Issuu

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 1 av 512) NOT PRINT READY!

BrĂ¸dre

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 2 av 512) NOT PRINT READY!

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 3 av 512) NOT PRINT READY!

Erling E. Guldbrandsen

BrĂ¸dre Roman

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 4 av 512) NOT PRINT READY!

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 19 av 512) NOT PRINT READY!

Kapittel 1 – Turnstanga

1988 Helge stavret seg på beina. Lysflekker danset for øynene mens Åsmund støttet ham, den magre kameraten stinket av svette og panikk. Han hørte brølene til Vidar og oppfattet gradvis hva som foregikk: Brølene til broren, og Åsmunds jamring, å nei å nei, midt i råskapen, en lørdags natt, å nei å nei. Han innså ikke før dagen etter, da han spydde på steingulvet på Munch-museet, at han hadde fått en kraftig hjernerystelse. Ødelagt i slagsmål, han, Helge? Han ble hjulpet ned på toalettet mens øynene gikk i kryss; ja, hjernerystelse, ble det senere konstatert, medisinsk sakkyndig, på legesenteret; en hodeskade, og så han som holdt på med magistergraden, innspurtsfasen på avhandlingen, hjernerystelse og flere ribbeinsbrudd. Knyttnevene hadde rammet tinningen og kroppen og slengt ham utfor en steintrapp; skadene satte ham ut av spill i måneder, han måtte utsette alt. Men det var langt fra det verste. De tre vennene var kommet nedover fra Lorry i Hegdehaugsveien og ble nektet adgang på Apotheket Bar & Restaurant. De hadde kranglet med dørvaktene, hvorfor slapp de ikke inn, de skulle bare ta en øl? Vaktene sto på sitt, dere kommer ikke inn. – Og hvorfor ikke? – Dere angriper oss med stein. – Hva? 19

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 20 av 512) NOT PRINT READY!

– Dere er bråkmakere. Bare stikk. Hør, dette var en misforståelse, dette var stamstedet deres, tidsskriftkontoret rett opp trappa, Åsmund krevde å få snakke med innehaveren, jeg kan forklare … Den svære vakten støtte ham voldsomt bakover. Vidar begynte å kalle dem grobianer, gorillaer, aper, ikke særlig diplomatisk, foresvevde det Helge, en eskalering av konflikt, broren tøff som alltid. Det hånlige fliret, kjeften som gikk, de svære armene litt ut fra kroppen og nevene halvt lukket. Brått hadde Helge sprintet opp trappene og inn korridoren. Hvorfor det, og hvorfor han? Han hørte Vidars stemme fra gata og løp rett inn i en blond kjempe, de bakset meningsløst i halvmørket. Den digre armen lukket seg rundt nakken, stemmelyden gjallet i korridoren, han fikk ikke luft. Halsen! Helge fikk tak i tommelen og brakk den rett ut, det skjedde på impuls, han kunne jo ikke slåss. Slaget traff ham tungt i høyre tinning, det gnistret for øynene som et halleluja og et Barabbas, han ble slengt bevisstløs nedover steintrappa, som en filledukke, sa Åsmund senere. Da Helge summet seg, var Vidar i slagsmål mot alle tre, Helge så at broren låste grep om den ene og løftet ham opp. Uten bakkekontakt var fyren sjanseløs, Vidar slengte ham på ryggen i asfalten, sparket ham i kroppen og tverrvendte i tide til å unngå et slag mot tinningen. Han traff den andre med et tungt spark i kneet og hugg ham i nakken da han veltet forover. Scenen var surrealistisk i skjæret fra gatelyktene. Broren brølte for hvert støt han leverte, han brukte teknikkene fra boksingen og karaten, uten stil, han ruste på dem som en okse, jeg skal storme fram som en gal hest. Den tredje vakten gikk på ham bakfra, Vidar plantet albuen i ansiktet hans, vippet ham rundt og sparket ham i nyrene. Det var ikke første gang han sloss, langt ifra, han oppsøkte situasjoner på gata, han hadde kommet hjem med trynet som en kjøttkake og skremt livet av moren mens han ennå bodde hjemme. 20

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 21 av 512) NOT PRINT READY!

