Adventnytt 2026 10

Teologi i lungene

Nåde uten grense

Tilbedelse er i sin kjerne ikke en følelse du skaper, men å gi tilbake det Gud først ga. Side 10

Guds nåde er en av de mest sentrale og samtidig mest dyptgripende realitetene i den kristne tro. Side 14

Adventnytt

Den snille kongen

Nr. 10-2026

Nyheter TROFASTHET

Adventnytt

|

RAUSHET

|

SAMFUNNSANSVAR

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år. ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no

Side 12

Innhold

REDAKTØR

Atle Haugen E-post: post@adventnytt.no

3

Den snille kongen

4

Aktivitetskalender

5

Ikke klipp kontakten

6

Nyheter

9

Hope Channel

10

Teologi i lungene

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

12

ADRA

14

Nåde uten grense

ABONNEMENT

16

Vi minnes

17

Vi gratulerer

19

TVS-kontakten

23

Bønneukelesninger

40

Barnas bønneukelesninger

48

Siden sist

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen Marianne Dyrud Jóhann E. Jóhannsson Claes Lundström Patrick Johnson Andrew Campbell

Side 23

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag Trykk og innbinding: Aksell KONTAKT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 440 pr. år innenfor Norge og kr. 540 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

Side 40

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

FORSIDEN Foto: Atle Haugen

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på

Månedens tekst Herre, husk meg i din nåde mot ditt folk, kom til meg med din frelse! Da kan jeg se hvor godt det går dine utvalgte, få del i ditt folks glede og prise meg lykkelig sammen med dine. (Sal 106,4-5)

www.adventist.no

2

Adventnytt 10-2026

Leder

Den snille kongen Det er mange minner etter Kong Harald.

«Det snille norske folket tok farvel med sin snille konge» Det var kommentator Maja Sojtaric som her siterte sin far som kom til landet som flyktning på 90-tallet. «Han var en meget snill mann» , sa han hver gang kongen var på TV eller i nyhetene – selv om han aldri hadde møtt kongen personlig. – Snillhet er ikke noe man ofte måler en mann på, skrev Sojtaric, det å være snill hører sjeldent voksenlivet til. Men er snillhet viktig for deg, kjente du det kanskje igjen i Kong Harald. Det å være snill og grei burde være viktig for nordmenn. Vi har jo vokst opp med Kardemommeloven i barnehagen og på skolen: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.» I sabbats- og søndagsskoler har budskapet om å være snill også vært tydelig. Men så møter vi det virkelige livet. Der handler det ikke om ord, men om valg — om hvordan vi faktisk behandler hverandre når det blir travelt, vanskelig eller ubehagelig. Flere har uttrykt takknemlighet for borgfreden politikerne påla seg i sørge­ perioden. For ikke minst blant politikere under DEBATTEN i NRK kan det tilsyne­ latende gå så hardt for seg at snillheten blir vanskelig å få øye på. Nå måtte de være stille. I tillegg til snillhet, bidro Gro Harlem Brundtland med en annen påstand om oss i sin legendariske uttalelse i nyttårstalen 1992: «Det er typisk norsk å være god.» Det utsagnet har tilsynelatende inspirert mange til å strekke seg langt.

Adventnytt 10-2026

Ikke minst gjelder det idrettsheltene våre. For det har utvilsomt skjedd noe med det norske selvbildet siden den gang. Kanskje var det Gros uttalelse som skulle til for å frigjøre oss fra Jantelovens byrde: «Du skal ikke tro du er noe.» For det tror vi nå så absolutt at vi er! Vi opptrer som freds­ meglere i konflikter i verden. Og i sommer demonstrerte vi samholdet og troen på oss selv og fellesskapet vårt under fotball-VM. Titusener av nordmenn og -kvinner strømmet ut i gatene mens de «rodde» så det runget over verden. Vi sto sammen, vi var norske, vi skulle vise verden!

Mange la merke til den uvanlige roen i den enorme folkemengden.

