69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 2
20.08.2026 13:13
Av vinneren av Nobels fredspris 2023
Narges Mohammadi
EN KVINNE SLUTTER ALDRI Å KJEMPE Kampen for frihet, demokrati og menneskerettigheter i Iran
oversatt av Inger Sverreson Holmes
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 3
20.08.2026 13:13
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov. Forbudet gjelder også trening av, og annen bruk av materialet i, kunstig intelligens, og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4. Oversetteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Davood Afzali har bidratt som konsulent i forbindelse med oversettelse av begreper knyttet til rettssystemet i Iran. Aschehoug har gjort sitt ytterste for å avklare rettigheter til alle bilder som er brukt i boka. Om ikke annet er angitt, er bildene private. Rettighetshavere med legitime krav som ikke skulle være avklart, bes kontakte forlaget.
Originalutgave først utgitt på norsk av Aschehoug AS, Oslo, 2026 Engelsk tittel: AWoman Never Stops Fighting. The Struggle for Freedom, Democracy and Human Rights in Iran © 2026 Narges Mohammadi Norsk utgave © 2026 Aschehoug AS Oversatt fra engelsk av Inger Sverreson Holmes Published by agreement with Oslo Literary Agency www.aschehoug.no Omslag: The Narges Foundation Omslagsfoto: Nooshin Jafari Satt med 11,3/15,3 pkt. Minion hos Type-it AS, 2026 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8/115 g Arctic matt Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2026 ISBN 978-82-03-46212-2
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 4
20.08.2026 13:13
Til mine elskede barn, Ali og Kiana, som har måttet tåle så mye på grunn av den veien jeg valgte. Jeg håper at dere en dag kan tilgi meg, for fraværet mitt og for alt det som måtte komme.
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 5
20.08.2026 13:13
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 6
20.08.2026 13:13
Innhold
Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
DEL 1 – Barndom 1. Født til kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Tilhørighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Endelig skolejente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. En kjærlig oppvekst i voldens skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Familietreet krymper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Mammas leksjoner i feminisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. Livslangt engasjement . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. En brutal skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Krigen kommer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. Farvel til min barndoms gate . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Livet alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Skjønnhet, ungdom og diktatur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
17 19 22 26 29 34 39 42 46 51 56 63
DEL 2 – Aktivisme 13. Blod og taushet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 14. Oppvåkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 15. Fra fysikk til politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 16. Inn i politikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 17. Topper beseires . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 18. Det legendariske Demavendfjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 19. Kvinneaktivistene i Qazvin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 20. Kjedemordene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 7
20.08.2026 13:13
21. Nei til ekteskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 22. Det skjedde til slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 23. En begynnende ensomhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 24. Ansiktsløse mennesker og skitne dommere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 25. Ingen lyder tillatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 26. På cella . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 27. Tekniske inspeksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 28. Tilværelsens farger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 29. Et felles hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 30. Dør til dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152
DEL 3 – Kampvilje 31. Shirins velfortjente pris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 32. La verden få vite om det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 33. Hus i ruiner og nye hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 34. Full pakke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 35. Morsrollen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 36. Ey Iran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 37. Den grønne bevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 38. Min største frykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 39. For Kiana, i feber . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 40. Der menneskeligheten dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 41. Overveldet av kjærlighet og frykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 42. En feiring av våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240 DEL 4 – Fengsel 43. Tilbake på cella . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 44. Miste seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 45. Zanjan fengsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 46. Å eldes i løpet av en natt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 47. På sykehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 278 48. Få livet tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 49. Kampen mot dødsstraff . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 289 50. Luft tung av ondskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 51. Sivilsamfunnet for retten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 302
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 8
20.08.2026 13:13
52. Frykt og desperasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311 53. Å forbli seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317 54. Hysterektomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 55. En felle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 329 56. En mor henges . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 336 57. Kampen mot veggedyrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 341 58. Frihetens dusj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 347 59. Å gi nazri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 354
