Fred Vargas_Den_rasende_horden

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 1 av 349)

Den rasende horden

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 3 av 349)

Fred Vargas

Den rasende horden Oversatt av Anne Elligers

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 4 av 349)

Fred Vargas: Mannen med de blå sirklene, 2003 Varulven, 2004 Stikk av og bli borte lenge, 2005 Neptuns tenner, 2007 Den tredje jomfru, 2008 Vampyrens hevn, 2010

Originalens tittel: L’armée furieuse Copyright © Editions Viviane Hamy, april 2011 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,3/11,5 Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g NorBook Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2012 ISBN 978-82-03-21713-5

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 5 av 349)

1

Det gikk en sti av brødsmuler fra kjøkkenet til soverommet, den endte på det rene lakenet under haken til den gamle kvinnen som lå med åpen munn og var død. Fullmektig Adamsberg betraktet smulene taust der han med langsomme skritt gikk frem og tilbake langs stien og lurte på om det var Hans og Grete eller heksa som hadde lagt den ut. Den treroms leiligheten var liten og mørk og lå i første etasje i 18. arrondissement i Paris.

I soverommet lå den gamle kvinnen. I spisestuen satt ektemannen. Han ventet rolig og tålmodig, kikket bare med lengsel på avisen som lå oppslått på dagens kryssord som han ikke turde fortsette med så lenge politiet var i huset. Han hadde fortalt den korte historien sin: Han og kona hadde truffet hverandre i et forsikringsselskap der hun var sekretær og han bokholder, de hadde giftet seg i fryd og gammen uten å være klar over at det skulle vare i niogfemti år. Og så hadde kona dødd i nattens løp. Hjertestans, hadde fullmektigen i 18. arrondissement presisert i telefonen, han lå i influensa og hadde bedt Adamsberg steppe inn for ham. Gjør meg den tjenesten, det tar deg en snau time, en ren rutinesak på morgenkvisten.

Nok en gang gikk Adamsberg langs smulestien. Leiligheten var plettfri, lenestolene forsynt med antimakassar, ikke et støvfnugg på plastoverflatene, vinduene blankpusset, oppvaskbenken ryddet. Han fulgte stien tilbake til brødboksen, hvor det lå en halv baguette og en stor brødskalk uten innmat, innpakket i et rent håndkle. Han gikk inn til ektemannen igjen og trakk en pinnestol bort til godstolen hans.

– Ingen gode nyheter i dag, sa den gamle mannen og så opp fra avisen. – Ja, med denne varmen vi har for tiden, kommer 5

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 6 av 349)

gemyttene i kok. Men her i første etasje holder det seg kjølig.

Det er derfor jeg ikke åpner vinduslemmene. Og så må man passe på å drikke, sies det.

– De merket ingenting?

– Hun var som vanlig da jeg gikk til sengs. Jeg så alltid etter, siden hun hadde hjertefeil. Og i dag morges så jeg at hun var død.

– Det er brødsmuler i sengen hennes.

– Hun likte å spise på sengen. En liten brødbit eller en kavring før hun sovnet.

– Jeg ville trodd at hun feide bort alle smulene etterpå.

– Ja, det skal være visst. Hun pusset og gnikket fra morgen til kveld som om hun ikke levde for annet. I førstningen var det ikke så ille. Men med årene ble det en besettelse. Hun kunne ha skitnet til for å kunne vaske, det var ikke til å tro. Men hun hadde jo ikke annet å ta seg til, stakkar.

– Men disse brødsmulene? Hun gjorde ikke rent i går kveld?

– Nei, for det var jeg som ga henne brødet. Hun var for svak til å stå opp. Hun sa jo jeg måtte feie opp smulene, så klart, men det ga jeg blaffen i. Hun kunne gjort det neste morgen.

Hun skiftet sengetøy hver eneste dag. Spør ikke meg hva det skal være godt for.

– De ga henne altså brød på sengen, og så la De det tilbake i brødboksen.

– Nei, jeg kastet det i søpla. Det brødet var for gammelt og tørt, hun klarte ikke å spise det. Jeg hentet en kavring til henne.

– Det ligger ikke i søppelbøtta, det ligger i brødboksen.

– Ja, jeg vet det.

– Og det er bare skorpen igjen. Spiste hun all innmaten?

– Jøsses nei, fullmektig. Hvorfor skulle hun gjort det? Stappet i seg gammelt, tørt brød? Det var fullmektig De sa De var?

– Ja. Jean-Baptiste Adamsberg, Kriminalavdelingen.

– Hvorfor kom ikke politiet her fra strøket?

– Fullmektigen ligger i influensa. Og han har ingen folk til rådighet.

– Har de influensa alle mann?

– Nei, det var et slagsmål i natt. To drept og fire skadet. På grunn av en stjålet scooter.

– Fy da. Ja, denne varmen går til hodet på folk. Jeg heter 6

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 7 av 349)

Julien Tuilot, pensjonert bokholder fra forsikringsselskapet ALLB. – Ja, det har jeg notert.

– Hun bebreidet meg bestandig at jeg het Tuilot, hun syntes pikenavnet hennes, Kosquer, var finere. Det kan hun forresten ha rett i. Jeg tenkte meg at De var fullmektig, siden De spør og graver sånn om disse brødsmulene. Han er ikke sånn, kollegaen her i strøket.

– Synes De jeg er for opptatt av brødsmulene?

– Nei, De får nå gjøre som De vil. De må jo skrive rapport, det må jo stå noe i rapporten. Jeg skjønner jo det, jeg gjorde ikke annet hos ALLB enn å føre regnskap og skrive rapporter.

Hadde det enda vært ærlige rapporter. Men den gang ei. Sjefen hadde et valgspråk som han siterte støtt og stadig: Forsikringen skal ikke betale, selv om den skal betale. Femti år med sånt juks, det gjør noe med hodet til en stakkar. Jeg sa til kona at hun burde vaske hodet mitt istedenfor gardinene, det ville vært atskillig nyttigere.

Julien Tuilot understreket vittigheten sin med en liten latter.

– Det er bare det at jeg ikke skjønner noe av den brødskalken.

– For å skjønne noe må man være logisk, fullmektig, logisk og listig. Og det er jeg, Julien Tuilot, jeg har vunnet seksten kryssordmesterskap av høyeste vanskelighetsgrad på toogtredve år. Gjennomsnittlig annethvert år, bare med hjernen min. Logisk og listig. Det er innbringende også, på det nivået.

