H V E M K A N D U S T O L E PÅ , N Å R S E LV D I N E G E N H J E R N E LY V E R F O R D E G ?
I Offerdyret, første bok i Memento-serien, oppdaget David Lund, som ikke hadde et eneste minne av livet før fylte 12, at han hadde vokst opp i et infamt psykologisk eksperiment, som en av tre eneggede trillinger som ble oppdratt som om de var en og samme person. Nå vet han at en av brødrene er død, den andre
OV E R 2 , 5 M I L L I O N E R S O LG T E B Ø K E R
forsvunnet, og at en rekke svært mektige menn trakk i trådene den gangen. Og det finnes fortsatt sterke krefter som vil gjøre hva som helst Henrik Fexeus er forfatter og mentalist. Hans ti bøker om menneskelige relasjoner, påvirkning, kroppsspråk og kommunikasjon er oversatt til over 30 språk og har vært bestselgere i en rekke land. I 2021 debuterte han som spenningsforfatter i tospann med Camilla Lackberg. Duoens Mirage-serie om etterforsker Mina Dabiri og mentalist Vincent Walder er solgt til 60 språk og er under utvikling som TV-serie. I 2024 debuterte Fexeus som solokrimforfatter med Offerdyret.
for at de minnene David desperat leter etter, forblir skjult. Som å
Morten Hansen er utdannet i engelsk, litteraturvitenskap, lingvistikk og oversettelse ved Universitetet i Oslo. Han oversetter fra engelsk og svensk og har jobbet med bøker av forfattere som Clemence Michallon, Stephen King, Johanna Mo, Maria Grund og Henrik Fexeus.
”Han kan skrive, han kan skape karakterer, og med både humor, snert og energi drar han handlingen fremover.”
manipulere virkeligheten slik at advokatkjæresten Florence ikke har noe annet valg enn å forlate ham for godt for å beskytte både seg selv og sin familie.
O L E J A C O B H O E L , A D R E S S E AV I S E N
Den siste brikken er den andre boken i Memento-serien om David Lund og Florence Tapper, en intens, psykologisk spenningsroman der spillet mellom fortid og nåtid krever flere ofre.
O L E J A C O B H O E L , A D R E S S E AV I S E N O M O F F E R D Y R E T
Omslagsdesign: Sthlm Creators Forfatterportrett: Daniel Stigefelt
”Alt baller grundig på seg mot en spektakulær slutt som inneholder løse tråder nok til en rekke oppfølgerbøker.”
ISBN 978-82-03-45943-6 ISBN 978-82-03-45943-6
9 788203
459436
”Av og til er plott så intrikate og corny at det er ubegripelig hvordan forfatteren kan ha pønsket det ut. Det er tilfelle med «Offerdyret» ... velskrevet, av og til nesten humoristisk og etter hvert uhyggelig spennende, brutal.” C AT H R I N E K R Ø G E R , D A G B L A D E T
68063 Den siste brikken – s. 2
06.01.2026 12:57
Henrik Fexeus
den siste brikken oversatt av Morten Hansen, MNO
68063 Den siste brikken – s. 3
06.01.2026 12:57
Henrik Fexeus Offerdyret, 2025
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
FSC Norwegian C021394 New MIX Paper Landscape BlackOnWhite
© Henrik Fexeus 2025 Originalens tittel: Pusselmakaren Norsk utgave © 2026 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) AS, Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,9/13,9 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2025 Papir: 60 g Holmen Book Cream 2,0 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2026 ISBN: 978-82-03-45943-6
68063 Den siste brikken – s. 4
06.01.2026 12:57
Hun vet ikke hvordan brannen startet. Søsteren hennes roper at det ikke var med vilje, at hun bare mistet et lys fordi hun ble redd. Men nå brenner det overalt. På veggene og på gulvet. Og det må være søsterens feil. Det finnes ikke noe svar på hvordan det ellers skulle ha skjedd. Mamma og søsteren skriker til henne og til hverandre. Pappa ser ut som om han nettopp er våknet, han vingler når han går. Alt tar for lang tid. Hun vet at de kommer til å dø.
68063 Den siste brikken – s. 5
06.01.2026 12:57
68063 Den siste brikken – s. 6
06.01.2026 12:57
tolvte desember Det som gjør Hanna Tapper skrekkslagen, er ikke at hun plutselig får oppleve hvordan verden dramatisk revner. Nei, det som sakte forvandler blodet hennes til is, er snarere en smygende, udefinerbar følelse av at alt ikke er som det skal. Som om noen har ommøblert virkeligheten mens hun så en annen vei. Hun ser på kjøkkenbordet foran seg og prøver å huske dagen da Bernard, mannen hennes, kom hjem med det den første sommeren de var sammen. Hun hadde malt bordet himmelblått allerede samme kveld. Bernard hadde sagt at hun var sexy i malerklærne. Men malingen hadde brukt lengre tid på å tørke enn de hadde trodd, genseren hennes var blitt helt blå på ryggen etter at de hadde … innviet bordet. For en gangs skyld hadde det ikke gjort vondt. Hun burde smile av det. Eller til og med synes at det var litt pirrende. Men minnet føles uvirkelig, som om det kanskje aldri har hendt. Hva gjør man for ikke å vise noe når verden prøver å dytte en ut av balanse? Hanna forstår at det ikke er noen forskjell på dette sekundet og sekundet før hun åpnet konvolutten. Likevel står alt rundt henne stille, som om tiden er satt på pause. Eller kanskje det er tvert om, at den går for fort? Utenfor kjøkkenvinduet, på den andre siden av det blå bordet, faller snøen lett. Den ligger som et forsiktig pudder over den lille gressplenen deres. Snøflakene ser ut til å henge stille i luften. Som hjerteslagene hennes. 7
68063 Den siste brikken – s. 7
06.01.2026 12:57
