Høstens krim fra Aschehoug 2011

GRATIS!

KRIMHØST

Kjære krimelsker Høsten er en fantastisk tid. I hvertfall når du har en knakandes god krim mellom hendene.

Dette er en smaksprøve på høstens krimromaner fra Aschehoug. Et lite krimfriminutt.

Ta den med deg og la deg friste.

Besøk www.aschehoug.no for mer informasjon om våre bøker. Meld deg også inn i vår Facebookgruppe for nyheter, invitasjoner, smaksprøver og mye annet.

God krimhøst fra Aschehoug forlag

ARILD ASPØY FREDSFYRSTER UTK. PRIMO OKT. 379,978-82-03-35002-3

Det er tre uker til Nobels Fredspris skal deles ut. TV-journalisten Siri Tune får et tips om at det planlegges et kupp mot prisen. Noen forsøker å skjule opplysninger om de fremste kandidatenes fortid, og deres vei til berømmelse og makt. Et sted i denne fortiden finnes sannheten om massedrap på skoleelever.

Denne thrilleren går dypt inn i det hemmelige spillet som foregår når verdens fremste æresbevisning skal deles ut. I et internasjonalt miljø av lobbyorganisasjoner, forskere og sikkerhetsselskap arbeider to journalister med å avdekke operasjonen mot Fredsprisen og hvem som står bak.

Samtidig planlegger et nettverk av ungdommer en handling som knytter Fredsprisen sammen med en historie som er mer utrolig enn noen av de involverte aner.

Fredsfyrster er en thriller med et originalt plot om Nobelprisen, skolemassakrer og gravende journalister.

Arild Aspøy har arbeidet som undersøkende journalist i flere medier, blant annet mange år i Brennpunkt-redaksjonen i NRK, hvor han produserte og regisserte en rekke TV-dokumentarer. Han har tidligere utgitt bøker om kjendispressen, våpensmugling, TV-produksjon og nødhjelp.

Turister Noen ganger var det nødvendig å sitte på samme sted i timevis for å observere en person. Det var ikke avansert eller effektivt, det var bare hardt, kjedelig arbeid. Riktignok var det blitt bedre med nye typer fjernstyrte kameraer, men det grunnleggende behovet for å være i nærheten av objektet hadde ikke endret seg.

Taktisk observasjon kaltes det.

Lukas hadde gjort det litt for mange ganger, og noen av dem var blant hans pinligste minner. En gang spanet han og Push-teamet på en av Tony Blairs sekretærer i tre uker.

Med absolutt null resultat.

Området han nå satt i var allerede det mest overvåkede gatehjørnet i Oslo. På skrå overfor Nobelinstituttet lå den amerikanske ambassaden, og på det motsatte hjørnet var Det kongelige slott. Noen hundre meter mot øst lå den israelske ambassaden.

Sannsynligvis hadde politipostene utenfor ambassadene for lengst oppdaget ham, men han gjorde ikke noe ulovlig; det var fremdeles tillatt å sitte i en bil eller på en kafé og se hva andre mennesker foretok seg.

Han satt på en av de to kafeene rett over gaten for Nobelinstituttet.

I leiebilen hans utenfor instituttet lå et kamera kamuflert i en guidebok, og et kamera sto i bakvinduet, gjemt i en pute. Begge kameraene sendte bilder til PC-en hans på kafébordet.

Det var mest for å få en følelse av professor Granfeldts bevegelsesmønster at han satt der, og for å finne personer i omgivelsene som virket interessante. Han hadde observert Granfeldt helt siden han gikk fra leiligheten, som lå vel 25 minutters gange fra instituttet. Professoren gikk direkte til kontoret, uten stopp underveis. Han hadde vært der inne i fem timer da han endelig kom ut.

Han spaserte ut av portrommet

i instituttet med en bærepose med bøker i den venstre hånden og en dokumentmappe i den andre. Den middelaldrende professoren i den grå dressen gikk vestover, og kom snart til å passere bilen hvor Lukas hadde plassert kameraene. Lukas slo sammen PC-en og gikk ut av kafeen etter å ha lagt et sjenerøst beløp på disken.

Da han lukket døren bak seg, så han at en mann i en blå parkasjakke gikk ut av en bil 30 meter bak Granfeldt og begynte å følge etter professoren. Lukas krysset gaten og la seg bak de to mennene. Det var ettermiddagsrush og fullt av folk på fortauet, men Granfeldt var ganske lett å få øye på, det samme var hans forfølger. Professoren gikk til høyre ned en sidegate, og mannen i parkasjakken tok tre raske skritt over gatehjørnet akkurat idet Granfeldt skiftet retning. Dette førte ham helt opp på siden av professoren.

Deretter utførte parkasjakkemannen et klassisk lommetyvtriks. Han holdt et kart opp foran ansiktet på Granfeldt, som hadde hendene fulle med bokpose og dokumentmappe.

Professoren ristet på hodet uten å se på kartet, og gjorde en brå bevegelse for å slippe unna. Det var for sent.

Allerede da han løftet kartet, hadde mannen i parkasjakken vært nedi lommen til Granfeldt.

Lukas ventet til han sto fem meter fra dem før han ropte: – Hey! Hello!

Enten fordi han var arrogant eller døvhørt, ble mannen i parkasjakke stående og snakke uforstyrret til Granfeldt, i et øyeblikk som var langt nok til at Lukas nådde helt bort til dem.

Lukas var irritert over å bli ignorert av parkasjakkemannen.

– What do you think you’re doing?

– What’s that?

Ansiktet til parkasjakkemannen var preget av så mange års erfaring fra sikkerhetsbransjen at det ikke var tegn til skamfølelse eller nederlag i det. Han var en kraftig fyr og sto støtt.

– What did you do in his pocket? sa Lukas.

– His what?!

– His pocket. What did you take?

Det følelsesløse uttrykket i mannens ansikt fikk Lukas til å lure på om han hadde tatt feil. Granfeldt derimot, hadde et overbevisende og dypt sjokkert ansiktsuttrykk. Han virket fullstendig forvirret av at to fremmede menn plutselig sto og kranglet på engelsk foran ham.

– Hva er det som foregår her? sa han nesten fortvilt.

Lukas kjente at han plutselig ble rasende, og den følelsen kom akkurat tidsnok til å gi svaret hans overbevisning: – Denne mannen hadde hånden

sin nedi jakkelommen din mens han spurte deg om kartet.

Parkasjakkemannen var taus. Han holdt munn og holdt stand, mens Granfeldt bestemte seg for hva han skulle tro. Det tok sin tid, nok til at parkasjakkemannen fikk tatt de nødvendige skrittene bort fra dem.

Ingen var interessert i å følge ham, derfor gikk han raskt og bestemt bort derifra. Han forsvant rundt hjørnet ved Nobelinstituttet.

– Sjekk den venstre lommen din, sa Lukas.

Granfeldt slapp posen med bøkene og stakk hånden ned i jakkelommen.

– Jeg hadde ikke noe i den, sa han da hånden forsvant ned i den pent strøkne lommen. – Jeg pleier ikke …

Han trakk opp et plastkort, omtrent dobbelt så stort som et SIM-kort. Det sto priser i forskjellige valutaer på det, og var laget for å se ut som en prislapp.

– Jeg mangler ingenting, sa Gran-

feldt. – Jeg pleier ikke å ha noe i jakkelommene.

– Vet du hva det der er? sa Lukas.

– Dette, denne prislappen?

– Det er ingen prislapp, tror jeg.

Har du kjøpt noe i det siste og glemt en prislapp i lommen?

– Det kan være. Hvem er du?

– Jeg heter Lukas Traffer. Jeg kommer fra London.

– Thomas Granfeldt, sa professoren med en vennlighet som var helt automatisk og uekte.

– Jeg vet hva som skjedde her, sa Lukas. – Noen prøver å overvåke deg ved å plassere en sporingsbrikke på deg.

Granfeldt studerte ansiktet hans, og likte tydeligvis ikke det han så.

Professoren virket sårbar der han sto og prøvde å forstå en situasjon som var totalt fremmed og truende. Han grep bæreposen med bøker, sa takk for hjelpen og gikk.

Lukas hevet stemmen:

– Gi meg i hvert fall den brikken, eller kast den.

Granfeldt stanset etter tre skritt, satte fra seg bæreposen igjen og kastet brikken mot ham. Lukas grep den og ble stående med den i hånden mens han så Granfeldt forsvinne.

Han tippet at det enten var en ultralyd-chip eller en RFID-brikke.

