Page 1

TOMAS SJÖDIN:­ Trives i ubalansen KLOSTERHVERDAG: Hektisk mellom tidebønnene STILLHET: Polfareren og presten har lært av naturen

tørst VÅR 2017 ET MAGASIN UTGITT AV

Haddy Njie

teller seire for første gang i sitt liv

Tema: Balanse


Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. + 47 23 33 17 00 areopagos@areopagos.no Annonser: Tlf. + 47 23 33 17 00 Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.no

LEDER

Det falske balansepunktet FOR MANGE VAKSNE treffer omgrepet «indre ro» ein djup lengt etter noko dei føler manglar. Ein pause frå uroa på innsida. Eit drivanker når det blæs opp på livets fjord. Eller ein trygg kjøl under båten. Den store interessa for ulike meditasjonsformer, anten det er mindfulness eller yoga, kan vera eit teikn på nettopp det. Me lengtar etter balanse i tilveret.

Samstundes er det kanskje nettopp fordi me er gjennomsnittlege, norske middelklassemenneske, at me har tid til å kjenna etter «ubalansen». Sett med globale briller lever me ikkje berre på toppen av kransekaka, men på toppen av kakepynten. Det som er livsutfordringar for oss er fjerne draumar for andre. Men uansett om ein står øvst på kaka eller på nedste kranse-kakering, så er det kanskje dei same grunnleggjande tinga me strevar med: helsa, relasjonar til andre menneske, lommeboka, taket over hovudet, tida som går, meininga med det heile. Tryggleiksinstruksen i flykabinane har blitt livsvisdom for nokon av oss: «Ta først oksygenmaska på deg sjølv, før du hjelper andre.» Ein må vera god mot seg sjølv, før ein har noko å gi andre. Kanskje har dei opplevd å slita seg ut som omsorgspersonar. Kanskje har dei sjølv fått for lite godleik tidlegare i livet, slik at lageret på innsida kjennest for lite til å dela av. Det er mange som har hatt godt av å høyra at ein må hugsa å ta vare på seg sjølv også, ikkje berre tenkja på dei rundt. Men problemet i samfunnet generelt ser ikkje ut til å vera at me bryr oss for mykje om andre.

Bidragsytere i denne utgaven: Pétur Níelsson, Ida Marie Haugen Gilbert, Dorthe Karlsen, Marie Sjøvold, Ray Simpson, Tom André Haaland, Notto R. Thelle, Marie Farstad, bror Haavar Simon Nilsen, Trygve Skaug, Elin Kåven, Line Ørnes Søndergaard, Anna Kristiansson og Raag Rolfsen.

Eg trur ikkje på den typen «indre ro» som handlar om å ikkje bry oss om alt som burde gjera oss urolege. Viss me greier å ignorera medmenneske som lir og natur som blir øydelagt – er ikkje harmonien me då finn eigentleg ein grunnleggjande disharmoni? Hjelper det å finna sitt indre balansepunkt, viss liva våre bidrar til å oppretthalda ubalansen i verda? 


Design/grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Gunnar Grønland/NRK Trykt av Grøset på Scandia 2000, miljømerket papir

Eg trur vel eigentleg ikkje at det er muleg å oppnå ekte balanse – verken i mitt eige, litle liv eller verda som heilskap – før den som er Opphavet og Enden gjenopprettar alt som er i ulage. Men eg trur på å prøva å få livet til å henga saman og vera i ein meir bærekraftig balanse med seg sjølv og alt levande. Ann Kristin van Zijp Nilsen

Bli medlem i Areopagos Vi er en bevegelse for mennesker som ønsker et åpnere rom for tro og vil bidra til mer respekt på tvers av livssyn. Vi jobber for å spre mer kunnskap i kirken og samfunnet: om dialog, om folks åndelighet og om ulike former for kristen trospraksis. Og vi vil gjerne bli flere. Velkommen som medlem! Bare send sms AMEDLEM til 2434, så hjelper vi deg. Du kan også melde deg inn på areopagos.no/medlemskap eller sende e-post til areopagos@areopagos.no Som nytt medlem får du boka «Lykke – Klostervisdom for et godt liv» av Christopher Jamison i gave.

Print: GRØSET™ RD

IC E C O L A

2 tørst VÅR 2017

01

PR

48

2041

Les mer på areopagos.no

B

EL

O

N

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen trospraksis og bistand.

IN T

ED MATT

ER

Magasinet er klimanøytralt.


STEDET: I blant får priorinne Anne Bente Hadland en følelse av flyt og arbeidsro, men det varer sjelden lenge.

12

Foto: Dorthe Karlsen

«Ingen som har vært ute i naturen over tid er ateister» Erling Kagge, polfarer og forlegger

VÅR 2017 4 VOX POPULI: Hva gjør du for å finne balanse i livet ditt?..................................................................................................... 8 VANNHULL: Ray Simpson om rytme og balansekunst ........................................................................................................... 20 ANBEFALT: Bøker, musikk og foto som skaper balanse ......................................................................................................... 22 AREOPAGOS: Møt kinesiske prester på retreat i Hongkong ................................................................................................ 28 HADDY NJIE: Forvalter større verdier enn noensinne ...........................................................................................................

FÅ GRATIS abonnement på

torstmag.no

tørst VÅR 2017 3


«

HVERT JA ER ET NEI TIL NOE JEG ALDRI FÅR IGJEN

DELER INN: Haddy Njie gjør aldri mer enn én ting om gangen. «Den timen jeg skal jobbe med noe, blir fullstendig spist opp om jeg begynner å tenke på alt annet.»

4 tørst VÅR 2017

Prøver å


komme ut i pluss Haddy Njie forvalter større verdier i tidsregnskapet enn noensinne. TEKST PÉTUR NÍELSSON

:

FOTO NRK/ANNE LIV EKROLL

– Regnskapet er mitt zen-arbeid. Det er trivelig å drive med. Det er lite i Haddy Njies liv som passer inn i excelark. Men økonomien gjør det. Alle utlegg og honorarer har en plass. I en kolonne. – Hoveddokumentet i livet mitt heter balanse. Nå skal jeg snart gjøre alt om til ryddige PDF-er og sende til regnskapsføreren min. Det gleder jeg meg til. TIDSREGNSKAPET. Programlederen, artisten og forfatteren prøver å gjøre det samme med tiden sin. Å putte alt inn i kolonner. Å fordele og regne ut og komme ut i pluss. Spesielt nå. For i tidsregnskapet forvalter hun større verdier enn noensinne. – Jeg har alltid vært veldig bevisst på at hvert «ja» er et «nei» til noe annet. Før var det et nei til tid foran TV-en, eller til nok søvn. Nå er hvert «ja» et «nei» til noe jeg aldri får igjen. Datteren Marie er ti måneder. For tiden er hun hjemme på dagtid med faren, arbeiderpartitopp Trond Giske. Njie stod opp ekstra tidlig i dag, for å få tid med dem. – Jeg fikk sagt ordentlig ha det. Det var kos. Og det var litt grining. – Er det litt fint også? – At hun griner? Nei. Jeg hadde syntes det var fint om hun bare snudde ryggen til. Jeg er usedvanlig bevisst på at barn bare er til låns. Jeg har ikke noe behov for at noen trenger meg. Men så, som hun gjør hver gang hun sier noe skråsikkert, tar hun raskt forbehold. Nyanserer og balanserer. – Vi får se. Jeg har sagt sånne ting før, og så fått dem i trynet. BARNEMAT. Og hun er ikke så kald og rolig som hun kan virke. Etiske barneklær i klimanøytral bomull og riktige leker vaker i bevisstheten. En bok

hun tidligere har ledd av, om økologisk barnemat laget fra grunnen, ble alvor etter at hun selv ble mamma. – Jeg tror den er laget bare for å gi folk dårlig samvittighet. Men jeg prøver å holde meg fornuftig. – Hvordan finner du balansen? Hva bruker du som vater? – Jeg prøver å huske at jeg ikke alltid kan beskytte henne. Og at tiden jeg bruker med henne er viktigere enn at jeg lager alt fra grunnen. – Føler du at du lykkes? – Nei! Nei, selvfølgelig ikke. Hun ler nesten av spørsmålet. Før hun balanserer igjen. – Jeg har blitt flinkere til én ting. For første gang i mitt liv teller jeg seiere. Man får jo til ting hver dag. Det er viktig å gi seg selv sånne mikroanerkjennelser. KONTROLL. Inndeling er også viktig. Selv om hun jobber med tusen ting til enhver tid, klarer hun ikke mer enn én ting om gangen. – Den timen jeg skal jobbe med stemme, eller regnskap, blir fullstendig spist opp om jeg begynner å tenke på alt annet jeg også driver med. Og det gjelder morsrollen også. Hun jobber aldri ved siden av, når hun er sammen med datteren. Og hun kan ikke tenke for mye på datteren når hun jobber. – Kan inndelingen bli for rigid? Går du glipp av følelser? – Absolutt. Jeg er ekstrem. Men det er verdt det for å ha kontroll. Balansen på hjemmebane opprettholdes ved at mannen er hennes rake motsetning. – Trond er et kaosmenneske som bare tar ting som de kommer. Han er tilstede i øyeblikket. Veldig zen. Mens jeg lå våken en natt nylig og bekymret meg for en overgang mellom to jobber en gang i august. tørst VÅR 2017 5


