Issuu

FORLISET KRISTINE 21 MARSÂ 1941

av Anne Helen Robberstad 2018

Jæren vakre sandstrender sanddyner bølger som slår inn mot land frisk havluft – vind i håret en naturopplevelse, balsam for kropp og sjel. Men bak de vakre strendene, bruset fra bølgene ,og rullesteinene finnes en annen historie.

”Jæren het fra gammelt av Jadar kanten mot havet, fronten mot det uendelige der ute ubeskyttet hard og trassig. Ikke bare havet, vi møter sanden og dens evige flukt oppover strendene, vekk fra havet som brøler og synger sin evige sang, skyver sanden og steinen foran seg og slikker opp mot menneskenes fotefar og dørstokker som mange steder ble bygd litt høyere enn høvelig var for fot, for å skjerme mot all dens havsens nærhet. Langs Jæren har alt så lett for å gå i ett, sier de sjøfarende, mest en stormdag, i særlig grad en stormnatt. Akkurat her møter man Vårherres luner uten dikkedarer, her må håpet overleve i et rop fra havet, her byr ikke landet og neset og havnen beskyttelse for hverken folk eller fe eller det grønne strå, her er kampen naken og uten forsoning. Uavbrutt og til alle tider. Det åpne havstykket rundt Jæren har vært fryktet av sjøfolk siden våre forfedre begynte å ferdes på sjøen” Leif B LIllegaard bok: Orkan over jærens rev 1982 s. 9-10

Samtale Honnsvika, 2014:

MARTIN LANGHOLM

“Jeg heter Martin Langholm, og er født og oppvokst på Hodne, og er godt kjent her i området, og har alltid hatt et forhold til stranda. Far hadde fått greie på fra naboen at det hadde vært et forlis om natta Og de hadde funnet omkomne på stranden bortover her og det bla. satt igang et arbeid med å få dem bort. En del av båten lå på Fuglingane, Far ville kjøre den hjem til ved .Om det var fordi det vitnet om et forlis det vet jeg ikke, men vi var iallefall nede på stranden og lesset vrakrestene som var igjen . Så vidt jeg husker så var det noe av overbygget, litt av fordekket ,bommen og ei knekt mast, det var det vi kjørte hjem. Det var min jobb og sage dette opp til ved i løpe av vinteren.Vi fant jo navnet på denne båten i vrakrestene, Kristine, og det tok far litt ekstra vare på. Jeg vet ikke hvorfor, han sa ikke noe om det. Vi hadde en høy telefunkel radio med to knotter framme, og ei pil som du skrudde på, med denne hylingen til du kom inn på stasjonen. Kvelden 8 april var det et troppetransportskip som var senket utenfor Arendal med tyske soldater, far lå så lang han var foran radioen, og de andre to (drengene) satt I hver sin stol på sidene. Når nyheten var over reiste far og sa at nå blir det krig. Jeg spurte mor hva krig var . Det skal ikke du tenke på sa hun, det er noe vondt. Den eldste søsteren min er et år yngre enn meg og hun sier:´Husker du alt dette her eller er det bare noe du fantaserer ?´ Men jeg levde meg slik inn i det. Jeg husker flyene når de angrep Sola den 9 april, jeg hadde fått et munnspill og stod på nedsiden av løa, for det var rett etter bursdagen min. Så så jeg denne ærfugl flokken som kom sørfra, men etterhvert så jeg jo hva det var, tyske fly. En del flydører var åpne og soldatene satt I døren med føttene ut. De fløy ikke høyt, de vinket til oss. Så kom det pulje på pulje med fly og dette er et bilde som jeg har. Det var sønnavind og litt regn I lufta. Jeg husker at jeg holdt munnspillet opp mot vinden for å få sånn vindorgel og det spilte . Far og drengen kjørte ut gjødsel. Da sa far: ´Du og du den som hadde hatt et maskingevær.´ Men mor sa, at han skulle være glad at han ikke hadde det .

