Junipher Greene Leif Gjerstad

Studio albums Singler

The best of 1976

Friendship

1971 Sonet

On Records

A spectre is haunting the Peninsula / Try to understand

1971 Sonet

Ugha Mugha Sunshine Boy / Easy

Flying 1973 On Records

Comunication 1974

On Records

Rewind

1987 Hammer

Forbudte Formiddagstoner

1982 Musikkselskapet

Junipher Greene Responsen etterlot ingen tvil. De langhåra norske gutta i Junipher Greene ble tatt i mot som konger av de polske ungdommene, og nå gjensto bare selve kroninga: den siste konserten på turneen, i Warszawas Kulturpalass. På forhånd hadde bandet brukt gasjen for konserten til å kjøpe alle de rosene de fant på blomstertorget. De hadde fått streng beskjed om at peace-tegn og andre vestlig-dekadente show-elementer ikke var tillatt og ville medføre at konserten ble stoppet. Men å kaste ut blomster til publikum måtte da være lov?

Joda, det gikk greit. Riktignok virket de stive myndighetsrepresentantene på første rad ubekvemme da de plutselig satt med roser i fanget, men alle andre i salen jublet i vilden sky.

– Vi følte oss som konger, bekrefter Bent Åserud og tilføyer: – Så lenge det varte.

Det var dessverre ikke så lenge, faktisk ikke lenger enn til neste morgen. For da de skulle ta fatt på veien hjem streiket bandbussen. Den måtte taues de omlag 650 km fra Warszawa til fergen i Swinoujscie.

– Så der satt vi i bussen vår, mens den gamle diesel-stinkende Skodaen som tauet oss spydde ut eksos langt over kvalmenivået. Det var en skikkelig nedtur, konstaterer Geir Bøhren.

Øverst til venstre: Diverse annonser i diverse aviser.

Øverst til høyre: Dagningen, 22/9-72

Nederst til venstre: Porsgrunns Dagblad, 224/4-72

Kanskje kan dette symbolisere «the rise and fall of Junipher Greene»? I hvert fall skulle det vise seg at Warszawa-konserten i september 1972 ble den aller siste med den klassiske besetningen som skapte «Friendship», dobbeltalbumet som 35 år seinere skulle bli kåret til «tidenes beste norske album» av Dagens Næringsliv.

– Det føltes godt. Da fikk vi endelig den kreden vi aldri helt fikk da plata kom ut. Vi måtte jammen vente lenge, smiler Øivind Vilbo til minnet av kåringen.

Det kan Øivind ha rett i. Tidsspennet mellom utgivelsen i oktober 1971 og utmerkelsen juni 2007 er på nærmere 36 år. Men selve eventyret som skulle føre fram til det legendariske Oslo-bandet startet selvsagt enda noen år før plateutgivelse og Polen-turné. Til den gangen fire kompiser fra Bjølsen og Torshov som møttes på

Sandaker skole, konkluderte med at skolekorpsene som alle hadde spilt i, ikke var nok. De burde starte eget band!

Drømmen om å spille i band

Det lå litt i tida. Beatmusikken fra England – som i Norge gjerne ble omtalt som piggtrådmusikk – bød på friske nye toneganger som sammen med det lange håret skapte en ny tidsæra. Det var musikk for ungdom av ungdom som de fleste eldre ikke helt kunne forstå. Kanskje heller ikke fordra?

Det var med på å gi de unge en ny identitet, og rundt om drømte unge gutter (for det var mest dem det handlet om) om å spille i band. Det gjaldt også Geir Bøhren, Bent Åserud, Øivind Vilbo og Bjørn Sønstevold, fire gutter fra Bjølsen og Torshov i Oslo som alle nådde tenårene i første halvpart av 1960-tallet.

Øverst: «Action Enterprises» på første jobb i bryllupet til Bents kusine

Midten: «Action Enterprises» fra Sandaker skole med Helge, Bjørn, Bent, Øivind og Geir

Nederst: «Aquisitive Society» fra Foss skole

– Øivind bodde i naboblokka på Bjølsen, og hans eldre søster satt barnevakt for meg og min søster noen ganger. Det var slik jeg ble kjent med ham, men venner ble vi vel først da vi begge spilte klarinett i Bjølsen skolekorps, minnes Geir.

Langt hår

«Kom tilbake når du har klippet håret!» (skolekorpsleder til Geir Bøhren)

Geirs karriere i skolekorpset ble ikke av det langvarige slaget, siden han under forberedelsene til 17. mai ble kastet ut av korpset. Ifølge skolekorpsets leder passet Geirs lange hår dårlig i et 17. mai-tog, så han fikk pent beskjed om å gå hjem.

– Kom tilbake når du har klippet håret, fikk jeg høre. Jeg kom aldri tilbake. Det gjorde heller ikke de to trommestikkene Geir tok med seg fra korpset som «avskjedsgave». Sammen med et par syltetøyglass fikk de utgjøre hans aller første trommesett. Og da Øivind fikk låne en elektrisk gitar «med svært lite strøm» var de klare for større oppgaver: Å starte eget band. De fikk med seg Bent Åserud og Bjørn Sønstevold, som Øivind hadde blitt kjent med på Sandaker skole. Og da Geir ikke lenge etter oppgraderte sitt utstyr fra syltetøyglass til et ordentlig trommesett, gikk ferden ned i vaskekjelleren i blokka til Bent på Torshov. Der unne Geir sette seg bak sine trommer, mens Bent og Øivind plugget inn sine gitarer og Bjørn sin bass i noen gamle radioer som fikk tjenestegjøre som forsterkere.

– Det var en slik vaskekjeller, eller bryggerhus, som man fant i mange borettslag på den tida, med ruller hvor man kunne mangle duker. Men det var nesten ingen som brukte rommet, så vi rigget oss til og gøyv løs med stor energi og entusiasme, forteller Bent. Lyden var ikke den beste, det var en voldsom klang i rommet, selv om gutta hadde limt opp eggekartonger i taket for å dempe den verste etterklangen. Men kvartetten var såre fornøyd med sitt nye liv i det flotte øvingslokalet, helt til naboen over, en litt eldre mann, en dag banket på døra. «Er det her dere spiller?», spurte han. Stolt svarte de fire med et bekreftende ja, glad over å ha fått sin første fan. Men de hadde dessverre feiltolket situasjonen. For straks de hadde bekreftet at «ja, det er her vi spiller», fikk de kjapt beskjed om at «da må dere pakke sammen og komme dere ut herfra!».

Fraktet utstyr på rattkjelke

Siden det var vinter fraktet de utstyret fram og tilbake mellom hjemmene og øvingslokalet på en rattkjelke.

Faren til Bjørn hadde noen kontakter som ga de fire håpefulle ungdommene innpass i et fabrikklokale i Nydalen, der de produserte såpe. De trivdes godt i det parfymerte rommet

Det eneste aberet var at de måtte rigge ned utstyret for hver gang, og siden det var vinter fraktet de utstyret fram og tilbake mellom hjemmene og øvingslokalet på en rattkjelke. Oppholdet i Nydalen varte imidlertid ikke så lenge, før de igjen måtte jakte på et nytt øvingslokale. Heldigvis gikk det kjapt å finne. De hadde blitt kjent med den unge reklamemannen Tom som jobbet for Samvirkelaget på Bjølsen. Han hadde sansen for vennenes pågangsmot, og drømte nok også om en plass som vokalist i bandet. I hvert fall visste han om et værelse som sto tomt i samme bygg som reklamebyrået holdt hus, og med hans

Øverst til venstre: Stavanger Aftenblad 22/6-74

Nederst til høyre: Junipher på turne og nyinnkjøpt bil (Ford Country Sedan 1957!) på spillejobb i Stavanger juni 1968 Oppe midten: Annonse for Club 17 i Stavanger

Oppe til høyre: Rogalands Avis 22/6-74 hjelp fikk de lov å bruke rommet for en periode. Men det var hele tida klart at oppholdet her bare var av det midlertidige slaget, så gleden var stor da de kort tid etter fikk et mer permanent øvingslokale: bomberommet på Sandaker skole der tre av dem nå var elever. Der finslipte guttene musikken før de våget seg opp i dagslyset til sin aller første jobb: en gratisspilling i bryllupet til en av Bents kusiner. Og derfra gikk ferden videre til en spillejobb med gasje 50 kr i Bjølsens avholdslosje, før Action Enterprises (som de den gang het) fant veien til de lokale kommunale ungdomsklubbene og de scenene de tilbød.

– Blant disse Åsenklubben og Sinsenklubben i vårt nærmiljø, så vi fikk ganske kjapt en slags status som lokale helter på Sandaker, minnes Geir.

– Vi hørte mye på Stones, Animals, Zombies, Spencer Davis Group, Kinks og andre i den stilen. Det preget vår tidlige fase. Ikke mye prog på den tida, supplerer Øivind.

Edinburgh-bussrute, med endestasjon i Juniper Green

De lokale heltene opptrådte i startfasen både som Action Enterprises og Aquisitive Society, før de våren 1967 landet på Junipher Greene.

Det var Bent som kom med navnet, etter å ha vært med skolekorpset på tur til Edinburgh noen år før. Der ble han og resten av korpset innkvartert på et ungdomsherberge, som lå ved endestasjonen på bussruten: Bus 44 Juniper Green.

– Legg til en h og en e og du får navnet på vårt band. Hvis du samtidig legger til en keyboardist begynner du så smått å nærme deg denklassiske besetningen av Junipher Greene. Og det første skrittet på den veien kan de gi Aftenposten litt av æren for.

Øverst: Fra Club 7

Til venstre:

Til høyre:

I hvert fall i indirekte forstand, for som så mange andre ungdommer på den tida gikk både Bent, Geir og Øivind med avisa. Det gjorde også Berit Grøslies bestevenninne Cathrine, som tipset de tre Aquisitive Society-guttene om broren til Berit som spilte keyboards. «Han er skikkelig god, dere burde få med ham!» var hennes klare beskjed.

Og bandet tok tipset så pass seriøst at de dro hjem til «ham», til Helge Grøslie på Bjerke, for å høre ham spille på sitt Vox-orgel.

– Vi ble kjempeimponert! Vi skjønte kjapt at han ville passe, og at han kunne tilføre oss noe nytt. Med ham på laget begynte vi å finne vår egen form, sier Øivind.

Fra kvartett til kvintett

«Helge var så beskjeden at det ikke var noen selvfølge at han skulle si ja. At han likevel gjorde det, viser bare hvor gjerne han ville spille i band» (Berit Grøslie)

Helge ble smigret over tilbudet fra de lokale heltene i Aquisitive Society, men ifølge hans søster Berit var det ingen selvfølge at han skulle takke ja.

– Broren min var så beskjeden at det ikke var noen selvfølge at han skulle si ja. At han likevel gjorde det, viser bare hvor gjerne han ville spille i band. Helge tok uansett med orgelet sitt til Aquisitive Society, og den gamle kvartetten som nå hadde blitt kvintett begynte samtidig i alt større grad å lage sin egen musikk, helst med ståsted i bluesen.

Men selv om bandet på dette tidspunktet spilte nokså flittig på

Oslo-klubber og ervervet seg et godt rykte, slet bandet internt. Gruppas bassist Bjørn Sønstevold fikk personlige problemer og ble såpass ustabil at det truet med å velte bandet.

Han var en god gammel venn, men selv om det smertet – og selv om Bent, Geir, Øivind og Helge ikke var helt enige hele veien –konkluderte de i februar 1967 med at det ikke var noen vei utenom. Bjørn måtte forlate bandet.

– Det var vondt, men dessverre uunngåelig, kommenterer Øivind som ved Bjørns avskjed selv svitsjet fra gitar til bass.

Club 7s husband

«Vi hadde faste øvinger på Club 7 hver søndag, ofte også lørdager. Som motytelse måtte vi spille jevnlig på klubben. Vi ble Club 7s husband, og for oss var det både stort og viktig» (Geir Bøhren)

Den musikalske oppturen for kvintetten som nå igjen var kvartett og omtrent samtidig byttet navn til Junipher Greene, fortsatte i raskt tempo. De spilte rundt om i Oslo, og i 1967 ble bandet i tillegg «plukket opp» av Club 7, byens kuleste og viktigste musikklubb. Ikke bare fikk Junipher Greene spillejobb på Club 7, de fikk etter hvert også tilbud om å øve fast på Kongen i Frognerkilen, der klubben den gangen holdt til.

– Vi hadde faste øvinger hver søndag, ofte også lørdager. Som motytelse måtte vi spille jevnlig på klubben. Vi ble Club 7s husband og for oss var det både stort og viktig, forteller Geir. Stort var det utvilsomt også da de i begynnelsen av 1968 spilte på Rondo. Denne populære klubbscenen og avholdsrestauranten lå på Kontraskjæret rett ved Rådhuset. «Alle» spilte der, og det var stas å få slippe til på denne scenen. Selvsagt også for våre venner i Junipher Greene.

- Vi karakteriserte oss den gangen som et rent bluesband og repertoaret besto for det meste av standard blueslåter. Vi kunne låtene godt, men var ikke like nøye med tekstene, innrømmer

Oppe til venstre: Asker og Bærums Budstikke

Oppe til høyre: Sogns Avisa 29/7-72

Nederst: VG bandet når de skal beskrive den tidas utgave av Junipher Greene. Men når det gjelder den aktuelle Rondo-kvelden er det noe helt annet og mer spesielt som har fått opplevelsen til å brenne seg fast i minnet. Utpå kvelden kom nemlig Fleetwood Mac med Peter Green i spissen plutselig inn i lokalet. De hadde vært i NRK og laget et TV-program og der hadde de truffet Terje Rypdal som tok med bandet til Rondo.

– I pausen kom Terje bort til oss og spurte om Fleetwood Mac kunne få låne instrumentene våre og spille noen låter. Wow! De var våre helter som sto for den engelske bluesrevivaldette var stort!, fastslår Geir, Bent og Øivind i samstemt kor. Mer usikre er de på hva Fleetwood Mac faktisk spilte den kvelden, men etter litt diskusjon enes trioen om at låten «Dust My Blues» i hvert fall var med.

– Terje fortalte etterpå at Peter Green hadde stått ved siden av ham og hørt på oss. «De låter bra, men hvilket språk synger de på?» hadde han sagt.

Det første avisoppslaget

Selv om Junipher Greene var husband på Club 7, er det aller ørste avisoppslaget vi har kunnet finne med gruppas navn en annonse i Aftenposten 18. mai 1968 for en spillejobb de skulle ha samme kveld på klubben In-Crowd (tidligere Rondo), sammen med bandet Children’s Party. Mens det første redaksjonelle oppslaget med Junipher Greene er å finne i Drammens Tidende halvåret seinere, 26. november 1968. Da skulle Junipher Greene underholde på ungdomsklubben Vestbanegården, med Drammens Tidende-signaturen Arild på plass. Han kunne melde at «Lørdagens orkester, Junipher Greene fra Oslo, klarte denne oppgaven fint og fikk publikum med seg. (...) Gruppen spiller friskt og lysarrangementet deres – med alle mulige farver som blinker om hverandre - gir det hele et særpreg».1

Bilreparasjon etter Narvik konserten.

