Den svarte Ulla

DEN SVARTE ULLA

Anne Helén Robberstad

«Innebygget i fibrene finnes koblingene mellom dyr og mennesker» Anne Karin Jortveit

Jeg er opptatt av natur, kulturlandskap, historie og hvordan vi mennesker plasserer oss selv i dette landskapet, hvordan vi former våre omgivelser på godt og vondt. Den svarte ulla er et større fordypningsprosjekt som jeg har arbeidet med over lang tid. Her utforsker jeg ullfiber som materiale, ved å ta i bruk den pigmenterte ulla - den ulla bonden får minst, eller ingenting, betalt for. Slik vil jeg rette fokus mot en ressurs og en kulturarv som er klar for fremtiden og de klima- og miljøutfordringene vi har foran oss. Vi har lange tradisjoner for å ta vare på og bruke ulla, men den svarte ulla og ull fra de gamle sauerasene våre er grovere og pigmentert, og gir i dag lite eller ingen avkastning, noe som gjør at bonden ikke satser på denne ulla. En helsvart sau har svart ull, men er sauen hovedsakelig hvit med en svart prikk på kroppen, blir ulla også definert som svart i ullsorteringen. Dette er fordi industrien ikke kan kontrollere fargingen av ulla, og det kan dukke opp ujevne flekker og farger. Uavhengig av om ulla kan være av fantastisk kvalitet blir ulla ansett som “svart”. Natur, dyr, menneske og samspill er viktig for meg, og sauen er et dyr man kan bli glad i og nysgjerrig på. Ved hjelp av bonden Asbjørn Haga har jeg fått muligheten til å følge to sauer av rasen spælsau på fjellbeite, fra 2019 og frem til 2021, med GPS bjeller. På denne måten har jeg fått innsikt i sauenes vandring i fjellet over tid. Samtidig har jeg fått ulla fra disse sauene, og jeg har bearbeidet og vevd den inn i en vardarfell - en fell som skal representere sauenes liv i heia. Ulla er bearbeidet for hånd. Den er sortert; dekkhår fra bunnull, og vasket og tørket. Bunnullen er kardet og spunnet på håndtein, og så vevd inn i oppstadveven sammen med dekk-hårene, som på en varrarfell. Dette er tidkrevende og har gitt meg forståelse og respekt for våre forfedres arbeid, og gitt meg rom for refleksjon over forbrukersamfunnet vi lever i.

I forbindelse med utstillingen Den svarte ulla har jeg spurt mennesker som har hatt betydning for meg under prosjektet om å bidra med en tekst om den svarte sauen, heia, ullen og oppstadveven. Jeg ønsker å rette en stor takk til Anne Jorunn Frøyen, Kristin Armstrong Oma, Ingvild Svorkmo Espelien, Marta Kløve Juuhl og Hild Bakka som alle har de vært med å berike mitt prosjekt. Takk til Jon Jacobs for oppstadveven og for all støtte og hjelp gjennom hele prosjektet. Takk til Geir Morten Skeie for hjelp med tolkning av GPS koordinater og kart. Takk til sauebonde Asbjørn Haga som har hatt tro på prosjektet, som har lånt meg sauene sine og gitt meg ulla. Anne Helén Robberstad

06 __

DEN SVARTE SAUEN

08 __

Ingvild Svorkmo Espelien Prosjektleder Selbu Spinneri

Vi valgte å ha de grå og svarte sauene fordi de var gode mødre og lette å ha i utmarka. Ulla i de vakreste, varmeste farger av brunt, grått og brunsvart. De tilhører urgamle typer og raser av sau som har vært i landet i kanskje mer enn tusen år. De har beitet i fjellet, i skogen og ved sjøen. De har gitt kulturlandskapet det åpne preget der orkideer og slåttemarksopp trives. De har gitt oss mat, skinn og ull til klær som holder oss varme og tørre på sjøen og i fjellet, sommer som vinter. Den svarte sauen passer ikke i storindustrien, den er vanskelig å standardisere. Den passer derimot for oss som er glad i det lokale, som vil ta vare på gode tradisjoner innenfor håndverk og kunsthåndverk. Den passer i kulturlandskapet, for å pleie plantesamfunn som er i ferd med å forsvinne. Den svarte sauen føder lett og trenger lite hjelp. Den har gode og sterke instinkter, og tar seg godt av lamma sine. Den får ikke så mange lam, men de den får, vokser gjerne opp og blir flotte dyr til høsten. Den er årvåken og raskt til beins, og sikker på foten. Det kommer godt med om det er rovdyr i nærheten.

Om vi mister den svarte sauen, mister vi en del av mangfoldet i landet. Vi mister en del av vår gamle tradisjon. Uten den svarte sauen, kan vi ikke rekonstruere gamle tekstiler, som igjen kan gi oss inspirasjon til å lage nye, spennende. Vi er mange som er glade i den svarte sauen, og stadig flere blir det. Det er så fint å se. Så håper jeg at det vil fortsette slik, for vi mennesker trenger den svarte sauen - kanskje mer enn den trenger oss.

OPPSTADVEV OG VARARFELL

10 __

Marta Kløve Juuhl

Oppstadvev og vararfell er to ord som er uløyseleg knytte saman for meg. Begge deler har ein 1000-årig tradisjon, minst, veven er eigentleg fleire tusen år. Og dei har fått ein liten renessanse i vår tid. For å ta veven fyrst. Dette er den eldste vevtypen me kjenner til i vårt kulturområde. Den er samansett av to kraftige sidestokkar, stører, som støttar seg inntil veggen. Dei har ei kluft oppe, og i den ligg det ein bom, eller rull. Lenger nede på størene kviler det ein eller fleire rundstokkar, skaft, på pinnar som står i størene. Litt nedanfor er det ein skilstokk som er festa til størene. Renningen syr ein fast på bommen oppe, og knyter på lodd eller steinar for å halden den stram. Ein startar å veva oppe. Dette var nordmennene (eller kvinnene) sin vevereiskap heilt fram på 1800-talet. Ei stund var den i bruk parallelt med flatveven, før sistnemnde overtok heilt på 1900-talet. Dette var også islendingane sin vevstol som dei hadde med seg allereie den gongen dei fyrste nordmennene busette seg der borte.

