Adventnytt 2026 11 by Syvendedags Adventistkirken

Kjærlighet Refleksjoner om guddommelig adopsjon. Gud elsker oss. Det er grunnen til at han adopterer oss. Side 20

Adventnytt

Her kommer bilde

Håp i mørketid

Karen Andersen (Røst) Karen var den første kvinnelige ansatte bibelarbeideren i Norge. Side 26

Nr. 11-2026

Nyheter TROFASTHET

Adventnytt

RAUSHET

SAMFUNNSANSVAR

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år. ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no

Innhold

Side 8

REDAKTØR

Høstmøter

Atle Haugen E-post: post@adventnytt.no

Aktivitetskalender

FASTE MEDARBEIDERE

Om kunsten å stanse

Nyheter

Leserbrev

Hvordan Bibelen som bok påvirker bibelbruken

Lydig mot mitt kall

ADRA

Hope Channel: Aksjon Facebook 2027

TVS-kontakten

Kjærlighet – om guddommelig adopsjon

Gudsgåten

To engler i en båt

Våre kvinnelige misjonsarbeidere – del 1

Vi minnes

Vi gratulerer

Barnesiden

Siden sist

Tom Angelsen Marianne Dyrud Jóhann E. Jóhannsson Claes Lundström Patrick Johnson Andrew Campbell

Side 12

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag Trykk og innbinding: Aksell KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 440 pr. år innenfor Norge og kr. 540 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

Side 22

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

FORSIDEN Solnedgang like før mørketiden. Ved Haukenes, Vesterålen. Foto: Atle Haugen

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på

Månedens tekst Herren er rettferdig på alle sine veier, trofast i alt han gjør. Herren er nær alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet. (Sal 145,17–18 )

www.adventist.no

Adventnytt 11-2026

Leder

Høstmøter Storsamlingene er viktige deler av menighetslivet.

Adventnytt 11-2026

nære. Spesielt når man kommer fra mindre menigheter. Slike storsamlinger bringer som regel med seg tilreisende talere. Det er viktig for troslivet vårt å få nye impulser. Det blir gjerne også lagt ned ekstra innsats i musikken til slike sabbater og bringer sammen ressurser fra flere menigheter. Slik opplevde vi at musikken bidro til å forsterke budskapet fra talerne ved møtene i Oslo i høst.

Streaming og zoom er ikke det samme som å sitte i samme rom sammen. Vi må heller ikke glemme barna og de unge. Selv knyttet jeg vennskapsbånd for livet med barn fra andre menigheter i både barnesabbatsskolen og i pausene under høstmøtene. Menighetsverdenen blir større når man møter andre enn dem man til daglig treffer. Så høstmøter, i tillegg til årsmøtene, tror jeg har en viktig misjon også i vår tid. Jeg håper derfor det «kommer på moten igjen» å gjøre disse samlingene til høydepunkter å se frem til. Begeistret som Unionen arrangerer 13. – 15. november, er en annen slik stor konferanse som vi ønsker skal inspirere til misjonsengasjement og mer bevisst kontaktskaping i våre lokalmiljøer. Jeg har god tro på at vi vil bli nettopp begeistret av den samlingen. Begeistret av det kallet vi har og til innsats i våre lokale menigheter og lokalmiljøer. Det siste er jeg blitt mye mer opptatt av i senere år. Noen ganger blir vi så engasjerte innenfor vår egen menighet og miljø at vi

ikke er å se i lokalsamfunnets liv. Da får vi heller ingen å dele vår tro med. Hvis vi skal være «salt i verden», må vi være i verden. I idrettslagene, musikkorpsene, politikken, borettslagsstyrene og velforeningene. For ikke å snakke om i lokale kristne felles møter og aktiviteter. Kontaktene og mulig hetene vi har fått ved å være med i lokale pastorringer eller for eksempel i lokal avdelinger av Samarbeidsrådet for tros- og livssynsorganisasjoner, er uvurderlige. Jeg glemmer ikke en pinsepastor jeg ble kjent med i Tromsø som sa: «Jeg trodde aldri jeg skulle be sammen med en adventist.» Og en metodistpastor jeg er blitt god venn med, sa forsiktig om et sted han hadde vært pastor at adventistmenigheten der ikke hadde vært vennlig å ha med å gjøre. Måtte det aldri bli sagt igjen! «Trofasthet», «raushet» og «samfunns ansvar» er verdiene Den norske unionen vil at arbeidet vårt som menighet skal preges av. Samfunnsansvar har jeg allerede nevnt. Høstmøtene i Oslo i høst løftet frem Jesu trofasthet mot oss. Den tredje engelens budskap i Åp 14,12, utfordrer de troende i den siste tiden til «å holde ut, de som holder Guds bud, slik de er åpenbart gjennom Jesu trofasthet.» Det betyr å leve ut troen i livet sitt slik Jesus gjorde. Til det trenger vi raushet både overfor andre og overfor hverandre i menigheten. Da kan vi være troverdige vitner i vår daglige verden.

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag. ATLE HAUGEN

Foto: iStock / francisLM

østmøte» vil for meg alltid bære med seg lukten av ertesuppe fra kjelleren i Adventkirken i Kristiansand. Barndommens høstmøter i sørlandsmenighetene var høydepunktene i menighetsåret. Tilreisende predikanter vi ellers aldri så, satt i mørke dresser fremme på plattformen, og salen var full av mange flere møtedeltagere enn på en vanlig sabbat hjemme i min lille menighet i Mandal. Det var fest, det var høytidelig, vi var større og noe mer enn den lille menig heten hjemme. Ertesuppe var ikke på menyen på høstmøtene vi arrangerte i Oslo første helg i oktober, og jeg tror ikke at det var på menyen til de andre høstmøtene heller. I Oslo hadde Günter Lauterer fra Asker menighet lagd wraps til hele forsamlingen, noe både de spisende og serverings personalet satte pris på. For både tidene og menyen har utviklet seg. På noen områder kanskje til det bedre. På andre er jeg ikke så sikker. For høstmøter står ikke like høyt i kurs lenger. Det var ikke noe ork å reise 10-15 mil for å dra til møtene den gang man måtte klemme seg sammen 5-6 personer i ei folkevognboble, eller ta buss eller tog for å komme frem. En overnatting hørte gjerne også med. I dag er det et ork for mange å hive seg i bilen og kjøre en halvtime eller to for å treffe troende fra nabomenighetene. Moderne kommunikasjon har gjort kon takt på tvers av avstander og andre hindre mye enklere. Kanskje føler vi derfor ikke behovet for å møtes like sterkt som før. Men det er nå engang noe eget med å møtes ansikt til ansikt og dele tid, tro og måltider sammen. Streaming og zoom er ikke det samme som å sitte i samme rom sammen. Så med barndommens minner i mente, tror jeg fremdeles det betyr noe å komme til større samlinger og kjenne at fellesskapet er større enn det daglige og

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

Aktivitetskalender

Aktivitetskalender NOVEMBER 6.–8.

Connect – Tenåringstreff (VND)

7.–14.

Bønneuken 2026

13.–15.

BEGEISTRET!

28.

SABU Fotballcup

Foto: iStock / Anastasiia Stiahailo

DESEMBER 30/12 – 2/1 ASI Convention

Menighetskalender

BØNNEN

NOVEMBER 7.–14.

Bønn og fellesskapsuke

14.

Kollekt: Bønneukekollekt fil Global Misjon (E)

DESEMBER 5.

Kristen forvaltning

A: TED B: 50% TED 50% DNU C: DNU D: Distrikt E: GC

Som barn jeg lærte i bønn å si takk For alt det gode hverdagen hadde bragt For mat og drikke, for mor og far For helse og glede og alt som var Kveldsbønnen ga ro ved dagens held Et dagspunktum den ble hver en kveld Det hendte nok også at ønsker ble sendt Der jeg i bønn til Herren var vendt «Det er svar underveis» sangteksten lød Den som ber demmer opp for nød Den vanskeligste bønnen å be Er la Din vilje skje Å lære et barn både å takke og be Er verdifulle grunnsten i livet å ta med Å ta alt en eier og har fått for gitt Er et dårlig utgangspunkt om livet blir stritt Så gikk årene og bønnen ble litt glemt Bønnestunden ble på en måte satt på vent Livet ble kanskje for godt å leve Takknemlighet i bønn bør vi alltid håndheve Lær den unge den vei han skal gå Da vil han lettere livsreisen forstå Bønnen er som et levende kompass Som styrer oss inn mot en høyere makt Rune Holanger

Adventnytt 11-2026

Gjesteleder

Om kunsten å stanse Noe du gjerne går glipp av hvis du aldri gir deg tid til å se menneskene rundt deg.

et finnes et lite vers om trafikk sikkerhet som jeg husker fra barn dommen:

“Stop look and listen Before you cross the road Use your eyes and your ears Before you use your toes.” Jeg må innrømme at alle disse årene senere husket jeg bare de to første linjene, så jeg måtte finne resten på internett. Men jeg har ikke tenkt å lære deg et barnedikt, men å dvele ved det første ordet: Stans. I Lukas 18,35-43 har vi en kjent fortel ling om da Jesus helbredet en blind mann ved Jeriko. Teksten viser hvordan dette ordet er nødvendig for å utvikle balanserte og sunne menigheter. Det vil si, menigheter som inkluderer mennesker med funksjons hemming i sitt arbeid, i beslutningsproses sene og i den daglige driften av menigheten. Ifølge Markus 10,46 het denne mannen Bartimeus. Her i Lukas 18,35 blir han beskrevet som fattig, som en som tigget, og som en som satt i støvet. Bartimeus tilhørte de 5–10 prosentene av befolk ningen som ble betraktet som «overflø dige» – mennesker som samfunnet for det meste ikke hadde bruk for. Han var en stereotypisk tigger. Han hadde en funk sjonshemming som gjorde at han ikke var i stand til å jobbe. Det førte til at han var fattig, og derfor endte han opp med å tigge. Bartimeus – den overflødige. Å se ham sitte der ved veikanten ville sannsynligvis ha vekket en følelse av ubehag eller forlegenhet i de få øyeblik kene det tok å gå forbi ham. Vi vet alle hvordan det er å gå forbi noen som tigger. Vi unngår ofte øyekontakt fordi det gjør det lettere å ignorere bønnene deres om hjelp. Interessant nok gir lignelsen Jesus forteller i Lukas 16,1–13 et innblikk i den generelle holdningen til tigging. I vers 3 gjengir Jesus den uærlige forvalteren som sier at han ikke er sterk nok til å grave, og at han skammer seg for å tigge. Det er

Adventnytt 11-2026

ingen tvil om at tigging ble generelt sett på som noe skamfullt og nedverdigende. Men Bartimeus sine behov overvant stoltheten hans. Han satt sannsynligvis på det mest strategiske stedet, utenfor inngangen til byen Jeriko, for å få så mye penger som mulig. Bartimeus – den overflødige. En typisk belastning på sam funnets ressurser.

Vi unngår ofte øyekontakt fordi det gjør det lettere å ignorere bønnene deres om hjelp. I dag bruker vi ikke betegnelsen «over flødige», men vi har andre stereotypiske måter å sette merkelapper på mennesker. Dette gjøres ved å bruke begreper som fremhever negative stereotypiske kvali teter hos mennesker ut fra deres hudfarge, kroppsstørrelse, etnisk bakgrunn, kjønn eller funksjonsevne. Begrepet «funksjons hemming» blir for eksempel ofte forbundet med noe negativt – noe en person ikke kan gjøre, noe som mangler, og noe som blir behandlet som et problem hos individet. Vi kan forestille oss hvilke virkninger stereotypisering kan ha hatt på Bartimeus. Han kunne lett ha sittet ved veikanten med en overveldende følelse av håpløshet, plaget av tanker om en fremtid uten noen mulighet for å kunne bli helbredet. Han opplevde sikkert perioder med dyp depre sjon, særlig med tanken på å være dømt til et liv som tigger. Det å være avskåret fra normale sosiale relasjoner ville også ha ført til en sterk følelse av ensomhet. I 2015 gjennomførte jeg en del intervjuer i en forskningsstudie med mennesker med fysiske funksjons hemming i Syvendedags Adventistkirken i England. Under disse intervjuene beskrev deltakerne at de opplever lignende følelser når de møter stereotypiske holdninger fra andre menighetsmedlemmer. En kvinne som er blind, sa: «Det er lett å håndtere selve funksjonshemmingen sammenlignet

med hvordan mennesker noen ganger behandler deg. Jeg lurer ofte på om de tror at du ikke har følelser på samme måte som andre mennesker.» Et av hovedproblemene med stereo typisering er at det gjør oss ufølsomme overfor det enkelte mennesket. Det gjør at vi skjærer alle over én kam. Som en teolog har sagt: «Mennesker ser like ut bare når du ikke bryr deg om å se ordentlig på dem.» Stereotypisering hindrer oss i å se det enkelte mennesket på nært hold. Har du tatt deg tid til å «se» eller møte et menneske med funksjonshemming personlig? Du har sannsynligvis oppdaget at du etter hvert begynte å legge merke til personen og glemte funksjonsnedsettelsen. En av Jesu egenskaper var hans evne til å stanse og se mennesker. Dette blir eksem plifisert i fortellingen om Bartimeus. Han tok seg tid til å se ham og tok ikke for gitt at han visste hva Bartimeus trengte. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus. Ingen stereotypisk tolkning av hva en blind man trenger. Hvis vi skal skape menigheter som ønsker alle mennesker velkommen, må vi bevisst gjøre en innsats for å motstå den naturlige tendensen til å sette mennesker med funksjonshemming i bås. I menighetskalenderen for 2027 kommer du til å oppdage at vi har satt av den 24. april for Possibility Ministries dag. Dette er en dag der vi kan sette fokus på spesielle behov. Det er en anledning for menig heten til å stanse opp og ta seg god tid til å fokusere på mennesker med funksjons hemming og mulighetene de bringer til menighetsfelleskapet. Dette blir et skritt i riktig retning til å bli en menighet som er like raus som Jesus selv.

Patrick er distriktsleder i Vestnorsk distrikt.

PATRICK JOHNSON

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Av Patrick Johnson

Nyheter

Foto: LifeStyleTV

Foto: Michael Eidså

Adventsangerne på oppstartshelg på LifeStyleSTAY Av Marianne Linnaae Etter en lang sommer skal korsangere samles, sangene friskes opp og sangstruper stemmes. Siste helg i august reiste derfor Adventsangerne til Hagegården hotell (LifeStyleSTAY) i nærheten av Arvika i Sverige. Midt i Värmlands skoger ved et stort vann og med flott parkanlegg rundt, samlet 17 kormedlemmer seg samt dirigent Elbjørg og pastor Claes Lundström. Det var spesielt å forlate Norge akkurat denne fredagen da Kong Harald hadde gått bort. Koret holdt liten andakt og hadde kveldsstund med sang som Gud signe vår Konge god og Ja, vi elsker.

Lana Louise Lindtner Landsverk

Lørdag holdt koret en vakker musikkgudstjeneste i konser thallen på Hagegården. Ellers ble det intensive øvelser på både gamle og nye musikkverk, og (det var) god tid til oppvarming og stemmeteknikk. På kvelden hadde vi peisestuen for oss selv til hyggestund og samsang. Koret var de eneste gjestene denne helgen på hotellet, og vi nøt godt av nydelige måltider, flotte øvelseslokaler og utmerket service. Hit ønsker alle kormedlemmene seg tilbake neste år. Helgen ga god næring til kropp og sinn, til korsamhold, inspirasjon og sangglede. Ønsker du å være med i koret? Vi tar gjerne imot nye sangere. Ta kontakt med Elbjørg (995 90 981).

Grace Alexandra Petrea Visenoiu

Dåp i Sauherad menighet Av Ann-Helen Fjellberg Det har vært en flott sommer i Sauherad menighet. Fire av våre ungdommer har valgt å gi livene sine til Jesus. Lørdag 20. juni hadde vi utegudstjeneste og dåp ved Heddalsvannet. Lia Andersen og Arvid Sandburg (nå Andersen) hadde studert bibelen sammen med pastor Bengt Fjellberg gjennom våren, og var klar for å gå i dåpens vann sammen denne solrike junidagen. Lia har vokst opp i menigheten og har gått på Sauar friskole. Arvid gikk noen år på Engesvea skole på Lillehammer før de møttes på Tyrifjord videregående skole. 29. juli ble de også viet ved vakre Tyrifjorden.