I 1941 gikk stranden ut til Fugliane og skipsrestene lå oppetter berget der på sanndgrund . Motoren og skråget det var ikke med. I kappenedgangen til lugaren, fremme ,var det noen tynne panelings bord og far kikket på dette, han sa:´Dette var ikke mye å legge ut på en nordsjøtur med´ ´Hva skjedde med navneskilte?` Det gikk I veden det og, det var ikke så godt med brensel den gangen. Det var mange forlis langs med stranden. Det var kommet et skipslass med hvetemel som lå langs stranden mangfoldige tonn, I hundre kilo sekker med ei svær ørn på. Dette melet var jo helt i orden Mor tok av den ytterst skorpa på 10 cm, den fikk grisen og resten ble brukt til bakverk og delt ut. Sekkene var veldig stive, men de ble brukt til arbeidsklær. Da var det en av drengene som hadde fått ei bukse med ei svær tyske ørn midt I baken. Da lo de tyske soldatene. Det var den beste plasseringen den kunne fått. En annen gang var det kommet inn skipslast med 50 tonn med smør på hele stranden bortover her I 30 kg baller, det var harskt men vi sikret oss en balle. En gang lå hele stranden full av epler, fin frukt. Far og jeg var nede og brukte potetgrippen, og lesset på kjerra og kjørte hjem. Og mor kokte marmelade I vaske gryta I eldhuset . Vi hadde syltetøy, dessert og alt mulig godt hele vinteren. Stranden ble minelagt rett innforbi her i 1943 Men så lenge den var åpnen så gikk naboen Jonas, en uredd kar , om nettene langs strendene, og fant foliste sjøfolk. Det var alltid spennende og høre hva som hadde skjedd. Konvoien gikk forbi her. Plutselig var lufta full av fly ,tyske og allierte om en annen så var det to tre minutt så var himmelen klar igjen så lå båtene ute og brant.”

Teksten er bearbeidet etter et videointervju på Hodne i 2014

Samtale Bore Kirkegård, 2014:

TOR HELGE KVERME

“Jeg heter Tor Helge Kverme og er bonde her på Bore. Det var etter at vi hadde vært ute på Feistein fyr for en del år tilbake, at jeg jeg ble interessert i forliset Kristine. Jeg har undersøkt litt rundt bakgrunnen for forliset, for en del år siden. Mye av dette er veldig vanskelig å komme til bunns i på grunn av okkupasjonen. Mye er rykter. I 1940-41, i Haugesund og Karmøy-området var det en sterk motstandsbevegelse mot den tyske okkupasjonen. De hadde planer om å gå til Shetland. Fordi Gestapo hadde oppdaget dem måtte de i all hast ta ut, på tross av at det var storm og uvær. De kom vest for Feistein, da gikk det galt og båten havarerte. Alle druknet, og de drev i land på Hodne. Det var 12 mann om bord, og 8-10 stykker drev i land. Båten kom inn ved Fuglingane og ble knust 21 mars 1941. Jonas Hodne, bonde på Hodne, gikk på stranden av rutine og fant dem. Han tok kontakt med Olav Hodne, som igjen tok kontakt med presten Sole. Likene ble kjørt inn til sykehuset i Stavanger for oppbevaring slik at tyskerne ikke skulle se dem. Den tyske kommandanten ga likevel tillatelse til at de kunne begraves i en fellesgrav på Bore Kirkegård. En annen versjon er at de ble hentet i stillhet ei natt og gravd ned. Skøyta var i svært dårlig stand. Folk var overrasket over at de kunne gå til Shetland i en slik båt. Det hadde tidligere vært en losbåt. På grunn av okkupasjonen og hemmeligholdelse er lite skrevet om dette. Det er lite fakta, men flere teorier. En teori er at en alliert ubåt skjøt Kristine i senk. Det hadde vært en hendelse, og en fiskebåt hadde blitt senka nord for Feistein. Men det er litt tvilsomt. I 1947 ble det avduket en minnestøtte på Bore kirkegård, og det var stor deltakelse fra Haugesund og Karmøy-området, og det var et kor fra Bryne som sang.”