Det der, sa han og pekte på avisen, – det er bare barnemat.

Men jeg må jo spisse blyantene mine ofte, og det blir det fliser av. Herregud som hun har skjent på meg for de flisene. Hva er det som plager Dem med det brødet?

– Det ligger ikke i søppelbøtta, jeg synes ikke det er så gammelt og tørt, jeg skjønner ikke hvorfor innmaten er borte.

– Et husholdningsmysterium, smilte Tuilot og lot til å more seg. – Jeg har nemlig to små leieboere her, Toni og Marie, et søtt lite par, varmhjertet som bare det, og de elsker hverandre virkelig. Men kona liker dem ikke, det skal være sikkert. Man skal ikke snakke stygt om de døde, men hun har prøvd alt mulig for å ta livet av dem. Og i tre år har jeg overlistet henne, forpurret alle oppleggene hennes! Logisk og listig må man være.

7

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 8 av 349)

Stakkars Lucette, du kan ikke måle deg med en kryssordmester! sa jeg til henne. Jeg og de to, vi holder sammen, de vet at de kan stole på meg og jeg på dem. De kommer på besøk hver kveld. Ettersom de er lure, og svært fintfølende, kommer de aldri før Lucette har lagt seg. De vet godt at jeg venter på dem, ser De. Det er alltid Toni som kommer først, han er størst og sterkest.

– Og det var de som spiste brødinnmaten? Da brødet lå i søppelbøtta?

– De elsker brød.

Adamsberg kastet et blikk på kryssordet, som slett ikke så så enkelt ut, og skjøv avisen til side.

– Hvem er «de», herr Tuilot?

– Jeg liker ikke å snakke om dem, folk griner på nesen. Folk er trangsynte.

– Er det dyr? Hunder? Katter?

– Rotter. Toni er mørkere enn Marie. De er så forelsket i hverandre at ofte stopper de opp midt i måltidet og klapper hverandre på hodet med labbene sine. Hvis folk ikke hadde gått med skylapper, kunne de fått se slike ting. Marie er den kvikkeste. Når hun har spist, klatrer hun opp på skulderen min og drar klørne gjennom håret mitt. Grer meg, liksom. Det er hennes måte å takke meg på. Eller vise at hun er glad i meg?

Hva vet jeg? Koselig er det i hvert fall. Og så, etter at vi har sagt en masse hyggelige ting til hverandre, er det god natt og vi sees i morgen kveld. De kommer seg ned i kjelleren gjennom hullet bak avløpsrøret. En dag tettet Lucette det igjen med sement. Stakkars Lucette. Hun kan ikke lage sement.

– Jeg forstår, sa Adamsberg.

Tuilot minnet ham om Félix, som dyrket vin åtte hundre og åtti kilometer lenger sør i landet. Han hadde temmet en snok ved å gi den melk. En dag hadde en fyr drept snoken hans.

Og så hadde Félix drept fyren. Adamsberg gikk tilbake til soverommet, hvor førstebetjent Justin våket over den døde i påvente av fastlegen.

– Se etter i munnen hennes, sa han. – Se om det er noe hvitt der som kan være brødrester.

– Kan ikke si jeg har særlig lyst.

– Men gjør det likevel. Jeg tror mannen har kvalt henne ved 8

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 9 av 349)

å stappe henne full av brød. Etterpå har han fjernet det igjen, og kastet det et eller annet sted.

– Innmaten i brødskalken?

– Ja. Adamsberg åpnet vinduet og slo fra lemmene og så ut i det lille gårdsrommet, som var fullt av skrot og duefjær. Midt i var det et avløp med en rist over, og den var våt, selv om det ikke hadde regnet.

– Gå ut og løft opp den risten. Jeg tror han har kastet brødet der og helt over en bøtte vann.

– Noe så idiotisk, brummet Justin og lyste med lommelykten inn i munnen på den gamle kvinnen. – Hvis han har gjort det, hvorfor har han ikke kastet den tomme skalken også? Og fjernet smulene?

– For å kaste skalken måtte han ha gått ut til søppelkassen på fortauet, med andre ord vist seg ute om natten. Det er en fortausrestaurant like ved siden av, og sikkert fullt av folk nå i denne varmen. Han ville blitt sett. Han har funnet på en utmerket forklaring på skalken og smulene, så original at den blir sannsynlig. Han er kryssordmester, han har sin egen form for idéassosiasjoner.

Med en beklagende og samtidig litt beundrende skuldertrekning gikk Adamsberg inn til Tuilot igjen.

– Da Marie og Toni kom, tok De brødet opp av søppelbøtta igjen?

– Nei da, det greier de selv, de kan den kunsten. Toni setter seg på pedalen, lokket åpner seg, og Marie fisker opp alt det som interesserer dem. Smarte, hva? Listige som bare det.

– Så Marie fisket altså opp brødskalken. Og så spiste de opp innmaten sammen? Med små kjærtegn?

– Akkurat.

– All innmaten?

– Det er to store rotter, fullmektig, de er glupske.

– Og smulene? Hvorfor spiste de ikke opp smulene?

– Hør her, fullmektig, er det Lucette eller rottene det dreier seg om?

– Jeg skjønner ikke hvorfor De pakket skalken inn i et håndkle etter at rottene hadde spist opp innmaten. De hadde jo først kastet den i søppelbøtta.

9

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 10 av 349)

Den gamle mannen fylte ut et par bokstaver i kryssordet.

– De er visst ingen god kryssordløser, fullmektig. Hvis jeg hadde kastet den tomme skalken i søppelbøtta, ville jo Lucette straks ha skjønt at Toni og Marie hadde vært på besøk.

– De kunne ha gått ut og kastet den i søppelkassen.

– Døra skriker som en stukken gris. La De ikke merke til det?

– Jo. – Derfor pakket jeg den ganske enkelt inn i håndkleet. Så unngår jeg en skjennepreken neste morgen. For skjenneprekener vanker det støtt og stadig, hver bidige dag. Gudbedre, i femti år har hun skjelt og smelt og vært der med kluten sin overalt, under glasset mitt, under bena mine, under baken på meg. Jeg skal visst helst hverken gå eller stå eller sitte noe sted.

Hadde De hatt det sånn, ville De ha gjemt brødskalken, De også.

– Ville hun ikke ha sett den i brødboksen?