4. juli valgte også Grace Alexandra Petrea Visenoiu å bli døpt i Fyresdal under årets Levende Vann stevne. Grace går i 9.klasse på Sauar friskole og har vært aktivt med i barneog ungdoms aktivitetene i menigheten. Lørdag 22. august var turen kommet til Lana Louise Lindtner Landsverk. Lana går nå i 3. klasse på Tyrifjord videregående skole. Hun har gjennom hele oppveksten vært aktiv med i alle menighetens barneog ungdomsaktivi teter. Hun ble døpt i vakre Igletjønn, kun et steinkast fra der hun bor på Landsverk i Sauherad. Menigheten, venner fra Tyrifjord, familien og himmelens hær skarer overvar den vakre seremonien.

Lia Andersen og Arvid Sandburg Å jobbe aktivt og trofast med barneog ungdomsarbeid i menighetene er utrolig viktig for at våre barn og ung dommer skal blir grunnfestet i troen. I tillegg vil jeg nevne betydningen av å la barna gå på menighetsskolene våre. Forskning viser at når barn og unge møter et sammenfallende verdigrunnlag på flere arenaer samtidig – typisk i hjemmet, skolen/fritidsarenaen og menigheten – har det en markant for sterkende effekt på både trostilhørighet, identitetsdannelse og trivsel. Hva er vel større eller viktigere enn å få tilbringe evigheten sammen med våre barn. Må dette styre alle våre valg for dem.

Adventnytt 11-2026

Nyheter

Hilsen fra Ekrehagen skole Her kommer en hilsen fra verdens nordligste adventistskole; nemlig Ekrehagen skole i Tromsø. Av inspektør Petter Moltzau

Dåp i Strømmen Av Hanne Lise Eidsvig Lørdag 13. juni var en gledens dag i Strømmen Adventistkirke. Da viste Masika Josephine Kihundu, Beata Nyiramahirwe og Prince Munyejabo foran venner, familie og menighet at de ønsker og velger å følge Jesus og å bli en del av menighetsfamilien. Josephine kom flyttende til Strømmen med fami lien sin for ca. to år siden. Hun, mannen som allerede var adventist, og deres barn ble raskt en del av menig hetsfamilien i Strømmen. Hun var allerede døpt i Jesu Kristi Kirke av siste dagers hellige, men uttrykte tidlig at hun ønsket å bli døpt adventist. Josephines sterke tro og vennlige vesen ble raskt til velsignelse for menig hetsfellesskapet. Beata begynte å komme i menigheten for ikke så veldig lenge siden, men det tok ikke lang tid før hun nevnte at hun ønsket å ta dåp, gjerne så snart som mulig. Hun er en interessert og oppmerksom bibel student, som vi var veldig heldige å bli kjent med før hun flyttet videre til Stavanger. Prince Munyejabo kom flyttende til Strømmen med familien sin for snart 5 år siden. De ble raskt en del av menighetsfamilien, og han har ved sitt vennlige, vinnende vesen og hjelpsomhet blitt en viktig del av både sabbatsskolen og ungdomsarbeidet i menigheten. Han har tenkt seg godt om og kjente nå at han var klar til å ta dette viktige skrittet i livet. Mange av vennene fra Tyrifjord kom for å støtte og glede seg med ham på dåpsdagen, og de bidro til en fullsatt kirke Det var pastor Øystein Hogganvik som forrettet dåpen. Dette var noe av det siste han gjorde i menigheten vår før han flyttet sitt virke til Gjøvik. Menigheten benyttet derfor også anledningen til å takke ham og Monica for de gode årene vi fikk med dem.

Adventnytt 11-2026

Skolen har nå rundt 30 flotte, entusias tiske og hardtarbeidende ansatte. Dette skoleåret har vi 91 elever på 1.-10. trinn, og vi har allerede flere søkere på vente liste de kommende årene, så vi har all grunn til å se lyst på fremtiden. Ekrehagen skole har et ganske unikt samarbeid som betyr mye for oss; for ca. 15 år siden inngikk vi nemlig et utvekslings-samarbeid med søsterskolen vår Suðurhlíðarskóli i Reykjavik, noe som har ført til at 9.+10. klasse drar en uke til annerledeslandet Island annet hvert år. Der blir det autentisk læring på flere plan og innenfor omtrent alle fag. Elevene bor på skolen, besøker de islandske elevene hjemme, har daglige utendørs bad, drar på mange både historisk og geologisk interessante utflukter, har fellesskap med de islandske elevene og besøker Adventistkirken på sabbaten. Annet hvert år besøker også elever og ansatte fra den islandske skolen oss i Tromsø. Her er et utsnitt av en lengre elev-reportasje i skoleavisa fra våren 2026. Bildet er tatt og utsnittet er skrevet av Leander Woll (10. trinn):

«Noe av det mest unike jeg opplevde (på Island) var nok den fine og magiske fossen. Den heter Hraunfossar og ligger i nærheten av Borgarnes. Borgarnes er en av de store viking-byene på Island med rik historie av norske vikinger. Fossen var gigantisk! Den er skapt av massevis av fosser i området, så det ser ut som at den kommer fra ingenting! Fossen strømmer over en avstand på omtrent 900 meter! Den følelsen av å gå ut av bilen og løpe ned til fossen var så magisk. Det var som å se på noe som ikke var ekte! Jeg fikk sommerfugler i magen av å bare gå ved siden av fossen og se ned mot den store elven. Jeg ble veldig overrasket da jeg fant ut at det, bare noen få kilometer vekk fra fossen, lå en stor vulkan. Der er det en isbre som ligger ved siden av vulkanen,som skaper den fine elven.» Vi er takknemlige for godt samarbeid med adventistskolen i Reykjavik!

Nyheter

Relation

Den 11. - 13. september var det Relation på Sommerfryd for Nord-Norges 13 - 16 åringer. Queen teta, som er 14 år gammel og opprinnelig fra Rwanda, har sendt oss denne meldingen om hva det betyr for henne: «Det beste med å være på Relation er at man møter nye folk og lærer mange nye ting om kjær lighet og Gud. Høyde punktet mitt denne helgen har vært å lære enda mer

om kjærlighet og hva det er, jeg har lært mye nytt! Jeg har møtt mange venner, både venner jeg kjente fra før og nye venner. Flere burde komme på Relation, fordi man får vite mer om Gud og bli kjent med nye venner. Jeg håper å se enda flere neste gang det er Relation!»

Kvinneforum på Helgeland Av Torgunn Skoglund I år var vi så heldige å få vera saman på Dønna att. Det er 7. gongen vi møtest der for å få ei god oppleving med Gud og kvar andre. Første gongen i 2016 var Marianne Dyrud med oss. Det var ho i år og. Ho tok oss med på ei reise med fem kvinner i Jesu slektslinje. Det var veldig interessant. Desse kvinnene er nemnde i Matteus sitt evangelium. Dei hadde kvar sine utfor dringar i den tida dei levde i. To av dei var temmeleg på sida av det vi ville meina var god moral. Men Gud kunne bruke dei likevel. Han kan også bruke oss i vår tid når vi set vår lit til hans leiing. Vi hadde ein fin salme som vi song fleire gonger. Havsalmen heiter den og er skriven av ein nordnorsk forfattar.

Du som styre straum og vind utom øy og odda styr du straumen i mitt sinn så eg rette kursen finn gjøna natt og skodda. Den har fire vers og passa godt i det land skapet der vi var, med straumen som går like forbi bryggja i Berfjord. Det er første gongen at vi har hatt så fint ver på treffet at vi kunne sitja ute på gudstenesta. Det vart ei fin stund. Vi var og så heldige at vi fekk med oss kokk frå Namsos, Maiken Yvonne Godtland. Ho laga framifrå mat til oss. Kvart måltid vart ein fest. Mat og prat ved bordet er ein stor verdi i seg sjølv. Marlyn frå Nesna vart feira med marsipankake på laurdagskvelden. Ho hadde nett fylt 60 år. Det er fint turterreng i området, så fleire av oss gjekk korte og lengre turar når det passa. Nokre tok vegen til stranda ved den kjende Dønnamannen. Andre sat att på bryggja og prata ute i solskinet. Eit av høgdepunkta på desse treffa plar å vera å

krype ned i stampen med godt oppvarma vatn i kveldinga. Tidlegare har vi vore mange der. Denne gongen var vi færre som glei ned i varmvatnet, men godt og velgje rande var det. Over oss såg vi stjernehim melen og til og med litt nordlys. Desse samlingane er noko vi gler oss til i lang tid. Dei er så verdifulle for oss her nord som ikkje er så mange. Vi bur spreidt, og vi treng å møtast slik i fred og ro. Det var deltakarar frå Bodø i nord til Lillehammer i sør for utan Marianne som kom frå Aust landet. Vi takker Linda Kleiven, Gunnhild Franzen og Grethe Pettersen som gjer ein framifrå jobb med å få dette til. Og vi takkar Gud som let oss få dette gode, varme påfyllet av sin nærleik i godt selskap.

Adventnytt 11-2026

Leserbrev

Leserbrev Redaksjonen minner om at relevante leserbrev kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige, og viser hensyn. Alle innlegg vil bli redaksjonelt vurdert. Innlegg som er relevante for Adventnytt bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Selv om innlegg trykkes, betyr det ikke at redaksjonen nødvendigvis er enig i synspunktene som kommer til uttrykk i leserbrevene eller artikler fra leserne.

I flere innlegg her i Adventnytt den seneste tiden har jeg sett at det trekkes en sammenligning mellom ubibelsk skilsmisse/gjengifte og likekjønnet samliv. Men er det så enkelt? Kan den ene synden rettferdiggjøre den andre? Jeg har studert temaet skilsmisse og gjengifte nøye fordi jeg selv har syndet mot bibelske prinsipper tidligere, og måtte gå grundig til verks for å være sikker på at jeg hadde rett til å gifte meg igjen for to år siden. Jeg har også studert hva Bibelen sier om både ekteskap og likekjønnet samliv, og det er noen viktige faktorer der som gjør at den sammenligningen som gjøres, er vanskelig å rettferdiggjøre ut ifra teksten. Gud skapte menneskene som mann og kvinne, og innstiftet ekteskapet ved at de skulle være ett og befolke jorden. 1 Mos 1,27: «Så skapte Gud mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte han det. Til mann og kvinne skapte han dem.» 1 Mos 2,22-24: «Av det ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra Adam, dannet Han en kvinne, og Han førte henne til Adam. Da sa Adam: ’Dette er endelig bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, siden hun ble tatt av mannen.’ Derfor skal en mann forlate sin far og mor og være knyttet til sin kone, og de skal være én kropp.» Altså er ekteskapet mellom mann og kvinne, og det seksuelle samlivet som tilhører det, en velsignelse gitt fra Gud. Selv om det syndes mot ekteskapets intensjon om at det skulle vare livet ut, og at skilsmisse og gjengifte ofte ikke følger bibelske prinsipper i praksis, så er likevel ikke de intime handlingene i et ekteskap noen synd i seg selv. Da ser det annerledes ut for likekjønnet samliv. Rom 1, 26-27: «Derfor overga Gud dem til æreløse lidenskaper. For til og med deres kvinner byttet ut det naturlige samliv med et som er i strid med naturen. Det samme gjorde også mennene.

De forlot det naturlige samliv med kvinnen, og de ble opptent i sitt begjær etter hverandre, så menn drev skammelig utukt med menn. Og den velfortjente straffelønn for sin villfarelse fikk de på seg selv.» 3 Mos 18,22-23: «Med en mann skal du ikke ligge slik som du ligger med en kvinne. Det er avskyelig. Du skal heller ikke ha kjønnslig omgang med noe dyr så du blir uren ved det. Heller ikke skal en kvinne stille seg foran et dyr for å ligge med det. Det er skamløshet.» 3 Mos 20,13: «Hvis en mann ligger med en mann slik som han ligger med en kvinne, har de begge gjort noe avskyelig. De skal sannelig dø. Deres blod skal komme over dem.» Jeg vil også henvise til tekstene i 1 Tim. 1, 8-11 og 1 Kor. 6, 9-10, der «menn som ligger med menn», er listet opp som en av flere synder som leder til fortapelse hvis man ikke vender seg bort fra dem. Det skulle ikke være noe tvil om hva det gjelder og at Guds ord forbyr denne formen for samliv. Likekjønnet samliv er altså ifølge bibelen en synd i seg selv, og kan ikke rettferdiggjøres selv om man kaller det ekteskap eller lever trofast sammen. Likekjønnet samliv kan heller ikke oppfylle hensikten om å befolke jorden på en naturlig måte. Dette er de harde fakta ifølge Bibelen, og de er vanskelig å bortforklare. Jeg skal ikke gå nærmere inn på andre faktorer i for bindelse med skilsmisse, gjengifte og likekjønnet samliv, for det er et lengre studium som utgjør et dokument som ikke får plass her. Hvis noen ønsker å ha det, kan de bare kontakte meg på elisabeth. bjarnar@gmail.com Med bakgrunn i de tekstene jeg har nevnt her, mener jeg at den sammenligningen som gjøres mellom skilsmisse/gjengifte og likekjønnet samliv, ikke er relevant fordi de bibelske kriteriene for ekteskap og likekjønnet samliv er totalt forskjellige i utgangspunktet.

UNGDOM SOM IKKE FÅR ADVENTNYTT?

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv i høst og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet til: ordre@norskbokforlag.no.

Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Av Elisabeth Bjarnar Nordgård

Adventnytt 11-2026

Foto: iStock / Jacob Wackerhausen

Sammenligning skilsmisse/gjengifte og likekjønnet samliv

SAHA / NBI

SAHA Norge trenger styremedlemmer! Av Alf Magne Foss Som nyvalgt leder i SAHA (Syvende dags Adventistenes helsearbeider forening) er jeg både glad og inspirert over muligheten til å bidra i et arbeid som betyr mye for mange. SAHA ble stiftet i 2016 som en gjenopprettelse av tidligere forening for adventisthelsearbeidere. Behovet for å skape kontakt og fellesskap mellom SDA-helsepersonell og andre som jobber med helsearbeid, for å få en oppblomstring av vår helsefilosofi, for faglighet innenfor menighetens helse arbeid, for inspirerende seminarer og kongresser og, ikke minst, for en styrking av DNUs helseavdeling. Formålet med SAHA er å samle fagfolk på tvers av yrkesgruppene innen helse og utnytte kompetansen, ressursene og entusiasmen slik at den kommer flest mulig til gode. For at SAHA skal fortsette å vokse og være en relevant ressurs for Adventistkirkens helsearbeid i Norge, trenger vi engasjerte mennesker i styret. Vi trenger ikke bare dem som har lang erfaring, men også dem som har ideer, energi og lyst til å bidra. Et styreverv i SAHA gir mulighet til å påvirke retningen på arbeidet og være med på å utvikle initiativer som kan gjøre en forskjell for både enkelt mennesker og menigheter. Sammen kan vi styrke helsearbeidet, skape møteplasser og løfte frem den helhet lige helseforståelsen som står sentralt i SAHAs formål og i vår kirke. Hvis du kjenner at dette er noe du brenner for, eller hvis du kjenner noen som kunne være en god ressurs, håper jeg du tar kontakt. SAHA blir ikke sterkere enn summen av men neskene som velger å engasjere seg. Vi trenger deg. Sammen kan vi gjøre mer. Ta gjerne kontakt dersom du ønsker å vite mer om hva et styreverv innebærer. alfmagnefoss@gmail.com