Teksten er bearbeidet etter et videointervju på Bore Kirkegård i 2014

Samtale Reve Redningstasjon, 2014:

TORE REVE

”Jeg heter Tore Reve og er fjerde generasjon på Reve Redningsstasjon. Redningsstasjonen ble opprettet i 1854. Den har reddet 216 mennesker med det utstyret som er her. Utstyret er veldig enkelt men har vært effektivt. Ingen har omkommet når dette utstyret er blitt brukt. Opptakten til Redningsstasjonen var en kjøpmann fra Egersund som het Tønnes Hauge Puntervoll. Han var på vei fra Egersund til Stavanger med tog da han var vitne til et forlis på Brusand. Folk sto hjelpeløse og så at mannskapet ble skylt overbord og kom døde til land. Da han kom til Stavanger sent på kvelden skrev han en formanende artikkel hvor han skrev at noe måtte gjøres. Det var opptakten til disse redningsstasjonene. Det ble plasserte tre redningstassjoner her på Jæren, og en på Lista. Redningsstasjonene ble plasserte her pga. av landskapet. Det som er spesielt med Jæren og Lista er at det er langgrunt langs kysten. Det er ikke mulig å komme med båt fra land og gi assistanse. Og det er vanskelig å komme inn til land. Jeg har jo fått dette inn med morsmelka, siden det har vært så mange forlis her. Det har vært mye snakk om folk som har blitt berget. Det siste skikkelige forliset var i 1945, da ble det reddet 17 tyskere. Det var under veldig dramatiske forhold. Det har aldri blitt nedskrevet. Når det var et forlis, fortelles det at når det ble sett et nødbluss, ble de som var faste på stasjonen kalt inn, og at de kom ridende. De lesset opp utstyret på hest og kjerre, senere ble det jo bil i stedet for hest. De tre mennene som var faste på stasjonen var jo alt for få til å håndtere dette, men det samlet seg alltid mye folk, og det var ikke noe problem å få hjelp. De som visste hvordan utstyret skulle brukes dirigerte og satte folk i arbeid. Først og fremst var det å berge folk, men i neste omgang var det å berge lasten, og skuta, så ble det vrakauksjoner etterpå. Med store båter så kunne auksjonen vare i flere dager. De sa at det var byfolk som kjøpte det mest verdifulle og dro av gårde, og at jærbuen kjøpte det som var matnyttig, det som kunne brukes.

Det er veldig interessant å lese i de gamle auksjonsprotokollene for å se hva som ble gitt for de ulike tingene. Det som drev i land som hadde en større verdi enn 10 kr skulle meldes ifra om til lensmannen, og så skulle det gå på auksjon. Det en har hørt er vel at det ikke alltid ble gjort. Her på Reve og Orre, var det grunneierens rett til å ta inn vrakgodset. De kunne kjøre med hest og kjerre på stranden, noe de andre ikke hadde lov til. Det fortelles at på Reve i 1934 var det en bymann som hadde en gård som han averterte til salgs, og i annonsen skrev han under all herligheten som fulgte med: `Forfriskende sjøgard til salgs. Strandrett og han garanterer årlig skipsforlis` Når det gjelder Forliset Kristine så har det vært snakk og løse teorier om hva som kan ha skjedd. I og med at det var uvær og det var krig. Noen snakket om at båten var slått i stykker, hadde fått motorstopp og drevet inn på havbunnen, det er et fjell utenfor Feistein. Noen snakket om at det var en engelsk ubåt som hadde senket den, fordi de trodde det var en tysk båt. Men alt dette er jo teorier, hvis det var ubåten som senket dem, og de hadde gjort noe feil så holdt de nok det for seg selv. Hvorfor de dro kan jo ha mange årsaker, litt eventyrlyst, ønsket om å forsvare landet, men det kan og være at de hadde vært med på noe illegalt arbeid. Det kjenner jeg ikke til. Det er et vanskelig farvann fra Karmøy og til Revet, det er kolossalt med skjær. Du har Kvitsøy med 360 holmer og skjær, du har Holstein, Kjør og Rott og Feistein. Hva som har skjedd, om det er vind og vær og motor som har stoppet? De kan ha slått båten lekk og fått vann inn i maskinen, det er mange ting som kan ha skjedd. Og som jeg har hørt så var ikke båten i bedre forfatning enn den måtte.”