DT-journalisten Arild intervjuet dessuten bandet som på hans spørsmål om det var beat de spilte, svarte «Nei, skriv for all del ikke det. Vi spiller Chicago-blues. En spesiell form for gruppeblues». Arild kunne også opplyse leserne om at denne «musikkformen virker kanskje noe ukjent, men den har sikkert framtiden for seg». Eller som et av bandmedlemmene siteres på:

«I begynnelsen var det lite populært, men nå begynner folk å like det».

At noe var i ferd med å skje, ble enda tydeligere da de ble kontaktet av redaksjonen i NRKs populære ungdomsprogram «Tegnestiften». Det var kanskje ikke det mest progressive og foroverlente ungdomsprogrammet Norge har sett, men de hadde tross alt «live»-musikk med mer og mindre kjente artister. Programlederen het Ada Haug, som seinere ble sjef for Barne – og ungdomsavdelingen I NRK. Hun var en hyggelig dame, men også myndig. Noe Junipher Greene raskt fikk erfare, da de kom til NRK. Det virket som om Haug reagerte litt på utseendet til den «lurvete gjengen», og siden Øivind var den med lengst hår ble han plukket ut. Ada beordret ham til «sminken», med beskjed om å få håret vasket.

«Men jeg har vasket det i dag» repliserte Øivind. Noe som ikke ble trodd. Ikke før frisørene i NRK sendte han raskt tilbake med beskjed til NRK-staben om at Øivind faktisk hadde snakket sant.

Håret hans var helt nyvasket. Og med det på det tørre, kunne Junipher Greene gå i studio og framføre Al Koopers «I Can t Keep From Crying Sometimes». En ganske så bluesy låt i et slikt program - og en ny milepel i bandets utvikling. De hadde spilt «live» på NRK TV!

Til venstre sitter Valborg med mixer på scenen slik det var før Erling bygget mixer og tok den ut i salen.

Øverst til høyre: Valborg

Nederst: Bildet fra studio

Teknikkguruen Erling

På dette tidspunktet hadde «husbandet fra Club7» for lengst vokst utover Oslos grenser, og kunne vise til turneer rundt om i den sørlige halvpart av Norge samt noen spillejobber på andre siden av grensen, i de svenske folkparkerna. Det var også på en tur utenbys et par år før, de kom i kontakt med han som snart skulle bli omtalt som «det sjette medlemmet i Junipher Greene»: Erling Jørgensen. Han var på samme alder som Junipher Greene-gutta, kom fra samme kant av byen som dem og hadde selvsagt spilt i band han også. Men Erling hadde spesielle evner på det tekniske og praktiske plan, så allerede mens han spilte i band ble han den som tok seg av alt som hadde med teknikk å gjøre.

– Jeg var på vei hjem fra Sørlands-ferie da jeg traff Geir og Øivind i Porsgrunn. Vi ble godt kjent, tonen var god og vel tilbake i Oslo begynte vi å vanke sammen. Ikke lenge etter begynte jeg å drive med lyd og ble med bandet på tur og blinket med lys, forteller Erling om sin vei inn i bandet.

Kvintett igjen

«Bluesen førte oss sammen» (Freddy Dahl)

Omtrent parallelt med Erlings entré falt også den siste puslebiten i Junipher Greene på plass, da kvartetten overtalte Freddy Dahl til å bli med, som vokalist og gitarist.

Freddy var fra Sandaker, og hadde kjent til gutta siden Action

Enterprises-dagene. Selv hadde han funnet seg vel til rette i Sinsen Blues Band, da Geir og Øivind en kveld kom for å høre bandet.

– Jeg husker godt hvordan han sang «Summertime». Stort!

Fastslår Øivind som sammen med Geir rett etterpå spurte Freddy

Øverst: Bildet av publikum på ST. Hanshaugen om han kunne tenke seg å bli med i Junipher Greene?

Til høyre: Helge på St. Hanshaugen med roadie Oddeman i bakgrunnen.

Nederst: På St. Hanshaugen med Verdensfred banneret.

– Og det ville jeg gjerne! De spilte blant annet The Who og Steppenwolf, og bluesen førte oss sammen, bekrefter Freddy. Med Freddy i gruppa tok bandet også låtskrivinga til nye høyder. Både Helge, Freddy og Bent skrev låter, men mens Helge helst jobbet fram skissene alene, likte Bent og Freddy å skrive sammen.

– Jeg ble med i Junipher Greene kort tid før Woodstock-festivalen. Det er litt rart det der, hvordan mange band uten å herme hverandre lukter den samme greia. Vi utviklet vår musikk samtidig som Woodstock og hele motkulturen eksploderte, sier Freddy.

Kreativ opptur

«Med Freddy og Helge kunne vi synge flerstemt, samtidig som vi i Freddy fikk en frontfigur som hevet oss. Det var da vi for alvor ble et progband» (Geir Bøhren)

At Junipher Greene på denne tida var på en kreativ opptur er det ingen tvil om. – Vi hørte på og ble påvirket av svært mye forskjellig. På mange måter hadde vi ingen klar retning som vi prøvde å følge, musikken bare ble til, sier Freddy som drister seg til å karakterisere låtskriversamarbeidet med Bent som «litt Lennon/McCartney».

– Vi funket flott som musikalske motsetninger som bygget noe fint sammen.

– Freddy var mer funk, Bent mer rocka. Det skapte en fin balanse, utdyper Geir og fortsetter:

- Med Freddy og Helge kunne vi synge flerstemt, samtidig som vi i Freddy fikk en frontfigur som hevet oss. Det var da vi for alvor ble

Øverst til venstre:Stavanger Dagblad Øverst i midten: Haugesunds Dagblad 25/7-72

Øverst til høyre: Drammens Tidene Buskerud Blad Nederst til venstre: Gåmdalen 1/6-72

Nederst til høyre: Bergens Arbeiderblad 2/11-71 et progband.

Det var også da de ble kjent med John Mills, en engelsk lydtekniker som jobbet i Roger Arnhoff studio. Hans rolle der var nærmest som hospitant, og siden han trengte studioerfaring spurte han Junipher Greene om de ville lage en demo i Arnhoffstudioet. Seansen endte med at fire, fem låter ble festet på tape, blant disse «Blue Roots» og «I Can t Keep From Crying

Sometimes», som mange år seinere kom med på Junipher Greenes album «Rewind».

– Dessuten lagde og spilte vi inn to låter til, som var tenkt som en singel. Disse fikk vi dessverre aldri hørt ferdig da John forsvant tilbake til England og tok tapen med seg. Helge traff ham i London flere år senere og spurte om han kunne få en kopi av tapen, men da ble svaret bare at John ventet på at vi skulle bli verdenskjente slik at han kunne selge dem dyrt.

Hot liveband med gromlyd

«Det første bandet jeg så med en mikser som kunne måle seg med vår var Jethro Tull. Det føltes bra å være i den ligaen» (Erling Jørgensen)

Med Freddy ombord hadde Junipher Greene funnet sin form, og omtrent samtidig ble infrastrukturen rundt bandet styrket, da det en vårdag i 1970 ringte på døra hjemme hos Bent. Utenfor sto en blid ung fyr og spurte om han kunne få jobbe med Junipher Greene?

Det var Sverre Beyer som slik søkte jobb og som snart var på plass med kallenavnet «Bandboy». Eller Valborg som han ble omdøpt til, etter en spillejobb i Sverige. Der kom bandet i kontakt med ei svensk jente som trodde de kalte ham Valborg, da de egentlig sa «Bandboy». Og etter det var det ingen vei tilbake. Sverre Beyer ble i Junipher Greene-sammenheng Valborg, i det svært tette samarbeidet dem imellom som skulle strekke seg fram til høsten 1974. Men det var ikke bare Valborg som styrket Junipher Greeneteamet. Erling Jørgensen var allerede på plass, og i det norske musikkmiljøet gjorde han seg raskt bemerket som lydguru. Den gangen var det vanlig at lyden ble kjørt fra siden av scenen, men Erling skjønte at framtida lå ute i salen. Det var der du måtte stå for å sikre at lyden var god. Problemet var bare at det ikke fantes noen miksebord som passet til oppgaven. Dermed gikk Erling løs på oppgaven og bygget egenhendig de første par miksebordene til Junipher Greene. Til stor beundring fra gutta både i Junipher Greene og mange andre band, norske så vel som utenlandske.

– Det første bandet jeg så med en mikser som kunne måle seg med vår var Jethro Tull. Det føltes bra å være i den ligaen, minnes Erling som foruten Junipher Greene også rattet lyden for en del store utenlandske stjerner, slik som B.B. King på Club7 og Ray Charles i Njårdhallen.

Ryktene om det gode livebandet med kremlyden spredte seg som ringer i vann, og høsten 1969 sto endelig Bergen for tur, med to konserter på henholdsvis Handelshøyskolen 18. oktober og Club Cosi dagen etter. Et besøk Bergens Tidende omtalte som «Det er første gang denne etter hvert så kjente bluesgruppe gjester

Bergen.2

Det skulle bli flere besøk både der, andre steder i landet samt

Sverige i løpet av det neste halvåret. I intervjuet fortalte bandet at de øvde fem timer om dagen og at gasjene ikke var noe å skryte av. De måtte takke velvillige foreldre, som sponset dem med lommepenger, for at de i det hele tatt kunne overleve og

Nederst: Arbeideravisa og satse heltid som musikere. Resultatet ble uansett at de ble så tette og samspilte at alt flere begynte å omtale dem som «Norges beste band», og da den første gratis utendørskonserten på St. Hanshaugen i Oslo gikk av stabelen i august 1970 sto Junipher Greene selvsagt høyt opp på plakaten.

Motkulturell manifestasjon

Bak hårmanker og skinnbukser, fargerike t-skjorter og pannebånd skulle det skjule seg bare fredelige sjeler som lyttet til musikken, slappet av i sola og kjente fellesskapsfølelsen» (Terje Mosnes, Dagbladet)

For de om lag 3000 unge som fant veien til St. Hanshaugen, ble opplevelsen på alle måter spesiell. Konserten framsto som en slags motkulturell manifestasjon, som blant annet inspirerte Sten

Randers-Fredriksen til å prøve seg med festival på Kalvøya året etter.

Blant dem som lot seg begeistre denne augustdagen var Dagbladets journalist Terje Mosnes, som i en reportasje i avisen 24. august kunne melde at «Så lot det seg gjøre her hjemme også. I lengre tid har vi lest om popkonserter i friluft i det store utland, i går skjedde det i Oslo. Tre tusen unge mennesker hadde funnet veien til St. Hanshaugen og mens en god og varm august sol sympatiserte helhjertet med arrangørene, Club7, lot en del av byens beste pop- og viseartister sine «gode vibrasjoner» strømme over et fargesprakende publikum.

Så mye hår har jeg aldri sett på en gang, utbrøt en litt eldre herre mildt forvirret, men uten harde ord om fenomenet. Bak hårmanker og skinnbukser, fargerike t-skjorter og pannebånd skjulte det seg bare fredelige sjeler som lyttet til musikken, slappet av i sola og kjente fellesskapsfølelsen, det ble en avslappet og fredsæl suksess av det hele. Under en svær plakat pålydende «Verdensfred» spilte Junipher Greene sin egen «Friendship».3

Første gang for Friendship

Det er første gang «Friendship» nevnes i norske aviser, og det var også første gang et så stort publikum fikk høre deler av det som året etter skulle utgjøre Junipher Greenes debutplate. For bandet var derfor denne augustdagen på St. Hanshaugen en merkedag, og muligens har konserten noe av æren for at bandet kort tid etter fikk en telefon fra lydteknikeren Eigil Eide. Han jobbet i Rosenborg Studio, som nettopp hadde blitt oppgradert fra åtte til seksten spor. De aller første som hadde fått testet ut det nye studioet var et jazzband, men Eide ville gjerne også prøve ut studioet med et rockeband, for å forsikre seg om at alt funket

- Han presiserte at selv om Rosenborg Studio gikk inn under Polygram-paraplyen, var det ikke snakk om tilbud om platekontrakt. Men vi skulle få demoen til odel og eie, som betaling. Og det var mer enn godt nok for oss. Dessuten ga seansen oss verdifull erfaring, kommenterer Bent. Da de forlot

Rosenborg studio var det med en tape med «Friendship» under armen. Vel å merke ikke albumet, men selve tittelkuttet. Og selv om den versjonen aldri kom med på det legendariske

«Friendship»-albumet, ble Rosenborg innspillingen inkludert i «De Luxe Edition» av albumet «Friendship» som kom på CD i 2008.

Selv om konserten på St. Hanshaugen våren 1970 løftet Junipher

Greene opp på et høyere nivå i norsk rockehierarki, trekker mange likevel fram 11. november 1970 som datoen Junipher

Greene fikk sitt «virkelige gjennombrudd».

Det var den kvelden de skulle varme opp for det nye, hotte britiske bandet Deep Purple, og nok en gang var Dagbladet og Terje Mosnes til stede. Ifølge musikkskribenten «dokumenterte Junipher Greene sitt nivå i Njårdhallen, der de besørget et langt mer spennende innslag enn den britiske gruppen Deep Purple». Mosnes fastslår samtidig at Junipher Greene er «et norsk band som står fram på scenen med autoritet og styrke».4

Det mente også Gjøvik-avisen Samholds journalist etter en konsert på Raufoss, få dager etter spillingen i Njårdhallen.

Signaturen TBH konkluderer med at «Det er lite trolig at det finnes noen bedre gruppe enn Junipher Greene her til lands i øyeblikket. (...) Junipher Greene står i særstilling fordi de – med et par unntak – bare spiller sine egne ting».

Avisa lar i den samme artikkelen Bent Åserud forklare gruppas filosofi for leserne:

– Vi etterstreber en sound som er helt vår egen, og selv om vi lytter til en masse forskjellig slags musikk, vil vi ikke si at vi er påvirket av noen bestemt artist eller stilart. Før spilte vi jo mye blues, men det resulterte i stagnasjon. (...) Derfor la vi om og begynte å spille mer av våre egne ting. Vi benytter oss mye av tempo- og rytmeforandringer, samtidig som improvisasjon spiller en stor rolle i det vi gjør.5

Deep Purle stenger døra

«Jeg ville slå av en prat med Deep Purple. Men det var de totalt uinteressert i. De nærmest slengte døra i trynet på meg» (Freddy Dahl)

Ikke noe galt med Raufoss, men for Junipher Greene var naturlig nok kvelden i Njårdhallen viktigere og mer minneverdig. «Stas!» er Øivinds enkle sammenfatning av konserten som trolig sikret dem platekontrakt.

4 Dagbladet, 17. november 1970

5 Samhold, 28. november 1970

Fullt så stas var likevel ikke Deep Purples opptreden overfor Freddy, da han etter konserten oppsøkte britenes garderobe.

– Jeg ville slå av en prat med gutta i Deep Purple. Men det var de totalt uinteressert i. De nærmest slengte døra i trynet på meg, sier Freddy mens Bent gjør et forsiktig forsøk på å ta britene i forsvar.

– Kan jo tenkes at de ikke skjønte at Freddy var i Junipher Greene. Kanskje de bare trodde det var en fan som kom for å «plage» dem? Også andre steder kunne bandet oppleve noen ikke fullt så staselige øyeblikk. For selv om rapportene fra frikonserten på St. Hanshaugen det året fortalte om «langhåret og fredelig

Woodstock-stemning», kunne det å ha langt hår fortsatt være en risikosport enkelte steder, påpeker Freddy.