«Hva har du der?» sier Bernard. «Har vi fått julekort?» Hanna rykker til. Nei, rykk stemmer ikke. Utvendig er hun urørlig. Det er noe innvendig som vibrerer. Noe som hun ikke vil at han skal se. Han står ved siden av henne med resten av posten som han har hentet i postkassen. Hun rister på hodet og håper at hun ser passe uinteressert ut. «Noen må ha sendt feil,» sier hun og vifter nonchalant med gratulasjonskortet i hånden. Men kroppen forråder henne, som alltid. Det muntre kortet er blitt bøyd i det harde grepet hennes. For tre år siden var hun endelig blitt gravid, til tross for alle legenes protester, der på kjøkkenbordet. Hun hadde rammet inn genseren med den blåfargede ryggen og tenkte å gi den til Bernard når hun fortalte om graviditeten. Men bildet rakk ikke å komme opp på veggen engang før hun spontanaborterte. Bernard legger postbunken, som for det meste består av reklame, på kjøkkenbordet og tar kortet ut av hånden hennes. Han ser på illustrasjonen av en mann i seilerklær som sier noe i en snakkeboble, og rynker pannen. «Gratulerer med dagen,» leser han. Så åpner han kortet. Men han kommer ikke til å forstå. Beina hennes begynner å skjelve, men hun kan ikke falle mens Bernard er der. Hun støtter seg på bordet med hånden. Stirrer intenst på tallerkenen med kjøttpålegg som fortsatt står igjen etter lunsjen. «Pussig,» sier Bernard og vender på gratulasjonskortet som om han lette etter en hemmelig ledetråd. «Du fyller jo ikke år før i mai? Og det står ikke noe mer på det?» Hun rister på hodet. «Kanskje det er en reklameutsendelse?» fortsetter han. «Nei, det er nok som du sa. Det må ha kommet feil.» Hanna nikker, uten riktig å høre hva han sier. Til slutt legger han kortet på bordet. Hanna merker at hun har holdt pusten. 8
68063 Den siste brikken – s. 8
06.01.2026 12:57
«Selv har jeg fått en hel haug med brev fra Skatteetaten,» sier mannen hennes. «Best å se hva de vil. Det har antakelig noe med registreringen av det nye firmaet mitt å gjøre.» Han samler sammen sin egen post og går ut av kjøkkenet. Hanna synker sammen på en stol. Det var bare sekunder igjen til beina ville ha sviktet under henne. Hun finner frem inhalatoren hun bruker mot astmaen sin, og trekker tre skikkelige spraydoser ned i halsen mens hun stirrer på kortet på bordet. Hun legger fra seg inhalatoren og stikker hendene inn under knehasene. Som om kortet kan brenne henne hvis hun tar på det. Bernard har rett i én ting. Kortet er ikke til henne. Men hun vet hvem det er til, hvem det er som fyller år i dag. Skjebnen har ikke bare sørget for at hun ikke kan stifte egen familie, hun fikk ikke engang beholde sin første. Gratulasjonskortet er til Cathrin. Søsteren som har vært død i tjue år.
68063 Den siste brikken – s. 9
06.01.2026 12:57
David smugtitter på Florence mens hun snakker i telefonen. De er ute og går tur med Kreskin, og David angrer på at han ikke tok en tykkere jakke. Den franske bulldoggen later imidlertid ikke til å merke kulden og bjeffer lykkelig mens han jager snøfnugg, like overrasket hver gang han fanger et og det forsvinner. Det har ikke rukket å komme så mye snø, men det lille som ligger på den frosne bakken, glitrer i sola. Gangveien snirkler seg gjennom et lite skogholt bak rekkehusområdet der David bor. Kreskin går uten bånd. Han kan veien utenat. David er glad for at Florence har fokus på samtalen og ikke på ham, for han går antakelig med et utrolig fårete glis. Han kan ennå ikke tro at Florence Tapper, som han kan løpe gjennom et skybrudd og bestige en vulkan for, som får ham til å glemme å puste hver gang han ser henne, er hans. Han er overbevist om at han kommer til å ødelegge det når som helst. Florence avslutter samtalen og smiler til David. «Slutt å stirre på meg,» sier hun. «Jeg prøver å jobbe.» «Du hadde en mygg her,» sier han og streifer halsen hennes, over det røde halstørkleet. Han har ikke hansker på, og berøringen sender et støt gjennom huden hans. Han kan fortsatt ikke røre ved Florence uten å ville kaste seg over henne og rive av henne alle klærne. Det spiller ingen rolle at det er minusgrader ute, kroppen hans 10
68063 Den siste brikken – s. 10
06.01.2026 12:57
brenner nok til å smelte snøen rundt dem. Han vet at det er en stereotyp og macho og primitiv og klisjéaktig og sikkert fullstendig upassende respons for en som tross alt har fylt trettifem, men det er sant. Florence ser ut til å skjønne hva som foregår i hodet på ham, for hun fjerner hånden hans fra nakken. «Mygg i desember?» sier hun. «Jaså.» Det er bare gått to måneder siden de offisielt ble et par. Eller offisielt og offisielt, forresten. Hun skjærer fortsatt en grimase hver gang han kaller henne for kjæreste. «Skal du ikke bli med meg til Norrköping i morgen likevel, da?» sier han. «To netter på hotell. Bare du og jeg. Det blir superromantisk.» Hun ser på ham og anlegger noen dype rynker i pannen. «La meg tenke,» sier hun. «Bli med deg på NextTech, en messe som består av nitti prosent mannlige nerder …» «Veldig smarte mennesker,» innskyter han. «… som er der for å høre på andre nerder …» «Gründere.» «… og som til slutt har tenkt å more seg med å drikke øl og spille laser tag på kvelden?» «Det … er ikke obligatorisk.» Florence stryker seg over haken. «Og alternativet er å sitte hjemme helt alene i leiligheten min, drikke vin og oppføre meg som et voksent menneske?» sier hun og huker armen sin sammen med hans. «Ikke et veldig vanskelig valg.» Hun tar en istykkertygd ball opp av lomma, og Kreskin begynner å logre håpefullt med halen. «Noen må jo passe udyret også,» sier hun og kaster ballen bortover gangveien. Kreskin setter etter den som om det er første gang i livet han har sett en så morsom ball. «Men alvorlig talt har jeg faktisk planer,» fortsetter Flo11
68063 Den siste brikken – s. 11
06.01.2026 12:57