DEL 5 – Frihet 60. Endelig frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 61. Å holde et løfte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 369 62. Lærdom fra fengselet i Zanjan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 379 63. En evig kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 385 64. Den uhellige moren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 393 65. Misbruk av en nominasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 398 66. Hei, Evin. Jeg er tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 405 67. Alene på cella . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 409 68. Urettferdighetens domstol . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 418 69. Angrep mot hjertet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 427 70. Kvinne, liv, frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 437 71. En pris til Iran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 447 72. Kampen trappes opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 451 73. Ingen tid til å hvile . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 459 74. Kvinneavdelingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 467 75. Lenge leve friheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 471 76. På begge sider av muren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 477 77. Jeg er kvinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 484 Tillegg Kunsten å smugle ut et manuskript . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 489 Arrestert igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 493 Noen ord fra forleggeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 495
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 9
20.08.2026 13:13
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 10
20.08.2026 13:13
Prolog
det var ingen ventilasjon på cella. Helt opp mot taket, øverst over døra, var det et vindu som var dekket av en perforert metallplate. De ørsmå hullene slapp gjennom noen tynne stråler fra sola som brakte løfter om en ny dag, og når solstrålene ble gylne og forsvant, varslet de nattens komme. Det mest bedragerske elementet når man sitter isolert på enecelle, er tiden selv. Viserne på klokka er borte, og dag og natt går uten å bli målt. Tiden blir bare en smal strime av lys som smyger seg gjennom de små hullene i en metallplate. Jeg våget ikke å ta noen lur om ettermiddagen, for da kunne jeg miste grepet om tiden fullstendig. I verden utenfor kunne en slik høneblund kanskje bare vare i noen minutter – men inne på cella, i mitt innesperrede hode, føltes det som om det hadde gått mange år. Når jeg våknet, visste jeg ikke om det fortsatt var samme dag, om jeg hadde endt opp tilbake i gårsdagen, eller om jeg allerede hadde kommet til morgendagen. En celle er også tung. Jeg tror ikke det kan finnes noe i verden som kan sammenlignes med tettheten i en celle, og inne i denne tyngden føles tiden komprimert, sammenpakket. Når du stirrer mot de små hullene i metallplaten i håp om å fange opp selv den minste endring som kan fortelle deg at tiden går, er det ingenting som forandrer seg. Det er ingen tegn til bevegelse. Det er som om tiden selv stirrer tilbake på deg. Du sitter, står, går, sitter, står, går – igjen og igjen – men tiden beveger seg likevel ikke. Når natten faller på, føles det som om du har levd et helt år, som om
11
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 11
20.08.2026 13:13
PROLOG
tidsrommet du har vært gjennom, umulig kan tilhøre bare én enkelt dag. Det må da være summen av mange. I en celle kan tiden drive deg til vanvidd. Nå og da ble den harde stillheten splintret av et ringesignal som lød gjennom den lange, rungende ensomheten i isolatkorridoren. Når avhørerne kommer for å hente offeret sitt – den anklagede, fangen – går de ikke inn i kvinnenes korridor, siden de er menn. I stedet ringer de med en bjelle, og så blir fangen hentet av en kvinnelig fangevokter og fulgt til avhørsrommene i en annen del av fengselet. Derfor begynte hjertet mitt å galoppere hver gang bjellen ringte. Subbingen fra plastsandalene til den kvinnelige fangevokteren boret seg inn i hjernen. Hun gikk frem til døra inn til korridoren, stoppet noen minutter for å snakke med avhøreren, så gikk hun tilbake med den samme subbelyden. Hun passerte den første cella, så den andre, og så fortsatte hun langs cellerekken til hun stanset foran min dør. Hjertet slo enda raskere. Ja vel, så det var meg avhøreren skulle hente denne gangen. Celledøra ble åpnet med en tørrhet og kulde som ikke bar i seg annet enn fortvilelse. En stemme lød: «Kom deg opp! Gjør deg klar!» Et øyebind1 og en tsjador2 ble slengt inn på cella – ting de oppbevarte utenfor og aldri lot fangene få beholde. Vokteren ventet, mønstret meg og ga ordrer: «Ta på deg kåpe3 og bukser!» Jeg tok på meg de løstsittende mørkeblå klærne som var lagd av et eller annet syntetisk materiale. Jeg hatet dem, huden min reagerte alltid på dem, men jeg hadde ikke noe valg. Fengselet hadde også gitt meg et par korte, tynnslitte sokker, og motvillig trakk jeg disse på meg. Så tok 1 For de politiske fangene brukes øyebind mer som et maktgrep enn for å gjøre det helt mørkt. Det
gjør at fangene bare ser en smal stripe av gulvet rett foran føttene sine, slik at de ikke skal kjenne igjen verken omgivelsene eller de som avhører dem. Øyebind brukes alltid under forflytninger, avhør og til og med når man skal skrive. Hensikten er å skape frykt og avhengighet samt gjøre fangen desorientert. 2 Tsjador er et fotsidt klede som dekker hodet og holdes sammen ved halsen. I iranske fengsler er det obligatorisk for kvinner å gå i tsjador (ofte er den hvit med blomstermønster) uansett personlig tro. 3 Kåpen – som også kalles manteau, som på fransk – er en obligatorisk del av bekledningen for kvinner etter den islamske revolusjonen. Den har som funksjon å skjule formen på kvinnekroppen og må dekke bakende og lår. Etter 1979 ble bruk av slike kåper til et udiskutabelt krav, og den som gikk uten, risikerte å bli arrestert eller bøtelagt.
