Adventnytt 2023 03

Belønning for trofasthet

Fra SAS til REMA, COOP og Norgesgruppen – alle ønsker at vi blir lojale kunder. Side 22

Adventnytt

Jesus og problemet med «snart»!

Jesus sa han skulle komme «snart». 2000 år er ikke «snart»! Side 20

Nr. 3 - 2023

Trofasthet

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 12 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse

Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@ norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Side 10

3

4

5

6

9

Side 12

10

11

12

14

15

20

22

23

Side 23

24

25

26

27

30

32

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

Månedens tekst

Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg?

FORSIDEN

Månen minner oss om at tiden går og bringer med seg glede, sorg og nye muligheter.

Trofasthet er å ta vare på troen gjennom alt livet byr oss.

Foto: Kari Kittilsland

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud. (Mika 6,8)

TROFASTHET | RAUSHET | SAMFUNNSANSVAR

TROFASTHET I BABYLON

Troen må praktiseres annerledes i Babylon enn i Israel. Ikke alle kompromisser er fatale.

En artikkel i Christianity Today nylig, hadde et interessant poeng: «Vi lever i Babylon, ikke Israel». Israel skulle være det nye Eden, og en modellnasjon for andre folk. Derfor var renhet og absolutt lydighet mot Guds lov vektlagt og strengt håndhevet. Moses presenterte lovene slik for folket:

5 Mos 4,6 «Dere skal holde dem og leve etter dem! For da vil de andre folkene se deres klokskap og forstand. Når de hører om alle disse forskriftene, vil de si: ’Så klokt og forstandig det er, dette store folket!’»

Evangelisering skulle skje gjennom eksemplets makt. I stedet for å vitne for dem, ble hedningene utrensket av Kanaan da israelittene inntok landet, og Esra sendte av gårde de ikke­jødiske kvinnene som de hjemvendte jødene fra Babylon hadde giftet seg med. Dermed var oppmerksomheten rettet mot intern praktisering av troen. Når folket sviktet, irettesatte profetene dem strengt og truet med konsekvensene.

Men da folket til slutt ble bortført til Babylon, hadde Jeremia et annet budskap til dem:

Jer 29,5­7 «Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.»

I Babylon får de altså beskjed om å tilpasse seg livet der og ikke isolere seg. Troen må praktiseres annerledes i Babylon enn i Israel. Ikke alle kompromisser er fatale. Kristne prinsipper og etikk var gjeldende norm i samfunnet helt opp mot 1970­tallet her i landet. Huseiere passet på at enslige leietakere ikke hadde overnattingsgjester av det motsatte kjønn. Barn utenfor ekteskapet var synd og skam. Skilsmisse og gjengifte var også skandaløst. Synet på abort, homofili og samboerskap var ganske ensartet.

I dag har den generelle holdningen til slike spørsmål snudd helt rundt. Hvilket vitnesbyrd gir vi ved å fastholde våre normer? Inngir det respekt, slik det ville ha gjort før i tiden? Eller blir vi sett på som menneskefiendtlige og kalde når vi står fast på våre posisjoner? Hvilket budskap vi formidler, er ikke alltid det vi selv tror.

Et interessant eksempel på livet med tro i «Babylon», er syreren Naaman. Han hadde en bekymring etter sin helbredelse og omvendelse hos profeten Elisja:

2 Kong 5,18­19 «Men én ting må Herren tilgi meg: Når min herre, kongen, går inn i Rimmons tempel for å kaste seg ned og tilbe der og han støtter seg på min hånd, så jeg også må kaste meg ned der i Rimmons tempel, da må Herren tilgi meg dette.» v19 «Gå i fred!» svarte profeten.

Ville det ha gitt et bedre vitnesbyrd å nekte å hjelpe kongen ved å henvise til sin tro? Vi har en lang historie som adventister i å «proklamere» våre trosstandpunkter gjennom tydelige handlinger i den tro at det er den beste måten å vitne på. Men er det budskap som kommuniserer i «Babylon»?

Daniels eksempel viser oss at det går en grense for hva vi kan kompromisse med. Han satte ned foten når det kom til maten, men nok av andre grunner enn vi ville brukt. Å spise mat velsignet av avguder, ville ha gitt signal om å underkaste seg den aktuelle guden. Å spise et kjøttmåltid med venner eller blant fremmede hvis man vanligvis er vegetarianer, er noe helt annet. Vi må trekke grensene på rett sted!

Rapporten fra Åpne dører om at 360 mill. kristne i dag lever med forfølgelse for sin tro, minner oss om utfordringene ved å leve i «Babylon». Men det er i hverdagssituasjonene, og i etiske spørsmål vi i Norge er mest utsatt for utfordringer på hvordan troen bør praktiseres. Da gjelder det at våre normer og valg er basert på solid bibelsk forståelse, ikke på enkeltvers og tradisjon.

Hebr 4,12 «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.»

Guds ord er levende! Det må derfor også forståes og anvendes gjennom en levende tro i et samfunn og en tid som stadig endres. Svarene vi hadde i går, er ikke nødvendigvis de samme, eller de beste, i dag. Trofasthet betyr ikke å låse seg fast til tradisjonen. Det handler om å ha feste for troen i Guds ord.

Redaktør i Adventnytt, og pastor i Adventistkirken Cornelius, Oslo.

Aktivitetskalender

MARS

9. Styremøte VND

10.–12. TeenForum

18. Global Youth Day

19. Styremøte DNU

24.–26. Reddet 2023

APRIL

16. Styremøte SABU

20. – 23. Kortur TVS

Menighetskalender

MARS

4. Offer: ADRA Norge (C)

11. Offer: Mediearbeidet i Norge og på verdensbasis (AWR) (B)

18.–25. Ungdommens bønneuke

18. Internasjonal ungdomsdag/Global Youth Day

25. Menighetsskolenes dag

25. Offer: Menighetsskolene (D)

APRIL

8. Menighetsmisjonens dag

8. Offer: Verdensmisjonen (F)

15. Litteraturdagen

22. Offer: Sommerfryd (D)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Hvilken trofasthet og barmhjertighet

møter oss i Jesus Kristus. Han som på et kors ga sitt liv for oss

Jesus Kristus er vår Herre.

Min identitet er fra evighet i min Faders eget hjerte.

Du tok meg i favn kalte meg ved navn Jeg er trygg for jeg er hjemme.

T: Lars Mörlid

O: Peter Sandwall/Kjetil Svestad

M: Peter Sandwall Salmer på veien hjem, nr 109

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed på når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt!

E­post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

LESERBREV TIL ADVENTNYTT

Vi tar gjerne imot korte kommentarer og reaksjoner på artikler i Adventnytt. Men skriv kort, rundt 150 ord. Vi setter også pris på små nyhetsglimt fra ditt område eller småglimt fra livet. Har du ellers noe du vil skrive, bes du utforme det som en artikkel som kan stå for seg selv. Slike innlegg kan sendes inn på e­post til post@adventnytt.no. Innlegg som er relevante for Adventnytt, må tilstrebe en saklig framstilling og unngå en personfokusert argumentasjon.

HVEM FÅR DELTA I NATTVERDEN?

Gudfryktige folk før oss har forsøkt å holde barn på avstand fra Jesus. De fikk ikke applaus fra mesteren.

Har du vært til stede i en nattverdgudstjeneste og lagt merke til at barn ikke får lov til å ta brød og vin? Kanskje har du selv holdt barna tilbake og sørget for bokstavkjeks og rosiner som de kan få, i stedet for nattverdsbrød og vin?

Hvem skal få lov til å delta i nattverden? Det spørsmålet har dukket opp i flere forskjellige kirkesamfunn i mange år. Høsten 2022 ble spørsmålet debattert i Vårt Lands spalter etter at tidligere biskop Atle Sommerfeldt ønsket en samtale i Den norske kirke om å åpne opp for at også ikke­kristne kunne motta nattverd.

Selvsagt fikk biskopen reaksjoner på et slikt utspill. Medlemmer i Den norske kirke får ta samtalen om hva de tenker om dette. Vi adventister får ta våre egne valg. De valgene må tas på bakgrunn av hva vi leser i Bibelen, og hva vi tenker om nattverden.

SAKRAMENT ELLER MINNEMÅLTID?

Adventistkirkens forståelse av nattverden er vesentlig forskjellig fra tenkningen både i lutherske kirker og i Den romersk­katolske kirken. I vår kirke omtaler vi nattverden som et minnemåltid. Den tanken er knyttet til Jesu ord til disiplene under det siste måltidet han spiste, før han døde. Etter at Jesus hadde tatt et brød, bedt takkebønnen og brutt brødet, sa han: «Gjør dette til minne om meg». Luk 22,19.

I både Den norske kirke og Den katolske kirke, tenker man på nattverden som et sakrament, et nådemiddel. Noe Gud gir mennesket nåde gjennom. I Den norske kirke er dåp og nattverd regnet som sakramenter. Den romersk­katolske kirke anerkjenner sju sakramenter: Dåp, konfirmasjon, nattverd, bot, salving av syke, presteordinasjon og ekteskap.

For kirkesamfunn som tenker på nattverd som et nådemiddel, vil det ha avgjørende betydning hvem man tillater å ta del i nattverden. Særlig gjelder det i den katolske kirken. For ikke bare er nattverden ansett som et nådemiddel, i katolsk lære blir brød og vin under nattverden på gåtefullt vis forvandlet til Kristi legeme og blod, det som kalles transsubstansiasjon.

DÅP SOM FORUTSETNING FOR NATTVERD

Bare prester med gyldig vigsel kan forrette. Ifølge Den katolske kirkes regler kan bare de som tror at brød og vin blir Kristi reelle legeme og blod, motta elementene. Det betyr at bare katolikker, eller medlemmer i kirker Den katolske kirke har fullt fellesskap med, kan delta.

I Den norske kirke er det formelle kravet for å

kunne motta nattverd at man er døpt. Tanken er at dåpen gjør at en person er med i de troendes fellesskap.

Adventister tenker helt annerledes om dåp enn både lutheranere og katolikker. Adventister er krystallklare på at dåp er et spørsmål et menneske selv må ta stilling til. I dåpen gir mennesker til kjenne at de ønsker å høre Kristus til.

Jesus sa: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Mark 16,16 Vi mener at troen, altså en personlig overgivelse til Jesus, er en forutsetning for å bli døpt. Derfor praktiserer vi ikke barnedåp. Men det følger ikke av dette at kun døpte medlemmer av menigheten kan motta nattverd.

Likevel skjer det også i adventistmenigheter at noen hindrer barn i å få del i nattverden. Da disiplene forsøkte å holde barn på avstand fra Jesus, fikk de refs fra mesteren. Ved å nekte barn å ta del i nattverden, kan vi komme til å få samme melding fra Jesus. Samtidig vil det være naturlig å anbefale at små barn kommer frem, eller sitter sammen med sin foreldre, når nattverden utdeles.

JESUS TILBØD NATTVERD TIL JUDAS

Da Jesus innstiftet nattverden, hadde han selskap av tolv ambisiøse kranglefanter. Flere av dem kranglet om hvem som var den største, en skulle om kort tid banne på at han ikke kjente Jesus, en annen tok seg betalt for å forråde Jesus.

Han visste hva som bodde i den enkelte av disiplene. Likevel ekskluderte han ingen. Jesus tilbød brød og vin også til Judas. Da blir det helt uaktuelt at vi skal ekskludere noen fra å ta imot symbolene på Guds ufortjente nåde.

Dette er grunnen til at Adventistkirken praktiserer åpen nattverd. Alle som ønsker det, kan delta. Da vil det være underlig om vi skulle nekte et av menighetens barn å få delta i nattverden.

Portrettfoto: Tor Tjeransen Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

Barnefest i Sandefjord

Tekst: Kristin Cederstrøm / Foto: Kjell Aune

Med underetasjen i kirken pent pyntet, ble dørene åpnet til barnefest i Sandefjord Adventistkirke den 22. januar. Temaet var ”Josef”, og god mat, dessert, dukketeater, andakt, morsomme aktiviteter med mer stod klart for de tjueni barna som var påmeldt.

Ut fra tilbakemeldingene vi har fått, ble festen en inspirerende suksess og til stor glede for alle som kom (også de voksne!). Under festen fikk alle foreldrene en liste der de kunne skrive ned e-postadressen og telefonnummeret sitt, og krysse av om de ønsket videre informasjon om barneaktivitetene i kirken. Samtlige krysset ”JA” til dette.

Etter noen år der det var vanskelig å skaffe barnesabbatsskolelærere og holde barnesabbatsskolen i gang, kom pandemien og stengte ned alt av naturlige møteplasser for barna i menigheten. Det var tungt å sette i gang igjen denne høsten. Men en ny generasjon av barn har i løpet av de senere årene gjort at vi igjen har godt med barn i menigheten, og vi ser nå lyst på fremtiden.

Barnesabbatsskolen har sammen med barne-

koret, som Stine Gro Struksnæs startet i høst, som mål å skape et miljø i kirken der barna blir kjent med hverandre, og der de og deres foreldre/ foresatte kan få tillit til oss. Et sted der de kan komme som de er, et sted de finner andre kristne, et sted der vi kan dele evangeliet og snakke naturlig om Jesu kjærlighet til alle uten at det skal kjennes påtvunget eller kunstig.

I tillegg til de ukentlige møtene på barnesabbatsskolen hver sabbat, ønsker barnesabbatsskolekomiteen å knytte bånd utover møtene. Siden nyttår har vi allerede gjort dette ved å arrangere fakkeltur med grilling av pinnebrød sabbats ettermiddag – og nå denne barnefesten. Videre tenker vi å invitere barna og deres foresatte til aketur, grilltur, strandtur og båttur utover vinteren og våren. Vi var rundt seksti personer som møttes til barnefesten. Av de tjueni barna er det elleve barn av foreldre som ikke tilhører Adventistkirken.

Vi er SVÆRT takknemlige for alle de verdifulle barna vi har, og ber om at Gud må gi oss visdom, fantasi, styrke, glede og mot til å forvalte den gaven barna våre er på riktig og kjærlig måte.

Ny dåp i Mjøndalen

Tekst: Reidar J. Kvinge / Foto: Carolyn Ødegård

Sabbaten den 21. januar kunne vi glede oss med Elisabeth B. Hansen, som ble døpt i Adventistkirken Mjøndalen. Elisabeth har en datter som er elev på Rosendal skole. En dag hun kjørte forbi kirkebygget sist sommer, kjente hun på en indre overbevisning om å begynne å gå i den kirken. Hun snek seg inn ganske anonymt på galleriet. Hun likte det hun opplevde og har vært der siden.

Elisabeth ønsket sangen «Amazing grace» under dåpsgudstjenesten, og den ville hun gjerne at Ingrid skulle synge. Ingrid er en annen mor til elever ved Rosendal skole som har vært med på bibelstudiene Lynn og jeg har hatt med Elisabeth. Ingrid hadde ikke sunget solo siden hun gikk i Ten Sing for 25 år siden, men hun gjennomførte med glans! Vi gleder oss med Elisabeth!