Hvordan Bibelen som bok påvirker bibelbruken Av Vidar Hovden

ibelen er ikke bare en bok. Bibelen er helt biblioteket på 66 bøker som er blitt til i en viss trostradisjon. Den er arven vi har etter mennesker som trodde at Gud har skapt verden, og satte oss mennesker til «råde over» (ha ansvar og omsorg for) jorden (1 Mos 1,28) og til å «dyrke og passe hagen» (1 Mos 3,15). Den er en gave fra mennesker som trodde fast at Gud har gjort seg selv og sin vilje kjent for menneskene i historien – men som også gir spalteplass til dem som fant det vanskelig å tro og gjorde feil. Med utgangspunkt i troen og erfaringene sine, skrev forfatterne fortellinger om hvordan de hadde opplevd Gud gå med dem. De skrev nydelig poesi om lengsel og håp, ulike lovtekster om hvordan leve. De skrev profetisk litteratur (i betydningen samfunns refsende og maktkritisk litteratur), og visdomslitteratur (av ypperste kvalitet, en sentral del av verdenslitteraturen). De skrev tekster om Jesu liv og lære, kristen opplæringslitte ratur, samt et par såkalte apokalyptiske bøker. Til sammen er dette biblioteket av ulike litterære verk en bok om menneskehetens historie. Om hvordan vi mennesker rotet oss bort, og død og lidelse ble en del av vår verden. Men framfor alt er det fortellingen om hvordan Livgiveren lette og leter etter oss. Hvordan Han konstant vil ha oss på bedre veier. Hvordan han gjør og vil gjøre oss og verden hele igjen. Bibelen er en bok om hvordan man kan være et godt og klokt menneske i verden. Dette er vakkert uttrykt i kallet til Abraham om være et redskap for velsignelse (1 Kor 12,1-3). Men fordi dette er en bok som ble til over ca. 1500 år, er det også en bok som viser utviklingen i forståelsen av Gud. Om hvordan det kan se ut å være Guds medregenter, folk som «passer og dyrker hagen» (1 Mos 2,8.15), og er redskaper for velsignelse på jorden. Denne utviklingen ser vi tydeligst i de såkalte antitesene i Jesu Bergprekenen, der Jesus bruker formelen «dere har hørt det er sagt … men jeg sier dere» (Matt 5,21-48). Når vi studerer Bibelen, kobler vi oss på denne trostradisjonen, og trekker veksler på deres erfaringer – både de gode og vonde. Bibelen er ikke bare en bok om hva vi bør være og gjøre som mennesker. Det er også en bok om hvordan vi ikke bør være. Og når vi ser utviklingen i forståelsen fra tidligere, kan vi forvente at Gud vil lede oss enda videre i samme retning i vår tid. Vi i NBI arbeider for at folk som studerer Bibelen hos oss, enten individuelt eller i grupper, opplever at Bibelen er en livsressurs for dem. At Bibelen handler om mennesker som meg og deg (Jak 5,17), som gir oss av sin livserfaring, i det vi forsøker å være kloke og gode mennesker på jorda i dag, slik Gud Skaperen vil (1 Kor 10,6-12). En bok som «utruster oss til all god gjerning» (2 Tim 3,17) fordi den formidler visdom fra Gud – han som skapte himmelen og jorden, og vil bevare og helbrede livet der.

Adventnytt 11-2026

Refleksjon

Illustrasjon: iStock / Nazarii Pizhivskyi

Lydig mot mitt kall Av Rune Olsen, Tønsberg Det står om Jesu kamp i Getsemane at han sier i sin bønn: «Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil!» (Matt 26,39). Når jeg leser det, kommer tankene til meg: Har jeg overlatt hele mitt hjerte til Faderens vilje? Eller gjør jeg bare det som jeg selv vil? Jeg tror at Gud er min Far, at Jesus er min Frelser og Herre og at Den hellige ånd leder meg om jeg overgir meg til ham. Og jeg må stole på at Guds vilje er bedre enn min egen, selv når jeg ikke forstår veien han fører meg på. Min bønn er at Faderen – han som kjenner meg - må ransake meg. Han kjenner mitt hjerte. Bare han kan prøve meg, for han kjenner alle mine tanker og gjerninger. Lydighet begynner i hjertet. Derfor må jeg daglig overgi min egen vilje til Faderen og be om et villig sinn. Jesu ord i Getsemane er mitt forbilde. Å være lydig mot Faderens kall er å leve i samsvar med hans ord, vandre i tro, elske Gud av hele mitt hjerte og min neste som meg selv. Det er å søke hans vilje i bønn, la meg formes av Den hellige ånd og være trofast i det han legger foran meg, enten oppgaven synes stor eller liten. Luk 16,10 «Den som er trofast i smått, er også trofast i stort. Og den som er urett ferdig i smått, er også urettferdig i stort.» Dessverre faller jeg i blant. Da må jeg vende meg til Herren i oppriktig omvendelse og ta imot hans rettferdige nåde. For lydighet er ikke et liv i feilfrihet, men et liv i stadig overgivelse, tillit og trofasthet mot Herren som kalte meg. Hvorfor skriver jeg dette? Jeg ønsker å vitne og sette ord på en viktig sannhet i kristen tro: At trofasthet mot Gud ikke først og fremst handler om å være feilfri, men om å vende seg til ham igjen og igjen i tillit og overgivelse. Det er det Jesu ord peker på når han viser til de små ting. Hjertets holdning viser seg i det små. Trofasthet formes ofte i hverdagslige valg, i tanker, ord, handlinger og måten vi møter mennesker på. Samtidig minner evangeliet oss om at når vi faller, er ikke håpet ute, for nåden er større.

Adventnytt 11-2026

Min gamle og kjære mormor sa ofte: «Et fall er ikke et frafall». Når et barn, som skal lære seg å gå, faller, sier foreldrene: «Opp igjen!» Det gjør Gud også: 1 Joh 1,9 «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» Så et kristent liv i lydighet er ikke et liv i feilfrihet, men et liv i stadig overgivelse, tillit og trofasthet mot Herren. Dette uttrykker forskjellen mellom det å gjøre seg fortjent til Guds kjærlighet ved å for søke å frelse seg selv ved egen prestasjon og å leve som et barn av Gud som stadig

søker tilbake til Faderens hjerte og ikke i øyentjeneste til andre kristne. Lydighet vokser ikke ut av frykt, men av kjærlighet. Den springer frem hos et Guds barn som, dag etter dag, vender tilbake til Faderens åpne favn og finner ny nåde, ny kraft og nytt håp. Fil 4,6-7 «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkal lelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» Gud velsigne dere alle!

Tyrifjord barneog ungdomsskole søker etter ny rektor Tyrifjord barneog ungdomsskole ligger idyllisk til ved Tyrifjorden. Skolen har 75 elever og drives i nært samarbeid med Adventistkirken Tyrifjord og Hønefoss og ønsker å gi utdanning i et trygt og åpent kristent miljø. Vårt motto er: mening, mestring og muligheter Vi søker en ny rektor som • tilhører Syvendedags Adventistkirken (SDA) og kan identifisere seg med, samt fremme, skolens målsetting og kristne verdigrunnlag med profesjonalitet og troverdighet • har erfaring, og gjerne utdanning, innen skoleledelse • har pedagogisk kompetanse og arbeidserfaring fra grunnskole • er en tydelig, positiv og engasjert leder • vil ha et engasjement for både lærerkollegiet, elever, foreldre og eiermenighetene • har evne til å skape et positivt samarbeids- og læringsmiljø der trygghet og engasjement står i fokus • arbeider strukturert, systematisk og kvalitetsbevisst • har god digital kompetanse

Vi tilbyr • en meningsfull lederstilling i en skole med et tydelig verdigrunnlag • et nært og inkluderende skolemiljø • mulighet til å forme skolens videre utvikling • lønn og arbeidsvilkår etter avtale Viktig informasjon Personlig egnethet vil bli tillagt vekt. Aktuelle kandidater vil bli invitert til intervju. Før tiltredelse må politiattest fremlegges. Skolestyret kan vurdere andre kandidater enn dem som søker. Søknadsfrist: Snarest Tiltredelse etter avtale

Søknaden med kopi av vitnemål og attester sendes til: Tyrifjord barneog ungdomsskole v/ rektor tlf. 97778524 / 32160052; e-post: rektor@tyrifjordskole.no

Geiter for jenter

Foto: ADRA | Frank Spangler

For ei jente i Niger kan to geiter bety mer enn melk og inntekt. De kan bety muligheten til å bli på skolen og bygge sin egen framtid.

Av Britt Celine Oldebråten | ADRA

Niger begynner mange jenter på skolen, men altfor få fullfører utdanningen. Fattigdom, svake avlinger, utrygghet og

utgifter knyttet til skolegang gjør det van skelig for familier å la døtrene fortsette. Selv om den offentlige skolen er gratis, koster blant annet skoleuniform og annet nødvendig utstyr penger. For noen jenter betyr det at de må slutte på skolen for å arbeide. Andre risikerer å bli giftet bort tidlig. FÆRRE JENTER FULLFØRER UTDANNINGEN Tall fra Tillabéri-regionen i 2026 viser at for skjellene mellom jenter og gutter øker etter hvert som de kommer videre i utdannings løpet. På avsluttende eksamen etter første utdanningsnivå besto 55,56 prosent av jentene, omtrent like mange som guttene med 55,80 prosent. På videregående nivå sank imidlertid andelen til 26,78 prosent for jentene, sammenlignet med 33,26 prosent for guttene. Tallene illustrerer hvordan jenter møter stadig flere hindringer på veien mot fullført skolegang. Gjennom prosjektet Geiter for jenter vil ADRA hjelpe sårbare jenter tilbake til skole eller yrkesopplæring. Hver jente får, sammen med familien sin, ansvar for et par geiter. Inntekter og verdier fra dyreholdet skal bidra til å dekke utgifter knyttet til utdanningen. Jentene som får støtte, er elever ved skolene i ADRAs utdanningsprogram i Niger.

«HABBANAYE» – EN GAVE SOM VOKSER Prosjektet bygger på en tradisjon som kalles Habbanaye. I denne tradisjonen låner man bort et hunndyr til en høyt verdsatt venn, som tar vare på dyret og beholder det fram til det har fått avkom. Det kan være en sau, ei ku, ei geit eller lignende. Deretter føres gaven videre til en ny venn. Det samme prinsippet ligger bak Geiter for jenter. Når geitene får killinger, skal disse etter hvert deles med ei ny jente. Slik kan én gave vokse og hjelpe flere familier over tid. Lokale komiteer følger opp både dyrene og jentenes skolegang, og sørger for at ordningen forvaltes på en trygg og åpen måte. Geitene gir familiene en ressurs de selv kan ta vare på og utvikle. Samtidig får lokalsamfunnet et felles ansvar for å støtte jentene og hjelpe dem til å bli værende på skolen eller i yrkesopplæring. Målet er varige ressurser som kan gi sårbare jenter bedre muligheter til å fullføre utdanningen sin. GEITER FOR JENTER Gjennom ADRAs geitebankprosjekt får familier tilgang til geiter som kan gi både melk, inntekter og større økonomisk trygghet. For mange familier gjør dette det lettere å dekke utgifter knyttet til skole gang og å la jenter fortsette utdanningen. Prosjektet støttes blant annet gjennom ADRAs gavekortordning. Et geitekort koster 250 kroner, mens et par geiter koster 2190 kroner. Slik kan givere i Norge bidra til tiltak som styrker familiers levekår og gir flere jenter mulighet til å fullføre skolen.

Bestill gavekort fra adranorge.no/gavekor t – eller ring oss på 31 01 88 00

Gi en gave til prosjektet: -

Vipps til 19543 Kontonummer: 3000 30 31035 Merk gaven: Geitebank .

Foto: ADRA | Britt Celine Oldebråten

Adventnytt 11-2026

Nødhjelp: Jemen: Flere titusener på flukt Den eskalerende konflikten i det vestlige Jemen har siden starten av september drevet over 82 000 mennesker på flukt. Taiz-provinsen er hardest rammet, med rundt 56 000 fordrevne som har forlatt hjemmene sine med få eiendeler og et stort behov for mat, husly og helsehjelp. ADRA Jemen har satt i gang en første nødhjelpsinnsats med kontantstøtte til fordrevne familier, samtidig som helseklinikker får støtte med medisinsk utstyr og nødhjelps artikler. Det arbeides videre for å utvide nødhjelpsinnsatsen til flere sårbare familier i tiden fremover.

Venezuela:

Oppdatering fra arbeidet i Ukraina:

ADRA har siden juni hatt en nødhjelpsinnsats i delstaten La Guaira og hovedstadsområdet Caracas, med særlig fokus på familier som bor i midlertidige tilfluktssteder. Nå støtter vi fra Norge arbeidet med å hjelpe familier tilbake til et mer normalt liv gjennom små økonomiske støtteordninger, såkalte microgrants. Støtten gjør det mulig for berørte familier å starte opp igjen små virksomheter eller skaffe seg inntekts grunnlag etter at jordskjelvene ødela hjem, arbeidsplasser og eiendeler. Målet er å styrke familiers egen evne til å komme seg på fote igjen og redusere avhengigheten av nødhjelp over tid.

I et par år har vi støttet et prosjekt for å dele ut mat til folk i utsatte områder i Ukraina. Nå er vi i gang med et nytt prosjekt for kvinner og jenter i samarbeid med ADRA Sverige. Det nye toårige prosjektet skal hjelpe kvinner og jenter på veien fra krise til gjenoppbygging gjennom psykososial støtte, utdanning, øko nomisk selvstendighet og lederutvikling. Målet er å støtte over 12 000 kvinner og tenåringsjenter i regionene Odesa, Khmelnytskyi, Zhytomyr og Kyiv i Ukraina. SOMMERLEIR FOR BARN I UKRAINA I sommer arrangerte ADRA Ukraina to leirer for barn og familier som lever med stress og usikkerhet på grunn av krigen. Gjennom samtaler, kunst terapi, lek og familieaktiviteter fikk 45 barn og 18 voksne støtte til å hånd tere vanskelige følelser, styrke relasjonene og finne nye mestringsverktøy. Omtrent 70–80 prosent opplevde bedring i sin følelsesmessige tilstand.

Adventnytt 11-2026

AKSJON FACEBOOK 2027

SOSIALE MEDIER Hope Channel Norge mobili serer nå til ny aksjon i sosiale medier i 2027. Sosiale medier representerer en unik platt form for å møte mennesker vi ellers aldri kommer i kontakt med. Adventist-Norges sjenerøse bidrag i den årlige Aksjon Facebook-kampanjen setter tusenvis av mennesker i direkte kontakt med adventbudskapet via strømmetjenester på www.hopechannel.no. AKSJON FACEBOOK 2027 I forberedelse til 2027, viser vi til vedlagte giro i november utgaven av Adventnytt. 100% av innkomne pengegaver i november og desember 2026 er øremerket Aksjon Facebook 2027, slik at Adventist-Norge avgjør omfanget av kampanjen. BIBELEN: BOK FOR BOK Er du nysgjerrig på hva Bibelen egentlig sier – og hvem Gud er? Bli med på en serie for unge voksne som vil utforske Bibelen på en ny måte. Vi går gjennom hele Bibelen bok for bok og stiller spørsmålet: Hvem er Gud? Mens tidligere kampanje tok for seg Det gamle testamentet,

#HVEMERGUD? Bibelen: Bok for bok – #HvemErGud? tar seerne med inn i Bibelens historier, spørsmål og utfordringer – på en måte som føles ekte, jordnær og relevant for livet her og nå. Gjennom ærlige samtaler, friske refleksjoner og praktiske tips gjør programlederne tek stene levende – og leder seerne inn i en dypere forståelse av hvem Gud er, bok for bok. Se serien på www.hopechannel.no – og følg #HvemErGud? på YouTube, Spotify og Instagram. HVA MED DEG? Facebook-kampanjer er et redskap som gjør det umulige mulig. Ved kun et tastetrykk kommer mennesker i berøring med advent budskapet. Bli med i innspurten i verdens historie og bidra til at evange liet om Jesus Kristus når ut «på torget» der folk flest befinner seg anno 2027, på sosiale medier!

Bruk giroen i novemberutgaven av Adventnytt i 2026, eller send din pengegave til kontonummer: 3000.30.37777. Merk innbetalingen med «Aksjon Facebook 2027». Gi ønsket beløp med Vipps! Vipps #654357 (Hope Channel Norge - Syvendedags Adventistkirken).