12
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 12
20.08.2026 13:13
PROLOG
jeg på en mørkeblå maghnae4 – en iransk hijab som dekker hår, hals og skuldre – plukket opp tsjadoren og øyebindet fra gulvet og gjorde meg klar til å gå ut av cella. «Nei!» sa vokteren. «Ta på deg tsjadoren og øyebindet før du går ut!» Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, tok på meg tsjadoren – som var hvit med blomstermønster – knyttet på meg øyebindet, stakk føttene i de gamle, istykkerslitte plastsandalene og fulgte lydig etter. I enden av korridoren hang et skittent, illeluktende forheng, en slags presenning – siden vi var kvinner, og mennene ikke måtte se inn i vår avdeling. Hver gang jeg måtte forbi dette forhenget, kjente jeg meg kvalm. Jeg tok aldri på presenningen med bare hender, men pakket dem inn i tsjadoren og skjøv det tunge forhenget til side før jeg gikk gjennom. Ved døra hørte jeg en mannsstemme si til den kvinnelige vokteren: «Tusen takk, søster!» Derfra var det han som hadde ansvaret for meg. Vi begynte å gå gjennom hovedkorridoren i denne delen av fengselet. På den ene siden lå enecellene, på den andre lå avhørsrommene. Etter å ha gått frem og tilbake til avhør forsto jeg at det måtte strekke seg mer enn ti korridorer ut fra hovedkorridoren. Hver av dem hadde cirka fem celler: en veldig liten celle i hver ende og tre eller fire i mellomstørrelse i midten. Jeg hadde fortsatt øyebindet på da jeg gikk inn og ble stående midt i avhørsrommet til en mannsstemme brøt stillheten: «Gå forover og sett deg på stolen!» Jeg satte meg langsomt ned. Alt føltes vagt, uvant, smertelig fremmed. Stanken av hat fylte rommet. Jeg fikk ikke puste. Ikke engang nysgjerrigheten kunne få meg til å flytte på hender eller føtter eller snu på hodet. På denne avhørsstolen, foran disse mennene, satt jeg stivnet og urørlig. Så begynte avhøret.5 4 En maghnae er et tettsittende hodesjal som dekker hår, hals og skuldre. Det er standardbekledning
for arbeidende kvinner i Iran og obligatorisk på skoler, offentlige kontorer og sykehus. 5 Avhør er utformet for å oppnå en fremtvunget tilståelse mot fangens egne interesse. Avhørerne
skrur stadig opp presset for å komme frem til fangens bristepunkt, og fangen må konstant kjempe imot. Det er en enorm belastning å gjøre motstand i en slik situasjon. Fangen må holde seg hyperfokusert hvert sekund, i den viten at et eneste feilplassert ord eller en motstridende formulering kan ødelegge eget eller andres liv.
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 13
20.08.2026 13:13
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 14
20.08.2026 13:13
DEL 1
Barndom
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 15
20.08.2026 13:13
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 16
20.08.2026 13:13
1. Født til kamp
mamma hadde bestemt seg for at hun ikke ville ha noen flere barn. Hun var ung, hadde allerede født både en gutt og en jente og var ikke rede til å ta på seg ansvaret for enda et lite menneskeliv. Hun hadde forsøkt det som var tilgjengelig av prevensjonsmetoder, men da menstruasjonen uteble i over to måneder, tok hun en test og fant ut at hun var blitt gravid likevel. Kvinnene rundt henne hadde foreslått alle tenkelige måter å avslutte et svangerskap på, og denne dagen forsøkte hun hver og en i sin mest ekstreme form: urtemedisiner, illeluktende brygg og drikker tykke av safran. Hun prøvde til og med å hoppe fra store høyder, men ingen av metodene fikk det gjenstridige fosteret til å slippe taket og gi opp. Derfor bestemte hun seg for å gå enda mer drastisk til verks. Pappa var imot det, og mormor tryglet henne om å la være, lovet å hjelpe til med ungene, men mamma var fast bestemt. For henne føltes det nødvendig å avslutte svangerskapet av hensyn til både sitt eget og familiens ve og vel. Hun gikk til en lege hun kjente, som ga henne en sprøyte. Han advarte om at den kunne forårsake kraftige blødninger og muligens utsette henne for livsfare, men forsikret om at fosteret ikke kom til å overleve. Det forekommer meg imidlertid at også jeg må ha hørt denne stemmen, og at den bare styrket beslutningen min om ikke å bukke under. Blødningen var voldsom. Mormor var skrekkslagen og fryktet at fosterets trassige livsvilje kunne koste datteren livet. Mamma greide seg, men ble sengeliggende over lang tid og klarte nesten ikke å røre seg. Mormor sa at det var fosterets forbannelse som hadde hjemsøkt 17
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 17
20.08.2026 13:13
DEL 1 – BARNDOM
henne. Morfar var rasende og sluttet å snakke med kona og datteren. Han anklagde dem begge for å ha begått en forbrytelse. Mamma forsvarte sin rett til å treffe beslutninger om egen kropp, mens besteforeldrene mine inntok en konservativ holdning og insisterte på fosterets rett til liv. Mamma pleide å si at det var fosteret selv som tok den endelige beslutningen. Den ble verken påvirket av en kvinnes argumenter om retten til å bestemme selv eller av de eldres lange prekener om synd. Det ufødte barnet hadde rett og slett et intenst ønske om å leve. Det holdt stand. Etter å ha prøvd det meste overga mamma seg til slutt. Hun sa til fosteret: «Ja vel, hvis du er så oppsatt på å kjempe, så får du bli her. Men hvordan det går, det får være opp til deg.» Og slik kom jeg til verden, 21. april 1972, med et høyt skrik. Øynene mine var store, håret svart og kinnene runde. Jeg sperret øynene opp for å se verden og brukte det jeg hadde av stemme, for å fortelle at nå var jeg her. Mormor holdt meg opp og viste meg til mamma: «Orza, se!» sa hun. «Du ødela henne nesten, men hun lever. Hun er sunn og strutter av liv.»