Årets siste dag brakte stor glede i Stavanger

Tekst: Grete Aaserud / Foto: Simon Berntsen

Er det mulig å ha dåp og nattverd på samme dag? Ja, det er virkelig mulig! Med god ledelse av en gruppe unge som ledet ut med fine sanger, kunne vi glede oss med Gizele Berntsen. En ung dame hadde valgt å gå i dåpens vann, og for henne var nyttårsaften den rette dagen å gjøre det på. Vår pastor, Arne Bredesen, sto for dåpen, og menigheten gledet seg. Etterpå var det nattverd, og pastor Arne velsignet også en av våre nye forstandere, Annie Tunge. Takk til Gud for en flott sabbat den siste dagen i året 2022.

Trofast i 90 år: Jubileum i Strømmen menighet

Av Trygve Andersen

21. januar markerte Strømmen menighet at menigheten ble organisert for 90 år siden. I tillegg til de som vanligvis går i menigheten, var tidligere medlemmer og pastorer som har arbeidet her, også invitert. Det ble en vellykket sabbat. Med litt historisk knytning til vår menighets historie, talte menighetens pastor, Øystein Hogganvik, ved gudstjenesten om å være lys i verden, både som enkeltmennesker og som menighet.,

Etter gudstjenesten var det dekket koselige bord i underetasjen, hvor vi kunne nyte tradisjonsrik SDA-mat, linselapskaus, og litt kaker og frukt som dessert. Lydnivået på praten steg betydelig etter hvert, så folk koste seg åpenbart.

Etter maten hadde Trygve Andersen og Willy Aronsen foredrag om menighetens historie og aktiviteter gjennom 120 år. For det var adventister i Strømmen lenge før menigheten ble organisert i 1932. Inspirert av historiene fra tidligere tider, kom det mange spennende kommentarer og morsomme anekdoter også fra de tilstedeværende. Distriktsleder Claes Lundström ga en hilsen til menigheten fra SDA sentralt.

HISTORIEN

Menighetens historie begynte i året 1900, da en ung, svensk familie, Sara og Axel Berglund og deres lille sønn Knut, flyttet til Strømmen. De hadde vært i Oslo-området tidligere også, for de var blitt døpt av O. P. Norderhus i 1899 i Oslo. Nå hadde Axel fått arbeid på Trevarefabrikken i Strømmen, og flyttet inn i et nybygget hus, ikke mange meter fra der vår kirke ligger i dag. Sara og Axel fikk 4 barn til, før tragedien rammet familien da Axel ble syk og døde i 1909. Det ble vanskelige tider for Sara, men hun mistet aldri

sitt gode humør og sin faste tro på Gud. De klarte seg ved at hun tok flere jobber, og etter hvert kunne de eldste guttene, Knut og Enok, jobbe litt også. Knut jobbet ellers hele sitt voksne liv på Norsk Bokforlag. Enok og hans kone Edla, reiste ut som misjonærer i Afrika noen år, før de kom hjem og startet Kurbadet i Strømmen, som familien drev i over 50 år. Sammen med 3 søsken til i Berglund-familien, Olav, Esther og Alex, som alle forble i menigheten og ble til familier, og noen flere adventister som også flyttet til området, ble dette grunnlaget for menighetsdannelse i 1932. Da hadde også pastor O. S. Lie holdt virksomhet i området, og flere var blitt med gjennom den. Dermed ble 22 personer opptatt i menigheten ved organiseringsmøtet 3.12.1932. Enok Berglund ble valgt til forstander, og broren Knut sekretær.

Litt spesielt er det at Knuts sønn, Rolf Berglund, har vært med i menigheten vår i alle disse 90 årene. Han var ett år da menigheten ble stiftet, og har hele tiden vært aktivt engasjert i Strømmen menighet. Rolf var dessverre ikke helt frisk på jubileumssabbaten, men fikk blomst og hilsen sendt med bud direkte fra møtet.

Enok Berglund

Rolf og Marit Berglund

Axel Berglund Sara Berglund

Vidar Hovden tar over som leder av Norsk Bibelinstitutt fra 24. mai i år. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Vidar Hovden blir leder for NBI

Av Tor Tjeransen

Vidar Hovden blir leder for Norsk Bibelinstitutt når dagens leder, Kjell Aune, blir pensjonist.

Hovden tar over lederansvaret for brevskolen fra 24. mai, datoen Kjell Aune går av med pensjon. Stillingen som leder for NBI, skal kombineres med ansvaret for sabbatsskoleavdelingen og pastoravdelingen. Nina Myrdal har ledet sabbatsskoleavdelingen siden 2010. Hun blir rektor for Tyrifjord videregående skole fra sommeren 2023.

Unionsleder Victor Marley er glad for at Hovden vil ta over lederansvaret for Norsk Bibelinstitutt.

– Hovden tar med seg både kreativitet og nytenkning inn i jobben. Det vil bidra til at den viktige misjonsaktiviteten NBI driver, vil nå flere, sier Marley.

Kjell Aune er også godt fornøyd med å få Hovden som sin etterfølger.

– Han har både ideer, interesser og forutsetninger for å ta brevskolen videre, for jeg tror at brevskolen kan utvikles til å bli noe mer enn den er i dag, sier Aune, som tenker at kombinasjonen med sabbatsskolen og predikantavdelingen kan bli en styrke for hele kirkens arbeid.

– Jeg trer inn i en organisasjon med en lang historie, så det er noen tradisjoner å ta vare på, samtidig fordrer vår tid fornyelse, sier Hovden, som forteller at han har lyst til å skape et større eierskap til brevskolen i de lokale menighetene.

– Jeg vil at vi skal tenke at dette er vår bibelskole, ikke Vik sin, påpeker Hovden, som ser muligheter til å gjøre Norsk Bibelinstitutt bedre kjent i Kristen-Norge.

Marianne Aune, Kjell Aunes ektefelle, går også av med pensjon 24. mai. Hun har hatt en 50% stilling som studieveileder ved NBI.

Heidi Kamal ansettes i den stillingen. Hun har tidligere arbeidet som sekretær ved Trans-Europeisk Divisjons kontor og kommer til brevskolen med et sterkt engasjement for evangeliserende arbeid.

Alfa og Omega som lydbok på minnepenn

Lydbokversjonen av Alfa og Omega tilgjengelig også når du ikke er på nett.

Av Tor Tjeransen

Nå kan du skaffe deg en minnepenn med hele Alfa og Omegabokserien til Ellen G. White som lydbok. Lydbokversjonen i MP3format er produsert av KABB (Kristent arbeid blant blinde) og innlest av Ingvild Vestbye.

Minnepennen med Alfa og Omega som lydbok i MP3-format gjør det enkelt å laste lydbøkene til din telefon. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Du kan kjøpe minnepennen fra Norsk Bokforlag. Minnepennen har både USB-3 og USB-C utgang. Du kan derfor lett overføre lydfilene til en rekke forskjellige elektroniske enheter. Mange nyere mobiltelefoner har USB-C port.

Dette er en fantastisk måte å ha hele denne bokserien tilgjengelig selv om du ikke er koblet til internett. Hør disse inspirerte bøkene akkurat når det passer deg.

Minnepennen er på 32 GB. Kun 4 GB er brukt til bøkene. Det er en separat partisjon på 28 GB.

Lydbokserien er også tilgjengelig på Spotify og telefonversjonene av appen til LifeStyleTV, tilgjengelige i Google Play og App Store. Adventistkirken kjøpte lydbokversjonen fra KABB i sommer. Distriktene og unionen tar om lag halvdelen av kostnaden på kr 180.000, men vi håper at medlemmer over hele landet vil bidra til å gjøre disse fem bøkene i kjernen av Ellen G. Whites forfatterskap, tilgjengelig.

Send ditt bidrag til dette prosjektet i dag! Bidrag sendes til konto 3000.30.33100 eller via Vipps #17268 (DNU Syvendedags Adventistkirken). Merk innbetalingen med «Lydbok».

ALFA OG OMEGA

«Gud er kjærlighet.» Det er en god oppsummering av Bibelens hovedbudskap. Det er derfor ingen tilfeldighet at denne korte setningen er den første og den siste setningen i bokserien.

Bøkene gir et overblikk over hele bibelhistorien fra fortellingen om den fullkomment harmoniske verden Gud skapte i begynnelsen, fram til harmonien er gjenopprettet fordi Gud har skapt en ny himmel og en ny jord.

Serien består av fem bøker.

Patriarker og Profeter omtaler bibelhistorien fra skapelsen fram til kong Davids regjeringstid.

Profeter og konger begynner med Davids sønn, den vise kong Salomo, og viser hvordan Gud kommuniserer gjennom sine profeter.

Slektenes håp er en biografi om Jesus.

Så fortsetter det i Apostlenes liv og tjeneste med hva Jesu disipler utrettet etter at Jesus var tatt opp til himmelen.

Mot historiens klimaks er fortellingen om hvordan Gud har ledet den kristne kirken fra apostlenes tid og gir oss et blikk inn i framtiden.

360 millioner kristne forfølges

DYSTER STATISTIKK FRA ÅPNE DØRER

Av Tor Tjeransen

Åpne Dører presenterte et dystert bilde av trosfriheten i verden da de la fram forfølgelseslisten for 2023 onsdag. Trosfriheten står under et økende press mange steder i verden ifølge World Watch List 2023. Rapporten er et resultat av et omfattende registrerings­ og forskningsarbeid over hele verden, utført av den internasjonale organisasjonen Open Doors.

KINA LEDER AN I DEN ELEKTRONISKE OVERVÅKNINGEN

Mange stater har slått inn på en farlig miks av maktbruk, nasjonalisme og teknologi for å styre og kontrollere sine innbyggere. Kina er ledende når det gjelder bruk og eksport av overvåkningsteknologi.

Nye lover er vedtatt som begrenser hva som kan deles om religion på nettet, og det er blitt umulig å kjøpe bibler på nett eller laste ned bibelapper. Internasjonalt er Kina pådriver for en redefinering av menneskerettighetene, hvor økonomisk utvikling og sikkerhet blir viktigere enn de klassiske rettighetene som frihet til å tenke, til å ytre seg og til å velge tro.

VOLDEN SØR FOR SAHARA MOT NYE HØYDER

– I Nord-Korea er det forbundet med dødsstraff å eie en bibel, fortalte Ole Petter Erlandsen, faglig leder i Åpne Dører, da han presenterte funnene i World Watch List 2023. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Nord­Korea topper igjen listen over verdens farligste land å bekjenne kristen tro i, etter at de i fjor kom på andreplass. Det året ble Afghanistan rangert som verdens farligste land for kristne.

– I Nord­Korea er det forbundet med dødsstraff eller fangeleir for å eie en bibel, fortalte Ole Petter Erlandsen, faglig leder i Åpne Dører, da han presenterte funnene i rapporten. Han nevnte også Nord­Koreas nye «anti­reaksjonære tankelover» der Bibelen klassifiseres som en bannlyst bok. Åpne Dører anslår at det finnes 400 000 kristne i Nord­Korea. De tar en enorm risiko for sin tros skyld.

Afghanistan toppet listen i fjor. I år er landet på niende plass. Åpne Dører forklarer dette med at Taliban har vært opptatt med andre utfordringer i landet, og derfor ikke har hatt kapasitet til å jakte på kristne i samme omfang som i 2021. Men det er fremdeles forbundet med livsfare å bekjenne Jesus i Afghanistan. Det er ikke bare myndighetene som representerer en fare. En kristen som blir avslørt, kan bli drept av ekstremister uten noen form for rettergang.

Erlandsen påpekte at forfølgelsen av kristne i Afrika sør for Sahara, er stigende. Mer enn 5 000 kristne ble drept for sin tro i Nigeria i fjor. Det er 89 % av de 5 621 kristne som ble drept for sin tros skyld i fjor. Landet er i ferd med å kollapse under islamistisk vold, og kristne er spesielt utsatt.

Jihadistiske grupper dreper, lemlester, voldtar, kidnapper mot løsepenger og tvinger kvinner til sexslaveri, og mange drives på flukt. Som minoritet er kristne på flukt spesielt utsatt, og særlig er kristne kvinner utsatt for seksuelle overgrep.

«Agnes» er ei jente som ble bortført av Boko Haram i fjor. «Vi arbeidet på et jorde på gården da vi ble overrasket av bevæpnede menn. De kidnappet tre av oss. Etter hvert drepte de to. Jeg er den eneste som overlevde.» Det er særlig i de nordlige delene av landet, der det foregår en påtvunget islamisering, at det er farlig for kristne.

ET BAROMETER PÅ

MENNESKERETTIGHETER

– Angrep på kristne er et barometer på hvordan det står til med menneskerettighetene, sa Ine Eriksen Søreide, Norges tidligere utenriksminister og nåværende leder for Stortingets utenriks­ og forsvarskomite, i en respons til funnene i rapporten.

– Bildet rapporten presenterer, er et forvarsel for hva som kan komme for andre rettigheter, sa hun og uttrykte uro for den måten moderne teknologi brukes for å overvåke, og spiller en sentral rolle i

forfølgelsen av kristne i Kina.

Søreide var også opptatt av at nasjoner må være bevisste på det arbeidet Kina gjør i internasjonale organer for å endre definisjonen av menneskeretter.

– Angrep på kristne er et barometer på hvordan det står til med menneskerettighetene, sa Ine Eriksen Søreide, da hun responderte på funnene i World Watch List 2023. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

NOEN LYSPUNKTER

– Ikke alt går feil vei, fortalte Ole Petter Erlandsen, og nevnte tre forhold: Voldstallene i Afghanistan har gått ned, og landet har falt på rangeringen. Egypt viser en nedgang i volden mot kristne, og noen Gulfstater har inntatt en annen holdning til kristne migrantarbeidere enn tidligere.

– Så gjenstår det å se om de bedrede forholdene i Qatar i 2022 var et blaff, eller en varig trend, sa Erlandsen.

30 ÅR MED ANALYSE AV TROSFRIHETEN

Open Doors ble stiftet av broder Andreas, en nederlandsk misjonær som i flere tiår smuglet bibler inn til land bak jernteppet. Ved grenseoverganger pleide han å be om Guds beskyttelse: «Herre, jeg har med meg Skriften til dine barn bak denne grensen. Da du levde på jorden, fikk du blinde øyne til å se. Nå ber jeg deg, gjør seende øyne blinde. La ikke vaktene se noe du ikke tillater dem å se».

Da jernteppet falt, var det ikke lenger nødvendig å smugle bibler. Open Doors opprettet en forskningsenhet for å kartlegge hvor kristne hadde størst behov for hjelp. Siden 1992 har Open Doors utgitt forfølgelsesindeksen. Utgivelsen av World Watch List 2023 markerer 30 år med slike rapporter.

Broder Andreas døde i september 2022, 94 år gammel.

OPPLEVELSER PÅ GRAN CANARIA

Av Reidar Larsen

Det er velkjent at nordmenn elsker Gran Canaria. Det er tusenvis av dem der hele året rundt – mange har langtidsopphold her eller er fastboende mens de fleste kommer for kortere perioder. Det er også mange norske adventister i denne gruppen. Min kone, Angela, og jeg har jevnlige avtaler med andre adventister når vi er på Gran Canaria.