De hadde begrenset rekkevidde.

Det betydde at overvåkerne visste omtrent hva professoren skulle gjøre, eller hvor han ville befinne seg, men de ville vite posisjonen mer nøyaktig.

Bilen som parkasjakkemannen hadde kommet ut av syv minutter tidligere, var parkert på samme sted som før, men mannen var ikke å se.

Lukas noterte bilnummeret, og et par minutter senere visste han at det var en leiebil. Sannsynligvis ville fyren aldri hente den.

Navnet han fikk ut av leiebilfirmaet sa ham ingenting, og det ga

ingen treff i noen av databasene.

Conrad Snell var en mann uten noe rulleblad. Hvis han i det hele tatt fantes.

Da de møttes tre timer senere, var Siri sterkt i tvil om verdien av det Lukas hadde gjort på sin andre dag i Oslo. Hun tvilte på nytten og på begrunnelsen. Framfor alt tvilte hun på at historien var sann. Men da Lukas fortalte den, kunne hun ikke finne tegn til at han løy, bortsett fra at episoden virket helt absurd.

– Noen ganger må man ta en snarvei, sa Lukas. – Det var det beste jeg kom på.

De satt i dekkleiligheten, og det var bare de to denne gang. Den stressede stemningen var mer påtrengende på grunn av tvilen omkring hva som hadde skjedd i møtet mellom Lukas, Granfeldt og spaneren.

Lukas satt ved stuebordet, med bein og armer i forsvarsposisjon.

Med det smale ansiktet og det ekstremt korte håret så han ut som en idrettsmann, men han kledde seg som en kunstner. Jakken var en gammel pilotjakke av skinn, og under den hadde han en T-skjorte som det sto Expensive på. Om et par år ville han være for gammel til å kle seg slik.

Siri sto ved vinduet hvor sprekken i gardinene var større enn noensinne.

Denne gang forsøkte hun ikke å dekke den til.

– Og du mener at Granfeldt vil tro at du var en tilfeldig forbipasserende som oppdaget at et internasjonalt sikkerhetsselskap holdt på å plante en sporingsbrikke på ham?!

– Nei, men det spiller ingen rolle.

Det viktigste er at han tror vi er på hans side.

– Og hvorfor skulle han tro det?

– Fordi han er både skremt og sjarmert, sa Lukas. – Og det er oss han er sjarmert av.

Hun så at episoden teoretisk

kunne ha de effektene, men hun fryktet at det var for liten dose, gitt på feil tidspunkt.

– Hvem var han? spurte hun. – Den andre spaneren.

– Conrad Snell, ifølge leiebilfirmaet. Det finnes ikke spor etter ham i søkemotorene, nyhetsdatabasene eller offentlige registre. Vi må gå på skattemyndighetene og politiet.

Siden vi ikke vet hvilken nasjonalitet han har, vil det ta litt tid. Jeg har noen i London som kan gjøre dette.

– Hvem da? Noen i firmaet ditt?

– Nei. Noen andre.

Svaret var altfor kort, men hun lot det passere. Lukas brukte muligheten til å konkludere, som om alt gikk etter planen: – Well then, smilte han. – Det vi har fått av kildene, spaneren og sporingsbrikken, tyder på at de som overvåker Granfeldt tilhører et av de store amerikanske eller britiske sikkerhetsselskapene. Kroll sannsyn-

ligvis, eller Garda. Kan være Kosser også.

Siri hadde hørt om dem. Dette var noen av selskapene som utgjorde etterretnings- og sikkerhetsapparatet til det multinasjonale næringslivet.

Hun trodde ikke de gjorde slike tabber som den Lukas nettopp hadde sett på gaten utenfor Nobelinstituttet. Hun kunne bare håpe at de ville gjøre flere.

– Kan vi finne ut hvor RFID-brikken kommer fra?

– Hyllevare, sa Lukas. – Kan kjøpes hvor som helst.

– Men den lagrer jo informasjon?

Lukas nikket. – Jeg har noen som ser på den nå.

Heller ikke denne gang røpet han detaljer om hvem som hjalp ham.

Det var sikkert bare rettferdig, eller i hvert fall ryddig.

– Hvorfor blir folk overvåket? spurte hun med intervjustemmen sin. Det var et spørsmål som var

ment til dem begge, men som han ble smigret av å få.

– De åpenbare grunnene, sa han.

– Skaffe informasjon, sette opp hindringer, skremme, kontrollere, arrangere møter, og selvfølgelig: attentat.

– Hva tror du er mest sannsynlig?

– Skaffe informasjon er mest sannsynlig, attentat er minst.

– Hvorfor det?

– Hvorfor skulle noen ville drepe Granfeldt?

Hun visste ikke, men hun kunne gjette.

– Forget it, sa han. – Ingen vil drepe ham.

Gjennom gardinsprekken så hun ned mot butikken i sidegaten. En tigger rakte forgjeves ut hånden til forbipasserende, en bil parkerte ulovlig, og to fotgjengere vinket til hverandre over gaten. Alt så normalt og fredelig ut.

Blikket hennes skannet frem-

deles gatebildet da hun sa: – De trenger ikke drepe ham for å få det som de vil.

– Nei, selvfølgelig ikke.

– De kan presse ham.

– Det er det enkle svaret, sa han.

– Eller de kan påvirke ham. Det er litt mer komplisert.

Det var et par nøkkelord i den setningen som fikk henne vekk fra vinduet. Hun satte seg ved bordet og trakk fram et ark fra dokumenthaugen.

– Det kan være denne konferansen, sa hun. – Sporingsbrikken skulle kanskje brukes til å følge ham der.

Arket inneholdt et notat som Respons–redaksjonens researcher hadde skrevet. Det omtalte en forskerkonferanse med 800 forskere fra hele verden, på et hotell like utenfor Oslo. Professor Granfeldt satt i et av panelene som skulle diskutere temaet «Wi–fi regimes: Technology, authority and statebuilding». Alt ved konferansen virket solid, avansert,

og ikke minst åpent. Dette arrangementet var det eneste interessante på Granfeldts offisielle timeplan de neste to ukene. Det ville være en god mulighet for å gjennomføre en aksjon mot professoren.

En mobiltelefon avbrøt dem. Lukas trykket hardt på den med pekefingeren.

– Nice. Han viste henne skjermen.

– Det er analysen av RFID-brikken.

Teksten besto av datoer og posisjoner for brikken, og dermed også dens eier. Hun likte tanken på å bruke overvåkernes egen teknologi mot dem selv. At de hadde lastet såpass mye informasjon inn på sin egen brikke, tydet på at de stadig gjorde feil.

– Godt, sa hun. – Da vet vi kanskje hvor han har bodd og når han kom hit.

Lukas hadde allerede begynt å taste igjen. Det var bare ett av flere tegn på at de trengte mer kontakt

med kildene, og mindre kontakt med hverandre. Så de avsluttet sesjonen der. Møtet var knapt begynt, og allerede drev de fra hverandre. Hun kjørte ut av kjellergarasjen tre minutter før ham, med retning vestover for å hente sønnen. Han hadde vært noen dager hos sin far.

Lukas kjørte mot sentrum for å være alene på hotellrommet. Det var 22 dager til vinneren av Nobels fredspris skulle kunngjøres.

KURT AUST

NÅR DØDE HVISKER UTK. PRIMO SEPT. 399,978-82-03-19824-3

Året er 1705 og professor Thomas av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten blir sendt til den ensomme øya Anholt som ligger mellom Danmark og Sverige. Oppdraget er å lete etter magistratsfogd Moritz Giedde, som på mystisk vis er forsvunnet. Det er også påfallende mange skip som har gått på grunn på de farlige revene utenfor Anholt. Øyas 30-talls beboere mistenkes for å plyndre skipene og for ikke å gi tilstrekkelig hjelp til sjømenn som forliser.

Thomas og Petter tror Moritz Gieddes forsvinning kan ha noe med unndragelser av kongens skatter å gjøre, men det viser seg at det er flere mystiske ting som foregår. Allerede på sin første dag på Anholt finner de et frossent lik i sanden på et av de øde områdene på øya. Kan det være liket av Moritz Giedde?

Kurt Aust er ikke minst kjent for sine historiske krimromaner med handling fra 1700-tallets Danmark–Norge. I 2003 fikk han både Rivertonprisen og Glassnøkkelen for Hjemsøkt. Når døde hvisker er den femte boken i serien.