Adventnytt 11-2026

Illustrasjon: Hope Channel Norge

er det nå Det nye testamentet – med sine 27 bøker og 27 episoder – som står for tur. Serien markedsføres i 2027 gjennom betalte annonsekampanjer i sosiale medier for å nå ut til flere.

Av Mai-Britt Kendel, webredaktør i Hope Channel Norge

November 2026

JUBILEET 2026 – ET TILBAKEBLIKK

Det var med sjokk og vantro at jeg tidligere i år mottok beskjeden om at jeg var ønsket på 20-års jubileet på TVS for avgangsklassen 2006; kunne dette virkelig stemme? Da faktum sakte gikk opp for meg, sendte det meg selvsagt inn i en eksistensiell krise. Hvor var disse årene 20 blitt av, hva hadde jeg brukt dem til, hvem er jeg blitt og hva synes jeg om det? Jeg vil ikke legge skjul på at et gjensyn på TVS vekket ambivalente følelser. Det er mange gode minner med vennskap, sosiale aktiviteter og lærerike fag. Det var også en spesielt vanskelig tid i livet for meg, og jeg vet at mange andre hadde det på samme måte. Å være ung var ikke enkelt for 20 år siden, slik det heller ikke har vært verken før eller siden.

Selv om jeg nærmer meg 40 år, så skjer det noe inni meg når jeg ser landskapet skifter over til eplehager som strekker seg ned mot fjorden og de røde murbygnin gene som åpenbarer seg i sine velkjente strukturer. Jeg blir russ 2006 igjen, og bak akkurat DET vinduet bodde jeg, akkurat DET bordet i spisesalen var favoritten, og inn DEN døra har jeg gått tusen ganger før. Derfor var det kanskje ekstra kjær komment å møte den trygge og vennlige atmosfæren på TVS denne september dagen det var jubileum. Hele arrange mentet var så gjennomtenkt og inklude rende. Jeg tror de fleste følte at akkurat de var spesielt velkomne. Høydepunktet var møte med klassen. Varmen, den opprik tige omsorgen og gjensynsgleden jeg opp

levde at vi hadde for hverandre var veldig rørende. Det ble en morsom mimrestund klassevis hvor vi delte historier og snakket sammen. Det føltes litt som vi akkurat hadde lagt frem et prosjekt om sedimentære bergarter, spiste middag sammen og skulle videre på plikt. Samtidig var vi selv sagt ikke helt de samme og måtte bli kjent med hverandre på nytt. Litt som en veldig, veldig lang sommerferie? Tusen takk til alle som møtte opp og gjorde dette til en fin og minnerik dag. Jeg håper enda flere kommer på 30 års jubileet i 2036, det er bare å sette av tid i kalenderen. Chantal Søgaard, 2006-kullet

November 2026

Elevrådet

ELEVENES RÅD OG UTVALG 2026/27 søknader og andre henvendelser. På årets kursdag møtte vi mange engasjerte ledere med gode ideer, og flere var allerede godt i gang med å planlegge aktiviteter for skoleåret. Det lover godt for månedene som kommer. Særlig formuleringen «bidrar til å skape fellesskap og trivsel på skolen» passer godt som begrunnelse for hvorfor disse aktivitetene er viktige. Det binder sammen listen over aktiviteter med sko lens formål. Bildene viser et lite knippe av alle elevene som har engasjert seg.

Elevsamfunnet Skolen er en arena der man ikke bare lærer fag, men også lærer å samarbeide, ta ansvar og delta i organiserte aktivi teter. På TVS ønsker vi å legge til rette for at elevene selv kan ta initiativ og skape aktiviteter for fellesskapet. Flere elevledere og -organer har viktige roller i dette arbeidet. Det gjelder blant annet russestyret, elevrådet, elev samfunnet, ungdomslaget i menigheten og elever som er ledere for skolens sports aktiviteter, som fotball og volleyball. Disse er med på å planlegge og gjennomføre aktiviteter som russevekking, vinterball, årbok, juleshopping, sportsturneringer og mye annet som bidrar til å skape felles skap og trivsel på skolen. Hver høst samles elevlederne til en halv planleggingsdag med kurs. Der får de veiledning og praktiske tips knyttet

til lederrollen. De lærer blant annet om møteledelse, referatskriving og enkel retorikk, for eksempel i forbindelse med

Nina Myrdal

Russestyret

Nærlesing – prosjekt på TVS Lærerne har visst det lenge før resulta tene fra den siste PISA-undersøkelsen ble kjent: det står dårlig til med lesefer dighetene til mange elever. Da resultatene kom, var det derfor nesten en lettelse å få bekreftet at utfordringene lærerne opplever i hverdagen ikke bare er innbil ning eller enkelthendelser. Nedgangen i leseferdigheter er reell.

Mange lærere opplever også at elevene har kortere konsentrasjonsspenn enn tidligere, særlig når det gjelder å arbeide konsentrert med lengre tekster over tid. Dette er en utvikling som bekymrer, for gode leseferdigheter er en forutsetning for læring i de fleste fag. Gode leseferdigheter er viktige enten eleven skal studere videre eller ut i arbeidslivet. Også yrkesfaglige utdanninger stiller store krav til å kunne

lese, forstå og bruke informasjon. På TVS ønsket vi å gjøre noe med dette. Gode leseferdigheter er viktige for sam funnet generelt, men kanskje spesielt på en kristen skole der vi ønsker at elevene skal kunne lese, forstå og reflektere over bibeltekster. En gruppe lærere satte seg derfor ned for å undersøke hvilke tiltak som kunne være aktuelle. Etter å ha sett på ulike metoder, falt valget på Close Reading, eller «nærlesing». Dette er en utprøvd metode også i Norge og er et anbefalt verktøy fra Lesesenteret i Stavanger. Nærlesing er en metode som hjelper elevene til å arbeide grundigere med tekster. Målet er å styrke leseforståelsen, gjøre elevene mer selvstendige som lesere, og gi dem verktøy til å tolke, analysere og lære av det de leser. Metoden kan brukes i de fleste fag og på ulike typer tekster. For å få inspirasjon og faglig påfyll inviterte vi høgskolelektor Tone Helene Skattør til en av skolens planleggings dager i august. Hun ga lærerne innsikt i forskningen bak metoden og hvorfor den ser ut til å ha god effekt. Hun deltok også på foreldremøtet på åpningshelgen i august, der hun snakket om betydningen av lesing og orienterte foreldrene om arbeidet skolen har satt i gang.

Når elever nærleser, leser de teksten i flere omganger. De skal svare på fagspesi fikke spørsmål som de må gå til teksten for å finne informasjon om. Lærerne må for berede leseøkten godt og sørge for å stille de rette spørsmålene til hver leserunde. Tilbakemeldingene fra elevene så langt er at metoden kan oppleves som litt slitsom, men nyttig. Vi er fortsatt i startfasen, men de første erfaringene er positive. Målet er ikke bare at elevene skal lese mer, men at de skal lese bedre. Dersom vi lykkes med det, vil gevinsten komme til syne i alle fag. Nina Myrdal

Innsamlingsaksjonen fortsetter – trenger du arbeidshjelp 13. november? I dag (24.09.) var det allmøte på TVS med utdeling av premier til elever og ansatte som hadde samlet inn mest penger på sponsorløpet i årets ADRA-aksjon. Det var imponerende å høre hvor mye som er kommet inn så langt og hvilken innsats som ligger til grunn for det: I snitt så langt har hver elev på TVS samlet inn ca. kr. 2235,-. Pr. i dag er det kommet inn hele 380.000,- kr i innsamlingen, hvorav akkurat i underkant av 272.000,- kom

fra sponsorløpet! Av dem som hadde samlet inn mest sponsorpenger, kom Ovin Bergene best ut med hele kr. 27.273,Madeleine Krekling løp inn kr. 10.400,-og Dina Mellison 7.625,-! Av lærerne impo nerte Sander Lie stort med å ha samlet inn kr. 43.559,-. Stor, velfortjent applaus og premie ble delt ut til disse ildsjelene! Men det ble premiedryss til flere: Seks av dem som hadde samlet inn mer enn kr. 1000,- ble trukket ut og fikk velfortjent applaus de også.

Og vi er ikke i mål ennå! Det gjenstår en arbeidsdag 13. november. Først etter det vil det endelige resultatet vise om vi har klart å overgå fjorårets 407.000,- innsam lede kroner. Så hvis du som leser dette, kjenner en TVS-elev og har en jobb som gjerne skulle ha vært unnagjort: ikke nøl med å ta kontakt med vedkommende, bare pass på at det skjer før 13. november! Kirsten Robertsen

November 2026

Russevekking Torsdag 24. september ble første- og andreklassingene vekket litt tidligere enn de er vant til. Klokka kvart over fire ble gangene fylt med rop og skrik, høy musikk og signalhorn, og de som våget seg ut, ble møtt av tredjeklassinger med vannpistol. Alle ble deretter ført videre til aulaen hvor det ble holdt en kort andakt, før deltagerne fikk fange nummer og sendt ut til de forskjellige postene. De neste timene var nok mest underholdende for oss som sto på postene og fikk være vitne til alt elevene måtte gjøre. Blant annet var de med på «menneskebowling» hvor de skulle komme seg opp en glatt presenning hvor det lå søppel i bunn, mens de ble kastet yoga baller på. De skulle fiske ut fisker, fiskehoder og sokker av et basseng, drikke biola med føttene, dra en stor fisk bortover gulvet med munnen, stå i 90-graderen nede ved fjorden mens de svarte på en quiz hvor feil spørsmål førte til egg, mel og knekkebrødsmuler over seg, i tillegg til mye annet gøy. Etterpå var det lang kø i dusjen da de kalde og våte elevene skulle vaske vekk lukten, melet og eggeskallet fra håret. Ingen så russevekkingen komme før høstferien, så vi i russen er godt for nøyde med å ha overrasket medelevene våre og gitt dem en uforglemmelig opplevelse :) Dina Mellison og Helene Nicolaysen

Hender det at du lurer på hva du holder på med? Hvorfor du valgte det yrket du har? Hvorfor du sa ja til et frivillig verv? Eller hvorfor du gikk ut på tur i regnet uten sko som holdt vannet ute? Jeg tror det er sunt å stille seg slike spørsmål inni mellom. Da blir vi minnet om hvorfor vi tok viktige, eller mindre viktige, valg i livet. Det kan hjelpe oss å finne tilbake til perspektivene som gjorde at vi valgte som vi gjorde, spe sielt når ting er krevende. Jeg vet at mange av de ansatte på TVS av og til stiller seg slike spørsmål. For eksempel etter en prøve der resultatene ikke ble som vi hadde håpet, eller i en travel periode når vi også må håndtere elevkonflikter. Og innimellom spør jeg meg selv hvorfor jeg sitter på rektorkon toret. Hvorfor sa jeg ja til oppgaven som rektor på TVS? Jeg kan bare svare for meg selv, men jeg opplever det som utrolig meningsfylt å arbeide på en skole. Det er en stor glede å se elever utvikle seg, lære nye ting og vokse som mennesker. Særlig sterkt er det

når elever som har møtt store utfordringer, finner måter å overvinne dem på. Når siste skoledag kommer, får vi se resultatet av en reise som ofte har vart i flere år. Elever som kom hit som usikre ungdommer, går ut som unge voksne med mer kunn skap, større trygghet og mange erfaringer i bagasjen. Det er en belønning i seg selv. På en kristen skole finnes det også en ekstra dimensjon. Det er gledelig å se elever delta i kristne aktiviteter, utforske troen og noen ganger velge dåp eller et kristent livssyn. Slike valg er personlige, men det er fint å få være en del av et skole miljø hvor det er rom for disse spørsmålene. Det er derfor jeg har valgt å være rektor på TVS. Jeg tror på elevene vi sender fra oss. Jeg tror at de vil bidra positivt i samfunnet og i Adventistkirken, og jeg er takknemlig for å få være med på en liten del av reisen deres. Når jeg ser alt engasjementet blant elever og ansatte denne høsten, blir svaret på spørsmålet enkelt. Det er også en påminnelse om hvorfor jeg sa ja til oppgaven som rektor på TVS. Nina Myrdal, rektor

Rektors hjørne

fra Norsk Bokforlag

N Y H E T E R! Jacob Vium-Olesen

Julekalender med aktiviteter Gjør denne julen menigsfull for barna! Denne aktivitetsjulekalenderen gir dem 25 dager med glede, refleksjon og samhold. For hver dag er det et bibelvers å fargelegge og en enkel aktivitet for å starte samtaler om Jesus – Guds største gave. Heng den på veggen eller på kjøleskapet, og tell ned dagene til jul! Kr 199 HEFTET • ISBN: 978-82-7007-635-2 52 SIDER • VARENR. 3564

Michael Frost

Overrask verden – Fem vaner for hverdagsmisjon Kristne er kalt til å være et vitne for Kristus i hverdagen, til å overraske folk rundt oss med evangeliets gode budskap. Likevel kan det å sette dette oppdraget ut i vanlig praksis virke overveldende. Forfatter Michael Frost, en anerkjent ekspert på evangelisering, tilbyr forfriskende enkle taktikker for å gjøre evangelisering meningsfull, spennende og effektiv. Kr 199 HEFTET • ISBN: 978-82-7007-640-6 107 SIDER • VARENR. 3561

Kalender 2027 Kalenderen inneholder et skriftsted for hver dag, og den har flotte og delikate bilder som passer til årstidene. Kr 169

Wisam Ali og Duane McKey

Wisam – et liv fylt av mirakler Dessverre er møtene med Wisam Ali som flere menigheter hadde gledet seg til i oktober blitt utsatt. Men «Wisam» er her allerede likevel! Norsk Bokforlag har gleden av å presentere Wisams historie og arbeid i Israel i en helt fersk bok som vil inspirere mange. Selv var jeg med en norsk gruppe på besøk i Wisam Alis menighet i Nasaret den dramatiske sabbaten 7. oktober 2023. Det gjorde et sterkt inntrykk. Vi fikk feire sabbat sammen med menigheten hans med mange nye arabiske kristne, og vi så radiostasjonen som Wisam og Adventist World Radio driver der. Vi fikk også se litt av hva pengene foreningen 10-40 her i Norge har blitt brukt til. Vi gleder oss til Wisam kommer til Norge igjen, men i mellom tiden er denne boken en inspirerende introduksjon til Wisam og arbeidet vårt i Israel. Hilsen Atle Haugen Kr 199 HEFTET • ISBN: 978-82-7007-642-0 105 SIDER • VARENR. 3565

ISBN 978-82-7007-643-7 VARENR 1027

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon). Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Kjærlighet Av Alan Parker «Vennen min, jeg har tenkt litt.» På stemmen hennes skjønte jeg at dette ikke kom til å bli en vanlig samtale. Kona mi ba meg sette meg ved siden av henne og snudde sakte laptopen mot meg. På skjermen så jeg bildet av ei ung jente jeg aldri hadde møtt før. Det mørke, ujevne håret omkranset et nervøst ansikt, og de brune, gjennomtrengende øynene stirret rett mot meg. «Vi kunne invitert denne jenta hjem til oss i jula,» sa kona mi varsomt, «og gi henne en følelse av å høre til i en familie.» Jeg stirret på bildet og kjente på to sterke følelser. Medfølelse for barnet, og samtidig frykt – frykt for hva dette ville koste oss, og hvordan det kunne snu livet vårt på hodet. Å åpne hjemmet for en fremmed, om så bare for en kort stund, føltes risikabelt. Likevel, en måned senere sto vi på flyplassen og tok imot henne med åpne armer. FAMILIEN BLIR TIL Hun bodde hos oss i tre uker. Dagen før hun skulle reise, gikk hun ut med et kritt på gårdsplassen. Der tegnet hun et stort hjerte. Inni hjertet skrev hun navnene på alle i familien – og så la hun til sitt eget navn. Under navnet skrev hun ett ord: сімя, det ukrainske ordet for familie. Vi sto der stille og så på tegningen, ingen sa noe. Vi visste at noe var forandret. Sommeren etter inviterte vi henne tilbake, og ikke lenge etter bestemte vi oss for å starte adopsjonsprosessen. Mange

Foto: iStock / Liderina

Refleksjon

Refleksjoner om guddommelig adopsjon.

hadde ulike reaksjoner da de hørte hva vi skulle gjøre. Noen var frimodige spurte rett ut: «Er dette lurt?» «Hva vil det gjøre med familien deres?» Andre var skep tiske. Til og med internatskolen hvor hun bodde, ble overrasket. Lærerne der lurte på hvorfor vi ville adoptere en jente de anså som vanskelig og utfordrende. Hvorfor adopterer man et barn? Svaret vårt var enkelt: Vi elsker henne. Det er også grunnen til at Gud adop terer oss. Apostelen Johannes beskriver dette slik: «Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn!» (1 Joh 3,1). Gud så på oss – såret, preget av traumer og langt hjemmefra – og valgte å ta oss inn i sin familie. Ikke fordi vi var perfekte. Ikke fordi vi hadde fortjent det. Men fordi han elsker oss. Gjennom adopsjonen fikk vi et lite glimt av Guds hjerte. Den omsorgen vi følte for vår datter, er bare en svak refleksjon av Guds grenseløse kjærlighet til oss. Ellen White uttrykte det vakkert: «For en kjærlighet, en grenseløs kjærlighet, at syndere og fremmede som vi er, kan bli brakt tilbake til Gud og adoptert som hans barn! All den farskjærlighet som har strømmet gjennom generasjoner av menneske hjerter … er bare som en liten bekk sammenlignet med Guds uendelige kjærlighet.»i Dette er bedre enn Eden, for det er ikke bare Paradiset som er gjenopprettet – det er familien som er sikret.