Hvorfor tiltrekkes adventister av Gran Canaria? Det innlysende svaret er – av samme grunn som andre nordmenn reiser hit – sjø, sol og varme som demper kroppslige smerter, spesielt i vinterhalvåret, for dem som er kommet opp i årene.

Sjømannskirken (Den Norske kirke), som er i Arguineguin, er et populært møtested. De selger verdens beste vafler ifølge kåringen blant alle Sjømannskirker omkring i verden. Hele senteret drives på frivillig basis. Sjømannskirken har sin historie i forhold til norske sjømenn i handelsflåten, men har i dag tilpasset seg turismen fra Norge. Tilstedeværende sjømannsprest har pastorale samtaler ved behov. Kulturelle arrangementer er også en del av det årlige programmet.

Sjømannskirken har også vært et fint møtested for adventister fra Norge. Slike treff er positive fordi man får gitt hverandre trøst og oppmuntring når det trengs, og man snakker også om tro og åndelige behov. Noen ganger før Corona­pandemien, fikk man av og til arrangert sabbatsskole med adventistturister i nærområdet.

For tiden er noen adventister engasjert i frivillig tjeneste: Lise Eie hjelper Sjømannskirken på kjøkkenet noen timer en dag hver uke, og prater med mange av de besøkende. Hun er også litt engasjert i Nabohjelpen – en spansk, frivillig organisasjon som

driver ‘food bank’ for de fattige. Det er litt mer slitsomt, fordi all kommunikasjon foregår på spansk, men Lise er blitt god i spansk. Angela Larsen spiller litt piano i Sjømannskirken under Middagsbønnen hver annen torsdag – den består av veksellesing, andaktsord og bønn. Bodil Lernes har i flere år vært med i Sjømannskirkens kor. Koret og noen besøkende solister, hadde en veldig fin julekonsert før jul, med nærmere 600 nordmenn til stede fra hele øya. Det er mange begivenheter på GC man kan delta i.

I Puerto Rico er det en Skandinavisk turistkirke som også har flere arrangementer gjennom uken. Den er for det meste drevet av nordmenn fra evangelikale miljøer, men også adventister har vært engasjert i vertskapet og med andakter på møter.

Noen adventister har også besøkt nærmeste spanske adventistkirke som er i Vecindario, en knapp time med den lokale bussen fra Arguineguin. Selv om man kan oppleve noe av sabbatsmiljøet og stemningen der, må man helst kunne litt spansk for å få med seg innholdet. Det er en liten menighet hvor kun noen få kan litt engelsk, men de blir veldig glade for besøk av turister.

« … dere skal være mine vitner … helt til jordens ende », sa Jesus ved sin himmelfart (Apg 1,8). Å være Jesu vitner er noe man er, også som turist. I møte med andre mennesker får vi noen av de mest unike anledninger til å vise hvem vi er.

Vitnesbyrdet skal være frivillig, ikke påtvunget; det skal være med omsyn til dem vi står overfor, ikke omsynet til vårt eget selvbilde eller kirkens; og det skal være av Jesu kjærlighet til alle mennesker. Med andre ord, det er måten vi er på og lever som egentlig teller.

Lise Eie og Angela Larsen

Reidar Larsen

SAMHANDLING FOR ENDRINGSAGENTER

Og Hillesund påpekte at det er avgjørende å klarlegge den enkeltes forventninger, og skjønne at de kommer til å være forskjellige, også når vi skal arbeide mot det samme målet.

– Forventningsavklaring er et verktøy for å avklare hverandres oppfatning av utgangspunktet, situasjonen og ønsket måloppnåelse.

Vi tror kanskje at alle har de samme forventningene til det vi jobber med, men det er ikke tilfelle. Derfor må vi skape en felles plattform for våre mål og ambisjoner, selv om vi er svært ulike.

Lærerne ble også utfordret til å snakke om hvilke verdier som er viktigst for dem og på deres skoler. Verdiene våre representerer en sterk kraft og gir motivasjon.

FORSKJELLIGE PERSONLIGHETER

Hillesund brukte en enkel personlighetsanalyse for å synliggjøre fire forskjellige personlighetstyper. Den såkalte DISK­analysen tenker seg personligheten i fire kategorier: Dominerende, Influerende, Stabiliserende og Kvalitetssøkende.

Av Tor Tjeransen

– Velkommen, endringsagenter. For det er det dere er, sa Reidar Hillesund ved innledningen av hans undervisning av 200 lærere fra landets adventistskoler. Det skjedde på årets lærerkonferanse på Sundvolden Hotel 30. og 31. januar.

Hillesund er seniorrådgiver og partner i konsulentselskapet Crafting House AS, og ledet lærerne gjennom flere timer med gruppearbeid der målsettingen var klar: Hvordan skape en engasjert og tillitsfull samhandlingskultur når vi mennesker er så ulike.

ØVELSE GJØR MESTER

God samhandlingskultur krever øvelse, men Hillesund kjente nok på at det kunne være motstand mot å øve på slikt. Derfor dro han en sammenligning.

Hvorfor øver en musiker i et symfoniorkester? Kan hun ikke spille? Hvorfor drar

hun på øvelse hvis hun kan spille?

– Øvelse handler om at vi skal perfeksjonere ferdighetene, sa Hillesund. En musiker må tilpasse seg, slik at den enkeltes bidrag stemmer med det totale klangbildet. Slik er det også med alle som arbeider sammen med andre.

Poenget er at forskjellige personlighetstyper vil vektlegge forskjellige ting, og hvis et kollegium skal fungere godt sammen, er det viktig å anerkjenne og verdsette de forskjellige behovene personer med disse personlighetstrekkene har, for de har svært ulik tilnærming til endring.

Mange konflikter oppstår fordi vi ikke forstår medarbeideres forskjellige behov.

– Tenk hvis vi våger å sette hverandre fri, da kan det være at vi kan nedlegge noen av konfliktene, sa Hillesund med henvisning til at vi trenger alle personlighetstypene i et lag. Vi trenger noen som ser verden på en annen måte enn vi selv gjør.

Hillesund ville engasjere lærerne fra første øyeblikk, og ba dem om å skrive ned de forventningene de hadde da de kom til lærerkonferansen. Øvelsen viste at deltakerne kom med vidt forskjellige forventninger. Slik er det også i det daglige.

Lærerne lo godt da Hillesund gjennom en rekke eksempler karikerte de forskjellige personlighetstypene. Tilhørerne kjente igjen både seg selv og sine kolleger.

– Når vi er trygge på hverandres ulikheter, får vi et fundament til bedre samhandling. Vi må ikke behandle alle likt, for folk har forskjellige behov, understreket Hillesund.

200 lærere på kurs for å jobbe bedre sammen.

– Når vi er trygge på hverandres ulikheter, får vi et fundament til bedre samhandling, sa Reidar Hillesund, senior rådgiver i Crafting House AS, på lærerkonferansen 2023 som Den norske union arrangerte på Sundvolden Hotel i slutten av januar.

God samhandlingskultur krever øvelse.

Færre enn 40 % av jentene i Afrika sør for Sahara fullfører ungdomsskolen. Rundt fire millioner barn og ungdom som er på flukt, fullfører skolegangen. Et barn som ikke går på skolen, er mer sårbart for situasjoner med moderne slaveri, menneskesmugling og rekruttering fra militser. De har økt risiko for tidlige ekteskap, tenåringsgraviditeter og barnearbeid. Hvis alle jenter fullførte videregående skole, ville det vært 49 % færre barnedødsfall, 64 % færre tidlige ekteskap og 59 % færre tenåringsgraviditeter. Jenter med utdanning tjener i snitt opp mot 45 % mer enn en kvinne uten utdanning. Foto: ADRA

Tekst: Gry A. Haugen | ADRA

Noe av det vondeste en kan gjøre mot et barn, er å slukke lyset i øynene deres. Men når skade er skjedd, og lyset er slukket eller dempet, er det ikke umulig at håpet kan komme ­ og få lyset til å skinne igjen. Det var dette som hadde skjedd med Nyaluak. Nå skulle hun vise fram skolen sin! Hun var sterk, stolt og glad.

244 MILL. IKKE PÅ SKOLEN, 771 MILL. VOKSNE ANALFABETER

Utdanning er en menneskerett, et offentlig gode og ansvar. Realiteten er at 244 millioner barn og unge står utenfor

244 MILLIONER SAVNES FRA SKOLEN

Jeg glemmer ikke gleden i øynene til jenta som skulle vise fram den nye skolen sin. Hun hadde opplevd å begynne på skolen, flykte med familien, komme tilbake, flykte – for så å komme tilbake. Det var knapt til å forstå hva trettenåringen hadde gått igjennom. Men nå var hun stolt og glad og klar til å gripe mulighetene.

skolen. Samtidig er det 771 millioner voksne som ikke kan lese eller skrive. Uten inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning og muligheter for livslang læring for alle, vil mange aldri ha mulighet til å bryte ut av fattigdomssirkelen. Millioner av barn, unge og voksne vil fortsette å stå utenfor. I kontrast bygger og styrker læring samfunn.

SKOLEMAT

Læring og skole bygger og styrker samfunn. Mange steder er skolemat er en viktig motivasjon for at barn kommer tilbake til skolen, særlig der det er sult og tørke. Næringsrik mat gir bedre barnehelse og fører til økt trivsel. Men selve logistikken rundt skolemat kan være krevende. Det er knyttet mange fordeler til mat produseres i skolehager eller lokalt. Da kan også lokale småbønder ha nytte av etterspørselen. Skolemat krever orden i systemer og foreldre som er engasjerte for å hjelpe til.

Alle barn er Guds barn – dyrebare i hans øyne – og fortjener muligheten til å leve et liv i verdighet med mening, fri fra utnyttelse og fattigdommens lenker.

Tilbake i landsbyen der Nyaluak bor, jobber folk fremdeles med å etablere seg –igjen. Dagene går med til mye hardt arbeid,

men også glad lek. Det er lenge siden jeg var der nå, men jeg ser henne for meg sammen med familien og vennene sine.

UTDANNINGSFOKUS I KIRKEN

Et helhetlig syn på mennesket og utdanning har alltid vært noe av det som kjennetegner Adventistkirken. ADRAs arbeid innbefatter en anerkjennelse av verdien og potensialet til hvert eneste barn. Alle barn er Guds barn – dyrebare i hans øyne – og fortjener muligheten til å leve et liv i verdighet med mening, fri fra utnyttelse og fattigdommens lenker. De skal fullt ut få utvikle potensialet som Gud har innpodet i hver av dem.

ALLE BARN PÅ SKOLEN!

De siste årene, til tross for pandemien, har 1,3 millioner mennesker i mange land skrevet under på kampanjen «alle barn i skolen». Det er fremdeles en lang vei å gå. Pandemi, konflikter og klimautfordringer forsterker behovene. Sammen jobber vi for rettferdighet og for at flere skal få de mulighetene i livet som Gud hadde tenkt. Derfor vil vi be deg om å være med og be og jobbe sammen med oss – lokalt og globalt – for at vi skal få tilbake lyset i barnas øyne.

Det går ikke kjørbare veier til Nyaluaks landsby, og de ter heller ikke plass til alle barna i klasserommene. Mange skoler som hennes samarbeider med ADRA for å få barn som har falt utenfor, tilbake til skolen. Barn med spesielle behov er velkommen til skolen, og flere barn kommer på skolen i regioner som er berørt av sult. ADRAs prosjekter berører selve røttene til fattigdommen. Foto: ADRA

Ett år med krig

Tekst: ADRA | Britt Celine Oldebråten

Foto: ADRA Ukraina

24. februar mar­

kerte ett år med krig i Ukraina. ADRA Ukraina jobber over hele landet, også i hardt rammede regioner, som Dnipropetrovsk, Kharkiv, Donetsk, Zaporizhzhia, Mykolaiv og Kherson. Det har også blitt mobilisert bredt for flyktningene i nabolandene.

I Norge har vi opplevd en utrolig giverglede og engasjement for å hjelpe menneskene i Ukraina. I vinter har du vært med og gi slik at familier får varme tepper, vinterjakker, støvler, ullsokker, luer, skjerf og stillongs.

Vi har støttet flere tilfluktssteder for internflyktninger som er evakuert fra usikre områder, slik at disse kan ha det varmt og bo tryggere. Mange bolighus har blitt ødelagt, og vinduer knust på grunn av bombing. Vi har derfor reparert hus slik at de blir beboelige gjennom vinteren.

Før jul samlet vi inn penger til julegaver til barn. I Ukraina ble feires julen i begynnelsen av januar, men ADRA Ukraina måtte ta hele januar og litt av februar til hjelp for å dele ut gavene fordi det ikke alltid var sikkerhetsmessig mulig å møtes for utdeling. Sammen med givere fra Belgia, Norge og Østerrike, kjøpte vi inn gaver til stor glede for 1000 barn.

1993 – 2023: ADRA 30 ÅR

Du er velkommen til stor jubileumsmarkering den 22. april i Mortensrud kirke, Oslo. Det blir gudstjeneste med leder for ADRA International, og vi får storbesøk fra alle våre partnerland. Vi håper vi vil møte deg der! Følg med for mer informasjon.

«Kjærlighet ligger til grunn for både skapelsen og frelsen, og den er også grunnlaget for sann utdanning.»

Ellen G. White

4,2 MILL. TIL HJELPEAKSJON 2022

Når dette skrives, er vi fremdeles usikre på det helt nøyaktige resultatet for Hjelpeaksjonen i 2022. Men det er bekreftet at vi sammen har nådd minst 4, 2 millioner innsamlede kroner i 2022! Vi tenker på all innsats som ligger bak og gavene som er gitt, alle kreative påfunn, hver dør som er besøkt. Takk for at du er med på dette og for at vi får til ting sammen! Hvilken velsignelse det er.

«Menneskene er sårbare og feilbarlige. Tilgivelse, nestekjærlighet og solidaritet er nødvendig for at mennesker skal vokse og utvikle seg.»

Kunnskapsløftet 2020

Det fins et hellig kall til å forandre og skape fred med ansvar for hverandre

Der en satt ensom og redd, har underet skjedd Nå styrkes og støttes det svakeste ledd Velkommen inn!

Gud som ha kalt oss, har bruk for enhver. Du er verdifull og viktig her.

HAN KOM TILBAKE!

Verdien av løfter, løfter gitt eller løfter mottatt, er uløselig knyttet til trofasthet.

Mennene satte seg i de tre livbåtene, og delvis rodde, delvis seilte, til de til slutt nådde fram til en ubebodd og ugjestmild øy kalt Elefantøya. Håpet om redning var tilnærmet null, ingen skip ville normalt komme innenfor rekkevidde. Shackleton og hans menn ble derfor enige om å forsterke den ene livbåten, for deretter å la seks av de tjueåtte mennene seile til Syd­Georgia, der det var etablert flere hvalfangststasjoner. «Endurance» hadde tidligere vært innom Syd­Georgia på vei sydover mot Antarktis. Nå var Syd­Georgia det nærmeste stedet hvor redning var å finne.