Grupper med skuelystne kom hoiende over plassen. En jentestemme ropte: Gud, så fælt! Åsmund bare vinglet omkring og pep, å nei å nei. En grøtete røst ropte noe og lo. Helge plukket opp en oval stein, elliptisk, fór det gjennom ham, og kylte den mot vinduene. Han bommet dessverre, heldigvis, men det hjalp lite, han ble løftet etter armene bakfra og kjente et revnende støt i mellomgulvet, det var da de fire ribbeina brakk. Enda en gang gikk Vidar imellom. Han heiste opp den lange lillebroren, holdt ham i skuldrene og spurte fort om han var okey. Helge så inn i de mørke øynene, grønnspettede, de samme som før, men de seilte i ring sammen med gatelykta og en del av den flekkete muren. Da suste en hvit arm bakfra forbi øret hans og rammet Vidar på munnen med et uappetittlig knas. Broren ble liggende på ryggen med blodet strømmende fra ansiktet. Kjempen var over ham og dunket hodet hans i asfalten som en avsindig til de andre halte ham vekk. Det var Ronny, sjefen over alle dørvakter. Da Åsmund og han satt bøyd over broren, var gata blitt stille. Folk trakk mot Sentrum, ropene fortapte seg. Vidar lå på ryggen med åpne øyne; det var noe galt med ansiktet. Underleppa hang som en løs langfinger ned til venstre, tennene og nesa var et kaos av rødt og hvitt. Den gamle gulltanna sto skakk og brudden i overmunnen. Helge ville kaste opp. Han var rykket tilbake til Kirkeveien elleve år tidligere, nede på hjørnet mot Frogner stadion, der Vidar ble meid ned av den hvite varebilen foran stillaset. Bilulykken i 1977. Han og Vidar hadde vært sorgløse den kvelden; satt på stillaset og dinglet med beina. Hvorfor hadde han ikke sett seg for, hvorfor hadde Vidar bare hoppet ned, bare bykset ut? Helge bykset ikke. Bilen, en hvit skygge fra venstre, han ble truffet i luften med et umenneskelig dunk og slynget oppover mot høyre. Hva skjedde? Broren hadde ligget på siden, tjue–tretti 21

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 22 av 512) NOT PRINT READY!

meter oppe i veien, sammenkrøket som et barn, mens en tynn stripe blod rant ut av munnviken og ned på den lysegrå asfalten. Eller kom det fra øret? Fra hjernen? Helge visste ikke, han visste ingenting. Den unge bilføreren med langt, slett hår satt hulkende over Vidar i veibanen, fyren var friker, han hadde et brukket gevær på jakka, pasifist, nå hadde han kjørt ned et menneske. Bilen hans sto oppe i gata med blinkende katastrofelys. – Jeg så ingenting, mullet han jamrende: – Han kom jo ovenfra, for faen. Vidar lå urørlig. Fyren hulket høyere, lavere, Helge sto stiv, det tok tolv minutter før ambulansen kom, politiet holdt de skuelystne unna, ambulansefolkene jobbet effektivt, broren ble stroppet fast, båren skjøvet inn, og Helge fulgte med til Ullevål, i den trange bilen, innvollene herjet i ham. Vidar lå i koma i fire døgn. Naken i kuvøsen, slanger i kroppen, en baby i full størrelse, moren ødelagt av gråt, og så han som hadde vært for tidlig født, faren i innstendig samtale med legene, ikke funnet noen lammelser, kan ligge en blødning mot hjernen, operasjon, for tidlig å si noe sikkert. Han hadde våknet med totalt hukommelsestap, hodet glattbarbert etter operasjonen. Bandasjer skjulte det grelle arret langs tinningen, hodet åpnet som et egg, ingen korttidshukommelse i starten, samtalen ble absurd teater. – Skal vi dra hjem snart, eller? Vidar sitter oppreist i sykesenga. – Nei, du må nok bli noen dager til, sier faren. – Å ja. Vidar tar en drue, smatter høyt og spytter steinene på gulvet. – Du må da ikke spytte de steinene rett på golvet! – Nei da. – Se her, bruk denne servietten, sier moren, den forpinte stemmen, øynene røde av gråt. Faren tar fram en avis. Vidar ser på ham med flate øyne. 22

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 23 av 512) NOT PRINT READY!