Prolog Følelsen av å svikte var verst. Verre enn kulden eller den gnagende sulten, verre enn redselen for fienden som han visste jaktet ham, innbitt og uten skånsel.

Med høyre hånd knuget mot hjertet, rundt den blå steinen, ravet han gjennom natten. Hemmligheten gnagde i skrittet. Vinden skjøv ham i ryggen, brølte Fort deg! Den veien! som om den ville hjelpe. Men han stolte ikke på den, ikke lenger, den hadde tvunget ham til dette gudsforlatte stedet, og i sinne gikk han stadig på tvers av dens vilje. Som straff pisket vinden iskaldt regn mot hodebunnen og nakken, gjorde huden nummen og tankene trege.

Tyngden i den dyvåte genseren presset ham i kne, han vrengte den av seg og kastet den ut i mørket.

Først da kroppen ristet hemningsløst av kulde, skjønte noe i ham at det var

et feiltrinn. Han stanset, stirret fortapt rundt seg som en blind, visste at genseren var borte,spist av landskapet og været og den altoppslukende svartheten.

Da han ravet videre, hevet bakken seg under føttene hans, ble snart som en vegg, og han søkte hektisk til siden. Med armene famlet han etter en mer farbar vei, fant en åpning i veggen og flyktet hektisk inn i et mørke, om mulig enda tettere, så kompakt at det syntes å dempe vinden, stagge den akkurat så mye at han hørte milde stemmer mellom de bølgende brølene: De kommer! … men vi skal … gjemme deg!

Takknemlig vaklet han mot ordene mens været mistet styrke og regnets isnåler traff med mindre kraft. … gjemme deg …

Han snublet med ansiktet i den kalde sanden, kom seg opp igjen, sjanglet videre som en full, fulgte

lyden til en sandete vegg tårnet seg ugjennomtrengelig opp. Han kjente på den med åpne hender. Den sperret veien til alle sider. Mørket hvisket: … du er fremme … du er frelst … og han sank på kne med et sukk, la seg trett inn mot veggen, kjente hvordan vinden og regnet måtte vike for stillheten og kraften fra jorden som seg opp i ham og varmet om hjertet. Det er en urgammel kraft som selv fienden må bøye av for, hvisket det i ham, og med føttene gravde han seg inn i sanden, la hodet på armen og merket freden senke seg. Det var godt å være i sikkerhet. Være i skjul for jegerne, for de som ville ta hemmeligheten. Fingrene fant klumpen i buksestoffet, oppdraget hans. Og han kjente på ringen, nøkkelen hans.

Den var tung. Den blå steinen ulmet i mørket. Stemmene varslet ham, hvisket fra oven: … de skal aldri finne deg … vi skal skjule … for evig …de skal aldri …

For evig …?

Ikke for evig, ville han si og løftet hodet. Ikke evig. Han måtte videre, kunne ikke svikte, åpnet munnen for å gi beskjed …

Så hørte han skraping i sanden over seg som fra små fingre Å, jo, hvisket stemmene for evig evig

“Aust holder høyden. Nok en god 1700-talls krim full av kunnskap og fortellerglede.”

DAGBLADET, TONJE TVEITE OM DEN TREDJE SANNHET

Få også med deg de andre bøkene om Thomas av Boueberge og Petter Hortten. Nå kommer de fire første i serien i ny utgave.

OM VREDENS DAG OG DEN TREDJE SANNHET VREDENS DAG “Intet mindre enn imponerende.”

Dagbladet, Tonje Tveite “Han har skrevet en sjeldent god debutroman, som kan gi minnelser om både Umberto Ecos Rosens navn og Agatha Christies Hercule Poirot.”

Aftenposten, Terje Stemland DEN TREDJE SANNHET

“Løp og kjøp denne boken.”

Aftenposten, Terje Stemland “Det er imponerende hvordan denne forfatteren makter å formidle 1600 –1700-tallets scenografi og samfunnsforhold i en meget vital og lesbar prosaform …”

VG, Knut Faldbakken

OM HJEMSØKT OG KONGEFRYKT HJEMSØKT “Forfatteren er usedvanlig sjangerbevisst i sine romaner, og han tar i bruk velkjente og klassiske grep på en overbevisende og stilsikker måte.”

Juryens begrunnelse, Rivertonprisen 2003 DEN TREDJE SANNHET “Overlegen historisk spenningsroman fra Fredrik IVs tid.”

Dagbladet, Kurt Hanssen “… enhver med interesse for levende historieskildring fra en spennende og farlig tid, med en smak av mysterier og krim, har mye å glede seg over.”

Tønsbergs Blad, Finn Stenstad

SIDSEL DALEN DØDELIGE DRÅPER UTK. MEDIO AUG. 349,978-82-03-35028-3

Det er oljeboom i Brasil og Frank Høegh, nyutnevnt toppsjef i Brasilavdelingen til Valhall Oil & Energy, får muligheten til et lånebasert aksjekjøp på 10 millioner for å investere i utvinning i Rio Bonito i Amazonas. Høegh tar med seg frilansjournalisten Mia Mikkelsen til feltet for at hun skal skrive en artikkel om Valhalls miljøinnsats og sosiale ansvar.

Samtidig prøver han å få norske politikere til å gå god for pengeoverføringer og skatteletter gjennom Amazonas-fondet til oljeriggen i Rio Bonito. En katastrofal ulykke tar livet av flere indianere som arbeider på riggen, og Frank står i fare for å miste jobben, ekteskapet og millionene han har investert. Mia Mikkelsen må stoppes.

Dødelige dråper er en frekk, underholdende, actionpreget og fargesterk thriller om korrupsjon og organisert kriminalitet, om kjærlighet og karriere, politikk og presseetikk.

Sidsel Dalen er næringslivsjournalist og har bl.a. jobbet i Dagens Næringsliv. Dødelige dråper er hennes første bok.

Fra kapittelet Krisehåndtering Førstebetjent Paulo Quim Quintila kjørte langsomt nedover rua Francisco Moratori, sentralt i Lapa. Det pep fra mobilen han hadde liggende i passasjersetet. Det var José Zagallo igjen. Denne gangen hadde han bare sendt et spørsmålstegn.

Paulo Q tygde på de kjøttfulle leppene sine og lente seg frem over rattet. Små gateunger forsøplet gatene, og han skulle gjerne ha knallet dem ned alle sammen, de var like søte som rotter. Men det ble han ikke betalt for. Paulo Q var på jakt etter en spesiell drittunge. En liten mulatt med ødelagt arm.

Han svingte inn en smal brosteinsgate med hus i kolonistil. Paulo Q drømte seg tilbake til 1500-tallet.

Med sin blekehud ville han opplagt ha vært på portugisernes side. Herrefolket.

Alt var enklere den gang. Da var

man enten svart eller hvit. I dag fantes det hundrevis av nyanser, og man måtte til og med ty til kaffe for å beskrive dem. Espresso, mokka og kaffe latte. Det gjorde noe med rangstigen. Blandingen av svart og hvit, høy og lav, ødela samfunnsstrukturen. Folk – selv de på aller nederste trinn – begynte å strebe oppover.

Heldigvis hadde Paulo Q makt. Til å holde folk på plass.

Han svingte til venstre i enden av brosteinsgata og passerte parkeringsplassen til det lokale kjøpesenteret.

Det var ikke en lasaron i sikte. Paulo Q hadde gjort en god jobb, og fått lønn som fortjent.

De som eide butikkene bladde villig opp for at han skulle korrigere situasjonen, som han kalte det. Som regel gjorde gutta grovarbeidet på hans kommando, men noen ganger kvestet han dem selv. Paulo Q likte å bli møkkete på fingrene, det ga ham en spesiell glede å lukte frykt. Mak-

ten han hadde over et annet menneskes liv – når vedkommende lå ved føttene hans og tryglet om nåde – var bedre enn sex.

Paulo Q kjente at det bruste i blodet, kroppens signal på at gutten var i nærheten. Han dempet farten og gransket alle barna på fortauet.

Kreket skulle ha et stort arr på armen, trolig etter brann. Han burde ikke være altfor vanskelig å finne.

Poderosa møtte meg på brygga med en fot i hånden.

– Se her! ropte hun og holdt den opp og frem, så jeg skulle se bedre.

Foten var bitt av rett over ankelen, og beinpipen gliste hvitt gjennom en smørje av størknet blod.

– Dette er alt som er igjen av onkel Yawala. Krokodillene tok resten, konstaterte hun.