rence. «Jeg skal treffe min gamle mentor. Han har bedt meg ut på Gondolen.» «Aha, så når katten er borte,» sier David. «Da danser musen med andre menn. Eh, ah … Jeg mente ikke … Au da. Veldig dårlig ordvalg.» «Han er sytti år gammel,» sier Florence og senker neven som nettopp har slått ham lett i brystet. David sukker. Han vet når han har tapt. Men han holder hånden hennes fast mot brystet sitt. Et snøfnugg fester seg i øyenvippene hennes. Hjertet slår hardt mot ribbeina, som om det vil hoppe ut og legge seg i hånden hennes. Han vil få henne til å forstå at de dagene de ikke ses, er de tristeste i livet hans. Men han sier ingenting. Det som skjedde tidligere i høst, har bidratt til å føre dem nærmere hverandre. Alt fra den omtumlende oppdagelsen av at han er én av tre brødre – trillinger, til og med – til hendelsene som kulminerte i drapene på Johan Arvidsson og Klaus Nordström. Johan var Davids terapeut, og hjalp David med å håndtere det faktum at han ikke husket de tolv første årene av livet. Klaus Nordström var politimester i Stockholm, og medlem av en hemmelig sammenslutning som kalte seg Selskapet. Det var Selskapet som hadde gitt Johan i oppdrag å sørge for at David aldri husket det som skjedde på gården i Småland i Davids barndom. David og Florence hadde levd med deres trusler hengende over seg utover høsten. Hvordan kan man gå gjennom en slik ildprøve sammen uten å komme hverandre nær? En hvilken som helst amatørpsykolog ville trekke den slutningen at det er derfor han tror han er forelsket i Florence. Men han falt for henne lenge før noe av det andre skjedde. Det tok bare litt tid før han våget å innrømme det for seg selv. Men han sier som sagt ingenting. Florence har allerede mer enn én gang kalt ham for Mr. Needy. Han har ikke tenkt på det før, men å ha vokst opp som trilling har formodentlig vent 12
68063 Den siste brikken – s. 12
06.01.2026 12:57
ham til å ville ha noen nær seg. Det er derfor han har ødelagt alle forhold han har hatt. Han har kvalt dem. Gått for fort frem. Den feilen vil han ikke begå igjen. Kreskin kommer tilbake med ballen. Han går bort til David og velter seg sidelengs i snøen, som om han plutselig er blitt forsteinet. Hunden blir liggende på ryggen med beina rett opp i luften. Fortsatt med ballen i munnen. David tar hintet. «Sååååå flink gutt,» sier han og bøyer seg ned for å klø Kreskin på magen. «Var ballen slem mot deg? Har du gitt den en lærepenge nå? Vist hvem som bestemmer?» Kreskin knurrer lavt. «Har du hørt noe fra Samir?» sier David og reiser seg igjen, til Kreskins tydelige skuffelse. «Er politiet kommet frem til noe?» Dobbeltdrapet på Johan og Klaus hadde vært slått opp overalt i mediene. De første ukene bød på en ny teori hver dag om politisjefens innblanding. Politiet var imidlertid tause om etterforskningen, og i mangel av nytt brensel hadde nyheten kjølnet. Men David og Florence vet at det finnes spor som kan føre til David, og til moren hans. Takket være Samirs lyttende ører på politistasjonen får de vite i hvilken retning etterforskningen går. Kreskin er tydeligvis blitt lei av matfaren sin, for han reiser seg og slipper ballen foran Florence, som tar den opp og kaster den inn i treklyngen ved siden av gangstien. Hunden spinner på gangveien før han får opp farten og med et høyt fomp kaster seg rett gjennom den nærmeste snøfonnen, i retning av trærne. «De holder fortsatt på å lete etter koblinger mellom Johan og Klaus,» sier hun. «De er overbevist om at Klaus og Johan drepte hverandre.» Noe som er halvveis riktig, siden Johan drepte Klaus. Og Klaus’ fingeravtrykk ble funnet på den blodige kniven som tok livet av Johan. Men politiet vet ikke at det egentlig var Sandro 13
68063 Den siste brikken – s. 13
06.01.2026 12:57
som drepte Johan, ei heller at Sandro egentlig var ute etter David. «Sandro har gjort en god jobb med å gjøre seg selv usynlig etterpå. Og politiet vet ikke at vi var der og så alt sammen,» fortsetter Florence. Men man kan aldri være helt sikker. Hvis noen i politiet eller en journalist har litt flaks, kan det være nok til at de finner sporet som fører dem til David. Han er fellesnevneren mellom drapsofrene. David hører at hunden hans begynner å gjø inne blant trærne. «Er det ikke på tide at vi tar kontakt med Urban?» sier David. «Jeg vet du sa at vi måtte være forsiktige, men ingen fingre har hittil pekt i hans retning. Og jeg har et spørsmål til ham som jeg veldig gjerne vil ha svar på.» «Broren din som forsvant,» sier Florence. «Du tror at Urban vet hvor han er?» David hadde to brødre da han vokste opp. Da den ene broren døde, prøvde David og den andre broren å rømme fra gården. David slo hodet og mistet hukommelsen, men broren klarte å komme seg vekk. Det var tjuetre år siden. David har ikke sett ham siden den gangen. Foruten å være landets fremste skrueprodusent og eiendomsmagnat er Urban Jacobsson også den eneste som David og Florence kjenner til ved navn, utover Klaus, som var med i Selskapet. Og til forskjell fra Klaus har Urban hjulpet dem. Uten Urban ville David fortsatt ha famlet i mørket. Eller, mer sannsynlig, vært død. «Jeg har faktisk tenkt det samme,» sier Florence og tar frem telefonen sin. «Det er kanskje på tide å ringe ham.» «Han kommer sikkert til å bli overlykkelig,» sier David og smiler skjevt. Mens Florence begynner å lete blant kontaktene på telefonen sin, går David inn mellom trærne. Hvor pokker har den 14
68063 Den siste brikken – s. 14
06.01.2026 12:57