HADDY NJIE (38) • programleder i NRK, utdannet journalist • har gitt ut fire plater som soloartist • skrevet barnebok, teaterstykke og lettlestbok • vokste opp på Kolbotn i Oslo med norsk mor og gambisk far • debuterte som programleder i Midt i Smørøyet i 1990 • har ledet seks utgaver av TV-aksjonen, flere idrettsgallaer, grunnlovsjubileet, minnemarkeringen i Oslo en måned etter terrorangrepet i 2011 og minnekonserten året etter • er samboer med nestleder i Arbeiderpartiet, Trond Giske og mor til Maria (2016)

HELLIGHETEN. Det var kaosmennesket Trond Giskes tro som gjorde at de døpte datteren. Haddy er ikke «ikke-religiøs», men sier det er vanskelig å forholde seg til noen bok. – Så det var en stor prosess for meg. Jeg snakket tre ganger med Tor Singsaas [biskopen i Trondheim] om det. Og kom frem til at at hun skulle få ta del i det fellesskapet, selv om ikke jeg gjør det. – Hva sa han? – Han sa at i kirkerommet tar du inn det du vil ta inn. Vi ønsker deg velkommen. Og den helligheten du vil ta inn er din. Trond Giske er den mest engasjerte troende i sin familie. Haddy Njies familie består av muslimer, ateister og en som er «semi-russisk ortodoks». – Å se dem alle sitte i Nidarosdomen. Like rørt. Det var så voldsomt og så fint. Det kunne kanskje ikke vært noe mindre enn Nidarosdomen. For Njie er en slags kongelig innen norsk TV. Det er hun som tar seg av de store anledningene. Både det morsomme og det veldig alvorlige. Melodi Grand Prix. Den første minnekonserten etter 22. juli. TV-aksjonen. Kvelden før kvelden. Idrettsgallaen. Grunnlovsjubileet. – Jeg er helt overveldet over at jeg i alt jeg driver med får jobbe med de beste som finnes. Det er sprøtt! – Tror du ikke mange ville tenkt det samme om å jobbe med deg? – Jo. Jeg må bevisst balansere mitt eget selvbilde mot måten andre ser meg. Jeg tenker alltid at jeg er en underdog. At de flinke menneskene sitter og lurer på hva jeg gjør her. Men hvis jeg oppfører meg som en som har masse å bevise, blir jeg bare slitsom og vanskelig. Og virker arrogant når jeg er sky. PÅ TYNN IS. For hun har etterhvert måttet godta at andre synes hun er flink. Men hun blir ikke overbevist selv. – Jeg føler at jeg går på tynn is hele tiden. Og hver gang jeg lykkes med noe føler jeg at jeg på et eller annet mirakuløst vis har klart å finne veien akkurat der den var tykk nok. – Når er isen tykkest? – Jeg har i det minste et papir på at jeg kan journalistikk... Jeg går til jobb med mest glede når jeg skal sitte sammen med en god redaksjon og forberede noe. Ingen bilder. Ingen terningkast.

6 tørst VÅR 2017

Bare lage noe som er bra. Men jeg er ikke masochist. Jeg trenger den synlige delen av jobben også. Til høsten blir hun veldig synlig. 30.000 har allerede kjøpt billett til Les Miserables. For en som aldri har sunget på musikal-måten, er det hardt arbeid å forberede og trene stemmen. Noen dager øver hun ikke, fordi hun ikke orker å føle seg så utilstrekkelig. – Det høres jo fryktelig prosaisk ut. Jeg har fått en fin rolle, men sitter og tenker på at jeg ikke klarer det. – Du tenker mye på hvordan du selv tenker. – Jeg mentaliserer hele tiden. – Er det derfor det ikke finnes en eneste overskrift der «Haddy tar oppgjør med...»? – Man må jo føle at man har en slags fasit på ting om man skal ta et oppgjør. Jeg kan føle at jeg tar et oppgjør med noe, men underveis legger jeg inn så mange forbehold at det aldri blir dekning for «slakter», «raser» eller «tar oppgjør» i overskriften. RASISME. Selv ikke da hun fikk en rasistisk melding på Facebook og hele Norge var sjokkert. En mann som også har kalt en TV2-reporter «muslimjævel» på direktesendt TV, kalte Njie en «motbydelig halvape.» Hun svarte ikke. Kommenterte bare at folk flest er ålreite. – Man kunne jo få inntrykk av at jeg nesten ble drept på nett. Men det kostet meg egentlig ingenting. Jeg tok heller ikke noe oppgjør med hetsen, for jeg får massevis av beskjeder og brev, men har bare fått én sånn melding. Hun understreker at hun ikke leser kommentarfelt. – Mitt oppgjør kunne kanskje være å si at folk stort sett er veldig hyggelige. Men det ville være å avfeie de som blir utsatt for masse hets. – Seriøst? Opplever du virkelig så lite hets selv? Du er ikke hvit. Du ledet grunnlovsjubileet! Du er sammen med en arbeiderpartitopp! Jeg klarer nesten ikke å tro på deg. – Jeg er jo så gjennomnorsk. Og programmene jeg lager er så gjennomnorske. Min teori er at folk har glemt at jeg ikke er hvit. Men hadde jeg gått med hijab hadde jeg helt sikkert fått en helt annen behandling.


«

JEG FØLER AT JEG GÅR PÅ TYNN IS HELE TIDEN

POPULÆR: Haddy Njie er programlederen for de store anledningene i NRK. Likevel føler hun seg alltid som en underdog.

tørst VÅR 2017 7


vox populi

Balansekunsten i livet Kva gjer du for å finna balanse?

Foto: Arbeidarpartiet

JONAS GAHR STØRE, leiar i Arbeidarpartiet – Eg prøver å ha ei blanding av påfyll og opplevingar, ei blanding mellom det eg må og det eg har lyst til. – Då du var sjef for Røde Kors var det viktig for deg å ha eit tredelt døger for å fungera bra; åtte timar arbeid, åtte timar fritid og åtte timar søvn. Og du ville ikkje at kollegaene dine skulle jobba for mykje overtid. Tenkjer du framleis slik? – Ja! Nå blir det ikkje akkurat åtte-åtte-åtte, men det er viktig å tenkja at det er tre deler. Eg er ikkje ein som sit på kontoret meir enn eg må. Og ikkje medarbeidarane mine heller. Det gjeld å finna balansen mellom dei tre delane, då blir ein også betre i kvar av dei. Det handlar om bærekraft.

FATEMA AL-MUSAWI, student og ungdomskoordinator på Kirkelig dialogsenter Stavanger

Foto: privat

– Når ting er litt vanskelege eller eg har for mange ballar i lufta, hender det at eg seier eit spesielt vers frå Koranen inni meg. Det er opningsverset i den faste bønna. Då føler eg meg meir avslappa og finn den indre balansen. Det er eit vakkert og enkelt vers. Eg synest det er godt å ha det liggjande i bakhovudet, når ein vil komma i kontakt med Gud, anten ein har lyst til å takka for noko eller be for noko ein ønskjer skal gå bra. Når det gjeld den ytre balansen, mellom meg og andre, så har eg alltid «den gylne regelen» i bakhovudet. Den betyr mykje for meg. Eg er opptatt av at det skal vera harmoni, og ikkje mykje drama, mellom venner og andre rundt meg. Den gylne regelen, om at du skal gjera mot andre det du vil at dei skal gjera mot deg, er noko me alle har felles, uavhengig av kva livssyn me har. Det synest eg er så fint.

8 tørst VÅR 2017


– Eg begynner dagen med «sivdnidit» i Jesu namn. Sivdnidit betyr «å velsigna» på nordsamisk og kan også bety «skaping». Det er ein gammal religiøs praksis, ei form for bønn der me opnar opp for positive tankar for oss sjølv og andre. Eg har lært bønneforma av foreldra mine, som lærte det av sine foreldrer. Slik har det vore i generasjonar, dei yngre lærer det av dei eldre. Ein brukar gjerne sivdnidit i daglegdagse situasjonar før ein går i gang med dagens arbeid eller viss ein treng eit modig hjarta. Velsigning bind oss saman med menneske som har levd før oss, sjølv om kvardagen vår er annleis enn han var i tidlegare tider.