Seilasen dit tok seksten dager i en 22 fots livbåt med seks mann ombord. Shackleton var selv med. Det samme var navigatøren Frank Worsley. Strekningen tilsvarer distansen fra Reykjavik til Bergen!

Løfter er ikke noe vi skal ta lett på. Bibelen sier: «Det er bedre at du ikke gir…noe løfte, enn å love, og ikke holde det.» Fork 5,4. Verdien av løfter, løfter gitt eller løfter mottatt, er uløselig knyttet til trofasthet. Trofasthet er aktive kjærlighetshandlinger, og uttrykk for håndfast kjærlighet. Ord kan være fine og vakre, men trofasthet er konkret og fokusert.

Polfareren Ernest Shackleton holdt sitt løfte.

Sir Ernest Henry Shackleton (1874­1922), hører til i klasse med Nansen, Scott og Amundsen. Før Amundsen nådde Sydpolen, var det faktisk Shackleton og hans tre medhjelpere som i januar 1909 hadde kommet nærmest polpunktet. Men bare 180 km fra Sydpolen, ble de nødt til å snu på grunn av utmattelse og mangel på mat. Det var i siste liten. Hadde de ventet en dag til, ville de nok alle ha omkommet på returen.

Som kjent nådde Amundsen Sydpolen i desember 1911, en måned før Scott og hans fire hjelpere, som alle omkom på veien tilbake til basen. Shackleton kunne imidlertid ikke gi slipp på sin drøm om å utrette noe stort i Antarktis, og da Amundsen ble førstemann til Sydpolen, bestemte Shackleton seg for å bli den første som krysset hele det Antarktiske kontinent. To skip, «Endurance» og «Aurora», inngikk i ekspedisjonen. Skipene skulle nå iskanten i Antarktis fra hver sin side. Mannskapet på støtteskipet Aurora skulle legge ut proviant på strekningen inn mot Sydpolen.

Alt som ble utrettet av støtteekspedisjonen, viste seg å være forgjeves. Hovedskipet «Endurance», for øvrig bygget i Sandefjord, nådde nemlig aldri kysten av Antarktis. Skipet kjørte seg fast i isen, og begynte å drive nordover, bort fra Antarktis.

Etter ni måneder fanget i isen, begynte det å bli tydelig at skipet ikke tålte påkjenningen fra ismassene. 27. oktober 1915, måtte hele mannskapet forlate skipet som hadde vært deres trygge base i fjorten måneder. De tok med seg de tre livbåtene, og så mye utstyr de kunne frakte. Mennene slo seg til på isen, og levde av pingviner og sel.

Til slutt var det heller ikke trygt å oppholde seg på isen.

På mirakuløst vis nådde de fram til Syd­Georgia, med sekstant, kronometer og kompass som eneste navigeringsutstyr. Men strabasene var ennå ikke over. Etter noen dagers hvile, måtte de gå i sammenhengende trettiseks timer over bratte fjell og breer før de nådde fram til den norske hvalfangststasjonen i Strømness. Etter tre mislykkede redningsforsøk, fikk endelig Shackleton den hjelpen han trengte av chilenske myndigheter. Han fikk tak i skipet «Yelcho» med kaptein Luis Pardo fra den chilenske marinen. Sammen seilte de mot Elefantøya for å se om de kunne redde resten av mannskapet på tjueto mann. 30. august 1916 kom de fram.

Shackleton, med kallenavnet «The Boss», oppnådde ikke sitt mål om å krysse Antarktis, men hans lederskap var avgjørende for at alle som deltok i ekspedisjonen med «Endurance» overlevde. Det var en bragd i seg selv.

Tror du Shackleton var spent på hvor mange som fremdeles var i live da han endelig kom tilbake til sine menn 30. august, fire og en halv måned etter at han forlot dem? De første ordene han ropte ut, da han kom innenfor rekkevidde, var disse: ­ Are you all well?

Svaret han fikk fra sin nestkommanderende Frank Wild, var dette: ­ All safe, all well, Boss! Shackleton, kunne kjenne seg tusen tonn lettere da han utbrøt: ­ Thank God!

Jesus stilte et lignende spørsmål: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Luk 18,8.

For også vi venter på redning. Som Shackletons menn, venter også vi på en som skal komme tilbake. Shackletons menn hadde én hovedoppgave mens de ventet: Å holde seg i live til redningen kom. Alt de gjorde, små og store ting, hadde dette ene store formålet: Å holde seg selv og hverandre i live, fysisk så vel som mentalt, så Shackleton ikke skulle komme tilbake forgjeves.

Vi er på samme måte kalt til å holde vårt åndelige liv intakt til vi settes fri, og samtidig hjelpe vår neste til det samme. Vår utholdenhet gir bare mening hvis Gud er trofast. Guds trofasthet blir derfor et viktig anker for oss som venter. For vi kan, som Abraham og Sara og alle de andre trosheltene nevnt i Hebr 11, stole på at han som har gitt løftet om å komme tilbake, er trofast. (Salme 37,5)

Av Atle F. Aluwini

VOLLEYBALLCUP I DANMARK

En helg i januar reiste jente­ og guttelaget i volleyball til Danmark for å spille den årlige nordiske volleyballcupen. Kampene skulle spilles mot Tyrifjords søsterskoler fra Sverige, Danmark og Finland.

Vi fikk mat da vi ankom Vejlefjordskolen i Danmark fredag kveld, og det ble en rolig og sosial kveld. På lørdagen var det gudstjeneste i menigheten på skolen, og senere den dagen begynte kampene. Vi spilte mot alle landene, og både guttene og jentene fra Tyrifjord vant alle kampene.

Søndag morgen spilte vi semifinale, og begge lagene til Tyrifjord gikk videre til å spille finale mot Finland. Etter to jevne kamper som varte to timer hver, gikk Finland av med seieren. Selv om vi ikke fikk med oss gulltrofeet hjem, ble det en flott tur sosialt, og vi fikk spille fantastisk volleyball. Neste år skal Norge arrangere cup’en på Tyrifjord! Det gleder vi oss til!

Evelyn Nødland

SKIDAG 26. JANUAR

SLALOM/SNOWBOARD PÅ NOREFJELL

For en dag å ha skidag! Det ble en flott tur til Norefjell. Litt hardt i bakkene i begynnelsen av dagen, men været var strålende, temperaturen absolutt til å leve med, og humøret på topp.

En flott, glad dag for alle, enten de var på Norefjell eller Sørsetra. En god avkobling fra en ellers hektisk skolehverdag!

Håvard

TUR TIL SØRSETRA

Selv om flesteparten av elevene ved TVS dro til Norefjell for å stå på slalåm, var vi likevel en liten gjeng som gikk tur fra Kleivstua til Sørsetra. Det var fint vær og ikke altfor kaldt, noe som gjorde at turen ble ekstra fin å være med på. Flott natur på alle kanter.

Da vi kom frem til Sørsetra, spiste vi lunsj i kafeen der. Etter at vi hadde vært der inne i varmen en god stund, med diverse hyggelige aktiviteter og god stemning, var det på tide å begynne på tilbakeveien.

Turen til Sørsetra og tilbake var en veldig fin og munter tur.

Inga Hjelland

ÅPEN SKOLE-HELG

Helgen 27. – 29. januar var det duket for ny mulighet for 10. klassingene til å møtes på TVS. Programmet var tettpakket, det var lagt opp til mange felles aktiviteter for de besøkende og skolens elever. Vi takker elevene for at de stilte opp på de forskjellige arenaene, deltakerne for besøket, og håper at helgen ga mersmak for dere alle!

SPINATPAI SERVERT PÅ TYRIFJORD

Kjøkkenet disket opp med en nydelig spinatpai for en ukes tid siden. De delte ikke bare raust med pai til elevene, men også oppskriften med oss alle. Den er modifisert til å passe til en oppskrift til 4. Hva krydring angår, er Vivian’s evne til å smake seg frem noe som overgår oppskriften. Oppfordringen og utfordringen er derfor at du følger hennes eksempel.

PAIBUNN

1 dl sammalt hvete

3,5 dl hvetemel

150 g margarin

0,5 ts salt

0,5 ts bakepulver

1 dl vann

Elt sammen deigen. La hvile i kjøleskapet i ca. 30 minutter. Kjevle ut og fordel i paiformen. Prikk med gaffel. Dekk kanten med litt aluminiumsfolie for å forhindre at paideigen trekker seg sammen. Stekes på 180 grader midt i ovneni 10­15 minutter.

FYLL

1 pk (450 g) frossen spinat, tint og presset ut vann

2 løk, hakket og surret i litt olje

3 hvitløksbåter, hakket, blandes med den ferdig surrete løken ca. 200 g fetaost (i pakke), eller tofu til melkefritt alternativ. Skjæres i små ruter

4 egg, vispes

2,5 – 3 dl fløte, eller Whipping til melkefritt alternativ

1,5 dl revet ost blandes med fløte og vispete egg salt, pepper, (muskat), og/eller buljong. Smak deg frem

Bland krydderet med alle de tørre ingrediensene og fordel i paiformen. Hell over fløte, egg og osteblandingen. Stekes på 180 grader midt i ovnen i 30­35 minutter. Serveres med en god salat.

Vi har fått vite at vi har en hobbykokk blant oss på TVS. Dette vil vi høre mer om!

Helge Giesebrecht går i 1STB og er dagelev på TVS. Men han er mye på skolen i fritiden, bor ikke så langt unna. Han er en travel kar, men tid til å snakke om matlaging fant han heldigvis!

Fristende først å spørre deg, som førsteklassing på TVS: Har du det bra på skolen?

Ja, helt klart! Det er et fint miljø, jeg har mange kjente her, og deltar i det meste av det sosiale som skjer på skolen selv om jeg er dagelev. Å begynne på TVS var et naturlig valg for meg.

Fortell hvordan matinteressen din startet!?

Første minnet jeg har om matlaging, var at jeg som ca. 5­åring var med på å lage suppe i barnehagen. Jeg fikk vel i oppdrag å skrelle en gulrot eller noe sånt. Men da jeg kom hjem, sa jeg til mamma at jeg ville lage suppe. Hadde ikke peiling på hvordan, men sa til mamma at jeg hadde lært det. Og så ramset jeg opp en rekke ingredienser

MIN FRITID – MATLAGING

som jeg mente skulle være med i suppen. Mamma hjalp sikkert til i hemmelighet, og suppen ble slettes ikke verst!

Morsom start på en nyttig og gledesspredende hobby! Du stanset tydeligvis ikke der?

Nei, jeg og kompisen min begynte å finne frem ingredienser vi fant i kjøleskapet og laget mat av det. Nå lager jeg mat flere ganger i uken, både til meg selv og for å spise sammen med andre. Jeg har også vært med på konkurranse sammen med ca. 20 andre i 2021. Jeg vant og ble årets speiderchef! Det var morsomt.

Så stas! Gratulerer! Hva slags mat lager du?

Stort sett middagsmat. Jeg er veldig glad i mat fra Midt­Østen og Asia. Og pasta! Det hender jeg baker, men det er sjelden. Og der tør jeg ikke improvisere, der følger jeg oppskriften slavisk.

Så hvordan går du frem når du lager middag?

Jeg følger sjelden eller aldri oppskrifter. Det morsomme er å gå på skattejakt i kjøleskapet og å smake meg frem til gode smaker. I det siste har jeg begynt å se litt mer på estetikken – at synsinntrykket skal være en del av resultatet.

Hva inspirerer deg?

Synes det er veldig gøy når jeg opplever at folk liker maten! Jeg føler at min kreativitet kommer frem gjennom matlaging. Venner spør ofte om jeg kan invitere på mat, og det gjør jeg gjerne. Det er mye sosialt rundt mat. Finner også mye inspirasjon på YouTube. I tillegg er jeg alltid sulten! Så det er mange ting som inspirerer.

Rektor har ordet...

I mediene skrives det mye om Oslo kommune som bygger en stor råvannstunnel slik at drikkevann kan hentes fra Holsfjorden, en gren av Tyrifjorden.

Godt drikkevann er viktig for alle innbyggere. Det er viktig for kroppen for at den kan fungere best mulig.

I Bibelen brukes fysisk vann som bilde på ”levende vann”. Dette ”vannet” tilfredsstiller menneskets behov for mening og innhold

Noen tips du vil dele med andre?

Lag mat av det du finner i kjøleskapet, det er sunt å lage mat ut fra råvarene. Jeg tenker at matlaging er en viktig ting å kunne. Og så er det morsomt!

Takk for samtalen, Helge, håper du vil fortsette å finne glede i den bokstavelig talte matnyttige hobbyen du har – og til glede for alle rundt deg!

Kirsten

KJÆRE 10. KLASSING!

På Tyrifjord videregående skoles hjemmeside kan du fremdeles søke om skoleplass hos oss. Så hvis du ikke hadde bestemt deg innen den offisielle fristen, eller har kommet på nye tanker, er ikke alle dører lukket!

På TVS vil du møte andre ungdommer på din alder fra hele landet, flinke lærere som bryr seg, og andre ansatte som ønsker det beste for deg. Vi ønsker å legge til rette for anledninger til å utvikle en levende tro som varer, og aktivitetstilbudet i fritiden er stort.

I skolehjemmet bor du sammen med venner. Vi snakker sammen, gjør ting sammen og har aktiviteter sammen. Vi vil ha deg med på laget!

VELKOMMEN TIL OSS!

i livet. I fortellingen om kvinnen ved brønnen tilbyr Jesus ”levende vann”.

I Johannes 4,14 sier Jesus:”Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig tid.”

Kvinnen ved brønnen sa da:”Herre, gi meg dette vannet…”

Styrkår Dramstad

4 FLOTTE VÅRNYHETER!

Kjærligheten slår tilbake

Tre historier om frelse for verden

Denne helt nye boken lanseres samtidig med at vi går inn i et nytt kvartal der tema for BIBELSTUDIER er nettopp de tre englers buskap. Denne boken anbefales som supplerende materiale!

Gud er kjærlighet – vi synger om det, vi holder taler om det, og vi forkynner det med overbevisning. Men for noen er spørsmålet fremdeles: «Elsker Gud meg virkelig?» Det entydige svaret fra Patrick Johnson er et rungende «JA».

Ordjakt aktivitetsbibel 6+

Er du ute etter en rolig aktivitet for barna dine (alder 6+), som også lærer dem om Bibelen?

Denne aktivitetsbibelen vil engasjere barna dine med spennende illustrasjoner, ordjaktoppgaver og viktige lærdommer fra Bibelen. Sytten kjente og kjære bibelhistorier og fem forskjellige typer ordnettaktiviteter til hver fortelling vil gi barna mange timer med glede.

Kr 199

HEFTET

ISBN: 978-82-7007-511-9

112 SIDER • VARENR: 3526

Kr 259

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-529-4

CA. 200 SIDER • VARENR: 3529

Patrick Johnson har vært pastor og forkynt evangeliet i mange år, og han er godt kjent med Skriften. Han har også vært på en personlig trosreise og tatt et langt og grundig blikk på dette avgjørende spørsmålet. Spørsmålet er: «Hvordan er Gud – egentlig?» Fremstiller de tre englers budskap i Åpenbaringen 14 Gud som sint og hevnlysten, som en vi bør være redde for? Eller beskriver de heller en Gud som vi kan gå til, en Gud som lengter etter å beskytte og frelse oss … en Gud vi kan stole på? Spørsmålet er avgjørende viktig, og det riktige svaret på spørsmålet vil få evige følger for ditt liv.

