Mild og vill

SMAKSPRØVE

MILD OG VILL Astrid Gunnestad har vært journalist og skribent gjennom et langt arbeidsliv. I denne boken har hun samlet noen av sine mange historier.

Det er befriende å lese tekster med et tydelig personlig avtrykk blottet for selvhøytidelighet. I karakteristisk stil, med en skarp penn og humoristisk snert, vekker Gunnestad til live minner om barndom og yngre voksenår, samtidig som hun kommenterer vår samtid. Hun tar for seg livets store alvor - i spennet fra berusende glede til hjerteskjærende sorg.

Mild og vill - gode ord og kloke innsikter, nyttige råd og beske sannheter fra en av Norges mest frittalende kommentatorer.

GOD FORNØYELSE!

Forord I løpet av en mine mange år i Norsk Ukeblad mottok jeg tusenvis av brev og telefoner fra leserne, flest fra kvinner, men også mange fra menn. Felles for dem alle var at de befant seg i en livskrise. Brevene var som oftest svært godt skrevet. De fortalte om omgivelsene, om hvordan de satt der, midt i natten, mens familien sov, og betrodde meg sine innerste tanker og følelser. Det som rørte meg mest, var at de i sin fortvilelse valgte å skrive til en de aldri hadde møtt. Følte de virkelig at det ikke var andre som var nærmere til å dele deres smerte?

Det hendte jeg gikk langt utover mine bredder, som en gang jeg ropte til en mor på Vestlandet. Mannen hennes var ikke snill mot sønnen hun hadde fra et tidligere forhold. Gutten var kommet på skråplanet, og nå ville stefaren ha ham bort. Guttungen gråt og tryglet. Den biologiske faren var ute av bildet. «Men du må jo stå opp for gutten din, selv om det betyr at du må skille deg!» ropte jeg, samtidig som jeg tenkte at hvis moren nå gikk til media, ville det bli et helvete. For hvem var jeg, som kunne tillate meg å gå så til de grader utover mitt mandat?

Det faller meg inn at jeg ville ha sittet på det mest omfattende materialet om liv og levnet til mennesker i dette landet om jeg hadde tatt vare på alle brevene og notatene etter telefonsamtalene, men alt måtte destrueres, for tilliten var like ukrenkelig

som for en katolsk prest. Alle betroelser måtte bli hos meg. Det som eventuelt kom på trykk, måtte anonymiseres skikkelig.

Men hva lærte jeg ikke av alle disse skjønne menneskene. Jeg føler at de ga meg en innsikt jeg ellers aldri ville ha fått. De har gitt inspirasjon til mye av det jeg har skrevet, både i tiden i Norsk Ukeblad, og senere som spaltist i Tara og VG. Med årene er jeg nok blitt mye slemmere når jeg skriver, men det, tenker jeg, er også takket være alle dem som delte livene sine med meg. For vi er fremdeles på parti! Når jeg blir hakkende sinna for noe og tar pennen fatt, føler jeg ofte at jeg også snakker deres sak.

Gylne minutter Når jeg går i parken, ser jeg. På barn som leker, på gamle som stavrer av sted, på unge forelskede.

En morgen ser jeg en mor i strak galopp. Gutten sin, jeg tror han går i første, holder hun i et jerngrep, trekker ham så utålmodig med seg at skrittene hans blir til lange hopp. Han klager ikke, gutten.

Nei da, han henger med så godt han kan. Han vet jo at det er hans skyld at han ikke går like fort som mamma, hans skyld at mamma kommer for sent på jobben.

Ja, for et blikk på klokken forteller at det ikke er for å nå skolen de iler slik. Den begynner ikke på et kvarter ennå. Nei, det er hun, mamma, som har det så travelt.

Det stikker vondt i meg. Jeg husker tusen morgener da det var jeg som halte i en liten gutt, maste og stresset: «Skynd deg nå da, mamma kommer for sent» … Hvor mye vant jeg på det? To minutter, tre minutter, kanskje til og med fem?

Jeg får lyst til å stanse henne. Si: «Gjør det ikke.»

Si at disse lusne minuttene vi kan vinne på å ødelegge morgenen for ungene våre, de koster mye mer enn de er verd. I stedet spør jeg meg selv for n’te gang: Hvorfor sliter vi kvinner sånn for å tilpasse oss vårt strømlinjeformede samfunn? Hvorfor tar vi alle disse andre hensynene?

En annen dag. På bussen. En liten stemme.

«Jeg skulle ønske, jeg, mamma, at vi kunne være sammen, alle sammen, snakke sammen sånn som før. Åsså kunne pappa spille gitar, sånn som før, åsså kunne vi være venner alle sammen. Ikke sant, mamma. Vi kunne være venner …»

Stemmen skjærer inn i hjertene. Angsten hos den lille dirrer i hver tone. Han er på vei til barnehagen og er vel rundt fire, men han har allerede en vond følelse av at noe er veldig galt i hans lille verden.

«Ikke sant, mamma?» ber han. Hun ser ut av vinduet. Er blitt rød. Svarer ikke. «Ikke sant, mamma, vi kunne være venner, sånn som før?»

Jeg lukker øynene og synes forferdelig synd på henne, men kan hun ikke svare! Si: Jo da, gutten min. Vi skal … Gi ham den trøsten han må ha.

I stedet for å sitte og rødme fordi 30 ukjente mennesker skjønner at nå er det noe alvorlig galt mellom henne og mannen hennes. Tror hun ikke vi har kranglet, vi andre? At vi andre ikke har vært nede i bølgedalene?

I Bibelen står det visst et sted noe sånt som: «La oss telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet.»

Det har kanskje å gjøre med å se tingene i perspektiv. Få et lite utsyn over livet, finne ut hva som er viktig. Er fem minutter av arbeidsdagen viktigere enn en oppskaket guttunge? Er vilt fremmede menneskers tanker om oss viktige i forhold til en liten pikes angst? Nei, søren heller, jenter. Nå må vi ikke la oss ta ved nesen av en skjev verden. Innerst inne

vet vi hva som er viktigst, så la oss slutte å bøye oss for gangetabellverdier.

La oss heller ta vare på de gylne minuttene, minuttene som vi aldri kan få igjen, som betyr lite for arbeidsgiver og tilfeldige medpassasjerer, men som er gylne for den lille personen vi kunne gi en bedre dag, et bedre liv.

I SALG NÅ!