ADOPSJON ENDRER FORTIDEN VÅR Bibelen beskriver adopsjon som en nåde gave med stor betydning. Først endrer adop sjonen fortiden vår. Den tar oss fra fangen skap til frihet, fra frykt til tilhørighet. Paulus skriver: «Du er ikke lenger slave, men sønn» (Gal 4,7). Statusen vår forandres helt – fra slave til kongelig barn. Men adopsjon er aldri gratis.

Dette er bedre enn Eden; det er ikke bare Paradiset som blir gitt oss – det er den trygge familien.

Vi lærte raskt at adopsjon koster. Det var mange utgifter, masse papirarbeid, utallige intervjuer og senere mye tid brukt på å bearbeide vår datters dype sår. Når du elsker et barn uten familie, må du ofre for dem. Gud gjorde det samme. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin eneste Sønn» (Joh 3,16). Disse kjente ordene forteller om den største adopsjonen i universet. Gud ga sin eneste sønn for å få mange sønner og døtre. Golgata – Guds største smerte – ble også hans største glede. Å forstå Guds kjærlighet endrer alt. Det forteller meg at uansett hvor mye jeg har rotet det til, prøvd å skjule mine feil eller gjøre meg bedre enn jeg er, så elsker Gud meg som sitt adopterte barn.

Adventnytt 11-2026

Refleksjon

En dag, ikke lenge etter at vår datter kom til oss, gjorde hun noe hun visste hun ikke skulle – og løy om det. Da sannheten kom fram, ble hun redd og spurte gråtende: «Er dere lei dere for at dere adopterte meg?» «Vi er skuffet over valget ditt», sa vi ærlig, «men det endrer ikke kjærligheten vår til deg.» Vår himmelske Far kjenner det samme. Gud blir trist når vi feiler, men slutter ikke å elske oss. Selv om han vet om alle feilene våre på forhånd, «forutbestemte han oss til å bli adoptert som barn ved Jesus Kristus til seg selv» og «gjorde oss akseptert i den elskede» (Ef 1,5-6). Fra starten av ønsket Jesus å bringe oss inn i Guds familie. Ikke rart Paulus spør: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?» (Rom 8,35). ADOPSJON FORVANDLER HVERDAGEN VÅR Jeg husker fortsatt første gang datteren vår ga meg et kort og skrev «Jeg elsker deg, pappa». Da måtte jeg gråte. Vi så et svar på den dype kjærligheten vi hadde gitt henne. Som Ellen White sa: «Bare kjærlighet vekker kjærlighet.»ii Kjærlighet helbreder sår, og Guds godhet forvandler oss innenfra. Paulus skriver: «Dere har ikke fått slaveriets ånd, så dere igjen skulle frykte. Nei, dere har fått barnekårets ånd, som gjør at vi roper: ‘Abba, Far!’» (Rom 8,15). Når vi blir adoptert, er Gud ikke bare Herre, men vår Far. Paulus bruker både arameisk og gresk med vilje. Abba var ordet Jesus brukte i Getsemane (Mark 14,36), et ord for nærhet og tillit. Fordi Jesus ropte til sin Far i sin mørkeste stund, har vi fått lov til å gjøre det samme. Når frykten tar oss, når livet er over veldende, kan jeg huske at jeg tilhører Guds familie. Jeg kan løfte hjertet og be: «Abba, Far, hjelp meg!» Og jeg merker hans omsorg, like ekte som når jeg har holdt mine egne barn. En kveld spilte datteren vår en sang om en mor. Melodien og teksten vekket vonde minner om morens død og årene hun var forlatt. Hun brast i gråt, og vi holdt rundt henne – tårene våre blandet seg. Adopsjon ikke bare kjøper fortiden fri, men gir oss et nytt liv her og nå. Kjærlig heten forvandler og helbreder. Adopsjon skjer ikke på et øyeblikk. Det er en prosess. Vår datter måtte reise

Adventnytt 11-2026

fra landet sitt, vennene og kulturen hun kjente, for å få en ny identitet. Det var vak kert – og rotete. Hun måtte lære at ting som var vanlig før – banning, røyking og drikking – ikke var del av vår familie. Hun trengte ikke lenger rope, slåss eller lyve for å klare seg. Hun kunne stole på at hun var elsket og at vi ville hennes beste. Med tiden forandret kjærligheten henne, og hun begynte å blomstre. For Guds barn kaller vi denne forvand lingen helliggjørelse. Som adopterte sønner og døtre bærer vi Guds navn og lærer å leve på måter som viser hans karakter. Vi ønsker å ære Far, han som har reddet oss. «Akkurat som i oldtiden, der alle sønner – også de adopterte – skulle oppføre seg slik at familienavnet ikke ble dratt ned, har åndelig adopterte barn et ansvar for å leve ærlig og godt, og gi ære til sin hellige, himmelske Far.»iii ADOPSJON GIR OSS EN TRYGG FRAMTID Til slutt gir adopsjon oss en fantastisk framtid. «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn», skriver Paulus, «og hvis vi er barn, da er vi også arvinger – arvinger til Gud, medarvinger med Kristus» (Rom 8,16-17). Datteren vår vet at alt som tilhører familien, tilhører henne også. Hun får ta del i vår kjærlighet og omsorg. På samme måte inviterer Gud oss til å arve det hans Sønn har. Vi som før var slaver, er nå kon gens sønner og døtre. Paulus går enda lenger. Han sier at hele skaperverket «venter spent på barnekåret – at kroppen vår skal bli forløst» (Rom 8,23). En dag vil adopsjonen bli helt fullendt. Kroppene og sinnene våre blir gjenopp rettet. Vi blir hele, og universet jubler. For to år siden ga datteren vår hjertet sitt til Jesus og ble døpt. Neste år skal hun gifte seg. Kjærligheten og adopsjonen har båret frukt i en flott ung kvinne som lever for Gud. Men historien slutter ikke der. Paulus sier at vi er «Guds arvinger» (Rom 8,17). Gud selv er vår arv. En dag skal vi leve med Ham i full nærhet, for alltid. Dette er bedre enn Eden; det er ikke bare Paradiset som blir gitt oss – det er den trygge familien. ADOPSJON ER ET VALG Det er vanskelig å forestille seg familien vår uten vår adopterte datter. Uten latteren

hennes og gleden hun gir, ville noe viktig mangle. Middagsbordet ville ha vært tomt. Bibelen minner oss om at adopsjon er en gave – men også et valg. Ikke alle blir adoptert. Da vår datter sto i retten, måtte hun svare dommeren på om hun ville bli en del av familien vår. Hvis hun hadde sagt nei, ville stolen stått tom. Hun vurderte det faktisk – hun tenkte på om hun heller ville velge det kjente livet hun kom fra, heller enn den nye fremtiden hun ble tilbudt. Bibelen viser samme alvor: «Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn» (Joh 1,12). Guds kjærlighet tilbys gratis, men må mottas. Hvis vi ikke velger å tro og ta imot Jesus, kan vi ikke få plass i hans familie.

Hvis vi ikke velger å tro og ta imot Jesus, kan vi ikke få plass i hans familie. For en tragedie om den plassen blir stående tom! Å si nei til kjærligheten som kaller oss hjem. Tenk hvor vondt det må være for Gud å se sønner og døtre som aldri tar plass ved hans bord. Adopsjon er en kjærlighetshistorie, men slutten er ikke gitt. Vårt svar avgjør veien videre. Vil vi la Guds kjærlighet forvandle oss? Vil vi ta imot både privile giene og ansvaret ved å være hans barn? Eller klamrer vi oss til gamle identiteter og vaner? Invitasjonen er sendt ut. Plassen er klar. Siste kapittel skrives fortsatt. _______________ i

Ellen G White, My Life Today (Washington, D.C.: Review and Herald Pub. Assn., 1952), p. 289.

Ellen G. White, The Desire of Ages (Mountain View, Calif.: Pacific Press Pub. Assn., 1898, 1940), p. 22.

iii

Trevor J. Burke, Adopted Into God’s Family, New Studies in Biblical Theology (Downers Grove, Ill.: IVP Academic, 2006), vol. 22, p. 43.

Alan Parker er professor og direktør for Pierson Institute of Evangelism and World Missions ved Southern Adventist University. Artikkelen er hentet fra Adventist Review.

Erfaring

Hvordan jeg lærte å oppdage Gud på egenhånd – til tross for meninger, frykt og total forvirring. Av Emily Miller

oen kan se ut som de har alt under kontroll. De virker trygge i troen sin, og det kan se veldig «riktig» ut. Men hvis vi skal være ærlige: Selv mennesker som virker faste i troen, kan slite skikkelig med ting inni seg. Min reise har hatt en rekke opp- og nedturer. Sett utenfra kunne det sikkert virke som om jeg alltid hadde alt helt på plass. Jeg slutta aldri i kirka, og jeg slutta aldri å tro at Gud finnes. Men inni meg var det langt fra enkelt. Jeg vokste opp på den andre sida av jorden, i Vermont, nordøst i USA. Familien min bodde på en melkegård, så da jeg var barn, var jeg mye ute. Helgene brukte vi i vår lokale Syvendedags Adventistkirke. Jeg har alltid likt ideen om Gud. Men forholdet mitt til ham ble mer personlig da jeg var rundt 10 år. Jeg fikk en rosa Bibel med blomster på omslaget til jul. Den var så fin at jeg begynte å lese med en gang. Og da jeg var 12, hadde jeg faktisk lest hele boka. TRO SOM BLE EN SJEKKLISTE På videregående gikk jeg på en kristen internatskole. Skolen lå vakkert til og var faglig god, men det var også masse regler og forventninger om at «sånn skal du være». Jeg begynte å behandle troen min som en sjekkliste. Jeg prøvde å gjøre det som «passet seg»: høre på riktig type musikk, bruke riktige klær, lese Bibelen hver dag osv…

Det føltes trygt. Som om jeg bare måtte følge oppskrifta for å være «riktig» overfor Gud. På skolen var det mange forskjellige meninger om Gud. Jeg hørte på det meste uten å stille for mange spørsmål. Etter hvert skjønte jeg at bildet mitt av Gud forandret seg. Det ble mørkere.

«Hvis du ikke er god, er alt dette bare bortkastet og jeg har ingenting. Jeg er ingenting. Det eneste jeg har, er deg.» Jeg begynte å se Gud mest som en dommer. Ikke som en som var glad i meg og ville meg det beste. En kveld hørte jeg noen si at man måtte være perfekt for å komme til himmelen. Det satte seg virkelig fast i hodet mitt. Hver kveld, før jeg la meg, gikk jeg gjennom hele dagen i tankene – om og om igjen for å finne ut hva jeg måtte bekjenne for å «holde meg innenfor». Jeg ba samme bønnen igjen og igjen fordi jeg var redd for å dø mens jeg sov. Jeg var redd for å ikke komme med hvis Jesus skulle komme tilbake. Det var stadig ting jeg gjorde som jeg visste var galt. Jeg ba om tilgivelse og lovte å slutte å gjøre det. Men hver gang jeg gled ut i gamle vaner, tenkte jeg at Gud måtte være sint. Jeg skjønte fremdeles ikke at det jeg egentlig trengte, var å stole på hans fullkommenhet, ikke min egen.

BRISTEPUNKTET Så ble det bare for mye. Samvittigheten min gikk på overtid, og jeg klarte aldri å finne ro. Til slutt ga jeg bare opp. Jeg sluttet bare med alt. Slutta å lese Bibelen. Slutta å be. Og når jeg hørte sanger eller prekener eller noen bare snakke om Gud, klarte jeg ikke å være med. Jeg ble så stressa inni meg at jeg faktisk holdt meg for ørene. Ikke fordi jeg var ferdig med Gud. Men fordi jeg hadde fått et så vridd bilde av ham at jeg ikke klarte å møte ham. Jeg trodde jeg ikke kunne komme til Gud før jeg hadde kontroll på livet mitt. Før jeg hadde «fiksa meg selv». Før jeg hadde noe å tilby. Når jeg tenker tilbake nå, skjønner jeg noe som traff meg ganske hardt: Gud ville ikke ha det jeg kunne prestere, gjøre eller ordne. Han ville ha meg. Akkurat sånn som jeg var. Han var der hele tiden. Han holdt meg oppe. Og han inviterte meg til å ta med det jeg hadde: forvirringen, spørsmålene og smerten. En kveld lå jeg i senga mi og gråt. Gjennom tårene ropte jeg ut noe sånn som: «Gud, jeg vet at du er god. Det må være sant. Hele livet mitt har vært bygget på at du er god. Familien min er bygd på deg. Vennskapene mine er bygd på deg. Skolen min er bygd på deg. Hvis du ikke er god, er alt dette bare bortkastet, og jeg har ingenting. Jeg er ingenting. Det eneste jeg har, er deg.» Og der, akkurat der, skjønte jeg noe jeg aldri hadde skjønt før: Jeg kjente egentlig ikke Gud personlig.

Adventnytt 11-2026

Foto: iStock / Drazen Zigic

Guds-gåten

Erfaring

Jeg visste masse om ham. Jeg visste hva foreldrene mine hadde sagt, hva lærerne mine sa, hva klassekameratene mine sa. Men jeg kjente ham ikke. Så jeg bestemte meg for noe nytt: Jeg måtte bli kjent med Gud på egen hånd. Skikkelig. Ikke via andres meninger. Ikke via frykt. Ikke som en prestasjon. Å VÆRE ÆRLIG MED GUD Jeg gikk tilbake til den gamle rosa Bibelen min og begynte på nytt å lese den. Men ikke av plikt, som en regel eller som et prosjekt jeg måtte gjennomføre, men som et ekte forsøk på å skjønne hvem Gud faktisk er. Hver gang jeg kom over et vers som beskrev Guds måte å være på, hans hjerte, hans løfter, skrev jeg det ned i dagboka mi. Noen ting trøstet meg skikkelig. Andre ting gjorde meg rett og slett forvirra. Men denne gangen gjorde jeg noe annerledes. Jeg dytta ikke spørsmålene mine lenger under teppet. Jeg tok dem med til Gud. Jeg var ærlig. Skikkelig. Jeg slet med de versene som kunne høres «harde»

ut. Jeg var frustrert. Jeg var usikker. Jeg hadde perioder der jeg tenkte: «Hvordan kan dette stemme med at Gud er god?» Og jeg var ikke redd for å si det. Det som overraska meg, var hvor tydelig han svarte tilbake. Da jeg kom til ham med ærlighet, møtte han meg med svar. Han viste meg sannheten og hjalp meg å forstå. Ikke bare på en måte der jeg fikk mer info, men på en måte som gjorde at jeg begynte å kjenne Gud. Altså virkelig. Jeg lærte at jeg ikke bare trengte å vite om Gud. Jeg trengte å bli kjent med ham personlig. Ærligheten ble vendepunktet. Ingen forhold funker hvis du går rundt med bitterhet inni deg eller lyver om hvordan du egentlig har det. Hvorfor skulle det være annerledes med Gud? Han tåler følelsene mine. Han tåler at jeg ikke alltid har orden på tankene. Når du møter Gud på ordentlig, begynner ting å endre seg. Han reagerte ikke slik jeg hadde forventet. Ikke med skuffelse eller «nå får du se». I stedet holdt

han meg fast når jeg var overveldet. Han hvisket sannheten til meg når jeg endelig klarte å være stille nok til å lytte. Og han ledet meg forsiktig ut av forvirringen og inn i et liv som faktisk var rikt og mer gledesfylt, enn jeg hadde trodd var mulig. GODE NYHETER Og her er de gode nyhetene, hvis du har slitt med lignende ting som jeg gjorde – frykt, tvil, dårlig samvittighet, det å føle at du aldri blir «god nok» - så kan Gud gjøre det samme for deg som han gjorde for meg. Han tåler å høre spørsmålene dine. Jeg følte heller ikke at Gud ble truet av forvirringen min. Eller av sinnet mitt. Han ble ved siden av meg og ventet bare på at jeg skulle bli stille nok til å møte den virkelige ham. Prøv du også!

