V for victory

Av Lene Joensen Kjær

Winston Churchill viste V-tegnet for første gang den 19. juli 1941. V-tegnet skulle komme til å bety mer enn seier. Det skulle også stå for solidaritet, motstand og utholdenhet. Europa var i sorg over alt de hadde mistet siden krigen startet, og V-tegnet ble noe felles som brakte håp. Jeg besøkte Roseslottet i Oslo med familien en lørdag kveld i mars. Roseslottet er en utendørs kunstutstilling om verdier vi må ta vare på: demokrati, frihet, integritet og menneskeverd. Utstillingen dokumenterer gjennom lyd, tekst og malerier 2. verdenskrig i Norge, og hvordan den påvirket norsk hverdagsliv og norske jøder. Vi kan trekke paralleller til samfunnet i dag.

I sin tale til folket søndag den 7. mars uttalte statsminister Erna Solberg: «Vi er i dyp sorg over de vi har mistet.» Mange kjenner også på en sorg over at pandemien har frarøvet oss frihet – friheten til å gjøre de tingene vi pleier å gjøre, friheten til å møte de menneskene vi har lyst til å møte, friheten til å gi hverandre en klem.

Vi kjemper en kamp mot koronaviruset i solidaritet med hverandre. Det tar tid, og det krever utholdenhet. Vit at selv om du føler deg alene, så står vi i det sammen. Når det nå har gått et år, er vi alle preget på en eller annen måte.

Jeg tenker på Winston Churchill og Victory-tegnet. Det samlet folket i en krevende og vond tid. Jeg tar det til meg og tenker på hva V kan være relevant og aktuelt for i dag. Vi bidrar alle i kampen mot korona, og ønsker å komme seirende ut på andre siden av tunnelen. På veien gjennom tunnelen kan kanskje V stå for VÅR? Det at det nå begynner å spire og gro, bringer håp om en ny start, en ny dag og nye muligheter. Det er nåde.

V kan også stå for VAKSINE. Vaksinen bringer håp om frihet til å leve livene våre slik vi ønsker å leve. Da Gud sendte sin Sønn, sendte han tidenes vaksine, det vil si vaksinen mot synd og evig død. Løper vi like ivrig for å ta imot den, som dette sprøytestikket alle snakker om?

Akkurat nå opplever kanskje både du og jeg at vi er i et slags ingenmannsland, et vakuum. Venter vi like helhjertet på hans komme som vi gjør på vaksinen? Guds vaksine gir både indre fred og seier.

Noen assosierer V-tegnet med fred. Gud ER alt dette. Han sier dette til deg og meg: «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33).

Så hold ut!

Vi ZOOMet oss inn på påskebudskapet

Av Atle Haugen

Noen uker før påske, hadde en liten gruppe kolleger og venner av meg en chat på Facebook om hvorfor vi adventister har så lite tradisjon for å markere påsken. Påskens begivenheter dreier seg jo om det mest sentrale i vår kristne tro, så hvorfor markerer vi ikke det tydeligere?

Vi ble enige om å gjøre noe med saken. Så vi, det vil si Lars Dorland, Vidar Hovden, Harald Solheim, René Bidstrup, Harald Giesebrecht og meg, inviterte til fire påskesamlinger på ZOOM, fra skjærtorsdag til påskemorgen, med fokus på det som skjedde i Jerusalem den gangen.

Den første kvelden delte vi nattverd sammen, og reflekterte over hvordan Jesus med dette inviterer oss inn til en ny familie gjennom en ny pakt. Fredagen reflekterte vi over hvordan evangeliene framstiller Jesu korsfestelse som hans kroning. Jesus er en ny type konge for en ny menneskehet. På sabbaten snakket vi om hvordan det kan ha seg at den dagen Gud hvilte, både etter skapelsen og forsoningen, er et sort hull i kalenderen og vanlig påskefeiring. Sabbaten knytter jo nettopp skaperen og forsoneren sammen, og minner oss om at det er han som skapte oss, som også ofrer seg for å frelse oss. Søndags morgen, oppstandelsesdagen, møttes vi for å feire og reflektere over hva Jesu seier over døden innebærer for oss her og nå og i evigheten, og hvordan den markerer begynnelsen på den nye skapelsen.

På tross av bare en snau ukes annonseringer, kun på Facebook, møttes vi mellom 60 og 100 på ZOOM hver kveld. I og med at vi som arrangerte, var både norske og danske, hadde vi et dansknorsk fellesskap også blant deltakerne. I samtalene vi åpnet for etter våre innlegg, deltok riktig mange med berikende kommentarer og refleksjoner.

Det mest bemerkelsesverdige var hvor vanskelig det var å få avsluttet hver kveld. Selv om samtalen ble taus etter hvert, ble deltakerne hengende igjen lenge, før vi til slutt måtte stenge sendingen. Det vitner nok om behovet for å dele tanker om troen og påskebudskapet. Men det sier kanskje også noe om savnet etter fellesskap vi kjenner på nå i pandemitiden. Jeg tror både vi og de andre som deltok, er enige om at dette frister til gjentakelse.