FLOKKEN av Anne Helen Robberstad med tekst av Hilde Buer

FLOKKEN av Anne Helen Robberstad

Sau og ull er et tema jeg har arbeidet med over tid.

Fra samarbeidet med Jærmuseet om heiaføringen av sau i fjellet (2015-2018), via utstillingen Om Sauen (2018-19) på KINOKINO kunstsal i Sandnes, til utstillingen Den Svarte Ulla (2022), som ble vist i SOFT Galleri i Oslo, og på årsutstillingen på Drammen Kunstmuseum.

Jeg interesserer meg for sauen som eget individ, og for den tilliten den viser oss mennesker. Det er spennende å utforske den ikke-verbale kommunikasjonen som oppstår mellom mennesker og dyr om man tar seg tid. Flokken tar utgangspunkt i 36 ullfeller av helårsull, som jeg har fått av bonden Asbjørn fra Figgjo.

Mange sauebønder kaster eller brennexr ulla.

De tar seg ikke bryet med å levere den inn til ullmottak, da de nesten ikke får betalt for den.

Og ulla, som i utgangspunktet er en ressurs, blir et miljøproblem. For noen generasjoner siden hadde imidlertid denne ulla en verdi. Den ble brukt til renning, garn og til toving.

I dag snakker vi om å bruke ull til gjødsel og veidekke. Hva har dette å si for ullkvaliteten, som tidligere ble avlet frem til å bli best mulig? Hvordan påvirker dette mennesker og sau?

Dette er spørsmål jeg som kunstner synes er interessante, utfordrende og viktige å stille og forsøke å finne svar på – for sauen, menneskene

ANNE HELÈN ROBBERSTAD (1970) er en billedkunstner fra Haugesund som bor og arbeider i Stavanger.

Hun er utdannet fra kunstakademiet i Trondheim ved Intermedia avdelingen ved NTNU, fakultet for arkitektur, plan og billedkunst.

Prosjektet kunne ikke blitt til uten god hjelp og støtte.

Takk til: Asbjørn Haga Jon R. Jacobs Hilde Buer Ellen Tjørnhom Bøe Aud Vikør Hild Bakka de flotte unike sauene som beiter ute hele året på Figgjo

FLOKKEN

av Anne Helen Robberstad

SAUEHISTORIE Hilde Buer

Bonde og sivilagronom

Sauen har vært menneskets ydmyke og verdifulle tjener i over 11000 år, siden de første muflonene ble temt i Midtøsten. De aller første byene og de første handelsrutene var bygget på ull. Ekte ville sauer lever fremdeles i dag i høyfjellsområder fra Europa til Mongolia, i Sibir, Nord-Amerika og Alaska. Disse ville saueflokkene lærer oss mye om sauenes opprinnelige adferd. De er sosiale flokkdyr og utpregede byttedyr som bruker bratt fjell som rømningsterreng. De lever i kjønns-separate flokker og lammer ett til to lam om våren. Værene oppsøker søyene bare i parringstiden og de slåss for å etablere et hierarki som avgjør hvem som blir fedre til neste generasjon. De har alle dobbel fell som røytes, korte haler og alle værer har horn.

Siden sauene har fulgt oss mennesker i over 350 generasjoner, har de utviklet seg sammen med oss, vi har preget hverandres utviklingshistorie på mange måter. Vi har lært oss å lese sauens adferd og sauen har lært seg å lese vår. Sauer er ikke bare gode på å lese vårt kroppsspråk, men kan også lese våre ansiktsuttrykk og forstå hvilket humør vi har. Sauen er utrolig tilpasningsdyktig, de har fulgt mennesket til alle klimatiske soner, til alle verdensdeler og har ved hjelp av vår seleksjon, utviklet seg til minst 2000 ulike saueraser.

I ørkenstrøk er sauene uten ull og har hengende store ører, mens i kalde strøk har sauen dobbel fell som holder regn og kulde ute og korte stående ører. Tidligere levde de fleste sauer ute hele året og hadde behov for matpakker, d.v.s. matreserver i form av fettdepoer. Sau som lever i ørkenstrøk eller der det er lange tørkeperioder, lagrer fett i rumpe eller i hale, mens sau tilpasset kalde strøk, lagrer fett rundt indre organer.

Etter hvert som sauene har fått jevn tilgang på fôr og avlen har blitt effektiv, har sauene blitt svært produktive, enten det gjelder melk, kjøtt eller ull. Likevel er det fellestrekk for adferden til alle verdens sauer, trekk som ble formet langt tilbake i tid. Disse adferds trekkene har vært forbausende stabile gjennom historien.

Dette er klare fellestrekk som gjelder for alle sauer som har vokst opp i en saueflokk. Sauene er først og fremst byttedyr, deretter sosiale flokkdyr, fredelige, ydmyke, tilpasningsdyktige, gløgge og lar seg lett lede.

Det at sauene er drøvtyggere former mye av adferden. Det er en god tilpasning til å hente fôr fort og effektivt på åpne rovdyrutsatte sletter, for så å finne trygg liggeplass for å finmale og fordøye fôret. Sauer vil vanligvis beite 8 til 9 timer daglig og legge seg for å tygge drøv omtrent like lenge. Det er avgjørende for helse og trivsel at sauen får ro til å tygge drøv. Ved lite fôr, som på vinterbeiter, kan sauen beite i opp til 13 timer. Oftest begynner beiteperioden når sola står opp og slutter ved solnedgang.