Teksten er bearbeidet etter et videointervju på Reve Redningstasjon i 2014

Private foto av Harald SĂŚbĂ¸

Samtale i Haugesund, 2018

EINAR SÆBØ ”Mitt navn er Einar Sæbø. Jeg er født og oppvokst på Vibrandsøy som ligger rett utenfor Haugesund, ved innseilingen. Jeg er yngst av åtte søsken, og jeg er 88 år. Og jeg husker en del fra krigen. Harald arbeidet på Haugesund Sjø, sammen med Gunnar Hellesen, de var og gode idrettsvenner. I mars 1941 forsvant broren min. Det vil si, jeg husker godt den dagen han dro. Han skulle inn til Etne hadde han sagt, for Haugesund Sjø, og han skulle være borte i tre dager. Han kom ned til vanlig tid på morgenen, og skulle ned til byen på jobb, og jeg skulle på skolen. Jeg ser det enda, han sto på den andre siden av spisebordet, vi hadde spist frokost, og han sto og snakket med moren min. Det som jeg husker i dag er at han virket veldig alvorlig, mer alvorlig enn han pleide å være. Jeg gikk på skolen og han gikk, siden så vi ham ikke mer. Foreldrene mine snakket lite om dette, men etterhvert fikk vi jo rede på hva som hadde skjedd. Vi fikk Gestapo på besøk, de kom og undersøkte rommet hans. Jeg var ikke hjemme, men mor fortalte senere at en av mine andre brødre kom inn, og at Gestapo hadde tatt ham for seg og spurt hvor Harald var. Noe han ikke visste. Mer ble det heldigvis ikke med Gestapo.Vi slapp unna med det. Det var så tidlig i krigen. Hadde det vært senere i krigen så hadde det nok blitt represalier. Det var jo vanlig. Vi fikk rede på det at han skulle ha vært med båten Kristine, men jeg som gutt og optimist, tenkte at kanskje han ikke var det, og håpet i det lengste, og at han hadde kommet seg over til England på en eller annen måte. Foreldrene mine har nok fryktet dette, for noen av de som var med båten, Matland, faren hans hadde identifisert sønnen Torleif Matland, og broren min var kjæreste med søsteren hans, de var så nært knyttet alle disse. Alf Bergin var idrettssvenn av Harald, så det lå vel i kortene at han var en av dem. Jeg tror ikke de dro på grunn av spenning. Det var nok den motstandstanken, det å stå imot. Broren min kom fra Haugesundskompaniet, og hadde vært med på treffinger innover. Haugesundskompaniet var en del av mobiliseringen den gangen, under ledelse av Kaptein Vestbø, som offiser. Han døde senere i tysk fangenskap. Harald hadde vært i garden. Han var veldig stolt når han kom hjem med garde uniformen. Det var av innsatsvilje at de dro. Uten at det ble sagt åpenlyst.

Når de kom ut av Vedavågen så var det rake veien, de har ikke kjørt feil, det var stormen som har gjort at de forliste. De var så kyndige. Det var jo sjøfolk, men det var orkan. R66 A tyder på at Kristine var en registrert fiskebåt. Etter hvert kom det jo frem hva som hadde skjedd, det kom flere opplysninger. Så kom minnestøtta som Klepp kommune reiste, og de har vært utrolig flinke med å ta vare på graven. De siste dagene før krigen brøt ut ble soldater i området kalt inn til nøytralitetsvakt, og de lå i turnhallen. De hadde vakt borte på Vestbjærg som vi kalte det, det lå bak Iglo, og jeg husker ennå en stilling som sto på skagen på nordsiden av tankene. Når det kom tyske fly så la de seg heldigvis ned, hadde de blitt skutt der så hadde det blitt ragnarokk med de oljetankene ved siden av. Jeg ser ennå glimtet i hjelmene til de tyske soldatene da de gikk i land borte på Garpaskjær 9. april. Harald ble født i 1914, og han var i garden i 20 års alderen. Etterpå ble han satt opp i Haugesundskompaniet. Harald var en idrettsmann, han var med i HIL (Haugesunds Idrettslag), og han var med i det som engang var en roklubb her. Han var veldig aktiv og politisk interessert. Han var samfunnsengasjert i høyeste grad. Når du blir undertrykket lenge nok så vokser det en motstandskraft i deg, du vil ikke være med på det. Du vil sloss imot. Vi hadde en utrygghetsfølelse hele tiden under krigen, og vi ble opplært til å være forsiktig med hva vi sa. For generasjoner i dag så høres det kanskje litt rart ut, men når du har opplevd krigen så forstår du det inderlig godt, for eksempel hvorfor presten gjemte likene, fordi han var redd for represalier mot familiene. Den nest eldste broren min var ute på hvalfangst da krigen brøt ut. Kokeriet havnet i Amerika og han reiste ned igjen i sesongen først i 1941 hvor de ble tatt av tyskerne i sydisen i Antarktis. Tyskerne tok de opp til Europa, hvor han satt i fangeleir i Frankrike en liten periode. De ble frigitt og kom hjem med kystruten Sandnes damp. De stod og sang om bord når de kom. Far min sa da broren min kom hjem, at en var reist og en var kommet hjem. Krigen har satt sitt preg. Jeg var 10 år da den begynte. Det som sitter mest er ikke flyalarmer og minesprenginger og bomber, det er mangelen på det frie ordet. Jeg skal gjerne gå på skansen for det frie ordet. Den sikreste veien til diktatur er å undergrave media og det frie ordet. Når tyskerne kom til Norge var det første de gjorde å ta bort media. Selv om jeg bare var en gutt så sitter det risset inn.” Teksten er bearbeidet etter et videointervju 2018.