Emily Miller kommer fra Vermont i USA. Hun liker å være ute, lage god mat og tilbringe tid med venner og familie. Hun brenner for Jesus – og for kyrne sine! Artikkelen ble først publisert i Signs, Australia

Nyttårstreff 2026-27 Sjøglimt leirsted 27. des – 1. jan.

Nå har du sjansen til å øke kunnskapen din rundt fire superviktige temaer i denne kritiske tid av verdenshistorien. Vi kjenner ordtaket om at vi har intet å frykte for fremtiden med mindre vi glemmer hvordan Gud har ledet sitt folk i fortiden. Det skal vi ta lærdom fra. Går vi tilbake 36 år fant noe helt spesielt sted i nyttårs-uken den gang, 15 lærevillige var samlet til det første nyttårstreff.

Hva var det som inspirerte denne gruppen den gang, Jo det var adventbudskapets for treffelighet. Vi studerte Daniel, Åpenbaringen, helligdommen og kirkehistorie og det brøt ut en vekkelse som resultat. Vekkelsen varte mange år, men hvor er den nå? Hvordan får vi den tilbake? Ved å gjøre det vi gjorde den gang: intense studier i Daniel, Åpenbaringen, helligdommen og kirke historien.

Det skal vi gjøre denne kommende nyttårs-uken. Det vil bli tre vanskelighetsgrader å velge mellom når vi studerer Daniel og Åpenbaringen i grupper (enkelt, middels og avansert), når vi studerer helligdommen og kirkehistorie er vi i en samlet gruppe. Alt med hyggelige mennesker og flott natur rundt oss, alt til Guds ære.

Pris: 2600 kr kost og losji for hele stevne, ved dagsbesøk: 300 kr for hele dagen m/kost. Addresse: Sjøglimtveien 34, 1870 Ørje. (3 minutter fra Ørje, 5 minutter fra Sverige, 15 minutter fra Mysen) Påmelding: Frist 1. desember Mail: jalin@online.no eller tlf: 911 40 988 Arrangør: Foreningen Den Store Striden

Adventnytt 11-2026

Vitnesbyrd

To engler i en båt Av Dick Duerksen

ttermiddagsluften var varm, heten i Mosambik får svetteperler til å danne seg i pannen selv når man står stille. Min venn Simoque og jeg hvilte på en stabel av murstein i skyggen av et gammelt cashewtre. Vi skulle egentlig ha jobbet og hadde faktisk brukt den siste halvtimen på å flytte nyproduserte murstein til stabler der de kunne tørke raskt. Jeg bør fortelle litt mer om situasjonen vår. Simoque og jeg prøvde å hjelpe en gruppe frivillige med å bygge en ny barne skole i Liberdade, en forstad til Maputo, hovedstaden i Mosambik. Alt – inkludert maskinene, kjøkken hytta med palmetak, en traktor i nærheten og alle menneskene – var dekket av tykt, rødt støv. Vel, det er ikke helt riktig. Det begynte kanskje som støv, men da fuktig heten blandet seg med svette, forvandlet støvet seg til et grumset, burgunderfarget slim som klistret seg fast i håret vårt og dryppet fra nesetippene våre. «Simoque», spurte jeg vennen min, «regner det noen gang i Mosambik?» Han var stille så lenge at jeg måtte se ham inn i øynene for å se om han hadde sovnet. Han la merke til det, smilte et afrikansk smil og sa: «Pastor Dick, kan jeg fortelle deg en historie?» Jeg justerte setet mitt på mursteinene og lente meg mot vennen min. «Jeg er klar.» TJUETO KIRKER OG ÉN PASTOR «Det var en gang . . . faktisk for omtrent 12 år siden», begynte Simoque, «jeg var en ung pastor som bodde sammen med min kone og mine barn inne i landet i kystbyen Xai-Xai. Vi valgte å bo ved bredden av Limpopo-elven fordi det var nær jernbane stasjonen og nær en vei hvor jeg raskt kunne hoppe på en buss og reise til hvilken som helst av mine mange menigheter.» «Jeg hadde ansvaret for 22 menigheter, hvis jeg husker riktig.» «Tjueto?» spurte jeg. «Jepp,» sa han og smilte. «De eldste fra alle disse menighetene samlet seg hos meg

en ettermiddag hver uke under et gigantisk cashewtre – akkurat som det vi sitter under i dag. Jeg holdt ukens preken for dem, dis kuterte teksten og hjalp dem deretter med å tenke gjennom de største utfordringene de sto overfor i menighetene sine.» «Hva gjorde du på sabbaten?» spurte jeg. «Jeg dro til to eller flere menigheter hver sabbat. Vanligvis var min kone og mine to sønner med meg på det som alltid var en veldig lang og slitsom sabbatsdag. Vi eide ikke bil, så vi reiste med minibuss eller tog. Menighetsmedlemmene ledet evangeliseringen og bibelstudiene, og jeg kom når jeg kunne for å holde en preken og døpe nye troende.» «Jeg kan ikke forestille hvordan det må være å tjene som pastor for så mange menigheter», stønnet jeg. «Med så mange kirker å ta vare på, kan jeg tenke meg at du var borte fra hjemmet mesteparten av tiden, reiste dit behovene var størst og hjalp alle med å holde seg på den rette veien.» Simoque ignorerte avbrytelsen min og fortsatte med historien sin. BØNNER UNDER VANN «En dag var jeg på reise da en gigantisk tyfon blåste over havet fra Madagaskar og traff Mosambik. Regnet øste ned og forvandlet tørr mark over hele Mosambik, Zimbabwe og Malawi til vannsjøer. Vel vitende om at regnet og vinden ville skremme min kone og mine barn, satte jeg umiddelbart kursen hjemover, mens jeg ba høyt om at den gode Herren måtte beskytte familien min og lede meg til dem. Reisen var svært vanskelig. Gatene var oversvømmet, og ingen minibusser eller drosjer var i drift. Regnet var så kraftig at selv togene hadde sluttet å kjøre. Jeg var alene, med bare én måte å komme meg til familien på: Jeg måtte gå de mange kilo meterne hjem. Jeg valgte å gå på jernbanesporene, i håp om at de ville ligge over den brusende flommen. For hvert skritt strakte jeg meg ut i bønn, i håp om å gripe tak i min skytsengels faste hånd. Sent på natten kom jeg endelig til den brede Limpopo-elven, der en ny lyd brølte i ørene mine. Det gjørmete tyfon

vannet hadde steget faretruende høyt og strømmet over Limpopo-jernbanebroen, og truet med å skylle bort min eneste fluktvei. Jeg kunne se halvveis over elven og visste at jeg måtte skynde meg hvis jeg skulle nå den andre siden før broen ville bli revet bort og gjøre det umulig for meg å komme hjem. Jeg beveget meg sakte langs jernbaneskinner på broen, vannet var iskaldt,– det steg raskt og dekket snart anklene mine og deretter knærne mine. Jeg trasket videre, og plasserte hver fot forsiktig på en av trebjelkene som gikk mellom jernskinnene. Med den ene hånden klamret jeg meg fortsatt fast til min engels imaginære hånd. Hvert ånde drag var en bønn. Da vannet nådde meg til livet, visste jeg at jeg sannsynligvis ikke ville klare å komme meg over Limpopo. Jeg ropte til Gud om beskyttelse – ikke for meg, men for familien min. Jeg visste at jeg måtte fort sette, måtte komme meg hjem til kona mi, måtte være sammen med guttene mine. Da jeg tok enda et farlig skritt, ristet jernbanebroen under meg. Jeg skled, og vannet nådde helt opp til halsen min. I stor nød ropte jeg en bønn så høyt jeg kunne! I samme øyeblikk falt jeg ned i et veldig dypt hull. Hodet mitt gikk under vann, og jeg var sikker på at jeg ikke ville se familien min igjen før i himmelen.» Simoque sluttet å snakke, og plutselig føltes luften varmere, mer klam, rødere og skitnere enn før. Mursteinmaskinen klang langt borte i det fjerne. Jeg hadde sluttet å puste, som om jeg druknet i gjørmete vann sammen med vennen min. «Pastor Dick, Gud svarer selv på bønner under vann.» Simoques stemme – og det faktum at han var her, sittende ved siden av meg og fortalte historien sin – trakk meg tilbake til virkeligheten. Øynene hans var lukket og hendene knyttet, som om han gjenopp levde øyeblikket da han druknet i elva. «Dypt nede under vannet», fortsatte han, «ropte jeg til Gud om å komme til meg, hjelpe meg, redde meg! Plutselig fløt jeg opp til overflaten som en forvillet plast flaske.»

Adventnytt 11-2026

Foto: iStock / Utopia_88

En redningsaksjon som ikke etterlot seg spor

Annonse

Syvendedags Adventistkirken – Den norske union søker

Økonomisjef

FREMMEDE I EN BÅT Simoque sluttet å snakke, så bort på meg, trakk pusten dypt og smilte. «Jeg pustet inn all luften jeg kunne og så meg rundt etter noe å gripe tak i, noe som kunne gi meg en sjanse til å overleve. I stedet for en flytende stokk så jeg det umulige. Ved siden av meg padlet to menn hardt i en liten fiskebåt! De så meg, fanget meg, dro meg om bord og ga meg et tørt teppe.» «Hvor skal du?» spurte en av mennene. «Jeg hostet opp mye vann mens jeg fortalte dem om familien min og hvorfor jeg måtte komme meg hjem. Så spurte jeg hva de gjorde der ute i flommen.» «Vi fisker», lo en av dem. «I denne flommen?» spurte jeg, for bløffet over at noen kunne være ute i et slikt vær. «Å, ja. Dette er en veldig god tid å fiske på. Vi fanget jo deg, gjorde vi ikke?» «Mennene kjørte meg i mange timer helt til vi så et lys skinne i huset mitt oppe på åsen over elven. Det virket som om de visste nøyaktig hvor de skulle og kjørte båten dypt inn i gjørma nedenfor huset mitt. «Takk, takk, takk!» ropte jeg. «Vær så snill, la meg gå inn og hente pengene mine så jeg kan betale dere.» Fiskerne diskuterte med meg og sa at de ikke trengte å få betalt. Men til slutt gikk de med på å vente på meg mens jeg gikk for å hente penger til dem. «Jeg plasket opp til huset, og hvert skritt sendte en bøtte med stygg gjørme opp mot himmelen. Familien min var så glad for å se meg, men jeg ga hver og en bare en rask klem, løp til rommet mitt for å hente pengene, løp ut døren igjen og plasket gjennom gjørma ned til båten.» Simoques fortelling stilnet. «Pastor Dick, det var ingen båt.» «Det var ikke engang spor i gjørma der de hadde kjørt båten på grunn slik at jeg kunne hoppe av. Det var ingenting! Ingen spor. Ingen tegn på at de noen gang hadde vært der.» Simoque så inn i øynene mine og dypt inn i hjertet mitt. Så sanset han seg og snakket igjen, nesten lydløst, som i still heten i en katedral. «Pastor Dick, det var ingen båt. Ingen fiskere. Bare to engler – ute og fisket etter Simoque!»

Dick Duerksen er pastor og historieforteller bosatt i Portland, Oregon, USA.

Adventnytt 11-2026

På grunn av at vår mangeårige økonomisjef går av med pensjon den 1. august 2027, søker Syvendedags Adventistkiren – Den norske union (SDA-DNU) nå etter en ny økonomi sjef. Søker må tilhøre og identifisere seg med Syvendedags Adventistkirken og dens tro, lære og misjonsoppdrag. Økonomisjefen må i sitt arbeid alltid ha hovedfokus på SDA-DNUs område: å lede mennesker til å bli Jesu Kristi disipler. Stillingen er en administrativ stilling, valgt av SDA-DNUs generalforsamling hvert femte år, neste gang i 2030. Imellom generalforsamlingene foretas valg og ansettelse av styret. Administrasjon Økonomisjefen er en administrativ leder, en av tre i administrasjonen i SDA-DNU, sammen med organisasjonssekretæren, som er nestleder, og unionslederen som fungerer som både administrativ leder og leder for styret i SDADNU. Økonomisjefen tjenestegjør som medlem i unionsstyret og rapporterer til unionsstyret, etter konsultasjon med unionsleder. Det er økonomisjefens oppgave å delta i det arbeidet som er vedtatt av generalforsamlingen og styret, i tråd med gjeldende regelverk. Økonomisjefen er også økonomisjef for: • Syvendedags Adventistkirkens tre norske distrikter (Østnorsk, Vestnorsk og Nordnorsk distrikt) og samarbeider tett med distriktslederne og distriktsstyrene. • Foreningen Norsk Bokforlag Arbeidsoppgaver Økonomisjefen forvalter organisasjonens og andre pengemidler etter de retningslinjer og pålegg generalforsamlingen og styret har gitt, og skal være i samsvar med de generelle retningslinjer som gjelder for Trans-Europeisk divisjon. Økonomisjefen har ansvar for å forberede saksdokumenter innenfor økonomiforvaltning, regnskap og relaterte fagområder til generalforsamling og styre/komitémøter, samt å samle økonomisk informasjon og lage slike økonomiske rapporter som er nødvendig, og utføre slik arbeid som naturlig hører inn under økonomiavdelingen. Økonomisjefen er leder for de ansatte i SDADNUs økonomiavdeling og har ansvar for regnskapsføring, lønnsutbetaling, budsjettutarbeidelse og beslektede oppgaver. Økonomisjefen er også leder for IT-avdelingen og hovedansvarlig for Adventistkirkens IT-systemer. Økonomiavdelingen er lønnings- og/eller regnskapskontor for Den norske union og de tre distriktene, 10 menighetsskoler, 2 barnehager, Foreningen Norsk Bokforlag, Norsk Bibelinstitutt, Kurbadet, SDA-Eiendomsforeningen, Hope Channel, SABU, SAHA, noen menigheter, samt andre mindre enheter. Avdelingen har også en internrevisor i deltids

stilling. Skybasert teknologiske løsninger, inklusivt papirløst regnskap, er innført for å modernisere og effektivisere regnskapsføring og økonomistyring. Avdelingen har totalt 9 medarbeidere (noen i deltidsstilling). Økonomisjefen er offisiell kontaktperson med mange eksterne partnere, slik som offentlige myndigheter, revisjon, bank, forsikring, IT, med flere. Styreverv Økonomisjefen er medlem av de styrer og komiteer generalforsamlingen, unionsstyret eller institusjonenes generalforsamlinger ber ham/henne delta i, enten som styremedlem eller styreleder. Kvalifikasjoner Vi søker en person med: • relevant høyere universitetsutdanning innen administrasjon, økonomi og regnskap. • gode administrative egenskaper • god regnskaps- og forretningsforståelse • erfaring med budsjettering, økonomistyring, regnskap og rapportering • gode digitale ferdigheter og systemforståelse innenfor IT • erfaring med personaladministrasjon er en fordel • erfaring fra arbeid i Adventistkirken eller annet foreningsarbeid er et pluss • gode kommunikasjonsevner. Søker må beherske norsk og engelsk godt, både muntlig og skriftlig. Personlige egenskaper • relasjonell lederstil og evne til å skape tillit • selvstendig og med gode samarbeidsevner • strukturert og med god gjennomføringsevne • analytisk og trygg i rådgiverrollen • Personlig egnethet vektlegges Styret kan vurdere andre kandidater enn dem som søker. Lønn iht. Adventistkirkens lønnsskala. Innskuddspensjonavtale og pensjonsforsikring i Storebrand ASA. For mer informasjon om stillingens innhold og arbeid, ta kontakt med nåværende økonomisjef, Jóhann E. Jóhannsson, telefon 32 16 16 70 (k), 405 10 306 (m). For henvendelser om stilling og søknad, ta kontakt med unionsleder Victor Marley, for ytterligere informasjon, epost victor.marley@adventist.no, telefon 32 16 16 70 (k), 464 32 306 (m) Søknad med CV sendes unionslederen så snart som mulig, gjerne på e-post. Søknadsfrist er 12. desember 2026. Brev: Syvendedags Adventistkirken v/Victor Marley, Postboks 124, 3529 Røyse

Historie

Våre tidlige kvinnelige misjonsarbeidere, del 1

Karen Andersen (Røst) Den første ansatte kvinnelige bibelarbeideren i Norge.