– Musikken hjelper meg til å finna den indre balansen. Eg har ei eiga evne til å stenga ute vonde ting gjennom musikken. Ein kan ikkje skapa musikk om ein er bitter. Eg speler elgitar

WASIM ZAHID, tv-lege, hjartespesialist og forfattar – Ein gong spurde eg den franske professoren Philippe Legrand, ein av verdas framste kosthaldsforskarar om kva ein bør eta for å halda seg frisk heile livet. «Un peu de tout», svarte han – litt av alt. Det korte svaret seier eigentleg svært mykje. Det handlar om å finna balansen i livet. Fornuften, middelvegen. Verken for mykje eller for lite. Ikkje overdriva, men heller ikkje oversjå. Viss eg skal svara på korleis eg og andre kan finna balansen, halda seg friske og leva godt, då velgjer jeg Legrand sine ord: Litt av alt.

XIDA CHEN, pastor for den nordisk-kinesiske kyrkja i Oslo

Foto: Tone L. Walgermo

– Det er eit bra spørsmål! For meg er Gud som eit fjell, ei klippe, som eg byggjer livet mitt på. Det gir meg balanse. Derfor er det viktig for meg å ta meg tid til personleg stillheit kvar dag, lesa i Bibelen, tena Gud og vera aktivt med i kyrkjelyden sitt liv. Men balanse er også fysisk og psykologisk. Derfor slappar eg også av og joggar rundt Østensjøvannet der eg bur. Eg er så opptatt, at eg må prioritera kvile og familieting for å få balanse i livet. Familien veldig viktig for meg, både nærfamilien med kona og barna her heime, og fjernfamilien i Kina. Det er veldig lett å halda kontakt med søsken og andre gjennom WeChat-appen. Og så er jo mat viktig, når ein snakkar om balanse. Å eta passe mykje. Eg veg litt for mykje, men når det er fastetid, brukar eg å fasta kvar fredag. Det gir meg meir konsentrasjon om det eg trur på og når eg ber. Så faste er bra både for kroppen og det åndelege livet.

Foto: Tørst

– Eg er i balanse når eg lyttar til meg sjølv. Til det eg treng, det eg har lyst til og det som gir energi. Når eg gløymer det blir eg ikkje så glad, og er ikkje ei like god utgåve av meg sjølv. Eg er i balanse når eg er heime med sambuaren min og katten vår. Eg er i balanse når eg er stader der luktene er annleis, menneska snakkar eit anna språk, der sosialt samvær står høgt på agendaen. Eg er i balanse når eg har jobba lenge og mykje med eit prosjekt og ser at det blir vellukka. Eg er i balanse når eg formidlar slam-poesi eller andre historier frå scena. Eg er i balanse når eg tør å leva her og nå, og ikkje jagar etter det som ikkje er.

RAVDNA TURI HENRIKSEN tolk og bibelomsetjar

Foto: Nina Ruud, Kagge Forlag

Foto: Dag Kjær Smemo/Bibelselskapet

Foto: Bjørn Molstad

HANNAH WOZENE KVAM, artist, skribent og kulturog nærmiljøleiar

BØRRE (BOSSE) LYSNES HANSEN, musikar

og har hatt ein del spelejobbar. Og så driv eg med yoga heime. Det lærte eg av ein yogi, då eg var med i Ananda Marga-rørsla på Kongsberg. Der kunne eg gå inn i djup transe, og yogien tok oss med på sjelelege «reiser». Men han sa at rus øydelegg konsentrasjonen når ein driv med yoga, og det er heilt sant. Bøker er enormt viktige for meg. Eg må alltid ha eit lite bibliotek rundt meg der eg bur. Det handlar også om balanse. Når eg er trist, sint eller for eksempel saknar mor mi – ho døydde då ho var 87 år og det var for tidleg likevel – då har eg bøkene mine. Eg har opplevd mykje i livet, på den harde måten, men eg har alltid landa på beina. Då eg var 16, blei eg mangemillionær, eg arva eit heilt kvartal. Det gjekk ikkje så bra. Men eg er blitt ein verdsborgar. Amsterdam er yndlingsbyen min. Når du står opp og går ut der, treng du aldri å ta på deg noka maske.

tørst VÅR 2017 9


Lar livet svinge Tomas Sjödin tror ikke at det ideelle er å oppnå en konstant balanse i tilværelsen. TEKST IDA MARIE HAUGEN GILBERT

TOMAS SJÖDIN (57) er svensk pastor, foredragsholder og forfatter. Han har skrevet en rekke bøker og er oversatt til flere språk. I Sveriges Radio er han en populær «vinter- og sommerprater». I Norge har han deltatt i NRK-programmet Fyrtårn og vært avisspaltist i Vårt Land. Hans nyeste bok kom på norsk i mars og heter Den som finner sin plass tar ingen annens.

Tomas Sjödin holder foredrag på Areopagos sin sommerfestival i Danmark 30. juni – 2. juli. Mer om programmet i idylliske Haslev på areopagos.dk.

10 tørst VÅR 2017

: FOTO MARIA LINDESKÄR/LIBRIS FÖRLAG

I sommer kommer den svenske forfatteren, pastoren og foreleseren til Areopagos sin sommerfestival i Danmark for å snakke om «Balansekunst», men noen ekspert på det å finne balansen i tilværelsen er han ikke. – Jeg vil ikke være det heller, sier han. – Ikke? – Balanse er et uttrykk jeg har lite til overs for. For meg høres det ut som en forskjønnende omskrivning for «et perfekt liv». Jeg tenker at man skal jobbe hardt når man jobber, og virkelig hvile når man hviler. Jeg trives i ubalansen, der det beveger seg og ting skjer. Men jeg har også begynt å ane at det skjer minst like mye når man gjør ingenting. Så jeg gjør ingenting regelmessig. – Men er det ikke en balansekunst å unngå å overdrive i den ene eller den andre retningen? – Jeg finner ikke en stillhet i midten der. Jeg tror mer på å orke å leve med begge deler samtidig. Livet skal svinge litt, synes jeg. Noe av det vidunderlige i livet er jo nettopp kontraster. Sjödin vil heller ha det, enn å søke etter en slags evig harmoni og balanse. Og for ham kan hardt arbeid være en nytelse, hvis han vet at han kan hvile etterpå.

– Hvis man gjør det en stund, altså har en skikkelig hviledag i uka og holder seg til den, så går det ganske snart av seg selv. Her er det snakk om verdens eldste livsstilsordning: En ordning som fungerer, også fordi den finnes i fellesskap med andre. Men han sliter fremdeles med å få det til selv, det tror han alle gjør. – Det sies at hvis man gjør noe tjueen ganger, så blir det en vane. Det er ikke så dumt sagt. Jeg tror vi gir opp for fort, tenker at det funker ikke. Vi må ha litt utholdenhet.

NØKKELORD. Forfatteren har funnet to nøkkelbegreper som beskriver det som fungerer for ham: regulering og sortering. – Om man skal finne en flyt mellom det å ikke overdrive, men samtidig ikke understimuleres, så må man sette noen regler for eget liv. Altså regulere det. Det kan man bare gjøre selv ut i hva som fungerer for en selv.

SORTERING. Så kommer han til dette med å sortere. Eller beskjære. Siden sønnen til Tomas Sjödin er anleggsgartner, snakker de ofte sammen om beskjæring av trær. – Lar man et tre vokse av seg selv, oppstår det så mange skudd og viltvoksende grener at det ikke blir frukt på det. Det krever pleie å få frem fruktene. På samme måte krever det sorteringsarbeid å finne fram til et holdbart liv. Det handler om å bestemme seg for hva som er viktig og mindre viktig. – Det nytter ikke å gå og vente på at ting skal bli bedre av seg selv. Tenke at det sikkert blir bedre over sommeren, over jul. Man må bestemme seg for et liv som er bærekraftig. Det handler om å finne noe som fungerer for seg selv. For meg fungerer det veldig bra med middagslur på sofaen. Sjödin skal straks kjøre til Småland for å holde nok et foredrag. Men noen forespørsler avslår han til fordel for hviletid. Det er dette han har øvd seg på – å ikke ha dårlig samvittighet for å hvile.

6:1-METODEN. Sjödin forfekter 6:1–metoden: En hviledag i uka. En reell sabbat.