VARARFELL Som kjent hadde dei som drog til Island også sauer med seg, og ulla var ein svært viktig ressurs med alle sine gode eigenskapar. Ulla gav etter kvart grunnlag for eit viktig eksportprodukt. Dei vov nemleg vararfellar, og seinare vadmål. Så viktige vart desse vararfellane for den islandske økonomien at dei skulle vevast etter eit reglement nedfelt i den islandske landslova, Grågås. Dei skulle vera fire alner (47,5 cm) lange og to alner breie, og dei skulle innehalda tustar av uspunne ull; 13 stykke på breidda etter kvart sjette innslag. Ullgarnet som vart brukt skulle og ha ein bestemt kvalitet. På 1000-talet veit me at islendingane sende båtlaster til Vestlandet med vararfellar. Snorre Sturlason fortel i Kongssoger om kong Harald Gråfell, at han fekk ein vararfell i gåve hjå islendingane som kom til Hardanger med varene sine. Ingen ville kjøpa, før dei såg at kongen hadde ein på seg. Då ville brått alle hardingar skaffa seg ein slik. Ein vararfell var altså vikingane si båtrye, regnkappe, utanpåplagg og overbreidsle i ein og samme tekstil. Dei lange ulltustane som var knytte inn var av spelsau dekkhår. Dekkhåra har den eigenskapen at regndråpane berre renn ned på utsida og ikkje går inn i fellen. Når ein ser på spelsau som har både botnull og lange dekkhår i fellen sin oppdagar ein at regnet berre prellar av. Denne ullkvaliteten hadde den gamle nordatlantiske sauerasen, som spelsauen i dag er ein etterkomar av.

12 __

MITT MØTE MED OPPSTADVEVEN

OSTERØY MUSEUM

Eg fekk kjennskap til oppstadveven på 1990-talet gjennom ei åkleregistrering i Arna (i dag ein bydel i Bergen). Eg oppdaga fort at dei eldste åklea som kom inn hadde eit anna «drag» enn nyare tekstilar. For det fyrste hadde dei tre jarekantar, og for det andre var dei svært ujamne i renningen. Fleire border såg ut som dei låg i bylgjer bortover. Ein kunne reint verta sjøsjuk av å sjå på dei. Desse åklea var nemleg vovne i oppstadvev.

Som utdanna vevlærar med mange års undervisningserfaring , var dette likevel ny kunnskap for meg. Og det førte meg til Osterøy museum, der dei hadde oppstadvevar, og allereie var i gang med eit formidlingsarbeid med bruk av denne vevtypen. Berta Liarbø, den siste tradisjonsberaren på Vestlandet, hadde vore der og hatt opplæring. Anna Østerbø Kåstad og seinare Randi Andersen ved museet og eg heldt fram og vidareførte dette arbeidet.

Etter kvart lærte eg at oppstadveven ikkje har vevskei, og dermed er det heller ingen ting som held renningstrådane i rett avstand frå kvarandre. Jarekanten oppe kjem av at ein alltid set opp til berre eitt åkle om gongen. Då syr ein bukta på renningen fast til bommen, og begge endane heng ned. Dei knyter ein lodda i.

Fram til 2010 hadde me berre kurs i åkleveving. Men den sommaren kom det to kursdeltakarar som gjerne ville læra å veva vadmål. Hildur Håkonardottir var frå Island og Elizabeth Johnston frå Shetland. Etter dette kurset visste me at me tre ville halda fram med eit samarbeid. Så hausten 2010 møttest me på Island. Hildur ville at me skulle prøva oss på ein vararfell. Me vov vararfellen, og samarbeidet vårt vidare har resultert i boka The Warp-weighted Loom, Klasteinavefstadurin, Oppstadveven, som kom i 2016. Eg ynskjer Anne Helén Robberstad til lukke med utstillinga - og prosjektet så langt. Det er svært viktig å setja fokus på ulla, og kva for eit unikt råmateriale den er. Difor er det så flott at den vert lyft fram som kunstobjekt også. Det er nok ein ny tanke for mange sauebønder.

HEIALIV

14 __

Anne Jorunn Frøyen

Konservator NMF, Jærmuseet

Sauene trivst i høgheiene om sommaren. I det kuperte terrenget kan dyra finna ly, næringsrikt fôr og rikeleg med friskt vatn. Dessutan blir dei mindre plaga av både flått og snyltarar enn i låglandet. Å følgje sauen i heia er for nokre menneske ein livsstil. Dei bur der oppe eller pendlar til og frå, for å sjå etter korleis sauen har det, for å passe på dyra og legge forholda til rette for dei, og oftast i samarbeid med gjetarhundar. Gjetarane er viktige i ein infrastruktur som er tilpassa sauene og interaksjonar sauene inngår i i høgheiene. I samarbeid med Jærmuseet dokumenterte Anne Helén Robberstad korleis sauer, hundar og gjetarar lever i høgheiene i Vest-Agder og Rogaland i åra frå 2015-2018, og tilførte eit unikt film og fotomateriale til museet. TRANSHUMANCE PÅ SØRVESTLANDET Å flytte saueflokkar årleg mellom vinterbeite i låglandet og sommarbeite i høglandet, er ein lang tradisjon mange stader i Europa. På sørvestlandet er tradisjonen yngre og har opphav i krøterhandlarar som brukte høgheiene til beite. Dei kjøpte storfe på Vestlandet, tok dyra opp i høgheiene om sommaren og selde dei på Austlandet om hausten. Kring år 1800 byrja dei å ta med seg sauer som blei gjette mot betaling. Heiasjefar tilsette gjetarar, og gjorde avtalar med grunneigarar og sauebønder. Sauene kom frå Ryfylke, Jæren og Dalane. I dag blir meir enn 50 000 sauer og lam årleg frakta med lastebil opp til høgheiene i Hunnedalen, Sirdal og Setesdal. I heiene er det frå under 200 sauer til meir enn 7 000 sauer. Dei fleste er organisert som beitelag, der bøndene deler ansvaret for sauene. I nokre heier passer framleis heiasjefar på dyra. Dei kjenner heia gjennom erfaringar tileigna over mange år, veit kor det er godt beite, korleis dyra fører seg i terrenget, kor dei kan setje seg fast og vil trenge hjelp for å komme seg ut.