hunden gjort av seg? Til slutt får han øye på Kreskin. Ansiktet er helt hvitt av snø. Hunden er i full gang med å grave ned noe i en grop, så dypt som han klarer. Noe som ligner mistenkelig på en rød ball. «Kreskin, hvor er ballen»? sier David. Kreskin snur seg og bjeffer, mens han sparker snø over ballen med bakbeina. «Ingen anelse om hvor den er? Det var jo synd. Vi må gå hjem nå.» Kreskin gir fra seg et triumferende bjeff og går forbi David, tilbake til gangveien, uten å se seg tilbake. David rister på hodet. David er tilbake hos Florence akkurat idet hun avslutter telefonsamtalen. «Du hadde rett, jeg tror ikke jeg var dagens høydepunkt for ham,» sier Florence. «Men han gikk med på å treffe oss i ettermiddag.» David nikker bare til svar. «Men ikke få for store forhåpninger,» sier Florence da hun ser uttrykket hans. «Broren din har vært forsvunnet lenge. Sjansen for at han fortsatt er i live, og at Urban dessuten vet noe, er nokså liten.» «Jeg vet det,» sier David og nikker. Men han måtte likevel håpe. Han har gått gjennom hele livet uten noensinne å føle seg ordentlig hel. Som om en del av ham manglet. Og hvis broren hans fortsatt er i live, og Urban vet hvor han er … Det ville være som å få tilbake en del av seg selv. Han stanser og legger armene omkring Florence, trekker henne tett inntil seg. Han snuser inn duften hennes i nesen, hun lukter vintersol og sommerbad og eventyr og løfter, og han forbanner seg selv for nok en gang å bruke klisjeer. Men ordene svikter ham. Varmen fra kroppen hennes trenger gjennom vinterklærne og inn i hans. Hun protesterer ikke. 15
68063 Den siste brikken – s. 15
06.01.2026 12:57
«Når vi kommer tilbake, er du min,» mumler han i håret hennes. «Vi har tid før vi skal til søsteren din.» «Jeg trodde ikke du var kommet til hektene etter i morges,» sier Florence og presser seg hardere mot ham. Han merker at kroppen hans svarer. Florence smiler i munnviken, åpenbart fornøyd med effekten hun har på ham. «Best for deg hvis du kan holde det du lover,» sier hun. «Ellers tar du oppvasken i en uke.»
68063 Den siste brikken – s. 16
06.01.2026 12:57
Hanna sjekker pepperkakene i ovnen. «Faen også!» utbryter hun og åpner ovnsdøra. De er svidd. For et øyeblikk siden var de ikke ferdige, og hun hadde bare snudd ryggen til et øyeblikk. «Hva er det?» sier Bernard. Så hoster han når den brente lukten når ham. Hanna kjenner tårene komme. Hun kjemper imot. Det er helt tullete at hun skal begynne å gråte av noen brente pepperkaker. Men hormonbehandlingen får henne helt ut av balanse. Hun vet at det er den det kommer av, men det hjelper ikke. Verden er imot henne, og hun føler seg som en gammel kjerring. En håpløs kjerring som ikke engang kan bake pepperkaker. «Så så, ta det rolig,» sier Bernard. Han tar brettet ut av ovnen og setter det på et underlag på kjøkkenbenken. Så tar han henne i armene sine. «Det er bare pepperkaker,» sier han. «Tror du ikke jeg vet det?» sier hun og snufser. «Men jeg lover deg at ingen av dine perfekte jævla søstre har brent en pepperkake i hele sitt liv. Særlig ikke Florence.» «Du kan ha rett. Men det er fordi Florence aldri noensinne har bakt en pepperkake.» «Men hvis hun gjorde det, ville de sikkert bli perfekte. Og hun og David kommer til å få mønsterbarn.» Bernard holder henne litt ut fra seg så han kan se på henne. 17
68063 Den siste brikken – s. 17
06.01.2026 12:57
«Nå foregriper du begivenhetenes gang veldig her,» sier han. «Du skjønner hva jeg mener,» sier hun og slår ned blikket. Det er hennes feil at hun ikke er blitt gravid. Samme hva Bernard sier. Det hadde begynt allerede i tenårene. Hun fikk så fryktelig vondt i magen når hun hadde mensen. Ikke bare vondt, det føltes som om noen skar henne opp med kniv. Hver måned. Legene hadde til slutt gitt henne diagnosen endometriose. Hun var for ung til å forstå alle detaljer da, men det hun forsto, var hun kom til å ha vondt i magen resten av livet og antakelig ikke kunne bli gravid på naturlig vis. Som et ekstra slag i ansiktet var det bare ett legemiddel som lindret plagene, og det senket samtidig østrogennivået i kroppen hennes. Noe som førte til at hun sluttet å få eggløsning. Hun sluttet riktignok å ha vondt. Men farvel, alle drømmer om familie. Farvel, sexlyst. Og velkommen, femten ekstra kilo og dårlig hud. Årene fra hun var femten til hun var tjuefem, hadde ikke vært noen dans på roser. Så traff hun Bernard. Og for første gang var det en liten flik med lys i mørket. Bernard hadde foreslått prøverør. Men ikke engang der kunne hun levere. De hadde nettopp begynt på det femte forsøket. Det var kanskje den siste sjansen for dem. Bernard sa ingenting om det, han hadde allerede begynt å snakke om adopsjon. Hun ville ha vært utrolig skuffet hvis hun var i hans sko, så naturligvis var han det også. Selv om han ikke sa noe. Foreldrene hennes, Sören og Anita, ville selvfølgelig også ha barnebarn. De hadde riktignok allerede Adam, sønnen til broren hennes, og påsto at de var mer enn fornøyd med det. Men hun visste nok bedre. I mellomtiden formerte kvinnene i slekten til mannen hennes seg uten problemer. Unntatt Florence, som var frekk nok til ikke å prøve engang. Men hun anså nok, som de fleste, en fremtidig graviditet som en selvfølge. Et valg. Og formo18
68063 Den siste brikken – s. 18
06.01.2026 12:57
dentlig ville det bli slik også. Hun ville sikkert bli gravid uten engang å behøve å kle av seg. Hanna får øye på speilbildet sitt i vinduet og kvepper. Hvem det enn er som stirrer tilbake på henne, så er det ikke noen hun vil være. Jævla hormoner. Hun vet at det er irrasjonelt å være sint på Florence. Det er bare så godt å la det gå ut over noen. «Jeg må rekke å jobbe litt til med artikkelen om pappa,» sier hun og tørker tårene med litt kjøkkenpapir. «Jeg har funnet noen flere personer å intervjue. Forhåpentligvis har de mer å fortelle enn det jeg har fått tak i hittil. Jeg trodde ærlig talt ikke det skulle være så vanskelig å få folk til å snakke om ham. Når er det vi skal til søsteren din igjen?» «Philomene sa at vi kunne komme ved sjutiden,» sier Bernard og ser på klokka. «Og vi skal til søsteren min og broren din. I tilfelle du har glemt at de er gift.» «Bra. Da rekker jeg å bake nye pepperkaker.»
