En obligatorisk oppgave

Foto: Helge Mikalsen / Scanpix

30 EJERSBOS SISTE ØNSKE

EJERSBOS SISTE ØNSKE

31

Et stykke ute i 2003, da dønningene var i ferd med å legge seg etter Nordkraft, som hadde gitt sin forfatter et solid kritiker- og publikumsgjennombrudd og innbrakt ham Bokhandlernes gylne laurbær, samt sendt ham landet rundt for å fortelle om boken og hva som fikk ham til å skrive den, tok Jakob Ejersbo fatt på sitt neste prosjekt. TEKST Johannes Riis

Obligatorisk oppgave

HAN HADDE DEBUTERT fem år tidligere med romanen Fuga, som han skrev sammen med Morten Alsinger, og ga i 2000 ut novellesamlingen Superego. Han så på Nordkraft som en slags svenneprøve han måtte avlegge, før han gikk løs på det han betraktet som sin store livsoppgave, et verk som skulle beskrive det Afrika han var blitt kjent med som barn og ung, da han i to omganger bodde noen år i Tanzania sammen med foreldrene sine, som hadde jobb der som bistandsarbeidere.

Jeg hadde vært redaktøren hans i siste fase av arbeidet med Nordkraft; et til tider høyrøstet, men konstruktivt samarbeid. Vi snakket ikke så mye om hva han var i gang med nå, han fortalte bare at han skrev, at det handlet om Afrika, at det ble en stor bok, at det gikk fremover, om enn langsommere enn han hadde trodd. Jeg visste også at han dro på en del research-turer til Afrika, USA, Finland, og når han kom hjem fra Tanzania, syntes det tydelig hvor rystet og trist han var over hva som var skjedd med Tanzania og med venner han hadde fra den tiden, som han nå traff igjen der nede eller hvor de ellers måtte ha havnet i verden.

Men han skrev og skrev altså, på dette nye manuskriptet sitt, uten riktig å ha oversikt over omfanget. «Skriv fritt, les ikke,» sto det ifølge vennen Christian Muff på en gul post it-lapp klistret til skrivebordslampen hans, og det rådet fulgte han.

Skrivebordet sto på soverommet hans. Han satt og skrev med ryggen til sengen og ansiktet vendt mot et vindu med nedrullede persienner. Skrivebordet besto av en gul sponplate på bukker, med en gul skuffeseksjon til høyre. Her satt han og skrev fra morgen til kveld, syv dager i uken, skrev helt til alle rundt ham så at han knapt hang sammen og venner bønnfalt ham om å ta litt ferie.

Det var han ikke særlig for, men en sjelden gang lyktes det likevel å få ham av gårde, ut til sommerhuset han hadde kjøpt på Nordsjælland. Her slappet han av i noen dager, før det bar hjem igjen til PC’en.

For å holde overblikk over teksten laget han store skjemaer og diagrammer for personer og den historiske rammen: Her ble de født, her begynte de på skolen, her giftet de seg, samt andre for personen sentrale, og også historiske hendelser.

32

EJERSBOS SISTE ØNSKE

I slutten av januar 2007 fikk jeg en epost fra Jakob der han skrev at han nå snart hadde manus klart til levering, og at han skulle sende det over som vedlegg: en roman og en novellesamling.

Som sagt, så gjort. Manuskriptet kom, og jeg ble mildt sagt forbløffet. Jakob hadde sagt at det var stort, og at novellebindet lå på rundt 450 sider, men jeg hadde ikke drømt om noe i nærheten av den utskriften jeg hadde foran meg: cirka 1600 manussider.

Jeg ringte Jakob og overbrakte ham det glade budskap angående omfanget, og dagen etter fikk jeg følgende epost:

Han jobbet konsentrert på manuskriptet, og 31. juli, da jeg nettopp var kommet hjem fra ferie, skrev han:

Hei Johannes Det var da faen til stort tall du hadde lært deg i går.

Jeg ble helt redd. Du må nok ta med deg den tykke, røde tusjen din på vinterferie og kline til med noen drastiske streker over alt av sider som lar tankene vandre til kaffe og kaker og nordisk kos.

Jeg håper du vil overbringe fru Vita min beklagelse for at hennes ektemann får sin vinterferie ødelagt av dette alvorlige angrepet av manuskriptose.

Sommerhilsen Jakob

Mvh Jakob Jeg leste manuset umiddelbart og ga Jakob en foreløpig tilbakemelding, og i løpet av våren 2007 snakket vi et par ganger kort om det. Først da vi i begynnelsen av juni hadde fått kontrakten på plass, tok vi for alvor fatt på redigeringsprosessen: I to dager satt vi overfor hverandre ved spisebordet i sommerhuset mitt og gikk igjennom de 1600 sidene. Vi ble, etter noe diskusjon og motvilje fra Jakobs side, enige om å skille ut den lengste historien av novellesamlingen og gi den ut som selvstendig roman, altså Eksil. Liberty skulle ut først, så Eksil, og til slutt Revolution, og de skulle komme med korte mellomrom.