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 18
20.08.2026 13:13
2. Tilhørighet
som liten var jeg glad for å høre til i flokken min. Pappas kjærlige hender, mammas ømme blikk og lyden av latter mens jeg lekte med de eldre søsknene mine, Mehdi og Roya, fikk meg til å føle meg elsket og verdifull. Finnes det noen som kan forlate varmen fra familie, slektninger og venner og fortsatt føle seg virkelig levende? Vi bodde i Zanjan, en stor by nordvest i Iran, og fra det store, grønne huset til mormor og morfar, som bare lå noen kvartaler fra vårt, har jeg noen av de kjæreste barndomsminnene mine. Selv i dag, flere tiår senere, tenker jeg på de grønne trærne, hellegangen som slynget seg gjennom hagen og rommene rundt den indre gårdsplassen. Det store rommet med blå tredører var til gjester, og de mindre rommene på hver side var familiens. Inngangen førte deg rett inn til gårdsplassen og hagen, og med det samme døra gikk opp, løp vi ropende og hoiende inn. Mammas søster bodde ved siden av mormor, og når stemmene våre runget fra gårdsplassen, kom fire fettere og kusinen min springende for å leke med oss. Mamma hadde lært oss alltid å tiltale tanter og onkler med kjælenavnet «jaan» – som betyr «kjære» – etter fornavnet deres. En annen søster og bror av mamma bodde litt lenger unna, og så hadde hun en tredje søster som bodde i Teheran. Men når tantene mine stelte til lunsjselskaper hjemme hos mormor, var alle der: fem voksne barn med respektive ektefeller og tjueseks barnebarn. På slike dager stengte morfar tekstilutsalget sitt i Zanjans ikoniske overbygde basar, Queysarieh, tidligere enn vanlig. Så kom han vandrende opp hellegangen, med stokk, briller, dress og nypussede sko og 19
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 19
20.08.2026 13:13
DEL 1 – BARNDOM
var klar til å holde leven med barnebarna. Vi kalte ham haj agha.6 Han var en svært alvorlig mann, og selv om han tøyset med oss, forsvant aldri preget av autoritet og myndighet. Men krøllene mine, som jeg aldri lot mamma få gre uten at jeg ropte og skrek, ble gjenstand for spøk fra hele familien – fra morfar til de aller yngste barna. Gårdsplassen var så stor at den kunne ha rommet dobbelt så mange mennesker. Det var nok plass til at vi kunne leke fritt. De eldre søskenbarna mine, som gikk på videregående skole eller universitet, satt sammen i livlige grupper og diskuterte og debatterte. De snakket om bøker og ideer som jeg ikke forsto, men jeg var uendelig fascinert av klærne, skoene og positurene deres. De gikk med briller og bar alltid på bøker. Mamma var den yngste blant sine søsken og like gammel som noen av søskenbarna mine, og med sin energiske og muntre personlighet hadde hun en helt spesiell plass i alles hjerter. Hun gikk i sko med kilehæl, akkurat som kusinene mine som gikk på videregående, selv om mammas var brune og deres kremfargede. Moten spredte seg fra familiens studenter i Teheran til dem som var yngre og bodde i Zanjan, trettitre mil unna. Når vi kom hjem fra mormor og morfar, var vi helt utkjørt, men Roya og Mehdi var bare halvannet og tre år eldre enn meg, og vi klarte likevel å holde leken gående til sengetid. Ofte klagde Mehdi over at «Roya og Narges er to, mens jeg bare er én». Frustrasjonen hans fikk pappa til å prøve å overtale mamma med gull og dyre smykker til å få enda et barn, i håp om at det ville gi ham en sønn til. Etter at jeg ble født, ansatte han også en rengjøringshjelp som kom en dag eller to i uka for å hjelpe mamma med husarbeidet. Masingen til pappa fungerte, og da jeg var sju år, ble Hamidreza født. Vi kalte ham bare Hamid. Pappa var fornøyd og pleide å si at han nå hadde et komplett sett.