Nå har nordmenn og kvinner igjen fylt gatene og Slottsplassen og utallige andre steder rundt om i landet, men med en helt annen motivasjon. Denne gangen var vi stille. Mange la merke til den nesten uvanlige roen i en enorm folkemengde: ved blomsterhavet på Slottsplassen, stillheten på vei til domkirken og et fellesskap som ikke behøvde lyd for å formidle noe. I et intervju med avisen Vårt Land, påpekte Marit Slagsvold, statsminister Støres kone, også stillheten og det høytidelige som preget stemningen på Slottsplassen. – Vi er litt underernært på dette med steder uten beskjeder. Altså å komme et sted hvor vi kan komme med det vi er uten at noen skal gi oss bud, sa hun. Hun mente også at denne dragningen til Slottsplassen og minnestedene handlet om noe mer enn sorgen over tapet av en elsket konge. – For min egen del, tror jeg det handler om sorg i livet generelt. Altså, min egen sorg

over det som er og det som ikke er, både i mitt liv og i verden, sa hun. I likhet med henne selv, tror hun mange kjente på en sjelden form for fellesskap. Et sted hvor man kan være sammen uten krav, prestasjoner eller beskjeder. – Det var stille, og det var en flyt. Vi sto ved siden av hverandre. Særlig den stillheten gjorde inntrykk på meg, sier hun. «Vi» var et ord kong Harald brukte mye. Hans mest kjente tale understrekte akkurat det at et «vi» inkluderer alle i dette landet, selv om vi er veldig forskjellige i etnisitet, legning, kultur, religion og politisk innstilling. Det medfører utfordringer. Men hvis vi samtidig med denne rausheten også tar vare på snillheten, vil vi kunne klare å stå sammen som folk i både medgang, som under fotball-VM i sommer, og i tunge tider, som når vi mister dem vi elsker. Måtte vi klare det i menighetene også! Stå sammen som kristne, også med dem fra andre sammenhenger og kirker enn vår egen – og være snille mot hverandre selv om vi er uenige. Dette gjelder også i våre lokale menigheter og i kirkesamfunnet vi er en del av. Måtte vi klare å stå sammen om et «vi» selv om vi er forskjellige og ser svært så forskjellig på ulike saker og temaer. Det er hva raushet handler om. Kong Harald blir husket som et eksempel på raushet og snillhet. Det er ikke noe dårlig ettermæle. La oss håpe vi får et tilsvarende ettermæle — hver på vår plass, når vår tid er over. Og måtte menigheten vår bli kjent som «Det snille folket som tjener en snill konge».

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag. ATLE HAUGEN

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

B

lant alle flotte, kongelige forsider på dagsavisene dagen etter begravelsen av Kong Harald den 5., var det teksten på forsiden av DAGSAVISEN som fanget min oppmerksomhet:

3

Aktivitetskalender

Aktivitetskalender OKTOBER 2.–4.

Mattesonskolens høst og inspirasjonshelg

3.

Høstmøte Oslo

10.–17.

Misjon 10/40 uke

16.–18.

Foreldrehelg TVS

23.–25.

ACTS Church planting

23.–25.

Levelup TVS

NOVEMBER 6.–8.

Connect – Tenåringstreff (VND)

7.–14.

Bønneuken 2026

13.–15.

BEGEISTRET!

28.

SABU Fotballcup

Menighetskalender OKTOBER 10.

Pastorens dag

10.

Kollekt: Adventnyft (C)

17.

Fokus på SDA historie

31.

Tyrifjorddagen

31.

Kollekt: Tyrifjord videregående skole (C)

NOVEMBER 7.–14.

Bønn og fellesskapsuke

14.