– Nei da. Til frokost spiser hun kavringer med rosiner. Utvilsomt med hensikt, for av disse kavringene blir det tusenvis av smuler på gulvet. Så har hun noe å ta seg til i to timer etterpå.

Skjønner De logikken?

Justin kom inn i rommet og nikket kort og bekreftende til Adamsberg.

– Men i går, sa Adamsberg litt nedslått, – var det ikke slik det gikk for seg. De grov ut innmaten av skalken, to store, kompakte nevefuller, og stappet dem i munnen på henne. Da hun ikke pustet mer, tok De brødmassen ut igjen og kastet den i avløpet i gårdsrommet. Det er forbløffende at De valgte den måten å ta livet av henne på. Jeg har aldri sett noen som er blitt kvalt med brød før.

– Det er oppfinnsomt, nikket Tuilot rolig.

– De er vel klar over, herr Tuilot, at vi kommer til å finne Deres kones spytt på brødmassen. Og ettersom De er logisk og listig, kommer vi også til å finne spor etter rottetenner i skalken. De lot dem spise opp resten av innmaten for å gjøre historien Deres troverdig.

– De elsker å krype inn i en brødskalk, det er en fornøyelse å se dem. Vi koste oss virkelig i går kveld, ja så menn. Jeg drakk til og med to glass vin mens Marie klødde meg i håret.

10

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 11 av 349)

Og etterpå vasket jeg glasset og ryddet det bort, for å unngå en skjennepreken. Selv om hun allerede var død.

– Selv om De allerede hadde drept henne.

– Ja, sa den gamle mannen med et likegyldig sukk og fylte ut noen bokstaver i kryssordet. – Doktoren var innom og så til henne i forgårs, han forsikret meg at hun hadde mange måneder igjen. Det ville si flere titalls tirsdager med blodpudding til middag, hundrevis av skjenneprekener, tusenvis av tørk med kluten. Når man er blitt seksogåtti år, må man ha lov til å begynne å leve. Det kommer en kveld. En kveld da man reiser seg og gjør noe.

Og Tuilot reiste seg, åpnet vinduet og lemmene og lot den trykkende og vedvarende augustvarmen strømme inn i spisestuen.

– Hun ville ikke åpne vinduene heller. Men jeg skal ikke si noe om alt det der, fullmektig. Jeg skal si at jeg tok livet av henne for å spare henne for lidelsene. Med brød fordi hun likte det, som en siste liten godbit. Jeg har tenkt det ut alt sammen her inne, sa han og banket seg på pannen. – Det kan ikke bevises at jeg ikke gjorde det av barmhjertighet. Av barmhjertighet, ikke sant? Jeg blir frikjent, og om to måneder er jeg hjemme igjen, jeg setter glasset mitt rett på bordet uten å ta frem noen brikke, og så skal vi kose oss alle tre, Toni, Marie og jeg.

– Ja, det tror jeg nok, sa Adamsberg og reiste seg langsomt.

– Men det kan nok være at De ikke tør sette glasset Deres rett på bordet, herr Tuilot. Og kan hende tar De frem den brikken.

Og så feier De opp smulene.

– Og hvorfor skulle jeg gjøre det?

Adamsberg trakk på skuldrene.

– Det er bare min erfaring. Det er ofte sånn det går.

– Det skal nok gå bra med meg, fullmektig. Jeg er listig, vet De. – Javisst, herr Tuilot.

Ute holdt folk seg i skyggen, de gikk tett inntil husveggene og stønnet av varme. Adamsberg valgte det folketomme fortauet på solsiden og satte kursen mot syd. En lang rusletur for å bli kvitt det tilfredse – og minsanten listige – fjeset til kryssordmesteren. Som kanskje en tirsdag om ikke lenge ville gå ut og kjøpe blodpudding til middag.

11

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 12 av 349)

2

Halvannen time senere kom han inn i Kriminalavdelingen med den svarte t-skjorta gjennomtrukket av svette og tankene på plass. Det var sjelden at et godt eller dårlig inntrykk kvernet rundt i Adamsbergs hode særlig lenge. En kunne til og med lure på om han hadde noe mellom ørene i det hele tatt, hadde moren hans ofte sagt. Han dikterte en rapport til den sykmeldte fullmektigen, og gikk til resepsjonen for å høre om det var noen beskjeder. Betjent Gardon, som hadde vakt, satt med hodet bøyd for å fange opp luftningen fra en liten vifte som sto på gulvet. Han lot det tynne håret flagre i den kjølige luftstrømmen som om han satt under hårtørreren i en frisersalong.

– Førstebetjent Veyrenc venter Dem på kafeen, fullmektig, sa han uten å reise seg.

– På kafeen eller på Brasseriet?

– På kafeen, på Terningbegeret.

– Veyrenc er ikke førstebetjent lenger, Gardon. Det er først i kveld vi får vite om han kaster inn håndkleet.

Adamsberg betraktet betjenten en kort stund og lurte på om han, Gardon, hadde noe mellom ørene, og i så fall hva.

Han satte seg ved Veyrencs bord, og de to ga hverandre hånden med et stort smil. Minnet om hvordan Veyrenc dukket opp i Serbia* fikk det ennå til å gå kaldt nedover ryggen på Adamsberg iblant. Han bestilte en salat, og mens han spiste den langsomt, fortalte han ganske detaljert om fru Lucette Tuilot, herr Julien Tuilot, Toni og Marie som elsket hverandre, brød*∗

se Fred Vargas: Vampyrens hevn (Aschehoug 2010)

12

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 13 av 349)

skalken, pedalen på søppelbøtta, de stengte vinduslemmene og blodpuddingen på tirsdag. Fra tid til annen kikket han ut av kafeens vindu, som fru Lucette Tuilot ville ha pusset atskillig renere.

Veyrenc bestilte to kaffe av verten, en tjukk fyr som var gretten fra før og ble verre av varmen. Kona hans, en stum liten kvinne fra Korsika, gikk rundt med serveringsbrettene som en svart skygge.

– En vakker dag, sa Adamsberg og nikket mot henne, – kommer hun til å kvele ham med to store håndfuller brødinnmat.

– Meget mulig, sa Veyrenc.

– Hun venter fortsatt der ute på fortauet, sa Adamsberg og kikket ut av vinduet igjen. – Hun har stått der og ventet i nesten en time i den stekende solen. Hun vet ikke hva hun skal gjøre, hun kan ikke bestemme seg.