For medlemmer av bokklubben koster boka kr 220, og den sendes ut portofritt ved hovedutsendelsen.

Prikk-til-prikk aktivitetsbibler

Er du ute etter noe spennende som barnet ditt kan sysle med, og som samtidig gir lærdommer fra Bibelen?

Prikk-til-prikk Aktivitetsbibel vil engasjere barnet i timevis med aktiviteter som gir en kreativ tilfredsstillelse, og som gir viktige lærdommer fra Bibelen.

De morsomme og engasjerende illustrasjonene passer sammen med aktivitetene og historiene på en måte som gjør denne aktivitetsbibelen egnet for både læring og lek. Boken er perfekt for alle prikk-til-prikk entusiaster.

De fine illustrasjonene passer perfekt til aktivitetene og fortellingene og gjør at dette er en bok barna dine vil ønske å komme tilbake til igjen og igjen.

Kr 199

HEFTET – FRA 4 ÅR

ISBN: 978-82-7007-512-6

112 SIDER • VARENR: 3524

Kr 199

HEFTET – FRA 7 ÅR

ISBN: 978-82-7007-513-3

112 SIDER • VARENR: 3525

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Patrick Johnson

KOMMER I APRIL

JESUS OG PROBLEMET MED «SNART»!

Av Harald Giesebrecht

Jeg hadde fått i oppdrag å holde en advents­tale om Jesu gjenkomst, og stod litt fast. Så jeg utfordret den kunstige intelligens­roboten Chat GPT med at 2000 år neppe kunne kalles «snart» slik Jesus hadde lovet.

Den svarte:

Det er sant at Jesus sa at han snart ville komme tilbake, men det er viktig å huske at vår forståelse av tid kan være veldig forskjellig fra Guds forståelse av tid. I Bibelen står det at en dag er som tusen år for Gud, og tusen år er som en dag. Dette betyr at Guds perspektiv på tid er svært annerledes enn vårt, og det som for oss virker som lang tid, er kanskje ikke det samme for Gud.

Ganske bra til KI å være, tenkte jeg før jeg grublet videre. Den ene tanken tok den andre. Jeg kom på en artig Tik­Tok video: Dersom jeg sier: «Møtet neste onsdag er flyttet to dager frem», er det da på mandag eller fredag? Svaret avhenger av ditt perspektiv på tiden.

EGO-PERSPEKTIVET

I dette perspektivet er det vi som beveger oss forover gjennom tiden ­ mot tidens ende. Vi sier for eksempel:

«Vi må bare komme oss gjennom denne uka nå.»

«Når vi kommer til jul, skal vi ha fri.»

«Jeg kan ikke la fortiden holde meg tilbake.»

«Nå har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem/Mot lyset og adventstida …»

Dette kalles på engelsk «The Ego­moving time perspective» siden det zoomer inn på VÅR reise forover gjennom tiden. To dager fremover fra onsdag blir dermed på fredag.

I dette perspektivet blir 2000 år en veldig lang reise. Det er nærliggende å spørre om vi er fremme snart, eller hvor vi eventuelt gikk feil siden vi ikke har kommet til målstreken vi tenker ligger et eller annet sted foran oss. Vi spør gjerne: Når skal vi få komme til

himmelen? Ett av svarene kan da være at for enkeltmennesker er det siste skrittet mot målstreken og evigheten aldri veldig mange år unna.

GAVE-PERSPEKTIVET

Men det det finnes også et annet tidsperspektiv: Tiden som kommer til oss. Vi sier ting som: Vinter kommer før vår.

Førstkommende fredag.

Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe

Når juleferien endelig kommer, får jeg fri.

«Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og sang.»

Her er det tiden som beveger seg … en gave som stadig kommer til oss forfra. To dager «fremover» fra onsdag blir dermed mandag. Her kan vi spørre: Er denne gaven stor nok allerede, eller skal den bli enda større? Har Gud gitt oss nok tid? Har hveten fått nok tid til å vokse seg vakker og fullmoden? Har surdeigen fått nok tid til å gjennomsyre ALT? Har menneskeheten fått nok tid til å velge Jesus? I dette perspektivet ligger kristendommens beste dager fremdeles foran oss. Og vi spør kanskje mindre «Når skal jeg få komme til himmelen/evigheten?» og mer «Når kommer Det nye Jerusalem/evigheten endelig til oss?»

TOVEIS-HÅPET

Også måten vi håper på kan ha to retninger samtidig. Når vi står ved en kisten til en vi elsker, eller går gjennom andre kriser, depresjoner, tap, kaos… så blir håpet ekstra viktig. Inni oss reiser vi frem i tid til helbredelsen, gjensynet og hvilen! Vi kan spørre: «Hvordan håper en troende som har det slik i livet?». Vi kan bekjenne med andre Peters brev: «Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

Men tro det eller ei! Også her kan vi snu perspektivet på hodet og i stedet spørre: Hvordan lever en troende som har et slikt håp?

Jesus sa han skulle komme «snart».

2000 år er ikke «snart»!

Hva tenker vi om en som lengter etter rettferdighet der fremme, men ikke vil løfte en finger for å avvikle urettferdigheten her hjemme? Som drømmer om at alle språk og raser skal samles foran tronen en gang, men som fryser ut nye landsmenn fra fellesskapet her og nå?

Når Jesus snakker om himmelriket, handler det alltid om hvor hjertet vårt egentlig er. Om det banker og slår i Guds gode verden, vil handlingene våre begynne å bli kjærlige Gudsrike­handlinger. «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten … Salige er de barmhjertige, Salige er de som skaper fred… Dere er verdens lys! … Hvor din skatt er vil ditt hjerte være. … Søk først . . . hans rettferdighet »

DEN HELLIGE FEILTAKELSE

Å leve i denne toveis forventningen er Bibelsk. Da Eva fødte Kain sa hun: «Jeg har fått en mann ved Herren» (1 Mos 4,1 NO30). En av tolkningene av denne rare setningen, er at hun trodde Kain var ætlingen som skulle knuse slangens hode og gjøre alt bra igjen (1 Mos 3,15). Hun tok veldig feil, men hun levde og handlet i tro. Gud lovet Abraham landet han stod i (1 Mos 13,14­17), men det skulle ta over 1000 år før Gud under Salomo virkeliggjorde hele omfanget av løftet. Likevel levde Abraham i troen. Daniel trodde elendigheten skulle være over for Juda etter 70 år i Babylon (Dan 9,1­3), men fikk kontrabeskjeden om at det i hvert fall skulle gå 70 x 7 år (Dan 9,24). Og etter at denne tidsperioden var slutt, spurte disiplene om tiden endelig var kommet for å gjenreise riket for Israel, og Jesus svarte med et kryptisk utsagn som åpnet for at det ville ta enda mer tid (Apg 1,11).

«Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro,» sier Hebreerbrevet om trosheltene, «men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at DE ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss» (Hebr 11,39­40).

Et tankeeksperiment: Om du skulle følge følelsene dine, ville du da valgt at Jesus kom tilbake før du ble født, eller nå som du vet hva det vil si å være til? Hva med dine ennå ufødte oldebarn, om tiden blir gitt oss. Vil de være lei seg for at din definisjon av «snart» var feil?

Grunnen til at trosheltene ikke fikk drømmen oppfylt, var at Gud også elsket deg og meg… lenge før vi ble født. Han ville ikke avslutte historien uten oss. I Guds plan var dette et «bedre» scenario, sier Hebreerbrevet og følges opp av Peter (2 Pet 3,9). Dette gir livet vårt både en umistelig verdi og et fantastisk kall. Viktigere enn «å få det som er lovet» nå, er det å få «godt vitnesbyrd for sin tro». Jeg tenker at neste generasjon vil gi livet vårt et slikt vitnesbyrd, dersom vi lar fremtidshåpet inspirere hvordan vi lever med Gud. Som vi synger i salmen:

Dette riket invaderer, men ei gjennom makt og tvang. Ved de folk som lever Riket skapes det en vakker sang. Sangen tiltar over jorden, inviterer alle med til å synge med sitt liv: him’len er på vei hit ned!

La oss fylle vår jord med litt himmel, la folk merke hva Gudsriket er!

La oss angripe ondskap med godhet, leve himmelens livsstil alt her.

(Vidar Hovden, Sangen om Guds rike)

Har Gud elsket nok mennesker? Har verden fått nok tid i gave? Har Guds rike, du og jeg, fått nok mulighet til å demonstrere Jesu overlegne verdier? Om det skulle drøye enda noen år, er det ingen krise, så lenge vi klarer å se ventetiden som et uttrykk for Guds uendelige kjærlighetsgave og trofasthet!

”Hittil har Herren hjulpet!”

Av Einar Holm, Gjøvik

Det var lille julaften, om kvelden, og vi var på vei mot Kristiansand. Juletrafikken gjennom Oslo hadde forsinket oss atskillig, og det var begynt å mørkne. Det var tre kjørefelt, to i motsatt retning, midtdeler til venstre, og autovern på vår høyre side. Vi kjørte i 90 km/t (som var fartsgrensen der hvis noen lurer). Det var masse lysende trafikk imot, våt asfalt, og jeg begynte å bli litt trøtt etter å ha kjørt 40 mil.

Da, plutselig, hoppet et rådyr over autovernet 20-25 meter foran bilen!

Jeg tenkte i et lynglimt at «hopper det videre, har vi ikke en sjanse til å unngå kollisjon!» Det var en skikkelig guffen følelse! Vi var helt avhengig av at rådyret ikke hoppet videre!

Men i det samme snudde rådyret hodet, og så på oss som om det sa: «Jeg har sett dere, jeg skal ikke hoppe videre!»

«Så du det rådyret» ropte jeg til Lene i det vi føyk forbi! Hun så i speilet, og jeg så for meg den katastrofen rådyret kunne ha forårsaket hvis det hoppet videre og kanskje også kom over i motgående kjørefelt! Jeg svimlet nesten ved tanken!

«Det der var ikke nødvendig, Gud» tenkte jeg intenst! «Du vet at jeg vet at vi er helt avhengig av din beskyttelse hele tiden! Du behøvde ikke å demonstrere det så tydelig!» Jeg var ganske opprørt, og det gikk lang tid før jeg klarte å roe meg ned.

Da jeg endelig klarte det, begynte jeg å tenke på en litt annen måte. Du verden for et flott rådyr, tenkte jeg. Og så elegant som det hoppet over autovernet og landet på veien. Og så, det nydelige blikket da det snudde hodet og så på oss, som om det sa:

«Jeg har sett dere, jeg skal stå helt rolig, jeg skal ikke hoppe videre!»

Jeg ble rørt bare ved tanken! «Det flotte dyret», tenkte jeg, og takket Gud for at han hadde gitt dyrene bedre forstand enn menneskene enkelte ganger!

Jeg har tenkt mye over denne opplevelsen siden, og hvilke lærdommer jeg kan trekke av den. Jeg kan i ettertid si, etter å ha fått lov å bli 80 år: «Hittil har Herren hjulpet!» Jeg har opplevd at for meg har det vært sant det som står i Sal 91,11:

«Han skal gi sine engler befaling om at de skal bevare deg på alle dine veier».

Men jeg utfordrer ikke Gud. Jeg skjønner at jeg må være forsiktig, – mer forsiktig enn jeg har vært til nå. Livet og helsen er en dyrebar gave som vi skal ta godt vare på. Men enda en gang skal jeg takke ham, min Herre og min Gud, for hans trofasthet!

Av Rudy Micelli

BELØNNING FOR TROFASTHET

Fra SAS til REMA, COOP og Norgesgruppen – alle ønsker at vi blir lojale kunder

Som hyppig flypassasjer i nesten 15 år, har jeg lært at den beste måten å reise på er å bruke tjenester fra de samme selskapene. Derfor flyr jeg med samme flyselskap, leier biler fra samme bilutleiefirma, bor i samme hotellkjede, og reserverer overnatting fra samme hotellbestillingsnettsted. Jeg velger dem som belønner meg for å være en trofast kunde.

Det er ordet: ”Belønning”!

Da holder jeg meg trofast mot dem.

Vel, jeg antar det er neste ord: ”Trofasthet”!

Derfor er lommeboken min full av ”smykker”. Gull, sølv, platina, til og med diamant! Hvis det hadde vært virkelige, dyrebare materialer, ville jeg ha vært veldig rik. Men de er bare plastkort med titler som inneholder ord som ”executive” og ”priority”.

Noen reisende velger å kjøpe medlemskap med disse selskapene, slik at de kan motta fordelene, men jeg har aldri kjøpt slike. I stedet opprettholder jeg statusen min ved å være en hyppig kunde.

STATUS GJØR EN FORSKJELL!

Disse ”plasttitlene” gjør en stor forskjell for reiseopplevelsen min. Livet på reise er mye lettere når du har dem. I tilfeller hvor en avgang blir kansellert, ser jeg andre reisende er på telefonene sine og lytter til ”på vent” musikk, eller venter spent i lange køer for å finne andre flyalternativer. Jeg, derimot, får en telefon fra en flyselskapsrepresentant som beklager voldsomt for problemet, og forteller meg at min neste potensielle flytur allerede er bestilt og bekreftet.

Når jeg leier bil, velger jeg aldri dyre biler. Jeg velger alltid økonomi. Men i de fleste tilfeller må jeg faktisk avslå bilen de tilbyr meg fordi den er for stor for bare én person. Det er ikke praktisk for meg. Så jeg velger noe fint, men mindre. Og den beste delen? Jeg får den oppgraderte bilen til samme pris som økonomibilen jeg opprinnelig reserverte. De belønner meg fordi jeg er trofast.

På en av mine siste turer, var flyet helt fullt. På grunn av statusen min, blir jeg ofte oppgradert til første klasse. Men denne gangen gjorde jeg ikke det. Min sjanse til å gå om bord først var imidlertid garantert, og jeg fikk en god plass på økonomi. Så jeg hadde det bra. Ingen klager.

Like etter at flyet tok av, kom imidlertid en flyvertinne ned midt­

gangen, stoppet ved raden min og sa: ”Hei, Mr. Micelli! Takk for at du flyr med oss igjen i dag. Hvis det er noe du trenger, ikke nøl med å gi oss beskjed. Vi er her for å tjene deg.”

Alle rundt meg snudde seg for å se på meg, og prøvde sannsynligvis å finne ut hvem denne personen var som fikk slik spesialbehandling. Da jeg ydmykt takket flyvertinnen, følte jeg takknemlighet så vel som litt forlegenhet. Men opplevelsen fikk meg til å tenke på disse to ordene igjen: ”trofasthet” og ”belønning”.