6 I Iran blir eldre menn ofte kalt haj agha som et tegn på respekt, og eldre kvinner kalles haj khanom.
Opprinnelig ble betegnelsene brukt om personer som hadde vært på pilegrimsreise til Mekka, men nå anvendes de mer som hedersbetegnelser.
20
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 20
20.08.2026 13:13
2. TILHØRIGHET
Familien vår var aserbajdsjansk på begge sider – en minoritet i Iran, men den største etniske gruppen i provinsen vår, Zanjan. Vi snakket mest azeri, som er et tyrkisk språk, slik andre etniske minoriteter rundt i landet snakket kurdisk, arabisk, balutsji, armensk eller et av de andre språkene som ble brukt i tillegg til farsi. Likevel snakket mamma av og til farsi til oss. Selv om farsi var språket som ble brukt i skole og offentlig administrasjon, var azeri for oss det språket vi hadde arvet, som ga oss identitet og tilhørighet, og som vi brukte blant våre nære og kjære. På den andre siden av veien bodde en familie med to døtre på samme alder som Roya og meg. De hadde kommet flyttende til Zanjan på grunn av farens arbeid. De snakket ikke azeri som oss, og kunne bare farsi, men siden familien var ny i byen, gjorde mamma mye for å få dem til å føle seg velkommen, og etter hvert ble mødrene våre – og også vi barna – nære venner. Mamma var alltid oppmerksom overfor naboene. Hvis noen rundt oss hadde det vanskelig, var hun der for å hjelpe, og slik var pappa også. Jeg husker da en av pappas slektninger, som nylig hadde giftet seg, fikk økonomiske problemer. Pappa gjorde det han kunne for å skaffe dem det de trengte for å begynne livet sitt sammen. Mine foreldres omsorg for andre var et definerende trekk ved dem. De hyppige sammenkomstene hjemme hos oss, der det alltid ble dekket på til både familie og venner, er blant minnene som står sterkest for meg hjemmefra.
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 21
20.08.2026 13:13
3. Endelig skolejente
mehdi og roya begynte på skolen før den islamske revolusjonen i 1979, og jeg drømte meg bort i de moderne og stilige antrekkene deres. Hver morgen la mamma frem klær til dem, lagde frokost og gredde håret deres. Mehdi sto i dress og vest, med et muntert smil, og ventet ved døra, mens Roya så enda flottere ut i kjole med hvit blondkrage og håret i musefletter. Mamma nødet henne til å spise opp den siste brødbiten med smør og honning, før hun sendte dem begge av gårde. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot de sløyfepyntede skoene til Roya og ventet på den dagen da også jeg skulle få være med på disse morgenritualene. Mamma pleide å si at hvis jeg ville gå på skolen, måtte vi først gå til frisøren og få klippet krøllene mine, slik det «passet seg for en skolejente». Jeg prøvde hele tiden å få henne med på å snakke om hva slags farger jeg da skulle ha på klærne og hvordan blondekragen skulle se ut. Endelig ble det min tur, men i mellomtiden hadde landet vært gjennom den islamske revolusjonen. Hijab ble obligatorisk – og til og med påtvunget så små jenter som meg. Mamma prøvde å argumentere med at det ifølge sharialovene7 ikke var nødvendig for jenter å gå med hijab før de nådde religiøs myndighetsalder, som er ni år, men det var ingen
7 Sharia er den islamske loven og regelverket for riktig praktisering av islam, bygd på tolkninger av
islamske skrifter, særlig Koranen, og utviklet mellom 600- og 800-tallet evt. Mange muslimske land innlemmer sharia i varierende grad i sine lovverk. Sharia har eksistert tidligere i Iran også, men etter den islamske revolusjonen i 1979 ble grunnloven bygd over sharia, og lover som kom i konflikt med disse reglene, ble opphevet.
