David Duchovny - Hellig ku

hellig ku

HOLY COW by David Duchovny Copyright © 2015 by King Baby, Inc. Published by arrangement with Farrar, Straus and Giroux, LLC, New York Represented by Leonhardt & Høier Literary Agency A/S Copenhagen.

Oversatt av Thomas Ingebrigtsen Lem og Ørjan N. Karlsson © 2015 Tigerforlaget, Oslo Satt med 11/14,7 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Ensolux Cream 2,0 Printed in Finland WS Bookwell OY, Juva 2015 ISBN 978-82-833800-7-1

Forord

Det er ikke mange som vet at David Duchovnys doktorgradsavhandling ved Yale hadde tittelen ‘Magi og teknologi i moderne skjønnlitteratur og lyrikk’, ei heller at han skrev en avhandling om Becketts tidligste verker mens han studerte litteratur på Princeton. For de fleste av oss er han FBI-agent Moulder i X-files og den skakkjørte forfatteren Hank Moody i Californication.

I et intervju med avisen The Guardian innrømmer Duchovny at han angret på at han sluttet på Yale før han fikk gjort ferdig doktorgraden. Men avgjørelsen om å slutte førte i sin tur til en skuespillerkarriere som gjorde David Duchovny til den stjernen han er i dag.

Første gang jeg «møtte» Duchovny, var han spesialagent Fox Moulder. X-files ble min generasjons Twilight Zone med ekstra ironi. Tv-serien blandet sciencefiction, gotisk skrekk og den tiltagende understrømningen av konspirasjonsteorier på en måte som gjorde konseptet nyskapende. Kjemien mellom Duchovny og hans partner Gillian Anderson hadde også mye å si for 5

serien, for ikke å snakke om produsent Chris Carters spesielle blikk.

X-files tok slutt i 2002, og etter noen års ørkenvandring dukket Duchovny opp i Californication – i hovedrollen som den narsissistiske, ironiske, sardoniske, men egentlig-med-et-hjerte-av-gull-forfatteren Hank Moody.

Førsteinntrykket var at Moody var Moulders komplette antitese. Men etter hvert skinte noen av de samme karaktertrekkene igjennom: Begge bar på en usikkerhet knyttet til egne livsvalg, og både Moody og Moulder jaktet på en variasjon av den samme fullbyrdelsen: Moulder på sannheten, Moody på den store kjærligheten. For undertegnede framsto Hank Moodys liv og levnet som en feberdrøm du trekkes mot og samtidig ønsker å flykte fra – kombinasjonen av fullstendig frihet, brutale nedturer og bakkanal som ville fått selv Caligula til å rødme.

I Californication ble Hank Moody en Hemingway for det 21. århundre. Noen ganger er det helt greit at livet ikke imiterer kunsten.

Er det så spor av disse to ikoniske karakterene i Hellig ku? Både ja og nei. Jeg har fulgt Duchovnys karriere siden han dukket opp på radaren i 1993. Derfor er det vanskelig å legge disse inntrykkene til side i en leseprosess. Samtidig mener jeg å spore Moulders håpefulle naivitet i hovedpersonen, kua Elise. Og Hank Moody dukker tidvis opp i måten grisen Shalom ser verden på. Hvem kalkunen i så fall skulle vært inspirert av, må du gjøre deg opp en mening om 6

selv. Jeg holder en knapp på Californications Charlie Runkle.

For undertegnede er likevel ikke disse sporadiske likhetene viktige. Hellig ku – historien om tre husdyr på søken etter et bedre liv, handler dypest sett om hvordan vi som mennesker forholder oss til livet rundt oss…

De fleste av oss bærer med oss et bilde om hvem forfatteren er eller ønsker han skal være. Jeg er likevel sikker på at selv en leser som aldri har hørt om Duchovny, og som ikke er spesielt interessert i forfattere som sådanne (vi er egentlig en ganske kjedelig gjeng), kommer til å like boka. Humor, varme, galskap, vennskap, omskjæring av en gris og en deppa kamel som trår til da det trengs som mest.