Kollekt: Bønneukekollekt fil Global Misjon (E)

Vi trenger samtalen «Mye i livet er viktig, mon tro om vi ikke trenger å ta oss mer tid til å snakke sammen? Vi trenger den gode samtalen. Ja, vi trenger hele spekteret av samtaler, fra den store samfunnsdebatten – til den lille, lavmælte hverdagspraten. Det er gjerne slik at først når vi har snakket sammen, ser vi hverandre.» …Mange av oss har vel lest Halldis Moren Vesaas’ udødelige dikt ”Ord over grind”. Det er mange grinder og mange skigarder oss mennesker imellom. Når ord beveger seg over slike stengsler, skapes det dialog. Mang en nabostrid eller konflikt kunne vært løst med noen forsonende ord over gjerdet. Noen ganger ser vi også at enkle ord kan bidra til å rydde av veien ting som har tynget i årevis. Når vi våger å gå nærmere våre medmennesker, er det gode muligheter for at vi vil være i stand til å se og forstå hverandre bedre. Det gjelder i alle forhold, enten det er i familien, i nabolaget eller i storsamfunnet. Noen ganger må vi akseptere at vi ikke klarer å møtes – men vi må aldri slutte å forsøke. Det det kommer an på er å prøve å misforstå hverandre så lite som mulig! Hans majestet kong Harald den 5. i nyttårstalen 2007

Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

A: TED B: 50% TED 50% DNU C: DNU D: Distrikt E: GC

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING! Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

4

Adventnytt 10-2026

Gjesteleder

Ikke klipp kontakten Du er trenger opplading.

J

eg husker en gang da jeg var liten, kanskje åtte eller ti år gammel. Jeg lå på gulvet i spisestua hjemme og hørte på et spennende hørespill på NRK radio. Med den ene hånden tvinnet jeg fingrene rundt ledningen til radioen. I den andre hadde jeg en stor saks, en sånn voksensaks som var litt tung å klippe med. Mens historien på radioen ble stadig mer spennende, lekte jeg tankeløst med saksen. Jeg la ledningen mellom bladene og klemte forsiktig. Kjente motstanden i gummien. Så litt hardere. Og akkurat idet historien nådde et av sine mest spennende øyeblikk, ble det stille. Jeg hadde klippet over ledningen. Jeg ble heldigvis ikke skadet. Det jeg husker best, er irritasjonen over meg selv. Hvordan kunne jeg være så dum? Jeg hadde ødelagt radioen, men enda verre akkurat da: Jeg hadde ødelagt for meg selv. Nå fikk jeg jo ikke høre hvordan historien fortsatte. Tretti år senere husker jeg ikke hva hørespillet handlet om. Jeg husker heller ikke hva jeg spiste til frokost på denne datoen i fjor, eller hva talen i kirken en tilfeldig sabbat i september handlet om. Likevel velger jeg å gå i kirken. Ikke fordi jeg alltid husker alt som blir

sagt, men fordi jeg trenger fellesskapet. Jeg trenger påfyll. Jeg trenger å møte mennesker, synge, be, lytte og bidra. Alt dette er med på å holde troen levende.

Kroppen trenger næring jevnlig. Troen vår gjør det også. Og jeg trenger å åpne Bibelen også når ingen andre ser det. Tro lever ikke bare av de store øyeblikkene. Den lever av kontakt. Av små valg, igjen og igjen. Et bibelvers før dagen begynner. En bønn i bilen. Noen stille minutter uten skjerm og støy. Et spørsmål til Gud. En ærlig tanke. For kutter jeg ledningen til kilden, forsvinner kontakten. Dette skriver jeg minst like mye til meg selv som til deg. For jeg kjenner hvor lett det er å fylle dagene med alt mulig annet. Arbeid, oppgaver, telefonen, underholdning, praktiske ting. Plutselig har jeg tid til mye, men lite tid til Gud. Jesus sier: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,33).