22
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 22
20.08.2026 13:13
3. ENDELIG SKOLEJENTE
vei utenom, ikke engang for oss sjuåringer. Første skoledag kledde mamma meg derfor i de obligatoriske klærne – lang kåpe og bukser – før hun knyttet et mørkeblått skjerf under haken min. Jeg hang med hodet og syntes skjerfet gnagde. Mamma rakte meg skolevesken, og så var vi klare til å gå. I vesken lå splitter nye og flotte skrivebøker og blyanter, og mamma forsøkte å mildne det sørgmodige uttrykket mitt ved å si at jeg så vakker ut. Jeg trodde ikke på henne, i hvert fall ikke nå som skjerfet klemte fjeset sammen. Jeg følte meg bare stygg og trist. Hver morgen la det samme bistre uttrykket seg over ansiktet på meg, og noen ganger ble jeg nesten gal av hvordan skjerfet dro i krøllene mine. Jeg hatet det. Jeg hadde forestilt meg skolen som et nydelig, drømmeaktig sted fullt av jenter med fargerike bånd i håret og nystrøkne hvite kjolekrager, men den verdenen var borte. Også Roya og alle de andre store jentene måtte gå i mørk kåpe og bukser nå. Vi var ikke vant til å gå kledd i mørke farger, mamma likte det ikke, særlig ikke svart. Ikke engang sammen med kjole eller skjørt gikk vi med svarte strømper, men brukte helst sandfargede – samt noen ganger grå, hvis det var begravelse. Hun hatet den islamske republikkens mørke kleskode for kvinner og så den som et maktmiddel. Mamma var bare atten år da hun fikk Mehdi, og siden hun var så ung, følte vi oss mer som gode venner av henne, enn som barna hennes. Jeg husker hvor glad mamma var i å tegne. Mens de eldste barna satt med bøker og hjemmelekser om kveldene, fant hun frem notatblokken sin og tegnet de vakre fargerike blomstene hun så på sengetøy, gardiner, bordduker, skjerf og klær. Roya og Mehdi sto ved siden av henne og bedømte arbeidet, og noen ganger nappet de til seg tegningene. Mamma hadde et stort talent for å overføre designene hun tegnet, til strikkemønstre, uten å bruke millimeterpapir. Jeg kan fortsatt huske en gul genser med rødt rosemønster som hun strikket til lille Hamid, og den hvite vesten med fargerike blomster som hun lagde til meg. Hver gang jeg gikk med den, eller noe annet mamma hadde strikket, kom fremmede bort og spurte beundrende hvem som hadde lagd det. De kalde vintrene i Zanjan ble levelige på grunn av mammas varme strikkeklær. Jeg husker at hun kjøpte et spesielt ullgarn fra brorens 23
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 23
20.08.2026 13:13
DEL 1 – BARNDOM
butikk eller garn i spennende farger fra svigerinnens butikk. Vi valgte de fargene vi selv ville ha, og så strikket hun til oss alle, også pappa. Til og med en av pappas nære venner, som hadde uttrykt beundring for ullgenserne hans, fikk en. Det var som om mammas hender alltid skapte kjærlighet og varme. Da Hamid ble født og jeg begynte på skolen, hadde vi flyttet til et nytt hus i nærheten av Arg-porten8 i gamlebyen i Zanjan. Skolen min hadde fått navnet Namus,9 et litt for stort begrep til å ha hengende over hodet på små barn. Den lå rett ved huset vårt, så jeg trengte verken å bli fulgt eller kjørt dit. Vis-à-vis skolen lå det en matbutikk som ble drevet av en veldig hyggelig dame. Butikkens kaker, puffet snacks og potetgull gjorde skolen til en søtere og bedre opplevelse for meg. Selv om mamma pakket sunne og deilige godsaker til hvert eneste friminutt, kom Roya ofte hjem med urørt matpakke, noe som bekymret mamma og pappa, mens jeg spiste opp alt jeg hadde fått. Selv om jeg var stor for alderen, oppmuntret mamma og pappa meg alltid til å spise sunt og godt. Det nye huset vårt var stort, med tradisjonell utforming. To rommelige gjestestuer sto alltid rene og klare for besøkende, og foran disse gikk en stor utvendig passasje, en gholam gardesh,10 som forbandt rommene og ga lettere tilgang for tjenere. Dørene var prydet med kulørt glass i geometriske mønstre, og det var store vinduer ut mot en grønn hage. Sola strømmet inn gjennom disse vinduene og fylte både passasjen og livet mitt med varme. På den andre siden av gårdsplassen lå våre egne rom pluss et kjøkken 8 Arg-porten er den eneste overlevende strukturen etter de historiske citadellene i Zanjan fra 1800-
tallet. Den ble bygd under Qajar-dynastiet og var den nordlige inngangen til byadministrasjonen og det militære fortet. 9 Ordet namus kan oversettes direkte med «ære», men har en mye videre betydning. Det henviser spesifikt til en families moralske renommé og er ofte forbundet med kontroll over kvinners atferd og kropp. Det å gi en skole for små jenter dette navnet legger derfor en tung byrde på barna og bærer med seg en forventning om ærbarhet og sømmelighet fra tidlig alder. 10 En gholam gardesh («tjenergang») er en passasje rundt et sentralt rom. I tradisjonelle persiske boliger ble passasjen brukt av tjenerne når de skulle forflytte seg mellom forskjellige deler av huset og ivareta gjestenes behov uten at det var nødvendig å gå gjennom oppholdsrommene. Arkitektonisk sett fungerte disse korridorene også som en isolerende buffer for rommene på innsiden mot sterk varme eller kulde.