EN ÅNDELIG ANVENDELSE

Trofasthet og belønning gjelder i høyeste grad også vårt forhold til vår himmelske Far. Han vil at vi skal komme til ham hver gang, for ethvert behov, i hvert øyeblikk. Og ”fordelene” er uendelige og evige.

Vi kan ikke engang komme i nærheten av å fortjene eller tjene den slags VIP­behandling. I stedet er den svært høye prisen for denne typen medlemskap allerede betalt. Vi mottar denne ”statusen” som en gave.

Vi er med! Vi er gull! Vi er prioritert!

”Men dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, Guds spesielle eiendom” (1Peter 2,9 N78BM).

Snakk om VIP­medlemskap!

Så hvorfor leter vi så ofte over alt etter det vi føler vi trenger, for deretter å lure på hvorfor vi ender opp så misfornøyde? Hvorfor ikke i stedet holde seg til samme kilde? I vår himmelske Fars rike er vi kjent ved navn, og vi blir virkelig verdsatt. Vi er juveler!

Gud tilbyr den beste form for medlemskap; den nærmeste typen forhold: ”Jeg har kalt deg ved ditt navn; Du er min» (Jes 43,1).

Jeg ønsker å være oftere og oftere med min Herre og dra nytte av denne gaven han så gladelig gir oss. Å være trofast mot ham resulterer i ubeskrivelige belønninger ­ spesielt vår ultimate, evige belønning: å få være sammen med Jesus for alltid.

Så hold fast på troen!

Artikkelen sto første gang i Adventist Review i januar 2020.

Rudy Micelli er født i Brasil, og er sangevangelist som synger på engelsk, spansk og portugisisk.

RUDY MICELLI

Portrettfoto: Dominik Zeh Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

«HVEM KOMMER TIL Å HUSKE MEG?»

Av Clifford Goldstein

En av de mest gripende scenene i en ganske grusom bok (Joseph Wheelan, Bloody Okinawa: The Last Great Battle of World War II ), handlet om en sjømann som døde av et kamikazeangrep (selvmordsflygere). Stygt forbrent stønnet han til militærlegen som prøvde å hjelpe ham: «Doc, jeg er foreldreløs. Hvem kommer til å huske meg?»

Legen sa at han ville huske ham hver dag i sitt eget liv. Kanskje den vennlige legen gjorde det, men hva så når legen selv var borte? Hvem vil huske ham da?

Selv om bakgrunnen i dette tilfellet var dramatisk, reflekterer den døende sjømannens frykt noe som er forankret dypt i oss, ønsket om å bli sett og å bli husket. Jo da, vi har en rekke historiske personer som er «udødeliggjorte» gjennom bøker, filmer osv., men hvor mange er de i forhold til de milliarder av glemte døde? Du kan gå gjennom kirkegårder hvor noen har vært borte så lenge at selv skriften på gravsteinene deres har blitt visket bort av tiden, og gravene i dag bare besøkes av fugler og ekorn. Dette var til og med folk som med vilje ble gravlagt av noen. Hva med de utallige som er dynget i hauger og brent, eller begravet i massegraver, med i beste fall et inngravert navn på et monument til minne om individuelle mødre, fedre, søsken, barn og spedbarn hvis navn for lengst har blitt glemt?

Noen, som i adelige og kongelige familier, har bilder, malerier og titler som strekker seg tilbake i generasjoner. Mens våre forfedre i samme tidsperioder forsvinner inn i tapte minner. Hvor langt tilbake må du i ditt eget slektstre før de forsvinner og har gått i glemmeboken? Mine, utover mine besteforeldre, gjorde det i 1945.

«Jeg stirrer på denne uopphørlige, fremadstormende mengden,» skrev den japanske

forfatteren Haruki Murakami, «og forestill deg en tid hundre år fra nå. Om hundre år vil alle her – meg inkludert – ha forsvunnet fra jordens overflate og blitt til aske eller støv.» *

Og hvor lenge før selv asken er glemt?

I et sekulært perspektiv er dette et dilemma som får mange ikke­troende til å forkaste at det er noen mening med livet, og kalle det absurd, meningsløst og formålsløst. Tross alt blir vi fortalt, litt avhengig av tallene fysikere plugger inn i formlene sine, vil universet enten brenne ut, rives fra hverandre eller kollapse i seg selv, og etterlate bare ruiner for evigheten. Og hvem kommer til å bli husket da?

Det bibelske verdensbildet gir oss derimot en Gud som kjenner og elsker oss alle. En Gud som noterer seg en spurvs fall til jorden (Matt 10,29), og aldri vil glemme noen. Selv ikke den døende, foreldreløse sjømannen, eller selvmordspiloten som drepte ham. Vi er lovet at hver den som tror på Jesus, skal bli tatt opp, og båret, elske og bli elsket i en «ny himmel og en ny jord» (Åp 21,1) der «døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,4). Det er et godt alternativ til å bli brent opp, kollapset eller revet i stykker og glemt i evigheten.

*Haruki Murakami, Kafka on the Shore (New York, Vintage International, Knopf Doubleday Pub. Group, Kindle Edition), s. 52

God begynnelse for Bibelen på ett år

7 600 nedlastinger de fire første ukene.

Tekst: Tor Tjeransen. Hentet fra adventist.no

Silja Leknes er redaktør i Hope Channel og ansvarlig for den tekniske produksjonen av de daglige andaktene knyttet til et lengre avsnitt av Bibelen. Hun er fornøyd med responsen de første fire ukene av året. Leknes forteller at det er ca. 250 daglige lyttere av podcasten, men ønsker seg flere lyttere.

– Det er ikke for seint å begynne nå. Nå er også et godt tidspunkt å begynne, sier Leknes.

Svært mange personer er engasjert for å sørge for en ny andakt for hver dag i løpet av 2023, og tilbakemeldingene fra dem som hører på, har vært gode.

«Jeg har hatt stor glede av andaktene i Bibelen på ett år. Tusen takk for jobben dere har gjort med dette produktet», skriver en av brukerne.

Podcasten «Bibelen på ett år» har vært tilgjengelig på Spotify fra 1. januar og i en avspiller på Adventistkirkens nettside for online møtetilbud: https:// www.adventist.no/resource/ adventistkirkens-motetilbud/ På Spotify kan du abonnere på podcasten og få en daglig påminnelse om å lytte. 75 % av lytterne hører på podcasten direkte i Spotify.

Clifford Goldstein er redaktør for sabbatsskoleleksene i Generalkonferansen.

CLIFFORD GOLDSTEIN

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

Foto: iStock Vivaracho Hernandez

NEI, VI TRENGER IKKE ALLE SVARENE

En fast tro lever godt uten alle svarene.

Av Yngvar Børresen

Først frustrasjonen:

Om jeg bare kunne få flere svar, flere forklaringer!

Da ville det være lettere å leve som en frimodig og trygg kristen, både i forhold til meg selv og mitt fellesskap. I stedet blir jeg nesten sprø av ikke å få i det minste noen flere svar. Likevel kan jeg av og til bli hellig sikker i min egen overbevisning. Da kan det koke i mitt retthaverske sinn. Da har Gud og jeg så inderlig rett. Men de jeg ønsker å reformere, nekter å se det! Andre ganger er jeg bare i villrede og hjelpeløs.

Spørsmålene er mange og forskjellige. I fellesskapet kan det handle om bibeltolkninger som gjelder kvinnesak, eller spørsmål relatert til kjønn og samliv. Eller det kan handle om inspirasjon, autoritet og mye annet. For å løse flokene, trenger vi visdom vi ikke selv har, men som vi av og til tror vi har, og kan dermed komme i skade for å gjøre situasjonen enda mer fastlåst.

Og så har vi spørsmål som før eller senere blir aktuelle: Hvorfor er jeg blitt syk? Hvorfor har ulykken rammet meg? Hvorfor meg? Hvorfor ikke meg? Hvorfor må noen lide uforskyldt gang på gang? Og så minner vi Gud om hans egne løfter: «Be, så skal dere få!» Han synes ikke å leve opp til sitt eget ord.

Vi har trodd at et Guds barn kan velge sin egen skjebne, men skjebnen synes å velge oss. Livet blir ikke alltid bedre. Livet blir mange ganger mye verre, også for den som tror.

Så oppdagelsen:

En bok i Bibelen er tilegnet traumet som det er å mangle svar. Husker du den gangen du for første gang undret deg over Jobs bok? Job ble kastet inn i en situasjon der brutal lidelse brøt uinvitert inn som lyn fra klar himmel, og der venner og familie gjorde situasjonen enda verre. Job stilte det universelle spørsmålet når ondskap rammer: Hvorfor skjer dette meg? Job skjønte ingen ting.

Så fikk han gudfryktige venner på besøk som hadde svarene. Vennene var gode og forståelsesfulle, for de satt medfølende med ham i dager uten å si et ord. Men da de endelig åpnet munnen, så hadde de forklaringer på Guds vegne. Hans egen kone hadde et svar på egne vegne: ­ Spott Gud og dø (Job 2,9).

Men vi leser videre, og håper og tror at Gud mot slutten av boken vil gi Job de svarene han og vi trenger. Vi blar spent videre, og tenker at Guds forklaringer mest sannsynlig vil ligne svarene vennene hans så frimodig hadde kommet med, bare enda tydeligere. For de svarte jo så godt, så kristent!

Jeg husker godt min skuffelse da Gud endelig kom Job i møte under fire øyne. Han sa: ­ Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell det, hvis du vet det! (Job 38,4) Deretter, i poetisk form, svarer Gud Job i mange bilder som henviser til den kolossale forskjellen mellom Job og Gud, forskjellen mellom mennesket og Gud. Og Job erkjenner: ­ Jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det (Job 42,3).

Kanskje mange år etter at vi leste Jobs bok for første gang, går det opp for oss at Guds svar ikke er en unnvikelse, men det eneste riktige svaret til mennesker. For svaret kan ikke få plass i våre hoder, like lite som vi kan nyttiggjøre oss en oppskrift på hvordan man skaper et univers.

Men Jobs bok gir likevel innsikt i noe som vi aner må ha noe med Guds uhildede rettferdighet å gjøre. Gud løser ikke syndeproblemet med makt. Jobs bok gir et glimt inn i en verden der mennesker umulig kan ha innsyn. Gud har gitt djevelen ytringsfrihet og handlingsfrihet (Job 2,1­6). Har Gud en annen mulighet i kampen mot det onde der et helt univers er tilskuere?

Avslutningen i Jobs bok er skarpt advarende: Jobs gudfryktige venner som hadde svarene, fikk stryk. Job, som stilte spørsmålene og manglet svarene, fikk bestått. Gud sa til Jobs venner: – Dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job (Job 42,7). Jeg legger meg flat!

Til slutt hvilen:

Her kommer de gode nyhetene inn. Job visste at hans frelser var en virkelighet (Job 19,25). Han visste at han kjente en som har alle svarene, som er livets opphav og garantist. Job visste han var skapt før han selv kom på idéen om at det går an å være til, før han visste at det fantes spørsmål å stille.

Vi søker etter svarene og forklaringene i Bibelen, fordi vi tror vi finner alle svarene vi trenger der.

Men Bibelen handler om Gud i Jesus (Joh 5,39). Det er han som er veien, sannheten og livet. Det finnes ingen erstatning, uansett intelligens og kløkt. Jeg må vedkjenne meg det faktum at når jeg leser skriften for å forstå den, så leser jeg med mine briller formet av min kultur, min oppvekst, min erfaring, mine foreldre, mitt land, mitt språk og koder, min helt spesielle lille flokk som inneholder hele min forestillingsverden jeg umulig kan snike meg utenfor, der premissene for all forstand og forståelse allerede er gitt. Bare Gud har hele bildet.

Selvsagt, ja, selvsagt, skal vi fortsette å studere og finne svar. Vi må aldri tro at ignoranse er veien å gå. Men det må nødvendigvis

være en begrensning på svar og forklaringer på alt. Vi må ta inn over oss at vi må leve uten svar, og likevel må vi kunne leve godt sammen.

Den amerikanske teologen, Stanley Hauerwas, formulerer denne erkjennelsen slik: – Å være i stand til å leve godt, er å leve uten forklaringene.

Jeg tror han mener at vårt forhold til Gud ikke kan være basert på at vi med vår forståelse av hans ord, har makt til å styre Gud, eller til å holde Gud ansvarlig for sitt ord i forhold til våre egne tolkninger og oppfatninger. Denne måten å tenke på kan komme til uttrykk på mange måter: Hvis vi bare er mange nok som ber, hvis vi bare ber inderlig nok og lenge nok, hvis vi bare tror nok, så vil Gud gjøre som vi vil, og som han har lovet. For en frustrerende måte å leve på! Men Jesus kom ikke til jorda for å sikre våre liv, mener Hauerwas, men for å gjøre oss til disipler, til borgere av et annet rike enn dette, der vi alle uansett vil forgå før eller senere.

Å leve godt uten alle forklaringene, nødvendiggjør sterke bånd til Gud. Hauerwas uttrykker at kristendommen ikke er en samling trospunkter eller doktriner som man må tro på for å kunne kalle seg kristen, men det å være kristen er å bli formet i sjel og sinn, slik at lovprisning av Gud blir naturlig og uunngåelig.

Min søken etter alle svarene har i verste fall ledet meg til å sette meg selv høyere enn andre som har funnet andre svar. Jeg og fellesskap mitt, som i egne øyne har verdens beste gudsforståelse, har i verste fall ledet til å belære andre uten selvinnsikt. Dette skjer mens han som faktisk har alle svarene, ber alle som tror på ham om å være ett i ham, likesom han er ett med sin far i himmelen (Joh 17,21).

Jesus selv levde uten alle svarene. Han ropte fortvilet: ­ Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg (Matt 27,46)? Vi er ikke lovet fritak fra lidelse i denne verden, men vi er lovet at en som har gått veien før oss, vil gå ved vår side til vi når himmelen. ­ Kom til meg alle som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile (Mat 11,28­30), sier Jesus. Hvilken lettelse!

Nei, vi trenger ikke alle svarene. Vi trenger Jesus.

Vi gratulerer

95 Jostein Fonn

Sandefjord menighet, 15. mars

Ester Marie Holanger

Arendal menighet, 19. mars

90 Rutt Lødveteig

Sandefjord menighet, 19. mars

Joakime Albertine Holtermann

Indre Senja menighet, 24. mars

85 Arnold Larsen

Mjøndalen menighet, 23. mars

Olaug Magnhild Stangeland

Sandnes menighet, 25. mars

Lillian Fossheim

Sandefjord menighet, 31. mars

Ella Kristiana Kendel

Bergen menighet, 5. april

80 Leif Tidemann Halvorsen

Distriktsmgh. ØND, 12. mars

Jan Eriksen

Tønsberg menighet, 20. mars

Randi Karoline Torbergsen

Mysen menighet, 1. april

Finn Møller Nielsen

Sandefjord menighet, 3. april

Snefrid Bjørghild Johanne Wold

Fossli

Harstad menighet, 8. april

Anne Marie Prytz Flygel

Harstad menighet, 9. april

75 Anne-Grete Schandy

Moss menighet, 15. mars

Odd Hilmar Losvik

Gjøvik menighet, 17. mars

Marit Anny Ludvigsen

Sortland menighet, 20. mars

Johny Malvin Havstein

Tyrifjord menighet, 27. mars

Turid Falk

Lillehammer menighet, 7. april

70 Arne Huru

Vadsø menighet, 12. mars

Marianne Elisabeth Hellesøe

Bergen menighet, 12. mars

SOMMERFRYD

Ved en feiltagelse ble ikke QR­koden for å gi en gave til Sommerfryd med i forrige nummer av Adventnytt. Her er den, samt konto­ og VIPPSnummer du kan bruke til å gi din gave på andre måter.

