Issuu

FRA SOFA TIL ULTRALØP

Fra sofa til ultraløp følger Vita og Wandas treningsreise: oppturene, nedturene og jakten på løpegleden. Deres personlige trener Tonje Jenssen gir konkrete tips og råd som kan hjelpe deg på veien. Denne boka er både en inspirerende treningsbiografi og en praktisk håndbok for deg som vil komme i gang med løping – og fortsette!

VITA & WANDA

FINN LØPEGLEDEN – ENTEN DU SKAL LØPE 5 ELLER 50 KM

FRA

TIL

VITA & WANDA

SOFA

ULTRALØP

TIPS OG RÅD FRA

PT TONJE JENSSEN

En treningsbiografi om medgang, motgang og jakten på løpeglede

ISBN 978-82-03-46363-1

OmslagVW-final.indd 1

2026-08-24 13:03

VITA OG WANDA MASHADI og Tonje Jenssen

FRA SOFA TIL ULTRALØP En treningsbiografi om medgang, motgang og jakten på løpeglede

Skrevet med hjelp av Even Vaa

VITA & WANDA

Først 8

TONJES TIPS

Tålmodighet og kontinuitet 16

Starten 12 Jakten på trening 18 Jakten på mening 28 Den første 10-kilometeren 36 De første konkurransene 42 «Kan vinden bare ta meg nå?» 50 Det første ultraløpet 56 Titanic-øyeblikket 66 Wandas drøm 74 Vitas drøm 82 Til slutt 100 Vita & Wandas 14 treningstips 105

Hvordan komme i gang? 26 Når progresjonen stopper 34 Fire enkle økter med ulike mål 40 Styrketrening for løpere 48 Det sitter i hodet 54 Restitusjon 64 Å bli en som trener 72 Intensitet 80 Kosthold og oppskrifter 88

Først

WANDA: Omtrent da pandemien traff Norge, kjente vi oss slitne. Jeg skriver «vi» fordi Vita og jeg både bor sammen, har hund sammen og jobber sammen, noe som selvfølgelig kan ha å gjøre med at vi er eneggede tvillinger å gjøre. Det betyr likevel ikke at vi tenker og føler det samme til enhver tid. Men det gjorde vi altså den gangen for fire–fem år siden. Det var så ille at vi kronisk unngikk trapper, særlig når vi hadde bæreposer i hendene. Som om vi var på konstant leit etter rulletrapper og snarveier som gjorde at vi slapp å bevege oss. Vi brukte bilen til absolutt alt, til og med til matbutikken, selv om den lå typ et kvart steinkast unna leiligheten. Og vi kunne se treningssenteret, som vi begge var støttemedlemmer i, fra det ene soverommet. Likevel gadd vi ikke å dra dit. VITA: Nå høres det kanskje ut som vi aldri trente. Det stemmer ikke. I perioder var vi faktisk ganske ekstreme. Greia var at vi trente uten mål og mening. Det gjorde at vi blant annet havnet langt ut i mealprepping-tåka, altså at vi telte hver minste kalori og spiste nøyaktig det samme hver eneste dag, noe jeg husker ødela Wandas forhold til særlig én råvare: WANDA: Jeg hater fortsatt torskeloin, for å si det sånn. VITA: Men ingenting av dette var matens skyld. Hovedproblemet var at vi altfor ofte lå på sofaen og scrollet, der den ene treningstrenden etter den andre dukket opp på skjermen, før vi gikk hodestups inn i dem alle sammen, enten det var kickboksing, tunge løpeøkter eller dyre treningsprogrammer på nett. Da sixpacken, vektreduksjonen eller hva det nå var vi lette etter ikke kom med en gang, gikk vi lei og ga opp. La oss på sofaen igjen og ventet på neste trend. Sånn sett var vi selve definisjonen på jojo-trening. Vi forsto det nok ikke der og da. Men vi manglet kontinuitet og en tydelig plan. WANDA: Og det er selvfølgelig derfor vi skriver denne boka. Vi vet hvordan det er å føle seg så ferdig etter jobb at du bare har lyst til å krølle deg sammen under et teppe. Vi vet også hvordan det er å la dårlige