Veyrenc fulgte Adamsbergs blikk og iakttok en mager liten kvinne, kledd i en blomstret kjole av en type som ikke var å få kjøpt i Paris.

– Du kan ikke være sikker på at det er deg hun venter på.

Hun står ikke utenfor Kriminalavdelingen, hun går frem og tilbake ti meter unna. Hun venter på noen som ikke kommer.

– Det er meg hun venter på, Louis, ingen tvil om det. Hvem ville avtale å møtes i denne gaten her? Hun er redd. Det er det som plager meg.

– Det er fordi hun ikke er kjent i Paris.

– Det er kanskje til og med første gang hun er her i byen.

Hun har med andre ord et alvorlig problem. Men det løser ikke ditt problem, Veyrenc. Du har vasset i elven din og tenkt deg om i månedsvis, og du har ikke tatt noen avgjørelse.

– Du kunne utsette fristen.

– Det har jeg allerede gjort. Det er i kveld klokken seks du må ha undertegnet, eller ikke undertegnet. At du blir politimann igjen eller ikke. Du har fire og en halv time på deg, sa Adamsberg og kikket på klokken, eller rettere på de to armbåndsurene han gikk med uten at noen riktig visste hvorfor.

– Jeg har god tid ennå, sa Veyrenc og rørte i kaffekoppen.

Fullmektig Adamsberg og forhenværende førstebetjent Louis Veyrenc de Bilhc kom fra to nabolandsbyer i Pyreneene, og begge utviste en slags uforstyrrelig ro som var nokså for13

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 14 av 349)

virrende. Adamsberg kunne virke sjokkerende uoppmerksom og likeglad. Veyrenc på sin side kunne forsvinne uten noen påviselig grunn, han kunne være sta og påståelig, iblant fullstendig taus, eventuelt med et raseriutbrudd nå og da. «Det er det gamle fjellets skyld,» sa Adamsberg uten å prøve seg på noen nærmere forklaring.

– Nå må vi gå, sa Adamsberg plutselig og ba om regningen, – ellers blir den lille damen borte. Ser du, hun mister motet, hun nøler mer og mer.

– Jeg nøler, jeg også, sa Veyrenc og helte i seg kaffen. – Men meg hjelper du ikke.

– Nei. – Nei vel. Alene, vaklende nøleren går, / Ingen hjelp og støtte og råd han får.

– Man vet alltid hva avgjørelsen blir, lenge før man tar den.

Helt fra først av, faktisk. Derfor tjener det ikke til noe å gi gode råd. Rent bortsett fra å gjenta at den versifiseringen din irriterer adjutant Danglard. Han liker ikke at man tukler med dikterkunsten.

Adamsberg nikket kort til verten. Ingen vits i å si noe, tjukkasen likte det ikke, eller rettere sagt, han likte ikke å være hyggelig. Han var akkurat som kafeen sin, snuskete, demonstrativt folkelig og nesten fiendtlig overfor gjestene. Det var krig på kniven mellom den trassige vesle bistroen og det elegante brasseriet rett over gaten. Jo mer la Brasserie des Philosophes fremhevet sin velbeslåtte, besteborgerlige stil, jo mer ukoselig gjorde Terningbegeret seg, det var klassekamp på sitt mest nådeløse. «En vakker dag går det på livet løs,» brummet adjutant Danglard. For ikke å snakke om at den stumme fra Korsika kom til å kvele mannen sin med brødinnmat.

Den brennhete luften tok nesten pusten fra Adamsberg da han kom ut fra kafeen. Han nærmet seg forsiktig den lille damen, som fortsatt sto og ventet like utenfor Kriminalavdelingen. Det satt en due foran porten, og han tenkte at hvis han skremte opp fuglen når han gikk forbi, ville hun fly sin vei, hun også.

Som om hun var lett og flyktig og kunne forsvinne som et strå i vinden. På nærmere hold anslo han henne til å være rundt de femogseksti. Hun hadde vært hos friserdamen før hun reiste 14

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 15 av 349)

til hovedstaden, noen gule krøller holdt stand i det grå håret.

Duen rørte seg ikke da Adamsberg snakket til henne, og hun vendte et forskremt ansikt mot ham. Han spurte henne langsomt og forsiktig om hun trengte hjelp.

– Nei, takk skal De ha, svarte hun og vendte blikket bort.

– Hadde De ikke tenkt Dem dit inn? spurte Adamsberg og pekte på Kriminalavdelingens gamle bygning. – For å snakke med en politimann eller noe? For bortsett fra det er det ikke stort annet å gjøre her i denne gaten.

– Men hvis politiet ikke hører på en, er det ingen vits i å gå dit, sa hun og trakk seg noen skritt tilbake. – Politiet tror ikke på det man sier, skjønner De. – Så det var altså dit De hadde tenkt Dem? Til Kriminalavdelingen?

Hun rynket på de nesten usynlige øyenbrynene.

– Er det første gang De er i Paris?

– Ja, det er det faktisk. Jeg må tilbake i kveld, de må ikke merke det.

– De er kommet for å snakke med en politimann?

– Ja. Eller altså kanskje.

– Jeg er politimann. Jeg arbeider der inne.

Hun kastet et blikk på Adamsbergs skjødesløse antrekk, og virket skuffet eller skeptisk.

– Så De kjenner dem godt, da?

– Ja. – Alle sammen?

– Ja. Hun åpnet den slitte, brune håndvesken sin og fant frem et papir som hun brettet omhyggelig ut.

– Fullmektig Adamsberg, leste hun møysommelig. – Kjenner De ham?

– Ja. Kommer De langveisfra for å snakke med ham?

– Fra Ordebec, svarte hun som om det var tungt for henne å tilstå det.

– Hvor er det?

– I nærheten av Lisieux, om De vil.

Normandie, tenkte Adamsberg, det var nok grunnen til at hun kviet seg sånn for å si noe. Han hadde vært borti noen normannere, «tagale» folk som han hadde brukt flere dager på 15

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 16 av 349)

å få på gli. Som om det å si noen ord var ensbetydende med å gi fra seg gullpenger, som ikke nødvendigvis var vel fortjent.

Han begynte å rusle bortover fortauet, og oppfordret damen til å følge med.

– Det er politifolk i Lisieux, sa han. – Og kanskje til og med i Ordebec. Dere har gendarmer der, ikke sant?