Kamp om mikseren

«Ta med et mikrofonstativ ned til mikseren og bruk det som våpen mot alle som kommer for nær. Da får du fred» (Freddy Dahl til Erling Jørgensen)

– Da vi skulle spille i Odalen kunne vi ikke gå ut av lokalet.

Utenfor sto det en gjeng som ville banke oss opp med kjepper og stokker. Heldigvis hadde vi serveringsdamene på vår side, de klarte å roe ned slåsskjempene. De beskyttet oss.

Samtidig forteller Erling Jørgensen om kampen for å holde miksepulten fri fra øl søl fra fulle publikummere.

– Det var ofte en kamp med arrangører om plass til miksebord. Vi trengte 6-8 kvm midt i lokalet, og det var noe de litt for ofte verken skjønte eller ville bry seg om. De var jo ikke vant med slike krav. Resultatet ble fulle folk med fulle ølglass som truet med å snuble over miksebordet, forteller Erling og tilføyer:

– Ta med et mikrofonstativ ned til mikseren og bruk det som våpen mot alle som kommer for nær. Da får du fred, foreslo Freddy en slik kveld. Jeg fulgte aldri rådet. Jeg tror ikke det ville vært så veldig lurt...

Litt mer sivilisert motstand opplevde Junipher Greene i Sandvika, da en litt eldre mann i uniform på eget initiativ trakk ut kontakten, i det bandet skulle begynne å spille. Han ville ikke ha sånn bråkemusikk, forklarte han. Det var det imidlertid flere andre i lokalet som gjerne ville, så den eldre mannen ble resolutt fjernet fra salen slik at Junipher Greene-gutta kunne plugge inn igjen.

– Det var en litt rar tid. Vi var musikere med langt hår, det var nok til å provosere mange, kommenterer Freddy.

Njårdhallen igjen

Terje på lageret overtalte Arne Bendiksen til å la Junipher Greene få prøve seg

Blant dem som var til stede i på St Hanshaugen i 1970 var Terje Engen, seinere direktør for Sonet, men da en ungdom som jobbet på lageret til datidens norske plateselskapskonge, Arne Bendiksen. «Terje på lageret» var godt oppdatert på det nye innenfor musikken og hadde god kjennskap til Junipher Greene fra før. Men den kvelden sto det klart for ham at bandet hadde tatt enda et nivå, og Terje tipset sin sjef Bendiksen om den lurvete rockegjengen. De fortjente en sjanse! Bendiksen var ikke nødvendigvis like overbevist som Engen, men sa likevel ja til å la dem prøve seg. I den så kalte «dødtida» i studio.

– Det føltes helt fantastisk å få denne muligheten. Men å si at vi

Oppe til venstre: NRK TV for opptak, som ble sendt 6.september 1971

Oppe til høyre: NRK programmet for 6/11-71

Nede til Venstre: Nordlys 7/7-71 Nede til høyre: Akers Avis 14/1-72 var bevisst hvordan vi skulle gripe sjansen an er å overdrive. Dels hadde vi ikke noe apparat rundt oss, og samtidig hørte det liksom med stilen å være kule og laidback. Og selvsagt var vi både kule og laidback så det holdt i lange baner, flirer Bent.

Forspill?

Men hadde innspillingen i Bendiksen-studioet muligens en liten forhistorie, som gjorde det litt enklere for Arne Bendiksen å si ja?

Opplysninger som har tilflytt Junipher Greene først nå nylig, tyder i hvert fall på at lydtekniker John Mills uten å ha visst det selv kan ha hatt en finger med i spillet.

Ifølge Ivar Hovden, seinere kjent fra New Jordal Swingers, øvde hans daværende band Seven Souls i Pilestredet da John Mills plutselig står i døra. Mills hadde gått forbi på gata da han hørte

Seven Souls-tonene sive ned fra annen etasje, og han hadde et tilbud til guttene. «Jeg trenger blåsere i studio i morgen. Kommer dere?»

– Slik ble vi hyra inn til demoinnspillingen med Junipher Greene, forteller Hovden som på den tida jobbet i velrenommerte Myhrbråthen Musikk. Det gjorde også Seven Souls-kollega (og Beatnicks-vokalist) Kåre Haugen, og siden Myhrbråthen hadde fått inn en opptaksmaskin som kunne overføre musikk fra spolebånd til 8-spors kassetter (som den gangen var en nymotens greie på bilstereofronten) så benyttet selvsagt de to Seven Souls-medlemmene anledningen. Ivar tok med opptaket fra Arnhoff studio og overførte det til en kassettkopi.

Da Haugen litt seinere begynte å jobbe hos Arne Bendiksen, ble kassetten med på lasset. Dermed befant kassetten seg i Bendiksen-huset da det ble snakk om å gi Junipher Greene platekontrakt, og da Arne Bendiksen lurte på hvordan denne

Øverst: Helges blodige hender etter konserten i Haugesund

Nederst: Freddy i soundcheck under vise og lyrikkfestivalen i Haugesund og Geir og Øivind lyttende sammen med Peder, vokalist i Stavangebandet «Nurk Twins» gjengen faktisk låt, kom Kåre Haugen ham til unnsetning.

– Kåre fortalte om opptaket han satt på, og lot Arne Bendiksen låne båndet til gjennomlytting, forteller Bent Åsesrud og tilføyer undrende:

– Kanskje tilfeldigheter som førte til opptaket hos John Mills også fikk stor betydning for innspillingen av «Friendship»-albumet?

I studio

«Dødtiden var vår tid. Vi hadde sisteprioritet i studio, vi måtte ta til takke med den tida som var igjen etter at Stein Ingebrigtsen og «svensktoppare» hadde gjort sitt» (Geir Bøhren)

Svaret på akkurat det vil vi vel aldri få, men sikkert er i hvert fall at A&R manager Halvard Kvaale i Bendiksens plateselskap satte Nils Kvam til jobben som tekniker/produsent. Og han trakk i sin tur inn helt uerfarne Harald Are Lund som assisterende produsent. Harald var en kjent programleder og plateprater i NRK for programmet «Platespiller`n», med høy kred for musikken han spilte. Men som produsent var han et helt ubeskrevet blad. Mens gutta i Junipher Greene ikke kjente Harald på forhånd, var de litt bedre kjent med Nils. Bent hadde til og med kjøpt en gitar av Nils et par år før, samtidig som de hadde møttes noen ganger i en av byens profilerte musikkbutikker, den gangen Nils jobbet der.

– Sammen med Nils og Harald entret vi studio for første gang høsten 1970, og vi var ikke ferdig med innspillingen før sommeren etter, forteller bandet. Noe som selvsagt ikke betyr det samme som at de holdt på et helt år i studio.

– «Dødtiden» var vår tid. Vi hadde sisteprioritet i studio, vi måtte

Øverst til venstre: Tønsberg Blad 31/12-71

Øverst til høyre: Adresseavisen 28/12-71

Nederst til høyre: VG

Nederst til venstre: Musikk 22/5-74 ta til takke med den tida som var igjen etter at «svensktoppar» med Stein Ingebrigtsen i spissen og andre kommersielle produksjoner hadde gjort sin booking. Dermed ble det mye jobbing på natta og for hver gang måtte vi rigge opp alt på nytt. Det er også grunnen til at det er litt forskjellig klang på de ulike opptakene, forklarer Geir. De litt ubekvemme tidspunktene for å spille inn plata resulterte også i at gutta ved flere anledninger fant en sofa eller bare la seg på gulvet hos Bendiksen for å få sove litt. En gang Bent etter endt økt ville dra hjem for å sove måtte han stormløpe for å rekke siste buss hjem. Bare for å bli halt tilbake til studio.

– Jeg løp ut fra bygningen i Østerdalsgata med gitarkassa i hånd og var inne på bussen da en vekter med gasspistol i hånden grep inn og fikk meg ut av bussen. Han trodde at jeg hadde gjort innbrudd og løp fra åstedet med en stjålen gitar. Det hjalp lite hvor mye jeg prøvde å forklare ham situasjonen, jeg ble nødt til å bli med tilbake til studioet der de andre fortsatt var. De kunne selvsagt bekrefte at jeg faktisk spilte i bandet og vekteren godtok forklaringen til slutt. Vi fikk oss en god latter, men siste bussen hjem hadde for lengst gått.

Mye improvisasjon

«Harald Are syntes tekstene var håpløse og skrev om mange av dem. Han hadde sikkert et godt poeng» (Bent Åserud)

Mesteparten av musikken som de jobbet med til «Friendship» var skrevet av Bent og Freddy, men rammene var ikke strammere enn at de improviserte mye underveis. Det var både Nils Kvam og Harald Are Lund helt komfortable med, men tekstene vakte ikke

Midten og nederst: På Kalvøya 1971 like stor begegeistring.

– Harald Are syntes tekstene var håpløse, og skrev om mange av dem. Han hadde sikkert et godt poeng, innrømmer Bent og Geir om tekstene som på det ferdige albumet er kreditert Clever Duck, pseudonymet som Harald Are Lund konsekvent brukte for sine bidrag på plata, både som produsent og tekstforfatter.

Og hvor fikk han så navnet Clever Duck fra? Svaret er et anagram for Are Lund som blir til Lure And... og på engelsk: Clever Duck!

Siden Junipher Greene kun kunne bruke dødtiden i studio, trakk innspillingen ut i tid og pågikk i langt over et halvår. Og innimellom studioøktene fikk gruppa god tid til å teste formen på scenen, med returen til St. Hanshaugen 2. mai 1971 som en av de mer minneverdige konsertene. Happeningen samme sted sensommeren 1970 hadde blitt så vellykket at en gjentakelse lå i kortene, med en ny frikonsert i Oslo-parken og med Junipher Greene på scenen nok en gang. Og siden de nå var bortimot ferdig med «Friendship»innspillingen var dette en utmerket anledning til å presentere mesteparten av materialet for publikum.

Junipher Greene var nå så store at de selv uten plate å vise til sto på toppen av rockens næringskjede, og spilletilbudene var så mange at hele sommeren 1971 mer eller mindre ble en eneste lang turné.

- Og den lengste sammenhengende turneen foregikk i Nord-Norge i mai og juni 1971. Første jobb var på Nesna og dit var det 110 mil. Vi kjørte sammenhengende og kom fram ganske slitne bare en times tid før vi skulle opp på scenen, forteller bandet. Det ble mange turnémil i bandbilen, på vei til og fra konserter i blant annet Mosjøen, Bodø, Harstad, Narvik, Sortland, Tromsø og Alta. Og ikke å forglemme i landets nordligste by, Hammerfest.

Øverst til venstre:

Øverst til høyre: Groruddalens Budstikke 12/8-81

Nederst: Ivar, Erling og Øivind i Transit´en før avreise til Polen

– Der nektet de å slippe oss inn på hotellet. De var skeptiske til en langhåret gjeng som oss, og vi fant ingen annen utvei enn å dra til politistasjonen hvor vi forklarte situasjonen. At vi ikke fikk komme inn på hotellet, at vi aldri hadde vært her før og at vi skulle spille på «lokalet» seinere samme kveld. Det hjalp, politimannen ringte hotellet og sa: «Jeg har noen gutter her som trenger overnatting, ja, de har langt hår, men de virker hyggelige». Og dermed fikk vi rom, forteller Geir og Øivind mens Bent oppsummerer turneen som «en fantastisk opplevelse».

– Jeg har fortsatt klare minner av hvordan det var å kjøre gjennom Kautokeino klokka tre om natta i strålende solskinn. Sterke opplevelser for bygutter som oss, men også musikalsk veldig tilfredsstillende. En turné hvor vi på mange måter var på vårt mest rutinerte samspilte og låt bra. Vi sluttet for øvrig turneen i Namsos, hvor Prudence-gutta ordnet husly og Øivind og jeg fikk overnatte hjemme hos Åge Aleksandersen.

Biltrøbbel og NRK

Selv om bandmedlemmene sitter igjen med mange gode minner fra forsommerturnéen i nord-Norge 1971, gikk likevel ikke alt på skinner. Heller ikke bandbilen.

– Vi har alltid hatt et anstrengt forhold til bandbiler. De har gjerne vært billige, gamle og dårlige. På denne turneen hadde vi veihjelp og reparasjon som forsinket oss i et døgn i Narvik, og på vei hjem til Oslo måtte vi igjen ringe Viking for hjelp. Faktisk foretok vi den våren en liten opptelling om de gangene vi skulle på spillejobb og bilen sviktet. I løpet av noen få måneder hadde vi kommet for seint til åtte av seksten spillejobber – og selvsagt ble vi trukket i honorar, forteller bandet.

Stoppet i nærheten av Dombås førte ikke til noen avlyst eller

Øverst: Blitz nummer to utenfor øvelses lokale på Frysja, også klargjort for Polen

Nederst: Artikkel i en Polsk avis forsinket konsert, men kom likevel høyst ubeleilig for de unge musikerne. Det var allerede seint på kveld og dagen etter skulle de til NRK TV og spille inn «Friendship». Ventetida på Dombås ble lang og for å «drepe» ventetida fant de fram fiskestanga («vi dro opp en ørret!»), men til slutt fikk de hjelp og tidlig på morgenen var de endelig framme i Oslo.

– Det var knapt tid til søvn før vi møtte hos NRK og rigget utstyret vårt. Men etter å ha spilt nesten hver dag i en måned var vi i vår livs form, og produsenten Svein Erik Børja var svært entusiastisk og sa at dette låt veldig bra da vi plugget inn og varmet opp. Harald Are Lund kom også innom og godkjente lyden. Og Børja sa at dette blir så bra at vi kan selge det til utlandet...!

Dessverre var ikke alle like entusiastiske som Børja og Lund. Kameramennene klagde over at Junipher Greene spilte for høyt, tok av seg øreklokkene og stilte seg demonstrativt bak et skjermbrett og begynte å røyke.

– De nektet å filme oss, så vi måtte finne fram den innspilte LPversjonen og spille playback. På opptaket kan det se ut som om vi er i ferd med å sovne, men sannheten er bare at vi konsentrerer oss om å høre den svake playbacken for å spille i sync med den. Det hele ble en skikkelig nedtur og opptaket ble selvsagt aldri eksportert noe sted.

Blodet sprutet

«Helges fingre fløy over tangentene slik at blodet sprutet og han måtte til legevakta for å sy etter konserten» (Geir Bøhren)

Oppturene denne sommeren var likevel langt flere og større enn nedturene, med spillingen på visefestivalen i Haugesund som et

Øverst til venstre: Geir skriver autografer i Polen, mens to «uniformerte herrer» passer på.

Øverst til høyre: Polske myndigheter var ikke glad for utagerende sceneopptreden.

Midten: Det Nye 26/12-72 Nederst: VG 22/11-72 godt minne. Samme dag spilte for øvrig også et mindre kjent trønderband, Prudence, til dans noen hundre meter utenfor festivalområdet. Men dem var det ikke så mange som brydde seg om den gang, fokus var mer rettet mot Junipher Greene.

– Det var en god konsert og det var en viktig jobb for oss, bemerker Geir mens han lar innsatsen til Helge Grøslie illustrerer engasjementet og energien de møtte oppgaven med.

– Helges fingre fløy over tangentene slik at blodet sprutet og han måtte til legevakta for å sy etter konserten.

