Demian Vitanza - Sub Rosa

Sub Rosa

Demian Vitanza

Sub Rosa ROMAN

demian vitanza urak, roman, 2011 Londinium, skuespill, 2012

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,6/14,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: 80 g Munken Print 1,5 Printed in Latvia, Livonia Print, Riga 2014 ISBN 978-82-03-35807-4

byen

Etter å ha lukket datamaskinen og slikket bort spermen fra hånda mi stirrer jeg som vanlig bort på bjørkebladene utenfor vinduet. De har allerede begynt å bli gule, som ubetalte regninger: de ligger i en bunke på kommoden i gangen og minner om høst.

Morgener: Jeg hører naboene som dusjer, spiser frokost, går ut av dørene sine. Nesten alltid de samme lydene, samme tid, de er klokker bak veggene. De går for å bytte arbeidskraften sin mot pusten de fyller lungene med.

Jeg holder pusten. Drar på meg buksene.

Reiser meg opp fra stolen og vet et øyeblikk ikke hvor jeg skal gå. Blir stående midt i hybelen, veksler mellom å stå på den ene og den andre foten. I begynnelsen føltes det som et stort og luftig rom, dette. Men hver dag har taket senket seg noen centimeter, det kan jeg banne på, og snart må jeg bøye nakken for ikke å stange i det med hodet. Så kommer knekken i knærne. Og gradvis vil jeg presses ned mot gulvet, mot støvet, som et menneske i 7

bønn, men som ikke reiser seg igjen etter å ha underkastet seg. Jeg ser mot gulvet.

Tenker: støv.

Tenker: mor som nå er støv.

Noen dager hender det at jeg bare setter på radioen og legger panna mot kjøkkenbordet. Sitter sånn i timevis og hører på den ene sendinga etter den andre. Bare en sjelden gang iblant kommer det noe som interesserer meg. Som reportasjen om forplantningssystemet til glassmaneter. I mange netter etter å ha hørt den sendinga drømte jeg om å være en glassmanet, med for svake muskler til å svømme mot strømmen, ingen brusk, ingen bein, ikke noe lungesystem, men med fire store ringer som kjønnsorgan.

I mitt forrige liv var jeg en glassmanet.

I mitt neste liv kommer jeg til å bli en glassmanet.

Jeg har alltid vært, og kommer alltid til å være, en glassmanet. Det er bare nå jeg må holde ut å være menneske.

Jeg lar blikket sveipe over de uåpnede konvoluttene på kommoden. Regningene har blitt til inkassokrav og store tall som gjør meg svimmel når jeg stirrer på dem.

De ligger i en bunke og varsler undergang. Men jeg passer på alt annet. Plantene mine, for eksempel, de har det 8

fint. De har jo ikke gjort noe galt. Jeg vanner dem nür det trengs. Og senga mi er oppredd. KlÌrne mine ligger i orden. Strøket. Med fin brett.

Jeg finner fram trøye og genser. Trer dem over hodet og går ut: av rommet, leiligheten, blokka. Forbi de parkerte bilene og ned langs trikkesporene, i denne voksende byen, som likevel aldri vil favne hele min ensomhet. Det har gått flere uker siden jeg ble sluppet ut gjennom fengselsporten, men jeg føler meg fortsatt ikke hjemme i all denne friheten. Kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det.

Jeg ser på menneskene rundt meg. Prøver å imitere gangen deres.

Her går jeg.

Her går han.

Her går vi alle sammen.

Nå er jeg en av dem som går.

En av klokkene.

Jeg går på det smale fortauet langs den trafikkerte veien.

På et sted spenner det en eiendommelig bro over hodet mitt. Det kjører biler på denne broa også. Overalt kjører de: over meg, på siden, og hva vet jeg, kanskje kjører det biler under meg, i tuneller jeg ikke aner finnes. Et dragsug av biler i alle retninger.

10

Jeg har en trafikkert vei gjennom strupen min også.

Hjertet og hodet som prøver å snakke sammen. Men i strupen blir det for tett, veien for smal. Trafikken hoper seg opp, korkes, med eksos og støy. Hjertet og hodet som ikke vil høre på hverandre. En dag kommer jeg til å få strupekreft, det er jeg sikker på.

Jeg nærmer meg kafeen. Jeg går nesten aldri på kafé, men når jeg først gjør det, går jeg alltid til den samme.

Den er knapt mer enn et hull i veggen langs den trafikkerte veien midt gjennom byen.