SOFA OG SERIER. Etter jobb i dag skal han slippe alt og kræsje i sofaen foran Netflix–serier. Kanskje


FINNE BÆREKRAFTEN: Tomas Sjödin tror ikke at det nytter å vente på at livet skal bli bedre av seg selv.

etter en hard joggetur, da føles det ekstra godt. – Jeg er en Netflix–elsker. Jeg ser ikke så mye på vanlig fjernsyn, men gjennom spennende serier blir man tatt med inn i en annen verden, og kobler helt ut fra det man ellers gjør. Det er snakk om å gjøre noe helt annet enn det man jobber med. Det er hvile. – Så jeg trenger ikke å lære meg meditasjon og slikt for å prøve å finne roen? – For mange funker nok meditasjon, men for meg passer det å la det komme av seg selv. Hvile for meg kan være å bare gå timer rundt i byen og drive omkring. Man behøver ikke komplisere det så mye. TRO OG HVILE. I Tomas Sjödins verden er tro og hvile «veldig mye i slekt». Han mener at ideen med det åndelige livet er å gi slipp. Ta et steg tilbake og slippe Gud til. Det blir en annen slags åndelighet av det. – Jeg synes vi skal tenke så fritt som mulig rundt hvile. Man vet selv hvordan man hviler best. Og det beste man kan gjøre for troen er å la seg hvile i Gud. Den svenske pastoren mener at kristne for ofte

gjør bønn til et slags arbeid. – Mest av alt er bønn et slags selskapsliv med Gud, sier han og forteller om en jødisk rabbiner som en gang ble stilt følgende spørsmål: Mange av reglene rundt sabbaten handler om hva man ikke skal gjøre – så hva skal man gjøre da? – Ehm, holde hviledagen hellig med kirkegang og andakt, kanskje? – Man skal gjøre noe man nyter, det man vokser av, svarte rabbineren. Sjödin mener at hvis man bare gjør det man nyter, så blir hvile en tristesse. Men hvis man kombinerer disse to – hardt arbeid og hvile, så blir det kreativt. Derfor heter en av bøkene hans Det händer när du vilar (Mens du hviler). Han opplever at hvilen forløser en kreativ kraft, og det tar han på alvor. – Når jeg har skrevet ferdig en bok, så legger jeg meg ned og hviler. Jeg tenker aldri på neste bok. Jeg slapper helt av, ser TV, tar meg en lur uten å styre tankene over på hva jeg skal gjøre neste gang. Det er da det kommer til meg. Det er som når man ber – man må la Gud få komme til.

«

Det krever sorteringsarbeid å finne fram til et holdbart liv

tørst VÅR 2017 11


stedet

Dominikanarnonnene på Livet på Katarinahjemmet har ei innebygd spenning. TEKST ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN

:

FOTO DORTHE KARLSEN

– Jo, det er ei veldig patriarkalsk og hierarkisk styrt kyrkje, innrømmer Anne Bente Hadland lett. Ho er priorinne og leier det katolske klosteret Katarinahjemmet i Oslo. – Samstundes er vegen frå botnen til toppen veldig kort. Mellom paven og søster Mette og meg står faktisk berre søster Else-Britt, seier ho og ser mot sidekvinnene. Alle flirer, for det er sant. Else-Britt Nilsen er generalpriorinne for Noreg og Frankrike. Og ordenen deira ligg direkte under paven, ikkje i det lokale kyrkjehierkariet. FRIDOM. – Historisk sett har klosterlivet var ein fristad for kvinner. For hundre år sidan kunne ei kvinne i tjueåra leia fleire tusen søstrer. Slikt ville vore utenkjeleg elles i samfunnet, fortel Nilsen, som også er forskar og professor II i teologi. – Framleis kan det bety fridom å gå i kloster nokre stader i verda. Men i vår del av verda går du ikkje i kloster for å bli fri frå noko som helst, du har alle fridommar allereie. Men du går heller ikkje i kloster for å leggja band på deg. Du gir livet ditt. Det er det som er kjernen i klosterlivet. Du oppfattar det som svaret på eit kall, seier Hadland. DELER ALT. Det hesteskoforma bordet minner om pultar i eit klasserom. Alt ein ser inne i matsalen, som blir kalla refektoriet, er enkelt og spartansk. Dagleglivet mellom klosterveggene står i sterk kontrast til livet som utspeler seg i Bogstadveien like nedanfor. Måltida skal gjerne vera tause her, men ikkje alltid og ikkje når ein har gjester. Låtten sit laust. Mette Andrésen har fått seg skritteljar for tre dagar sidan og anbefaler det varmt til priorinne Hadland. – Det kunne ikkje falla meg inn, eg blir stressa berre med tanken, seier ho. Katarina Pajchel, som står og smørjer matpakke,

12 tørst VÅR 2017


Majorstua

DU GÅR IKKJE I KLOSTER FOR Å BLI FRI FRÅ NOKO

«

ANNE BENTE HADLAND

PONDUS: Anne Bente Hadland (t.v.), Else Britt Nilsen og Mette Andrésen har kombinert klosterliv med krevjande stillingar og verv i mange tiår.

tørst VÅR 2017 13


PÅ JOBB: Anne Bente Hadland (t.v.) og Dana Benedicta Pawlowicz (i midten) har kontor og atelier i klosteret, mens Katarina Pajchel (t.h.) jobbar på Høgskolen i Oslo og Akershus.

DOMINIKANAR-ORDENEN • består av ordenssøstrer (nonner), -brør (munkar) og lekfolk • kom til Oslo i 1921 og har i dag tre kloster der: St. Dominikus (for ordensbrør), Lunden (for kontemplative ordenssøstrer, dei lever tilbaketrekt med bønn som hovudoppgåve) og Katarinahjemmet (for apostoliske ordenssøstrer, dei har utoverretta verksemd) • blei stifta av presten Dominikus (Domingo de Guzmàn) frå Nord-Spania og godkjent av pave Honorius III i 1216 • breidde seg raskt utover heile Europa og opna kloster i Skandinavia få år etter grunnleggjinga • har alltid hatt ein tydeleg intellektuell og misjonerande profil

14 tørst VÅR 2017

har ei stor pulsklokke på armen. Det er ho som er den sporty blant dei, i følge Andrésen. – Ho joggar for heile kommuniteten. Det er det som er så fint, når ein deler alt, seier priorinna og held seg alvorleg til salen bryt ut i lått. PARTIKKELFYSIKK. Det betyr ikkje Pajchel joggar med flagrande ordensdrakt. Nokre søstrer går med drakt nesten heile tida, mange går ofte i sivil. – Nokon gjer det fordi arbeidet krev det, andre fordi dei er vane med det, som søster Mette. Ho har budd i Frankrike i årevis, og der er det vanleg. Eg er veldig tilhengar av drakt, den skaper identitet og einskap, seier Hadland. Katarina Pajchel har fått på arbeidsklede og skal av stad og undervisa lærarstudentar. Ho har doktorgrad i partikkelfysikk og brenn for naturfag. Det blir ofte lange dagar på høgskulen. – Om ettermiddagen hastar kollegaene heim for å henta ungar i barnehage, mens eg må springa heim til vesper, ler ho. Vesper, kveldsbønna klokka seks, er like obligatorisk for nonnene som morgonbønna, laudes, klokka halv åtte. – For meg blir kapellet eit slags asyl i tid og rom. Sjølv om eposten eg må skriva etterpå kan

fylla tankane i staden for bønna, så er er desse fysiske grensene rundt tidebønnene i alle fall ein start, forklarer Pajchel. VITA MIXTA. I følge priorinna ligg det ei innebygd spenning i det dominikanske ordenslivet. På den eine sida utoverretta verksemd med samfunns-nyttig og forkynnande arbeid – og på den andre sida høge ideal om fellesliv og kontemplativt bønneliv i klosteret. – I middelalderen kalla ein dette eit «vita mixta», eit «blanda liv» med kontemplasjon og aksjon, seier ho. Den balansen, mellom fordjuping i Gud og handling, skal både finnast i klosterstrukturen og i den enkelte sitt liv. – I periodar kan det gå på stumpane, det har eg erfart sterkt sjølv. Og så kan ein i periodar leva litt meir i det ein kanskje tykkjer er ideelt, men det varer jo aldri lenge. Skrivebordet hennar ber preg av ho er litteraturomsetjar, skribent og føredragshaldar. Men som priorinne fyllest dagane av administrative oppgåver og omsorg for søstrene sitt ve og vel. Utan ei stille stund med kaffikoppen på cella før laudes kvar morgon og utan den daglege timen med stille, ordlaus bønn i kapellet, hadde ho ikkje greidd å henta seg inn.