– Skal vi dra hjem snart, eller? Han smatter, spytter druesteinene på gulvet. – Husker du det her, sier faren og viser ham forsiden. – Nei. – Det e Bravo-ulykken, husker du den der oljeutblåsningen i Nordsjøen? Det begynte to dager før. – Før hva da? – Før du ble påkjørt! – Å ja. – Jaha, hva var det som skjedde der, i Nordsjøen? Vidar ser rett på ham: – Veit ikke du det, ’a? Farens korte latter, en brå smerte, moren hulker avsides. Vidar tar en drue, tygger og smatter: – Skal vi dra hjem snart, eller? Druesteinene treffer gulvet. Vidar ble aldri helt den samme igjen, ikke foreldrene heller. Og han, Helge? Han var der, ved bilulykken i Kirkeveien, i ambulansen, ved kuvøsen, ved sykesenga, han var seksten og et halvt og opprevet; verken moren eller faren spurte hva han hadde opplevd, verken da eller senere. Lillebroren Jon ble føyst i seng den natten, uten forklaring. Jon var bare syv, nei åtte, en ingenting i foreldrenes regnskap, en unge. Nå ligger Vidar i gata igjen, han rører på fingrene og kjenner rundt på det ødelagte munnpartiet uten en lyd. Helge er nummen av sjokk, dette greier han ikke en gang til. Men han må. Stemmene snakker og snakker over dem, det er dørvaktene, ordene trenger langsomt inn. Pell dere av gårde! Stikk! Ta med dere han der! Da han og Åsmund slepte broren ned til legevakta i Storgata, greide han ikke å tenke. Himmelen var blitt rosa over Akerselva og i det grisete vannspeilet. Broren hang tungt over 23

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 24 av 512) NOT PRINT READY!

skulderen hans med skjorta klemt opp mot fjeset. Ikke nå igjen. De hodeskadene. Munnen ødelagt, skrittene hakket. All den treningen, alle musklene, armhevningene i stanga siden han var liten. Turnstanga.

1967–68 Det var faren som kjøpte den stanga da de bodde i den lille leiligheten. Til trening, eller «turn», som han kalte det. Det var ikke en vanlig stang, den var nærmest massiv, med fire skruehull i endene. – E va kretsmester i turn da e var fjorten, sa pappa. – E slo hjul diagonalt gjennom hele salen. Lærerne sto og måpte. De hadde ikke peiling på den slags der oppe. Husk at jeg e vokst opp i steinalderen! Stanga ble skrudd opp over døra i gangen. Der skulle de trene på armhevninger. Vidar trente en masse. Helge likte ikke turn, han kunne ikke engang stå på hodet. Faren stønnet og slapp det harde grepet rundt anklene da Helge ség sammen som en sekk over tøflene hans. De bodde høyt oppe i niende etasje på Holmen, på to små soverom, smalt kjøkken, minimalt bad, knøttliten dass og en stue med utsikt over hele byen. Helge var begynt i første klasse; han satt ofte oppå benken på gutterommet og så ut. Det gikk lang tid før han skjønte hvilke steder de egentlig så. De tre lysmastene på Valle Hovin skinte som blåhvite kjempelys mellom myriader av fargede punkter strødd ut som perlesukker i høstmørket, og over dem: stjernehimmelen. Pappa sa at lysene flimret på grunn av virvlene i lufthavet. Et lufthav over Oslo? Da bodde de jo på havets bunn, og flyene var ubåter, tenkte Helge, lysene gled sakte mot høyre og forsvant blinkende i retning Fornebu. Han så Groruddalen som et fjernt lyshav, Sentrum med fargede reklamer og 24

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 25 av 512) NOT PRINT READY!