Innenfor er det rolig. De husker aldri ansiktet mitt, men er alltid vennlige, og de smiler når de spør hva jeg vil ha. I dag er det en blond mann med tatoverte engler på armen og tjukke brilleglass, som står bak disken.

– En caffè latte, sier jeg.

Jeg får den servert i et stort glass og setter meg på en av de høye stolene ved vinduet ut mot veien. Ser på bilene som kjører forbi, prøver å følge hver og en av dem et stykke på vei med blikket, helt til jeg blir svimmel. Når man sitter stille, virker enhver bevegelse voldsom. Jeg burde bevege meg. Om ikke av arbeidslyst så av frykt for total stillstand. Bruke kroppen, bruke hodet.

Jeg strekker meg etter en avis og blar opp på sidene med jobbannonser. Men da jeg lar fingeren gli nedover avispapiret, kjenner jeg at det knyter seg i magen.

11

Dette er ikke jobbtilbud, tenker jeg.

Dette er dødsannonser.

Jeg lukker avisa, drikker opp kaffen min og skynder meg ut av kafeen. Skamfull over trykksverten som har lagt seg pĂĽ fingertuppen min.

Jeg har gått omkring hele dagen uten at tilbøyeligheten til å lete etter en jobb har meldt seg igjen. Skoene tråkker over tørre blader, jeg er på vei hjem. Like foran bygården hvor jeg bor, er det en liten barnehage. Et varmt, gult lys skinner ut av de store vinduene. Jeg stopper opp og legger armene i kors på toppen av nettinggjerdet som omkranser barnehagen.

Noen ganger tenker jeg at dette er barnas arbeidsplass.

Foreldrene må på jobb, og barna må i barnehagen. Øve seg på å være et sted i åtte timer hver dag. Øve seg på å være arbeider. Det begynner som en lek. Så blir leken mer og mer alvorlig, helt til man sitter foran en datamaskin, i et møterom eller ved et rullebånd. Jeg gikk aldri i barnehage. Hele dagen, sammen med mamma. Hun lot meg leke i fred mens hun ordnet med sine ting. Men plutselig, og helt uten forvarsel, kunne hun banne høyt og kaste ting i veggene: tallerkener, tomflasker, blomsterpotter. Da gikk jeg bort til henne og spurte hva som var galt, og hun sa at det ikke var noe, og at jeg bare skulle fortsette å leke. Så nynnet hun på en eller annen 13

barnesang og kostet opp alt rotet. Jeg og mamma: jeg tror vi passet på hverandre.

Innenfor vinduet i barnehagen ser jeg en liten gutt som sitter ved et bord og tegner. Gutten har svart, bustete hår og konsentrerer seg dypt. Han holder en rosa fargestift i hånda. Føttene hans når ikke helt ned til gulvet der han sitter på den høye stolen. Plutselig stopper han å tegne, legger fargestiften bort og sitter helt stille. Jeg skal til å gå da han snur seg mot meg. Brune intense øyne. Vi stirrer på hverandre, et sekund, og så løfter han den lille hånda si og vinker til meg. Jeg skal til å vinke tilbake, løfter opp armen, men i siste øyeblikk vender jeg håndbaken mot ham og viser ham fingeren. Han ser ned, klemmer ansiktet sammen og begynner å gråte. Så går jeg hjem.

Jeg vet ikke hvilken dag det er. Jeg har mistet tellinga.

Vet bare at det er en ukedag, en arbeidsdag, jeg hørte klokkene stå opp bak veggene.

Jeg sitter på sengekanten, ser på de to pappeskene med mammas klær. Dunker borti med foten.

Da jeg var ferdig med soninga, dro jeg hjem for å hente tingene mine. Huset var tomt uten mamma. Når jeg prøvde å si noe, lød det hult. Pappa satt nedslått foran fjernsynet og spurte om jeg ikke kunne levere klærne hennes til Frelsesarmeen. At det ikke var noen vits i at de ble liggende og samle støv. Noen andre kunne kanskje ha nytte av dem.

Støv?

Samle støv?

Da han sa det, tenkte jeg: denne mannen har ingen følelser. Men senere har det slått meg at det kan være mot15

satt. Kanskje han har så sterke følelser at han må drukne dem i lyset fra fjernsynet. Det er sånn jeg ser for meg ansiktet hans nå: i et mørkt rom, det skallede hodet opplyst av fjernsynsskjermen, mens han ligger på sofaen og glir inn og ut av søvnen. Han liker å se programmer om dyr. Eller om historie. Fjernsynet som kaster sitt trøstende lys mot ham, hele natten.