Haugesund Dagblad 1. september 1945

Elleve unge haugesunderen som satte livet inn Motorskøyten Kristines forlis på veg til England et tragisk krigsminne En godt forberedt tur hvor 12-16 unge norske patrioter omkom.

Under en orkanaktig storm om kvelden den 21 mars 1941 ble en skøyte tatt av brott sjø i honsviken sør for Feistein fyr. Skøyten knustes og sank med det samme og alle om bord det var 12 eller 16 unge norske patrioter omkom Blant dem var følgende menn fra Haugesund: Journalist Alf Bergin, 31 år Styrmann Henry Hansen, 25 år Akkvisitør Rolf Hansen, 23 år Styrmann Halfdan Hansen, 24 år Student Sigurd Samuelsen, 24 år Kontorist Harald Sæbø, 25 år Fenrik Ingolf Walderhaug ,23 år Fyrbøter Carl Johan Widding, 25 år Bilforhandler Ingvald Rødlie, 27 år Kontormann Torleif Matland, 29 år Erling Roll Skaare, 24 år Om bord var dessuten radiotekniker Ole Holtan 19-20 år fra Drammen. Disse 12 vet man med sikkerhet var om bord, men der skal ha vært fire til med, og etter de opplysninger man har kunnet innhente er det mulig at der var 16 mann om bord i skøyten da den gikk under. Man kjenner imidlertid ikke navnene på flere enn 12 av dem som var om bord. Det var et forsøk på å nå over til England som endte så tragisk den mørke vinterkvelden utenfor Jæren. Ferden var kommet i stand etter tiltak av en del kamerater i Haugesund. Man forberedte turen meget omhyggelig og bare meget få utenom kameratklikken visste hva som forestod . Det var planen at 10 mann skulle være med på denne turen over Nordsjøen, men etter hvert kom det flere til således Skare og Holtan fra Drammen. Det var bilmekaniker Rødlie som eide skøyten, og det var hans plan å opprette en slags Englandsrute med denne skøyten. Fartøyet R66 A Kristine var kjøpt i Vedavågen for 8000 kr. Det var en solid losskøyte bygget av eik. Rødlie hadde realisert alt han eide for å skaffe penger til dette fartøyet og både han og de andre var veldig forhåpningsfulle.