Slemdal og Holmenkollen med spredte lamper mellom mørke trær. De var nettopp flyttet vestover til Holmen, fra Grorud. – Mamma? Hvorfor er det så mye lys på Grorud og så lite hos oss? Moren lengtet intenst tilbake til Helgeland og de gamle foreldrene på Kleiven om somrene. Hver gang de kjørte nordover, var hun på gråten lenge før de kom i land fra den siste ferga. – E får ikke nok av dette landskapet, sa hun. – Ser dere fjellene! Bilen kjørte ristende i land over fergelemmen og startet på de siste milene, lille Helge klatret rundt i baksetet i stigende spenning. – Og der ute e Torghatten! pekte mamma. Ser dere, gutter? Stemmen brast. – Ta det nu litt med ro, sa pappa. Vidar leste Donald. Helge kunne ikke, han ble bilsyk. Fjernt i disen lå Vega med den samme profilen som før. Helge og Vidar hadde ofte tegnet den øya, sittende i soveromsvinduet oppe, ved sengene til mormor og morfar, med tegneblokk og blyant, Vidars tegning nitid gjengitt, perfeksjonert med blyant og viskelær, skyggelegging, den ble aldri bra nok. Selv var Helge fort ferdig. Fjellet hans ligna en skakk løve uten hår. Mamma sa at begge to var like fine, selv om alle kunne se at det ikke stemte. Vidar ville ikke vise sin til pappa. Arket var overstrødd med svarte små ruller av viskelærstoff, de så ut som brente åmer. – Du må da gjøre deg ferdig, snøftet faren og gikk ned på kjøkkenet. På Kleiven tok de båten over fjorden og gikk den steile steinura opp til hullet i Torghatten. På fastlandet til høyre lå Kleivafjellet, dobbelt så høyt som Torghatten og enda mektigere; under båtreisen forandret fjellet seg gradvis, det dreide 25

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 26 av 512) NOT PRINT READY!

på hodet og skiftet ansikt. Fjellet var ikke slik som han alltid hadde trodd, ikke lenger den vanlige, trygge profilen. Nå så han stupene på utsiden, de gikk nesten fra bunn til topp, flogene var svarte og onde, øverst sto det ut en hoggtann i berget, på toppen av stupet mot himmelen. – Ser dere, langt der inne ligger Brønnøysund, sa mamma begeistret og pekte en annen vei, det lysblonde håret føyk sidelengs i vinden, for en gangs skyld hadde hun åpnet de strenge fletteringene. Morfar sto oppreist midt i bindalsfæringen med styrestanga i neven mens motorkassen støtte ut sine distinkte dunk, i båten bestemte han til og med over pappa. Torghatten ruvet over dem, overveldende nær og nifs, de pleide å se den fjernt ute i havet. Oppstigningen var hard og med kratt på alle kanter. Og så, selve hullet! Det var kjempehøyt opp til taket, pappa sa at hele høyblokka deres på Holmen fint ville fått plass der inne, ni etasjer, hullet var trettifem meter rett opp på det laveste. Gulvet var bratt og rotete og fullt av kampestein. De måtte ikke finne på å rope, da kunne det løsne digre biter fra taket og knuse dem som insekter. Helge listet seg innover ved siden av mamma, han ble fortvilet da Vidar glemte seg og ropte høyt, broren løp langt foran, og ekkoet løp etter ham. – Vidar, ti still! ropte pappa, Helge fór sammen, den kraftige bassen slo mot veggene. Blokkene hang morderiske oppe i taket, tunge som trailere. Han dukket seg inntil mammas erme og småløp nedover mot utgangen. – Nå ja, sa morfar mildt. Pappa var rolig igjen, han pekte og forklarte at sjøen hadde laget hele hullet for mange tusen år siden. Hvordan da? Var det kjempebølger? Hvorfor var det bare hull i det fjellet? Da de kom ut på andre siden, var verden stille og lys og skuldrene hans tusen tonn lettere. Langt der nede så de hundrevis av øyer ute i havet. Ingen kunne se hullet fra Kleiven, for det pekte feil vei, men det lå alltid der og ventet, som en 26

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 27 av 512) NOT PRINT READY!