– De ville nok ikke høre på meg. Men presten i Lisieux, som kjenner sognepresten i Mesnil-Beauchamp, har sagt at fullmektigen her kan høre på meg. Reisen var dyr.

– Dreier det seg om noe alvorlig?

– Ja visst er det alvorlig.

– Drap? spurte Adamsberg.

– Ja, kanskje. Eller nei. Det er noen som kommer til å dø.

Jeg må jo varsle politiet, ikke sant?

– Noen som kommer til å dø? Har de fått trusler?

Denne mannen gjorde henne litt tryggere. Paris skremte vettet av henne, og hva var det hun hadde gitt seg ut på? Reise hit i smug, lyve for barna. Tenk om toget på hjemveien var forsinket! Tenk om hun ikke rakk bussen! Denne politimannen snakket lavmælt, liksom litt syngende. Han var sikkert ikke herfra. Nei, heller fra sør i landet, liten og mørklett med skarpe trekk. Til ham kunne hun gjerne ha fortalt historien sin, men presten hadde sagt klart ifra. Snakk ikke med noen andre enn fullmektig Adamsberg. Og presten var ikke hvem som helst, han var fetter av den tidligere statsadvokaten i Rouen som hadde god greie på politifolk. Og det var med nød og neppe han hadde gitt henne Adamsbergs navn, han hadde frarådet henne å si noe og vært sikker på at hun ikke kom til å reise.

Men hun kunne ikke bare sitte med hendene i fanget nå som begivenhetene var i gang. Tenk om det skjedde noe med barna.

– Jeg kan ikke snakke med andre enn den fullmektigen.

– Jeg er fullmektigen.

Damen så ut til å ville reise bust, enda så liten og tynn hun var.

– Hvorfor sa De ikke det med det samme?

– Jeg vet jo ikke hvem De er heller.

– Det tjener ikke til noe. En sier navnet sitt, og så får alle vite det.

– Gjør det noe, da?

16

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 17 av 349)

– Det blir bråk. Ingen må vite om det.

En intrigemaker, tenkte Adamsberg. Som kanskje ville ende opp med to store never brødinnmat i halsen en dag. Men en intrigemaker som var vettskremt av en bestemt grunn, og det bekymret ham fortsatt. Noen som kommer til å dø.

De hadde snudd og var på vei tilbake til Kriminalavdelingen.

– Jeg ville bare hjelpe Dem, frue. Jeg hadde iakttatt Dem en stund.

– Og den mannen der borte? Er han sammen med Dem? Iakttok han meg også?

– Hvilken mann?

– Der borte, han med det merkelige håret med oransje spetter i, er han sammen med Dem? Adamsberg så opp og fikk øye på Veyrenc som sto lent mot inngangsporten tyve meter fra dem. Han hadde ikke gått inn, han sto og ventet ved siden av duen, som heller ikke hadde rørt seg.

– Han der, sa Adamsberg, – han ble skadet med kniv da han var liten. Og på arrene vokste det ut igjen rødt hår. Jeg råder Dem til ikke å nevne det.

– Det var ikke vondt ment, jeg er ikke noe flink til å snakke.

Jeg sier nesten aldri noe i Ordebec.

– Det gjør ikke noe.

– Men barna mine snakker mye.

– Javisst.

Men hva pokker går det av den duen? brummet Adamsberg for seg selv. Hvorfor flyr den ikke sin vei?

Fullmektigen var lei av det ubesluttsomme kvinnemennesket, og ville heller se nærmere på den urørlige duen. Samtidig gikk Veyrenc bort til henne med tunge skritt. Utmerket, han kunne ta seg av henne, så sant det var bryet verdt, da. Veyrenc ville greie det fint. Han hadde et tillitvekkende, rundt fjes og et overbevisende, skjevt smil, et fortrinn som Adamsberg i sin tid hadde misunt ham hett og inderlig*, og som hadde satt dem opp mot hverandre i en bitter strid. Nå var de begge nesten ferdige *∗

se Fred Vargas: Den tredje jomfru (Aschehoug 2008)

17

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 18 av 349)

med å slette ut de siste restene av den. Mens Adamsberg forsiktig løftet opp den ubevegelige fuglen, kom Veyrenc tilbake uten å forhaste seg, i følge med den tynne lille damen som pustet litt fort. Hun gjorde seg faktisk så uanselig at Adamsberg kanskje ikke ville ha lagt merke til henne uten den blomstrete kjolen. Uten den ville hun kanskje vært usynlig.

– En eller annen drittsekk har bundet sammen føttene på den, sa han til Veyrenc og gransket den skitne duen han holdt i hendene.

– Tar dere hånd om duene også? spurte den lille damen uten ironi. – Jeg ser at det er en hel masse duer her, det er ikke renslig.

– Men denne her, sa Adamsberg kort, – den er ikke en hel masse, den er en enkelt due, en enslig due. Det gjør hele forskjellen.

– Javisst, sa damen.

Forståelsesfull, og egentlig passiv. Kanskje han hadde tatt feil, kanskje kom hun ikke til å ende opp med halsen full av brødinnmat. Kanskje var hun ikke noen intrigemaker. Kanskje hun virkelig hadde problemer.

– Er det fordi De liker duer? spurte hun.

Adamsberg så på henne med det uklare blikket sitt.

– Nei, sa han. – Men jeg liker ikke sånne drittsekker som binder sammen føttene på dem.

– Nei visst.

– Jeg vet ikke om de driver med den leken der De kommer fra, men her i Paris gjør de det. De fanger en fugl og binder føttene sammen med tre centimeter snor imellom. Da kan den bare bevege seg med bittesmå skritt, og den kan ikke fly. Den pines langsomt ihjel av sult og tørst. Det er det leken går ut på.

Og jeg hater den leken, og jeg akter å finne det krapylet som har lekt med denne her.

Adamsberg gikk inn den store porten til Kriminalavdelingen og lot damen og Veyrenc bli stående igjen på fortauet. Damen stirret fascinert på Veyrencs hår, som var mørkebrunt og ispedd noen sjokkerende røde lokker.

– Skal han virkelig ta seg av den duen? spurte hun forfjamset.

– Men det er for sent, skjønner De. Fullmektigen Deres hadde 18

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 19 av 349)

fullt av lopper på armene. Det viser at duen er for svak til å stelle seg.