Av Trygve Andersen

vinner selv stod opp og strede», skrev Bjørnson i vår nasjonalsang. Jeg har skrevet mye om våre pas torer i de tidlige tidene, men det var bare menn. Hvor var kvinnene? Var de bare ved kjøkkenbenken? Nei, absolutt ikke! Men vi kommer vel ikke utenom at da de ble gift, så var hjemmet i stor grad deres plass i sam funnet, inntil for få tiår siden. Så det var i hovedsak de unge, og ugifte, kvinnene som ble utad aktive misjonsarbeidere i vår menighet i den første tiden. Men dem var det en hel del av, og de gjorde en stor innsats i misjonens tjeneste. Dels som selvunderholdende kolportører, men også som ansatte bibelarbeidere. Når jeg har skrevet om våre pastorer, har jeg ikke unngått å se at disse ofte frem hever sine bibelarbeidere i rapportene som veldig nyttige partnere i arbeidet. Noen av disse skriver også egne rapporter i bladet vårt. Og jeg har også lagt merke til bibelar beidernes navn i noen møteannonser, også for møter som disse «Bibelkvinder» holdt selv. Da ofte kalt «Bibellæsning». Jeg har blitt utfordret til å skrive litt om disse kvinnelige bibelarbeiderne i vår menighet. Den utfordringen tar jeg imot

Sine Renlev

med glede. De hadde en svært viktig jobb. De hadde en ekstra kontaktskapende virksomhet som neppe kan vurderes høyt nok. Dessverre er det ikke like lett å finne mye informasjon om dem som det er for pastorene. De fleste gifter seg etter noen år, og blir da mer anonyme i det skriftlige materialet som finnes. Og når pastorenes nekrologer i våre blader ofte er på en hel side, og altså gir meg mye informasjon, så er disse kvinnene bare omtalt med noen få linjer. Så det blir litt kortere presentasjoner av den enkelte her, men dette er altså det jeg kan finne om dem i mine kilder.

interesse for slike bibelstudie-samlinger enn for vanlige offentlige møter, så det må ha vært en god del folk der. Og det ga direkte resultater også, jeg ser 6 mennesker fra Halden i lista over døpte i 1889 og 90. Det ligger en fyldig presentasjon av henne på vårt historiske nettsted ESDA, så vil du vite mer om henne, kan du gå dit og lese.

TIDEN 1890-1900 1. Sine Renlev. Den første jeg kan finne i mine kilder er en dansk kvinne ved navn Sine Renlev. Hun var en av de første adventistene i Danmark og ble døpt allerede i 1879, året etter at Matteson kom til Danmark. Sine fant raskt en misjonsoppgave i menigheten, og hadde visst helt usedvanlige evner som forkynner. Hun er regnet som en av de viktigste evangelistene i Danmark de første to tiårene i dansk SDA-historie. Hun reiste rundt og holdt møter i stor stil, og hun både sang, spilte gitar og forkynte Guds ord. Så hun var nærmest å regne som pastor, men var jo i våre papirer kalt bibelarbeider. Hun ble kalt hit til Norge ved to anledninger, i 1889 i Halden, og i 1891 i Larvik og Arendal, og samarbeidet da med pastor Knud Brorson som hun kjente godt fra Danmark. Jeg ser annonsene hennes i lokalavisene, men jeg vet ikke hvor mange som møtte opp. Men jeg ser i en rapport i våre amerikanske blader fra Norge på denne tiden at det skrives at det er mer

2. Laura Borgen. På denne tiden kom også pastor Lewis Johnson hit fra Amerika, og han hadde med seg en dame som også er registrert som bibelarbeider her, Laura Borgen. Det var da bare 3-4 pastorer i Norge, og hun arbeidet nok sammen med dem noen år. Hun kolporterte også, og av en av hennes annonser ser det ut til at hun reklamerte for boka i avisen, før hun så kom på dørene. For annonsen henviser ikke til noe sted å kjøpe boka. Jeg finner ikke noe mer stoff om henne, så hun var trolig mest kolportør.

«Hun hadde visst helt usedvanlige evner som forkynner»

3. Karen Andersen. Så kommer de norske damene også på banen. Karen Andersen fra Halden var den første, og hun er en interessant dame. Hun var født i 1870 av foreldrene Mathis og Caroline Andersen, Mathis var fra Rakkestad, og Caroline var fra Sverige. Faren døde i 1889. Karen, som egentlig også var døpt Caroline ifølge kirkeboka, hadde 6 søsken. En av dem, Alma, er godt kjent for oss som driver med menighets historie. Hun dro til Amerika og tok helse

Adventnytt 11-2026

Historie

Karen Andersen

utdanning i Battle Creek hos Dr. Kellogg. Og hun var med på å starte opp de aller første adventist-kurbadene i Norge, først i Halden og så i Oslo. Karen ble konfirmert i statskirken i 1885, med karakter Meget godt. Så hun viste allerede da god interesse og bibel kunnskap. Men i kirkeboka for Halden ser jeg også at mange velger seg ut fra statskirken på denne tiden, til Baptistene, Metodistene, «Kristi Menighet» og fra 1889 altså også til Adventistene. Det ble organisert menighet i Halden allerede i 1889, dette var da en av de aller første adventist-menighetene i Norge. Karen og hennes søster Alma hadde nok vært på Sine Renlevs bibelstudiemøter i Halden i 1889, og de ble døpt av pastor Knud Brorson og opptatt i vår menighet i 1889 og 90. Og jeg ser at Karen allerede ved folketellingen i 1891 oppgir at hun er «missionsarbeider», så hun var nok sterkt inspirert av Renlev. Men da er hun ennå ikke ansatt i samfunnet. Karen gikk på vår misjonsarbeider skole, kalt «Philadelphiaskolen», i København i 1892, og jeg finner henne i våre SDA-årbøker oppført som lønnet misjonsarbeider fra 1893. Men hun har nok begynt i 1892, for det sies at hun assisterte pastor Niels Clausen i 4 år, bl.a. ved hans oppstart i Stavanger i 1894-95 og i Bergen i 95-96. Men der er også en ung pastor-spire med, O. J. Olsen (Røst), og det fører til ekteskap året etter. Kjell Helgesen skriver noe interessant i den forbindelse i sin bok om vår menighets historie, nemlig at pastor Clausen sendte et spørsmål til Ellen G. White angående pastorer og ekteskap. Noen hadde visst forstått henne slik at hun frarådet pastorer å gifte seg. Og Helgesen tolker det slik at dette spørsmålet til søster White kunne ha noe å gjøre med romansen mellom hans to medarbeidere. Han fikk

Adventnytt 11-2026

Familien Røst i Tromsø. visst ikke noe svar på det, og Karen og O. J. Olsen giftet seg altså året etter. Da slutter for så vidt hennes lønnede engasjement i SDA, men hun er nok svært aktivt med videre i mannens virksomhet. Hun er også med når mannen overtar Kurbadet i Oslo noen år senere, og jeg merker meg at i folketellingen i 1900 har hun yrkestittelen «Oldfrue». Det sier meg at hun er sentral i driften av Kurbadet, hun også. Senere startet de også kurbadet i Bergen. Karen og mannen O. J. Olsen Røst får 6 barn, Kezia (Regine), Rudolf, Victor, Bjarne,

Hun regnes som den første kvinnelige bibelarbeideren som ble ansatt i vårt samfunn i Norge. Håkon og Rakel Jemima (Mimi). Bjarne Røst blir en kjent person i vår menighets historie, som leder for Kurbadet i Oslo gjennom mange år. Kezia blir gift med pastor Besse Landaas. Håkon Røst reiser til Amerika, til Huchinson seminaret, i 1927. Og jeg finner ham benevnt som professor ved Washington Missionary College noen år senere, i et oppslag i et tidsskrift derfra. Han er også en habil fiolinist. Barna Victor og Rudolf finner jeg også spor av i USA. Victor jobbet i bilindustrien i Detroit så vidt jeg kan forstå. Rudolf var på vårt store hospital i Battle Creek som gymnastikkinstruktør. Karen var naturligvis husmor for den store familien i mange år, til barna ble store, og det er lite informasjon å finne om henne i den tiden. Hennes mann er dels helsear beider og dels pastor, i begynnelsen med mye ansvar for litteraturarbeidet. Og de flytter seg jo da rundt i landet. Han er leder både i NordNorge og i Vest-Norge i perioder. (Se egen artikkel om ham i Adventnytt nr 6, 2023.)

Karen ble enke i 1938, da mannen døde etter noen års sykdom. Jeg ser så at hun dro til Amerika året etter, i 1939. Jeg finner henne i folketellingen i 1940 som Caron Rust, boende hos sin sønn Haakon Rust, i staten Maryland. Der bor for øvrig også datteren Rakel (Mimi) da. De flytter senere til California, og jeg finner at Karen døde der i 1949, og er begravet på en kirkegård i Hollywood. Barna hun bor med, Haakon og Mimi, dør også i California, i San Bernhardino ved Loma Linda, i 1988 og 1989. Også broren Victor i Michigan døde i 1989. Jeg finner spor av dem alle i våre blader, så de er nok aktive menighetsmedlemmer. Den eldste broren, Rudolf, døde tidlig, i 1945. Det var under bading at han skal ha svømt under vann for lenge og fikk «sprengt» lungene. I Karens nekrologer i to av våre amerikanske blader bekreftes det at hun regnes som den første kvinnelige bibelar beideren som ble ansatt i vårt samfunn i Norge. Det sies ellers at hun var aktiv med bibelarbeidet også videre gjennom livet, og gikk ikke av veien for å holde en tale heller når anledningen bød seg. Så Karen Andersen Røst er en viktig brikke i Guds verk gjennom mange år.

Kilder: Slektsdata i Digitalarkivet og Familysearch, SDA tidsskrifter (papir og på nett), Norske og Amerikanske aviser på nett, Kjell Helgesens bok «Da adventismen kom til Norge», og kontakt med nålevende familie.

Historie

Vi minnes

Illustrasjon: iStock / lavendertime

Marit Helene Berglund, Strømmen menighet, sovnet stille inn i troen på sin venn og frelser, lørdag 4. juli. Hun ble 92 år gammel. Marit vokste opp i Sandefjord. Hun var tvilling med Karin, men Marit ble født et kvarter etter Karin og likte å si at hun var den yngste i en søskenflokk på 6. Etter endt folkeskole begynte Marit på Onsrud misjonsskole. Da skolen ble lagt ned, fortsatte hun på Veilefjord i Danmark Det var på Onsrud hun ble kjent med Rolf Berglund. De giftet seg i juli i 1955, - og bosatte seg på Strømmen. Sammen har de fått fire barn, Knut Willy, Roger, Øyvin og Helene. Siden har det blitt 3 barne barn og 6 oldebarn. Marit likte å være i aktivitet. Hun var husmor, men hjalp også Rolf med å gi ultralydbehandlinger, hun sydde og strikket klær. Hun var også veldig glad i å gå på ski og å svømme. Som ung tok Marit sin beslut ning og inngikk sin samvittighets pakt med Gud. Hun ble døpt, og den 22. desember i 1956 ble hun opptatt som medlem i Syvendedags Adventistkirken på Strømmen. Marit har betydd mye for menig heten. Hun har hatt de fleste tillitsverv, var ivrig med i høstinn samlingen og besøkstjeneste. Hun var glad i menigheten og tjente sin Herre og mester trofast. Hun hadde alltid morgenandakt og kvelds andakt og var fast «inventar» i kirken hver eneste sabbat. Da hun ikke lenger kunne bo hjemme, fikk hun plass på Stalsberghagen bo og behandlings senter. Vi ser fram til oppstandelses dagen hvor vi skal møtes igjen. Bisettelsen fant sted fra Stalberghagen kapell den 17. juli hvor undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Marit Berglund sitt gode minne. Øystein Hogganvik

Borghild Elfrida Pedersen vokste opp i Mandal som nummer to i en søskenflokk på tre. Som så mange andre på den tiden, begynte hun tidlig å arbeide, og hun lærte fra unge år verdien av å bidra og ta ansvar. Historien om hvordan hun møtte mannen i sitt liv, Erling, er en historie familien gjerne forteller. Han kom syklende fra Skien og var egentlig på vei til Stavanger. På veien gjorde han et stopp i Mandal. Der møtte han Borghild, og stoppet skulle vise seg å vare resten av livet. De giftet seg i 1944 og fikk tre barn sammen. Den 18. april 1953 ble Borghild døpt av Hjaltar Helmersen og ble en del av fellesskapet i Mandal Adventistkirke. Troen og menigheten fikk en viktig plass i livet hennes. Hun var et trofast og lojalt medlem gjennom mange år, og etter hvert ble også Erling en del av menigheten. Da Erling døde i 2002, ble det både tomt og trist for Borghild etter et langt liv sammen. Likevel fort satte hun å være den omsorgsfulle og gjestfrie personen som familie, venner og menighet kjente så godt. Hos Borghild kunne et besøk knapt regnes som et ordentlig besøk dersom man ikke hadde fått noe å spise. Omsorgen hennes kom ofte til uttrykk gjennom maten hun laget og gleden ved å samle mennesker rundt seg. Mange vil huske de gode piknikkurvene hennes og, ikke minst, de gode kompemiddagene. Borghild var pliktoppfyllende, omsorgsfull og trofast. Hun satte familien og menighetsfellesskapet høyt og hadde omtanke for mennes kene rundt seg. Hun fikk et langt liv, fylt av familie, tro, fellesskap og omsorg for andre. Minnene om Borghild, gjestfriheten og alt hun ga til men neskene rundt seg, vil leve videre hos dem som fikk være en del av livet hennes. Hun ble begravet fra Mandal kapell 30, januar 2026 og undertegnede forrettet Finn Andersen

Knut Gustavsen, Mjøndalen menighet, døde 10. februar 2026, 81 år gammel. Knuts ble født i Hammerfest 10. juni 1944, og vokste opp sammen med foreldrene Hildur og Ivar og søstrene Turid og Bente. Den lille adventistmenigheten i Hammerfest var en viktig del av oppveksten, og Knut ble døpt på Sommerfryd av sin onkel og pastor Rolf Berge Hansen 18. juni 1959. Knuts liv har vært preget av en tørst etter å lære mer, og gjennom store deler av livet tok han stadig nye studier. Han gjorde grundige bibelstudier med både hebraisk grammatikk og fortolkninger av Åpenbaringen. Men han var også praktisk, noe som førte til utallige bygge- og oppussingsprosjekter både hjemme og i menigheten. Dette var det som skulle særmerke Knut som lærer og medmenneske: Et pedagogisk standpunkt om verdien av teoretisk kunnskap sammen med praktisk arbeid og en solid teologisk forstå else av en kjærlig ikke-autoritær Gud. I Knuts arbeid som lærer og som rektor ved både Iladalen og Rosendal skoler, fikk elevene hans merke dette, og flere har fortalt at de følte seg sett og tatt på alvor av Knut. Etter å ha lest om jordbruk som pedagogisk verktøy i blant annet «Education», valgte han også å bli agronom. Det førte til at han ble sen tral i å starte opp Hære gård og det som skulle bli Hjertegodstiftelsen. Her fikk også mange møte Knuts omsorg og engasjement for å hjelpe andre – særlig de som hadde kommet skjevt ut i livet. Det var i forbindelse med forbere dende studier i Kristiansand at Knut traff sin høyt elskede kone Sissel. Sammen fikk de barna Trond, Kristel og Silje. Barna husker en far som strakk seg langt og alltid stilte opp. Knut blir husket for sitt sterke engasjement for de sakene han trodde på og sin kjærlighet til familie og medmennesker. Begra velsen fant sted fra Mjøndalen Adventistkirke 24.02.2026. Familien stod selv for flere av innslagene, og undertegnede forrettet. Geir Tøndel Fossum

Adventnytt 11-2026

Menighetsliv Gerd Svendsen ble født 24. august 1943 på Fevik, og flyttet til Tveit kort tid etter krigen. I 1967 giftet hun seg med Harry Svendsen, og året etter fikk de sønnen Vidar. Familien og hjemmet betydde mye for Gerd. Hun var praktisk anlagt og tok gjerne ansvar for både oppussing og hagearbeid. Hun var også en svært omsorgsfull mor. Vidar forteller at omsorgen til tider kunne bli i overkant stor, men den kom alltid fra et godt hjerte.