Også pressen la merke til Helges innsats, og signaturen Nina i avisen Varden lovpriste konserten: «Denne kvelden var det som taket ville løfte seg i Hallen. Absolutt maximalt av mennesker kom sammen for å være sammen – og for å høre Junipher Greene. Denne Oslo-gruppen trollbandt lytterne – og sikkert også omvendt. (...) Friendship ble servert så praktisk talt blodet sprutet, for organist Helge Grøslie kuttet seg i hånden på tangentene underveis. Hele den store salen var fylt av musikk og en intens varme fra alle i salen. Det ble sent før man gikk til ro denne kvelden. Så mye å fordøye, så mye å ta vare på av inntrykk».6

Da sommeren nærmet seg sin slutt, kunne Junipher Greene i tillegg glede seg over litt ekstra «tv-bonus». Det Svein Erik Børjaproduserte opptaket av tittelkuttet «Friendship» ble vist i NRK i september, og etter å ha sett opptaket kom også svensk tv på banen måneden etter. Sveriges Television ville ha bandet til Stockholm for et tv-opptak. Med tanke på hvor lite rock det var i norsk tv den gangen og hvor liten interesse svenskene vanligvis viste norsk musikk var dette svært spesielt! Når det gjelder invitasjonen fra svensk tv hjalp det sikkert at Junipher Greene tidligere samme år hadde spilt på en

Øverst: Fra studio under mixing av Communication, Nils B. Kvam styrer spakene og helt til høyre sitter lydmannen Erling Jørgensen, desember -73. (Foto: Terje Engh) festival på Moderna museet i Stockholm, sammen med blant andre svenske Love Explotion og Samla Mammas Manna, danske Gasolin og finske M.A. Numminen og Tasavallan Presidentti. De nevnte artistene var imidlertid ikke med i det tv-programmet som Junipher Greene nå skulle delta i, «Discoteque», med engelsksvenske Roger Wallis som programleder og med Sveriges

Nederst: Trio med nyinnkjøpt synt en ARP 2600.

Jazzband og Hoola Bandoola band som andre medvirkende.

Hadde for mye materiale

«Desto mer vi jobbet med materialet, desto mer overbevist ble vi om at en dobbel-LP faktisk var det eneste realistiske alternativet» (Øivind Vilbo)

Men midt oppi all entusiasme og alle lovordene som bandet fikk, sto Junipher Greene plutselig overfor en litt vrien situasjon. Da de endelig satte punktum i studio hadde materialet til albumet est ut til det alle skjønte umulig kunne få plass på en vanlig LP. Det måtte bli en dobbel-LP, forklarte gutta for Arne Bendiksen. Problemet var bare at Arne Bendiksen og hans plateselskap ikke var enige. Tvert imot. Det bandet betraktet som «eneste realistiske alternativ» var for Bendiksen helt uaktuelt. Det hjalp ikke hvor mye bandmedlemmene prøvde å overtale Arne Bendiksen, svaret var og forble nei.

– Det var en fortvilet situasjon. Materialet vi hadde spilt inn hadde en oppbyggingsstruktur som gjorde det fryktelig vanskelig å kutte og redigere ned i tid. Desto mer vi jobbet med materialet, desto mer overbevist ble vi om at en dobbel-LP faktisk var det eneste realistiske alternativet, kommenterer Øivind. Løsningen ble at bandet selv betalte for den andre matrisen, slik at når albumet

Øverst til venstre: Adresseavisen 10/8-77 Øverst midten: Akers Avis 14/1-72

Øverst til høyre: Østlendingen 9/6-74 Midten: Bergens Arbeiderblad 8/11-71

Nederst: Akers Avis 14/1-72 endelig landet i platehyllene i oktober 1971 var det som dobbeltLPen «Friendship» slik vi kjenner den i dag.

Omfavnet av kritikerne

Platen er litt av en opplevelse. Her har en norsk gruppe plutselig gått hen og laget et album som av kvalitet kan måle seg med det beste som lages ute i verden (Inge Sørensen, Bergen Arbeiderblad)

«Friendship» ble straks omfavnet av kritikerne. «Norsk gruppe i verdensklasse» mente Bergen Arbeiderblads anmelder Inge

Sørensen som like gjerne klasket til med «Jeg nøler ikke med å utrope platen til det beste som noen gang er laget i norsk pop.

Platen er litt av en opplevelse. Her har en norsk gruppe plutselig gått hen og laget et album som av kvalitet kan måle seg med det beste som lages ute i verden». 7

Her kan vi tilføye at «Friendship» ikke bare var av verdensklasse, den skrev også norsk historie. Ikke bare var det den aller første norske dobbelt-LPen som var gitt ut, på den lange ferden fram mot utgivelse hadde den etter sigeproduserte plata noensinne, med om lag 80.000 kroner i produksjonskostnader. Noe som omregnet til 2022-kroner tilsvarer 725.000 kroner.

Samtidig var det ikke bare musikalsk den revolusjonerte norsk rock, også coveret utmerket seg med et omslag signert «den unge, anerkjente avantgarde-kunstneren» (slik han faktisk ble omtalt i et presseklipp fra den gang) Odd Nerdrum. At en anmelder trakk fram coveret («likner på en nazifrakk») som det eneste negative ved plata er noe helt annet.

Øverst: Desember 1971 ukjent sted

På VG-lista!

At tiden nå virkelig var moden for Junipher Greene og «Friendship» viser også salgstallene. Godt hjulpet av anmeldernes hallelujarop, solgte dobbelt-LPen over 800 ex i løpet av fire dager, og gikk i sin første uke inn på VG-listas 20. plass (21. oktober 1971). Før den neste uke klatret raskt opp til 11, med «Svensktoppar 11» (spilt inn i samme studio og utgitt på samme selskap som «Friendship») på plassen foran. Og med Øystein Sundes «Det året det var så bratt» på sikker førsteplass.

Førsteplassen nådde aldri «Friendship», men med 8. plass på det beste og et salg et sted mellom 7-8.000 før roen senket seg var suksessen et faktum. For selv om tallene i dag kanskje ikke virker så voldsomt imponerende, var det datidens bestenotering gjennom tidene for en norskprodusert rockeplate. Som attpåtil var dobbel!

Utlandet kaller

Takker nei til plateutgivelse og turné i Storbritannia

Likevel mener mange at det kunne – og burde – gått enda bedre. Da produsenten Nils Bjarne Kvam var i det hotte Apple-studioet i England for å mastre «Friendship», fikk han svært positive tilbakemeldinger. «Dette låter annerledes. Ikke engelsk. Ikke amerikansk. Dette er mer sånn Dovregubbens hall», sa lydteknikeren.

Etter sigende var også det britiske plateselskapet Transantlantics lystne på å gi ut «Friendship» i Storbritannia, men siden ansvarlige hos Arne Bendiksen allerede hadde sendt plata til kredselskapet Island Records, i håp om at de ville gi den ut, takket de nei til Transantlantics tilbud. Bare for å oppleve at

Island Records kort tid etter ga negativt svar til «Friendship». Med fasit i hånd kan vi trygt si at avgjørelsen til Arne Bendiksen & Co ikke var helt optimal – slik heller ikke deres nei til et turnétilbud var. Den gangen var det svært vanskelig for skandinaviske band å få arbeidstillatelse og en fot innenfor det britiske musikkmarkedet, men i forlengelsen av Transantlantics tilbud om platekontrakt ville de også tilby Junipher Greene en «second bill»-plass på en turné på de britiske øyer.

Oversatt til vanlig norsk betyr det en turné der Junipher Greene skulle få oppvarmerjobben ør kveldens hovedattraksjon. Men det norske plateselskapet ville heller at Junipher Greene skulle få en skikkelig lansering i Storbritannia, som headliner på egen turné. Et ønske som bare rant ut i sanden.

Knuste flasker i Porsgrunn

«Gitaristen i Junipher Greene snakket mindre pent om de to uniformerte» (Porsgrunn Dagblad)

Junipher Greene satt uansett ikke og tvinnet tommeltotter i månedene etter utgivelsen av «Friendship». Fingrene løp i stedet over strenger, tangenter og trommestikker på utallige spillesteder rundt om i Norge. De fleste steder til alles store tilfredshet, men ikke i Porsgrunn, da de spilte der i april 1972. Trøbbel med turnébilen forårsaket at de ble to timer forsinket, noe som ikke alle tok like pent. «Fansen knuste flasker» skrev avisa Varden i bakkant, og forklarte det med at noen ungdommer ville hevne forsinkelsen på arrangørene ved «å kaste flasker ned fra tribunen og på det harde steingulvet. Dette resulterte selvsagt i at flaskene gikk i stykker». 8

Og som ikke det var nok kunne lokalavisa Porsgrunns Dagblad fortelle om Junipher Greene-krangelmed politiet på den samme konserten. For da bandet hadde oppfordret publikum til å komme nærmere og sette seg på gulvet foran scenen, hadde politiet prøvd å stoppe gjengen. Noe som ifølge avisa slett ikke var lett, spesielt ikke «da gitaristen i Junipher Greene gjennom høytaleren snakket mindre pent om de to uniformerte».9

– Og altså, gitaristen var Freddy, ikke meg, humrer Bent.

Til Polen!

«De polske ungdommene var sulteforet på vestlig musikk, så da vi ga dem et utagerende show med instrumenter og alt som veltet, gikk de helt bananas» (Freddy Dahl)

Men stort sett forløp alt fredelig og pent, og sommeren 1972 fikk de i tillegg et tilbud somvar vanskelig å si nei til: En høstturné med en av de aller største polske artistene, Niemen, på topp. I Polen!

Det var den norske filmregissøren Håkon Sandøy med studier i Polen og mangeårig medlem av Club 7 som gjennom sine kontakter i den polske jazzføderasjonen hadde fått til turnéen som skulle dekke hele Polen og alle de større byene, fra Gdansk i nord til Krakow i syd - og med de to siste konsertene i kulturpalasset i Warszawa.

Med tanke på internasjonal lansering og verdensherredømme smeller kanskje ikke Polen anno 1972 så høyt. Landet lå tross alt bak «jernteppet» og spilte en høyst perifer rolle på det internasjonale musikkmarkedet. Men nettopp derfor var det en ekstra spennende opplevelse. Det var ikke mange vestlige rockeband forunt å få en invitasjon til å turnere Polen.

9 Porsgrunns Dagblad, 7. april 1972

Øverst til venstre: Musikknytt 22/5-74

Til høyre: Arbeiderbladet 3/9-74

Nederst: VG 16/8-74

Spenningen var stor og humøret på topp da bandets hvite turnébuss Opel Blitz rullet ombord på ferjen i Ystad, med neste stopp Swinoujscie. Og derfra gikk ferden videre til turnéstarten i Szczecin, der Junipher Greene stolt kunne se sitt eget navn på de polske plakatene. Riktignok ikke på topp, for der sto Niemen og hans band, Niemen Group (som seinere tok navnet SBB). Nederst sto et annet polsk band, powertrioen» Groupa Stressaog på plassen over dem det tsjekkiske bandet Blue Effect. Og over der igjen, rett under stjernene i Niemen Group, kunne man lese «Junipher Greene, fra Norge»!

– De polske ungdommene var sulteforet på vestlig musikk, så da vi ga dem et utagerende show med instrumenter og alt som veltet, gikk de helt bananas, minnes Freddy.

Gromlyd

«Vi fikk godt betalt, og følte oss som litt luksusdyr der vi satt i bussen og observerte at det fortsatt gikk mye i hest og kjerre på veiene i Polen» (Geir Bøhren)

Med turnéleder, teknikere og en del andre reiste Junipher Greene og de tre andre bandene rundt om i Polen i en stor moderne turnébuss, mens de spilte i konsertsaler og ishockeyhaller med plass til 3000 – 12000 mennesker.

– Vi fikk godt betalt, og følte oss som litt luksusdyr der vi satt i bussen og observerte at detfortsatt gikk mye i hest og kjerre på veiene i Polen, minnes Geir. Men bare så det er nevnt, honoraret var i polske zloty og den gangen var det ikke lov å ta pengene med ut av landet. De måtte brukes opp i Polen. Sammen med det norske bandet var selvsagt også Erling Jørgensen, som hadde lagd en miksepult

Øverst: Brannmennene har fikset bussen

Nederst til venstre: Turne plakat for Afrika

Nederst til høyre: Musikk 22/5-74 med multikabel fra scenen og ut i salen. Ifølge Geir ga det våre norske venner en liten fordel.

– Vi hadde på forhånd fått beskjed om å ikke blande utstyr med Niemen og de andre bandene, og med Erling bak spakene var vi de andre lydmessig overlegne.

Kombinasjonen gromlyd og utagerende show sikret Junipher Greene respekt hos de andre turnébandene og ekstaseliknende tilstander blant publikum. Å få en så voldsom mottakelse var en stor opplevelse for de fem Oslo-guttene.

Men alle var ikke like begeistret. I Polen betraktet myndighetene rock som et dekadent vestlig fenomen, og da de langhårete, unge mennene fra Norge «levde ut» på scenen og viste peace-tegnet symboliserte det alt det vestlig dekadente som man ønsket å skjerme seg mot i Polen og andre Østblokkland. Mellom de to avsluttende konsertene i Warszawa Kulturpalass, fikk bandet derfor overrakt et dokument som de ble bedt om å signere. Og det de skulle skrive under på var at de forpliktet seg til ikke å showe slik de hadde gjort. De polske myndighetene mente at det norske bandet burde stå pent på scenen og spille sine instrumenter, uten alt dette andre.

Klar beskjed

«Det här är inte Sverige, det här är Polen. Ni skriver under!» (polsk myndighetskvinne)

Hvis de sa noe eller gjorde det minste sprell på scenen, ville konserten straks bli stoppet, fikk de beskjed om.

– Det de krevde av oss var så pass absurd at vi nektet å skrive under. Helt til en myndig dame sa på gebrokken svensk: «Det här är inte Sverige, det här är Polen. Ni skriver under!».

Overst til venstre: En artikkel i en afrikansk avis I artikkelen Øverst til høyre ser vi mixeren

Erling bygget, synten dessuten gitarer, resten som PA, trommer og backline fikk vi låne fra presidenten i Elfenbenskysten sitt orkester. Nederst til venstre: Trønder Avisa 29/7-74

Nederst til høyre: Det Nye 9/7-74

Så de gjorde det, skrev under. Men hvis de ikke fikk vise peacetegnet eller showe slik de ønsket, framfor alt i fripartiet i «Friendship», kunne de vel i det minste lage en liten markering, sånn på den aller siste kvelden i Polen? Joda, det kunne de. Og med sine opptjente polske zloty (som de altså uansett ikke kunne veksle inn og ta med til Norge) gikk bandet i samlet tropp til blomstertorget og kjøpte alle de avskårne blomstene de kunne finne.