DNUs bankkonto 3000.30.33100 Merk med «Sommerfryd»

Vippsnummer 17268

Velg Sommerfryd

Sonja Helene Wold

Lofoten menighet, 14. mars

Nina Gutsu Gjelstad

Sandefjord menighet, 15. mars

Grete Daatland Andersen

Hamar menighet, 24. mars

Kurt Thorsten Callesen

Gudbrandsdalen menighet, 25. mars

Ann Oshaug Christiansen

Kirkenes menighet, 5. april

Steinar Fureli

Bergen menighet, 6. april

Tove Oddveig Sandberg

Lillehammer menighet, 9. april

Foto: Atle Haugen

LITT OM ADVENTISTENES HISTORIE PÅ HADSELØYA

Tekst og foto: Reidar Olsen

Jeg vokste opp på Hadseløya i Vesterålen, og vedgår gjerne litt historisk stolthet i det faktum at Hadsel menighet var den første adventistmenigheten i Nord­Norge. La meg fortelle litt om menigheten der!

Den ble stiftet i 1889 med 24 medlemmer. Kjell Helgesen har i boken Da Adventismen kom til Norge (Norsk Bokforlag), viet et helt kapittel til Vesterålen og vekkelsen som førte til stiftelsen av menigheten. Der fortelles det om en kolportør, Surten, som hadde vært i Lofoten og solgt bøker og delt ut traktater til fiskere under Lofotfisket.

Anders Olsen fra Udbjørg på Hadseløya var en av dem som tok traktater og bøker med seg hjem. Etter å ha lest, ble både han og kona, Ellen Olsen Udbjørg, overbevist om at de måtte holde sabbat. Sønnen deres, Ole Andersen Udbjørg, bestilte flere bøker fra forlaget, og disse ble lest av flere på Udbjørg. Dette resulterte i at flere begynte å holde sabbaten og tok imot adventtroen. Knud Brorsen ble sendt fra Kristiania til Hadseløya i 1888, og da han et halvt år senere dro derfra, var det mer enn 50 personer som holdt sabbaten. Året etter, i 1889, ble altså den første menigheten i Nord­Norge stiftet.

Med den store interessen som var, var det ingen på bygda som hadde store nok hus til å samle alle som ville komme til møter. Da satte Anders Olsen Udbjørg opp et midlertidig treverk som ble kledd med seilduk, og et provisorisk møtetelt/forsamlingshus var på plass. Her ble det presset inn mer enn 200 mennesker.

I det lange løp var det ikke holdbart å samles slik. Så bare et år senere, bestemte menigheten seg for å bygge et menighetshus. De fikk en tomt på Hokland, nabogården til Udbjørg, og de begynte å samle inn penger. Helgesen skriver at det ble bestilt materialer fra Namsos som ble levert i mai 1891. Allerede i august samme år, ble bygget innviet, selv om det var noe uferdig. Da det var ferdig, kom det til å tjene både som menighetshus og skole, idyllisk beliggende like ved sjøen og rett under det mektige og staselige fjellet Nyken. Huset fikk dåpsbasseng, og etter hvert ble en andreetasje

innredet til boligformål for predikant med familie.

Bygget ble et samlingspunkt for den unge menigheten, og mange fikk et forhold til stedet. Da menigheten noen år senere dannet en ungdomsforening, som fikk navnet Bethel ungdomsforening, kan vi lese i rapportboken deres at de hadde møter hver sabbats ettermiddag med opptil 20 medlemmer og 40 besøkende til stede. Tenk å samle 60 unge mennesker en lørdag ettermiddag i ei bygd med spredt bebyggelse!

Huset tjente som menighetshus helt fram til begynnelsen av 1950 tallet. Da ble det kjøpt et hus mer sentralt på Gulstad ved Melbu, Adventheimen, som fungerte som menighetens samlingssted fram til 1971, da den nye Adventistkirken i Melbuskogen stod ferdig. Huset på Hokland ble imidlertid beholdt og brukt til større samlinger. Dåpshandlinger ble også lagt til Hokland da Adventheimen på Melbu ikke hadde dåpsbasseng.

PERSONLIG

Adventheimen har betydd mye for meg personlig og min tilhørighet i Adventistkirken. Der er røttene til min åndelige tilhørighet fast forankret. Mine foreldre var førstegenerasjonsadventister, og sabbatssamlingene på Adventheimen var en

selvfølge. Gudstjenestene var ikke direkte barnevennlige, og kunne fortone seg både lange og traurige. Men minnene derfra er mest positive likevel. Jeg sier gjerne om stedet at det var mitt første teologiske lærested. Barnesabbatsskolen var godt organisert, med solid bibelundervisning av gudfryktige personer. Fru Kvam hadde stor bibelkunnskap, og formidlet fortellinger på en levende måte. Hun var kunstnerisk og kreativ, ogbruk av flanellograf og illustrasjoner gjorde tilsvarende inntrykk som flotte Powerpoint­presentasjoner ville ha gjort i dag. Petter Myrmo og Randulf Eide var andre som gjorde barnesabbatsskolen meningsfull, voksne og normale menn i en virkelig verden, med integritet, humor og trygghet, uten noen form for svermeriske tendenser. I tillegg til kristen oppdragelse hjemmefra, var det nok her det ble sådd en spire som bidro til at det ble naturlig for meg å velge teologi som fagfelt og yrkesvei. Som nevnt var gudstjenestene ofte lite barnevennlige. Timelange prekener, eller opplesninger fra Veiledning for menigheten, opplevdes ikke direkte oppbyggelige. Dog var det lyspunkter når besøkende predikanter kom, ikke minst når konferensformannen kom fra Tromsø. Særlig Th. Gunn Paulsen hadde en egen formidlingsevne. Hans budskap var Kristussentrert med en gjennomgangstone av rettferdiggjørelse ved tro. De er alle lagt til hvile nå, men de minnes med takknemlighet, og som en kuriositet kan det nevnes at det ble mitt privilegium å forrette begravelsen til alle disse.

Huset på Hokland eies i dag av Jan Inge Mathisen. Hans foreldre kjøpte det av Adventistsamfunnet i 1969 og har ominnredet det til et vanlig bolighus. Dåpsbassenget er fortsatt i huset, fylt igjen riktignok, men han sier med en viss stolthet at han har hus med dåpsbasseng, rett under stuegulvet. Da repliserer undertegnede til ham: «…og i det bassenget ble jeg døpt som 15­åring.» For meg som har røtter og tilhørighet på Hadseløya, er det gode og nostalgiske følelser å passere huset på Hokland, og ikke minst å stoppe opp for en god prat med Jan Inge når han er hjemme. Det minner meg om vår historie og min egen identitet som syvendedags adventist.

Slik framstår huset i dag sett, fra sjøsiden i vakker novembersol. Flotte Nyken i bakgrunnen.

Vinterfestivalen

Tekst: Tiani Præstiin / Foto: Daniel Reiley

Endelig ble det Vinterfestival igjen – for første gang siden 2020. Helgen var preget av mye moro og mange glade gjensyn. Ca. 180 mennesker var påmeldt, men regner man med folk som svippet innom bare for en dag eller noen timer, var nok det faktiske oppmøtetallet større. Besøk av Ruben Gazki, tale av Adam Hazel, spennende workshops, «moteshow» av SABU-gensere i regi av Harald Giesebrecht, svømmemuligheter, gratis vafler og innebandycup, bidro til et variert program for deltakerne. Innsatsen under innebandycupen var virkelig imponerende, og etter mange gode kamper var det til sist laget «Vil publikum reise seg?» som stakk av med seieren i juniorcupen. I seniorcupen var det familielaget «Johanssons» i sine blå og gule drakter som vant gullpokalen. Helgen ble avsluttet i strålende sol i bakken på Hafjell, med lunsj kl. 12, servert av Vidar Hovden og teamet hans. En varm takk sendes til alle som bidro til å gjøre Vinterfestivalen 2023 til et vellykket arrangement!

Respekt og forståelse

Av Odd Rune Olsen

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Joh 3,17

Hvis jeg virkelig tror på det som står her, så må jeg også leve etter det! Iblant har vi så sterke meninger om vår tro at konsekvensene av dem i våre handlinger stenger døren til frelse for våre medmennesker. Det er lett å finne feil i menneskers liv, og lett å distansere oss fra dem uten å tenke etter. Men det gjorde ikke Jesus! Han oppsøkte mennesker, møtte deres behov, og gjorde noe med det. Her har vi mye å lære.

Mange kristne tar på seg en fin maske når de skal på ukens gudstjeneste. Men bak denne fasaden, lever de ofte som treller og slaver under motløshetens tidsånd. Ta av deg den masken, kast den på golvet og tramp den i stykker!

For Gud har ikke gitt oss en motløshetens ånd, men kraftens, kjærlighetens og sindighetens Ånd. 2 Tim 1,7

Jeg vokste opp i et ikke-kristent hjem. Likevel lærte jeg å handle etter hva vi hadde hørt, sett og lært. Far min minnet meg alltid

på å vise respekt og forståelse mot alle, samme om det var noe jeg ikke likte. Nå gjorde jeg ikke alltid som min far sa, fordi jeg hadde mine egne sterke meninger. Jeg hatet likegyldighet – enten var du for, eller så var du imot. Sort – hvitt, rett – galt. Ingen nyanser!

Etter hvert lærte jeg heldigvis å se flere nyanser. Det som er en selvfølge for meg, kan være en byrde for en annen. Ikke let etter feil, eller å få rett, let heller etter en god løsning, og strekk ut en åpen hånd til de andre. Jeg forsto at jeg måtte vende om og legge bort min hardhet. – Hvis et problem kommer imot deg, så skal du ikke løpe i fra det, men heller gå imot det, og gjøre noe med det etter beste evne, sa alltid min kjære far.

Jeg er glad for at jeg fikk en slik oppvekst, for det har også i mitt kristenliv gitt god mening, og noe jeg ønsker at alle kristne burde ta til seg. Så la oss søke å elske og forstå våre medmennesker. Selv om de har en annen tro enn oss, eller om de har en annen seksuell legning enn oss, så elsker Gud dem alle sammen. Derfor vil Gud med sin store kjærlighet drive oss ut som høstfolk i denne tid, for høsten er moden.

Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men han er tålmodig med oss fordi han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.

2 Pet 3,9

Vi minnes

Svanhild G. Stølen døde brått natt til den 26. desember. Det var ingen hemmelighet at hun hadde en livstruende kreftsykdom. Men hun håpet helt til det siste at det skulle finnes en behandlingsmåte som kunne ta knekken på kreften.

Svanhild Bjørg Grønning ble født 14. juli 1955 på sykehuset i Bodø, som den yngste av fire søsken og eneste jente. Hjemstedet var på nordsida av Engeløya i Steigen kommune. På det lille småbruket var det enkle og nøysomme kår. Familien livnærte seg av det jorda ga tilbake i form av fôr, bær, poteter og grønnsaker, av dyra på gården, det havet hadde å by og farens forskjellige jobber i området.

Å bo så vidt avsides, medførte begrenset skoletilbud. Som 14­åring flyttet Svanhild derfor på hybel for å gå på framhaldsskolen på Skutvik. Da hun var 15, ble hun døpt på Sommerfryd av pastor Arne E. Friis, og har alltid siden vært et aktivt medlem av menighetene hun har vært med i.

Hun dro til Tyrifjord høyere skole for å ta Eksamen Artium. Der traff hun Lasse. Hun var den eldste eleven, han den yngste læreren. En skikkelig god match! De giftet seg den 30. juni 1978.

Svanhild tok sykepleierutdannelse på Lørenskog Røde kors sykepleierskole. Så jobbet hun i 18 år på Hokksund Kurbad, før hun overtok som redaktør for Sunnhetsbladet i 2001. Men Svanhild ble aldri ferdig med å skolere seg. Det var derfor ganske selvsagt at hun tok en årsenhet i journalistikk, og siden en mastergrad i folkehelse ved Den nordiske høgskolen for folkehelsevitenskap i Gøteborg.

Hun overtok Sunnhetsbladet på et litt vanskelig tidspunkt i bladets historie. Etter å ha vært Norges største, og i perioder eneste, helsemagasin gjennom nesten et hundreår, hadde helseinteressen plutselig tatt helt av, og alle mediehusene fylte aviser, blader og magasinhyller med helsestoff. Sunnhetsbladet hadde verken økonomien eller tabloid­viljen til å konkurrere på samme premisser. Når bladet handler om hvordan du radikalt kan forbedre helsen gjennom virkemidler

som sjelden koster en krone ekstra, er det heller ikke aktuelt å fylle bladet med inntektsbringende annonser for kostbare produkter. Det handler om troverdighet. Med enorm arbeidskapasitet, pågangsmot og dyktighet, samt en smittende tro på hvor meningsfullt det er å hjelpe mennesker til å ha det godt i livet, tok Svanhild fatt på jobben med å utvikle bladet for et nytt årtusen, og hun gav seg aldri. Bak kulissene ble alt bladet handlet om testet ut i praksis. Svanhild holdt utallige matlagingskurs og vegetariske mat­treff, og hun arrangerte helseforedrag med noen av de fremste ekspertene på ulike aktuelle temaer. Som videreformidler av helsestoff, var hun kompromissløs, alt skulle holde vann, være evidensbasert og ha solide røtter i den adventistiske helsearven med de åtte helsenøklene.

I 2015 ble Svanhild valgt til leder for helse­ og miljøavdelingen i Den norske union. Hun skjønte straks at dette var en altfor stor oppgave å være alene om. Derfor tok hun i 2016 initiativet til å blåse liv i en død helsearbeiderforening. Siden den gang har SAHA (Syvendedagsadventistenes helsearbeiderforening), under Svanhilds ledelse, blant annet arrangert tre store nordiske helsekongresser og blitt et nettverk for helsearbeidere i Adventistkirken.

Svanhild var familiekjær. Sammen med Lasse fikk hun fire barn; Linn Helene, Ann Katrine, May Anette og Ole Andreas. Ti barnebarn er det også blitt. Svanhild drømte om å bli like gammel som sin mor, Anny Grønning. Hun ble 101. Slik gikk det dessverre ikke.

Svanhild ble begravet fra en fullsatt Adventistkirke i Mjøndalen torsdag den 5. januar, hvor pastor Reidar J. Kvinge forrettet. Det ble en vakker markering av et friskt, fargerikt og aktivt liv.

Vi lyser fred over Svanhilds gode minne!

