Slik begynner romanen om Thomas Hegel, som har to yrker. Han etterforsker utroskap og skriver sangtekster, og han vet godt at det ikke finnes et språk for kjærligheten. Romanen er rik, elegant og spennende – tidvis en slags spionroman, tidvis en kjærlighetsroman, tidvis en kjærlighetserklæring til Oslo, men aldri bare én av delene. Og som sin hovedperson: ikke enkel å plassere. En verdig sak for Thomas Hegel er Kjærstad på sitt beste, på en ny og overraskende måte.
ISBN 978-82-03-46383-9
9 7 8 8 203 4 6 3 8 3 9
EN VERDIG SAK FOR THOMAS HEGEL
«tillat meg å betvile kjærligheten. Jo jo, jeg vet at mange vil protestere, de fleste vil protestere, gjennom hele livet blir vi tutet ørene fulle med at kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt; jeg beklager hvis jeg tar fra noen illusjonen, men det er en løgn. Og jeg snakker av erfaring. Straks skal jeg få et nytt bevis.»
foto : agnete brun
JAN K J Æ R S TA D
«De aller fleste forbrytelser er i bunn og grunn enkle, mord også. Jeg ville jobbe med noe virkelig komplisert. Kjærligheten.»
JAN K J Æ R S TA D EN VERDIG SAK FOR THOMAS HEGEL
jan kjærstad (f. 1953) debuterte med
novellesamlingen Kloden dreier stille rundt (1980). Han har skrevet sytten romaner. Han har også gitt ut essaysamlinger og redigert tidsskriftene vinduet og bøk. De siste årene har romanene Berge, Mr. Woolf, En tid for å leve og Valgdager utkommet til stor begeistring blant kritikerne. Jan Kjærstad har mottatt en rekke priser. For Oppdageren (1999), den siste romanen i trilogien om Jonas Wergeland, fikk han Nordisk råds litteraturpris.
JAN KJÆRSTAD Kloden dreier stille rundt, 1980 Speil. Leseserie fra det 20. århundre, 1982 Homo Falsus eller Det perfekte mord, 1984 Det store eventyret, 1987 Menneskets matrise, 1989 Jakten på de skjulte vaffelhjertene, 1989 Rand, 1990 Forføreren, 1993 Hos Sheherasad, fantasiens dronning, 1995 Erobreren, 1996 Menneskets felt, 1997 Oppdageren, 1999 Tegn til kjærlighet, 2002 Menneskets nett, 2004 Kongen av Europa, 2005 Kjærstads matrise. Samlede essays med bonusspor, 2007 Mirandas skattkammer, 2008 Jeg er brødrene Walker, 2008 Normans område, 2011 Stein blir kaptein, 2012 Menneskets vidde, 2013 Slekters gang, 2015 Berge, 2017 Mr. Woolf, 2019 En tid for å leve, 2021 Menneskets bølger, 2022 Valgdager, 2024
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 2
06.08.2026 09:22
Jan Kjærstad
EN VERDIG SAK FOR THOMAS HEGEL ro m an
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 3
06.08.2026 09:22
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
© 2026 Aschehoug AS, Oslo www.aschehoug.no Omslag: Terese Moe Leiner Omslagsfoto: © Roderick Field / Trevillion Images Satt med 10,5/13,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, 2026 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2026 ISBN 978-82-03-46383-9
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 4
06.08.2026 09:22
tillat meg å betvile kjærligheten. Jo jo, jeg vet at mange vil protestere, de fleste vil protestere, gjennom hele livet blir vi tutet ørene fulle med at kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt; jeg beklager hvis jeg tar fra noen illusjonen, men det er en løgn. Og jeg snakker av erfaring. Straks skal jeg få et nytt bevis. Jeg har lenge sittet med en forestilling om å befinne meg om bord i en praktfull farkost, et passasjerskip av den gamle typen som bød på alt mellom himmel og jord i de sju dagene det tok å krysse Atlanteren. Idet jeg værer ut i luften, er det som om en lukt av saltvann når meg, og jeg hører liksom en konstant dur samt kjenner vibrasjoner, nærmest via fotsålene, fra et maskinrom flere dekk under meg. Fornemmer jeg ikke også en svak gynging, som fra seige dønninger? Det er nok heller spenningen, tenker jeg. Ved å riste på isbitene i glasset innbiller jeg meg at vi er i nærheten av Newfoundland. Jeg sitter i en smakfull salong, i en bar, jeg nyter atmosfæren, men det er ikke et bølgende hav jeg ser utenfor vinduet, det er Jernbanetorget i all sin trausthet, selve knutepunktet i landets hovedstad. Et gunstig sted for kobling, når man tenker over det. Jeg er oppspilt, jeg venter på en kvinne, jeg blir aldri vant til det, jeg er bestandig nervøs i disse situasjonene, jeg tar 5