Den 26. april 1980 ble Gerd døpt av Gunnar Myrmo og tillagt Kristiansand menighet. Gerd og Harry gikk senere hver til sitt. De siste årene fikk hun dele livet og hverdagen med Ingvald, som ble hennes gode venn og følgesvenn. Gerd vil bli husket som et omsorgs fullt menneske som brydde seg om dem hun hadde rundt seg. Hun ble begravet fra Tveit kirke 15. april 2026, hvor undertegnede forrettet. Finn Andersen

Ole Emil Dyrli ble født den 18. november 1932 og sovnet stille inn den 14, januar i 2026. Han var yngst av tre søsken. Han fikk polio som 3 åring, men klarte seg bra gjennom livet llikevel. Han tok real skole, handelsskole, svennebrev som typograf, og senere mesterpapirene. Ole ble døpt 22/8 1953 av O. Udbjørg. I 1958 traff han Bjørg, og 9. juli 1960 ble de gift. Sammen fikk de guttene Roy Otto og Ole Bjørn. I 1969 flyttet alle fire inn i nytt hus i Flekkefjord på Høgåsen, og her fikk han bo resten av livet. For Ole var Adventistkirken en viktig del av livet: Han jobbet en periode i Norsk Bokforlag, og han var forstander i Flekkefjord Adventistkirke

fra 1964 og frem til 2017. Han var også engasjert i flere styrer, så som DNT, Norsk Helse og Avholds forbund og Norsk Bibelinstitutt. Ole var musikalsk og spilte i Årnes musikkorps, han var også organist i Flekkefjord Adventist kirke det meste av sitt voksne liv. Sammen med sin kone Bjørg var de et resurssterkt par som preget Flekkefjord Adventkirke positivt gjennom flere tiår. Om Ole kan man si at han var en ryddig, pålitelig og omsorgsfull person. Nå hviler Ole fra alt sitt strev og venter på oppstandelsens morgen. Han ble begravet fra Søyland kapell 23. januar 2026, og undertegnede forrettet. Finn Andersen

Karin Myrvold ble født 15. juni 1945 i Oslo, som nummer 3 i en søskenflokk på 5. Foreldrene var Åse Ingebjørg og Arnold Fjelmberg, og oppveksten hadde hun på Filtvedt på Hurumlandet. Karin ble døpt 15 år gammel av pastor Paul Frivold, og som helt ung, jobbet hun på Kurbadet i Oslo. Etter hvert traff hun Edmund, som var musiker, og de giftet seg og flyttet til Fjellstrand på Nesodden. Sammen fikk de 3 barn, Tony, Kristin og Line. Mens barna var små, var Karin og barna tilknyttet Frogn menighet. Hun ble skilt i 1978, og flyttet etter hvert til Sørlandet. I 1979 giftet hun seg med Leif, og det ble et tungt tap for henne da han døde brått i 1983. Karin var en omsorgsfull person, som gjerne ville bidra for dem i sam funnet som var dårligere stilt. I voksen alder tok hun utdannelse som hjelpe pleier, og jobbet også innen psykiatri, et felt hun hadde et spesielt engasjement for. Hun var også glad i dyr, blomster og

Adventnytt 11-2026

håndarbeid, og likte å skrive og tegne. De senere år bodde Karin på Hornnes, med alle tre barna i nær heten. Hun fikk 4 barnebarn og 2 olde barn, som hun var svært glad i. Karin var en aktiv pensjonist, og sammen med vennen Tore reiste hun mye. Hun tilhørte Arendal menighet, og selv om besøkene ble sjeldnere de senere årene, så var hun glad for kontakt med både trossøsken og familie. Etter hvert begynte helsen å svikte, og hun flyttet inn i omsorgsbolig på Evjeheimen. Hun døde etter kort tids sykeleie på Arendal Sykehus 06.02.26., 80 år gammel, og ble begravet 20.02.26 fra Evje kirke. Karin var et menneske med mye omsorg, pågangsmot og livsvilje, men erfarte også at livet kunne være utfor drende og til tider svært krevende. Nå har hun fått hvile, og vi lyser fred over hennes minne. Heidi Ranvik Jensen

Vi gratulerer 90

Randi Margrethe Bergheim Trondheim menighet, 9. desember

Svein Myrvold Sarpsborg menighet, 12. november Olav-Kyrre Arntsen Oslo, Betel menighet, 16. november Unni Synnøve Kopperud Mjøndalen menighet, 25. november Marianne Stavnem Lillehammer menighet, 27. november Robyn Margaret Garratt Stavanger menighet, 7. desember Synnøve Andreassen Oslo, Betel menighet, 9. desember

John Carlsen Tønsberg menighet, 19. november Eivind Berg Pedersen Stavanger menighet, 26. november Åsa Steinkopf Utsola Stavanger menighet, 28. november Sissel Sivertsen Trondheim menighet, 4. desember Jan Einar Hanssen Moss menighet, 4. desember Bjørg Sivertsen Trondheim menighet, 4. desember Ha Man Arendal menighet, 5. desember

Evy Marie Nilima Hansen Hammerfest menighet, 24. november Viktor Nilsen Bodø menighet, 25. november Frank Wiggo Sjøvold Fredrikstad menighet, 29. november Paul Charles Thunem Stavanger menighet, 7. desember Sven Eric Dennis Åstrand Mjøndalen menighet, 9. desember

Geir Jentoft Korsmo Asker Bærum mgh., 10. november Kurt Birger Stenrud Moss menighet, 22. november Tone Rose Holm Figenschou-Bull Arendal menighet, 27. november Anne Lise Furulund Kristiansand menighet, 30. november Liv Astrid Bergliot Jensen Fredrikstad menighet, 3. desember

Velkommen til

PARWEEKEND på Sundvolden Hotell, 12.–14. februar 2027

I selveste valentines-helgen

Mer info og påmelding på sabu.no/parweekend Påmeldingsfrist: 18. november

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE Den norske union Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse Web: www.adventist.no E-post: post.dnu@adventist.no Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr.: 3000.30.33100 Vipps: 17268 Leder: Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Marianne Dyrud E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no Adventistkirkens ressurssenter Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 52 E-post: ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Telefon: 465 41 322 E-post: post.nnd@adventist.no Leder: Andrew Campell Vestnorsk distrikt Gabriel Edlands Veg 119 4353 KLEPP STASJON Tlf.: 403 17 620 E-post: patrick.johnson@adventist.no Leder: Patrick Johnson

Østnorsk distrikt Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse Telefon: 481 55 628 E-post: post.ond@adventist.no Leder: Claes Lundström Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Telefon: 231 72 275 E-post: post@kurbadet.oslo.no Leder: Daniel Reiley ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Telefon: 31 01 88 00 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no E-post: post@adranorge.no Leder: Lena Sømme

Norsk Bokforlag Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Leder: Atle Haugen Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Leder: Nina Myrdal Norsk helse- og avholdsforbund Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no Leder: Per de Lange

Norsk Bibelinstitutt Postboks 133, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 32 Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no Leder: Vidar Hovden

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Alf Magne Foss E-post: alfmagnefoss@gmail.com

Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Leder: Silja Leknes

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no Leder: Anita Hagler Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening Telefon: 90479360 www.sdasenior.no erlingnyan50@gmail.com Bankgironr.: 3000 26 41867 Leder: Erling V. Åserud Syvendedags Adventistkirkens Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670 Kontonummer: 3000.30.96447 Vipps: #86681 www.sabu.no Epost adresse: post@sabu.no Leder: Gry Beate Marley

HEI PÅ DEG! er barn. Barnesiden er for deg som ge, og du Nor RA AD av Barnesiden leveres ger hit: nin teg og er bild r, ste kan sende tek o gry.haugen@adranorge.n

Høstinnsamling

Høsten er tiden da vi høster frukt, korn og grønnsaker. Vi fyller kurver og kasser med alt som ble plantet om våren og som har vokst gjennom sommeren. Men det finnes en annen slags høstinnsamling også – en som handler om å hjelpe barn i andre land.

Elise står i hagen og plukker epler sammen med farfar. Kurven blir tyngre og tyngre, og Elise smiler. «Det er gøy å høste,» sier hun. «Alt vi har passet på hele sommeren, er endelig klart.» Farfar nikker. «Ja, og vet du? Det finnes en annen høsting også.» Elise ser opp. «Hva mener du?» «Når vi er med på Hjelpeaksjonen,» sier farfar, «samler vi inn penger som blir til skole, bøker og trygghet for barn i Etiopia. Det er som å høste muligheter.» Elise tenker seg om. «Så vi høster epler her hjemme, og vi høster håp for barn langt borte?» Farfar smiler. «Akkurat. To slags innhøstinger, og begge er viktige.» Dagen etter tar farfar med seg Elise ut i Hjelpeaksjonen. De går fra dør til dør med

«Gud elsker en glad giver.»

Lær av Elise!

, blir det til mye. – Når mange hjelper litt å handlinger – Både små gaver og sm kan gjøre en stor forskjell. hjelpe. Barn kan være med og ksen for å spre Du trenger ikke være vo håp og hjelpe andre.

bøsse og møter mange hyggelige mennesker. «Dette er nesten som å plukke epler,» sier Elise. «Hvordan da?» spør farfar. «Vi samler inn litt her og litt der. Til slutt blir det masse!» Etter aksjonen setter de opp en liten eplebod ved veien. Der selger de epler fra hagen og gir pengene til ADRA. På plakaten står det: Vipps til #3030! Da en kunde kjøper en hel pose epler, ler Elise og sier: «Farfar, tenk om alle eplene kunne vokse opp og bli til skolebøker!» Farfar ler. «Det hadde i så fall vært verdens smarteste epletre.» Elise kjenner seg glad. Kanskje noen av eplene deres kan hjelpe et barn med å gå på skole?

(2 Kor 9,7)

Fakta for barn

– I Etiopia er det mange barn som drøm mer om å gå på skole. – Noen trenger bøker, pulter eller tryg ge klasserom. – Når vi gir penger i Hjelpeaksjonen , hjelper vi dem. – Det er som å plante frø som vokser til håp.

Når vi deler av det vi har, blir verden litt varmere. Alle barn kan være med i Hjelpeaksjonen når de går sammen med en voksen. Her er barn fra Rosendal skole i Mjøndalen.

Tegneoppgave Tegn to kurver på et ark: – Kurv 1: Frukt og grønnsaker du liker å høste. – Kurv 2: Ting som kan hjelpe barn i Etiopia: bøker, en skolepult, en solcellelampe, vennskap, trygghet.

Foto: iStock / CherriesJD

Kurv med muligheter

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

SIDEN SIST:

Én stemme til tross for uenighet? Av Victor Marley men at vi ikke skulle avvise andre perspektiver uten først å lytte, undersøke og studere Bibelen igjen. Er det ikke mulig å være litt uenig i en familie? Kan det ikke være sunt, dersom vi møter hverandre med respekt og et ønske om å forstå? På Begeistret-konferansen i november legger vi vekt på kirkens misjon. Hva har Gud kalt oss til? Jeg mener det grunnleggende handler om å gjøre Gud og hans karakter kjent der vi er. Det er jo dette den store striden handler om: Hvem er Gud, og kan vi stole på ham? Din menighet har en rolle i dette oppdraget. Gud kaller akkurat deg og dere til å gjøre ham kjent der han har satt dere. Er ikke dette noe vi kan samle oss om? I 2027 skal verdenskirken løfte opp Jesus som Frelser og Konge med én stemme (OneVoice27). Vi bruker ulike metoder, språk og måter å forkynne på. Vi vil også diskutere og være uenige. Likevel kan vi samle oss rundt Jesus Kristus og håpet om hans snare komme. Jeg håper vi vil gi hverandre rom til å stille spørsmål og dele perspektiver. Dette beriker kirken. I Gospel Workers skrev Ellen White at ingen kan påstå at de har hele lyset. Hun skrev videre: «Vi bør ikke studere Bibelen for å under bygge våre forhåndsoppfatninger, men med det ene målet å lære hva Gud har sagt» (GW91 25.1). Mens vi stadig lærer mer om hva Gud har sagt, la oss samle oss om oppdraget han har gitt oss, slik at flest mulig kan bli kjent med vår Far i himmelen.

Leder for Adventistkirken i Norge.

VICTOR MARLEY

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

eg er glad i kirken vår og det vakre budskapet Gud har invitert oss til å dele. Men jeg blir bekymret når jeg opplever at vi ikke lenger vil lytte til hverandre. Vi velger bort en samling fordi vi ikke liker taleren eller avviser et perspektiv fordi det utfordrer noe vi alltid har ment. Noen ganger overskygger uenighet om detaljer både fellesskapet og oppdraget vårt. Når ble vi så utrygge på vår tro at vi ikke tåler å prøve vår forståelse ved å høre på andre? Og når ble vi så sikre på at Gud ikke har noe mer å lære oss? Åpenhet og diskusjon er en del av vårt adventistiske DNA. Pionerene kom fra ulike kirkesamfunn. De studerte Bibelen sammen, diskuterte og endret mening. I 1855 la den unge J. N. Andrews fram et bibelstudium som førte til at sabbatens begynnelse ble flyttet fra klokken seks til sol nedgang. Ellen White ble først overbevist da hun fikk et syn om det. Uriah Smith skrev i 1864 at det hun så i synet, var noe helt annet enn det hun selv hadde trodd (Review and Herald). Hun måtte endre det hun trodde var rett. James White advarte gjentatte ganger mot trosbe kjennelser som stengte veien for videre framgang. J.N. Loughborough knyttet trosbekjennelser til «Babylon» og sa i 1861: «Det første skrittet mot frafall er å utforme en trosbekjennelse som forteller oss hva vi skal tro. Det andre er å gjøre denne trosbekjennelsen til et vilkår for fellesskap. Det tredje er å bedømme medlemmene etter denne tros bekjennelsen. Det fjerde er å stemple dem som ikke tror på den, som kjettere. Og det femte er å begynne å forfølge dem» (RH, 8. oktober 1861). I 1980 vedtok Adventistkirken 27 tros punkter, utvidet til 28 i 2005. Jeg merker dessverre at mange i dag bruker dem slik Loughborough advarte mot. Ellen White skrev: «Kristi bønn til sin Far, som vi finner i Johannes 17, skal være vår kirkes trosbekjennelse. Den viser oss at våre uenigheter og vår splittelse vanærer Gud» (MR 5:49). Det er en vakker tanke. Les Johannes 17 og se den fantastiske visjonen. Hun løfter tankene våre fra det menneskelige til det hellige. Pionerenes poeng var ikke at enhver ny tanke var riktig,