Heiasjefordninga i desse høgheiene er unik i norsk samanheng, og har overlevd gjennom gradvise endringar og tilpassingar. På 1800-talet arbeidde gjetarar for heiasjefane og dreiv leigegjeting. Då hadde eit par gjetarar ansvaret for 200 til 300 sauer og kyr, og basen var driftelegene, området gjetarane heldt dyra innanfor. Om natta heldt dei dyra i ei innhegning, medan gjetarane sov på skift under store steinblokker, eller under ein heller på ei seng av mose og lyng. Når dyra hadde ete fôret dei kunne finna på denne lega, flytta dei dyra til ei anna driftelege. Legegjetinga var tilpassa sauen, beiteressursar, interaksjonar mellom husdyr og rovdyr, og tilgang på arbeidskraft som kunne ta gjetarjobben. På slutten av 1800-talet var rovdyra nesten utrydda i heiene i Hunnedal, Sirdal og Setesdal. Då blei arbeidet lagt om til såkalla styregjeting. I dette systemet styrer saueflokkane seg sjølve, og flyttar seg etter maten som dei vil. Gjetarane busette seg i hytter og heialivet blei lagt om, arbeidet blei enklare og bestod i å sjå til at dyra hadde det bra, og at dei heldt seg innanfor grensene for heia. Det blei færre gjetarar, og heiasjefane gjorde etter kvart jobben sjølve. Eit nett av vegar endra også heialivet. Etter andre verdskrigen byrja dei å frakte sauer og lam opp til høgheiene med lastebil, og det blei slutt på ordninga med å følgje dyra opp til fots, ein tur som tok frå seks til ti dagar. No blir dyra frakta ned igjen med bil om hausten. Å få opp proviant og utstyr er lettare. Dessutan er det mogleg å køyre opp nokre kveldar i veka og sjå etter sauene, og elles ha vanleg arbeid. Men til nokre heier er avstanden likevel så stor at heiasjefane må vere delvis bufaste der oppe for å kunne halde auge med dyra.

16 __

KUNNSKAPAR OG ERFARINGAR

FRAMTIDA FOR HEIASJEFORDNINGA

Heiasjefane opparbeider kunnskapar og erfaringar. Dei gjer avtalar med saueeigarar, tilpassar talet på sauer til beiteressursane i heia dei styrer, og følgjer ein årssyklus i arbeidet. På forsommaren fraktar dei proviant og utstyr inn i heia. Der det er bruk for gjerde, må dei sjåast etter eller setjast opp igjen. Gjerdene skal hindre at sauer går i skårfeste, går over til naboheier, inn i hyttefelt, eller kjem ut på trafikkert veg. Dersom det er mykje snø må gjerdet setjast opp i snøen, og flyttast ettersom snøen smeltar.

Heiasjefordninga er sårbar. I 2015 var heiasjefane gjerne saueeigarar, og tok med ungar, familie og vener i både gardsarbeidet og heialivet. Det var eit sosialt, men travelt liv. Ordninga krev at handlingsborne kunnskapar blir overført frå ein heiasjef til neste. Strukturelle endringar i sauenæringa gir færre, men større flokkar, og fører til at få flokkar får plass i ei hei. Det inneber at færre saueeigarar er med på dugnadar, som sankinga, og får innblikk i heialivet, eller kjennskap til korleis sauene rører seg i landskapet, og finn beste maten. Rekrutteringsbasen til yrket blir mindre. Dessutan har mange saueeigarar arbeid utanfor garden, og er ikkje interessert i heialivet. Å finne eigna kandidatar til å ta over jobbane ved generasjonsskifte blir dermed vanskelegare.

I byrjinga av juni, det kjem an på snømengdene, kan flokkane førast inn til områda der dei lever gjennom sommaren. Nokre saueeigarar gjer det sjølve, andre let heiasjefen ta jobben, og heiasjefen får gjerne med seg familie og kjente. Deretter ser dei etter dyra minst kvar tiande dag. Graden av arbeid varierer, etter kor tung heia er å gå i, kor stor ho er og kor godt beite der er, og om sommaren er våt eller tørr. Dersom det er lite vatn i heia vil sauene gjerne legge av garde, og krysse grenser dei elles ikkje utfordrar. I tillegg kjem det an på sauene, nokre klarer seg godt uten tilsyn, heldt saman i familiestrukturar og passar på lamma. Andre tar ut, kryssar grenser og gjev meirarbeid for gjetarane. Heiasjefane organiserer samlinga av sauene om hausten, og fører dei ned til skiljeplassen der saueeigarane kan finne igjen sine sauer. Å samle sauer er tid- og arbeidskrevjande, og regelen er at saueeigarar skal delta, men ikkje alle kan, eller vil, medan heiasjefane må syte for at det er nok folk. Etter samlinga kan dei ta ned igjen gjerdene og hindre at dei blir øydelagde av snøen. I månadane etter leitar gjetarane etter sauer som ikkje kom med i samlinga. Det held dei på med til snøen legg seg så djup at det er uframkomeleg i heia.