Men det var midt på lyse dagen da han la eskene med mammas klær i armene mine. Jeg skulle til å spørre om han var sikker på at han ville gi dem bort, men før jeg fikk sagt noe, hadde han lagt seg på sofaen og skrudd opp volumet på fjernsynet.

Da jeg kom til Frelsesarmeens butikk, sto jeg lenge med eskene i armene. Så på klærne som hang på hengerne og tenkte på døde kropper. Luktene vasket bort. Og jeg hørte et ekko av pappa som sa at noen andre kunne ha nytte av mammas klær. Plutselig var en av ekspeditørene der og spurte om jeg hadde kommet for å levere eskene.

Jeg ristet på hodet. Sa jeg bare var der for å kikke, at de hadde så mange fine klær. Eller kanskje jeg sa noe om været. Han holdt døra oppe for meg da jeg gikk ut av butikken igjen.

Jeg åpner eskene. Det har hendt at jeg har gjort dette før.

Ikke skjørt, ikke kjole, det ville ha blitt for mye. Men en bluse. Den tynne, hvite silkeblusen med draperinger. Og jeg tar på meg leppestiften hennes. Drar den over munnen. De svarte solbrillene også. Drar håret bakover og 16

lurer på om jeg skal ta på meg hatt. Tar ikke på meg hatt.

Jeg kunne ha smilt til meg selv i speilet på veien ut, men hvorfor skal det alltid være mitt initiativ å smile, tenker jeg. I dag er det speilbildet sin tur. Men speilbildet går raskt forbi, og da gjør jeg det samme.

Når jeg kler meg i hennes klær, blir jeg enten sittende hjemme og tenke, eller så tar jeg drosje ut til havet.

I dag tar jeg drosje ut til havet.

Drosjesjåføren sier ingenting om hvordan jeg har kledd meg. Jeg liker det profesjonelle forholdet man kan ha til en drosjesjåfør. Man kan snakke hvis man vil, men man kan også la være. Det er like ryddig som å være hos en prostituert.

Jeg betaler for turen og går ut på brygga der fiskerne alltid står. De får nesten aldri fisk når jeg er der. Jeg lurer på om de får noe fisk i det hele tatt. Noen ganger kikker de bort på meg. Skarpskårne øyenbryn over blikkene. Når jeg kikker tilbake, later de som om de ikke ser.

I dag er det bare tre fiskere der. Havet lukter saltere enn vanlig, og det er varmt selv om sommeren er over. Vinden drar i håret mitt. Jeg nyter å kjenne hvordan det piskes rundt. Jeg har begynt å bli tynn i håret, snart er jeg 17

som pappa, enda jeg bare er tretti. Snart har ikke vinden lenger noe hår å rive tak i.

En tjukk mann i bar overkropp går fra den ene fiskeren til den andre mens han røyker sigaretter med store håndbevegelser og snakker høyt. Noen ganger klasker han seg på magen. Jeg stirrer ut mot havet, men merker i øyekroken at han ser på meg.

– Er du hore, eller? roper han plutselig. Jeg stivner, lukker øynene og lar være å svare.

– Jeg spør om du er hore, roper han litt høyere.

Jeg rister på hodet. Kjenner at jeg skjelver, men at det ikke bare er redsel i kroppen. Det er også noe varmt: blikket til den tjukke mannen. Jeg ser utover havet. Så langt bort jeg kan. Hvis jeg ser langt nok, er jeg ikke redd. Et sted, langt der borte, er det som skjer her og nå, også langt borte. Plutselig hører jeg mannen og fiskerne begynne å le.

– Lille horegutt, roper han til meg.

Jeg holder blikket ut mot havet. Det hjelper ikke. Pusten er tung, av granitt.

– Lille horegutt, hører jeg igjen. Men det er tankene som sier det denne gangen. Et indre ekko.

Lille horegutt Lille horegutt Jeg setter meg ned på den tjukke, rustne kjettingen som henger i buer bortover bryggekanten. Tar av meg sol18

brillene. Bølgene i havet glinser og blender meg. Noen steder er det blågrå flater over vannet: skygger fra de stadig flere skyene som fyker over himmelen. Jeg vil at vinden skal stryke bort alle ordene: skyer som blåser forbi.

Men hendene mine holder et stramt tak om kjettingen jeg sitter på.

Ingen andre trenger å forstå, tenker jeg og lukker øynene. Prøver å fange lyden av mammas stemme i vindsuset.

Lille gullklump Mammas lille gullklump