dødsfelle, og en passasje, et umulig hull gjennom et fjell. Og på Kleivafjellet langt der inne raget Hoggtanna, enda høyere, tenk å dette utfor der, han gyste ved tanken. Flogene i Kleivafjell var uhyggelige. Nede fra den gamle kirkegården innunder fjellet reiste de seg som svarte vegger. Moren grøsset mens de kikket oppover. Hun satt på kne og stelte den svarte moldjorda, hun trakk opp løvetann og satte ned ordentlige blomster på gravene til oldemor og oldefar. Vi må da ha ordentlige blomster. Stemorsblomster, de skulte sint på ham i lilla og gult, hvitt og svart. Morens håndspade gravde effektivt i den mørke jorda, en sjelden meitemark glimet i rosa og forsvant, hele kroppen en slimhinne. Senere kom gammeltantene til, og gammelonklene, ned i jorda på rad og rekke, deretter mormor, stakkar, og så morfaren Elias, som en gang viste ham det blanke feltet på gravsteinen til mormor. – Hér kain du sjå. Hér ska dem pekk’ inn namnet mett. Dem ha lemnæ plass åt mé. Ja. Det e no så, det. Den gamle mannen hadde snudd seg vekk, snytt seg med et trompetstøt og stappet tøylommetørkleet tilbake i de vide, grovmørke buksene. Trompetstøt, eller tuba. Moren sa at hun kjente alle som lå her på kirkegården. – Tenk det! Alle disse menneskene har e visst om eller kjent! Lille Vidar vred på seg og stakk nedover til porten, med pil og bue i hånda. Helge løp etter broren, de sprinta over gresset i kortbukser. Vidar klatra vilt opp på den hvite portstolpen og bykset ut i lufta med et Tarzan-hyl, han forsvant et øyeblikk i solflimmeret foran de lysende bjørkene, blendende, usynlig. Helge bykset ikke. Moren mente at stedet var som en kirke; de kunne sykle inn dit på to hvite hjulspor av knasende, fin skjellsand, sånn som ute på de endeløse strendene mot havet. Lille Helge måtte sitte bakpå med beina ut fra eikene. Han var livredd for de eikene. Vidar sa at en i klassen hadde mista nøkkelen inn i forhjulet i 27

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 28 av 512) NOT PRINT READY!

kjempefart, nøkkelen som hang i en snor. De hadde tråkka for fullt i svingene ned fra Holmenkollen, og nøkkelen ble klippet rett av! En stålnøkkel! Hjulene snurrer så fort at eikene er usynlige, en blank skygge nede mellom beina. Det fins usynlige ting. Helge holder seg fast, mamma tråkker, og Vidar sykler foran, det knaser finkornet under dekkene mens veien retter seg ut. Bak den hvite porten ligger den gresskledde sletta med gravsteiner og kors, høytidelig lukket inne mellom dypgrønne bjørketrær, med havet bakenfor i vest og de ruvende veggene i øst. Flogene. Hvis faren var med, tok de bilen. Helge kjente den rare stillheten da pappa slukket motoren og bildørene liksom sprang opp, først farens, og så morens, og Vidar som presset seg ut. Et svakt sus utenfor kupeen, nå som motorduren var sluknet, et hvitt sus gjennom trærne, det kom visst langt ute fra havet. – Hva i all verden e det med deg, du skal no vel ikke bli der? I bilen? Faren lo høyt. Moren var allerede på vei mot det vanlige stedet, deres egne gravsteiner, eller familiens, med blomstene dinglende tungt fra hånda i en pose, blomster og jord. To år, sa hun, to år siden sist, helt opp hit ifra Oslo! Vidar løper et eller annet sted ute til høyre. Helge går stille mellom radene med hvit marmor, lyserød granitt, ruglete grå naturstein og svarte støtter, stivt oppstilt på geledd, høye og lave, enkelte skakke, skriften forgylt eller svart, med årstall og gammeldagse navn, de eldste steinene dekket av grå og lysegrønn kartlav, som bruddstykker av snaufjell, på vei tilbake og ned. Og under gresset: skjeletter. En gang skrek det to ravner oppe i floget, de klunket svart og hult over den gråsvarte steinura, et frossent ras oppe under veggene. – Er det ørn? ropte Vidar. Han stanset i spranget med pila og buen som de ikke fikk lov til å skyte med her. De skimtet fuglene høyt oppe, to svarte fjon som ekkoet slengte sidelengs foran klippen. Vidar siktet med buen og senket den 28

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 29 av 512) NOT PRINT READY!