«

KALLET MITT ER Å OPNA MENNESKE FOR EIN RELASJON MED GUD DANA BENEDICTA PAWLOWICZ

– Me er pålagt ein stille time for oss sjølve kvar dag, i tillegg til ein stille dag i månaden og ei stille veke i året – då reiser me vekk på retrett. Det er heilt nødvendig, seier ho. OPNA MENNESKE. Kunstnaren Dana Benedicta Pawlowicz arbeider i eit atelier oppe i studentfløyen på Katarinahjemmet. På veggene heng abstrakte bilde, eit uferdig bispeportrett og mange stilleben – dei siste målar ho igjen og igjen for å «finna fargen på nytt» når ho skal «komma inn i» eit nytt oppdrag. På ein benk ligg nokre trykk til tørk, eitt er av to frukter som heng ved sidan av kvarandre, det heiter «Josef og Maria». Det andre viser to frøkapslar på ein kvist. – Det heiter «Leonard og Marianne». Eg likar par, seier ho og smiler. – Leonard?! – Ja, Leonard Cohen. Eg blei litt avhengig av musikken hans ein periode, etter å høyrt så mykje på progressiv rock. Ved spegelen står ein slags gitar laga av ein gitarboks. – Eg fekk han av ein twittervenn som var på

besøk eit par gonger, han er til og med elektrisk. Det går så vidt å spela på han om ein brukar «slides», seier ho og viser med å la langfingeren gli over gripebrettet mens ho lagar kvinelydar: «wuiiiiiwuiiiiiiii». I følge priorinna har kunstnaren stadig besøk av folk som ønskjer å snakka med henne, gjerne etter kontakt på sosiale medium. – Som struktur er eg kunstnar. Ein kan ikkje endra det. Men kallet mitt, det som kjem først, er å opna menneske for ein relasjon med Gud, eller minna dei på at dei kan vera det, seier Pawlowicz.

KATARINAHJEMMET • blei grunnlagt i 1928 ved støtte frå Sigrid Undset • ligg på Majorstua i Oslo • er eit kloster for apostoliske dominikanarsøstrer • har ein kommunitet som består av 10 søstrer • har m.a. gjestehus, studentheim og utleige av møtelokale

– Når me opnar oss for Gud, opnar me også verda for Gud. Viss me lever i bønn og er medvitne om Guds nærvær, er det ingen motsetnad mellom kontemplasjon og aksjon, seier Anne Bente Hadland. Det dominikanske mottoet er «contemplata aliis tradere»: Fordjup deg i Gud og gi frukta av fordjupinga vidare til andre. – Men kanskje er ikkje mottoet så eineståande som me vil ha det til. Det som er sant er jo aldri nytt. Sanninga kan aldri finnast opp, ho kan berre oppdagast og fordjupast.

I KAPELLET: Under dei tre daglege tidebønnene er priorinne Anne Bente Hadland (øvst t.v.) kantor.

tørst VÅR 2017 15


ATT ANDAS

«

Att andas är inte något som man skall göra, utan något som man skal låta ske. I utandningen låter man luften strömma ut, helt och fullt. Helt naturligt följer då en kort paus. [...] Vetenskapen har kommit underfund med att människan somnar just under en sådan paus. [...] Sedan kommer innandningen av sig själv, när organismen kräver luft. Det är en stor upplevelse när man för första gången lyckas lämna fritt spelrum åt den naturliga, levande andningen, och då erfar hur den verkligen helt av sig själv kommer och går, går och kommer. Övar man flittigt, erfar man efter en kortare eller längre tid att det i grund och botten inte är människan som andas, utan att ’det andas’ i henne. [...] När jag andas ut avstår jag från mig själv, släpper jag greppet om mig själv. [...] Efter denna djupa utandning där jag har skänkt bort mig själv, kommer indandningen, det nya livet. Utandningen er döden, inandningen är uppståndelsen. Den som har mod att fullständigt ge upp sig själv, får sig själv tillbaka.» WILFRID STINISSEN (1927–2013), belgisk-svensk karmelittmunk og prest i «Kristen djupmeditation», Libris förlag 2008

FOTO: «Bubblegum#1» fra utstillingen og boken «Pust» (2006) av Marie Sjøvold


rikere liv

INGEN ORD FESTIVAL ELLER RETREAT I SOMMAR? DEN 30. JUNI–2. JULI i år held forfattarane Ray Simpson og Tomas Sjödin føredrag om livsrytme og balansekunst på Areopagos sin sommarfestival i Danmark. Du kan lesa meir om dei på side 10 og 20 i dette bladet. Festivalen blir arrangert i vakre omgjevnader på Galleri Emmaus i Haslev (bildet), ikkje langt frå København. I tillegg blir det workshops, konsertar, kunst, meditasjonar, dansk mat, song og høve til å vera både sosial og lada opp åleine.

Foto: Galleri Emmaus

På Lia Gård i Noreg arrangerer Areopagos og magasinet STREK ein Salig er tørsten-retreat 15.–18. juni 2017. Forfattar og fengselsprest Kjell Arnold Nyhus gir impulser til temaet «Stillhetens forvandlende kraft». Les meir på areopagos.dk og liagard.no

PRAKSIS-GRUPPER MANGE HAR OPPLEVD at det er lettare å meditera i fellesskap enn åleine. Andre har opplevd at det er lettare å få til endringar når ein gjer det saman, for eksempel bli litt mindre materialistisk eller mindre avhengig av smarttelefonen på Etter Kristus sine jesusdojoar (etterkristus.no). Nå ønskjer fleire å utvikla kristne truspraksisar saman med andre, til dømes meditasjon, dialog, litteratur og nestekjærleik. Areopagos tilbyr eit nytt opplegg for små fellesskap, kalla «PRAKSIS-grupper». Har du og eit par andre lyst til å få til noko innanfor Areopagos-paraplyen? Ta kontakt med Tore Laugerud i Areopagos: tl@areopagos.no

BOKPOESI I HONGKONG Foto: Instagram/Elodie Hope Springs

SVENSKE ANNA KRISTIANSSON (bildet) er ein populær poet på Instagram. Ho står bak kontoen @bokpoesi og har over 14 000 følgjarar. Kristiansson sine dikt er bilde av boksider der nesten alle orda er strokne over med svart tusj, og poesien blir skapt av orda som står igjen. «Eg tenkjer at det er viktig at poesien er så enkel og tilgjengeleg som muleg. Det er derfor det er så bra med Internett, for eksempel, alle kan skriva og nå ut til menneske. Mange av mine følgjarar ville kanskje ikkje kjøpt ei diktbok i første omgang, men å følgja poetar på Instagram er enklare. Det er fint,» seier ho til Tørst. Dette studieåret er Anna Kristiansson ein av Areopagos-volontørane som driv gjestehuset Ascension House i Hongkong. Sjå tre av dikta henna på side 23 i dette bladet.

«Midt inne skogen er det en uventet glenne, som bare den finner som har gått seg bort» TOMAS TRANSTRÖMER 18 tørst VÅR 2017

Illustrasjonsfoto: Håvard Krogedal

DJUPT INNE I OSS, bakanfor orda og tankane, finst det ei stillheit. Når ein finn denne, er ein også i kontakt med Gud, sjølve Livskjelda, meiner forfattar og metodistprest Hilde Sanden-Bjønness. Eit slikt ordlaust samvær med Gud blir i den gamle kristne tradisjonen kalla kontemplasjon. Den nye boka hennar, Bakenfor ord og tanke (Verbum 2016), forklarer kva kontemplasjon er, den historiske bakgrunnen og korleis det kan praktiserast. Ho gir også ei ei grundig innføring i meditasjonsforma sentrerande bønn. Sanden-Bjønnes har vore med i Areopagos sitt meditasjonsprosjekt. Finn boka på verbum.no


NY LEIAR I KUNMING Foto: privat

GUO JIN (bildet) er tilsett som dagleg leiar på kultursenteret TCG Nordica i Kunming i Kina. Ho tar over etter tyske Achim Gerber, som var leiar halvtanna år. Guo Jin er sjølv frå Kunming, har tidlegare arbeidd som leiar for turismeavdelinga på kultursenteret og er utdanna innan administrasjon og leiing. Ei av grunnleggjarane av senteret, Wu (Helen) Yuerong, er ny styreleiar. Kultursenteret samarbeider tett med Areopagos om utveksling mellom Skandinavia og Kina, i form av volontørar, kulturstudentar og utøvande kunstnarar. I tillegg får senteret avgjerande økonomisk støtte til galleriet.