– Vi hadde nok zloty til at vi omtrent tømte hele blomsterbutikken, forteller Bent og Geir og fortsetter:

– Da vi et stykke ute i konserten kom til fripartiet gikk vi fram til scenekanten og kastet blomstene ut i salen. Og siden den første raden i salen med de rødhvite stolene var reservert de grå KGBfolkene eller hva de nå var, var det framfor alt hos dem blomstene havnet. De virket ikke helt bekvemme med alle blomstene på fanget, men de grep ikke inn og på alle de andre i salen fikk blomstene en voldsom effekt. Publikum hylte av begeistring, så vi fikk fullført vår siste konsert i Polen med stil! Like stilig ble dessverre ikke hjemturen. Etter å ha invitert sine nye polske og tsjekkiske venner ut på restaurant med mye god mat og drikke (framfor alt Zytnia vodka), skulle Junipher Greene neste dag kjøre turnébussen mot Sverige-ferjen og derfra videre hjem til Norge. Men bussen nektet å samarbeide. Den startet ikke, og bandet måtte derfor tilkalle hjelp. De ble tauet hele veien fra Warszawa til Swinoujscie. Så der satt vi i bussen vår, mens den gamle diesel-stinkende Skodaen som tauet oss spydde ut eksos langt over kvalmenivået. Det var en skikkelig nedtur, konstaterer Geir.

Freddy hopper av «Jeg ønsket mer frihet enn livet i et band som Junipher Greene kunne gi meg. Husk også at vi var unge og i den alderen er tre år mye. (Freddy Dahl)

Den siste konserten i Warszawa ble også den siste med Freddy Dahl i bandet. Han hadde tenkt tanken en stund, men tok den endelige beslutningen mens de turnerte Polen.

– Jeg ønsket mer frihet enn livet i et band som Junipher Greene kunne gi meg. Husk også at vi var unge og i den alderen er tre år mye, sier Freddy og utdyper:

– Vi vokste nok litt fra hverandre og gikk i litt ulike retninger. Så får det være at det også verserte noen rykter om «personlige motsetninger» som ifølge enkelte muligens kunne ha bidratt til beslutningen.

Mens den siste kvelden markerte slutten for Freddy i Junipher Greene, ble det også en merkedag for bandets polske roadie Pavo. Da bandet og han skulle ta en drosje, ba sjåføren om et langt høyere beløp enn normalt. Bandet nektet å betale, så sjåføren tilkalte politiet. Men først da Pavo snakket med politiet ble sjåføren klar over at en av passasjerene i bilen faktisk var polsk.

– Da Pavo forklarte situasjonen besluttet politiet at drosjesjåføren måtte kjøre den samme strekningen om igjen, med taksameteret på. Da ble sluttsummen bare en firedel av beløpet han først hadde krevd, forteller Freddy. Allerede før drosjeturen hadde bandet og Pavo blitt venner, og vel tilbake i Norge skrev Allerede før drosjeturen hadde bandet og Pavo blitt venner, og vel tilbake i Norge skrev Junipher Greene et brev til de polske arrangørene der de roste

Pavo for å ha gjort en utmerket jobb. Samtidig benyttet de anledningen til å spørre om det var mulig for Pavo å få reise til Norge og jobbe for Junipher Greene på turné?

Det svarte de polske myndighetene ja til, uvitende om at Pavo ikke hadde noen intensjoner om å vende tilbake til sitt hjemland. Med hjelp av sine nye, norske venner inngikk han et proformaekteskap med en norsk kvinne, slik at han fikk oppholdstillatelse i Norge.

– I dag tror jeg han bor i USA, opplyser Freddy.

Fra Polen til Nord-Norge

Da bandet kom hjem etter Polen-turneen ventet nok en runde i Nord Norge, jula 1972. Uten Freddy, sjåfør eller roadie dro de fire gjenværende medlemmene av gårde, på en turné som bød på mange utfordringer, med uvær, kansellerte spillinger og anstrengt økonomi som naturlige stikkord. Legg til det at bandet helt klart også led musikalsk av tapet av Freddy (repertoaret måtte jo tilpasses den nye situasjonen), og det er lett å skjønne at denne turneen ble et aldri så lite antiklimaks, etter den kunstneriske oppturen Polen-turneen hadde vært. Med tanke på glatte veier og uvær får gutta likevel være glade for at de slapp unna altfor dramatiske hendelser på de nordnorske veiene. Det fikk de til gjengjeld oppleve et par måneder seinere, da Junipher Greene etter en konsert på Kroa i Oslo skulle sadle om til en spilling i Stjørdal dagen etter.

Allerede klokka fem om morgenen møtte Geir, Bent og Øivind opp hos Helge på Økern. Siden Valborg hadde tatt bilen med instrumentene hjem etter Kroa-konserten, kjørte han og Ivar Fjeld bandbilen Blitzen, mens de fire musikerne kom etter

Øverst: Junipher Greene i åttitalls estetikk: Lars, Bent , Jørun og Geir.

Midten: Singelen «Slaraffenliv» fra Forbudte Formiddagstoner ble en mini hit på nærradioene. Her fra medvirkning i «Halvsju» på NRK.

Øverst: JG i 1982 i Øivinds Ford Transitt.

– Siden gutta i Blitzen dro av gårde før oss, ble vi enige om at de skulle vente på oss på Kløfta. Så skulle vi kjøre i samlet tropp derfra, forteller Bent. Men bandmedlemmene var litt startrege og ble så pass forsinket fra Oslo at da de kom til Kløfta var ikke Blitzen der. Valborg og Ivar hadde blitt lei av å vente og kjørt videre. Helt uproblematisk, tenkte de fire musikerne. De ville alltids kunne ta igjen Blitzen underveis, spesielt som det nesten ikke var trafikk på veien.

– Men da vi hadde passert Minnesund møtte vi en sykebil med blinkende lys. Det ble helt stille i bilen. Vi fikk en dårlig følelse og ikke lenge etter, på en rett strekning, sto den hvite Blitzen vår på tvers av veien, minnes Øivind. Bilen hadde kjørt av veien og truffet den eneste store trestubben som fantes på den strekningen. Kollisjonen var så kraftig at motoren ble skjøvet en halv meter inn i bilen og kjøretøyet ble kastet tilbake i veibanen. Valborg brakk benet og fikk skader i ansiktet og ble fraktet til Stensby sykehus. Med Ivar gikk det enda verre. Han knakk ryggen, og det var han som var i sykebilen som bandet møtte like før ulykkesstedet, på vei til Ullevål sykehus.

– En tragedie for bandet, men en personlig og livslang tragedie for Ivar. Han ble lam fra livet og ned.

Helge går til Titanic

«Helge følte en lojalitet overfor oss, men samtidig var det spennende og fristende med Titanic og Frankrike. Jeg oppmuntret ham til å gå, og akkurat det likte Bent og Geir heller dårlig» (Øivind Vilbo)

Kort tid etter Freddys sorti og den dramatiske ulykken, var det dags for en ny avskjed. Nå var det Helge Grøslie som takket for seg. Junipher Greenes blonde tangentspiller hadde fått et tilbud fra Titanic som det ble vanskelig å si nei til. Da bandets keyboardist Kenny Aas hadde bestemt seg for å slutte, ville Helge Grøslie overta hans plass i gruppa?

Og det var jo ikke hvilket som helst band som kom med forespørselen. Året før hadde Titanic som første norske gruppe noensinne kommet inn på de britiske hitlistenes Top10 med singelen «Sultana», og med base i Paris hadde Titanic (med utspring i 60-tallsheltene The Beatnicks) en solid posisjon i sitt nye hjemland.en solid posisjon i sitt nye hjemland.

– Han var litt i tvil, og kom til meg og spurte hva han skulle gjøre. Helge følte en lojalitet overfor oss, men samtidig var det spennende og fristende med Titanic og Frankrike. Jeg oppmuntret ham til å gå, og akkurat det likte Bent og Geir heller dårlig. Da ble de litt sure på meg, minnes Øivind. For et band med travel kalender og mange konserter booket, kommer slike avhopp selvsagt ugunstig. Men deres gamle bandkompis Freddy kom støttende til for å hjelpe. Senvinteren 1973 gikk han med i bandet igjen, en kortere periode, før han i april samme år forlot bandet for godt.

- Da Freddy steppet inn igjen, var det bare for å hjelpe oss gjennom noen jobber. Prosjektet som hadde ført til «Friendship» var da kommet til veis ende, konstaterer Geir.

And then they were three

«I begynnelsen føltes det rart. Ingen av oss tre var jo ordentlige vokalister, og nå stod plutselig «backinggruppa» alene igjen på scenen» (Øivind Vilbo)

Uten Freddy og Helge var Bent, Geir og Øivind nesten tilbake til utgangspunktet på midten av 1960-tallet. Det var bare Bjørn Sønstevold som manglet, men han var uansett uaktuell for comeback.

Dermed gikk de tre ungdomskameratene løs på en ny periode, som trio.

– I begynnelsen føltes det rart. Ingen av oss tre var jo ordentlige vokalister, og nå sto plutselig «backinggruppa» alene igjen på scenen, kommenterer Øivind, men tilføyer at de «gøyv løs på vår nye tilværelse med stor energi».

Alle tre involverte seg i å skrive låter, Bent trakk inn og lekte seg med synther og de øvde mye.

– Hver av oss investerte mye penger i nytt utstyr, så vi så nokså imponerende ut på scenen, smiler Bent.

Men selv om alt utstyr inviterte til mer kompleksitet, var det første Junipher Greene spilte inn som trio av det enklere og mer popete slaget. Singelen «Ugha Mugha Sunshine Boys» ble da også en hit og fikk en tredje plass på det kommersielle listeprogrammet Europatoppen, med full score fra England.

– Sett sånn i ettertid burde vi ha fulgt opp den litt enklere stilen som Ugha Mugha representerte. Men vi likte å eksperimentere og i studio trakk vi i ulike retninger. Litt vestkyst, Crosby, Stills, Nash & Young, flerstemt – og selvsagt Pink Floyd og Emerson, Lake & Palmer. Vi prøvde å forene de to universene, men forstrakk oss

Øverst: Øverst til høyre: JG som trio med Lars Hesla på tagenter

Nederst til venstre: Geir

Nederst til høyre: Bent på hesteryggen nok litt i forsøket. Alt henger ikke like godt sammen, konstaterer Bent og Geir.

Og det de refererer til her er albumet «Communications» (1974), som var produsert av Nils Bjarne Kvam og utgitt på hans nystartede plateselskap On Records. Oppfølgeren til «Friendship» hadde naturlig nok blitt kraftig forsinket grunnet bandets farvel til Sonet Records og overgangen fra kvintett til trio. I den forstand mener de tre Junipher Greene-gutta at «Communications» egentlig ikke er en oppfølger. Det handler mer om et nytt kapittel i gruppas historie.

Det kan synes som om anmelderne var til dels enige i dette. Både i Dagbladet og Adresseavisen fikk «Communications» litt blandet kritikk, men både Terje Mosnes og Ulf Dahlheim vektlegger bandets eksperimentelle søken etter noe nytt som noe positivt. «Derfor blir plata ujevn, men alltid med tydelig beskjed om at det ikke mangler vilje, og at ruppas musikalske framtid kan bli svært spennende» skriver Mosnes i Dagbladet,10 mens Dahlheim i Adresseavisen følger opp med oppfordringen «fortsett å stille store mål – neste gang kan det kanskje lykkes fullt ut og da har vi en gruppe og en plate i toppklasse».11

Det store Afrika-eventyret

«Vi sto i ferd med å kjøre oss vill og miste flyet da vi søkte hjelp på en bensinstasjon. Der traff vi en hyggelig franskmann som tilbød seg å lose oss fram til flyplassen. Så med oss som slep kjørte han i stor fart gjennom Paris til flyplassen» (Øivind Vilbo)

Afrika hadde aldri stått på radaren som et mål for Junipher Greene, men i ettertid står et besøk i Elfenbenskysten i 1974 som noe av det største – og i hvert fall mest eksotiske! – som bandet

10 Dagbladet, 21. Januar 1974 11 Adresseavisen, 10. mars fikk oppleve.

Æren for det har ivorianeren Barth Niava, som etter musikkstudier i hjemlandet og Paris kom til Norge og studier ved Norges

Musiusikkhøyskole i 1973. Her ble han etter hvert kjent med Geir og Bent, og spurte om bandet deres muligens hadde lyst til å spille i hans hjemland Elfenbenskysten?

– Det hadde vi selvsagt svært gjerne, bekrefter Geir mens han lovpriser Niavas initiativ. Et initiativ som for øvrig også ble starten på Niavas engasjement for kulturutveksling, et engasjement som i 1977 resulterte i at han etablerte Center for Afrikansk Kulturformidling (CAK).

I 1988 fikk Niava Fritt Ords Honnørpris for sitt virke i CAK, og i 2023 ville en turné i Elfenbenskysten sikkert utløst noen kroner i offentlig støtte, men i 1974 var virkeligheten en helt annen.

Junipher Greene fikk klare seg på egen hånd, og håndkraft måtte de bokstavelig talt bruke allerede på Svinesund, da deres fullastede turnébuss som så mange ganger før nektet å starte etter et lite stopp på grensen til Sverige. Den måtte dyttes i gang.

Det måtte den også da de litt seinere hadde passert grensa til Tyskland og befant seg i en liten by ingen i dag husker navnet på. Det alle husker er i stedet at de hadde lagt merke til noen brannmenn da de strevde med å dytte i gang bandbussen.

– Vi hadde en gammel Mercedes-buss, og var det noe disse gutta kunne var det å skru på tyske nyttekjøretøy. Vi fikk bussen bort på brannstasjonen og brannmennene gikk i gang. Det viste seg at de også hadde et eget band, med det passende navnet «Die Roten Hähne». Vi fikk aldri hørt bandet, men de fikk orden på bussen slik at vi kunne komme oss videre!

Etter hjelpen fra brannmennene, fortsatte turen ned gjennom Tyskland, med Charles de Gaulle-flyplassen i Paris som mål. Derfra skulle et fly ta dem til Elfenbenkystens hovedstad

Abidjan. Men på grensen mellom Tyskland og Frankrike støtte de på nok et problem. Tollerne stoppet dem og forklarte at de måtte deklarere instrumentene før de kunne reise videre. Problemet var bare at tollkontoret var stengt for dagen og ikke ville åpne før morgenen etter.

– Det kunne vi ikke vente på, da ville vi ikke rekke flyet i Paris, forteller Øivind. Heldigvis fikk de hjelp av en toller, som tipset dem om en annen grenseovergang der de ikke var like nøye med å følge reglene.

Junipher Greene fulgte rådet og kunne glede seg over at tipset fra tolleren stemte. Men omveien skapte forsinkelser og de begynte å få svært dårlig tid. Spesielt som det ikke var bare å finne fram til en flyplass i en svær by uten GPS og andre bekvemmeligheter vi i dag tar for gitt.

– På selve paradegaten Champs-Èlysées innså vi at vi kjørte i feil retning. Vi måtte snu, og stressa som vi var, rygget vi fram og tilbake med bussen midt på gata, til vi kunne kjøre i motsatt retning - det vil si riktig retning. Kanskje ikke det smarteste man kan gjøre, skal vi dømme av alle bilistene som la seg på hornet. Men det kunne vi ikke bry oss med. Vi var jo i ferd med å kjøre oss vill og miste flyet, da vi søkte hjelp på en bensinstasjon. Der traff vi til alt hell en hyggelig franskmann som kunne engelsk og som tilbød seg å lose oss fram. Og med oss på slep kjørte vår hyggelige franskmann i stor fart gjennom Paris til Charles de Gaulle-flyplassen. Da vi endelig kom fram var Geir, som hadde kjørt turnébussen gjennom den franske hovedstaden, rimelig svett, minnes Øivind.