igjen, han skottet nervøst mot faren. Steinene oppe i den ura var større enn bilen, hadde pappa sagt. Lille Helge kunne ikke tro det. Alle de steinene! Var det her et sted at onkelen til mamma hadde gått utfor? Det var lenge siden, rett etter krigen. – Og han som hadde høydeskrekk, tenk det, sa mamma. Vidar vred seg da hun stirret megetsigende på dem. Helge merket tidlig at mamma hadde høydeskrekk, da støtte hun rare lyder ut av strupen; hun tålte ikke engang å titte ned fra balkongen deres i niende, i høyblokka på Holmen, der han og Vidar sendte ut papirfly og vannbomber når de var alene hjemme. De lå strødd som hvite flak utover plener og garasjetak, spisse jagere og brede glidefly med flæps, de vippet lenge i luften, ett av dem seilte inn på balkongen til vaktmesteren med hitlersleik, de hørte et grovt rop, og Helge dukket seg fort, Vidar fniste til ham på huk. En natt i Oslo setter Helge seg søvnig opp i køyesenga; noe har vekket ham. Hvorfor er taklyset på? Verden ligger svart utenfor vinduet. – Hold kjeft, svarer Vidar i overkøya, – nå holder de på igjen! Griner Vidar? Helge hører roping ute på stua. Det er morens stemme. Før han kan skjelne ordene, stiger en redsel opp i brystet. Hva er det som skjer? Hun skriker i ett sett: – No kommer du og legger deg! E blir gal av det her! Det er noe rart med stemmen, det høres ut som en annen person. – Så svar meg da! E holder det ikke ut! E blir gal! Det kommer ikke noe svar. Så hører han den fæle setningen på nytt: – E hopper utfor balkongen! Han stormer rett ut på gangen, Vidar roper etter ham. Fra stuedøra ser han moren stå midt på teppet, hun er ukjent i ansiktet og roper i ett sett, faren sitter sammenkrøket 29

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 30 av 512) NOT PRINT READY!

i sofaen og ser ned i en bok, han drikker noe høyt og brunt. Pappa vender seg når Helge skriker alt han kan; mamma merker det visst ikke. Pappa ser veldig trøtt ut, øynene og ansiktet er posete. Plutselig glir hun bort til balkongdøra, hun fikler med nøkkelen, lamslått ser Helge ansiktet og nattkjolen uklart speilet i det doble, nattsvarte glasset. Faren reiser seg og sjangler litt, så kommer han rundt det lave bordet og griper henne i armene. Hun river seg løs og dasker ham i fjeset, Helge hører klaskene, faren verger seg likeglad med en arm. Helge skriker igjen, hun stanser og synker ned på teppet mens hun hulker stygt. Dagen etter er det ingen som snakker om det. Det har aldri skjedd. Han glemmer det etter hvert. Til neste gang det skjer, og neste. Vidar løper aldri ut på stua, han sier aldri noe, men når Helge skrur på lyset, ser han at storebroren griner. Vidar knuser ruter oppe på gartneriet. Han stjeler godteri på Benna. Om høsten går han på epleslang med Åge og Jonnern på den andre siden av trikkelinjene, de langhåra typene er to år eldre enn ham. Det som skjer hjemme om natten og det som skjer om dagen, er to forskjellige verdener, og de to har ingen forbindelse. De blir aldri integrert. Helge ser kritisk på setningen på Mac-skjermen, to forskjellige verdener, aldri integrert, det er tankene til en voksen. Disse minnene, tilhører de nåtiden eller fortiden? Skriften er nåtid, en maske, han vil se bak den, ta den av, den kommer ikke løs. Masken er ham selv, den er laget av minner og av skrift. Mellom minnene og skriften er det en glipe han ikke får lukket. Han snur seg og ser ut av hotellvinduet. Sjøen ved Brønnøysund er til en forandring badet i sol, og havet farges blått under vindkastene, i sporadiske, mørkere sveip. Brungult høstløv har samlet seg klissent langs fortauskantene der nede, 30

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 31 av 512) NOT PRINT READY!