BENTE LUNDBAK PIHL frå det danske nettverket Den Lyttende Kirke hadde sin første workshop i Noreg (bildet) under Salig er tørsten i Kristiansand i mars. Den Lyttende Kirke arbeider for at kyrkja som fellesskap og enkeltmenneske skal bli gode lyttarar, og samarbeider tett med Areopagos Danmark. Workshopen var så populær, at ho skal halda eit nytt mini-lyttekurs på Salig er tørsten i Oslo, 28. oktober 2017. Dette er ein såkalla «praksisdag for det indre livet» arrangert av Areopagos og magasinet Strek. Temaet for dagen blir Den som finner sin plass, tar ingen annens. Andre føredrags- og verkstadhaldarar er Tomas Sjödin, Hilde Sanden-Bjønnes og søster Hildegard. Følg med på areopagos.no

ÆRLEG OM MEDITASJON I DEN SPLITTER NYE BOKA Når vi er stille (Portal forlag 2017) fortel tretten personar frå ulike tradisjonar korleis dei praktiserer meditasjon – og kvifor dei gjer det. Boka byr på ærlege forteljingar, ikkje skildringar om korleis ting burde eller kunne ha vore. Rabbinar Lynn C. Feinberg, biskop Ole Christian Kvarme, kinesisk-professor og ACEM-lærar Halvor Eifring er tre av skribentane som deler erfaringar og bidrar til realisme og inspirasjon. «Når vi er stille» spring ut av Areopagos sitt meditasjonsprosjekt 2013-2015. Målet med prosjektet var «å alminneliggjøre meditasjon som en kristen trospraksis og gjøre kristne meditasjonstradisjoner tilgjengelige for folk flest». Boka er redigert av Årstein Justnes, Kristin Heskje og Tore Laugerud. Finn boka på portalforlag.no

ASCENSION HOUSE PÅ AIRBNB HAR DU DRAUMAR eller planar om å besøkja Hongkong? Det vesle gjestehuset Ascencion House ligg i utkanten av det kristne dialog-, studie- og spiritualitetssenteret Tao Fong Shan på ein nydeleg grøn ås ovanfor det pulserande storbylivet. Gjestehuset held svært enkel standard, men verneverdige Tao Fong Shan er bygd i kinesisk tempelstil og er staden der Areopagos blei grunnlagt. Dei unge, skandinaviske Areopagos-volontørane på Ascension House tar i mot gjester frå heile verda. Nå finn du det på Airbnb, ein internasjonal nettstad for utleige av husrom, der du kan sjå bilde av staden og enkelt bestilla rom. www.airbnb.no/rooms/4191485

Oppskrift og foto: arla.dk

Foto: Åshild Arnesen/Strek

DEN LYTTENDE KIRKE MANGOsmoothie med grøn juice (4 porsjonar) MANGODRIKK 500 g frosen mango i bitar 4 dl mjølk 3 dl skyr eller gresk/ tyrkisk yoghurt (evt. litt sukker) GRØN JUICE 2 dl eplejuice 35 g frisk grønnkål 35 g frisk spinat 2 dl frisk sitronmelisse Slik gjer du det: Kjør ingrediensane til mangodrikken i blender ca. to minutt eller til drikken er jamn. Hell oppi store glas. Skyl blenderglaset og dei grøne blada. Kjør alle ingrediensane til juicen ca. 30 sekund eller til juicen er jamn. Fordel juicen i glasa.

tørst VÅR 2017 19


vannhull

Om rytme og balansekunst Rytme er nøkkelen til eit liv i balanse. TEKST RAY SIMPSON

: ILLUSTRASJON TOM ANDRÉ HAALAND/BONTOMME.COM

Alle ropar etter rytme. Det er nøkkelen til eit liv i balanse, nøkkelen til å høyra til og til å ha det godt. Rytme er bygd inn i skaparverket og inn i kroppane våre, men samfunnet vårt har mista det. Me kan ikkje finna tilbake til rytmen i samfunnet, med mindre me gjer to ting.

RAY SIMPSON er britisk prest, grunnlegger av Aidan and Hildafellesskapet på øya Lindisfarne og forfatter av mange bøker om keltisk spiritualitet.

AUKAR STRESS. For det første må me avsløra kva som er gale med konseptet ’framgang’. Folk flest tenkjer at framgang inneber å skapa stadig fleire produkt som kan tilfredsstilla appetitten vår. Materiell produktivitet tar ikkje høgde for den fysiske, fellesskapsorienterte og åndelege naturen vår. Nå kan den eine, rike prosenten av verdas befolkning mangfaldiggjera produkt og profitt ved å manipulera forbrukarar til å kjøpa, eta, reisa, gjera, nettsurfa stadig meir. Til og med den blendande digitale verda blir «mykje ståhei for ingenting» (Shakespeare). Snart vil denne eine prosenten kunna styra mykje av verda gjennom dingsar. Meir! Større! Raskare! Dette aukar stress og opplevinga av at tilveret ikkje heng saman. For å unngå smerten dette medfører, blir me hekta på stoff, alkohol, sex, shopping, støy, arbeid, internettet eller kvardagsflukt. FØLGJA RYTMEN. For det andre må me utvikla ein «Tilbake til rytmen-plan». Er det muleg å omdirigera ’framgang’? Ja! Bibelkjennarar kallar det sabbats-prinsippet. Økologar kallar det berekraftig utvikling. Eg kallar det Rytme.

20 tørst VÅR 2017

I boka Anam Cara skriv John O’Donohue (irsk prest med doktorgrad i filosofisk teologi, red. anm.) at «alt liv kom frå havet, kvar einaste av oss kjem ut frå vatnet i livmora, og flo og fjøre er til stades i floa og fjøra i pusten vår. Når du følgjer rytmen til din eigen natur kan ikkje noko destruktivt røra deg... Å vera åndeleg er å vera i ein rytme.» Byråkrati stel rytmen vår, så eg lagar ein plan for å ikkje bli overbelasta av alle valmoglegheiter, og eg lærer meg enkelheitas kunst. Usikkerheit stel rytmen vår, så eg lærer meg kunsten å akseptera. Den blir fødd i medkjensla. Kvar dag er eg merksam på rytmen i min eigen pust, i kvile og arbeid, i det sosiale engasjementet mitt og i einsemda mi, i kroppen og sinnet mitt, i årstida eg lever i og årstida eg nærmar meg. DJUP LENGSEL. Desse åndelege disiplinane er nyttige å læra om og praktisera. Men endå viktigare er det at dei får siga heilt ned til dei djupaste lengslane i hjarta våre. Me lengtar etter Kjelda, likt eit siv som er plukka i vannkanten. Som sufipoeten Rumi seier: Sidan eg blei plukka i vannkanten har eg laga denne lyden av gråt. Den som er borte frå den han elskar forstår kvar eg seier. Den som er henta ved ei kjelde lengtar tilbake. Kjelda lokkar oss og inviterer oss til å bli med i rytmen til den guddommelege dansen.


« ME LENGTAR ETTER KJELDA,

LIKT EIT SIV SOM ER PLUKKA I VANNKANTEN.

tørst VÅR 2017 21


anbefalt

Balanse i litteratur, serier og musikk Kulturelle innspill om livets balansekunst.

P

INNSVINETS ELEGANSE (Arneberg 2008) av Muriel Barbery er en merkelig roman som ikke ser ut til å ha noe med Gud å gjøre, men som rører ved sjelens dyp. Tre ensomme mennesker i ubalanse som uventet gir hverandre balanse. En fattig portnerkone i Paris med piggene ute, livende redd for at noen skal bryte inn i hennes liv. En ulykkelig tolvåring som vil ta livet sitt fordi hun har gjennomskuet hulheten i tilværelsen. En velstående japaner som bryter alle konvensjonene til de rike og ser mennesket bak fasaden. Ungpiken oppdager at portnerkonen er full av pigger, men inni har hun en skjult eleganse. Portnerkonen ser ungpiken som endelig får sin bønn oppfylt: å se lenger enn seg selv og å møte et menneske. Japaneren ser portnerkonens lengsel etter skjønnhet og lokker henne motvillig ut av skyggene. Oppdagelsen beskrives i et lite kapittel som heter «Et nytt hjerte». Gud nevnes ikke, men man fornemmer skaperens livspust.

NOTTO R. THELLE, seniorprofessor i teologi og forfatter

B

OKA Balansenøkler – om å balansere kroppen og livet (Tropos 2009) er en perle. Den er liten i omfang, lettlest, og formidler dyp livsvisdom, innsikt, klokskap og en varme vi alle trenger i møte med vårt eget og andres liv. I livsnær språkdrakt gir forfatteren oss nøkler til å søke livsfremmende balanse mellom blant annet ytre og indre, innpust og utpust, gjøre og være, jeg og du – og leseren får hjelp til å integrere stoffet i kroppen og hverdagen gjennom gode og enkle øvelser. Fysioterapeut og psykoterapeut Merete Sparre byr på stor faglig innsikt og kompetanse, og inviterer leseren til et helende og frigjørende forandringsarbeid.

F

OLKEKYRKJA (feirar i år lutherjubileet, og presteskapet har fått i heimelekse å lese Luther sine skrifter, ei oppgåve møtt med skiftande entusiasme. Som eit balanserande innspel vil eg tilrå både lek og lærd å vende seg til kjeldene frå vår felleskyrkjelege arv. Klassikaren St. Benedikt – Regel og Vita (Efrem 2009), omsett av Mette Nygård og med fyldig innleiing av Jan Schumacher, er ein frisk pust av visdom og vital tru. Regelen er ei gjennomprøvd skildring av menneskets veg mot Gud. Benedikt sjølv seier det slik: «Vegen kan vere smal i byrjinga, men på denne vegen vil hjartet utvide seg» (Prologen). God bok!