68063 Den siste brikken – s. 19
06.01.2026 12:57
Florence rekker ikke å åpne døra til heisen for å gå ut før Marco, Urban Jacobssons sjåfør og altmuligmann, er fremme og åpner den for henne. Marco bryter ut i et stort smil. «Florence!» roper han, tar ansiktet hennes mellom hendene og kysser henne lett på begge kinn. «Me alegro de verte!» Den kraftige barten kiler mot huden hennes. «Det er godt å se deg også, Marco,» sier hun. «Urban venter på dere i salongen,» sier Marco og viser dem inn i hallen. «Señora Kickan har dessverre nettopp gått ut.» Døra til Jacobssons ringe bolig, en paradeleilighet i Narvavägen, noe som sannsynligvis ville ha vært Stockholms dyreste adresse om ikke Urban hadde eid bygningen, står allerede på vidt gap. Den marmorkledde hallen er større enn Florence husker den. Hele leiligheten hennes kunne antakelig fått plass i Urban Jacobssons forværelse. Hun tenker på det Marco nettopp sa om Kickan, og skotter på David. Det virker som om han tenker det samme. Det ville vært fint å ha henne der. Kickans makt over mannen sin har hjulpet dem mer enn én gang. Marco kremter lett og holder frem to par skotrekk. «La señora har nettopp lagt hvite vegg-til-vegg-tepper,» sier han. Selvsagt har hun det. På vinteren. Florence tar på seg det ene 20
68063 Den siste brikken – s. 20
06.01.2026 12:57
skotrekkparet, og David det andre. De tar trappa opp gjennom hallen og går inn i stua. Lyden av de knitrende skotrekkene mot parkettgulvet forsvinner helt da de kommer inn i stua. Vegg-til-vegg-teppet er som å gå i lett, kritthvit snø. Florence hadde ventet at den enorme TV-skjermen på veggen skulle vise et av Urbans yndlingsprogrammer. Industripampen er svak for realityserier om husmødre i en eller annen amerikansk by. Men TV-en er avslått. Urban står midt på gulvet og venter på dem. Au da. Det var ikke bra. «Florence, David,» sier han og nikker til dem. «Jeg antar at du ville treffes, Florence, for offisielt å avslutte oppdraget ditt. Jeg engasjerte deg tross alt for å representere David, og det er jo ikke nødvendig lenger. Er det noe papir jeg skal skrive under på?» «Jeg … Beklager, det skal vi selvfølgelig gjøre,» sier Florence. «Du behøver ikke å skrive under på noe, jeg mailer deg en sluttrapport når jeg kommer på kontoret i morgen. Men det var faktisk ikke det jeg ringte om. Vi har et spørsmål til deg.» Urban sukker demonstrativt og setter seg i en lenestol. Han krysser beina og setter fingertuppene mot hverandre. Jaha, så de spiller den typen maktspill igjen. Greit. Florence kan også spille. «Det er alltid én ting til med dere to,» sier han. Det var en tabbe av Urban å sette seg. Hun tar to skritt frem så Urban må se opp for å kunne snakke med henne. «Davids bror,» sier hun. «Han som rømte.» Urban fortrekker ikke en mine. «Jeg forstår at du ikke fortalte om ham tidligere,» fortsetter David. «Da det ennå var en mulighet for at jeg ikke ville huske noe. Men jeg vet at han fikk hjelp av én eller flere fra Selskapet, som gjorde at vi kunne rømme. Jeg vet ikke hvem det var som hjalp oss. Selv om du ikke var der, må du vel kjenne til hva som skjedde? Det er alt jeg ber om. At du forteller hva du vet, så jeg kan finne ham.» 21
68063 Den siste brikken – s. 21
06.01.2026 12:57
Florence vet at David gjør sitt beste for ikke å ha for høye forhåpninger. Hans forsvunne bror kan tross alt ha druknet i sjøen den natten. Men hun hører på stemmen at han har vanskelig for å la være. For broren kan like gjerne være flykaptein. Eller undervise på et universitet. Eller jobbe som guide i Andesfjellene. Eller være profesjonell pokerspiller. Eller være uteligger. Akkurat nå er alt mulig. Urban rister på hodet. «Du burde ikke ha kommet hit,» sier han og peker på David. «Hvis Selskapet visste at du var her nå …» Urbans setning blir hengende uavsluttet. Stillheten er full av uuttalte trusler. «Men de vet ikke det,» sier Florence. «For du kommer ikke til å fortelle dem det, eller hva?» Urban ser ut i rommet, forbi henne og David. Som om han funderer på noe. «Dere tror vel ikke at dette er over?» sier Urban. Florence skotter bort på David. Så mye informasjon som dette har de aldri fått fra Urban før. «Vi har ikke hørt noe fra Selskapet siden de sendte Sandro og Esben etter oss,» sier hun. «De ser ut til å ha trukket seg tilbake etter at politiet ble involvert.» Urban rister på hodet. «Det var ikke Selskapet som engasjerte Sandro. Det var han. Jeg har vanskelig for å tro at han har gitt opp. Han avventer nok bare. Men hva vet jeg? Han sier ingenting til oss andre lenger.» «Hvem snakker du om?» sier David. «Det tror jeg du vet. Du traff ham tross alt oftere enn oss andre.» David griper tak i Florences arm, og hun møter blikket hans. Et halvt sekund ser hun en tiårig og livredd David. «Men det var ikke det dere kom hit for,» sier Urban med en tone som ikke tillater flere spørsmål. «Når det gjelder din 22