Adamsberg betrodde duen til avdelingens største dame, førstebetjent Violette Retancourt. Han stolte blindt på hennes evne til å ordne opp. Hvis ikke Retancourt kunne redde fuglen, var det ingen som kunne det. Den usedvanlig høye og usedvanlig omfangsrike førstebetjenten gren på nesen, det lovet ikke godt. Fuglen var i dårlig forfatning, huden på føttene var ødelagt der den hadde slitt for å komme fri fra snoren, som hadde skåret seg inn i kjøttet. Den var underernært og dehydrert. Vi får se hva vi kan gjøre, sa Retancourt. Adamsberg nikket, og strammet leppene som hver gang han støtte på utslag av grusomhet. Den snorstumpen hørte til blant dem.

I følge med Veyrenc kom den lille damen forbi den imponerende førstebetjenten og så opp på henne med instinktiv ærbødighet. Raskt og effektivt tullet Retancourt fuglen inn i et vått klede, og sa til Veyrenc at hun skulle ta seg av føttene senere, prøve å få løsnet snoren. I Retancourts store hender lå duen fullstendig stille. Den hadde overgitt seg, slik enhver ville ha gjort, i frykt og beundring.

Den lille damen virket roligere da hun satte seg på Adamsbergs kontor. Hun var så tynn at hun fylte bare halve stolsetet.

Veyrenc stilte seg i et hjørne og betraktet disse omgivelsene som hadde vært så velkjente for ham. Det var ennå tre og en halv time igjen til han måtte ta sin beslutning. En beslutning han allerede hadde tatt, etter hva Adamsberg sa, men som han ikke kjente selv. På veien gjennom det store fellesrommet hadde han fanget opp et fiendtlig blikk fra adjutant Danglard som sto og rotet i arkivet. Det var ikke bare versene hans Danglard ikke likte, det var ham selv.

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 20 av 349)

3

Den lille damen hadde omsider gått med på å oppgi navnet sitt, og Adamsberg noterte det på et løst ark, en skjødesløshet som bekymret henne. Kanskje hadde fullmektigen slett ikke til hensikt å ta seg av henne.

– Valentine Vendermot, med en o og en t, gjentok han. Han hadde alltid hatt problemer med nye ord, og i særdeleshet med egennavn. – Og De er fra Ardebec.

– Fra Ordebec. I Calvados.

– De har barn, sier De? – Fire stykker. Tre sønner og en datter. Jeg er enke.

– Hva var det De ville fortelle meg, fru Vendermot?

Hun åpnet den store vesken sin igjen, og tok opp en lokalavis. Hendene skalv litt da hun brettet den ut og la den på skrivebordet.

– Det gjelder den mannen. Han er forsvunnet.

– Hva heter han?

– Michel Herbier.

– En venn av Dem? En slektning?

– Å nei. Snarere tvert om.

– Med andre ord?

Adamsberg ventet tålmodig på svaret, som lot til å være vanskelig å få formulert.

– Jeg avskyr ham.

– Ja ha ja, sa Adamsberg og grep avisen.

Mens han konsentrerte seg om den korte notisen, kastet damen engstelige blikk på veggene, inspiserte først den høyre og så den venstre, uten at han kunne skjønne hvorfor hun var blitt urolig igjen. Hun var visst redd for alt. Redd for storbyen, 20

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 21 av 349)

redd for folk, redd for folkesnakk, redd for ham. Han kunne heller ikke skjønne hvorfor hun hadde reist helt hit for å fortelle ham om denne Michel Herbier, når hun hatet fyren. Herbier, pensjonist og ivrig jeger, hadde forsvunnet fra sitt hjem med mopeden sin. Etter en ukes fravær hadde gendarmene undersøkt huset hans for sikkerhets skyld. Innholdet i de to fryseskapene hans, som hadde vært stappfulle av all slags vilt, var i sin helhet tømt ut på gulvet. Det var alt.

– Dette kan jeg ikke blande meg opp i, sa Adamsberg unnskyldende og rakte henne avisen. – Hvis denne mannen er forsvunnet, forstår De vel at det selvsagt er det lokale gendarmeriet som må ta seg av saken. Og hvis De vet noe som helst, er det dem De må snakke med.

– Det er ikke mulig, fullmektig.

– De kommer ikke godt overens med det lokale gendarmeriet?

– Nei. Det var derfor jeg fikk navnet Deres av presten. Det var derfor jeg reiste hit.

– For å fortelle meg hva, fru Vendermot?

Hun så ned og glattet på den blomstrete kjolen. Det var lettere for henne å snakke når ingen så på henne.

– Det som har skjedd med ham. Eller det som kommer til å skje med ham. Han er død, eller så kommer han til å dø, hvis ingen gjør noe.

– Det kan jo se ut som han simpelthen er bortreist, siden mopeden hans er borte. Vet De om han har tatt med seg noen eiendeler?

– Nei, ingenting, bortsett fra et gevær. Han har mange geværer.

– Da kommer han sikkert tilbake snart, fru Vendermot. De vet jo godt at vi ikke har lov til å etterlyse en voksen mann bare fordi han blir borte noen dager.

– Han kommer ikke tilbake, fullmektig. Mopeden betyr ikke noe. Den er forsvunnet for at de ikke skal lete etter ham.

– Sier De dette fordi han er blitt truet?

– Ja. – Har han en fiende?

– Herregud, fullmektig, verdens skrekkeligste fiende.

– Vet De navnet?

21

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 22 av 349)

– Trøste og bære, det er forbudt å si det.

Adamsberg sukket, han syntes mer synd på henne enn på seg selv.

– Og De tror at denne Michel Herbier har flyktet?

– Nei, han vet det ikke. Han er sikkert død alt. Han ble grepet, skjønner De. Adamsberg reiste seg og gikk fra den ene veggen til den andre en stund, med hendene dypt i lommene.

– Fru Vendermot, jeg kan gjerne høre på Dem, jeg kan til og med gjerne varsle gendarmeriet i Ordebec. Men jeg kan ikke gjøre noe uten å forstå. Vent et øyeblikk.

Han gikk ut av kontoret sitt og bort til adjutant Danglard, som fortsatt sto med gretten mine og bladde i arkivet. Blant de mange milliarder opplysninger som lå lagret i hjernen hans, hadde Danglard også navnene på nesten alle sjefer og nestkommanderende for landets gendarmerier og politistasjoner.