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 5
06.08.2026 09:22
en slurk av glasset, vodka med is, en limeskive, det er min jobbdrink, det kan forveksles med vann, ingen tar notis, jeg presiserte at jeg ikke ville ha en russisk vodka, selv om de antagelig har fjernet all russisk vodka for lengst. Hva gjorde du for å støtte ukrainerne under krigen? Unngikk å drikke russisk vodka. Hvilket heltemot! Like heroisk som å gå med binders i jakkeslaget under andre verdenskrig. Finlandia? foreslo bartenderen og fremkalte straks “Stjernesangen” i hodet mitt. Vikingfjord, takk, sa jeg, det sto i stil med tanken om en seilas på havet. Jeg sitter i Amerikalinjen, det elegante boutiquehotellet som åpnet dørene for noen år siden i det ærverdige rederiets gamle bygning, det vil si jeg sitter i cocktailbaren som er oppkalt etter bryggen der de sagnomsuste amerikabåtene klappet til kai i New York. Det er få gjester i lokalet, jeg holder hånden rundt glasset, også for å kjøle fingrene, vi er fremdeles i hundedagene, det vil si midt i august, OL i Paris er nettopp avsluttet, det er lummert, en regnskur kan være rett rundt hjørnet, det har mørknet ørlite utenfor selv om det bare er sen ettermiddag. Min årvåkenhet er skjerpet på en underlig måte, det må skyldes uroen, jeg tar meg i å tenke at den ligner den febrile forventningen som fylte meg når jeg i yngre år satt og ventet på at en kjæreste skulle dukke opp. Dette er annerledes, jeg sitter ikke her for moro skyld, jeg er på oppdrag, jeg er ute i felten, for å si det sånn, jeg tar en ny slurk, kjenner et svakt behag bre seg i kroppen, jeg kunne ha valgt gin, men jeg holder med dem som sier at gin er ødelagt vodka, så jeg sverger til sistnevnte, et kick som nesten ikke smaker noe, bare er lys, bare er varme, en hvit flamme. Hun kommer, jeg er fristet til å si at hun gjør entré, for jeg må innrømme at hun tar seg godt ut, lokalet er formet som en L, og hun skritter raskt gjennom den lange delen før hun 6
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 6
06.08.2026 09:22
setter seg i en av de to lenestolene ved peisen, akkurat som jeg hadde håpet, der lokalet gjør en nitti graders knekk og hvor jeg sitter innerst i et skyggefullt hjørne. Jeg iakttar henne der hun troner ved peisen, det vil si, det er ikke en ekte peis, flammene skyldes vanndamp og LED-lys, det er et slikt “ildsted” man ser overalt nå, og som er med på å gi baren et moderne, men kjølig inntrykk. En liten designerveske – jeg lærer aldri å skjelne de ulike merkene fra hverandre – plasseres på gulvet, før hun legger det ene benet over det andre; hun har på seg bukser, sandaler, men den nederste delen av leggen og den slanke ankelen kommer like fullt til sin rett, og idet hun vipper ørlite med foten, blir jeg minnet om hvor tiltrekkende en ankel kan være, at det er forskjell på ankler, også på buen i en vrist, jeg tar meg nesten i å misunne John, hennes ektemann. Min oppdragsgiver. Min klient. Hun virker en smule sjenert, noe jeg alltid finner sympatisk, men hun klarer ikke å skjule at hun er langt over gjennomsnittet attråverdig. På min skala, bør jeg legge til, slike ting er jo høyst subjektive. Hun bare sitter der uten å foreta seg noe, eller hun lytter kanskje til musikken, dessverre bare en typisk loungemusikk, en fake musikk i stil med peisen, noe midt mellom souljazz og pop og som det egentlig ikke er meningen at man skal lytte til, jeg hater denne typen lydkulisser, jeg er så dypt involvert i musikk at jeg gjerne skulle ha vært den foruten. Bartenderen kommer, jeg hører henne si at hun venter på noen, vil utsette bestillingen. Jeg venter også. På den mannen hun venter på. Jeg har verdens mest fascinerende jobb: Jeg studerer kjærligheten, eller rettere sagt kjærlighetens avarter, kjærligheten slik den utfolder seg i hverdagen når alle festtaler er glemt. Når flammen er erstattet av en jukseflamme. Jeg har aldri likt ordet detektiv, jeg kaller meg da også noe annet, men sannheten er at jeg er detektiv, jeg lever av å opp7