68063 Den siste brikken – s. 22
06.01.2026 12:57
bror, vet dere allerede det meste. Og det er så lenge siden. Jeg må til bankboksen min og finne noen papirer. La oss treffes igjen i slutten av uka. Da skal jeg gi dere alt materiale jeg har. Så må dere love å holde meg utenfor. Jeg vil ikke ha noe mer med dette å gjøre.» Han gjør et opphold. Da Urban tar ordet igjen, er stemmen vennligere. «Men David, du må ikke bli skuffet,» sier han. «Jeg har ikke hørt noe på veldig lenge.» «Men han er i live?» sier David. Han ser så ivrig ut at Florence er redd han skal eksplodere. «Jeg vet faktisk ikke,» sier Urban. «Men jeg håper virkelig det, med tanke på alt vi gikk gjennom for hans skyld.» «Vi?» sier David. «Hvem flere var innblandet?» «Det … det er ikke min sak å si,» sier Urban og kremter. «Begynn ikke å gape over for mye nå.» Urban rynker pannen. Florence gjør et diskré tegn til David for at han skal ta et skritt tilbake. Det siste de vil, er at industripampen skal føle seg presset og angre alt han nettopp har lovet. Særlig når Kickan ikke er der og kan styre ham på rett kjøl. «Tusen takk,» sier hun og smiler bredt. «Jeg sender en sluttrapport til deg, og så sier du fra når du har funnet de relevante papirene. Etter det lover jeg at du ikke kommer til å høre mer fra oss.» Hun prøver å ha en så positivt forretningsmessig tone som overhodet mulig, for å skylle bort alle følelser fra det de nettopp har snakket om, følelser som kan få Urban til å angre. «Hils din fantastiske kone når hun kommer hjem,» fortsetter hun. «Og selvfølgelig Paulina også.» De tar hverandre i hånden og går tilbake ut til hallen, hvor Marco venter på dem for å ta skotrekkene. Det var en bevisst taktikk å avslutte med å nevne Paulina. Urbans voksne datter, som han har fått tilbake kontakten med takket være David og Florence. Hun vil ikke si det rett ut, men Urban står i gjeld til dem.
68063 Den siste brikken – s. 23
06.01.2026 12:57
Napoleon står ute på brygga og ser ut over det frosne vannet. Det er nesten natt. Ikke at det spiller noen rolle, sola forsvant allerede i tretiden på ettermiddagen. Kulda kom tidlig i år, og gressplenen bak ham har et nesten urørt hvitt teppe. Unntaket er den stien han har tråkket opp, og som fører ned til brygga. Han liker å komme ut hit på kvelden. Det er noe spesielt med brygger. De lokker deg med illusjonen av at du er like trygg som på land, men i virkeligheten er de bare skjøre tunger som strekker seg ut over mørke og kaos. Når du står på en brygge, står du over avgrunnen. Han rister på hodet. Han har ikke tid til å bli filosofisk, Nietzsche får si hva han vil. Han ser på telefonen han har i hånden. Det er på høy tid å ta nye grep, nå som politiet har roet seg. Det slår ham at nå som Sandro er borte, er han egentlig ikke Napoleon lenger. Det var Sandros kallenavn på ham. Men han liker det. Som keiser var Napoleon Bonaparte selvfølgelig altfor synlig for hans smak. Men det er likevel noe med det. Han har bestemt seg for å beholde navnet. Det føles faktisk bra å ha et navn på den delen av ham som må … ta tak i ting. På den ene siden har man ham, og på den andre siden har man Napoleon. Han har ikke plutselig fått en personlighetsspaltning, og han er ikke gal heller. Det blir bare mer orden i sakene på den måten. Fra begynnelsen av var ikke planen å eliminere David Lund, 24
68063 Den siste brikken – s. 24
06.01.2026 12:57
bare å skremme ham. Men som så ofte med planer har den endret seg. Han har vist seg å være mer iherdig enn Napoleon hadde regnet med. David må bort. Det er den eneste løsningen. Og med tanke på hvordan ting har utviklet seg – ikke at han i sin villeste fantasi kunne ha forutsett den nåværende situasjonen, noe som irriterer ham grenseløst – kan det ikke vente i evigheter. Heldigvis er det fortsatt personer i Selskapet som forstår alvoret, personer som vil få sin tilværelse knust hvis David begynner å snakke. Han tar opp telefonen, finner telefonnummeret og ringer. Så fort det svarer i den andre enden, begynner han å forklare hva som må gjøres. Det tar ikke lang tid. Men så er den han snakker med, også en skarp person. Ikke som den skjelvende deigklumpen Urban Jacobsson. Vinden feier over Baggensfjärden og pusser isen ren for snø. Han slår armene omkring seg selv. Han sjøsatte den nye planen allerede for noen uker siden. Alt har gått som det skal så langt. Han begynner å lete frem et annet nummer på telefonen mens han går tilbake til huset. Denne gangen ringer han til Urban. Fordelen med deigklumper er at man kan kna dem som man vil.