What’s not to like? ørjan n. karlsson – forfatter og oversetter

En merknad fra oversetterne

Det er en risikosport ü oversette humor, og Hellig ku er ikke noe unntak. I originalen henvises det tidvis til relativt obskure amerikanske personligheter og hendelser (i alle fall for oss nordmenn). Vi har derfor tatt oss friheten til ü fornorske noen av replikkene og beskrivelsene i boka. God fornøyelse! thomas ingebrigtsen lem & ørjan n. karlsson

Til West og Miller Og Blue og George og Black og Joe og Patty og Delilah

«Forskjellen mellom mennesket og høyerestående dyrs sinn, stor som den er, er absolutt en av grad og ikke av art.» charles darwin

1 LA MEG FÅ INTRODUSERE MEG SELV

De fleste mennesker tror ikke kyr kan tenke. Hallo. La meg omformulere det: De fleste mennesker tror at kyr ikke kan tenke og ikke har noen følelser. Igjen, hallo.

Jeg er ei ku, mitt navn er Elsie, ja da, jeg vet det. Originalt. Skjønner du hva jeg sier? Vi kan tenke, føle og spøke, eller de fleste av oss i alle fall. Min grandtante Elsie, som jeg er oppkalt etter, eier ikke humoristisk sans. I det hele tatt. Her snakker vi null. Hun liker ikke engang vitser om mennesker som gjør dumme ting. Du vet, den om dansken, svensken og nordmannen som går inn i en låve … Men det er ikke sikkert jeg har så mye tid, jeg kan ikke drøvtygge mer på dette.

Først vil jeg oppklare et par ting. La meg se, å ja.

Du lurer kanskje på hvordan jeg skriver dette siden jeg ikke har fingre? Jeg kan ikke holde en penn, tro meg, jeg har forsøkt. Det er ikke vakkert. Ikke at det ligger så mange penner slengende rundt lenger, nå som alle har datamaskiner. Og selv om vi kan tenke og føle og være morsomme, kan vi ikke snakke. I alle fall 13

ikke til mennesker. Vi har det dere mennesker pleide å kalle en ‘muntlig tradisjon’. Historier og visdom gitt fra kumamma til datterkalven i generasjon etter generasjon. Litt sånn som dere fikk Odysseen og Iliaden. Vi synger til og med. Jeg beklager at jeg strør om meg med navn. Homer. Boom! Du er sikkert ikke den eneste som må slå det opp.

Alle dyr kan snakke til hverandre med grynt, hvesing, bjeff og hvin. Det er et slags universelt, beistaktig esperanto: løve til lam, fugl til hund, elg til katt – men hvem ønsker vel å føre en lengre samtale med en katt?

De er så grusomt narsissistiske. Men vi, dyreriket, har ikke ord eller noe som dere et språk ville kalle. Og ja, jeg vet at syntaksen ikke var toppers der, det var meningen. Jeg er ikke et pungdyr. Pungdyr er viden kjent for sin manglende evne til å forstå grammatiske regler.

(Har du noen gang forsøkt å snakke med en kenguru?

De er nesten umulige å forstå selv om du knekker dialektkoden, mate.) Og hva pokker er det fisk babler om?

Men nå havner jeg på avveier. Det er voldsomt kvegete av meg. Digresjon og fordøyelse. Det er det vi driver med. Vi kyr har mer enn nok tid til drøvtygging. Vi står, vi spiser, vi snakker, kanskje finner vi oss en saltstein.

Livet er godt.

Det var i det minste godt. Helt fram til for to år siden. Det var da historien jeg forteller her, begynte.

Livet mitt var temmelig idyllisk fram til det. Jeg ble født på en liten gård et stykke nord for New York i Amerikas forente stater. Bovary-klanen har vært der 14

siden tidenes begynnelse. Min mor og min mors mor og hennes mors mors mor osv. Fedrene i ku-familiene er mer eller mindre fraværende. Min far, Ferdinand (ja da, jeg vet det) var innom nå og da, og jeg vil tro det var slik jeg fikk både brødre og søstre. Men i det store og det hele blir guttene holdt fra jentene. De stirrer på oss fra den andre siden av gjerdet. Skal jeg være ærlig, er det litt ekkelt av og til. Det er som om guttene er en helt annen rase, men jeg skal ikke dømme noen. Er det noe jeg har lært de siste to årene, så er det å ikke dømme noen. Det jeg prøver å si, er at siden sivilisasjonens begynnelse har gutter og jenter blitt holdt fra hverandre, så vi forventer ikke noe annet. Det er virkeligheten slik jeg kjenner den, så jeg står ikke her og ønsker at faren min kom på besøk oftere.