Man holdt en rekke møter- bla i Haugesunds Dagblad hjemme hos Bergin hos Matland og andre steder under forberedelsene. Det var meget som skulle ordnes. Mens forberedelsene stod på var det at Holtan fra Drammen kom til Haugesund. Han oppsøkte Mill. Org mannen Bjarne Låstad og bad om å få bli dekket inntil der ble en sjanse på en Englands tur herfra. Holtan hadde meget gode papirer og Låstad hadde ingen grunn til å tvile på de opplysningene drammenseren gav. Bla kunne Holtan fortelle at han var medarbeider ved frihetssenderen. Han var forøvrig en nevø av Arne Ording. - Jeg kjent han fra mitt fengsel opphold i Oslo i 1940 , og det han fortalte var sikkert sant, sier Låstad i en samtale med våre medarbeidere. Han lå i dekning her i omkring en måned da jeg fikk greie på den forestående tur til England. Her fikk så Holtan plass. Om det var flere enn 12 mann kan jeg ikke si bestemt men der forlyder at der var 16 mann ombord. Englandsfarerne holdt sin plan godt skjulte for folk flest. Alf Bergin som arbeidet i Haugesunds Dagblad betrodde seg til en enkelt mann der, ellers het det da han reiste at ha skulle på inkasso for bladet til Bømlo. Rolf Hansen og Harald Sæbø som var ansatt i Haugesunds sjø fortalte at de skulle en tur til Karmøy for selskapet. Avreisen fra Haugesund gikk med Karmøyruta til Vedavågen hvor skøyten lå, og karene reiste ikke samtidig. Noen reiste om morgenen klokken 9, andre klokken 12. Torsdag den 20 mars drog de fra Haugesund og samme ettermiddag klokken 5 reiste skøyten fra Vedavåg. Et par dager etter at de var reist fra Haugesund begynte ryktene å svirre her, at de var dradd til England. Og så kom meldingen fra lensmannen i Klepp om at der hadde funnet sted et forlis utenfor Jæren og at der var drevet i land et merkebrett R.66 A og en del klesplagg.

Fra de pårørendes side ble saken nøyere undersøkt. Det viste seg at det forelå full lensmannsrapport om forliset. Om kvelden den 21 mars straks før det ble mørkt hadde en 17 år gammel gutt sett en skøyte som ble tatt av et brått og sank omkring en halv mil fra land rett sør av Feistein fyr. Gutten løp etter folk for å bringe hjelp, men da der kom folk til var der helt mørkt og man hørte bare havet dundre der ute i mørket. Så kom fartøyets navneskilt rekende tillands og endel klæsplagg som de pårørende fra Haugesund kunne kjenne igjen. Man kviet seg i det lengste for å tro at der forelå en ulykke. Og der kom mange slags rykter i sving som gav næring til den oppfatning at de tapre Englandsfarerne var tatt om bord i et britisk fartøy og ført til England, og at dette med forliset bare var kamuflasje for å spare de pårørende for gestapos forfølgning. - Jeg var imidlertid klar over at det var skjedd et forlis og at de ombordværende var omkommet sier skipsreder Tryggve Matland, Torleif Matlands far, i en samtale med Haugesund Dagblads medarbeider. Den dagen guttene reiste var der fint stille vær hele dagen inntil ca kl. 11 om kvelden. Da kom stormbyger , og kl. 2 om natten var der full storm som fortsatte neste dag med orkanaktige byger iblant. Stormen varte forresten 2 dager. Jeg undersøkte hos Redningsskøytens fører som har værstatistikk og fikk de nøyaktige opplysninger. Siralosen sa at det var helt umulig å borde i et slikt vær. Men jeg håpet jo at guttene kunne ha lagt seg til i en uthavn, et håp som forsvant helt hos meg da jeg fikk høre om forliset utenfor Jæren. Når en vet hvilket vær det var, kjenner stormen og tar hensyn til tid og drift, skulle det dessverre passe. Det måtte være Kristine som var gått ned utenfor Jærens rev. Å forsøke å rekonstruere skøytens ferd i detaljer er nærmest håpløst. “Kristine” reiste fra Vedavåg i 4- 5 tiden om ettermiddagen og karene om bord var ved godt mot.