MARIE FARSTAD, psykoterapeut og høgskolelektor

BROR HAAVAR SIMON NILSEN, dominikanarmunk og studentprest

HVER UKE

Foto: Haakon Sundbø

NILS FRAHMs album Solo er ei instrumentalplate jeg bruker ukentlig – til debriefing av uka som har gått, og som sjele-, øreog hjernerens. Og kanskje også hjerterens. Platen er bare Frahm og flygelet hans. Det virker så enkelt for ham. Befriende. Den har fulgt meg på haugevis av bilturer til spilledestinasjoner i nord og sør, solfylte dager og stjerneklare netter. Og tåkefulle ettermiddager sittende helt i ro. En plate hvor man setter pris på hver bidige tone og klangsamling han spiller, og alle de smakfullt plasserte pausene mellom dem. Livet er for kort til ikke å ta denne plata med inn i det, og gjennom den oppdage resten av musikken til Frahm. Jeg er så glad jeg fant den. TRYGVE SKAUG, artist, poet og låtskriver

22 tørst VÅR 2017


DIKT

@bokpoesi av ANNA KRISTIANSSON

AMERICANA-JOIK

Foto: Freddy L. Larsen

JEG VIL ANBEFALE det samiske bandet Árvvas som blander joik med americana-musikk. De har en god balanse mellom folkemusikk og moderne musikk, samisk og engelsk, joik og sang, mann og kvinne. Gamle og nye musikktradisjoner. Vokalisten Sara Marielle Gaup er en av de fremste joikerne i Sápmi, og hennes familie har i flere generasjoner vært kjent for å ha flinke joikere. Samarbeidet hun har med americana-influerte Steinar Raknes gjør at joiken blir satt i en helt ny kontekst og man kan se de tydelige linjene som samler forskjellige musikkulturer. ELIN KÅVEN, joiker, artist og låtskriver

INNESTEMME

Foto fra utstillingen SNAP: Esko Männikkö/Nasjonalmuseet

SOM FOTOJOURNALIST er jeg glad for diskusjoner om hvor dokumentarfotografiet står i dag og hvor det er på vei. Men jeg har også enormt behov for å snu blikket bakover – og minne meg selv på hvor vi kommer fra. Derfor går jeg i disse dager runde på runde i Museet for samtidskunsts utstilling SNAP, som varer til 3. september 2017. Der kan jeg kan vandre i 1880-tallets sosialdokumentar, 1960-tallets gatefotografi og 1990-tallets hverdagslige dokumentar. Mye fotografi som løftes frem i disse dager er voldsomt og roper nesten til en. Da er det en god påminnelse å se at det også – i historien – er plass til de stille bildene. De historiene som er like viktige å fortelle, selv om det gjøres med innestemme. De historiene som er med på å gi oss et balansert bilde av fortiden og samtiden.

LINE ØRNES SØNDERGAARD, fotojournalist

(les mer på side 18)

tørst VÅR 2017 23


samtalen

ERLING KAGGE (54) Advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer. Var den første til å nå «jordens tre poler». Har skrevet mange bøker, som Alt jeg ikke lærte på skolen (2006), Under Manhatten – en reise til New Yorks indre (2012), Kunsten å samle kunst (2015) og nå Stillhet i støyens tid – gleden ved å stenge verden ute (Kagge forlag 2016).

TORE LAUGERUD (67) Prest og leder av norsk avdeling i Areopagos. Har skrevet lærebøker i nytestamentlig teologi, vært kirkeforsker og misjonær på Madagaskar 1977–88. Skrev betenkningen Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid til Kirkemøtet 1999, og han har de siste årene jobbet mye med samtidsspiritualitet og med å gjøre ulike kristne trospraksiser (som meditasjon) mer tilgjengelig.

24 tørst VÅR 2017

Naturmennene fra byen Erling Kagge og Tore Laugerud vet hvordan de skal holde bråket ute. TEKST IDA MARIE HAUGEN GILBERT

:

FOTO DORTHE KARLSEN

– Du kan ikke vente på at det blir stille rundt deg. Det er den indre stillheten du må finne, for å finne balanse og hvile, sier Erling Kagge. Eventyreren og forleggeren har tidligere funnet stillheten på Nordpolen, verdenshavene og Mount Everest, og ikke minst da han gikk helt alene uten hjelp til Sydpolen. Nå sitter han i en kirke i Oslo sentrum sammen med teologen Tore Laugerud, som er prest i Areopagos. Stillheten i kirkerommet står i skarp kontrast til rushtid og tuting utenfor. DET LYDLØSE INNI DEG. Begge to er innfødte Oslo-gutter og har en felles kjærlighet: stillheten. Kagge har til og med skrevet bok om den nylig. Men hva er den egentlig? – Jeg tror det lydløse inni deg forblir et mysterium. Vitenskapen slipper opp for tall og ord. Bortenfor den erkjennelsen begynner stillheten. Og den stillheten du selv opplever, er litt annerledes enn den andre erfarer, sier han. Den kan dukke opp hvor som helst, og når som helst. – Jeg lager den selv når jeg går opp en trapp, steller i stand mat eller bare konsentrerer meg om hvordan jeg puster. Også for Tore Laugerud er stillhet noe annet og mye mer enn at støy forsvinner. – Menneskelivet har tre dimensjoner: Å være, å gjøre og å ønske noe. Når man blir helt stille, forsvinner de to siste. Da handler det bare om å være. NATURENS NÆRVÆR. Laugerud er enig i at man kan oppnå den overalt. Men noen ytre rammer hjelper mer enn andre. – Kirkekatedraler og naturens egen katedral lokker frem stillheten hos meg, sier han. – Jeg følger deg helt. Fridtjof Nansen sa at «enten

sitter du i kirken og tenker på naturen, eller i naturen og tenker på Gud», kommer det fra Kagge. Presten går aldri i naturen for å løse problemer eller gruble, men med et oppmerksomt nærvær rettet mot det som omgir ham. Naturen gjør ham lett glad. – Jeg opplever også et nærvær, faktisk en kjærlighet mellom meg og naturen, og spesielt trærne. Naturen er besjelet, den vil bli sett. Laugerud mener at Jesus lærte disiplene sine å se hva naturen fortalte dem om Gud, når han sa ting som «se på fuglene under himmelen, se på liljene på marken, se markene er alt hvite til høst». Polfareren opplever også en åndelig dimensjon i naturen. – Ingen som har vært ute i naturen over tid er ateister. Ateisme er naivt, sier han. Tid i naturen kan også være bra for business. Forretningsmann Kagge tror at vekslingen mellom hardt arbeid og fullstendig pause, ute i naturen, er en suksessoppskrift. – Se bare på Olav Thon. Han har hatt enorm suksess, men har hele livet vekslet mellom hardt arbeid i ukene, og totalt fri – ut i natur og friluft i helgene. Det er en god balanse, men da må man ikke ta jobb og hverdagsliv med seg ut. TAKTISK TILBAKETREKNING. For Laugerud har det vært avgjørende å være på retreat. Han gjorde det første gang i 1993 og har siden vært engasjert i retreatbevegelsen. Det er mennesker som driver eller bidrar frivillig på kristne retreatsteder i Norge, der folk kan trekke seg tilbake, gjerne i naturskjønne omgivelser. – Retreaten er ikke en flukt fra virkeligheten. Vi kan sammenlikne den med en «taktisk retrett»


MYSTISK: For Erling Kagge er det lydløse inni oss et mysterium. Stillheten begynner bortenfor erkjennelsen. tørst VÅR 2017 25


LIKE LENGE: Tore Laugerud og Erling Kagge er stille tjue minutter hver dag.

«

Et batteri kan bare tilføres kraft fra kilder utenfor det selv Tore Laugerud

på militærspråket: en midlertidig tilbaketrekning for å stelle sine sår og vente på forsyninger, for å kunne komme sterkere tilbake, sier Laugerud. – Jeg tror at vi skal ta denne tankegangen med inn dagliglivet, fortsetter Kagge. – Jeg lever ganske kontrastfylt. Jeg reiser mye, arbeider mye, er med på mye – men prøver å begrense det, sier han. For normalt fungerende mennesker handler det ikke om enten-eller, men om å skape balanse fortløpende mellom de ulike aspektene i livet. – Jeg lever også et relativt kontrastfylt liv. Jeg har jobbet mye og villet mye. Men etter hvert som jeg blir eldre, har jeg fått en økende innsikt i at jeg er mer enn det jeg gjør, mer enn det jeg ønsker og har ambisjoner om, forteller Laugerud. Han tror det handler om modning. Når man modnes, er det også lettere å stå stødig i seg selv og ikke så lett vippes frem og tilbake. SELVHYPNOSE. Utenfor Trefoldighetskirken går rushtrafikken enda tettere. Erling Kagge skal snart hjem til Vinderen og få sin daglige dose stillhet i horisontal stilling. Tore Laugerud mediterer hver morgen før han tar trikken til kontoret. I tjue minutter sitter han i noe som kalles «sentrerende bønn». – Jeg forsøker å tømme meg for alt av tanker. Det er det meditasjon, eller kontemplasjon som det gjerne kalles i kristen tradisjon, handler om. Når jeg skrur av eller søker å skru av bevissthetsstrømmen, da er jeg bare, sier Laugerud.