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 7
06.08.2026 09:22
dage noe uvanlig, noe… ureglementert, jeg holdt på å si: noe essensielt ved tilværelsen; hvis det var tillatt å uttrykke seg pretensiøst, ville jeg si at jeg løser kjærlighetsmysterier. Og nå befinner jeg meg på en scene som mange forbinder med starten på en affære. Det stemmer bare delvis, eller det stemmer med klokkeslettet, for det er hva årene med spaning – om nå det er ordet – har lært meg: Det er ikke de sene kveldene, nettene, som er tidspunktet for utroskapens genesis, det er kl. 16, det er disse farlige timene etter jobben. Den største risiko for et ekteskap i dag er ikke de lysskye barene og pubene, men kjøpesentrene, for eksempel frukt- og grønnsaksavdelingen i en matbutikk. For hva er ethvert forholds fryktelige nemesis? Jo, tilfeldighetene. Det at en mann kommer med en vennlig kommentar når man står der utslitt og kjenner på en mango, en kvinne som trer hjelpsomt til når man ikke finner det man leter etter i krydderhyllen, et blikk som plutselig hekter seg i ens blikk der man står i fromageriet og inhalerer symfonien av sensuelle, på grensen til kjønnslige dufter, en samtale som innledes, meningene, plutselige morsomheter man ikke visste at man hadde på repertoaret, om en roquefort kontra en gorgonzola, filosofiske vittigheter om det franske kontra det italienske. Det er umulig å verne seg, plutselig er det gjort, det første lille skrittet er tatt mot et begjær som utvikler seg til et sidesprang. Hvilken befrielse – å kunne ta et steg til siden! Innvilge seg en saliggjørende pause fra det evinnelige karriere- og livsimperativet: Fremover, fremover! Opp et trinn til! Men det utelukker ikke at scenen kan være en bar. Selvsagt ikke. Er stedet valgt tilfeldig? Det er en elegant bar. Stoler og bord fører tankene til klassisk norsk møbeldesign, de kunne 8
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 8
06.08.2026 09:22
faktisk passet inn på de amerikabåtene som ble bygd etter verdenskrigen. Lenestolen hennes skiller seg ut, den er dekket med brunt langhåret geiteskinn. Hun kikker i min retning, uten å feste blikket på meg, det er heller ingen grunn til å dvele ved min skikkelse. Hva tenker folk som ser meg? De vil kanskje ta meg for en gjest på hotellet, en norskamerikaner på besøk i gamlelandet, men antagelig ville de bare tenke at jeg var en hvem som helst. Et sted mellom femti og seksti år gammel. Det er slik jeg vil fremstå. Jeg bestreber meg også på å gå i mest mulig nøytrale klær, det er min uniform, kunne jeg si. Om jeg ikke klarer å være usynlig, vil jeg være mest mulig anonym. Hun virker rastløs, ser rundt seg, eller hun saumfarer lokalet, som om hun leter etter en bakdør, en retrettmulighet. Jeg rekker å registrere at øynene hennes er påfallende mørkeblå. Klærne er sobre, lett jakke, hvit bluse. Jeg noterer meg en detalj som gjør meg nysgjerrig: Hun har flekker på et par av fingrene, og hvis jeg ikke tar feil, er det blekk, jeg innbiller meg at det forteller noe viktig om henne, en kvinne som ikke bryr seg om å vaske bort blå flekker på fingrene, selv om hun skal møte sin elsker. Venting. Folk som har gjennomlevd en tummelumsk affære, har fortalt meg at de blir som barn igjen, dagene går plutselig med til å vente, man får ikke gjort annet, alt som betyr noe, er det neste møtet, man gleder seg så det verker i kroppen. Jeg har alt lenge fabulert om hvem hun venter på, hva slags type mann det er. Eller kunne det være en kvinne? Kanskje har hun funnet vedkommende på Tinder eller en av de andre dating-appene. Kjærlighet redusert til tilbud og etterspørsel. To mennesker ført sammen av en algoritme. Jeg har flere ganger kontemplert det faktum at allerede mange barn er unnfanget takket være disse finurlige prosedyrene, apper 9