68063 Den siste brikken – s. 25
06.01.2026 12:57
Florence går ut av taxien og tråkker umiddelbart ned i en snøfonn. De er endelig kommet frem til Philomene og Michael, etter at David holdt løftet sitt til henne litt mer omhyggelig enn de egentlig hadde tid til. Hun tør ikke engang å tenke på hvor sene de er. Og nå har hun den ene støvelen full av snø. Hun banner lavt mens hun drar foten ut av skinnstøvelen og kjenner det faller enda mer snø ned i den. David går ut av taxien på den andre siden, med Kreskin i armene. Han flirer da han ser henne balansere på ett bein, med støvelen i hånden for å riste ut snøen. «Si noe, og du er død,» sier hun. Han drar hånden over leppene som om han lukker en glidelås, låser og kaster nøkkelen. Smilet er imidlertid der ennå, det ville ha fortjent en ørefik hvis han ikke hadde vært så fordømt kjekk når han smiler. Hun er slett ikke like sikker som David på at de har en fremtid sammen, men akkurat nå føles det bra. Skjønt om det var noe eksmannen hennes lærte henne, så var det hvor falsk den følelsen kan være. Dessuten har David begynt å snakke om å flytte sammen, og det gir henne fullstendig panikk. Det er bra som det er. Så slipper de å såre hverandre for mye når det tar slutt. Veien der taxien har satt dem av, er sparsomt opplyst av spredte lyktestolper. Men de små trevillaene langs veien gjør 26
68063 Den siste brikken – s. 26
06.01.2026 12:57
sitt beste for å kompensere med julebelysning og vinduer med et varmt, innbydende skjær. «Hva er det med folk,» mumler hun mens hun hopper på ett bein. «Jeg vedder på at dette er et sånt strøk hvor de begynner å pynte til jul i september. Og alle har angst i hemmelighet i flere måneder for at de ikke har kjøpt like mange lyslenker eller selvlysende reinsdyr som naboen.» «Jeg synes det er koselig,» sier David. «Men det minner meg om at jeg er sent ute. Hva har du selv satt opp?» «Grayson henter tingene sine først i neste uke,» sier hun og tar på seg støvelen igjen. «Det blir ikke noe julepynt før han er borte.» Det blir vått på tærne i støvelen. Kreskin spreller i armene på David, og han mister nesten hunden. «Du skal få komme ned snart,» sier han. «Jeg vil bare ikke at du skal rekke å bli en snømann på veien inn. Hvor skal vi?» Florence nikker mot huset til høyre for dem. Til forskjell fra de andre små villaene er det ikke utstyrt med lyslenker eller oppblåsbare nisser. Det ser nesten aggressivt upyntet ut sammenlignet med naboene. Men Philomene har samme manglende interesse for julepynt som søsteren sin. Da Phil og Michael fikk barn, hadde de gjort et kort forsøk på å «øke kosefaktoren» – Phils ord – drevet av samme misforståtte ambisjon som alle førstegangsforeldre later til å lide av. Men etter at Adam begynte å snakke og som toåring erklærte at julepynt var «upraktisk», måtte det vekk igjen. Florence gjetter at det var med et lettelsens sukk. Sist hun besøkte søsteren, hadde huset riktignok vært pyntet helt opp til mønet, men da hadde det også vært Adams tiårsdag, og Phil hadde virkelig slått på stortromma. Florence er lettet over at det tydeligvis har gått tilbake til det normale. «Sååå …» sier David og høres plutselig lett anstrengt ut. «Søstrene dine, altså. Léontine og Philomene. De kommer til å være her. Og din bror Bernard. Hvem flere?» 27
68063 Den siste brikken – s. 27
06.01.2026 12:57
De går gjennom den lille hagen, inn til døra. Snøen knirker under føttene på dem i mørket, det føles nesten som om de går gjennom et postkort. «Bernards kone Hanna,» sier hun. «Som er søster av Philomenes mann Michael. Det er kanskje litt uvanlig med to gifte søskenpar, men sånn er det i vår familie. Foreldrene til Hanna og Michael er sikkert der også, Sören og Anita. Og, jo, Léontines to tenåringer er også her, ja. Men dem kommer du sikkert ikke til å se med mindre du kikker inn i et mørkt hjørne et sted.» David stirrer på henne. «Sikker på at det er alle?» sier han sarkastisk. «Det er alle. Eller nei, forresten. Mamma og pappa er selvfølgelig her. Anders og Svea. Egentlig skulle vi ha vært hjemme hos dem, men så ble det dette isteden.» «Hele slekta, altså,» sier David og svelger. «Og så meg. Gøy. Det blir ikke anstrengt i det hele tatt.» «Å, du har jo Kreskin med deg som livvakt. Og blir det for vanskelig, kan du gå opp på rommet til Adam og spille Xbox.» «Jeg liker Adam allerede,» sier David samtidig som Florence ringer på dørklokka. Phil åpner iført en grønn genser med røde og hvite baller på. Hun lykkes med det kunststykket ikke å se utilpass ut i den. «Der er dere jo!» utbryter hun og flytter seg så de kan komme inn. «Velkommen inn!» David trekker pusten dypt, og så går de inn i stua, der alle allerede er samlet. Fra skjulte høyttalere kommer svak julemusikk. Det lukter gløgg, og Florence kan ikke la være å få litt julestemning tross alt. Michael kommer ut av kjøkkenet og gir dem en rykende kopp hver. «Dette kan dere trenge,» sier han og strekker ut hånden mot David. «Jeg heter Michael, forresten. Mannen til Philomene 28
68063 Den siste brikken – s. 28
06.01.2026 12:57