unnskyldninger komme foran treningen. Og ikke minst hvordan det er å sammenligne seg selv med andre, for eksempel ved å se på Therese Johaug og tenke at det ikke er noen vits i trene, fordi vi ville uansett aldri komme til å bli like godt trent som henne. VITA: Poenget er at vi ikke er Therese Johaug. WANDA: Ikke kommer vi noensinne til å bli det heller. VITA: Vi tror at mye handler om det, å innse at alle – til og med vi som er eneggede tvillinger – er forskjellige. Å bli klar over at trening handler om å finne hva som fungerer best for deg. WANDA: Og så trenger det ikke å være alt eller ingenting. Det går faktisk an å pynte seg og ta seg en god fest den ene dagen, å dra på fjelltur med gode venner den andre dagen og å trene den tredje dagen. Selv om det kan ta tid å komme seg dit, er Vita og jeg er to eksempler på det. Vi har i alle fall ikke vært i færre bursdager eller sluttet å gå på røde løpere bare fordi vi har fått sansen for å trene og å løpe veldig, veldig, veldig langt. VITA: Selv om denne boka heter Fra sofa til ultraløp, er ikke målet nødvendigvis å verve deg til løpingen heller. Målet er å inspirere deg til å finne din greie, og til å overbevise deg om at det meste er mulig med en god plan – eller Tonje, som PT-en vår heter, og som du snart skal få bli kjent med. Om vi har fått det til, kan du få det til også!

Vita & Wanda

Starten

VITA: Wanda og jeg har egentlig hatt et godt utgangspunkt for idrett og fysisk aktivitet. Under oppveksten på knøttlille Skotterud i Eidskog kommune, var vi innom både håndball, turn, dans og fotball, i tillegg til at vi hadde en diger trampoline i hagen der vi bodde. Selv om vi var ivrige etter å prøve nye ting, klaffet ikke alt like bra. Sånn sett startet den nevnte jojo-treningen kanskje allerede her. For eksempel varte ikke håndballkarrieren i mer enn to treninger og én treningskamp – som ingen av oss spilte, rett og slett fordi vi aldri forsto reglene og hva alle strekene på banen betydde. Og turningen ebbet ut da færre og færre barn møtte opp til treningene – til slutt var det nesten bare vi som møtte opp, noe som selvfølgelig ikke var nok til å dra fram springbrett, ringer og balansebommer hver onsdag. Det var streker på fotballbanen også. Men de klarte vi av en eller annen grunn å forstå, muligens fordi vi trivdes bedre med å ha ballen i beina, ikke i hendene, samtidig som fotball generelt var mer populært, og derfor også mer tilgjengelig. Uansett sto fotballen etter hvert igjen som den ene tingen vi skulle fortsette med videre da vi ble tenåringer og begynte på ungdomsskolen. Jeg var angrepsspiller, mens Wanda holdt seg på midtbanen. Selv om det ble mer fokus på ferdigheter, og selv om laget vokste ved både å gå fra syv til elleve utespillere – og ved å bli en sammensmeltning av flere mindre bygdeklubber – fikk alle fortsatt spille. På den måten var fotball fortsatt gøy. WANDA: Og nødvendig. Det var nemlig nå mobbingen begynte. På Skotterud kunne de fleste speile seg i snøen om vinteren. Vi, som hadde foreldrene fra Iran, kunne jo ikke det. Det ble med andre ord mye drittslenging. N-ordet gikk igjen. Kommentarer om store neser og feil hårfarger også. Det var ikke bare klassekamerater og jevnaldrende som hakket på oss. For på denne tiden hadde pappa kjøpt noen ganske

dyre Bergans-jakker til oss, noe flere foreldre mente bidro til et usunt merkepress i klassen. Vi ble til og med, ganske absurd, innkalt til rektors kontor på grunn av de jakkene. På den måten ble fotballen et slags fristed i all uroen. Da de beste på laget, som ikke var oss, begynte å bli plukket ut til kretslaget – en slags landslagsskole der de beste i sin alder matches opp mot hverandre – skulle en kanskje tro at vi tok hintet og sluttet. Men nei da, det gjorde oss bare motiverte til å kjempe videre. Så skilte mamma og pappa seg, noe som selvfølgelig var både trist, kjipt og vanskelig. Det rare var at skilsmissen skulle bli en vei ut av mobbingen, som bare hadde blitt verre. Mamma bestemte seg nemlig for å flytte halvannen time unna, til Strømmen, der det skulle være langt mindre blendahvitt. Vel vitende om at vi måtte ta farvel med Eid skog fotball, bestemte Vita og jeg oss for å bli med. På dette tidspunktet gadd ikke folk engang å invitere oss til bursdager og overnattinger. Og vi ble stadig baksnakket på Nettby, som var en slags forgjenger til Facebook. For eksempel begynte folk å skrive inn datoen for når vi skulle flytte, etterfulgt av et hjerte på profilene sine. Det var jo ikke noe gøy å se sånt. Så hva hadde vi egentlig å tape?