Forholdet mellom dyr og menneske er i endring, og kan også komme til å verke inn på ordninga. I høgheiene i Sirdal, Hunnedal og Setesdal er det, som andre stader det er drive transehumance, rike kulturminne etter livet gjetarar levde med sauene, som driftevegar og bruer, kummerlege hellarar gjetarar budde under, innhegningar, vardar og hytter. Sirdalsdagane er ei årleg feiring av at sauene kjem ned frå fjellet, og ein rest etter marknadsdagane som følgde sauesankinga, og illustrerer at heialivet også er vikla inn i aktørar som vanlegvis ikkje er i kontakt med sauen. Eit kaos og folkehav møter sauene på Kvævemoen, menneske som er ukjende med stresset dei kan påføre dyra. Samtidig gir slike arrangement legitimitet til sauedriftene, og dei som ikkje eig sauer toler lettare ulempene dyra fører med seg, som stenging av vegar tidleg om hausten, sauelort og breking rundt hytteveggar, eller konfliktar med jaktinteresser. Framtida til ordninga er dermed også avhengig av velvilje frå andre aktørar enn dei som ser nytten av beiteressursane i høgheiene.

SAUEN, BERRE

18 __

Kristin Armstrong Oma

Professor i arkeologi Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Ull. Melk. Kjøt. Varme. Næring. Venn? Sauen har vore vår følgjesvein i 11.000 år og var det første av husdyra som vart domestisert. Sidan då har me levd av sauen. Sauen er eit dyr som me forvaltar, og me bruker ulla, mjølka og kjøtet for å bli mette, for å halda oss varme. Ved å tenka på sauen som ei kjelde til menneskeleg komfort ligg det implisitt at me tenker på oss sjølv som ein brukar av sauen. Dette er ein vanlig tenkemåte i dag. Sauen er blitt til eit objekt. Fårekjøt, saueost og kofte. SAUEN - KATALYSATOR FOR HUMANISMEN Anne Helén Robberstad har gjennom fleire verk og utstillingar1 tatt oss med på ei alternativ oppleving. Frå eit vidare perspektiv på bonden og husdyra har ho peila seg inn på sauen, og gjennom å gå veldig nær på, på sauen sitt premiss, så inviterer ho oss til å sjå sauen som eit subjekt. Ho viser korleis me møter sauen, og korleis sauen er nyfiken på møtet med oss. Ho viser korleis me ikkje bare lever av, men med og - til og med - for sauen. Dermed tek ho eit standpunkt i den posthumanistiske debatten som stiller spørsmålsteikn ved eit grunnleggande prinsipp i vår normative, humanistiske verdsoppfatning: at ei objektiv sanning ved verda er at det finst eit hierarki av skapningar der mennesket er på toppen. Humanismen har djupe røter i samfunnet vårt, attende til renessansen og Humanismen vart født i Italia i renessansen og er kjenneteikna av eit tankesystem der mennesket er satt i sentrum, og har ei sterk tru på at menneske skal sørga for utvikling og vekst i kunnskap og teknologi. Slik sett har humanismen vore viktig for framveksten av vitskap og motivasjon for å finna ny kunnskap. I dette ligg ein tanke om at mennesket er heva over resten av skaparverket, inkludert dyra.

Tanken om at menneska må råda over dyra er sterkt nedfelt i samfunnet vårt. Sett frå eit historisk perspektiv var Aristoteles den første tenkaren som slo fram denne ideen, men dette var sterkt befesta i kristendommen, og meir og mindre alle dei store kyrkjefedrene meinte noko om dette. I den vestlege kulturhistoria var dette ein verkebyll for mange filosofar. Nokon forskarar meiner at dårleg samvit over å drepa dyr var ei sterk drivkraft for å skapa ei ontologisk - værensmessig - distanse mellom menneske og dyr. I staden for å ta inn over seg ubehaget ved dei desperate redselsskrika til døyande dyr var det enklare for samvitet til presteskapet å handtera ein definisjon av dyr som ikkje innebar sjelsevner eller evne til liding. Det var dermed ein lang opptakt gjennom mellomalderen til dette tankegodset vart spissformulert i filosofen René Descartes si berømte formulering ”Cogito, ergo sum”. Gjennom å leggja vekt på tankens makt som sjølvaste sjelsindikatoren definerte Descartes med eit elegant pennestrok bort heile verkebyllen og fritok menneskeheita for skuldkjensle over å drepa og spisa dyr. Det kraftigaste argumentet til den kartesianske posisjonen er at det var den beste moglege rasjonaliseringa for måten menneska faktisk handsama dyra på. Descartes og hans filosofi samanfall i tid med, og framskunda, framveksten av det som me i dag kaller humanisme, og som er vogga til den moderne vitskapen. Tankegodset som svirra rundt på denne tida, mellom anna mennesket sin suverenitet og ideen om eit hierarki i skaparverket vart eit viktig fundament for heile det humanistiske prosjektet og dermed djupt strukturerande for framveksten av moderne vitskap. Humanistisk tankegang har prega samfunnet vårt gjennom for eksempel å legga grunnlaget for lovane våre, og har gjennomsyrt både samfunnstruktur og utvikling i den vestlege verda dei siste 500 åra.

1 “Sårbar”, Hå Gamle Prestegard, Hå, 2016; “Om sauen” på Kinokino, Sandnes, 2018; ”Sauen og gjetaren”, Jærmuseet, Nærbø 2019.

