stor dag i morgen, så det best du er ordentlig uthvilt.»

Hun ga meg en klem og et varmt smil, og jeg prøvde så godt jeg kunne å se glad ut og smile tilbake. Men så snart jeg var oppe på rommet mitt, satte jeg meg på senge­kanten og bare stirret ut i luften mens jeg tenkte på det mamma hadde sagt.

Mamma er høyt respektert i området. Hun kan mer om planter og medisiner enn legen her på stedet, og ved vanskelige fødsler sender jordmoren alltid bud på henne. Mamma er ekspert på det hun kaller setefødsler.

Av og til prøver et barn å bli født med føttene først, men 25

Den siste lærling.indd 25

25.01.11 14.24

mamma er flink til å snu dem mens de ennå ligger i livmoren. Flere titall kvinner i Grevskapet har henne å takke for at de fortsatt er i live.

Det var i hvert fall det pappa alltid sa, men mamma var beskjeden og sa aldri noe om den slags. Hun gjorde bare det som måtte gjøres, og jeg visste at det var det hun ventet av meg også. Så jeg ville gjøre henne stolt.

Men kunne hun virkelig mene at hun hadde giftet seg med pappa og fått de seks brødrene mine bare for at hun skulle kunne få meg? Det kunne vel ikke være mulig.

Etter at jeg hadde tenkt gjennom saker og ting, gikk jeg bort til vinduet og satte meg i den gamle kurvstolen.

Der ble jeg sittende i noen minutter og stirre ut gjennom vinduet, som vendte mot nord.

Månen skinte og badet alt i et sølvlys. Jeg kunne se tvers over tunet, forbi de to åkrene og beitemarka i nord, helt til grensen for gården vår, som sluttet halvveis oppe på Bøddelberget. Jeg likte utsikten. Jeg likte Bøddelberget på avstand. Jeg likte at det var det siste man kunne se i horisonten.

I flere år hadde jeg hatt for vane å gjøre dette før jeg la meg om kvelden. Jeg pleide å stirre på det lave berget og forestille meg hva som lå på den andre siden. Jeg visste at det egentlig bare var flere jorder og deretter, drøyt tre kilometer lenger unna, det nærmeste vi kom en landsby her omkring – seks–sju hus, en liten kirke og 26

Den siste lærling.indd 26

25.01.11 14.24

en enda mindre skole – men fantasien min manet fram andre ting. Noen ganger forestilte jeg meg høye klipper med et hav nedenfor, eller kanskje en skog eller en stor by med høye tårn og glitrende lys.

Men nå, mens jeg betraktet Bøddelberget, husket jeg også hvor redd jeg var. Jo da, det var pent på avstand, men det var ikke et sted jeg noen gang hadde ønsket å nærme meg. Bøddelberget hadde, som du sikkert kan gjette, ikke fått navnet sitt uten grunn.

Tre generasjoner tidligere hadde det rast en krig i hele landet, og mennene i Grevskapet hadde deltatt. Det hadde vært den verste av alle kriger, en bitter borgerkrig der mange familier var blitt splittet og bror til og med hadde slåss mot bror.

På vinteren i krigens siste år hadde det stått et stort slag et par kilometer mot nord, akkurat i utkanten av landsbyen. Da det omsider var over, hadde den seirende hæren ført fangene sine til dette berget og hengt dem i trærne i den nordlige skråningen. De hadde hengt noen av sine egne menn også, som straff for det de hevdet var feighet overfor fienden, men det fantes en annen versjon av den historien. Det het seg at noen av disse mennene hadde nektet å kjempe mot mennesker de regnet som naboer.

Selv Jack likte ikke å arbeide nær grensegjerdet, og hundene nektet å gå mer enn noen meter inn i skogen. For meg, som kan fornemme ting som andre ikke 27

Den siste lærling.indd 27

25.01.11 14.24

kan, var det umulig å jobbe oppe på beitemarka i nord.

Derfra kunne jeg nemlig høre dem. Jeg kunne høre det knirke i tauene og knake i greinene under vekten av de hengte mennene. Jeg kunne høre de døde som ble kvalt på den andre siden av berget.

Mamma hadde sagt at hun og jeg var like. Hun var i hvert fall lik meg på én måte: Jeg visste at hun også kunne se ting som andre ikke så. En vinter da jeg var veldig liten og alle brødrene mine ennå bodde hjemme, ble lydene fra berget så ille at jeg til og med kunne høre dem fra rommet mitt. Brødrene mine hørte ingenting, men det gjorde jeg, og jeg fikk ikke sove. Mamma kom til rommet mitt hver gang jeg ropte på henne, til tross for at hun måtte stå opp i otta for å ta seg av alle gjøremålene sine.

Til slutt sa hun at hun skulle ordne opp, og en natt gikk hun alene opp på Bøddelberget og inn mellom trærne. Da hun kom tilbake, var alt stille, og slik holdt det seg i flere måneder etterpå.

Så på ett område var vi ikke like.

Mamma var mye modigere enn meg.

28

Den siste lærling.indd 28

25.01.11 14.24