Selma Eilertsen døde den 15. desember, 93 år gammel. I henne mistet Harstad menighet et av sine trofaste medlemmer. Hun var født på Andenes og hadde sin oppvekst på Andøya, på Nordmela, vest på øya. Hun hadde en oppvekst i enkle, men trygge kår, og hvor verdier som gudsfrykt og arbeidsmoral hørte med. Som 16­åring ble hun døpt av Paul Frivold, og hun bevarte sin tro helt til det siste. I voksen alder fikk hun jobb i kantina på Danielsens båtbyggeri i Harstad, og det var der hun møtte Marvin som hun ble gift med i 1955. Samme året flyttet de til Mo i Rana hvor deres tre barn, Gunnar, Thor­Magne og Kirsti, ble født. I 2009 flyttet de tilbake til Harstad, og fikk fem år sammen der, før Marvin døde i 2014. Hun bodde i leiligheten deres fram til sist høst, men da skrantet helsa såpass at det ble behov for sykehjemsplass. De siste månedene bodde hun på Slottet sykehjem. Hun var klar helt til det siste, og gjentok ofte hvor takknemlig hun var for at hun ikke hadde noe vondt. Hun var bevisst på at livet var ved å ebbe ut. Hennes tre barn var hos henne da hun sovnet inn, og alle barnebarna fikk også tatt farvel med henne.

Ved begravelsesseremonien i Adventistkirken talte undertegnede med utgangspunkt i Salme 119,105 «ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti», i tråd med soloen sunget av Sidsel E. Olsen, med det retoriske spørsmålet av Ola Bremnes: «Har du fyr?»’ Selma kunne ha svart bekreftende på det, for det var nettopp Herrens ord som var hennes lykt og signal om riktig lei. Selv var hun også et lys og fyrtårn for sine omgivelser.

Den 6. januar fikk hun sin grav på Trondenes kirkegård, en kald, vakker og klar vinterdag, hvor man kunne skimte lys fra solen bak fjellene på motsatt side av Vågsfjorden, som signaliserte at mørketiden nærmet seg slutten. Vi lyser fred over et kjært minne, og gleder oss over håpet som fortsatt lever.

Reidar Olsen

Ruth Myrmo, Sandefjord menighet, døde den 15. desember på Mosserødhjemmet. Hun ble født på Hamar den 27. januar 1930, og ble altså nesten 93 år. Hun var den yngste av 8 søsken i Dyresen­familien. Hennes mor, Maren, som var alene med to barn, ble gift med Anton Dyresen, som var enkemann med tre barn. Sammen fikk de tre barn, hvorav Ruth var den yngste. Hun vokste opp i et godt hjem med samhold og gode verdier. Hun var musikalsk, og lærte å spille både piano og gitar, noe hun holdt ved like helt til det siste. Hun satte seg gjerne ved pianoet i fellesstuen på Mosserødhjemmet, og da strømmet gjerne flere til stuen for å nyte musikken.

Hun ble døpt av J.A. Tillgren i 1946. I 1947, etter å ha fullført realskole, kom hun til Onsrud hvor hun ble kjent med Gunnar. De ble et par og giftet seg i 1951. Det ble begynnelsen på en til dels omflakkende tilværelse. De første årene jobbet Gunnar som lærer ved noen av våre menighetsskoler, før han gikk over i pastoralt arbeid og har tjenestegjort både i nord, vest og øst. Ruth var alltid en trofast og lojal støtte, og gitaren kom godt med på møter og samlinger i menighetssammenheng. Hun var i alle år en ulønnet pastorassistent som var til stor velsignelse.

Ruth og Gunnar fikk barna Toril, Kendt og Eivor, 8 barnebarn og 14 oldebarn. Ved begravelsen fra Adventistkirken i Sandefjord den 3. januar, var det minneord ved datteren Toril, som på vegne av barna ga uttrykk for stor takknemlighet. Undertegnede talte og det var solosang ved Sidsel E. Olsen. Nå hviler Ruth ved siden av Gunnar til oppstandelsen, og vi lyser fred over et kjært minne.

Reidar Olsen

Jan Johan Ingulfsen, Mjøndalen menighet, sovnet stille inn den 11. november 2022, etter kort tids sykdom, 89 år gammel. Jan ble født i Havøysund i Finnmark den 12. juli 1933. De lykkelige foreldre var Jenny og Anton Ingulfsen. Han vokste opp i en stor søskenflokk med fire søstre og to brødre. 25 år gammel, den 24. mai 1958, ble Jan døpt av pastor T. Torkelsen. Den 25. august 1960 ble Jan gift med sin kjære Gerd Irene Hanssen Westerlid. Sammen fikk de sønnene Per og Tore. Gerd og Jan var først bosatt i Tromsø/Ramfjord. Turen gikk så til Bergen, tilbake til Ramfjord, og til sist til Mjøndalen. Jan hadde både teoretiske og praktiske evner. En dag på Framhaldsskolen var det Jan som måtte undervise læreren om hvordan man skulle løse kubikkroten på tavla. I sitt lange yrkesaktive liv jobbet han som møbelsnekker, vanlig snekker og forskalingssnekker. Han arbeidet også en tid ved Nord­Norges Kurbad når det var for kaldt å jobbe utendørs. Av fritidsaktiviteter kan nevnes turgåing og bærplukking, for ikke å glemme vedhogst som han holdt på med til han var over 80. Han var ellers flink til å spille sjakk, sudoku og gitar. I Mjøndalen menighet var Gerd og Jan levende engasjert med hjelpesendinger til Litauen. Jan var en fredens mann, en snill ektemann og en kjærlig far. Han etterlater seg to sønner, fire barnebarn og to oldebarn. Bisettelsen fant sted fra kapellet ved Haug kirke i Hokksund, sabbaten den 26. november. Vi lyser fred over Jan Ingulfsens gode minne.

Reidar J. Kvinge

Hei på deg!

Vi vil gjerne høre fra deg!

Liker du å tegne eller skrive?

Ta bilder? Har du en hobby?

Fortell gjerne hva du tenker på for tiden!

Send til gry.haugen@adranorge.no.

Barnesiden leveres av ADRA.

Føtter

Føttene våre kan ikke gå noe sted uten resten av kroppen. Gud ville at vi skulle kunne gå – og derfor ga han oss føtter. Hver fot er full av små detaljer som passer perfekt til hverandre. Hver fot har:

– 26 små bein i seg

– 30 ledd

– 100 leddbånd

– 31 scener

– 18 muskler

Når vi går, er det den forreste delen av foten

starter bevegelsen på nytt. Alle knoklene, musklene og scenene samarbeider så vi klarer å beholde balansen og kan bevege oss fremover. For at føttene skal gå alle skrittene hver dag, har de metervis med blodårer, kilometer med nerver og rundt 125 000 svettekjertler.

Vi tenker ikke så ofte over at vi kan gå og at føttene våre fungerer. Til tross for hele dette miraklet, er det ikke føttene som bestemmer hvor du skal gå. Det er det tankene dine som gjør.

Bibelen sier mye om hvordan vi skal leve og hvordan vi går rundt i verden som

Birgit Skarstein kan ikke gå, så derfor sitter hun i en rullestol. Men Birgit kan veldig mye annet, blant annet roing og langrenn.

med. Takk for at jeg er skapt som den beste og eneste versjonen av meg selv. Amen.

Har du noen gang brukket et bein i kroppen? Skriv og fortell!

Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus renser oss for all synd.

Gud, vekk opp mitt indre så jeg kan lære å tenke som Deg Gud, åpne opp mine øyne så jeg kan se hvem som trenger Deg gjennom meg Jeg vil gå dit Du går Hvor enn du kaller, hjelp meg å følge

Jeg vil se de Du ser, hvert knuste hjerteslag

Teksten på siden er fritt gjenfortalt fra boken På skattejakt i naturen, Tucker&Tucker, Norsk Bokforlag 2006 – med tillatelse fra forlaget.

1. Joh. 1,7

Hvert år er Trondheim fullpakket med folk under den såkalte Olavsfesten i overgangen juli-august. Da er det alltid mange kulturelle innslag i kirkelig regi, og i 2022 markerte adventistkriken i Trondheim dette med fokus på Jesus Kristus og kalte det Kristusfestdagene

Menigheten i Trondheim går inn for å gjøre det samme i 2023 i perioden 28. juli til 3. august.

Temaet under Olavsfesten i år blir TILLIT, noe som leder tankene til Det nye testamente og det greske ordet pistis som betyr tro/tillit.

I 2022 var det mange fra andre menigheter som var med på Kristusfestdagene. Vil du være med på det i år? Opplegget i 2023 blir at vi sammen med menigheten etablerer oss som et team med ulike oppgaver:

• Matlaging

• Utdeling av bøker i byen

• Stå på stand (forutsatt at vi får tildelt en stand i år)

• Møter hver kveld åpen for alle

• Strømming av kveldsmøtene på YouTube

• Utflukter

• Inspirasjonsmøte for teamet hver formiddag

Dette er noe alle generasjoner er velkommen til å være med på. Hvis du er interessert, ta kontakt med:

Rolf Andvik Mobil: +47 990 34 456

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Det blir sannsynligvis 1 – 2 ledige stillinger ved Tyrifjord barne- og ungdomsskole fra 01.08.23. Den ene stillingen vil være et vikariat.

Vi søker etter lærere med grunnskolelærerutdanning for 1. - 7. trinn som kan undervise i norsk, matematikk, musikk og andre fag på 3. - 7. trinn.

Vi søker personer som:

• er genuint engasjert i utviklingen av den enkelte elev

• skaper et godt, trygt og inkluderende læringsmiljø

• viser fleksibilitet og kreativitet i undervisningen

• kan være lojale mot og følge de prinsippene Syvendedags Adventistkirken står for

• kan fremme skolens målsetting og kristne verdigrunnlag med profesjonalitet og troverdighe

Kvalifikasjoner

• godkjent undervisningskompetanse for tilsetting i grunnskolen og minst 30 studiepoeng i norsk og matematikk

• et positivt elevsyn

Personlig egenskaper

• er innovativ

• er god til å bygge relasjoner

• er strukturert, nøyaktig og selvstendig

Vi tilbyr

• et godt læringsmiljø med engasjerte ansatte

• lønn etter kvalifikasjoner

• personlig egnethet vil bli vektlagt

Tyrifjord barne- og ungdomsskole er en 1. – 10. skole som ligger idyllisk til ved Tyrifjorden. Skolen har 70 elever og drives i nært samarbeid med Adventistkirken Tyrifjord og Hønefoss og ønsker å gi utdanning i et trygt og åpent kristent miljø. Vårt motto er: mening, mestring og muligheter.

Søknadsfrist: 1. mars 2023

Kontaktinformasjon/søknad:

Rektor tlf. 97778524 / 32160052; e-post: rektor@tyrifjordskole.no Ved ansettelse skal gyldig politiattest fremlegges.

Tyrifjord barne- og ungdomsskole | Tyrifjordveien 32 | 3530 Røyse Tlf. 32 16 00 50 | E-post: post@tyrifjordskole.no | www.tyrifjordskole.no

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035

www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Rektor: Kjell Aune

www.norskbibelinstitutt.no

ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Studentprogrammet

– Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Bankkontonr.: 3000.39.38456

Tyrifjord videregående skole

Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund

v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Skogli Helse- og

Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13

2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00

www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00

www.mosserod.no.

post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Leder: Finn Møller Nielsen

Telefon: 992 49 714

www.sdasenior.no

finn.moller.nielsen@hebb.no

Bankgironr.: 3000 26 41867

SIDEN SIST:

Av Victor Marley

Hunden Gry Beate og jeg fikk kort tid etter at vi giftet oss, ville vi ha beskrevet som trofast. Den var lojal og lydig – alltid til å stole på. Som mennesker tenker vi ofte på trofasthet i relasjon til andre mennesker. En trofast venn er til å stole på, selv om det kan koste. En trofast ektefelle holder det han eller hun har gitt løfte om.

Da jeg vokste opp som adventist, var det mye fokus på min, eller vår, trofasthet overfor Gud. I Bibelen kunne vi lese om Israels utroskap som et eksempel på hvordan vi ikke skulle være. Vi ble oppfordret til ikke å fornekte Jesus som Peter gjorde eller tvile som Thomas.

I Joh 14,7 står det: «Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far.»

Jesus er da det trofaste vitnet – Guds ord til mennesker. I Åp 1,5 er Jesus igjen beskrevet som «det troverdige vitnet». I Åp 19 har han navnet «Trofast».

Hva er trofasthet?

Så hva skal vi si til dette? Hvordan skal vi respondere? Jo, vi som følger Kristus, er kalt til å være trofaste slik Jesus var trofast. Vi skal være med og fortelle sannheten om Gud. «Dere skal være mine vitner», sier Jesus i Apg 1,8. I Åp 17,14, er Guds folk beskrevet som trofast, i motsetning til dem som vitner falskt om Gud i resten av det kapitelet.

Ja, vår trofasthet er et tema i Bibelen, og det vil jeg komme tilbake til, men det har gått opp for meg de siste årene at Bibelen først og fremst er opptatt av Guds trofasthet. Gud gir løfter til Adam og Eva som han holder, han gir løfter til Abraham og Sara som han holder. Han gir løfter til profetene som han holder, og i Jesus har vi både oppfyllelse av løfter, og flere løfter som vi vet han vil holde.

Guds trofasthet er til å stole på. Den viker ikke. Den er ikke avhengig av min eller din trofasthet. Den er et utrykk for Gud som kjærlighet, selv om det koster. «For så høyt har Gud elsket verden».

I Rom 3,3­4 står det: «Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner.»

Selv om mennesker svikter, er Gud likevel trofast. Det er faktisk i våre svakheter at Gud har muligheten til å demonstrere sin trofasthet.

I dette verset er det interessent å notere seg at trofasthet er knyttet til det å fortelle sannheten. Det ultimate Ordet som Gud sendte til verden, var Jesus, hans egen sønn, som også er Guds største demonstrasjon på trofasthet. Som Gud, var Jesus villig til å gi sitt liv for at han kunne holde sine løfter.

Johannes var spesielt opptatt av Jesus som det trofaste, eller det troverdige vitnet. Jesus fortalte sannheten om Gud med sine ord, men også med sitt liv og sin død. Gjennom sin trofasthet, forkynte Jesus også Guds trofasthet.

Vår trofasthet er derfor en avspeiling av Guds trofasthet. Som kirke, er vi kalt til å vitne sant om Gud, slik Jesus vitnet sant. Dette gjør vi ved hvordan vi lever livet, valgene vi tar, ordene vi velger. Dessverre har den kristne kirken, inkludert oss i Adventistkirken, ikke alltid vært trofast i å vitne sant om Gud. Likevel har Jesus lovet at alle som ber, skal få «sannhetens ånd» (Joh 14,15).

Paulus sier det fint i Galaterne 5,13: «Tjen hverandre i kjærlighet»; «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! … Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden» (v23­25).

Kirkens rolle i disse siste dager er å fortelle sannheten om Gud og hans trofasthet. La oss forkynne det ikke bare med ord, men med våre prioriteringer, relasjoner og valg. La oss be om at Åndens frukt skal kjennetegne vår menighet.

Leder

Guds trofasthet er til å stole på.