24
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 24
20.08.2026 13:13
3. ENDELIG SKOLEJENTE
på rekke og rad. De var forbundet av en gang med baderom og toalett i enden. Ofte løp Mehdi og jeg rundt etter hverandre, og jeg husker at jeg en gang i lekens hete løp rett inn i glasset i inngangsdøra så jeg knuste det og skadet ansikt og hender. Likevel var det ingen som skjente på meg. Mamma og pappa var veldig tolerante og tålmodige. Pappa var en tenksom mann som var spesielt forståelsesfull overfor oss jenter. I mange andre familier måtte døtrene sjonglere både skolearbeid og husarbeid, men han forventet aldri det av oss. Han mente at skolegangen var krevende nok som den var, og gjorde det klart for oss at det var den vi måtte bruke kreftene på. Tilliten hans til Roya og meg – særlig foran slektninger og bekjente – var urokkelig. Han lot aldri andre få kommentere hvordan vi oppførte oss, ikke engang eldstebroren min. I en tid da eldre brødre og mannlige slektninger ofte hadde full kontroll over små jenter, var dette helt spesielt. Han var en fordomsfri og avslappet mann som aldri overvåket meg eller førte regnskap over hva jeg gjorde. Tilliten hans til meg var endeløs, og han ga meg plass til å være meg selv – med grenser som verken var restriktive eller påtvunget, men som respekterte friheten min. Foreldrene mine stilte seg aldri til doms over meg; de bare ga omsorg og vennlig bekreftelse av min selvstendighet.
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 25
20.08.2026 13:13
4. En kjærlig oppvekst i voldens skygge
jeg var bare et barn da jeg ble vitne til hendelser som var altfor voldsomme og uforståelige for mitt unge sinn. Etter at Ruhollah Khomeini11 – den sjiamuslimske geistlige grunnleggeren av det nye regimet, som hadde tatt tittelen «øverste leder» – kom til makten, ga han påbud om at alle kvinner, uansett religion, måtte bruke slør. Dette påbudet var kun ett eksempel på hvordan den islamske staten innførte en streng sosial kontroll som grep dypt inn i kvinners liv. Mange av de juridiske fremskrittene kvinner hadde oppnådd – som høyere aldersgrense for å inngå ekteskap og bedre rettigheter i forbindelse med skilsmisse og barnefordeling – ble slått tilbake nå som familieretten ble omskrevet etter islamske regler. Hvis du forsøkte å protestere, utsatte du deg for stor fare, og livet i vår storfamilie ble snudd på hodet – som i tusener av andre iranske familier – som en konsekvens av dette. Pågripelser, henrettelser og en påtvunget ny moralsk og samfunnsmessig orden la den verdenen vi hadde kjent, i grus og etterlot seg et fryktpreget samfunn. Gjengjeldelsene spredte seg til universitetene og påvirket unge menn og kvinner i familien og vennekretsen vår gjennom tilfeldige og brutale massearrestasjoner. Hver dag fikk mamma dårlige nyheter om nye nærstående til noen hun kjente, og hun ble mer og mer nedbrutt. Hun sjekket konstant hvordan familiemedlemmer og nære venner hadde det for å forsikre 11 Ayatolla Ruhollah Mostafavi Musavi Khomeini (1902–1989) var en iransk politiker og sjiaislamsk
geistlig og den øverste lederen i verdens første islamske republikk fra 1979 og frem til sin død.