I dag er mange produktive sauer hverken gode flokkdyr eller lette å lede. Det er særtrekk vi ubevisst har avlet bort. Dess mer produktiv en sau er, dess mindre lønner det seg å gå i flokk, derfor har våre mest produktive sauer mistet mye av flokkadferden sin. Likevel er alle sauer sosiale dyr som føler seg tryggest sammen med flokken. Sauer er gløgge og svært lærenemme. For gjeteren er det avgjørende å forstå ikke bare sauen, men dynamikken i saueflokken..

De aller første sauene som fulgte menneskene inn i Europa for omkring 6000 år siden, hadde dobbel fell og korte haler slik våre gammelnorske sauer har. Denne sauen var enerådende i Europa i et par tusen år, før en ny mer foredlet større sau med lang hale kom. Her nord dominerte korthalesauen like til vi begynte å importere engelske sauer på 1800 tallet. For hundre år siden var de fleste korthalesauene krysset med importerte sauer og de ekte gammelnorske sauene ble nesten helt borte. Takket være noen få stae bønder i Austevoll og byråkrater som forstod verdien av disse sauene, ble rasen etter hvert berget.

De skapte varemerket Villsau for gammelnorsk sau som går på full utegang. Rasen ble populær og i mange år ble dette den eneste l andbruksnæringen med stødig vekst.

I dag finner vi gammelnorske sauer under alle slags driftsformer og i hele landet. Men det er på kystens lyngheier den først og fremst har sin misjon. Her er gammelnorsk sau avgjørende for å skjøtte våre truede kystlyngheier. Denne tøffe lille sauen er godt nok kledd og nøysom nok til å leve i lyngheia hele året uten særlig tilleggsfôr. Den produserer i balanse med det den finner i naturen og bygger karbon med sine vandringer i kystlandskapet.

Ulla hos den gammelnorske sauen er helt spesiell og er ettertraktet til husflid og kunstprosjekter. Ulla består av en svært fin og mjuk underull med dekkende grovere dekkhår som leder annet bort fra kroppen.

Ull frå GNS har spesielle egenskaper ved at den tåler sjøbruk, den tørker fort opp og tåler saltvann. Disse spesielle egenskapene har sannsynligvis bidratt til at flere tok vare på noen få korthalesauer langs hele kysten. Mange steder ble de rett og slett kalt «sjøvottsau», fordi man måtte ha slike sauer for å kunne lage sjøvotter. Dette var vikingene sin sau og vikingene var kledd i denne ulla og vevde sine vikingseil av slik ull. I flere tusen år har ulla fra korhalesauer holdt sjøfolk varme.

GNS er så gammeldags at den fremdeles røyter og om våren kan man plukke ulla av i lange flak, noen ganger kan man nærmest skrelle hele ullfellen av i ett. Slike tova ullfeller er fantastiske sitteunderlag. Ulla kan sorteres, kardes og spinnes til både vev og strikkegarn. Siden sauen finnes i alle farger, kan også garnet sorteres i mange vakre naturfarger.

Sauen sin oppførsel Sauer er lett å skremme vettet av. Dette uttrykket illustrerer det vesentlige i samspillet med sau. Når sauen blir vettskremt, er vettet borte.

Blir en sau redd nok, klarer den ikke å tenke. Det er akkurat det samme for oss, blir vi redde nok, mister vi evnen til å tenke rasjonelt. . Redsel og påfølgende flukt er avgjørende funksjonerer for byttedyr, sauen har ikke råd til å vente, for å se om ulven er farlig.

Når fluktresponsen har slått inn i en sau, er løpet kjørt, det vil si at da får du mye mer arbeid enn nødvendig. Kunsten er å gripe inn tidlig nok og sørge for at sauene ikke blir trigga til flukt. Det er tålmodighet som gjelder, får sauene tid til å områ seg, til å se og analysere sine omgivelser, kan man unngå panikk. Paniske sauer er vanskelig å håndtere, men det verste er at det ikke er bra for en sau å være livredd. Redde sauer skader seg lettere, får dårligere immunforsvar og blir lettere syke. Redde dyr har dårlig velferd.

Det er små og enkle grep som man kan bruke for at sauene skal forstå at du er en hyrde og ikke et rovdyr. Hver gang sauene er i hendene våre skjer det noe ubehagelig. Da er det vel ikke så rart at de blir redde. Sauene trenger å lære at det kan være helt ufarlig å være i dine hender, at det til og med kan være hyggelig.

Tamme sauer gir ikke bare effektiv drift, men det blir mye hyggeligere for både sau og folk.

Denne lille tøffe sauen er av svært gammel ætt, men er en sau for fremtiden. GNS har uvanlig stor genetisk variasjon slik at man kan lage nesten hva slags sau bare ved å selektere. Siden vi vet lite om hva fremtiden bringer er derfor GNS en trygg forsikring som også i kommende tider kan gi oss mat og holde oss varme.

GNS kan produsere både ull, kjøtt og melk på fattige utmarksressurser uten tilleggsfôr fra verdifull matjord.