– Kapteinen for gendarmeriet i Ordebec, sier det Dem noe, Danglard?

– I Calvados?

– Ja. – Han heter Émeri, Louis Nicolas Émeri. Han har navnet Louis Nicolas etter sin ane på morssiden, Louis Nicolas Davout, keiserlig marskalk, kommandant for tredje korps i Napoleons store hær. Vant slag ved Ulm, Austerlitz, Eylau og Wagram, ble hertug av Auerstädt og fyrste av Eckmühl etter en av sine berømte seire, kanskje en av Napoleons betydeligste generaler.

– Danglard, det er mannen av i dag jeg er interessert i, gendarmen i Ordebec.

– Nettopp. Han er uhyre stolt av sin avstamning, han lar aldri noen glemme den. Han kan med andre ord være hovmodig, stolt, krigersk. Bortsett fra det napoleonske arvegodset er det en ganske hyggelig fyr, en forstandig politimann, forsiktig, kanskje litt for forsiktig. I førtiårene. Han har ikke gjort seg bemerket i sine tidligere stillinger, i utkanten av Lyon, tror jeg. Han tar livet med ro i Ordebec, det er et fredelig sted.

Adamsberg gikk tilbake til kontoret sitt, der damen hadde gjenopptatt sin omhyggelige gransking av veggene.

– Det er ikke enkelt, jeg er klar over det, fullmektig. Det er 22

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 23 av 349)

egentlig forbudt å snakke om det, forstår De. Det kan føre til et forferdelig bråk. Si meg, er de veggreolene Deres ordentlig festet, i det minste? For De har lagt tunge dokumenter øverst og lette nederst. De kunne jo ramle i hodet på folk. Man må alltid legge de tyngste nederst.

Redd for politiet, redd for ustø reoler.

– Hvorfor avskyr De denne Michel Herbier?

– Alle avskyr ham, fullmektig. Han er et brutalt råskinn, og sånn har han alltid vært. Ingen snakker med ham.

– Det kan jo være forklaringen på at han har reist fra Ordebec, sa Adamsberg og grep avisen igjen.

– Han er ugift, står det, pensjonist, fireogseksti år. Hvorfor ikke dra sin vei og begynne et nytt liv? Har han familie noe sted?

– Han har vært gift en gang. Han er enkemann.

– Er det lenge siden?

– Ja, mer enn femten år.

– Ser De ham fra tid til annen?

– Nei, aldri. Han bor litt utenfor Ordebec, så det er lett å unngå ham. Og det er best for alle parter.

– Men naboene har tross alt vært bekymret for ham.

– Ja, familien Hébrard. Det er bra mennesker. De så at han dro av gårde ved sekstiden om kvelden. De bor på den andre siden av veien, ser De. Mens han bor femti meter unna, langt inne i Bigard-skogen, ved den gamle søppelfyllinga. Det er så rått og fuktig inni der.

– Hvorfor ble de bekymret, når de hadde sett ham kjøre i vei på mopeden?

– Fordi han vanligvis gir dem nøkkelen til postkassa når han skal bort. Men ikke denne gangen. Og så hadde de ikke hørt ham komme hjem. Og så var postkassa hans så full at den fløt over. Og det betyr av Herbier ikke hadde tenkt å bli borte lenge, og at noe hadde forhindret ham i å vende tilbake. Gendarmene sier at de ikke har funnet ham på noe sykehus.

– Da de undersøkte huset hans, fant de innholdet i fryseskapene tømt utover gulvet.

– Ja. – Hvorfor hadde han så mye kjøtt? Har han hunder?

– Han er jeger, han fryser ned alt viltet. Han dreper en masse dyr, og han deler ikke med noen.

23

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 24 av 349)

Det gikk et lite grøss gjennom henne.

– Betjent Blériot – han er ganske grei mot meg, han, ikke sånn som kaptein Émeri – fortalte meg om det. Det var et forferdelig syn, sa han. Utover gulvet lå det strødd en halv villsvinpurke, med hele hodet, og lår av dåkoller, og kaninhunner og villsvinunger og rapphøns. Alt sammen hulter til bulter, fullmektig. Det hadde ligget der og råtnet i flere dager da gendarmene kom. I denne varmen er det farlig med all den råttenskapen.

Redd for bokreoler og redd for bakterier. Adamsberg skottet bort på det store hjortegeviret som fortsatt lå på kontorgulvet hans og samlet støv. En praktfull gave fra nettopp en normanner.* – Dåkoller og kaninhunner? Han er observant, den betjenten. Er han også jeger?

– Nei da. Vi sier naturligvis «dåkoller» og «kaninhunner» fordi vi vet åssen han er, Herbier. Han er en motbydelig jeger, full av ren og skjær ondskap. Han dreper bare hunndyr og unger, gjerne hele kull. Han skyter til og med drektige hunner.

– Hvordan vet De det?

– Det er noe alle vet. Han ble dømt en gang fordi han hadde drept en villsvinhunn og de nyfødte ungene hennes. Dådyrkalver også. Det er synd og skam. Men ettersom han bare går på jakt om natten, kniper Émeri ham aldri. Én ting er sikkert, det er ingen som vil jakte sammen med ham lenger. Ikke engang kjøtteterne godtar ham. Han er utvist fra Ordebecs jegerforening.

– Han har med andre ord dusinvis av fiender, fru Vendermot.

– Det er heller det at ingen vil omgås ham.

– Tror De at det er jegere som vil ham til livs? Er det det De tror? Eller kanskje anti-jegere?

– Å nei, fullmektig. Det er noe helt annet som har grepet ham.

Etter å ha vært ganske talefør en stund, gikk den lille damen i stå igjen. Hun var fremdeles redd, men lot ikke til å engste seg for bokreolene lenger. Adamsberg fornemmet en dypereliggende, rotfestet angst som han ikke kunne se bort fra. Det *∗

Se Fred Vargas: Den tredje jomfru (Aschehoug 2008)

24

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 25 av 349)

hadde jo ikke vært nødvendig å komme helt fra Normandie bare på grunn av Herbier.

– Hvis De ikke vet noe, sa han trett, – eller hvis De ikke har lov til å snakke om det, kan jeg dessverre ikke hjelpe Dem. Adjutant Danglard hadde stilt seg opp i døren og gjorde utålmodige tegn til ham. Det var kommet inn en ny melding om jentungen på åtte som hadde rømt ut i Versailles-skogen etter å ha knust en flaske juice i hodet på grandonkelen sin. Gamlingen hadde klart å ringe politiet før han besvimte. Adamsberg lot Danglard og den lille damen forstå at han stengte butikken.