Den gamle indianeren som hadde tatt meg med nedover elven, hadde vist stoisk ro på hele båtturen. Nå

kastet han seg gråtende ned på bakken. De andre som var til stede – om lag hundre indianere – stampet spydene hissig i bakken. Jeg fokuserte og tok bilder med ulike utsnitt og vinkler.

– Ifølge vår religion skal mennesker begraves hele. Onkel Yawala finner aldri fred nå, fortsatte Poderosa.

Jeg slapp kameraet, det hang i en snor rundt halsen, og noterte det hun sa. Så spurte jeg: – Hva var det som skjedde ute på elven for to dager siden?

– Båten fraktet noen tønner over til plattformen, og en av dem bulte.

Da våre brødre løftet lokket for å se om noe var galt, gikk hele båten i lufta.

Indianerne begynte å snakke opphisset seg imellom. De løftet spydene og skrek. Jeg skjønte ingenting.

De hadde byttet tekstiler siden sist. Fargerike bånd var knyttet rundt

knær, armer og hofter, med lange endestykker som skjulte kjønnsorganene. Huden var malt i et rutemønster. Jeg gikk ut ifra at det var et uttrykk for sorg eller raseri. Eller kanskje begge deler?

– Noen overlevde eksplosjonen, men ingen overlevde krokodillene, sa Poderosa.

Indianerne begynte å snakke på ny, noen halte Poderosa i armen.

– Kom her, sa hun til meg.

Vi gikk i samlet flokk til den grønne sletta med sjamanens trone, der hvor Frank hadde stått og speidet sist jeg var her. På gresset foran tronen lå kroppsdeler. Indianerne hadde forsøkt å montere delene så de dannet hele mennesker, men alle manglet noe. Armer, bein eller mage.

Av onkel Yawala, var det kun foten igjen.

– Hva er det? sa jeg, da jeg fikk øye på et stykke hår som lå en halv meter fra et par bein, kappet ved hoftekammen.

– Det er bror Awata, sa Poderosa, og trakk forsiktig i håret. Jeg så et halvt ansikt som lå i en krøll. Krokodillen hadde bitt akkurat under nesen, og innmaten i hodet, inkludert hjernen, hadde falt ut. Det som var igjen av fjeset var underlig slapt, akkurat som en maske av gummi.

– Herregud, sa jeg.

Romulo satt på murveggen i den lille bakken over Arcos da Lapa med lommene fulle av pulver og poser med gress. Han hadde gitt Gordinho nesten hele utbyttet fra ranet av den store bilen, minst dobbelt så mye som han skyldte for det frastjålne dopet, bare for å være på den sikre siden. Gordinho hadde umiddelbart tatt en telefon, og like etter hadde han servert mer dop enn noen gang tidligere.

– Cobra mener at det er tæl i deg, småen, hadde Gordinho sagt og holdt opp ti poser med hvitt og 40

40 poser med grønt.

Romulo takket nei, han ville slutte som langer, og gikk. Men vel hjemme hos mor ble han møtt av et hardt slag.

Hun hadde ikke blitt det minste overrasket da Romulo fortalte at sukkertøyet var noe dritt, det var ikke det han tjente penger på, han solgte narkotika. Hun hadde bare bedt ham gjøre det som var nødvendig, han var en mann nå. Og da Romulo hadde sagt at han verken likte kundene eller gjengen i Commando Preto, hadde moren kalt ham for en snobb.

– Oi Romulo, hva skjer ‘a?

Det var Vitor. Han var i ferd med å presse seg ut mellom to svære plater som var satt opp for å sperre av byggeplassen hvor han bodde. Det var et forbudt område.

– Ingenting, svarte Romulo.

– Har’u penger? spurte Vitor med skjelvende røst.

Han så dårlig ut. Romulo skjønte

at han trengte en pipe. Men Romulo kunne ikke hjelpe ham. Kokain lå langt utenfor Vitors finansielle rekkevidde.

– Nei, sa Romulo, og hoppet ned fra muren.

– Ok. Até logo. Vi ses snart, sa Vitor og kreket seg videre.

Romulo sparket en bruskork mellom to små steiner. Det var mål. Men i stedet for jubelbrølet fra et fullsatt Maracãna, hørte han bare morens stemme i hodet. Hun hadde ledd så sigarettrøyken sprutet ut av nesen da Romulo sa at han skulle bli proff fotballspiller, og slått fast: – Krøplinger få’kke plass på laget.

Romulo hadde gått tilbake til Gordinho etter det, og tatt imot alt han fikk. Han hadde lyst til å stikke av, men visste ikke hvor.

Romulo tok opp mobilen, det eneste han hadde beholdt fra overfallet. Telefonen var tung som bly og hadde et merke han aldri hadde hørt

om. Vertu. Men den funket. Han hadde bare lagret ett telefonnummer, det til Mia. Romulo sendte henne en tekstmelding.

Jeg er ved Arcos da Lapa. Kan du møte meg?

Frank Høegh hadde fingrene rundt vannglasset som sto på det blankpolerte bordet. Han ville ikke løfte det, for da ville de andre se at han skalv på hånden, men det var godt å holde i. Didrik snakket fremdeles. Alt han sa, fulgte et spor: Ifølge brasiliansk lov sto Frank personlig ansvarlig for Valhall do Brasil. I verste fall kunne Frank havne i fengsel.

Til slutt fikk Frank nok. Han avbrøt Didrik midt i en lang tirade, og sa: – Dere godkjente alle mine forslag!

Så vendte han hodet mot José.

– Og når sant skal sies var dette transportselskapet ditt forslag, eller hva?

Didrik slo tilbake.

– Frank, du kan ikke skyve skylda over på andre. Skulle jeg ha ledet selskapet sjæl, hadde jeg ikke hyret deg. Som CEO har du ansvaret. Og det blir du betalt for, sa Didrik.

Det var helt stille. Vermeer studerte neglene sine, og José fulgte med på mobiltelefonen sin. Didrik sa: – Vi kommer til å selge oss ut av oljefeltet på Rio Bonito.

Nå våknet José. Han glemte tekstmeldingene, og fulgte med.

– Vi har hentet inn synspunkter fra tre av de største advokatkontorene i Norge, og alle sier det samme: Det blir vanskelig å kutte alle bånd mellom Valhall Oil & Energy og datterselskapet Valhall do Brasil. Hvis indianerne går til sak, og vinner frem med sine krav mot datterselskapet, kan alt kollapse. Den eneste løsningen er å skille ut Rio Bonito og legge det ut på markedet. Kjøper må ta alle eventuelle krav, sa Didrik.

– Da får du ikke mye for feltet, sa José.

Didrik kastet på luggen.

– Nei, men vi får kontroll på pengene våre, sa Didrik.

José knep sammen øyne og munn med en gretten mine.

Frank forsto at også José ville tape på billigsalg: Som agent fikk José også én prosent av omsetningen. Neste avtale ville neppe bli like gullkantet.

Frank sa: – Hvis vi selger i full fart, kommer aksjekursen til å stupe.

– Ja, tror du ikke vi veit det? sa Didrik surt.

Frank tenkte på sitt lån for å kjøpe aksjer i Valhall: Ti millioner med pant i hus og hytte. Han sa: – Jeg kommer til å tape masse penger!

– Du har bare deg sjæl å takke, svarte Didrik.

Frank stirret på ham. Den blonde luggen som stadig ble

blonde luggen som stadig ble strøket tilbake fra den vikende pannen, den spisse nesen og de smale leppene.

Didrik var kjent for sin evne til å regne. Enkelte kalte ham bare «kalkulatoren». Men nå hadde Didrik, sammen med Paulsen, bestemt seg for å ta et tap, for å redde resten av butikken.

– Jeg mister alt, jamret Frank.

– Slapp av, Frank. Vi er alle interessert i å få mest mulig for feltet i Rio Bonito, sa Didrik og vendte seg mot Vermeer.

– Nå gjelder det å pusse tenna på bruden. Vi må lage en PR-pakke som tar brodden av et oppslag i avisen.

Ulykken i Rio Bonito må fremstilles som en beklagelig bagatell.