20 __

POSTHUMANISTISK KUNST Posthumanisme skakar opp i dette verdssynet og desentraliserer mennesket ved å ta inn over seg at alle skapningar lever i ein kompleks vev av gjensidig avhengigheit, og det er både arrogant og direkte feil av mennesket å tru at det står i ei særstilling. På same måte er mennesket desentralisert i denne kunstutstillinga. Desse verka vaker dermed i eit spenningsfelt mellom kunst, vitskap og samfunnskritikk. Verka til Anne Helén Robberstad er situert i kunstfeltet som økokritikk, og er dermed del av ei retning fleire internasjonale kunstnarar utforskar. Denne kunsten undersøker gjerne forhold mellom materialitet, referansar, semiotikk, teikn - til dømes korleis plastsøppel henta opp frå havet blir utforma som ein utrydningstruga kval med konnotasjonar til klimakrise og den sjette utryddinga. Ei anna dominerande retning i kunstfeltet i dag er å utforska relasjonar mellom menneske og dyr, som transhumanisme og hybridisering, gjennom ei blanding av dyrekroppar og menneskekroppar gjennom blod, DNA og bruk av protesar som skaper kunstnaren om til ein hybrid. Som kattekvinner og geitemenn. Unikt for denne kunstnaren er at ho ikkje fikler med DNA og ikkje utfordrer grensene for kva som er det menneskelege og kva som er det dyrlege. Ho går eigentleg lenger enn som så. Sauene hennar er ikkje referansar eller metaforar, eller materialitet som kan tuklast med og dermed er underlagt mennesket sin vilje. Ho inviterer oss til å sjå på sauen med eit alvorsamt blikk, ekte og ærlig, og til å både erfara og reflektera over sauen som individ - som seg sjølv, ikkje som ein referanse til noko anna. Ho inviterer oss til å tenka gjennom tradisjonar og røter. Og å tenka tanken til endes. Den komplekse prosessen frå sau til ull betyr at det må vera eit nært forhold mellom sau og menneske frå lammet blir født. Dermed handlar den tradisjonsrike strikkinga og koftemønstra ikkje bare om ullkvalitet og design, men om eit engasjement for sauen sjølv som ulla kjem frå. Dermed er prosjektet hennar både posthumanistisk og prehumanistisk.

Ved desentraliseringa av mennesket skreller ho bort lag av vestleg kulturhistorie. Ho fører oss tilbake til røtene for sauehaldet som fundamentalt sett handlar om møter mellom menneske og sau, frå lamming til heiadrift og gjeting og det å observera sauen på beite, og observera korleis sau interagerer med kvarandre. SAUEFOLKET I BRONSEALDER I mi eiga forsking, som handler om livet på garden i bronsealder, som vev saman forhold mellom menneske og dyr og utvikling av samfunn og landskap, har eg kome på sporet at sauefolket, som budde i Rogaland i eldre bronsealder (1800-1300 f.Kr.). Då var klimaet varmare enn i dag, og landskapet på Jæren var prega av lauvskog. Nokre områder hadde blitt rydda og stadig vart nye områder opna opp ved avsviing av lauvskogen og rydding av stein i steinrøyser. Nye gardar vart oppført. Undersøkingar av pollen og forkola frø syner at landskapet endra seg etappevis siste del av steinalderen og gjennom bronsealderen, og akkurat i perioden då endringa av byggeskikk skjedde så pågjekk det intensiv rydding av landskapet. Frø og pollen syner at lauvskogen forsvann flekkevis og gras og planter som me finn på beite tok over, ispedd litt korndyrking. Dette tyder på at landskapet bevisst vart opna opp for å skapa rom for storskala beitedrift og dermed store dyreflokkar. I denne prosessen oppstod eit nytt kulturlandskap, med større, opne områder, tettare busetjing og fleire gardar. Dessutan endra landskapet seg på andre måtar, som følgje av samfunnsendringar. Klare spor etter dette er dei mange helleristningsfelta i Rogaland, der me får eit sjeldan innblikk i biletverda til bronsealdermenneska. Dei mange skipsfigurane tyder truleg på reiser over havet og vidstrekte kontaktnettverk.

22 __

På same tid endra byggeskikken seg, garden var sentrert rundt langhuset, som endra struktur og vart bygga med to parallelle rekker med stolpar som heldt taket oppe. Med denne konstruksjonen kom truleg tamdyra inn i huset. Me veit ikkje sikkert kvifor menneska valgte å skapa husrom for seg sjølve og husdyra under same tak. I mi forsking ser eg samanheng mellom ulltekstilane i gravene, landskapet som vart opna for beitedrift, og rom for både menneske og dyr i langhuset. Tekstilproduksjonen var kanskje utgangspunktet både for endringane i byggeskikk og i landskapet, som vart rydda for å skapa beite for store saueflokkar. Forsking på sosialisering av lam syner at dei umiddelbart knyter seg til mora, men dei kan óg knyta seg til ein sekundær omsorgsperson (uavhengig av art) dersom lammet vert sosialisert med denne omsorgspersonen innan dei første 5-10 dagane av livet. Dersom eit menneske vil etablera eit forhold til ein sau for å plukka ulla av dei, som er ei særs fysiske og intim handling, og likeeins melka sauen, så er det naudsynt å sosialisera seg med sauen allereie på lammestadiet, helst innan dei første fem dagane. Gjetaren må handtera lamma gjennom å fysisk ta på dei, slik at lamma vert kjent med berøringa, lukta og stemmen til bonden. Dette dannar grunnlag for at seinare handtering skal gå greitt, med minimalt stress for både sau og bonde. Alternativet er at sauene får lamma sine ute på beite. I så fall vil søya gøyma seg bort og passa godt på lamma sine, ho vil ikkje la nokon koma nær dei, verken bonden eller rovdyr. I så fall får ikkje gjetaren moglegheita til å sosialisera lamma, og det vil bli vanskeleg å hausta sekondærprodukt som ull og melk av sauen i vaksen alder.