26 tørst VÅR 2017

Kagges teknikk går ut på å hypnotisere seg selv bort fra alt. – Jeg legger meg ned tjue minutter rundt sekstiden, stort sett hver kveld. Jeg tømmer hodet for tanker, så er jeg der. Det kan jeg gjøre overalt. Man er helt borte. Hviler. Dagene er ofte intense, og det er fint å ha en tjue minutters pause hvor jeg bare kan være. Det fungerer som et balansepunkt i hverdagen, mellom det indre og det ytre livet. Og da er kunsten å ikke la omgivelsene rokke ved roen, sier forleggeren. KRAFTEN I UNIVERSET. Laugerud har ingen erfaring med hypnose. For ham er meditasjonen først og fremst samvær med Gud. – For meg handler det om å være sammen med han som er grunnen til at jeg og alt annet er. Og i det samværet søker jeg den ytterste formen for kristen trospraksis – at du overgir deg selv, dine tanker og dine følelser til Gud og lar ham handle. Men han opplever også den hvilen som Kagge snakker om. –Noen beskriver hvile som å lade sine batterier, og det er et fabelaktig uttrykk. For et batteri kan bare tilføres kraft fra kilder utenfor det selv. Laugerud tenker at slik er det også med oss mennesker. Ut i fra hans kristne tro, er Gud i alt, og skaperkraften fra Gud gjennomstrømmer hele universet uavlatelig. – Det er nedlagt i oss, som en livslov, at når vi hviler åpner vi oss. Da kan livskraften fra Gud strømme inn i oss.


NATUREN: Både presten og polfareren opplever at de er en del av et stort hele.

Kagge synes stillheten er nok i seg selv. – Det er ikke noe hokus-pokus eller overtro der. Jeg gjør det fordi kroppen trenger hvile, hodet trenger hvile. Man får en mye dypere hvile enn hvis man sitter og slapper av. Det bidrar til å gi meg en balanse i slitsomme dager. MUNKENES IKONER. Men han ser også at stillheten har en spirituell dimensjon. – Noe av det vakreste i kunsthistorien er motiver av mennesker som trekker seg tilbake, som du sier, gjerne til Gud. Her ser vi ofte en dyp tilfredshet. Buddha har det lille smilet om munnen, vi ser at han er helt i balanse med seg selv. Dette kan vi også finne hos ikonene, særlig de russiske. Vi ser de samme motivene igjen og igjen. Så oppdager du at det ene ikonet har en helt egen fred i seg. Det er ofte ikoner malt av munker som har trukket seg helt tilbake, inntil de etter hvert kommer i en slags transe. Resultat blir at Jesus eller Maria, eller hvem motivet måtte vise, har det helt usentimentale draget i ansiktet. Det er det vakreste som finnes, synes Kagge. – Dette er det motsatte av vestlig kunst. Ikonmaleren forsøker ikke å uttrykke seg selv, men snarere å tømme seg selv. Ikonmaling er en form for meditasjon. Da kommer det uttrykket du beskriver frem, sier Laugerud. KARAKTERDANNELSE. – Når dere mediterer, er det også for å bli bedre mennesker? Har dere et mål som strekker seg utover dere selv, for eksempel

i retning av noe moralsk? – Jeg tenker ikke at det har noe med moral eller forstand å gjøre i det hele tatt. Det dreier seg på et vis om en annen dimensjon, sier Kagge. Han tenker litt før han fortsetter. Sola treffer han rett i øynene, og han bytter stol. – Det handler om å oppdra seg selv, på et vis. Tore Laugerud opplever at det er noen frukter å hente i omgangen med stillheten og naturen, noe mer enn bare hvile. – I Bibelen lister Paulus opp de tre første av åndens frukter: Kjærlighet, glede og fred. Det er presis hva jeg opplever når jeg er ute i naturen. – Så dere blir ikke bedre folk av det? – Jeg opplever at stillheten i naturen forsterker samhørigheten med alt som lever. Den samhørigheten skaper et sterkt økologisk engasjement, en følelse av ansvar for alt levende. For ham er det å praktisere stillhet som bønn en vei til det som kristne kaller helliggjørelse. – Eller sagt med et mer allment språk: karakterdannelse. Polfareren kjenner seg igjen. – Det er som du sier, man får respekt for alt rundt seg, man skjønner at man er en del av et stort hele og blir ydmyk. I noen øyeblikk kan man kjenne sin egen storhet, men så blir man oppmerksom på sin egen litenhet, både i forhold til naturkreftene og skjønnheten. Og meningen med livet er jo å bli kjent med seg selv. Jeg tror de fleste ønsker å bli bedre mennesker gjennom denne kjennskapen, sier Erling Kagge.

«

Det er ikke noe hokus-pokus eller overtro Erling Kagge

tørst VÅR 2017 27


GEIR HELLEMO

RAY SIMPSON

RAY SIMPSON

Livet i Salmenes bok

Enklere, dypere, sannere

Fra hodet til hjertet

Mange mennesker som har opplevd motgang i livet står likevel støtt. Hvordan får de det til? Det er livets store spørsmål forfatteren er opptatt av i denne boka. Han henter fram innsikter som har hjulpet mennesker i møtet med de store utfordringene gjennom tusener av år.

Forfatteren formidler keltisk spiritualitet tilknyttet Lindisfarne i England. Boka henvender seg til den som ønsker fordypning og inspirasjon til et liv der bønn og handling utgjør en helhet. Refleksjonene tar utgangspunkt i en bibeltekst som munner ut i forslag til hvordan temaet kan aktualiseres i livet.

30 tekster inspirert av keltisk spiritualitet. I denne tradisjonen brukes naturen og Bibelen som kilder til kunnskap. Konkrete forslag til ulike måter å lese Bibelen på og eksempler på hvordan vi kan møte Gud ved å meditere over skaperverket.

40 betraktninger

Kr 328,-

40 tekster til ettertanke

Med Bibelen og naturen som kilder

Kr 298,-

Kr 249,Kjøp bøkene i din bokhandel eller på bibel.no

RELIGION – PÅ GODT OG VONDT I denne boka drøfter Sturla Stålsett religiøsitetens rolle i det moderne samfunnet – på godt og vondt. De globale endringsprosessene har skapt større gjensidig avhengighet mellom land og folk, men også større ulikhet mellom mennesker og grupper. I så måte kan globaliseringsprosessene sies å ha bidratt til å skape en global politisk og etisk krise, som blant annet har resultert i framveksten av religiøs ekstremisme og terrorisme. Samtidig som religiøsiteten har gitt seg destruktive utslag, kan den imidlertid også gi viktige bidrag til å møte den krisen vi står oppe i, ifølge forfatteren. Ulike former for religiøsitet virker i samspill med eller som motstand mot globaliserende krefter, og kan gi mennesker ressurser til å håndtere den økte globale sårbarheten. STURLA J. STÅLSETT er professor i diakoni, religion og samfunn ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Fra 2006 og fram til årsskiftet 2013/14 var han generalsekretær i Kirkens Bymisjon.

kr 369,www.cda.no

28 tørst VÅR 2017


Velkommen til Areopagos’ Sommerfestival!

BALANCEKUNST Det kan være en kunst at leve et liv i balance. Mennesket er skabt som en enhed af krop, sjæl og ånd. Hvordan harmonerer vi disse tre, så de spiller frit og smukt sammen og udgør en musik, der styrker vores indre og ydre menneske?

Tomas Sjödin

Norske Areopagosmedlemmer får 400 kroner i rabat på deltagergebyret!

På årets Sommerfestival vil vi sammen øve os i livets balancekunst. Vi får besøg af den svenske forfatter Tomas Sjödin og den keltisk inspirerede præst Ray Simpson. De vil begge holde inspirerende foredrag i relation til festivaltemaet. Weekenden byder også på workshops, koncerter, kunst, meditationer, dejlig mad, film, gudstjeneste, smuk natur og mulighed for både at være social og at ”finde balancen” alene.

30. JUNI–2. JULI 2017

GALLERI EMMAUS I HASLEV Læs mere på areopagos.dk Ray Simpson

Der er arrangeret fælles bustransport fra Københavns Lufthavn og Københavns Hovedbanegård til Galleri Emmaus.

tørst VÅR 2017 29


«Hvordan praktiserer mennesker tro i dag? Vårt Land skal forklare — og overraske.» Åshild Mathisen Sjefredaktør

Prøv Vårt Land 3 uker gratis. Send sms VL til 1933. Leveringen stanser automatisk etter endt kampanjeperiode.

Tørst vår 2017 norsk  

Gratismagasinet for de litt større spørsmålene

Advertisement