Mennesker elsker oss. Eller, det vil si, jeg trodde de elsket oss, alle trodde det. De elsker melka vår. Helt personlig syns jeg det er litt rart å drikke melka til et annet dyr. Jeg trasker ikke bort til en menneskedame som akkurat har født et barn, og sier, ‘Hei sann, kan jeg få en slurk?’ Merkelig, ikke sant? Kommer aldri til å skje. Det er bare ekkelt. Men det er grunnen til at dere elsker oss. Den gode, gamle melka. Mjølk. Hver sin smak, vil jeg tro. Og alle jenter lærer seg at bonden kommer og henter melka vår hver bidige morgen. Noe som egentlig er en lettelse. Det svulmer jo opp under der, og det er godt å føle seg slank og elegant etter å ha blitt melket. Ja, vi bryr oss om utseendet vårt. Og vi liker det ikke når dere kaller feite mennesker for 15

ku. Og griser er heller ikke særlig begeistret for hele den ‘svine’-greia, mens kyllinger er fly forbanna for det opplegget med ‘kylling’ (noe som innerst inne gjør meg ulidelig lykkelig, for haner er noen av de verste krypene som Gud har skapt). Å, ja da, vi tror på Gud. I skikkelsen av ei ku. Egentlig ikke. Men du ble litt skremt nå? Men vi tror at noe skapte alt her i verden – alle dyrene, bakteriene, plantene, steinene og sjelene. Og om den Skaperen er formet som ei ku, en gris, et menneske, en amøbe eller Erik Bye, verken vet vi eller bryr vi oss om. Vi tror det er en makt som skapte alt liv der ute. Det nærmeste mennesket har til det, er Moder jord. Men det er bare en antakelse. Og ikke bare tror vi dette, vi vet det.

I dypet av våre knokler, inkludert knoklene til våre forfedre som ligger der ute i åkeren til Old MacDonald et eller annet sted.

Sorry – jeg bare elsker digresjoner. Du får bare venne deg til det. Homer var også glad i digresjoner, var han ikke? Jeg gjør bare som ham. Men før jeg forteller deg hva som skjedde, la meg gi deg litt mer bakgrunnsstoff, så du skjønner hvordan livet mitt var før Hendelsen.

Det er det jeg kaller det – Hendelsen, eller Åpenbaringen, eller Dagen da ruka traff vifta. La meg sette deg inn i det. Gi deg en liten smak.

Livet på gården. Det er ganske avslappende. Jeg bruker det meste av dagen ute på beitet med BFF-ene mine, og får sultne blikk fra oksene. Gresset er grønt på vår side, pleide moren min å si. Hun var en strålende mor, 16

men hun forsvant en dag, slik alle mødre gjør. Vi har lært oss å akseptere det. En mor, som en skigard, varer ikke evig, men det betyr ikke at hun ikke elsker deg selv om hun forsvinner uten å si farvel når hun endelig har fostret deg opp. Og selv om jeg vet ‘at det bare er slik’ og ‘at det alltid har vært slik’, blir jeg fortsatt på gråten når jeg tenker på mamma. Hun var så vakker – store, brune øyne og en frekk humoristisk sans. Hun forlot aldri min side – før hun altså gjorde det. Men jeg skal komme tilbake til det senere. Gi meg et lite øyeblikk mens jeg tenker på mamma. Følelser kommer og går såfremt man faktisk har følelser. Og da blir de der og smerter, før de blir helt hinsides og merkelige. Så når vi kyr føler noe, føler vi det helt til det går over. Men nok om min mooo-r. Boom. Tok du den?