Ein annan nyskaping i dette samfunnet var sauehunden. Helleristningsscena på Valhaug, i Sola kommune, syner ein saueflokk som vert gjeta av eit menneske og ein hund. Saman danner dei to ein felles front mot saueflokken. Sauehunden er eit resultat av intensiv sauedrift. Etologar (biologar som har dyr si åtferd som sitt spesiale) held fram at i sauehundar så er det opprinnelege jaktinstinktet til hundar blitt kanalisert til å gjeta og beskytta sauer. Border collie er i dag den mest brukte gjetarhunden og vert dessutan rekna som den mest intelligente hundetypen. I desse hundane er gjetarinstinktet sterkare enn jaktinstinktet, og heller enn å jaga sauer så spring border collie rundt og bak flokken og driv sauene mot gjetaren. Men sauene og hund må vera sosialisert saman for å skapa eit godt samarbeid. Ofte må hundane arbeida i vanskeleg terreng, langt borte frå gjetar, og gjetaren stoler på hunden si evne til sjølvstendig problemløysing. Langhuset er ei god ramme for slik tidleg sosialisering. Med menneske og sauer under same tak vert lamma allereie frå fødselen av kjent med lyd, lukt og berøring frå menneska. Eg meiner at dette kan vera orsaka til at denne nye arkitektoniske løysinga vart skapt - ut av behovet for å skapa ein plass der sosialisering mellom menneske og dyr kunne skje. Ein plass som danna rom for eit nært og intimt kjennskap, kanskje til og med vennskap mellom menneska og dyra dei levde med og av. Denne formen for sauehald ville føre til nokre konsekvensar som ikkje var planlagt. Det eine eg vil trekka fram er det nære kjennskapet som dei som delte liva sine med sauer fekk, både om dei enkelte dyra, og om ulla deira. Saueull har ulik kvalitet alt etter alder og kjønn til sauen. Lammeull er til dømes mjuk og spenstig, medan ull frå eldre sauer er stivare. Dei ulike ulltypane eigner seg til forskjellige typar tekstil, alt frå tepper, segl og ulike typar klede. Dei som tilhøyrte sauefolket i bronsealder var gjetarar delte husrom med sauene og innhylla kroppen i den dyrebare saueulla - og som hadde denne kunnskapen om sau fordi dei kjente sauene som individ.

SAU, LIV, LITTERATUR

24 __

Hild Bakka Litteraturviter

HUNNEDALEN, GJESDAL, SEPTEMBER 2021 Tidlig morgen, tåke langs bakken, sakte drivende over det våte, gulbrune graset, over lyngen, myrullen. Tynn røyk siver opp fra gjeterhytta jeg kan se fra bordet ved vinduet. Flere biler står parkerte langs veien, den sølvgrå plankeinngjerdingen er tom, liksom ventende, klar til å fylles og tømmes i løpet av dagen, som er i ferd med å begynne. En svart og hvit border collie lunter langs gjerdene. Jeg er på fjellet for å skrive, på en bok om liv og litteratur, et prosjekt som er viktig for meg, men jeg ser mer på landskapet utenfor hyttevinduet enn på datamaskinen. Som om steinveggene som stiger og bukter seg opp fra den trange dalen mot himmelen, disse ujevne flatene og formasjonene med skiftende lys og skygger og farger og mønstre, trekker øynene til seg, forlanger oppmerksomhet. Stedsnavnet Hunnedalen har uklar opprinnelse, men har ingenting med «hund» å gjøre. I stedet kan «hunn» bety fangst, bytte, jakt, og lokalt ble ordet «hunn» brukt om bjørn. Jeg husker at farfaren min, som forsket på stedsnavn, en gang fortalte meg dette: at dalen fikk navnet sitt fordi den for lenge siden var full av bjørn. Nå er det ikke bjørn her lenger, og sauene er også trygge for andre rovdyr de månedene de går alene i fjellet. Jeg har vært alene i flere dager, innimellom har jeg tenkt på Sigbjørn Obstfelders prosadikt «Byen1»; på stillheten og angsten i naturen, og dikterjegets flukt ifra fjellet, til byen og menneskene, for: «Fjellet har intet hjerte». Men stillheten har stadig blitt brutt opp av lyden av bjellene fra de spredte sauene som ufortrødent beiter langs hytteveggene. Og det er som om sauene, og musene, paddene, lemenene, ørnene, myggen - alle dyrene og fuglene og insektene jeg ser og hører, eller bare vet at er der - til sammen, er fjellets bankende hjerte. Jo, fjellet har likevel et hjerte, kan jeg tenke. Og nå er sauesankerne her, de er kommet ut av gjeterhytta, unge og eldre, noen i refleksvekster, noen med selvspikkede gjeterkjepper. Jeg tenker på sauen, gjeteren, ulla i litteraturen, og på egne relaterte minner. For slik er det gjerne; det vi leser kan bli som en del av oss, kan blande seg med våre egne minner og erfaringer, med vårt eget liv.