og folk skritter over det og forbi. Hvor var han. Helge, åtte år, ansiktet er minner eller skrift. Om dagen voktet han på morens ansikt. Ser hun glad ut nå? Når han øvde piano og lagde fine tegninger og fikk alt riktig på prøvene, ble hun glad. Han gikk inn på det smale kjøkkenet og spurte om han skulle tørke til oppvasken. Han husker følelsen, det kriblet i kortbuksene fordi han var så snill. Hun klemte ham gledesstrålende og sa han var en engel, mammas lille engel. Ved aftenbønnen sa hun at englene sto rundt senga deres og passet på, han så dem for seg ved køyesenga, hvite og stolte, de lagde ikke en lyd. Det var egentlig pappas aftenbønn. Helge hadde kjent den brummende bassen i kroppen da han lå i barnesenga på Hvitsten, han var mindre da: – Kjære Gud Fader i himmelens slott, takk for i dag, jeg har hatt det så godt, nå må du ikke være sint på meg, hvis jeg i dag har bedrøvet deg, så vil jeg igjen være god og snill, og det må du, Jesus, hjelpe meg til, send dine engler å passe på, alle de store og alle de små, så vil jeg sove så trygt og så godt, kjære Gud Fader i himmelens slott. Helge grublet: Åssen ser det ut i himmelens slott? Høye engler i kalde korridorer? Gud Fader på en trone av gull, streng i ansiktet, opptatt med store ting, han lignet det eldgamle bildet av tippoldefar på kommoden, med hatt og hvitt skjegg. Milde Jesus sto i den andre salen, bedrøvet, med hyrdestav og engler og en saueflokk. Moren hadde for lengst overtatt aftenbønnen. – Ja, usynlige, de står rundt senga og passer på når dere sover, svarte hun adspredt etter kveldssangen og lukket døra etter seg, på vei til noe annet. Vidar hvisket at han ikke trodde noe på det. – Det står gjerne ikke engler rundt hver eneste seng, det blir jo mange millioner bare i Norge! 31

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 32 av 512) NOT PRINT READY!

Helge kjente et ullent ubehag og dro dyna over hodet. De er jo snille? Han gjemte seg, men englene kunne så klabert se rett gjennom hele dyna. Han løfter øynene fra skjermen og legger merke til vifteanlegget som suser gjennom hotellet, en svakt bedøvende lydvegg i hvitt og grått. Han ser for seg morens ansikt, i Oslo, i huset. Forgremmet og fyldig mellom venninnene ved salongbordet, de gamle vennene fra lærerskolen. Så reduserte de er blitt, kroppen hennes tykk og uhåndterlig, krykken og det dårlige kneet; men serviset er det samme, og på bordet i forstua: eplekaken og krem i krystall, sølvskjeer og servietter. Fløydørene åpne mot hagen. Morens ansikt lignet en sviske, pigmentflekkene stadig større; hun skulle kanskje ha solt seg litt mindre. – Vi trenger jo D-vitaminer! Jon, skal du ikke ta av deg den skjorta snart, du må da få sol på kroppen! Jon og Vidar, de håpløse sønnene, og så han, Helge. Han kjenner et tærende samvittighetsnag, det etser, eter ham opp fra innsiden. Moren kom seg aldri på fote igjen. Han kunne ikke løfte henne ut av det. Faren som ristet på hodet mens han gikk ut og tømte askebegeret. Hva fanden var det med faren? Morens tiggende ansikt. De gravene hun stelte, lå på hver sin kant, i Oslo og på Helgeland. Suget av medlidenhet, stakkars mamma, det lammer ham i strupen, i halsen. Irritasjonen velter opp, det eldgamle raseriet. Gravene, kan du ikke snakke om noe annet, for én gangs skyld? Hva med Victoria, for eksempel? Victorias ansikt flimrer forbi. Hun er liten, kanskje tre–fire år. Så søt! Han holder datteren på fanget og hører den boblende latteren når han sitter med genseren over hodet og lager grimaser ut av åpningen i halsen. Leppene presset opp mot nesa, et avsindig narresmil mens han trekker øyenbrynene opp og ned. Hun har de kvikke øynene til Heidi. Munnen åpner 32

MAL Gamma, AdobeGaramond, 10.9/13 pkt, 90 mm, 34 linjer (Ordrenr: 38449) Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 22. juni 2016 - 13:11 (side 33 av 512) NOT PRINT READY!

seg mens hun tar på haken hans så stubbene rasper mot fingertuppene. Lette små alvefingre. Brått er hun ikke trygg på at det er pappa. – Vær vanlig! Hun dasker ham på nesa. Han ordner genseren og klemmer den lille kroppen inntil seg, kysser henne i fjeset, det lille bollekinnet mot haken. Hun stikker seg og trekker hodet unna, hendene dytter ham vekk. Heidi tar henne, komme til mamma, lille venn. Heidi tok henne. Han mistet henne, mistet begge. Victoria og Heidi. Hva med Vidar?