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 9
06.08.2026 09:22
som også tar i bruk KI-teknologi. Kjære datter, du hadde ikke vært til hvis ikke en maskin hadde ført din mor og far sammen. Hun kikker på klokken, hun bærer faktisk et armbåndsur, hvilket også er et litt uvanlig syn i dag, en skive med en lang og en kort viser, som lærer oss at tiden går både fort og sakte. Hun lar på nytt blikket gli rundt i lokalet, og jeg finner det best å se ned i boken jeg har oppslått i fanget, jeg innbiller meg at en bok er et godt skalkeskjul, den gjør meg til en, hva skal jeg si, litt livsfjern eller ufarlig person, særlig ved at jeg også sitter med en liten blyant i hånden, klar til å streke under et eller annet, ringe rundt et avsnitt, det holder med en blyantstump for å gi illusjonen av at jeg arbeider. At jeg er forsker, ikke etterforsker. Før kunne man skjule seg bak en avis, i dag vekker det heller mistenksomhet, ingen leser aviser på offentlige steder lenger. En liten bok går derimot bra, en lyrikksamling. Jeg har fremdeles problemer med å stirre inn i mobilskjermen, som de fleste andre gjør hvis de får et ledig sekund, som om de vil kjede seg til døde hvis de ikke blir matet med en ny katastrofe, en ny skandale. Hvorfor ikke skape en selv? På en måte er det sant, jeg arbeider. Sannheten er at jeg til hver sak velger en ny bok fra Søylen, hyllen som utelukkende rommer lyrikk, fordi jeg tror den kan komme til nytte, gi meg ideer fra uventet hold. Det er særlig dikt om kjærlighet jeg stopper ved, om det så bare er et lite fragment, men det kan være hva som helst, en linje, et ord. Jeg har liten forstand på lyrikk, men det setter alltid tannhjul i gang. Akkurat nå leser jeg en amerikansk forfatter, Louise Glück, en ganske tynn samling skrevet for over tjue år siden, og jeg stopper ved en linje: With what do you fill an empty life? Nettopp. Kanskje alt starter der. Også utroskap. 10
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 10
06.08.2026 09:22
En gnist. Hvem venter hun på? Ansiktet hennes tindrer, helt i tråd med navnet på dating-appen jeg nyss nevnte. Det ville ikke forundre meg om det snart åpenbarte seg en rank skipskaptein i uniform. Lå ikke kontorene til Fred. Olsen rett ved siden av?
69253 En verdig sak for Thomas Hegel – s. 11
06.08.2026 09:22
Slik begynner romanen om Thomas Hegel, som har to yrker. Han etterforsker utroskap og skriver sangtekster, og han vet godt at det ikke finnes et språk for kjærligheten. Romanen er rik, elegant og spennende – tidvis en slags spionroman, tidvis en kjærlighetsroman, tidvis en kjærlighetserklæring til Oslo, men aldri bare én av delene. Og som sin hovedperson: ikke enkel å plassere. En verdig sak for Thomas Hegel er Kjærstad på sitt beste, på en ny og overraskende måte.
ISBN 978-82-03-46383-9
9 7 8 8 203 4 6 3 8 3 9
EN VERDIG SAK FOR THOMAS HEGEL
«tillat meg å betvile kjærligheten. Jo jo, jeg vet at mange vil protestere, de fleste vil protestere, gjennom hele livet blir vi tutet ørene fulle med at kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt; jeg beklager hvis jeg tar fra noen illusjonen, men det er en løgn. Og jeg snakker av erfaring. Straks skal jeg få et nytt bevis.»
foto : agnete brun
JAN K J Æ R S TA D
«De aller fleste forbrytelser er i bunn og grunn enkle, mord også. Jeg ville jobbe med noe virkelig komplisert. Kjærligheten.»
JAN K J Æ R S TA D EN VERDIG SAK FOR THOMAS HEGEL
jan kjærstad (f. 1953) debuterte med
novellesamlingen Kloden dreier stille rundt (1980). Han har skrevet sytten romaner. Han har også gitt ut essaysamlinger og redigert tidsskriftene vinduet og bøk. De siste årene har romanene Berge, Mr. Woolf, En tid for å leve og Valgdager utkommet til stor begeistring blant kritikerne. Jan Kjærstad har mottatt en rekke priser. For Oppdageren (1999), den siste romanen i trilogien om Jonas Wergeland, fikk han Nordisk råds litteraturpris.