Sommerferien sto for døren, om tre dager ville en tredjedel av avdelingens personale være bortreist, de måtte gjøre seg ferdige med påbegynte saker. Fru Vendermot forsto at hun ikke hadde lang tid på seg. I Paris spiller de ikke tiden, hadde presten advart henne, selv om den vesle fullmektigen hadde vært snill og tålmodig med henne.

– Lina, det er datteren min, skyndte hun seg å si, – hun så ham. Herbier. Hun så ham to uker og to dager før han forsvant. Hun fortalte det til sjefen sin, og det endte med at hele Ordebec fikk vite det.

Danglard fortsatte å rydde i arkivet, med en ergerlig rynke tvers over den høye pannen. Han hadde sett Veyrenc på Adamsbergs kontor. Hva hadde han der å gjøre? Kom han til å undertegne? Bli politimann igjen? Avgjørelsen skulle tas i kveld. Danglard stoppet ved kopimaskinen og klappet den svære katten som slanget seg på lokket, han søkte trøst i den myke pelsen. Årsaken til hans antipati for Veyrenc tålte ikke dagens lys. Det var ren og skjær sjalusi, murrende og seiglivet, nesten feminin, en ubetvingelig trang til å holde ham unna Adamsberg.

– Vi er nødt til å skynde oss, fru Vendermot. Datteren Deres så ham, og noe fikk henne til å tro at han kom til å bli drept?

– Ja. Han skrek. Og det var tre andre sammen med ham.

Det var om natten.

– Sloss de? På grunn av dåkollene og kalvene? Var det en sammenkomst? En jegermiddag?

– Nei, nei.

– Kom igjen i morgen eller en annen dag, sa Adamsberg oppgitt og gikk mot døren. – Kom igjen når De kan snakke.

25

T YPE-IT AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 26 av 349)

Danglard sto lent mot skrivebordet sitt og ventet på ham med et dystert uttrykk.

– Har vi fått tak i jentungen? spurte Adamsberg.

– Karene hentet henne ned fra et tre. Hun hadde klatret helt til topps som en liten villkatt. Hun har en ørkenrotte i hendene som hun ikke vil gi slipp på. Ørkenrotta ser ut til å ha det bra.

– En ørkenrotte, Danglard?

– Det er en liten gnager. Ungene er ville etter dem.

– Og jentungen? Hvordan er det med henne?

– Omtrent som den duen Deres. Halvdød av sult og tørst og utmattelse. Hun blir tatt hånd om. En av sykepleierskene nekter å gå inn på rommet på grunn av ørkenrotta som har gjemt seg under sengen.

– Sier hun noe om hvorfor hun gjorde det?

– Nei. Danglard svarte forbeholdent, han hadde sitt å gruble over.

Han var ikke i humør til å prate i dag.

– Vet hun at grandonkelen har stått det over?

– Ja, og hun virket lettet og skuffet. Hun hadde bodd alene med ham i gud vet hvor lang tid, og hadde aldri satt sine ben på skolen. Det er visst slett ikke så sikkert at han er grandonkelen hennes.

– Vel, vi får la Versailles overta resten. Men si fra at de ikke må ta livet av ørkenrotta hennes. De må sette den i et bur og gi den mat.

– Er det så viktig?

– Selvfølgelig, Danglard! Den er kanskje det eneste hun har, stakkars unge. Et øyeblikk.

Adamsberg tok en rask tur innom kontoret til Retancourt, som var i ferd med å fukte duens føtter.

– Har De desinfisert den?

– En ting av gangen, svarte Retancourt. – Jeg måtte tilføre fuktighet først.

– Utmerket. Ikke kast snoren, jeg vil ha prøver. Justin har sagt fra til teknikeren, han kommer straks.

– Den dret på meg, bemerket Retancourt rolig. – Hva er det hun vil, den lille damen? spurte hun og nikket mot kontoret hans.

– Si meg noe som hun ikke vil si. Ubesluttsomheten person26

T YPE-I T AS, 14.02.2012 ORDRE: 25146 (s . 27 av 349)

lig. Hun får gå sin vei av seg selv, eller vi kaster henne ut når vi stenger.

Retancourt trakk litt hånlig på skuldrene, hun hadde ingen forståelse for ubesluttsomhet. Hvilket gjorde henne atskillig raskere i vendingen enn noen av de andre syvogtyve i avdelingen.

– Og Veyrenc? Han nøler, han også?

– Veyrenc har bestemt seg for lenge siden. Politi eller lærer, hva ville De ha valgt? Læreryrket er en dyd som man blir bitter av. Politiyrket er en last som man blir stolt av. Og siden det er lettere å gi avkall på en dyd enn på en last, har han ikke noe valg. Jeg drar til Versailles og ser på den såkalte grandonkelen.

– Hva gjør vi med duen? Jeg kan ikke ta den med hjem, broren min er allergisk mot fjær.

– Bor han hos Dem? – For tiden. Han har mistet jobben, han stjal noen smørekanner og en kasse bolter på verkstedet.

– Kunne De komme hjem til meg i kveld? Med duen?

– Det er greit, brummet Retancourt.

– Husk å se opp for kattene som lusker rundt i hagen.

Den lille damen la en forsiktig hånd på Adamsbergs skulder. Han snudde seg.

– Den natten, sa hun langsomt, – så Lina Den rasende horden dra forbi.

– Hvem, sa De? – Den rasende horden, gjentok damen lavt. – Og Herbier var der. Og han skrek. Og de tre andre også.

– Er det en forening? Noe som har med jakt å gjøre?

Fru Vendermot stirret vantro på Adamsberg.

– Den rasende horden, gjentok hun enda lavere. – Den ville jakten. Har De ikke hørt om den?

– Nei, sa Adamsberg uten å å vike for det himmelfalne blikket hennes. – De får komme igjen en annen dag og fortelle meg om den.

– Men har De ikke engang hørt hva den kalles? Hellequinhorden? hvisket hun.

– Beklager, sa Adamsberg og geleidet henne tilbake til kontoret sitt. – Veyrenc, har du hørt om Den kjasende horden før? spurte han og rasket med seg nøklene og mobilen sin.

27