Kom til Abidjan seint om kvelden

«Der satt vi mette og gode, med rødvin i blodet, korsang fra nonnene, afrikanske trommer og skrik fra den andre siden av elva samt sirriser som laget lyder nærmest som munnharper. Det var helt magisk!». (Geir Bøhren, Bent Åserud, Øivind Vilbo)

De rakk uansett flyet, fikk alle instrumentene lastet ombord og etter en mellomlanding i Mali kom de fram til Abidjan seint om kvelden. Der fikk de den litt uventede overraskelsen at klubben de skulle spille på var stengt. Det var jo fellesferie og de mange franskmennene som vanligvis frekventerte klubben hadde reist hjem. Og litt betuttet fikk det slitne reisefølget beskjed om at de ikke kunne få bo på hotellet før klubben var åpnet igjen. Deres hotellbooking var knyttet til engasjementet på klubben.

Som en mellomløsning måtte de ta inn på et enkelt hotell i byen, og en av de første dagene svømte de i en swimmingpool nede ved stranda. Men etter en stund ble de fristet til å gå ned til den store bukta med den endeløse sandstranden, hvor de store bølgene rytmisk rullet innover. Oppe på land vaiet det røde flagget som signaliserte at det ikke var trygt å bade, men de fryktløse ungdommene fra nord ignorerte flagget og gjorde som mange andre: lekte seg i bølgene. Helt til en ekstra stor bølge (på anslagsvis rundt sju meter) med voldsom kraft slo innover stranden.

– Sanden forsvant under beina våre og vi mistet fotfestet og ble liggende og kave i vannet. Vi var tre stykker og vekselsvis var det den ene og så den andre, som ble dratt ut på dypt vann av bølgene, mens de andre forsøkte å trekke den uheldige inn. Dette holdt på og ble itt belønning for sin livreddende innsats, men de var svært dramatisk. Da jeg var den som dro de andre ut, tenkte

Øverst til venstre: Bergens Arbeiderblad 28/8-74

Øverst til høyre: Arbeiderbladet 28/10-72

Nederst: VG 16/8-74 jeg at nå slipper jeg, for jeg kan jo svømme og en av de andre kunne ikke. Jeg ble dratt inn i bølgene og det var som å være i en stor vaskemaskin med sand og vann. Jeg følte det tok evigheter og jeg fikk ikke puste. Livet passerte i revy og jeg var sikker på å drukne, minnes Bent. Omsider klarte han likevel å få hodet over vannet, og han bestemte seg for å svømme litt unna stranden, hvor kreftene i vannet ikke var så sterke. Da oppdaget han imidlertid at høyre skulder var slått ut av ledd og at han bare hadde venstre arm å svømme med.

Resten av gjengen sto lamslått tilbake på stranden og visste ikke hva de skulle gjøre. Stranden fyltes opp av lokale landsbybeboere og flere forsøkte å ta seggjennom brenningene med et tau for å redde Bent, men ingen lyktes.

– Strømmen i vannet dro meg raskt utover og snart var menneskene bare sorte prikker inne på stranden. Selv om jeg greide å forholde meg rolig, var situasjonen kritisk. Men plutselig kjente jeg to armer som tok tak i meg og dro meg opp og ombord i det som var en veldig stor kano eller fiskebåt av noe slag. Fiskerne hadde sett aktiviteten inne på land og skjønt at noe hadde skjedd. De hadde derfor avsluttet fisket og satt kursen mot stranda, da de til alt hell fikk øye på meg i vannet, forteller Bent.

Vel ombord i båten kjente han skulderen og smerten, som adrenalinet hadde holdt på avstand mens han kavet for livet i vannet. Det bar rett til sykehuset med Bent, der en stor morfinsprøyte ventet før armen ble dratt på plass igjen.

– Seinere fikk jeg vite at stranden kaltes «The white man s grave».

Belønning

En jevn strøm med folk som på forskjellige måter mente de hadde hjulpet til på stranden kom til hotellet. Fiskerne fikk selvsagt litt belønning for sin livreddende innsats, men de var ikke de eneste som ville ha penger. Det var mange som hadde forsøkt å hjelpe til ved å kaste seg mot bølgene, og alle mente de at de fortjente litt lønn for strevet.

– Bandkassa skrumpet fort inn og vi måtte se oss om etter et billigere overnattingsalternativ, konstaterer bandet. Et munkekloster i utkanten av Abidjan ble valgt, men der var de sanitære forholdene så dårlige at de nektet å ta inn. Noen telefoner seinere ble de derfor omdirigert til et nonnekloster som lå inntil en stor elv inne i jungelen.

– Der var det skinnende reint, vi fikk servert utmerket mat med god rødvin og vi fikk sove i senger med moskitonett, forteller Geir fornøyd.

Selv om de ikke var i klosteret for å spille, fikk de likevel en stor musikalsk opplevelse der. Fra den andre siden av elven hørte de folk som sang og spilte trommer, mens bålene deres lyste opp i natta. Og samtidig, på «vår» side av elva, hadde nonnene en korøvelse, der de sang en form for flerstemt korsang.

– Der satt vi mette og gode, med rødvin i blodet, korsang fra nonnene, afrikanske trommer og skrik fra den andre siden av elva samt sirisser som laget lyder nærmest som munnharper. Det var helt magisk, fastslår trioen.

Zippo Club

Etter noen dager kunne de endelig vende tilbake til utgangspunktet. Le Zippo club åpnet igjen, og bandet kunne flytte inn i to bungalower som lå i tilknytning til det enorme hotellkomplekset.

– Det hadde en kunstig innsjø, flere swimmingpooler, tennisbaner, mange restauranter og butikker. Siden vi var hyret til å spille på hotellets klubb, kunne vi spise i restauranten for de hotellansatte, mens vi ventet på at Bents arm ble bra nok til at vi kunne spille. Til alt hell gikk legeprosessen raskt og bra, og Junipher Greene kunne endelig entre scenen på Le Zippo Club. Der var avtalen at de skulle spille noen konserter ukentlig i et par uker, og på en av kveldene så de plutselig et kjent fjes komme inn gjennom døra. Det var en bekjent fra Club7 i Oslo.

– Han hadde vært på safari i jungelen og trodde knapt sine øyne da han så oss på scenen. Han utbrøt: «Hva gjør dere her?»

Gode minner har gutta også fra Theatre de la Cite a Cocody i Abidjan. Der kom publikum opp på scenen og danset, som et klart tegn på at de likte det de hørte. Og halvveis i sitt månedslange opphold i Elfenbenskysten nådde ryktene om det norske bandet også ivoriansk fjernsyn. Junipher Greene gjorde tre opptredener på tv i løpet av den drøye måneden de var der, og siden tvprogrammene gikk om og om igjen ble de tre unge norske mennene raskt kjendiser - mens «Ugha Mugha Sunshine Boys» ble en stor hit.

– Vi har seinere hørt at disse opptakene ble sendt i reprise i årevis, samtidig som det gjorde Junipher Greene til et stort navn i Elfenbenskysten i mange år. Men slik musikkbransjen fungerte der den gangen var det minimalt å hente økonomisk på å ha en hit. Vi gikk 6000 kroner i underskudd på turen, men du kan også bli rik på opplevelser. Og den turen er noe vi alle har spart i vårt indre, sammenfatter de tre.

Øverst til venstre: Gjengangeren 18/12-71

Til høyre:

Nederst til venstre: Dagbladet 12/1-71

Øivind forlater bandet

«Jeg hadde truffet en dame og ville heller stifte familie med henne - leve et småborgerlig liv med kone og barn - enn å fortsette livet som underbetalt musiker» (Øivind Vilbo)

Turen til Elfenbenskysten skulle vise seg å være noe av det siste

Junipher Greene gjorde som trio. Kort tid etter hjemkomsten til Oslo ga Øivind beskjed om at han ønsket å forlate bandet.

– Jeg hadde tenkt på det lenge. Det var ikke noe penger å hente og musikalsk gikk jeg i en annen retning. Dessuten: Jeg hadde truffet ei dame. og ville heller stifte familie med henne - leve et småborgerlig liv med kone og barn – enn å fortsette livet som underbetalt musiker, sier Øivind.

Han forteller at erkjennelsen kom til ham etter en konsert på

Morkens kro på Skarnes, da han følte han hadde problemer med å holde fokus.

– Og da var det bare å gi seg. Men før han tok den endelige avgjørelsen gikk han en lang tur i Maridalen og grunnet på situasjonen, før han dro til Junipher Greenes hovedkvarter på Frysja og fortalte Bent og Geir om sin beslutning.

– De tok det pent. Men det kom jo ikke akkurat som noen bombe, de hadde tross alt vært klar over mine grublerier.

Valborg stepper inn

Da Øivind forlot bandet, ble plassen som bassist ledig. Men Geir og Bent trengte ikke å se langt for å finne en erstatter. Deres trofaste «bandboy» Valborg hadde i lengre tid fordypet seg i basspill og tatt ukentlige timer med en kontrabassist fra Filharmonien som lærer. Det ble naturlig å spørre ham om han kunne tenke seg å bli med. Og det kunne han, og siden

Valborg gjennom mange år hadde vært med bandet på hundrevis av spillinger var han så godt kjent med repertoaret at det var enkelt å få øvd det inn.

Valborgs tid som Junipher Greene-musiker begrenset seg likevel bare til noen få måneder, og en medvirkende årsak til dette kan ha vært nok en skremmende opplevelse langs den norske landeveien.

– Høsten 1974 var vi på spillejobb til Øvre Årdal. Det var langt opp og enda lengre hjem, og siden vi ikke hadde råd til å overnatte måtte vi kjøre hjem på natta, forteller Geir og Bent.

Det gikk som det måtte gå. Alle sovnet, dessverre også sjåføren. I

Begnadalen hadde de kjørt 70 meter med venstre hjul i venstre grøft og 30 meter på skrå innover i skogen, før de stoppet med et kraftig dunk i et tre. Som et under slapp alle med skrekken, uten en skramme på kroppen.

– Bussen var opprinnelig en 22-seters rutebuss fra Fredrikstad som med utstyr og oss veide mange tonn. Dette kunne gått skikkelig ille. Noe utstyr ble ødelagt og bussen var selvsagt vrak. Vi var ikke helt på bar bakke, men det så litt mørkt ut da, konstaterer radarparet.

Den usikre framtidsutsikten fikk Valborg til å si takk for seg, og plutselig var Geir og Bent de eneste gjenværende i Junipher Greene. Siden begge hadde begynt å studere på Musikkhøyskolen i Oslo og siden de betraktet det å spille live som duo som uaktuelt, gikk Junipher Greene dermed i dvale.

– Men vi ville ikke gi oss. Vi var aldri oppløst. Vi fortsatte å skrive låter! Presiserer Geir.

Øverst til venstre: Annonse for konsert i Njårdhallen

Til høyre: Annonse for konsert i Chateau Neuf

Nederst til venstre: Plakat for Gleng festivalen

Forskanset seg i bunkeren på Frysja

«Selv om det var Bent og Geir som var kjernen i Junipher Greene følte jeg meg velkommen fra første dag. Her kunne jeg være med på å forme de nye låtene samtidig som jeg fikk tid til å brodere ut musikken» (Lars Hesla)

Og det gjorde de i «bunkersen» sin på Frysja, den gamle pumpestasjonen som de to vennene hadde fått leie av Oslo kommune og som kompis Erling Jørgensen hadde bygget om til et øvingslokale. Der hadde de instrumenter og et lite miksebord, slik at de uforstyrret kunne jobbe med sin musikk når de måtte ønske. Skjønt uforstyrret. Det var jo noen musikervenner som visste om lokalet, så det skjedde at de fra tid til annen fikk besøk. Blant annet dukket deres gamle venn Arve Sakariassen opp en dag sammen med Lars Hesla. Det ble begynnelsen på et vennskap som førte til at Bent og Geir i 1976 spurte tangentspiller Hesla fra Søndre Land om han hadde lyst å bli med i en ny utgave av Junipher Greene?

– På den tida spilte jeg også i hardrockbandet Flax som hadde albumdebutert kort tid innen, men vi vurderte det som uproblematisk at jeg spilte med begge. For det første var det musikalske uttrykket i de to gruppene vesensforskjellig, og for det andre spilte verken Flax eller Junipher Greene så mye ute at det ville skape noe trøbbel. Og for det tredje ville jeg gjerne spille mer live enn Flax og Junipher Greene hver for seg lå an til å gjøre, forklarer Lars Hesla sin inntreden med.

Mens Hesla tok plass bak synthene, ble hans Flax-kollega Arve Sakariassen med som bandets nye bassist i noen måneder. Han rakk også å være med på noe av innspillingen til «Rewind», før han i 1977 overlot bassistrollen til Jan Devik, med fortid i Prudence. Men da gså han forlot Junipher Greene, sørget Lars for å hamre ut bassrytmen på sine synther.

– Selv om det var Bent og Geir som var kjernen i Junipher Greene følte jeg meg velkommen fra første dag. Her kunne jeg være med på å forme de nye låtene samtidig som jeg fikk mer tid til å brodere ut musikken enn det som var mulig i mitt andre band

Flax, forteller Lars.

Geir minner samtidig om at Helge Grøslie aldri hadde likt synther, men sverget til orgelet.

– Da Lars ble med bidro han derfor til å gi oss et helt annet lydbilde. Hans synther preget bandet, konstaterer Geir.

Et nytt kapittel

«Da jeg kom inn i bunkersen på Frysja og så alt utstyret som var der, ble jeg overveldet. Det var enskjellsettende opplevelse» (Jørun Bøgeberg)

I dag ser trioen likevel på denne perioden mest som en mellomfase. Det nye kapitlet – eller Junipher Greene 2.0, om du vil – startet først ordentlig i 1978, da trioen ble utvidet til kvartett med den noen år yngre bassisten Jørun Bøgeberg.

Han hadde akkurat gått inn i tenårene da «Friendship» ble gitt ut og likte den så godt at han raskt ble fan av Junipher Greene. Da de (i trioformat) kom for å spille på den lokale ungdomsklubben på Haugenstua, var det derfor en «selvfølge» for ham å være der.

– De kom seint, og de hadde mye utstyr. Et første møte som gjorde stort inntrykk, smiler Jørun ved minnet.

Da han litt seinere selv livedebuterte var det faktisk nettopp på

Øverst til venstre: Freddy under Rockefeller konserten i Øverst til høyre. Rockefeller konserten

Nederst til venstre: Bent, Freddy, Sten Olav, Øyvind. Jon-Willy og Geir. I bakgrunnen

Jølstravetnet

Haugenstua ungdomsklubb, men for kontakten med Junipher Greene ble kveldene med klubbandet på Lilleborgklubben viktigere. Bent var fritidsleder der, og slik Jørun husket det, var Junipher Greene-gitaristen alltid blid og vennlig. En fyr det var lett å bli kjent med. En annen fyr Jørun hadde blitt kjent med var Lars Hesla, som på det tidspunktet allerede hadde slått seg sammen med Bent og Geir i Junipher Greene. Det var derfor til basen i Frysja som bassisten Jørun dro da han skulle kjøpe en høytalerkasse av Lars.