Et tidlig minne: jeg er to-tre år gammel og leker i et skogholt. Jeg snubler over en stor gråstein og faller oppi en dam av gyllenbrun, flytende avføring, av hunde- eller menneskeskitt. Jeg skriker. Synet av den hvite ulljakken min, tilgriset av den seige, brune, kornete massen, og stanken av fuktig ull og dritt er forferdelig, umulig å glemme: den besudlede ulla på kroppen min. Og: en sterk følelse av avsky, og av en slags skam. Herbjørg Wassmo skriver, i Huset med den blinde glassveranda (1981), den første boken om tyskerungen og incestofferet Tora: «Det rant nedetter de hvite ullstrømpene og helt ned på golvet. Tynn, tynn lort. (...) Hun kunne ennå kjenne lukten av seg selv og se de brune, skjoldete strømpeleggene.» Når dette hender er Tora et lite barn. Hun er på en kro sammen med stefaren Henrik, som ikke tar ansvar for henne, og hun har en intens opplevelse av skam. Henrik er også den som senere skal misbruke Tora seksuelt, som skal voldta henne og gjøre henne gravid, som skal påføre Tora enda mer skam. I triologien om Tora2 representerer imidlertid ull og sau noe godt, og er knyttet til tanten og onkelen, Rakel og Simon, de karakterene som tilfører Torauniverset kjærlighet og varme. Tora er trygg på gården og i det lune sauefjøset deres, og tanten vever vakre tepper av saueulla på vevstolen sin. Etter hvert forteller Tora Rakel om overgrepene, og om det døde barnet hun føder i dølgsmål. Og Rakel hjelper Tora ut av den totale ensomheten, hjelper henne med å bære skammen: «Det e hannes skam, aldri di. ALDRI DI!», sier Rakel.

«Byen» av Sigbjørn Obstfelder, fra Samlede verker II (2000) Huset med den blinde glassveranda (1981), Det stumme rommet (1983) og Hudløs himmel (1986) av Herbjørg Wassmo 1 2

26 __

Sylvia Plaths dikt «Sheep In Fog», fra diktsamlingen Ariel (1965) er mystisk og dystert, nesten skremmende, fylt av negativt ladede ord - «sadly», «disappoint», «dolorous», «threaten» - som gir assossiasjoner til noe vanskelig og smertefylt: The hills step off into whiteness. People or stars Regard me sadly, I disappoint them. The train leaves a line of breath. O slow Horse the colour of rust, Hooves, dolorous bells All morning the Morning has been blackening, A flower left out. My bones hold a stillness, the far Fields melt my heart. They threaten To let me through to a heaven Starless and fatherless, a dark water. Fargene i diktet er få og dramatiske: landskapet beskrives som hvitt, og hesten som rustrød, som gammelt blod, ser jeg for meg. Morgenen er svart, himmelen er uten stjerner; et mørkt vann, skriver Plath. Som om også landskapet påkaller smerte. Diktet ble skrevet et par måneder før hun tok sitt eget liv, i London i februar 1963. Og det er nærliggende å tolke dikterjeget som sauen i tittelen, som dette flokkdyret alene i tåken, i ensomheten. Stemmer, breking, lyden av flere bjeller; en bøling kommer rennende ned bakkene, samles på veien og gjetes mot inngjerdingen. Dyrene traver, noen hopper, noen tar avstikkere ut av løypa og må hankes inn igjen av sankerne. Og snart kommer min flokk: mannen min og barna er på vei, de vil se sankingen og plukke blåbær og bade i fjellvann og kulper som ennå ikke er for kalde.

Enda et minne: det regner, jeg sitter i baksetet i en taxi, som kjører ut av byen, ut av Roma. Taxien fortsetter gjennom «la campagna Romana», gjennom et tåkelagt landskap; et blekgrønt og gjennomvått landskap. Jeg er på jobb, jeg er sekretær i et fotostudio og skal levere noe viktig noen har glemt til et oppdrag, et sted langt av gårde. Alt er øde; ingen hus, ingen biler, ingen mennesker. Kun landevei og inngjerdede marker, noen hasselkratt langs gjerdene, og hvit tåke og sauer, stadig flere sauer. Lenge kjører vi gjennom dette landskapet, som er så forskjellig fra byen, så annerledes i forhold til alle fargene, menneskene, kaoset, støyen inne i Roma. Det er en uvirkelig, nesten meditativ opplevelse; som å ikke være i Italia, men på en hvilken som helst landevei, hvor som helst i verden. Som om synet av sauene på markene, som ender et sted inni tåken jeg ikke kan skimte, er stedløst. Plutselig dukker det opp spredte, ubevegelige menneskeskikkelser langs veien, skikkelser som liksom trer ut av tåken, selv om de står stille. Det er kvinner i miniskjørt og høyhælte sko, nesten alle er svarte, de er mange. Det er åpenbart prostituerte, papirløse innvandrere kanskje, som noen har kjørt ut hit og satt av, her hvor det bare er landevei, tåke, sauer. Kontrastene er skjærende: disse fortapte menneskene i dette landskapet. Likevel er det som om det er en forbindelse mellom kvinnene og markene og sauene, en forbindelse som er knyttet til det stedløse, og til noe tidløst. Som om dette umake likevel hører sammen, i et salgs uvirkelig univers.

28 __

Mens jeg har bodd i Roma har jeg forsøkt å sette meg inn i den klassiske italienske litteraturen, jeg har lest Dante3, og Dantes veiviser i Den gudommelige komedie, den romerske dikteren Vergil - eposet Æneiden4 og Bucolica, en samling hyrdedikt5, utgitt rundt år 40 før Kristus. Diktene er delvis skrevet som dialoger, og flere av dem handler om gjetere. Gjeterne erklærer sin lykkelige og ulykkelige kjærlighet, de spiller panfløyte og de duellerer; hvem er den beste poeten? Sauene eller geitene befinner seg i bakgrunnen, og gir gjeterne frihet til å dyrke gleder, erotikk og kunst. Diktene er ikke ment å være realistiske, de er romantiske og mytologiske, de idylliserer det landlige livet og er ikke egentlig knyttet til tid og sted. Men Roma nevnes, og noen av diktene kan leses som allegorier over turbulent romersk politikk. Og noen dikt utspiller seg i Arkadia i Hellas, hjemstedet til den greske naturguden Pan. I løpet av denne taxituren er det som om jeg uvilkårlig har reist inn i Bucolica, inn i den romantiske gjeterverdenen. Og jeg plasserer kvinnene langs veien inn i denne fortellingen; gjør dem til hyrdinner, gudinner, mytologiske skapninger. I et annet dikt av Sylvia Plath, «Wuthering Heights»6 - et dikt som skildrer det værharde Yorkshirelandskapet Emily Brontës på mange måter brutale roman Wuthering Heights (1847) utspiller seg i - er sauene en del av den nådeløse naturen, men også et slags humoristisk og oppmykende innslag i alt det mørke og harde: The sheep know where they are, Browsing in their dirty wool-clouds, Gray as the weather. The black slots of their pupils take me in. It is like being mailed into space, A thin, silly message. They stand about in grandmotherly disguise, All wig curls and yellow teeth And hard, marbly baas.7