STEIN MORTEN LIER BUNNEN AV HIMMELEN UTK. PRIMO SEPT 379, 978-82-03-35032-0

Mariangela Nielsen – spesialrådgiver for EU-kommisjonen i Brussel – får en mystisk telefonoppringning om å treffe en mann med bokstavene IC tatovert i nakken. Han dukker aldri opp. I stedet blir hun vitne til en trafikkulykke der en mann med nettopp en slik tatovering er omkommet. Mariangela finner leiligheten sin rasert og forstår at hun er i fare. Hun reiser hjem til Norge for å få hjelp fra offiseren og Afghanistan-veteranen Martin Mæle. Men han er blitt innbrakt på en militær psykiatrisk institusjon på Rauøy fort i Oslofjorden etter å ha tilstått drap på en ung kvinne i Oslos narkomiljø.

Mens drapssaken etterforskes i Oslo drar Mariangela til Rauøy sammen med advokaten hans og Anne Cathrine Volden fra Politiet. Her oppdager de at Mæle er underkastet et medisinsk prosjekt – et prosjekt som ikke tåler dagens lys.

Stein Morten Lier har skrevet en rekke spenningsromaner, senest Haukene (2009), der vi ble introdusert for Mariangela Nielsen og Martin Mæle.

Rauøy fort, hovedbygningen Anka presset den førlige hånden mot skuddsåret i armen og forsøkte å stoppe blødningen. Smerten var foreløpig ikke så ille, den kjentes bare nummen ut, men hun visste at det var sjokket som hindret nerveimpulsene i å nå fram til hjernen. Snart ville det gjøre vondt som faen.

Anka skottet opp på Mariangela som hadde senket det nylig avfyrte våpenet. Armen hennes hang slapt ned. Løpet pekte mot gulvet.

Martin huket seg ned, la fra seg våpenet og så ut til å overvinne den forvirrede tilstanden.

Han tvang vekk hånden hennes, inspiserte skaden og forsikret henne om at kula ikke hadde truffet noe vitalt. Prosjektilet hadde gått tvers gjennom den bakre overarmsmuskelen og det ville bli helt bra igjen, men han var nødt til å forbinde henne og det ville gjøre vondt.

«Gi meg beltet ditt,» sa han henvendt til Mariangela, som stirret uforstående på ham. «Jeg trenger det for å stoppe blødningen.»

Mariangela nikket, løsnet beltet og ga det til Mæle, som surret det rundt rett overfor skadestedet og strammet til så hardt at Anka nesten mistet bevisstheten.

Kvalmen, svimmelheten og smertene traff Anka som et hardt slag, og hun var i ferd med å tippe over da Mæle grep tak i henne og hjalp henne ned på ryggen.

Han forsikret seg om at blødningen hadde stoppet, reiste seg og gikk bort til Mariangela. Uten å ytre et ord, grep han pistolen som hun fortsatt knuget og vred den varsomt ut av hånden hennes.

«Alt kommer til å ordne seg,» trøstet han og strøk Mariangela over kinnet.

Anka kjempet seg opp i sittende stilling, lente ryggen mot veggen og

kjempet mot svimmelheten og kvalmen. Det var ingenting som kom til å ordne seg. Kapteinen på ferga ville muligens varsle politiet om at det var blitt avfyrt skudd på Rauøy, men det var egentlig ikke noe unaturlig over det. Rauøy var et militært øvelsesområde. Det lokale politidistriktet ville kanskje sjekke saken hvis skipperen hadde fattet noen form for mistanke, men det var jo slett ikke sikkert. I så fall ville de først forsøke å kontakte fortet via telefon. Når det mislyktes, ville de sende noen til Rauøy for å sjekke, og de intetanende stakkarene ante jo ikke hva som ventet dem. De var heldige hvis de slapp levende fra det. Deretter ville noen skjønne alvoret og sende inn kavaleriet, men da var det altfor sent for dem. I verste fall returnerte båten med uvitende mannskap, og de psykotiske mennene ville ta kontroll over den. Hva om de dro til fastlandet? Hun tenkte med gru på hva de kunne forårsake

av drap og voldtekter.

«Vi må vekk herfra,» besluttet Mæle. «Det er ikke trygt.» Han snudde seg mot henne. «Klarer du å gå?»

Anka nikket, kom seg langsomt på beina og anstrengte seg for å holde balansen. Armen verket noe helt forjævlig. Hun sendte Mariangela et anklagende blikk og så at det traff.

Lyden av singlende glass fikk henne til å fare sammen og miste balansen. Hun falt ned på kne og fikk øye på gjenstanden som var kastet gjennom vinduet. En molotovcocktail. Flasken var fylt med en eller annen form for brennbar væske.

Den eksploderte ikke, men sammenstøtet med gulvet hadde knust glasset og innholdet rant utover, tett fulgt av flammen som jaktet på det lettantennelige stoffet.

Anka klarte ikke å rive blikket vekk fra ilden. Ikke før røyken nådde lungene og frambrakte et hosteanfall.

Det tok ikke mange sekundene før

hele rommet var overtent, og snart hele bygningen. Regnværet ville ikke ha merdempende effekt på dette, enn om de forsøkte å tisse på ilden.

Noen halte henne opp. Det var Mæle. Han rykket til og en forferdelig smerte jog gjennom armen.

«Vi må ut herfra, hvis ikke brenner vi inne,» ropte han med hånden over nese og munn.

Hun hostet om og om igjen. Klarte ikke å slutte. Det var så vanskelig å puste.

«De venter utvilsomt på oss utenfor, men vi har ikke noe valg.

Bedre å bli skutt enn å omkomme i flammene, hva?»

«Det finnes en kjeller,» utbrøt Mariangela.

Anka og Mæle stirret på henne.

Han la armen rundt Anka, trakk henne med seg ut i gangen og ned trappa, mens han holdt våpenet i ferdigstilling. Mariangela fulgte tett etter dem. «Den døra,» ropte Mari-

angela da de kom ned i første etasje.

Martin støttet Anka bort, stakk pistolen i lomma og åpnet den.

Trappa kunne knapt kalles det.

Det var mer som en stige å regne, og lukten av jord og mugg slo mot dem.

«Klarer du å klatre ned selv?» spurte Mæle.

Anka nikket, grep tak i gelenderet med den friske hånden og konsentrerte seg om å sette den ene foten foran den andre uten å falle.

«Fort deg,» ropte Mariangela.

«Brannen sprer seg.»

Anka merket allerede røyken og klatret ned så raskt hun klarte.

Hun nådde bunnen, stirret inn i mørket og ante kun konturene av hva som befant seg der. Det lille lyset som nådde ned, var det flakkende skinnet fra flammene.

Mæle smelte igjen døra og mørket lukket seg rundt henne. Hun hørte den oppjagede pusten til Mariangela og trampingen til Mæle da han kom

ned trappa.

Det var lettere å puste her nede.

Røyken hadde ennå ikke sivet ned.

Men hun fortsatte å hoste, og hver gang hun harket trodde hun nesten hun skulle besvime.

Mæle snek seg forbi henne, tok ledelsen og begynte å utforske kjelleren. Anka og Mariangela fulgte langsomt etter.

«Jeg tror det er et hvelv her,» ropte Mæle.

De gikk i retning av stemmen hans.

«Det er stengt.»

Anka registrerte at han benyttet hendene til å undersøke noe som hørtes ut som en metalldør.

«Det er en eller annen form for kodelås,» fortsatte han, og hun la merke til oppgittheten i stemmen hans.

Anka snuset ut i lufta, merket røyklukta og innså at flukten ned i kjelleren kun var en kort utsettelse av det uunngåelige. De var fanget. Det eneste positive var vissheten om at røyken

ville drepe dem før flammene.

OM HAUKENE Haukene er en forrykende spenningsroman om CIA på norsk jord, om FSKs sorte operasjoner og om en forsker som får erfare at hun har innsikter som kan bli livsfarlige for henne selv.

“Temperaturen er høy gjennom hele boken og overraskelsesmomenter står i kø. I tillegg til å være en spenningsroman av godt merke, skisserer boken et scenario som er langt fra urealistisk. Boken fungerer derfor som en innsiktsfull tankevekker som åpner øynene for Norges utsatte geopolitiske rolle i verden.”

Terje Jensen, Laagendalsposten

ANNE CECILIE REMEN PÅ DIREKTEN UTK. MEDIO OKT. 379, 978-82-03-35083-2

Oslo, desember 2009. Den populære nyhetsankerkvinnen i TV24, Maria Bergstrøm, blir drept under en direktesending på TV. Førstebetjent Christina Mørk får ansvaret for etterforskningen, og mistanken faller raskt på journalistkolleger. Maria Bergstrøm var en profilert TV-stjerne som mange misunte og noen fryktet.