– Da jeg kom inn i bunkersen på Frysja og så alt utstyret som var der, ble jeg overveldet. Det var en skjellsettende opplevelse, kommenterer Jørun som var fullt klar over at Junipher Greene på det tidspunktet manglet en bassist. Men der og da var det aldri snakk om at Jørun skulle bli med i bandet. Den muligheten dukket opp først et par år etter, da Jørun og Bent litt tilfeldig traff hverandre på en hittegodsauksjon.

– De hadde fortsatt ikke bassist, og etter at vi hadde snakket en stund spurte Bent om jeg hadde lyst å bli med, forteller Jørun som ikke trengte tenke lenge før han ga sitt ja.

– De var noen år eldre enn meg, men akkurat det opplevde jeg aldri som noe problematisk. Derimot følte jeg helt klart på litt ærbødighet over å få spille i selveste Junipher Greene, sier Jørun som første gang sto på scenen som Junipher Greenemedlem på Morkens kro på Skarnes i november 1978.

Burde byttet navn?

«Brikkene falt på plass med Jørun. Det låt veldig tett og bra, samtidig som vi med ham fikk en frontfigur som også skrev tekster» (Bent Åserud) følge Lars Hesla ble det ikke ordentlig sving på den nye utgaven av Junipher Greene før Jørun ble med, og ifølge Geir og Bent oppviste Jørun en teknikk de aldri hadde sett maken til før.

– Brikkene falt på plass med ham. Det låt veldig tett og bra, samtidig som vi i Jørun fikk en frontfigur som også skrev tekster, oppsummerer Bent og Geir fornøyd.

Det eneste de i ettertid muligens er litt misfornøyde med er at den nye utgaven av Junipher Greene ikke skiftet navn.

– Det var mange gode grunner til å ikke gjøre det. Junipher

Greene var et etablert navn og uten det ville det bli tyngre å booke jobber. Men samtidig var den nye utgaven av Junipher

Greene så pass forskjellig fra den gamle at det handlet om et kraftig stilbrudd. Og det gjorde publikum litt forvirret.

– Det var mange gode grunner til å ikke gjøre det. Junipher

Greene var et etablert navn og uten det ville det bli tyngre å booke jobber. Men samtidig var den nye utgaven av Junipher

Greene så pass forskjellig fra den gamle at det handlet om et kraftig stilbrudd. Og det gjorde publikum litt forvirret.

Bestillingsverk fra Ny Musikk

Noe av det første den nye kvartetten jobbet fram sammen var bestillingsverket «Interference». Det var skrevet på oppdrag for Ny Musikk, men bak der et sted skimter vi Musikkhøgskolen. Både Bent og Geir var elever ved skolen, og blant lærerne de hadde var samtidskomponistene Lasse Thoresen og Olav Anton Thommesen.

Kontakten dem imellom førte til både ideen og samarbeidet som etter mange timer i øvingslokalet i Frysja til slutt resulterte i «Interference».

Dessverre var det ikke så mange som fikk hørt det nye verket som var en slags miks av rock, funk og samtidsmusikk. Som del av et Ny Musikk-arrangement ble «Interference» kun framført en gang på Club7.

Om verket bare ble oppført den gangen, ble kvartetten i det minste bedre kjent med hverandre i studio, og ikke lenge etter fullførte de arbeidet på det som skulle bliJunipher Greenes tredje studioalbum, «Rewind». Tittelen antyder at man her ser og spoler seg tilbake, og siden noe av stoffet strekker seg helt tilbake til tida med den første legendariske utgaven av Junipher Greene, kan jo det på en måte stemme.

Men ikke bare. For noe var også blitt til med den «nye» trioen Bent, Geir og Lars, mens andre ting igjen var skapt etter at Jørun kom ombord og kompletterte den nye utgaven av Junipher Greene. Og med unntak for deres gamle hitsingel «Ugha Mugha Sunshine Boy» hadde nesten ingenting av materialet på «Rewind» vært å høre på plate tidligere,

– Joda, plata spriker en del, konstaterer Jørun smilende om sin Junipher Greene-debut. Også geografisk spriker «Rewind» litt, ved at deler ble spilt inn i Oslo mens resten fant formen i Arctic Studios i Trondheim. Før den ble mikset ferdig i Nidaros studio, med Bjørn Nessjø som produsent.

Svært viktig for prosjektet var også den profilerte manageren Barry Matheson. Junipher Greene-gutta hadde kjent Barry i mange år og han hadde skaffet bandet mange jobber. Nå finansierte han i tillegg hele «Rewind»-innspillingen.

– Dette var nok noe av det minst kommersielle han hadde finansiert, men vi fikk rikelig med tid og gode betingelser. Vi fikk anledning til å eksperimentere ganske friskt, kommenterer Bent samtidig som han roser Bjørn Nessjø. Trønderen jobbet fast for

Til venstre: Jon-Willy på Byscenen i Trondheim. (foto Thor Egil Leirtrø)

Øverst til høyre: Øivind

Nederst til høyre: Freddy

Barry og ar en dreven produsent som foruten å sørge for godlyd på «Rewind» også skrev arr for både kor og stryk.

– Bjørn gjorde en glimrende jobb, selv om han kanskje dro en låt som «Night» i en litt annen retning enn det som var oss, oppsummerer Bent. Men samtidig stiller han spørsmålet «hva som egentlige var Junipher Greene» på den tida. De var jo stadig på søk musikalsk». Det var de sikkert, men Lars vedgår likevel at han den gangen var litt i tvil om sluttproduktet.

– Da vi jobbet med den i studio hadde vi god tid, og jeg syntes det hørtes veldig lovende ut. Men jeg dro før den var helt ferdig, og da jeg fikk høre det ferdige resultatet ble det nok litt for symfonisk for meg.

Oppsummering

«Vi ville samle opp dette gamle stoffet og gjøre oss ferdig med det. En oppsummering av det vi gjorde i 70-årene slik at vi får klare perspektiver på hva vi vil gjøre i 80-årene» (Bent Åserud til Aftenposten)

I et intervju med Aftenposten i forbindelse med utgivelsen av «Rewind» omtaler Bent plata som en «opprydning».

- Nå har vi holdt på i 15 år og ville samle opp dette gamle stoffet og gjøre oss ferdig med det. En oppsummering av det vi gjorde i 70-årene slik at vi får klare perspektiver på hva vi vil gjøre i 80årene, sier Bent til avisa.12

Og det skulle ikke gå lenge før «de nye perspektivene» ble synlige. For mens det hadde gått åtte år mellom albumene

«Communications» og «Rewind» er det bare ett år som skiller «Rewind» og etterfølgende «Forbudte formiddagstoner». Dette skulle vise seg å bli Junipher Greenes siste utgivelse med nytt stoff. Samtidig ble det deres første med norske tekster.

12 Aftenposten, 11. juli 1981

109

Mye av æren for overgangen til norsk kan tilskrives Jørun Bøgeberg og kanskje hadde også bedriften Norske Frø noen grønne fingre med i spillet. I hvert fall hadde Jørun sommerjobb der, og han forteller at mange av tekstene vokste fram mens han var på jobb. Mens det som ble platas største hit, den sommersløye reggaelåten «Slaraffenliv» ble til på ferietur i Hellas.

– Da vi var ferdige med «Rewind» var vi så tette at det var lett å lage «Forbudte formiddagstoner», sier Jørun som samtidig antyder at overgangen fra engelsk til norsk bare var «noe som skjedde».

– Det lå ingen strategisk plan bak det vi gjorde på den plata. Det var nok helst et resultat av litt leken nysgjerrighet.

– Jørun var viktig for «Forbudte formiddagstoner», bekrefter Lars, mens Bent og Geir utdyper:

– Han kom inn med sin fretless bass som ga oss en ny sound, samtidig som han skrev tekster av det absurde, humoristiske slaget. Og det tok Junipher Greene i en helt ny retning. Vi hadde alltid vært dønn seriøse, så kommer vi plutselig med en nyveivskive på norsk med humoristiske tekster!

Forbudte formiddagstoner forvirret fansen

«Det var polstreik da «Forbudte formiddagstoner» kom ut, og vi arrangerte sleppfest med gratis børst. Likevel gadd nesten ingen journalister å komme» (Bent Åserud)

Overgangen var likevel ikke bare enkel. Junipher Greene hadde etablert seg som et progrockband i hippietida et tiår før, og mens gamle fans kunne ha trøbbel med å identifisere seg med den nye retningen, avfeide mange andre bandet som gamle rockedinosaurer uten relevans i en tid der pønkere hadde ryddet vei for nye strømninger og den norske nyveiven hersket.

– Jeg var stolt av å spille materiale fra vår nye plate, selv om publikum var forvirret, fastslår Jørun.

Mens Bent innrømmer at plateslippet ble en nedtur. Og illustrerer med et minne fra selve lanseringsfesten på en klubb i Oslo.

– Det var polstreik da «Forbudte formiddagstoner» kom ut, og vi arrangrte sleppfest med gratis børst. Likevel gadd nesten ingen journalister å komme, med to fra musikkavisen Puls som unntak. Men da vi begynte å spille orket de ikke en gang å komme inn i konsertlokalet for å høre på oss. De ble i det andre rommet og fortsatte å drikke. Det såret oss.

For å illustrere stemningen som rådet rundt «Forbudte formiddagstoner» ytterligere forteller Bent at «Forbudte formiddagstoner» ikke ble dårlig mottatt. Den ble bare ikke mottatt i det hele tatt.

– Null respons. Ingen plateanmeldelser.

Men akkurat der må vi arrestere Bent. For da vi 40 år etter sjekket avisarkivet i Nasjonalbiblioteket fant vi i det minste tre positive anmeldelser, blant annet en av Sigbjørn Nedland i Fædrelandsvennen. Under tittelen «Junipher Greene – ny vår» skriver Nedland at «det er tydelig at Junipher Greene følger med tiden og tar opp i musikken nye tendenser og påvirkninger. «Forbudte formiddagstoner» er en plate som godt forsvarer betegnelsen «moderne urban rockemusikk», rytmisk, velspilt, med fornuftig balanse mellom synth/elektronikk og vanlige instrumenter, og med mye bra musikalske ideer. Som så mange andre har også Junipher Greene gått over til å synge på norsk, og det fungerer også bra».13

Slutten nærmer seg

«Når responsen på vår siste plate, som vi selv syntes var god, i tillegg uteble, var det naturlig å stille seg spørsmålet hvorfor vi i all verden skulle satse så mye?» (Bent Åserud)

Men, selv om jeg intervjuet Junipher Greene og selv om Sigbjørn Nedland ga tommelen opp for «Forbudte formiddagstoner», stemte nok likevel Bents hovedinntrykk av at ikke altfor mange brydde seg om Junipher Greene. Noe som var med på å framskynde slutten for gruppa.

– Vi opplevde det som om vi hadde hatt en del motgang, og vi merket en viss slitasje. Når responsen på vår siste plate, som vi selv syntes var god, i tillegg uteble, var det naturlig å stille seg spørsmålet hvorfor vi i all verden skulle satse så mye?

Spesielt som Geir og jeg på den tida hadde begynt å skrive filmmusikk og følte stor glede ved det, kommenterer Bent. For allerede på det tidspunktet hadde Bent og Geir skrevet musikk til store filmer som «Hockeyfeber» og «Høvdingen», mens det store gjennombruddet som filmkomponister var rett rundt hjørnet. Musikken på «Orions belte» (1985) fikk både Amandapris og Filmkritikerprisen, og det neste tiåret og vel så det var Geir Bøhren og Bent Åserud Norges klart mest profilerte komponister av filmmusikk.

Jørun innrømmer at han nok ble litt frustrert over at filmbrødrene brukte så mye energi på ting utenfor bandet. Han opplevde det som om de «ikke var helt på hugget».

– Mye av det skyldtes sikkert at Bent og Geir følte at de hadde blitt litt dårlig behandlet av platebransjen, samtidig som det var spennende med de nye utfordringene og mulighetene som filmmusikken kunne by på. Men for meg ble det et tankekors at den gamle besetningen av Junipher Greene spilte både på et Bokklubben-jubileumsarrangement på Jordal stadion i Oslo i 1982 og litt seinere på Club 7s 20-årsjubileum. Det ble litt pussig med en sånn mimregreie. Det var jo et helt annet band enn det som gjaldt anno 1983 og som jeg ville satse på, sier Jørun som i stedet brukte «fritida» til å dra på turné med Jannicke til Nord-Norge samtidig som han både frontet det egne bandet Road og var med i Flax, sammen med blant andre Lars Hesla.

– Alle hadde andre prosjekter som krevde tid og energi, og da interessen for Junipher Greene syntes å være liten bare døde hele greia. Det rant ut i sanden. Det bare ble sånn, oppsummerer Geir og Bent mens Lars nikker bekreftende.

– Jeg kan ikke si at jeg var lei meg da Junipher Greene ga seg. Men når jeg tenker tilbake på årene med dem blir det med stikkord som «prøving, feiling og søking» i positiv forstand. Junipher Greene hadde en åpen holdning til musikk, og årene med dem vil jeg alltid minnes med glede.

Den store anerkjennelsen

«Det er fantastisk å få denne typen anerkjennelse og oppleve at det vi gjorde den gangen faktisk betyr noe fremdeles» (Geir Bøhren til Dagens Næringsliv)

Og der, med den stille oppløsningen i 1984, kunne historien om Junipher Greene endt for godt, mens alle medlemmene gikk videre med andre prosjekt.Men, i musikkens verden er det noe som handler om encore og taktfaste rop om «Mer! Mer!», samtidig som gamle legender surrer videre i underbevisstheten inntil de vekkes opp fra dvalen.

Slik som skjedde med Junipher

Greene, da Dagens Næringsliv sommeren 2007 lot en selvoppnevnt storjury, under ledelse av finansmannen Torstein Selvik, kåre «tidenes beste norske album». En liste som ikke uventet skapte mye diskusjon og der alle slett ikke var helt enige med den litt modne juryen, men hvor faktum uansett gjenstår: Junipher Greenes debutalbum «Friendship» ble plassert helt på topp! Som Norges beste rockealbum noensinne!

– Det er jo fantastisk å få denne typen anerkjennelse og oppleve at det vi gjorde den gangen faktisk betyr noe fremdeles, sa Geir Bøhren da Dagens Næringsliv i juli det året gratulerte ham med «seieren». 14

Hvor vi har satt seieren i anførselstegn etter at Freddy Dahl bestemt minner oss på om at «musikk ikke er konkurranse!»

– Noe som selvsagt ikke forringer den fantastiske følelsen en slik anerkjennelse gir.

Blir overtalt til comeback

Den fornyede interessen for Junipher Greene som DN-kåringen og en nyutgivelse av «Friendship» på CD skapte, fikk hjulet til å snurre videre. Bandet ble invitert på lunsj i Biblioteksbaren på Hotel Bristol i Oslo, der tidligere Høyre-statsråd og leder av tankesmien Civita, Kristin Clemet, samt musikkjournalist og entusiast Tom Skjeklesæther prøvde å overtale Junipher Greene til å gjøre comeback. Begge hadde vært med i storjuryen som hadde kåret «Friendship» til tidenes beste, og «Vi vil høre dere en gang til før det er for seint!», minnes Øivind Vilbo at Clemet og

Skjeklesæther sa.

– Vi var skeptiske, men selvsagt var det morsomt å få en slik henvendelse, kommenterer bandet samstemt.