Datteren min klatrer i de vridde fjellbjørkene, det føles lenge siden hun var bitte liten og sovnet i blåbærlyngen. Den yngste sønnen min bærer rundt på en død mus katten har fanget: «Den lever, den er myk og varm», sier han, klapper musa og nekter å legge den fra seg. Den eldste setter opp telt, han er fri som en hyrde, som Tove Jansons, også panfløytespillende, Snusmumrikken, og sover helst ute. Fra avstand ser jeg plutselig at en mørkebrun sau henger fast i den ene teltvaieren, den ser rar og skadet ut, ligger på bakken og lager merkelige lyder. Jeg løper panisk bort for å hjelpe, og finner ut at det ikke er en sau, men sønnen min som har hentet et saueskinn fra hyttesofaen til teltet, og som spiller sau for å tulle. Han er henrykt fordi han greide å lure meg. Jeg setter meg på trappa, ser mot fjellene, mot inngjerdingen som ikke lenger er tom, barna går nedover for å kikke på sauene. Jeg ler litt av meg selv, tenker på det gamle samspillet mellom folk og sau, og at det selvsagt er omvendt; at det er sauen som kommer oss, menneskene, til unnsetning. Jeg tenker på Odyssevs8, som smuglet seg ut av hulen til kyklopen, hengende under buken på en sau. Og ikke minst på sauen i Hudløs himmel (1986), den siste romanen om Tora. Sauen faller på sjøen under sauesankingen, mens Henrik og Rakel frakter den tilbake til gården med båt. Rakel er dødssyk av kreft på dette tidspunktet, og har akkurat konfrontert Henrik med det han har gjort mot Tora - og hun har forbudt ham å noensinne røre henne igjen. Rakel slipper ikke taket i tauet som er festet til den synkende sauen, hun blir dratt over bord og drukner sammen med den. Og det er som om Rakel og sauen tar med seg den vonde fortiden og skammen, og slik befrir Tora fra alt sammen.

3 Dante Alighieri: italiensk forfatter og poet fra middelalderen, kjent for Den guddommelige komedie (1308-1321). 4 Et mystisk-heroisk epos som blant annet forteller om grunnleggingen av Roma. 5 Betegnelse for litteratur som har hyrdelivet, det idylliske landlivet; fred, gleder, kjærlighet, kunst og sauegjeting som tema. 6 Fra den posthumt utgitte samlingen Crossing the Water (1971) av Sylvia Plath 7 Fra «Wuthering Heights» av Sylvia Plath 8 Helten i Odysseen av Homer, som foretar en lang og strabasiøs reise hjem fra Troja-krigen, som lykkes ved hjelp av Odyssevs mot og kløkt.

30 __

32 __

ANNE HELÉN ROBBERSTAD (1970) er en billedkunstner fra Haugesund som bor og arbeider i Stavanger. Hun er utdannet fra kunstakademiet i Trondheim ved Intermedia avdelingen ved NTNU, fakultet for arkitektur, plan og billedkunst. Arbeidene tar ofte utgangspunkt i naturen. Tema som forfall, tilhørighet, død og naturens kretsløp sett i forhold til mennesker, dyr og steder er ofte tema som dukker opp i arbeidene. Hun velger å se på landskap som noe konkret og abstrakt. «Som kunstner ønsker jeg å skape en opplevelse som er kompleks og ambivalent som livet. Samspill, ulikheter og det uforutsette gir inspirasjon til mine arbeid».

GPS kordinater 80069 svart, sommer 2021.

34 __

LINKER Anne Helén Robberstad annehelenrobberstad.com vimeo.com/ahrobberstad Ingvild Svorkmo Espelien Prosjektleder Selbu Spinneri selbuspinneri.no Anne Jorunn Frøyen Konservator NMF, Jærmuseet. Film: Et liv med sauen, Jærmuseet. vimeo.com/339533288 Marta Kløve Juuhl Klingande steinar The Warp-Weighted Loom/Oppstadveven/ Kljásteinavefstaður/Klinkins steins/Klingande steinar/ Kljàsteinar klingja av Marta Kløve Juuhl, Elizabeth Johnston, Hildur Hákonardóttir, Atle Ove Martinussen og Randi Andersen (red.)​. Skald forlag, 2016. muho.no/osteroymuseum/publikasjonar Kristin Armstrong Oma Professor i arkeologi Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger Flere utgivelser, blant annet: The Sheep People, - The Ontology of Making Lives, Building Homes and Forging Herds in Early Bronze Age Norway. uis.no/nb/profile/kristin-armstrong-oma

Takk til Jon R. Jacobs, Asbjørn Haga, Kristin Armstrong Oma, Anne Jorunn Frøyen, Hild Bakka, Ingvild Svorkmo Espelien, Marta Kløve Juuhl, Ellen Tjørhom Bøe, Kirsti Bryne Rykkje, Aud Vikør og sauene brun blå og svart på Tjessheim gård, Figgjo. Sitat side 4 er hentet fra teksten: Å søke sammenhenger (eller å vite hvor ting kommer fra) av Anne Karin Jortvei Foto: Anne Helén Robberstad Design: Reload ved Aud Vikør Print: Kai Hansen trykkeri ©Anne Helén Robberstad 2022