På direkten er en kriminalroman fra innsiden av Oslos journalistmiljø. Den skildrer et miljø fullt av intriger, hensynsløse maktkamper og hemmelige kjærlighetsforhold. Men finnes det virkelig folk med spisse nok albuer til å utrette hva som helst for å sette seg selv i front – selv drap?

Anne Cecilie Remen er journalist og vaktsjef i NRK. For tiden er hun frontsjef for NRK.no. Hun har vært økonomiredaktør i NRK og reporter i Dagsrevyen, har jobbet i Aftenposten og mange år i Dagens Næringsliv.

TV24, Oslo sentrum, 1. desember. ”Jepp. Da er vi er i gang,” sier Petter Rollheim. Han reiser seg fra stolen, øreklokkene over det blonde, krøllete håret. Øynene henger på monitoren mens den røde og grønne vignetten ruller over TV-skjermen.

Han knytter hendene, flytter urolig på føttene. Selv med mange års fartstid som vaktsjef, kiler det i magen når en direktesending går på luften. Så mange detaljer som skal stemme. Så mye som kan gå feil.

Adrenalinet fosser gjennom kroppen når de første bildene dundrer over TV-en. I kveld er det ekstra spennende. Ikke bare har kveldsteamet en toppsak alle medier vil misunne dem. Nesten like stort er det at Maria Bergstrøm sitter bak mikrofonen.

Hun er tøff, sjarmerende, vakker og en helvetes god intervjuer. Sendingene dirrer under hennes programledelse. Gjennom intervjuene får hun

ut nyheter og innrømmelser fra maktpersoner som ingen andre klarer. Han har store forventninger til intervjuet med både Krekars advokat og med justisministeren.

Det er lenge siden de har jobbet sammen. Han simpelthen elsker det, like mye som han vet hun hater det.

Likevel kan han ikke unngå å kjenne hvordan stoltheten sprenger i brystet. Han er stolt over å være hennes, stolt over å gjøre henne til kveldens gudinne.

Maria er først ut, deretter Tor Hagem. Programlederne leser annenhver headline som om ordene er stafettpinner. Bare stemmene høres, mens bildene ruller over skjermen.

Krekarutsending, NSB-korrupsjon, en gladsak om norsk filmsuksess i utlandet, ny uro i Midtøsten før sporten får siste headline. En velkomponert sending. God stoffmiks. Men likevel hører Petter at noe er fundamentalt galt. Marias stemme

kjelver under headlinebildene.

Da programlederparet kommer i bildet er det åpenbart at hun har problemer. Det vakre ansiktet er stivt, den fyldige munnen forvridd og de grønne øynene virrer. Maria som ellers har tydelig diksjon, spiser opp lydene.

Petter hiver etter pusten og reiser seg halvveis i stolen. ”Vi begynner med utvik…ling… en i Krekar-saken. TV24 kan i kveld avsløre at mulla Krekar er u-t-vist fra Norge,” stotrer Maria med blanke øyne og rosa hud.

Petter stryker seg over haken.

Hånden dirrer.

Han er vant til å takle uforutsette ting. Feil innslag blir sendt på luften, teksting faller ut, mikrofoner svikter, programledere får hosterier, latteranfall eller stirrer inn i feil kamera.

Men aldri har han opplevd noe i nærheten av dette. Med mange hundre direktesendinger bak seg, har Maria

steinkontroll. Alltid. Nå virker hun dopet, syk og fullstendig forvirret.

Han kaster et blikk på kjøreplanen, river av telefonrøret og taster inn nummeret til regien. En etasje under desken har producer kontroll over sendingen og kan se inn i studio gjennom en glassvegg.

Petter blir alt annet enn oppløftet av samtalen. Maria klaget over smerter sekunder før sendingen startet. ”Maria er sjuk,” sier producer. ”Hva gjør vi?”

Hånden rundt telefonrøret blir klam. Han flytter telefonen og tørker håndflaten på buksen. ”Gi beskjed til Tor om at han må være innstilt på å kjøre mye av sendingen alene,” stønner han. ”Hvis ikke dette blir bedre, må vi få Maria ut av studio.”

De blir enige om å kutte kamera som går tett på henne. Petter er redd sendingen blir katastrofal. Han frykter sjefenes reaksjoner.

Men fremfor alt er han redd for Maria.

Hun vil være sønderknust når sendingen er over. Bedre blir det ikke hvis media blåser opp hendelsen.

Spekulasjoner vil florere. Kolleger vil godte seg.

Petter strammer kjevemusklene.

Ti sekunder gjenstår av reportasjen.

La henne være skjerpet og strålende, ber han.

Tre sekunder igjen. Han reiser seg. Ett. Kamera 2 fanger Tor. Med oppsperrede øyne stirrer den mannlige programlederen inn i kamera, svetteperler glinser på overmunnen. Idet han begynner på introen, høres et dempet skrik og Marias hode faller fremover. Pannen smeller i studio-bordet. Hun blir liggende halvveis inn i bildet med det blonde håret som en vifte rundt hodet. En hårlokk ligger over Tors fingre.

Petter blir fylt av panikk, bøyer seg over pulten og holder igjen skriket som tvinger seg frem gjenom strupen.

Tor Hagem stiller det første spørsmålet til advokaten som er med på link. ”Hvordan reagerte mulla Krekar på utsendelsen?”

Ved siden av Hagem løfter Maria hodet. Venstre del av ansiktet blir synlig, det er forvridd i krampetrekninger. En rallelyd kommer ut av munnen hennes.

Petter hører ikke hva advokaten svarer og tror neppe at seerne får det med seg heller.

Bildene som strømmer ut fra TVstudio overdøver alt annet. Maria hoster. Brekker seg. Lager fremmede lyder. Tar seg til halsen. Løfter hodet.

Hun ser ikke inn i kamera. Øynene ruller.

Han vil dra ut strømmen, kutte sendingen, men rekker ikke å tenke før alt blir så uendelig mye verre.

Maria nikker på hodet, mister balansen, ramler bakover og drar stolen med seg i fallet. Idet hun lander med hodet på studiogulvet, lyder et kraftig smell. ”Overta for meg,” roper han til Sofie. Påtroppende kveldsvaktsjef forflytter den uformelige, svartkledde kroppen over til vaktsjefplass. En svak svettelukt trenger gjennom den søte parfymen hennes.

Det eneste som står i hodet på Petter, er at Maria må reddes. Sendingen kjennes uviktig. Den er allerede spolert. ”Ring Krokan, sjekk med hovedkontrollen om vi kan kutte programmet,” roper han og løper gjennom redaksjonslokalet, ned den brede trappen, ned til hallen og gjennom et par dører. Han springer til regirommet, drar adgangskortet gjennom automaten og dytter opp døren. Så en dør til. Det smeller i metall når døren fyker igjen.

Fem-seks ansikter snur seg mot ham, spørrende. Like fort vender blikkene seg mot monitorene. Folket i regien styrer direktesendingen. De er kule TV-folk, de er vant til det meste, de elsker skandaler på lufta, men helst ikke fra kolleger.

Et par hoder dreier seg langsomt tilbake mot Petter. Panikken står skrevet i trekkene deres. Ingen sier noe. Men han vet de venter på hans avgjørelse. Han venter på nyhetssjefen. Hvor pokker blir Krokan av?

Svetten renner langs halsen, nedover kragebena. Petter stirrer på rekken av små og store tv-skjermer.

Den største monitoren i midten viser Tor Hagem i intervju med advokat Meling. Maria synes ikke på skjermene, men gjennom glassveggen skimter han henne på gulvet. De lange bena ligger urørlig, den ene foten mangler sko.

Han biter seg i munnhulen. Kjøreplanen forteller at det er 50 sekunder

igjen av intervjuet.

Det holder ikke. Han kan ikke vente mer. ”Avbryt intervjuet, kjør neste sak,” roper han til producer. ”Vi må ut av studio. Nå, sier jeg!”

Producer skotter på ham, knipser med fingrene og sier: ”Kamera 2.” ”NÅ!,” skriker han.

En reportasje om situasjonen i Gaza er neste post. ”Kjør VB,” sier producer og gir signal om at neste reportasje skal på luften.

Petter puster i lange, grunne hiv.

Det kjennes som om brystet er fullt av stein.

Han prøver å tenke klart, dytte bort følelsene, handle rasjonelt. Maria må reddes når sendingen forlater studio.

Han snur seg mot PC-en. Kjøreplanen viser at han har ett minutt og 38 sekunder til rådighet. Tiden det tar å spille av reportasjen.