Man hadde kamuflert skøyta med gamle seigarn, blåser og lignende, og en fisker som snakket med Englandsfarerne sier at de hadde sender om bord og at det var avtalen og møte et engelsk fartøy nordom Utsira. Vedkommende fisker forstod det også slik at en del av folkene skulle hentes på Føyna eller Espevær av forsiktighets hensyn. Men om det virkelig var så er ikke godt å si. Der er mange ting som taler for at de ikke hadde noen radiosender. Det eneste helt sikre er at ”Kristine” reiste fra Vedavåg kl 4-5 tiden og at skøyten forliste neste kveld på Jærrevet, antagelig 6-7 tiden, muligens noe senere. Øyenvitner fra land kunne se at skøyten styrte inn i rennen som bar mot land da brottsjøen kom. En tid kunne det se ut som om i hvert fall noen av dem som var om bord i ”Kristine” kunne være kommet til England. Et telegram fra Gøteborg meldte nemlig at guttene var kommet vel fram. Det viste seg imidlertid senere at dette telegrammet berodde på en misforståelse. Ut på sommeren drev fem lik i land på Jæren, nettopp på det sted hvor forliset hadde skjedd . Befolkningen der nede sa at der ikke hadde vært noe forlis siden mars på det stedet hvor ”Kristine” gikk ned og man regner derfor med at det måtte være likene av de omkomne haugesunderne som var flytt opp og drevet til lands. Det lyktes å slå fast at tre av likene var Rødlie, Walderhaug og Matland, mens man ikke kunne identifisere de to andre likene. Alle fem ble begravet på Bore Kirkegård. Litt sener reiste noen av de pårørende, fru Solveig Hansen, skipsreder Matland og Urmaker Bergin ned til Bore og snakket med sokneprest Sole. De omkomne var gravlagt på forskjellige plasser rundt omkring på kirkegården. Tre lå på et sted og to på et annet sted. Nå fikk en samlet dem på et sted, og det ble en enkel, men gripende gravferd. Det var den gangen på tale å flytte kistene til Haugesund, men av frykt for Gestapo turde en ikke gjøre det. Imidlertid påtok Bore Ungdomslag seg å se etter gravene. To av de omkomne, styrmann Henry Hansen og Rolf Hansen var brødre, og styrmann Halfdan Hansen var deres fetter.

Etter Tysklands kapitulasjon mottok fru Solveig Hansen som mistet begge sine sønner ved forliset et brev fra sogneprest Sole på Bore hvor det bla het: Og jeg ønsker dere alle fred og lykke, tross alt offer,- i det frie og nye Norge. Dere bragte offeret som har gjort fedrelandet dyrt. Derfor er det så elsket. Gud signe vårt dyre fedreland. Da vi sang dette verset jubeldagen rundt gravene på Bore da tenkte jeg på Dem og dere alle. Nå forstår vi det ,- vårt dyre fedreland. Da vi feiret freden i Bore kirke ble det en høytid vi aldri glemmer. Etterpå gikk vi ned til de 5 gravene. Foran to store flagg. Det ble et vakkert syn med den store folkemassen under de bølgende flagg, og så den grønne bakgrunnen hvor fuglene sang i trærne. Jeg holdt så en liten tale og fortalte om den gripende stund da vi hadde jordpåkastelsen i Deres nærvær.Vi sang ”Gud signe vårt dyre fedreland” og ”O tenk når engang samles skal”. Det hele var en gripende stund. Med gravene har vi ellers ikke gjort noe.Tyskerne hadde leir i nærheten av kirken i skogen så vi vilde ikke risikere noe. Men de tapre Haugesunderne har hatt besøk ”i nattens mørke”. De har kalt andre nordmenn til dåd. Og fra Bore kirke er sendt bud og beskjed over havet til våre kjempende brødre, og derfor gikk mangt et fiendtlig skip til bunns just her utenfor hvor haugesunderne satte livet til. Det er noe stort og talende i dette at de får hvile her hvor de satte livet inn. Der var så mange som måtte bli der ute for at vi skulde få komme hjem og være hjemme. Blir det til at gravene blir her, så selvfølgelig er det vi som vil reise minnesmerket. Soknepresten har funnet utrykk for det folk følte og tenkte da de hørte om tragedien utenfor Jærrevet den mørke og uhyggelige vinterkvelden i 1941. Det var heltemodige patrioter som gikk i døden den gangen. Alle som kjente disse tapre unge haugesunderne vet hvorfor de reiste. Det var for å slutte seg til den norske hæren som ble bygget opp i England. De brant alle etter å få komme av sted. Dessverre nådde de ikke fram, men de gjorde en innsats å ”kalte andre til dåd”, slik soknepresten utrykker det.Vi vil alle ære deres minne. J.H Hagesund Dagblad 1 september 1945

Takk til Einar Sæbø Martin Langholm Tor Helge Kverme Tore Reve Torgrim Gram Økland Hild Bakka Rolf A Robberstad Rolf Magnar Robberstad Ellen Marie Robberstad Kirsti Bryne Rykkje Ellen Tjørnhom Bøe Jon Jacobs

Anne Helen Robberstad 2018