Det er et valg. Ikke nødvendigvis et dramatisk valg én gang for alle, men et lite valg hver dag: Hvem søker jeg? Hva fyller jeg meg med? Hvor henter jeg retning? Tenk om du bare spiste på lørdager. Et stort og godt måltid én gang i uka ville ikke ha vært nok. Kroppen trenger næring jevnlig. Kanskje troen vår gjør det også. Og om kontakten allerede føles brutt, er ikke historien slutt. Jesus fortalte om sønnen som dro hjemmefra og til slutt vendte tilbake. Faren ventet ikke kjølig i døra. Han løp sønnen i møte. Slik er Gud. Så sett noe annet på pause iblant. Skru av lyden. Finn et sted og en tid. Åpne Bibelen. Be, selv om du ikke vet helt hva du skal si. Søk Gud. Ikke klipp kontakten!

Silja er leder for Hope Channel Norge

SILJA LEKNES

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Av Silja Leknes

Har du lyst til å lese Bibelen sammen med noen, eller trenger du litt hjelp til å komme i gang? Da kan du finne serien «Bibelen bok for bok» på Hope Channel Norges YouTube-kanal ”Hvem er Gud?”. Du finner Bibelen gratis på nett, men har du mulighet, kjøp deg gjerne en ny med oppdatert språk fra Norsk Bokforlag. Ikke vær redd for å bruke den. Noter. Understrek. Les. Hva er vel vakrere enn en utslitt Bibel?

Adventnytt 10-2026

5

Nyheter

Ny menighet i Kongsvinger innviet

Av Anita Martin Sabbaten 5. september var en helt spesiell dag for gruppen i Kongsvinger. Etter flere år med bønn, vennskap, måltider, bibelstudier, samtaler og små trossteg ble menighetsplanten i Kongsvinger offisielt organisert som en Syvendedags Adventistmenighet. Claes Lundström og Simon Martin ledet organiserings- og innvielsesgudstjenesten. Simon og jeg flyttet til Kongsvinger i 2018. Simon reiste mye i forbindelse med arbeidet sitt for divisjonen, og nærmeste menighet for meg var Jessheim, over en times kjøring unna. Gradvis begynte vi å stille oss selv et enkelt spørsmål: Hva kan vi gjøre for å skape et adventistfellesskap i Kongsvinger? Senere oppdaget vi at andre hadde bedt om det. Rolf Kvinge, en tidligere unionsleder i Norge, hadde bedt om at det en dag måtte bli en adventistmenighet i Kongsvinger. Den gangen hadde vi ingen anelse om at vi skulle få bli en del av svaret på den bønnen. Litt etter litt virket det som om Gud førte mennesker inn på vår vei. Kort tid etter at vi hadde flyttet til Kongsvinger, fortalte pastor David Havstein oss at han hadde forrettet i en begravelse, i Kongsvinger, for en adventistfamilie fra Rwanda. Vi tok kontakt med familien, og ble kjent med Sam Muhire, en av sønnene i familien. På et besøk i Jessheim menighet

6

møtte jeg Nicole Oostveen, en adventist fra Nederland som hadde flyttet til Norge med familien sin og bodde i nærheten av Kongsvinger. Hun var også interessert i å være med på å bygge opp noe i Kongsvinger. Sam og Nicole ble derfor en del av kjernegruppen helt fra starten. De første samlingene hadde vi hjemme hos oss. Det var ingen kirkebygning, ikke noe formelt program og absolutt ingen stor forsamling. Vi studerte Bibelen, ba, snakket sammen og spiste sammen. Disse første årene var spennende, men menighetsplanting har også sine utfordringer. Noen ganger kom det bare noen få mennesker. Det var sabbater da vi lurte på om gruppen noen gang ville utvikle seg til noe mer varig. Folk flyttet, livssituasjoner endret seg, og mye av ansvaret hvilte ofte på svært få personer. Det kunne være vanskelig å holde fremdriften oppe når alle hadde arbeid, familieforpliktelser og travle liv. Men, så kom det øyeblikk hvor man plutselig innså at noe gradvis var i ferd med å skje. Vennskap ble knyttet. Mennesker begynte å bry seg om hverandre. Nye familier kom i kontakt med gruppen. Adventistkirken i Norge ble involvert, og pastor Simon Levi Wilting arbeidet med prosjektet i ett år. Vi begynte å ha en offentlig sabbatssamling én gang i måneden i Kongsvinger, og gradvis ble gruppen mer etablert. Etter hvert som flere familier og barn