26
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 26
20.08.2026 13:13
4. EN KJÆRLIG OPPVEKST I VOLDENS SKYGGE
seg om at ingenting hadde tilstøtt dem. Men så ble søsterens ektemann og sønn pågrepet og risikerte dødsstraff for å ha motarbeidet det nye regimet. Heller ikke de unge velutdannede jentene i familien ble spart, og på ulike tidspunkter ble to av dem anholdt. Ansiktene deres står så klart for meg. Den første var unge Shahin, en respektert og særdeles varmhjertet lærer. En gang så vi henne ute på gårdsplassen mens hun vasket splitter nye klær med hender og føtter i en balje. Med et snev av sarkasme forklarte moren hennes det vi så: «Dette er min høyt utdannede datter. Hun har slengt alle de nye klærne sine oppi denne baljen og prøver å få dem til å se slitt ut ved å skrubbe dem med både never og føtter.» Da mamma spurte Shahin hva som var meningen med det, var svaret: «Jeg har elever som ikke engang får nye klær til nyttårsfeiringen. Jeg kan ikke komme med nye og fargerike klær og stille meg opp foran dem i klasserommet; de kommer til å bli lei seg.» En annen gang fortalte Shahins mor at med det samme Shahin fikk lønn, gikk hun ut og kjøpte hvitevarer eller annet utstyr for å hjelpe familier hun ikke engang kjente. Når hun ble spurt hvem de var, smilte hun bare mildt og svarte rolig: «De er mennesker som ikke har noen penger.» Dette enkle svaret sa alt om henne. Den andre unge kvinnen fra familien som ble arrestert, ble holdt på hemmelig sted. Forholdene var så skrekkelige at foreldrene sa de håpet at de heller ville finne liket av henne enn ikke å få vite noe om hvilken skjebne hun hadde lidd. Årsaken var nesten for ille til at det gikk an å tenke på den. Det ble hvisket om mye i disse årene – fortellinger om fysisk tortur og seksuell vold mot fengslede kvinner. Noen ganger plukket jeg opp fragmenter fra disse samtalene mellom mamma, tanter og kusiner. Jeg skjønte ikke alle detaljene, men synet av tantes stille tårer, etterfulgt av mammas milde forsøk på å trøste henne, sendte bølger av frykt og gru gjennom den lille kroppen min. Som oftest ble vi sendt ut på gårdsplassen for å leke når de voksne snakket om slike ting, fordi de ville beskytte oss, men likevel fornemmet vi alvoret. Hver gang familien var samlet, var det en ny person som mang27
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 27
20.08.2026 13:13
DEL 1 – BARNDOM
let. Først ble en onkel pågrepet, så et av søskenbarna, og så flere søskenbarn – mennene først, senere kvinnene. For hver forsvinning fra vår kjære og nære krets hørte jeg de mørke, stygge ordene «fengsel» og «tortur» bli gjentatt. Fengsel og tortur tok så mange av oss. Disse ordene stjal ikke bare søskenbarn og onkler. De tok også bort noe grunnleggende fra eksistensen vår.
69816 En kvinne slutter aldri å kjempe – s. 28
20.08.2026 13:13
Nouruz 2004 foran Evin-fengselet sammen med aktivister og familien til flere av fangene. Demonstrantene holder fotografier av Hoda Saber og Taghi Rahmani, som satt fengslet på denne tiden.
Teheran i 2005 etter at Taghi var løslatt fra Evin-fengselet.
Markering av årsdagen for drapet på Ezzat Under en panelsamtale ved universitetet Ebrahimnejad fra Khorramabad under Kuye i Zahedan i 2004 sammen med Daneshgah-katastrofen. Fra venstre mot høyre: menneskerettsadvokaten Nemat Ahmadi. Ezzats mor, Narges, Ezzats søster, Haleh Sahabi.
På inspeksjonsoppdrag i Bushehr i 2008.
På inspeksjonsoppdrag på en brannstasjon i Teheran i 2009.
Etter å ha kommet hjem fra sykehuset etter fødselen, Teheran i 2006. Øverst til venstre: Narges med Kiana og Ali. Øverst til høyre: Kolleger fra Senter for forsvar av menneskerettighetene: Nasrin Sotoudeh og Shirin Ebadi på besøk for å gratulere med de nyfødte. Nederst til venstre: Taghi med Ali i Qazvin.
Narges ved skrivebordet i Iranian Engineering Inspection Company. Teheran, 2009.
Diskusjon i lokalene til Senter for forsvar av menneskerettighetene under kampanjen En million signaturer med Simin Behbahani, moderert av Narges. Teheran, 2007.
27. mai 2010 besøkte representanter fra Senter for forsvar av menneskerettighetene og Komiteen for frie og rettferdige valg den nylig løslatte Jafar Panahi. Fra venstre: Mohammad-Ali Dadkhah, Mohammad Seifzadeh, Jafar Panahi, Abdolfattah Soltani, Ataollah Shirazi, Sedigheh Vasmaghi og Narges. Foto: Narges Foundation
Millioner demonstrerte mot fusk etter valget i 2009. Foto: Olivier Laban-Mattei / AFP PHOTO
Enecelle på avdeling 209. Foto: Narges Foundation
Chaharshanbe suri, 2012 i Zanjan. Narges og familien hopper over flammene i tråd med tradisjonene.
Korridoren i avdeling 209 i Evin-fengselet. Foto: Narges Foundation
Hovedinngangen til fengselskomplekset i Evin. Foto: Narges Foundation
3. juli 2010 ble Narges lagt inn på Iran Mehr-sykehuset i Teheran etter nesten en måned på isolat i Evin-fengselets avdeling 209. Foto: Narges Foundation
Det siste bildet tatt av familien samlet. Teheran, 2011.
30. januar 2014 holdt Narges et innlegg om luftforurensning ved en konferanse arrangert av Ressurssenter for kvinner. Foto: Narges Foundation
Kianas første skoledag i Teheran i 2013. Det var vanskelig å få maghnaen til å sitte ordentlig, og til slutt tok hun den av seg og holdt den i hånden.
8. september 2013 ble Narges arrestert av moralpolitiet foran barna sine fordi hun gikk med leggings. Foto: Narges Foundation