Skepsisen de følte på handlet både om at alle var opptatt med annet, samtidig som de jo faktisk ikke hadde spilt sammen på «evigheter». Det ville kreve både tid og energi å komme i kampform igjen. Og Junipher Greene-gutta følte ikke at de var i en økonomisk situasjon der de kunne slippe alt de holdt på med, bare for å få tid til å øve seg i form til noen få konserter. Men finansmannen Thorstein Selvik og hans gamle studievenninne fra Handelshøyskolen Kristin Clemet mente dette lille pengeproblemet måtte kunne løses. Clemet fikk jobben med å skaffe sponsormidler, og etter at hun kontaktet DnB Nor-sjef Rune Bjerke kom pengene på bordet. For også Bjerke var fan, og uten å antyde at han personlig involverte seg i saken, innvilget bankens kulturfond Junipher Greene 200.000 kroner i sponsormidler, kunne

Dagens Næringsliv opplyse i en artikkel i juli 2008.15

I det samme oppslaget ble Kristin Clemet intervjuet om sitt forhold til Junipher Greene. Og til avisa kunne hun fortelle at hun hadde vært fan siden hun var ganske ung.

– De spilte på ungdomsklubben jeg frekventerte på Torshov. Jeg slet ut flere eksemplarer av plata. Det skyldes jo også at det gikk litt hardt for seg på fest, sier Clemet.

– Kjente du bandet?

– Jeg kjente dem litt, men til min store skuffelse husket ikke de det. Jeg var jo bare en av mange.

– Du var groupie?

– Det ordet har flere betydninger, men jeg var det i betydning fan. De var veldig kjekke.

Det er de den dag i dag. De appellerer til kvinner på min alder, fastslo Clemet i DN-intervjuet.

Måtte øve mye Med den økonomiske støtten fra DNB i ryggen, lot den klassiske utgaven av Junipher Greene seg overtale til et comeback sommeren 2008, med Jon Willy Rydningen som erstatter på keyboards for Helge Grøslie som av helsemessige grunner måtte melde pass. Og lørdag 2. august 2008 var det endelig dags for den (nesten) klassiske Junipher Greene-besetningen å entre scenen på Storåsfestivalen i Trøndelag. På repertoaret sto ikke uventet «Friendship» i sin helhet. Ifølge Freddy øvde de «over 200 timer» i forkant av konserten, mens Geir demper anslaget litt ved å spesifisere øvingen til «42 ganger, hver gang mellom to og tre timer». Mye øving ble det uansett, og ikke minst for Geir ble det en fysisk kraftanstrengelse, etter nesten ikke å ha sittet bak trommene «på flere tiår».

Noe av sponsormidlene brukte de også til å leie seg inn på spillestedet Fabrikken på Grünerløkka i Oslo. Der kunne de både øve på en ordentlig scene, og som en generalprøve invitere inn litt over hundre venner og kjente til en lukket konsert. Det funket så bra at kvelden ble en udiskutabel opptur. Men da de endelig var klare for Storås, ble opplevelsen likevel en liten nedtur.

– Det var veldig gøy å være tilbake, og vi funket godt sammen på scenen. Men regn og surt vær la en liten demper på publikum, konstaterer Bent nøkternt.

Flere konserter

«Når du kommer sammen etter 30 år fra hverandre, er det som om du blir 15 i hodet igjen, og på scenen glemmer man alt gammelt grums. Vi hadde jo så mye felles at det føltes godt å komme sammen igjen» (Geir Bøhren og Bent Åserud)

Etter Storåsfestivalen fulgte konserter både på Down on the Farm- festivalen utenfor Halden, i Trondheim, på Ramme Rock ved Drøbak og Rockefeller i Oslo i september. Samt noen flere. Men ikke så altfor mange.

– Det skulle ha vært en turné, men det var ikke så lett å få til. Etter å ha vært borte i over 30 år, var det naturlig nok ikke altfor mange som kjente oss på den tiden, kommenterer Geir som sammen med Bent reflekterer litt rundt bandlivet etter comebacket.

– Det er ikke uten grunn at et band blir oppløst, og heller ikke Junipher Greene var helt konfliktfrie. Men når du kommer sammen etter 30 år fra hverandre, er det som om du blir 15 i hodet igjen, og på scenen glemmer man alt gammelt grums. Vi hadde jo så mye felles at det føltes godt å komme sammen igjen, men etter hvert blir man jo minnet på hvorfor man en gang ga seg.

Det blir man kanskje, men har Junipher Greene gitt seg nå? Tja... I tiåret etter comebacket er det blitt om lag 20 konserter, med den siste på Gregers i Hamar kort tid før pandemien. Så får vi se om det blir flere konserter i tiden som kommer.

Vi som kom inn med Rewind

Av Atle Hamar

Er du født på 50 eller 60-talet i Norge, er det stor sannsynlegheit for at du i ungdomstida opplevde eit eller fleire av dei store norske banda live, enten det var på Club7 i hovudstaden, eller på eit av dei mange samfunnshusa kringom i landet, som mitt lokale «Gjesthalla» på Vassenden i Jølster. På desse scenene nådde norsk rock sitt breie publikum og med auka platesalg som resultat. Turneverksemda var omfattande. 17 år gamal vart eg ansvarleg for bookingen i Gjesdal Ungdomslag, og vi arrangerte konsertar og fest i samfunnshuset 1-2 gonger i månaden. I mitt nærmiljø spelte Aunt Mary, Høst, Saft, Prudence, Popul Vuh, Sambandet, Terje Tysland og fleire gode regionale band. Junipher Greene kom aldri til scenene i Jølster, men dei var i Sogn, og i Sogndal hadde dei ein svært vellukka konsert i samfunnshuset Solhov kring 1970.

Våren 1982 var eg russ på Førde Gymnas. Eg hadde studietime, sat på biblioteket og førebudde den komande engelsk eksamenen. I tidsskrifthylla fann eg bladet Lyd & Bilde. Eg bladde opp til sida for platemeldingar. Rewind fekk der svært god omtale, og anmeldar konkluderte også med at det var ein styrke for utgjevinga at «Take the road across the bridge» frå Friendship var med som bonusspor. Eg vart så nysjerrig at Rewind vart kjøpt umiddelbart, og delt med mine beste «progkompisar» på Vassenden, Henning Finstad og

Ole Petter Paulen. Junipher Greene vart såleis oppdaga gjennom Rewind av oss som var født på midten av 60-talet og budde langt unna Club7.

«Så dere kom inn til Junipher Greene med Rewind!»

Bent Åserud’s ord i lunchen var omtrent slik, når vi første gang henta Junipher Greene til Sunnfjord og Førde i 2016. Det var omtrent som ei lita nyheit for Bent og resten av bandet at det var der det starta for oss. Slik var det, og eg veit at også andre hadde denne inngangen til Junipher Greene. Gjennom 80-talet jakta fleire av oss febrilsk etter gode brukteksemplar av Friendship. Kvar einaste tur til Oslo vart krona med ein tur innom Ringstrøms

Antikvariat i Ullevålsveien, men det var håplaust å finne denne skiva. Vi høyrde også at Friendship gjekk for 10 000.-kr i bruktmarkedet. Det var jo definitivt utanfor rekkevidde økonomisk for dei fleste av oss i dei dagar. Kassetten vart redninga. Min studiekompis Jan Morten Loftesnes var den som hadde eit orginaleksemplar av plata. Jan Mortens eksemplar vart såleis kopiert over på kassett til heile min vennegjeng. I dag kan vi vel seie at dette var den tids fullt ut aksepterte piratkopiering. Eg vil i denne kontekst nemne at i 1983 fann eg 3 eks av «Communications» i billigsalgshylla på Narvesen i Førde til 10 kr stykket. Eg kjøpte alle 3, og forsynte Henning og Ole Petter med kvar si. Ei investering som står seg godt i forhold til verdiutviklinga fram til i dag.

I 2015 feira Junipher Greene 50 års jubileum på Cosmopolite på Thorshov. Ole Petter, Henning og eg reiste. Det var vel då, under frukosten morgonen etter på Raddison Hotel i Nydalen, at vi berre bestemte oss: Junipher Greene skal til Sunnfjord neste år. .. juni 2016 kom bandet med Valborg og turnebussen til Jølster og

Førde. Mor til Ole Petter, Halldis, eig kanskje ein av dei flottaste eigedommane i Jølster og Sunnfjord, med ein hage som grensar ned til Jølstravatnet. Lokalt blir den kalla «Edens hage.» Ole Petter, kona Kjersti Larsen Grimelandshaug og mor Halldis diska opp med ein fantastisk brunch med lokal spekemat og heimelaga kreklinglikør, og Freddy Dahl kommenterte at han ikkje hadde forventa å få servert det italienske favorittølet på ein hagebrunch i Jølster. Vel, Ole Petter er jo viden kjend for si grundigheit og gode evner til research. Det var uansett ei flott opplading til kveldens konsert. Jølster viste seg fram med all si prakt i eit nydeleg sommarver.

Sunnfjord Hotel i Førde var konsertarena, og vi hadde lagt det det opp slik at vi også tok inn i programmet det beste lokale rockebandet etter vår meining frå 70-talet, Lula Mae, som hadde hatt reunion året før. Lula Mae var eit Aunt Mary inspirert band, og det låt heller ikkje verst når dei dro i gang med «Join in the crowd». Det tok 51 år før Junipher Greene kom til Sunnfjord og Førde, og Friendship vart framført med eit engasjement frå bandet som smitta over på publikum. Det vart ein uforgløymeleg kveld, der vi også fekk eit par ekstranummer, som JG spelte for første gong sidan 60-talet.

To år seinare var vi gang igjen. Vi inviterte JG til den nye Larris Scene på Sunnfjord Hotel i 2018. Hotellet åpna i 2017 Larris Scene, eit svært godt konsertlokale som kan minne om ei mindre utgåve av Rockefeller. 8.september 2018 leverte bandet ein ny strålande konsert, der stemninga steig heilt oppunder taket, og lyden i dette lokalet var jo betydeleg betre enn ved førre konsert. Vi som kom inn med Rewind, sette også stor pris på at dei framførte Al Koopers «I cant keep from crying» som ekstranummer.

Ein flott gest til «Rewind-gjengen». Tradisjonen tru varta vi opp med litt kultur i forkant, og vi var i Astruptunet, med påfølgende lunsj i Hamarsbakken, ein flott eigedom på sørsida av Jølstravatnet, der historisk miljø med 16 gamle hus og ei elv gjennom tunet skapte ei magisk ramme i forkant av Junipher Greene’s andre opptreden i Sunnfjord. Eigar her er svoger til artikkelforfattaren, og det vart denne gongen varta opp med heimelaga ungarsk gulasj med tilhøyrande ungarsk kvitvin, og lokalprodusert Jølstraøl.

Tom Skjeklesæther og Eirik Moseveen var i si tid dei drivande kreftene bak musikkbladet BEAT. Vi møttest relativt hyppig på 90talet, og dei kommenterte ofte at dei mest ivrige, engasjerte, og dedikerte lesarane av bladet, kunne dei finne i ei kvar bygd kringom i landet. Eg kan stadfeste dette. På Vassenden i Jølster, der eg vaks opp, og no bur, var det betydelege vinylsamlingar med stor andel progrock. Folk møtte opp når det eine store norske bandet etter det andre spelte i Gjesthalla. Vi kunne vere 4-500 inne salen, der vi hadde tett kontakt med scena. For ei tid, og for nokre kulturelle opplevingar! Vinylen og musikken skapte venskap, nye nettverk, og var i seg sjølv ei felles kulturell kraft. På den tida kjente vi betre Aunt Mary, Popul Vuh og Saft enn Junipher Greene, som var ei litt fjern men likevel lysande stjerne som vi kjente til- på avstand.

2018 fekk vår ven frå oppveksten Henning Finstad kreft. Den siste konserten han fekk med seg, var nettopp Junipher Greene konserten på Larris Scene.

Han var akkurat då i sopass god form at han kunne vere med ut. Han sa meir enn ein gong, at dette var ei fantastisk oppleving i ei elles trasig tid. Lyrikken i tittelsporet «Friendship» fortel soleis det meste om kva det uansett kan handle om enten du er bandmedlem eller med i ein gjeng som veks opp med felles interesser.

Friendship my friends…

Takk til alle som har bidratt til boken: Leif Gjerstad, Atle Hamar, Bjørn Saastad og kjente og ukjente fotografer.

En spesiell takk til Sten Olav Helgeland for hans entusiasme og positive gjennomførings evne. Uten han ville denne boksen ikke blitt noe av.

Vi i Junipher Greene ønsker også å takke alle de roadiene og «good hands» som har stått på og hjulpet oss i alle disse årene. Det var lite penger og hardt slit, men vi hadde også my moro.

Så Valborg, Jon-Willy, Hippie-rust, Affa, Chips, Ivar, Torsen, Helge

B., Jassa, Hans Cato, Tiffen, Oddemann, Ro-roar, og alle dere andre - tusen takk for hjelpen og følget!

Hilsen gamle og fremdeles aktive medlemmer i Junipher Greene.

Det du nå har anskaffet deg, er ikke kun noen vanlige vinylplater pakket fint inn i en boks, men også en del av norsk musikkhistorie. Junipher Greene er et av de først norske band som eksperimenterte med alle former for musikk, som jazz, blues, folk, klassisk. Deres første album «Friendship» er et bevis på det og er av mange betegnet som det viktigste rock album produsert av ett norsk band. Dette var i 1971, nå over 50 år siden, står fremdeles dette albumet som en bauta innen norsk rock.

Dette har vi markert med å lage denne jubileums boksen. Under en konsert i Haugesund i 2015 fikk jeg den glede å bli kjent med bandet og påtok meg den oppgaven å jobbe med en ide å utgi denne boksen. Det har i ettertid vært en glede og fornøyelse, men selvsagt også gitt meg store utfordringer under prosessen med å få istand dette produktet. Jeg har bannet mye og lært mye. Nå ligger det klart i hyllene og bare venter på å bli fremført i de 500 hjem. Jeg ønsker å takke alle i bandet for at de gav meg en sjanse til å gjøre meg ferdig.

Det er mange som jeg ønsker å takke, b. la. Per Ole Hagen og Thor Egil Leirtrø for foto, Morten Lund og Leif Johansen for mastring, Cecilie Corneliussen hos Universal Norge, Sigve Håland og Oddrun

Jøssang hos T-Time, Daniel Engen hos D2 Merch, Jock Loveband hos Urban Sound Studio, Leif Gjerstad for manus til boken, Ørjan, Helge og Irene hos HBO Novaprint, Jan Sverre Samuelsen for sine ideer med DVD`en, Jenny Myrland Johansen hos NOPA, Tore

Ylvisaker hos Jester Records, Mats og Tommy hos Oslo Session, Bjarne Stenslie hos Oslo Klang og alle musikere som har besøkt Junipher Greene opp gjennom årene og så må vi ikke glemme alle kunder som har gjort det økonomisk mulig for oss (uten salg, ingen boks). Jeg oppfordrer alle til å kjøpe 2 utgaver, en delux og en vanlig, så kan du selv velge hvilken utgave du ønsker å spille, samt en til oppbevaring. Denne boksen vil vokse i verdi.

Sten Olav Helgeland