Som å ha kjærlighetssorg VITA: Den aller første sommeren på Strømmen begynte vi å henge på fotballbanen like ved mammas hus. Uten at vi noen gang var fattige, var det her alle med foreldre som ikke hadde råd til å gi barna sine syden ferier hang. Selv om vi spilte mye mot gutter, var det også her vi fant vår første jentegjeng, noen å snakke om mensen, klær og mote med. Kort oppsummert ble både det sosiale og fotballferdighetene bedre denne sommeren. Det var også nå vi søkte oss inn på Strømmens jentelag, som skulle bli limet i det meste foretok oss de neste årene. Uavhengig av lag og kjønn, var vi på fornavn med alle. Vi reiste rundt på cuper,

og var antagelig mer på treningsanlegget enn vi var hjemme. Skolen ble også snart full av fotball. Etter to år på idrettslinjen på Rælingen videregående skole, tok vi siste året på toppidrettslinja på Lørenskog, først og fremst fordi fotball sto på programmet. Vi tenkte nok ikke over det da, men det var de faste rutinene som gjorde oss gode, å møte opp til trening, enten det var styrketrening eller skuddøvelser, til faste tidspunkter og trygge rammer. Så gode at vi dro videre til Vålerenga da vi var rundt 20, der det samme fellesskapet rundt fotballen fortsatte. Det var likevel bare et spørsmål om tid før det ble for seriøst. Vita falt nok av et par måneder før meg. Men også jeg forsto snart at jeg aldri kom til å bli noen ny Ada Hegerberg, selv om jeg hadde rykket opp fra junior- til rekruttlaget. Plutselig hadde nivået skutt i været. Og med det høye nivået forsvant også gleden. Det var derfor jeg søkte meg til sykepleierstudiet, noe jeg også fortalte til treneren, at jeg muligens ikke ville få med meg absolutt alle treningene framover på grunn av studiene. – Da må du nesten velge mellom studiene og fotballen, var hans svar. For meg var det valget en no brainer. Fotball hadde blitt mer plikt enn gøy, et sted for loggføringer og evalueringer. Dermed valgte jeg naturligvis til slutt studiene. Tiden etterpå var litt som å ha kjærlighetssorg. Særlig siden mange av vennene våre fortsatte å spille. Mens de opprettholdt kamp- og treningsavtalene med laget, var vår treningskalender tom. Vi hadde ingen umiddelbar plan om å fylle den, heller. Vår trening handlet om fotball. Og fotball føltes ikke som trening. Så hva var vitsen med å trene når vi ikke skulle spille fotball?

TONJE JENSSEN | Performance coach, mentaltrener, terapeut og PT

TONJES

TIPS

Tålmodighet og kontinuitet Jeg har jobbet fulltid som trener siden 2005, og har fulgt mennesker, ikke bare Vita og Wanda, på alle nivåer – fra nybegynnere, til personer i rehabilitering og toppidrettsutøvere. Gjennom alle disse årene ser jeg det samme mønsteret: Folk som ønsker å bli bedre trent – og som egentlig er veldig klar over hva som bør gjøres – får det likevel ikke til. Min erfaring er at dette hverken har med latskap eller mangel på viljestyrke å gjøre, at disse menneskene snarere mangler struktur og en plan som er tilpasset livet de lever. Raske løsninger og ekstreme opplegg eksisterer ikke i min verden. Det som faktisk fungerer, er å starte enkelt, å gradvis bygge stein på stein for å skape noe som faktisk varer. Det er ikke det du gjør i noen få uker som betyr noe: Endring skapes over tid.

Litt er bedre enn ingenting Som mentaltrener vet jeg også at det er summen av alt som avgjør om du lykkes eller ikke. Det betyr at trening, vaner, tanke mønstre, stress og hverdagsliv er faktorer som påvirker hverandre. Siden livet skjer hvert eneste sekund, og ting ikke alltid går som planlagt, må selv den beste planen kunne justeres av og til. Det er her mange går i fella. Jeg vet at mange dropper å trene dersom de ikke får gjort absolutt alt de har planlagt. Istedenfor å trene litt, setter de seg heller ned i sofaen, fordi de kjenner at vitsen med økten forsvinner. Det er nettopp dette som stopper progresjonen. Når livet skjer, trenger du selvfølgelig ikke å gjøre alt. Trikset er å gjøre noe, enten det er en kortere økt, en roligere økt eller en halv økt. Klarer du det, å gjøre det beste ut av situasjonen, skjer det nemlig noe viktig. Ikke bare unngår du tankekjør og dårlig samvittighet, du opprettholder også kontinuiteten, som er avgjørende for å oppnå resultater.

FRA SOFA TIL ULTRALØP

VITA & WANDA

FINN LØPEGLEDEN – ENTEN DU SKAL LØPE 5 ELLER 50 KM

FRA

TIL

VITA & WANDA

SOFA

ULTRALØP

TIPS OG RÅD FRA

PT TONJE JENSSEN

En treningsbiografi om medgang, motgang og jakten på løpeglede

ISBN 978-82-03-46363-1

OmslagVW-final.indd 1

2026-08-24 13:03