”Ring etter ambulanse!” roper han og stormer ut av regien. Den lydtette døren smeller igjen, han løper ned trappen og inn i studio. Ryggen er våt og munnhulen knusktørr.

Luften i studio er tett av fremmede lukter. Frykt, svette, oppkast og noe annet udefinerbart, en bitter, vemmelig lukt. Innspillingslederen og en fotograf bøyer seg over Maria og løfter den tynne, slappe kroppen.

De røde tallene over promten, som viser teksten programlederne leser, avslører at det er 58 sekunder til Tor skal på lufta. Et kort øyeblikk møter Petter det nakne blikket til kollegaen. Tor putter noe i munnen og drikker vann. En impuls får Petter til å løfte tommelen, så snur han seg og stormer etter kollegene. Døren går igjen og de er i lydkontrollen. Her er det dørgende stille. Blikket faller på Marias gapende munn. Hun lager ingen lyder lenger.

Som i sakte film ser han kollegene

legge henne på skinnsofaen.

Huden er lyseblå. Leppene grå som metall. Øynene er lukket. Sikkel renner fra den åpne munnen. I pannen pipler blod fra et sår. ”Kommer en lege?” spør fotografen.

Petter kan ikke svare. Tør ikke tenke, kan ikke engang blunke. Det eneste han makter, er å løfte bena og komme seg bort til henne. Han bøyer seg og kjenner hvordan blodet suser i øregangene, hvordan svetten siler nedover magen, hvordan frykten setter seg fast i spinalnervene. Med klønete hender åpner han de øverste skjorteknappene hennes. Legger langfinger og pekefinger på halspulsåren.

Han trekker hånden til seg. Hun er iskald og våt, men pulsen banker lett. Redd lener han seg over Maria og legger munnen over hennes. Leppene er kjølige og slappe, ikke varme og søkende. Hun lukter vammelt

av oppkast og blod. Han svelger og puster luft inn i henne, presser håndflatene ned på brystkassen og legger den andre hånden over.

Trykker. En gang, to ganger. Alt skjer på autopilot.

Han gjør munn til munn på kvinnen han i går kveld elsket med.

Han nøler og ser opp. Frykten blir et øyeblikk erstattet av vemod. Han stirrer på de buete øyevippene, på den sminkede huden og den myke, livløse munnen. Med en ny visshet om hva hun betyr for ham, bøyer han seg og fortsetter å blåse luft inn i munnen hennes.

Han har aldri sagt det til henne, men med de kalde leppene hennes mot sine forstår han det. Han elsker Maria, for pokker, han elsker henne.

ØYSTEIN WIIK SLAKTEREN UTK. ULTIMO AUG. 379, 978-82-03-35087-0

Tom Hartmann, kjent fra Dødelig applaus, har en egen evne til å rote seg borti høyspente kriminelle miljøer. Denne gangen reiser han til Cap Ferrat i Sør-Frankrike, til sin gamle venn Eddie Jones, som har en forretningsidé å foreslå. Problemet er bare at Eddie også har liket av en vakker kvinne i bagasjerommet på bilen.

Samtidig får Toms ekskone, politietterforskeren Cathrine Price, en drapssak på bordet da den fryktede kunstkritikeren Gerhard Elmings oppdelte kropp, montert inn i et kunstverk av plexiglass, blir levert til Galleri PL på Grünerløkka midt under en vernissage.

Slakteren skildrer det dekadente kunstmiljøet og er en internasjonal røverhistorie om menneskelig dårskap og forfengelighet, grusomhet og hevn. Boken gnistrer av språklig overskudd, spenning, komiske situasjoner og overraskende vendinger. Øystein Wiik, skuespiller og sanger, debuterte som romanforfatter i 2010 med den kritikerroste Dødelig applaus som også ble solgt til Danmark, Nederland og Tyskland og ble nominert til Rivertonprisen.

Galleri PL, Grünerløkka «Merde!» sa gallerist Philippe Lugol og gjorde korsets tegn. «Går dette bra, skal jeg konvertere fra Mammon til Gud!» Philippe Lugol var i bare skjorteermene til tross for at det knapt var et kvarter til gjestene skulle være der.

Underkjeven skjøt frem slik den hadde det for vane når han var i tvil om noe. Han hadde flyttet de siste bildene frem og tilbake uten å bli fornøyd med hvordan de hang. I et hjørne på en pinnestol satt kunstneren Johan Darre. Han hadde fullstendig mistet interessen for galleristens bestrebelser på å gjøre utstillingen så attraktiv som mulig. Johan Darre drakk store slurker champagne mens han pattet nervøst på en pipe. Som en islandsk vulkan sendte han askeskyer utover Galleri PLs plettfrie, eggeskallfargede vegger.

Lugol hadde flyttet til nye

lokaler i en nedlagt fabrikk på Grünerløkka. Galleriet hadde flyttbare vegger og kunne gjøres lite eller stort etter behov. Det lå vakkert til i en skråning med panoramautsikt over Akerselven. Men stedets største aktivum var av praktisk art. Rikelig med parkeringsplasser, og med en stor hydraulisk rampe, som kunne frakte kunstgjenstander fra gateplan direkte ned i galleriet. Dermed ble det mer attraktivt å stille ut større og tyngre verk, som granittarbeider og bronseskulpurer. Man behøvde ikke bære seg i hjel.

«Merde igjen! Hvor mange ganger har jeg sagt deg at du ikke får røyke her inne?» Kunstneren skuttet seg unnskyldende. Idet han reiste seg for å gå utendørs med syndene sine, veltet han champagneglasset. Det gikk i tusen knas på det dyre gulvet av regnskog.

«Merde! Kunstnere!» hylte Lugol og løp etter et feiebrett. Darre for-

flyttet seg skyndsomt ut på gateplan og bekjempet røykesuget med største alvor, mens store snøfiller gikk inn for landing. De freste i møtet med de tente faklene ved inngangspartiet.

Darre var en kontroversiell maler. Han gjentok aldri seg selv og ga aldri publikum det de ville ha.

Hvis noen begeistret fortalte ham at de elsket et bestemt bilde han hadde malt, svarte han alltid: «Da skal jeg i hvert fall ikke male slik en gang til.» Noen kalte det publikumsforakt, men Darre var sløyere enn som så.

På dette viset hadde Darre klart å bevare en nimbus av eksklusivitet rundt sin person. Ikke dårlig for en maler som hadde holdt det gående i snart førti år. Snøfillene fuktet det store håret til kunstneren og fikk det til å se ut som et slags overdimensjonert lokk eller en badehette. Darre dro hendene raskt frem og tilbake for å puffe det opp. Børstet vannet av kalveskinnsjakken og slo resten

av tobakken ut av pipen. Han måtte inn til virkeligheten igjen.

Darre betraktet gallerist Lugol. De hadde holdt ut med hverandre en årrekke nå. Lugol var dyktig, men gjerrig. Han fikk førti prosent i provisjon og hadde tjent gode penger på samarbeidet med kunstneren. Men ba Darre om forskudd, fant Lugol alltid en perlerad av gode grunner til hvorfor det ikke kunne la seg gjøre. I protest mot den billige hvitvinen galleristen pleide å servere ved åpninger, hadde Darre personlig tatt med tre kasser Moët & Chandon. Lugol hadde tilsynelatende blitt svært fornærmet, men i virkeligheten var han lettet. Denne utstillingen var en sånn risiko, at selv billig hvitvin var for dyrt for galleristen.

«Herregud,» sa han og hev på seg jakken over den svette skjorten, tok den av igjen fordi han hadde glemt å rulle ned ermene. «Vi må åpne dørene.»

Darre så seg rundt en siste gang og trakk pusten frydefullt. Nå skulle de få. Hele gjengen. Han gledet seg som et barn til å se fjesene til gjestene. Og han skulle ikke fortrekke en mine, men ta imot hver velmente eller usikre kommentar med samme sfinx-aktige hemmelighetsfullhet.

Inn fra kulden veltet champagnetørste kunstelskere, forståsegpåere, venner av kunstneren og mennesker som mente det var viktig å vise seg på vernissager. Et middel til å opprettholde en vaklende kjendisstatus.

Vise at man fremdeles var å regne med. Den høylytte summingen som vanligvis følger denne første publikumsbølgen, avtok raskt og fadet ut som slutten på en døgnflue-hitlåt.