Jeg minnes barndommens dager gjennom nostalgiens gressfargede briller. Det virker så fjernt og så perfekt. Hver eneste dag var en solskinnsdag, til og med når det regnet. Vi hadde gress og mat, et sted å sove og gode venner. Det var alltid noe drama med de andre dyrene, men ikke noe alvorlig. Hierarkiet på en gård er veldig skiftende. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det et demokrati. Jeg tror det er bedre å kalle det leve og la leve, såfremt det ikke er kyllinger i nærheten. Er de der, kan alt skje. Har du lest Kamerat Napoleon? Det virker som en bok som alle menneskebarn må lese. Personlig liker jeg Charlottes tryllevev bedre, selv om edderkopper kan være vanskelige – forestill deg heller Charlottes dødsvev!. (Åtte bein? Hallo? Et passende antall er to 17

«Det er her livet skjer – ute på beitet.»

eller fire, alle vet det. Kanskje fem, kanskje. Åtte virker bare ubesluttsomt for meg, til og med kanskje skrytete, eller desperat, er du ikke enig?)

Uansett, en vanlig bondegård er ikke som bondegården i Kamerat Napoleon – det er ingen sjefer, alle er sjefer, og vi er det du ville ha kalt et matriarkat, kvinnene regjerer over hele fjøla. Uansett hva de tåpelige hanene mener. Vi kyr pleier å si: Ikke tråkk på jurene mine, så skal ikke jeg tråkke på dine. Og i det legger vi kjærlighet. Dyrekjærlighet. Ekte kjærlighet.

Ja, vi dreper for å overleve, noen av oss må det, men det er ikke drap slik mennesker gjør det; det gjøres av ren nødvendighet, uten hat eller glede. Vi er ikke overoptimistiske Fabian Stang-kloner. Vi forstår hvorfor reven stjeler egg, vi forstår hauken når han tar en pattegris og dreper den grufullt blant skyene. Det er bare slik det er. Jeg takker gresset mens jeg spiser det. Du tror ikke planter har følelser? Kanskje ikke sånne følelser som du og jeg har, men de har plantefølelser, saktmodige følelser som åpenbares eller blomstrer over år istedenfor sekunder. For ei ku er verden bare en eneste stor følende ting.

Det er slik: Mandag soloppgang: Bli melket. Er du heldig, får du den yngste eller den mellomste sønnen, for den eldste treskallen er så hardhendt. Han har ganske enkelt ikke 19

lyst til å være her. Jeg skjønner det, kompis, det er tidlig, men skjerp deg. etter melkinga: Porten blir åpnet og vi går ut på beitemarka, hvor vi tilbringer det meste av dagen med å spise, tygge, bable, sladre, etc. Og det er der livet skjer – ute på beitet. Søtt, grønt gress og alfalfa. sent på ettermiddagen: Tilbake til låven for natten.

Nok en runde med melking, og så sovner vi når sola går ned. Vi er ett med jordens rytme eller noe sånt. Da min mor var her, pleide hun å fortelle meg historier.

Jeg likte best de historiene som handlet om mennesker som oppførte seg som dyr. Min mor var en fantastisk historieforteller, og stort sett sovnet jeg til lyden av stemmen hennes. Den var som et varsomt vindpust gjennom løvblader eller en liten bekk som rant langsomt over runde steiner.

Tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag er akkurat sånn som mandagen.

Ganske enkelt, ikke sant? Våkne, bli melka, spise, dagen på beitet, bli melket, høre en historie, sove. Det var mer enn nok for meg. Jeg ville ikke ha mer. Jeg ville ikke bo et annet sted. Og jeg ville det samme for mine døtre og deres døtre i evig tid, selv om jeg aldri kunne se for meg å forlate dem slik min mor forlot meg. Eller, det vil si helt fram til Hendelsen, dagen da jorden sto 20

stille, du vet, den ruka-i-vifta-greia. Da skjønte jeg alt, til og med mamma. Og selv om lærdommen smertet, ledet den til tilgivelse og forståelse, og det ville jeg ikke ha byttet mot noe. Uskyld er feiende flott, men verden tilbyr mer enn det, og det blir feil ikke å ta det til seg.

Man kan ikke være kalv for evig.

Nå nærmer vi oss. Er du frustrert over denne lange innledningen? Stemningslysene jeg tenner? Det er problemet med rastløse barn og videospill – dere eier ikke tålmodighet. Men, men, ku-tiden går sakte, og jeg nekter å la meg stresse. Må gjøre jobben min, ta en liten blund. Jeg elsker en god blund. Så til Hendelsen.