Eksil og Revolution var så godt som på plass allerede, det var primært Liberty han måtte få orden på.

Jakob elsket å få kritiske innspill. Redaktøren skulle ta i: «Du kan ikke mene at dette er bra nok,» kunne han si når han syntes jeg hadde bladd litt for lenge i manus uten å stryke noe eller foreslå omskrivninger. Jo, det mente jeg jo for så vidt, men så fantes det jo selvsagt også avsnitt som han hadde lagt sin elsk på, og som jeg mente ikke holdt, og så kjeklet vi litt i all vennskapelighet om det, mens Jakob akket seg over tanken på det store arbeidet som ventet.

Men vi skiltes godt forlikte, og et par dager etter fikk jeg et lite brev fra Jakob: Hei Johannes Takk for sist. Jeg gruer meg til å begynne på disse omskrivningene, men skal gjøre mitt beste, og du skal få din nye versjon av Liberty innen 1. oktober.

God sommer.

Mvh Jakob

Kjære Johannes Velkommen tilbake til Klareboderne! Jeg håper du har hatt en fin ferie.

Jeg grudde meg som du vet for å gå løs på åpningen av Liberty, og det var fytte f… meg med god grunn. Det har vært et sant helvete. I ettermiddag har jeg overlevert en duggfrisk versjon av de første 120 sidene til herr Muff … så da er det bare å vente. Men jeg kan med sikkerhet si at det i hvert fall er bedre enn det som var.

I løpet av sommeren hadde han begynt å skrante litt, og 14. september fikk jeg en epost fra ham der det i emnefeltet sto: «Sett deg ned – potensielt dårlige nyheter», og han skrev at han hadde vært til time hos spesialist og sannsynligvis hadde fått kreft i spiserøret.

Det var en rystende nyhet, for ham og for menneskene rundt ham. Han jobbet videre med manuskriptet så lenge han overhodet klarte, men det gikk ikke lang tid før cellegiften og strålebehandlingen gjorde ham ute av stand til det. 6. november 2007 mottok jeg følgende epost med emne «En kopp te».

Kjære Johannes Det er ikke for å være morbid, men jeg har investert så mye i disse bøkene mine og foretrekker å være forberedt på alle eventualiteter, nå med denne sykdommen.

Vedlagt følger en bruksanvisning til deg, så du kan finne frem i Eksil, Liberty og Revolution, skulle jeg dra min vei før tiden.

Så sier vi ikke et ord mer om det.

Jeg satser på å stikke innom deg i morgen formiddag til en kopp te.

Hilsen Jakob Vedlegget besto, foruten redigeringsinstrukser, av henvisninger til hotmailkontoen hans, der alt materialet lå samlet. Dokumentet avsluttet slik: «Så mange var ordene. Måtte de vise seg å være fullstendig bortkastet.

Hilsen Jakob Ejersbo.» Jeg tok en utskrift av eposten og vedlegget, la det i saksmappen og håpet aldri å skulle få bruk for noen av delene.

Men i løpet av kort tid ble det klart at Jakob ikke kom til å klare seg, og på forsommeren 2008 så vi alle at det bare var et spørsmål om tid før det var slutt.

Den siste gangen jeg snakket med Jakob, var bare et par dager før han døde. Da ble vi enige om å endre utgivelsesrekkefølgen: Eksil skulle komme først, så Revolution, og til slutt Liberty. Det skyldtes selvsagt at vi – uten at det ble sagt – hadde et håp, om enn aldri så spinkelt, om at Jakob skulle rekke å oppleve at Eksil kom ut. Jakob foreslo også at jeg kunne kontakte en forfatterkollega av

EJERSBOS SISTE ØNSKE

399,– Oversatt av Linn Øverås

Tilgjengelig som e-bok

Eksil

Liberty er annen bok i en frittstående trilogi – første bok, Eksil, kom på norsk i 2010. Bøkene henter handling fra Tanzania, der Ejersbo selv bodde i flere år. Liberty er en barsk, tøff og dønn ærlig roman om to unge menn på vei inn i voksenlivet. Christian er hvit sønn av danske bistandsarbeidere. Marcus er svart og jobber som tje­ ner hos en svensk familie.

Man vil aldri se på Afrika på samme måte etter å ha lest denne romanen.

JAKOB EJERSBO (1968– 2008) regnes som en av Danmarks store lit­ terære stemmer, og hans bøker har fått fantastiske kritikker. Han ble første gang utgitt på norsk med den pris­belønte romanen Nordkraft (2003), som også ble filmatisert.

ham, Hans Lucht, hvis jeg skulle trenge assistanse i redigeringsfasen.

10. juli 2008 døde Jakob Ejersbo, 40 år gammel.

Et halvt års tid senere satt jeg og gjorde de tre bøkene klar til utgivelse. Som sagt var Eksil og Revolution så godt som ferdige fra Jakobs hånd, det var Liberty som krevde innsats.