Folk ble stående og måpe. Ingen visste riktig hvordan de skulle oppfatte det som hang på veggene. Lugol gransket publikum engstelig og begynte øyeblikkelig å kaldsvette. Darre ble med ett veldig opptatt av et fjon som

hadde satt seg fast på ermet i kalveskinnsjakken hans.

Alle lerreter var blanke, ubehandlede. Men rammene var svært forseggjort og nøyaktig slik originalmaleriene var innrammet. Titlene var også utformet med de opprinnelige skrifttypene, bare større enn de hadde fremstått da de forskjellige kunstnerne hadde vist bildene første gang. Men lerretene var blanke. Ikke en strek, ikke en skygge, kun duk i sin opprinnelige farge. Utstillingens tittel var: Stjålen kunst og dens rammebetingelser. Darres visjon hadde vært at gjennom tittelen og rammen rundt, skulle publikum virkelig føle savnet av bildet som var frarøvet menneskeheten, ved tyveri. Folk skulle gjenoppleve en stjålen Vermeer, eller Munch eller Picasso ved å la minnet om bildet fylle det blanke lerretet.

Folk var fullstendig satt ut av dette stuntet. Darre flirte for seg selv. Han

hadde virkelig tatt dem denne gangen. Kultursnobben var i villrede, etterlatt på en forblåst vidde av uforutsigbarhet. Lugol så fortjenesten forvitre. Det luktet skandale. Hjernen hans gikk som en overopphetet kalkulator for å finne ut hvordan han skulle dekke inn tapet av denne miseren.

Da brøt Irene Willum stillheten og sa: «Gratulerer, så utrolig raffinert og snedig.» Lugol ilte til på sine korte bein og stemte i: «Ikke sant? Kunst er å ta sjanser.

Og Darre er virkelig modig.» Irene Willum var en å regne med. Hun var riktignok eksentrisk, men hun hadde teft. «Å stole på at publikum ser det som ikke er der, at de leser mellom linjene på det tomme lerretet. Darre vil at kunsten skal oppstå i hver og en av oss. Han sprenger grenser. Det blir nesten ikke mulig å male noe som helst etter dette.»

«Og hvor kan man ellers sikre

seg en stjålet Vermeer eller Picasso til en såpass hyggelig pris?»

Folk lo og applauderte hennes kvikke replikk. Vakre og vellykkede Irene Willum var en betydelig kunstsamler, og en viktig aktør på det internasjonale kunstmarkedet. En stemme man lyttet til.

«Bare i Galleri PL!» breket Lugol lettere beruset av Irenes havgrå øyne og yndige vesen. Heftet med de røde «solgt»-merkene brant hull i lommen hans.

«Jeg tar en Monet, en Degas og en Picasso i denne omgangen.» Ny latter fra gjestene.

«Madame, dine ord er min lov.»

Lugol kysset belevent Irene Willums hånd og klistret deretter fornøyd tre røde merker på Darres bilder.

Isen var brutt. Folk kjente seg sikre og begynte å summe igjen. Man trykket kunstneren i hånden, skålte og kjøpte verdensberømte malerier på billigsalg. Lugols hjerne arbeidet

fremdeles febrilsk der han svinset fra ett bilde til det neste med sine røde klistremerker. Men nå forsøkte den i stedet å regne ut hva han kom til å tjene på det som så ut til å bli en triumf av en utstilling.

Han var altfor oppskjørtet til å legge merke til at den store heisen hadde satt seg i bevegelse. Den hadde stått på gateplan, men nærmet seg nå langsomt etasjen der galleriet lå.

Den ga fra seg et dunk da den nådde gulvet. Dørene åpnet seg og påkalte derved gjestenes oppmerksomhet.

Det sto en stor, avlang og relativt smal gjenstand på en tralle inne i heisen. Det hele var pakket inn i grått papir. Lugol stanset opp og så i retning av gjenstanden. En leveranse på denne tiden av døgnet var langt fra vanlig.

«Det er visst en gave til åpningen.

Fra Gerhard Elming, står det her.»

Det var Lugols sekretær som hadde gått inn i heisen og lest hva som sto

skrevet med svart tusj på det grove innpakningspapiret.

«Fra Gerhard? Hva gjør vi med den?» Philippe Lugol var i villrede.

Han var redd pakken ville stjele fokus fra Darre. På den annen side kunne Elming både være humørsyk og utilregnelig. Hvis det skulle komme ham for øre at hans hilsen til utstillingen ble neglisjert, kunne det resultere i dårlige kritikker, ikke bare av Darre, men av flere fremtid-ige utstillinger.

Det var en helvetes balansegang å håndtere menn som Elming.

«Ta den inn og pakk opp,» sa Lugol, nesten overdrevet muntert.

«Det er jo en forundringspakke. Slik denne utstillingen også er forunderlig. Typisk Elming. Han liker å gjøre seg gjeldende også når han ikke er til stede. Skål igjen, mine damer og herrer!»

Han var livredd for at stemningen skulle bli ødelagt. Så forsvant han inn på kontoret for å hente en

saks.

Det bredte seg en underlig lukt i lokalet da gjenstanden ble trillet inn. Den kunne minne om terpentin, tynner eller andre kjemikalier en maler gjerne brukte. Samtalen var stanset opp igjen og folk kikket nysgjerrig i retning av gjenstanden som nå sto midt i rommet. Lugol nølte et øyeblikk før han kuttet hyssingen som holdt papiret på plass. Lukten var ganske intens nå, og papiret var fuktig på toppen. Hyssingen brast med et smell. Det tok tid å fjerne papiret. Et virvar av kraftig tape gjorde jobben vanskelig for Lugol. Han bannet innvendig. Dette stjal fokus fra utstillingen. Folk var mer nysgjerrige på hva som befant seg inne i pakken enn av å kjøpe bilder.

To montrer av plexiglass kom til syne etter hvert som papiret gled av gjenstanden. Inne i hver monter fløt et eller annet. En uhyggelig forutanelse spredte seg i Lugols indre

og han ba til alle franske helgener mens han flak for flak avdekket montrene. Sjokket fikk ham til å stivne midt i en bevegelse. Han lukket øynene og håpet det han hadde sett ikke stemte. Det kunne ikke være mulig. Det måtte i beste fall være en grotesk spøk. Det var rett og slett ikke mulig. Men crescendoet i utbruddene fra de øvrige gjestene varslet inntrengende om at det faktisk måtte være virkelighet.

OM DØDELIG APPLAUS “Jøss som Øystein Wiik kan skrive!”

Terje Stemland, Aftenposten “Friskt og spenstig om mord og maktkamp på og bak operascenen.”

Kurt Hanssen, Dagbladet “Øystein Wiik har et saftig språk, som passer godt i krimgenren. Hans inngående kunnskap om operakunsten og operahusene er med på å trigge fremdriften og spenningen.”

Ole Endresen, Østlandets Blad “En frisk kriminalromandebut!”

Knut Holt, Fædrelandsvennen “ Dødelig applaus’ er en imponerende roman og en skikkelig kunstkrim. Den har alt. Alt er feiende flott fortalt og vil gi deg en stor leseropplevelse.”

Liv Gade, Familien Anmeldelser

HAR DU FÅTT MED DEG...

“Jo Nesbø er en mester i sitt fag. Hans siste bok Gjenferder krimhåndverk i verdensklasse.”

Torbjørn Lysebo Ekelund, Dagbladet “Jo Nesbø binder med stødig hånd handlingstrådene sammen, og ratter med like stødig hånd boken i mål.”

Sindre Hovdenakk, VG “Harry Hole, bedre enn noen gang.”

Turid Larsen, Dagsavisen

“Les! Du vil aldri angre.”

Knut Holt, Fædrelandsvennen “Dansk toppkrim. (...) Flaskepost fra P er et 526 sider langt bevis på at Jussi Adler-Olsen er en av Skandinavias fremste krimforfattere. (...) en kriminalroman man etter endt lesning tenker at knapt kunne vært skrevet bedre ...”

Torbjørn L. Eklund, Dagbladet

“Den beste svenske debuten siden Larsson? Den er bra. Veldig bra.”

Per Erik Tell, Kristianstadsbladet

“Kjøp i bøtter og spann og gled der over å anbefale denne til nye Cain-fans.”

Liberary Journal

“Jakten tar leseren gjennom en svært velartikulert, intelligent og spenningstett fortelling. Jacobsen er både billedrik og konkret i sin behandling av liv og død ...”

Mari Nymoen Nilsen, VG

NYE BILLIGBØKER

NYE BILLIGBØKER

GOD HØST ASCHEHOUG FORLAG