og faren til Adam. Bare forsyn dere med hva dere vil, Hanna har bakt noen helt utrolige pepperkaker.» David tar hånden hans, og fortsetter deretter å hilse på alle i rommet. Florence lurer på hvordan det føles for ham. Hun har aldri tenkt på familien sin som spesielt stor. Men med foreldre, søsken, partnere og barn fyller de likevel opp det lille huset. David har ingen familie i det hele tatt utover moren sin, som han ikke har noe særlig kontakt med. Med unntak av Kreskin er huset hans tomt på julaften. Hunden får en skål med vann. Da han har drukket, løper han ut i stua og holder nesten på å velte Bernard i farten. Hunden er for rask til at noen rekker å hilse på ham, men da han kommer frem til trappa, bråstanser han og setter seg på rumpa. Adam står noen trinn høyere opp i trappa, like stille han. I hånden har han en gul ball med en smiley på. Når han klemmer på ballen, blir den trykket sammen i hånden hans. Det er en stressball som han har fått av Hanna. Florence ser ham sjelden uten den. Gutten og hunden ser på hverandre i flere sekunder. Så bøyer Adam seg ned og lar Kreskin først lukte på hånden hans, så på ballen. Florence har aldri sett Kreskin så rolig. Da Adam begynner å klappe ham på ryggen, kan hun sverge på at hunden ser ut til å smelte. «Det der er bonuspoeng,» sier Phil lavt. Hun har kommet og stilt seg ved siden av Florence. «Hvis du skulle dumpe David noen gang, så pass på å beholde hunden.» «God jul til deg også,» sier Florence og klinker gløggkoppen sin mot søsterens i en skål. I stua sitter Léontines to tenåringer Alvar og Naomi i en krok, akkurat som Florence hadde spådd. Etter at Alvar ble stor nok til å velge klær selv, har hun aldri sett ham i noen annen farge enn svart, men hvis hun ikke tar feil, er det i det minste et reinsdyr på genseren hans. I skjelettutgave. De har 29
68063 Den siste brikken – s. 29
06.01.2026 12:57
nesen nede i mobiltelefonene sine og gjør alt for ikke å virke som om de er med på noe så dustete som en luciakveld med familien, og det dessuten en dag for tidlig. Men Florence ser at de også gomler på hver sin lussekatt. I Naomis hvite hår, som Florence lenge har mistenkt for å være en parykk, men ikke villet spørre om, sitter en bitte liten, men veldig julerød hårspenne. Florences foreldre har allerede kidnappet David og forteller entusiastisk om sitt nye hus i Frankrike. «Det er ikke et hus,» innskyter Léontine. «Det er en hytte. En falleferdig hytte.» «Pittoresk!» protesterer Florences far. «Og så nær en vingård at man snubler over rankene bare man går ut av døra.» «Pass på lårhalsen, i så fall,» sier Hanna og ler. David snur seg mot Hanna. «Florence fortalte at du er journalist,» sier han. «Skriver du på noe nå?» Hanna sender et skarpt blikk mot Florence. Florence tar en stor slurk med gløgg. Den varme alkoholen merkes helt ned i magen. Hun beundrer Davids forsøk på å passe inn. Teknikken med å få dem til å snakke om seg selv er også bra. Han kan ikke vite at Hanna er en som overpresterer. «Jeg vet ikke om det er så interessant for noen andre,» sier Hanna og rynker pannen. «Men ja, jeg holder på med et personportrett av min biologiske far. Til lørdagsutgaven av Dagens Nyheter.» «Din biologiske …?» sier David og kikker bort på Florence. Hun ser forvirringen i øynene hans. Shit. Det hadde hun ikke fortalt. Men så trodde hun heller ikke at det skulle komme opp første gang David traff svigerinnen hennes. «Sören og Anita adopterte meg da foreldrene mine døde,» sier Hanna kort. «Jeg var bare barnet da, så jeg vet ikke så mye om dem.» «Oi, beklager, det visste jeg ikke.» 30
68063 Den siste brikken – s. 30
06.01.2026 12:57
David skotter hjelpeløst på Florence igjen, som heller i seg det siste av gløggen. Som om ikke Hanna hatet henne nok allerede. Julemusikken klarer ikke å skjule den lett anstrengte stillheten som brer seg. Heldigvis blir stillheten brutt etter bare et par sekunder da Michael kommer med et begeistret utrop fra kjøkkenet. «Dette praktverket tok hele formiddagen for meg og Adam å lage,» sier han i døråpningen. Han holder et pepperkakehus hvor det står «Farfar og Adams hotell» på taket. «Men farfar er ikke her ennå!» protesterer Adam, som fortsatt klapper Kreskin. Hunden har gått over til å ligge på rygg for å bli klødd på magen. «Åh, vennen,» sier Anita. «Sören er blitt kjempeforkjølet, så han er hjemme. Han ville ikke smitte deg. Det var derfor jeg kom alene.» «OK, men da får ingen spise av huset,» sier Adam. «Det er til farfar.» Michael bærer pepperkakehuset med stor forsiktighet og setter det ned på salongbordet. Det er komplett med nisser på vei ned i pipa, et stort hotellskilt innrammet av gelétopper, og bomull som snø på bakken. «Klart vi venter til hotellsjefen er frisk,» sier Michael og børster pepperkakesmuler av hendene. «Kanskje du kan vise ham byggverket på FaceTime så lenge?» Adam nikker og begynner å klø Kreskin igjen. «I alle fall, Hannas biologiske far var en stor filantrop,» sier Bernard og legger armen om kona. «Han støttet mange veldedige organisasjoner som ikke ville ha eksistert i dag om det ikke hadde vært for ham. Men han holdt seg alltid i bakgrunnen. Det er på tide at han får den anerkjennelsen han fortjener. Det er tross alt tjue år siden nå.» «Siden hva da?» sier David forsiktig. 31
68063 Den siste brikken – s. 31
06.01.2026 12:57
Det blir dørgende stille rundt bordet. Anita har stanset midt i en bevegelse, med gløggkoppen halvveis til munnen. Alle ser på Hanna, som ser ned i fanget sitt. «Siden han døde,» sier hun til slutt. «I ulykken som tok livet av hele familien min.»
68063 Den siste brikken – s. 32
06.01.2026 12:57