Manuset var på 946 sider, og Jakob hadde rukket å renskrive cirka halvparten, fjernet og lagt til og byttet om, det gjensto bare et par mindre innstramninger, små justeringer. Andre halvdel, derimot, hadde han ikke fått bearbeidet, bare utstyrt med dels skissepregede, dels svært detaljerte anvisninger. I tillegg kom det han hadde skrevet på hotmailkontoen.

Jeg hadde lest manus to ganger før, så jeg kjente både handlingsgangen og personene godt. Oppgaven nå var å få form på det hele, få orden på proporsjonene, fjerne unødige gjentagelser, sjekke at personnavn og andre egennavn var konsekvente, sjekke swahilisitatene, sammenholde novellene og romanen for å forsikre seg om gjennomgående overensstemmelse i scener som ble gjentatt, alder og annet av personkarakteristika.

Det var mye å holde styr på: Omslagsillustrasjonene hadde Jakobs søster, Ea Ejersbo, allerede levert og fått godkjent av Jakob, swahilien tok foreldrene hans seg av. Ikke rent få personer i verket hadde fått byttet navn og dukket opp under stadig nye. Det kunne være små avvik som skulle rettes i replikker der en og samme scene ble gjentatt fra forskjellige synsvinkler. Her gjorde assistenten min, Vibeke Majnlund, en stor innsats. Andre steder gikk handlingen i stå og/eller i ring, og i en passasje hvor et poeng nettopp ble tydeliggjort, kunne Jakob plutselig ha skrevet: SKJÆR NED, MEN FÅ INN EN SORGMARKØR eller HELE FØLGENDE BARSCENE – STRAM OPP HVA SKJER VIDERE HER – AVSLUTT SCENE MUFF SIER GOD DIALOG, MEN FOR HESBLESENDE OG FOR DIREKTE … ER JEG ENIG? RIIS SIER: ALTFOR LANGT – FOKUSER PÅ ANDERS LANG REISEBESKRIVELSE – SKJÆR NED! RIIS SIER CHRISTIAN-AVSNITT MÅ FORKORTES OG STRAMMES INN NESTE 20 SIDER FREM TIL «ELEKTRI­ SITETENS PRIS», DET BLIR FOR MYE AV DET SAMME MANGE GJENTAGELSER I DETTE AVSNITTET MED MARCUS, SIER RIIS Jeg har selvfølgelig rettet tastefeil og språkfeil og unøyaktigheter i teksten, og det var mye å ta stilling til og mange avgjørelser å ta, ikke minst i Marcus-avsnittene, men jeg har lagt til så lite som mulig. Jeg har unngått å skrive inn helt nye scener, jeg har først og fremst forkortet og sammenfattet og overført nødvendige opplysninger fra

Foto: Helge Mikalsen / Scanpix

Jakob Ejersbo Liberty

33

avsnitt som var blitt strøket, til andre steder i teksten, enten i form av nye replikkvekslinger eller innlemmet i fortellende avsnitt.

Jeg har tatt ut enkeltsetninger, fjernet hele avsnitt, hele kapitler, hele episoder – enkelte ting endte jeg med å sette inn igjen fordi jeg følte at de av en eller annen grunn ikke kunne unnværes. Jeg har byttet om på rekkefølgen på avsnitt og kapitler, men jeg har ikke skrevet personer eller handlingsforløp ut av historien.

Det vanskeligste av alt har vært å finne balansen mellom tydelighet og overtydelighet, mellom nødvendige og unødvendige gjentagelser, nødvendige detaljer, særlig i forbindelse med diskotekavsnittene i siste halvdel, og ikke minst her led jeg under det store handikapet det var ikke å kunne spørre forfatteren. Jeg hadde heldigvis jobbet med Jakob tidligere, i sluttfasen av Nordkraft, og hadde heldigvis gått nøye gjennom hele trilogien sammen med ham, så jeg mente å ha sånn noenlunde klart for meg hva Jakob selv ville ha gjort, og hva jeg ville kunne fått ham med på. Helt sikker kunne jeg aldri være, men jeg måtte gjøre mine valg, og jeg er fullt innforstått med at mye kunne vært gjort annerledes. Jeg er glad for Jakobs råd om å ta Hans Lucht med på laget; hans gjennomlesning av det opprinnelige manuset mot det endelige følte jeg meg svært trygg på og takknemlig for.

Jeg følte meg både stolt og beklemt over Jakobs tillitserklæring; at han kunne tiltro meg dette å skulle fullføre livsverket hans. Jeg kan ikke være sikker på at han ville vært fornøyd med alt sammen, men jeg har utført oppgaven etter beste evne og beste skjønn, og det har vært en stor glede for meg å se trilogien få slik overveldende kritikk – og så mange lesere. Og jeg gleder meg til å se den på sin ferd ut i verden i de mange oversettelsene som allerede er i gang.

Johannes Riis er litterær direktør i dansk Gyldendal