kom til, ble samlingene mer kreative og familieorienterte. Vi tilbrakte også tid sammen utenom sabbatsgudstjenestene: på turer, sykkel- og båtturer, på fotballbanen, på padelbanen, pizza- og brettspillkvelder, feiringer og familieleir. Alle disse aktivitetene var en viktig del av det å bygge et fellesskap. Menighetsplanting handler ikke bare om å etablere en gudstjeneste; det handler om å bygge relasjoner og skape et sted hvor mennesker kjenner at de hører til. En annen del av reisen var å se hvordan gruppen har blitt stadig mer internasjonal. Mennesker fra ulike nasjonaliteter og bakgrunner har funnet et hjem i gruppen. Det har ført med seg noen utfordringer knyttet til språk og kultur, men det har også beriket fellesskapet i stor grad. De to-tre siste årene har flere adventister gjort gruppen til sitt åndelige hjem og bidratt med sine gaver og sitt lederskap. Vi har også hatt gleden av å se tre mennesker bli døpt. Sabbaten da menigheten ble organisert, så jeg meg rundt i rommet, og det var vanskelig å ikke tenke tilbake på de aller første samlingene hjemme i stua vår. Det som begynte med noen få mennesker rundt et bord, har nå blitt en organisert Syvendedags Adventistmenighet som møtes hver sabbat i Kongsvinger. Menighetsplantingen har minnet meg om at Gud ofte arbeider gjennom helt vanlige ting: en invitasjon, et måltid, en samtale, et åpent hjem, noen som er villige til å ta ansvar, og mennesker som ganske enkelt fortsetter å møte opp. Forrige sabbat var derfor ikke bare en feiring av at Kongsvinger ble en organisert menighet. Det var en feiring av hva Gud kan gjøre når mennesker er villige til å ta små trossteg sammen. Og dette er ikke slutten på historien. Det finnes fortsatt mennesker i Kongsvinger som trenger vennskap, håp og Jesu kjærlighet. Det finnes mennesker som vil bli Jesu disipler, og liv som skal berøres. Som Paulus skriver i Filipperne 1,6: «Han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.» Gud har begynt en god gjerning i Kongsvinger, og jeg føler meg svært privilegert som har fått være en del av reisen.

Adventnytt 10-2026

Nyheter

Steinras mot Adventistkirken i Mandal

Dåp på Speiderleiren Av Simen Trolsrud / Foto: Daniel Reiley

Av Dan Viggo Jensen Mellom torsdag morgen og fredag ettermiddag 30. august løsnet store steinmasser fra fjellet bak og over Adventistkirken i Mandal. Flere av steinene veide godt over tre tonn, og i tillegg fulgte det med store mengder løs masse. Alt som lå i veien, ble knust. Steinmassene traff kirkesalen foran på høyre side og førte til betydelige skader på tak og vegg i dette området. En stein på godt over 100 kilo rullet helt inn til nattverdbordet midt i kirken. Ellers lå det rasmasser, rester av den knuste veggen og vindusglass utover gulvet. Menigheten hadde allerede planlagt årets utesabbat 1. august (alltid populært og samler mange), og vi har derfor hatt mulighet til å omorganisere oss mens vi venter på å få vite når kirken igjen er trygg å bruke. Fjellet bak kirken er svært bratt, og det er bare omtrent én meter mellom kirkeveggen og fjellet. Vi tror at en del større steinmasser bak kirken må sikres før vi igjen kan ha offisielle samlinger der. Geolog er på vei for å undersøke området. Sabbaten før raset hadde vi mange sommergjester på besøk, og søndagen før var det bryllup med nesten fullsatt kirke. Onsdag var en av forstanderne i kirken, og da var det ingen tegn til skader. Robotstøvsugeren startet som vanlig og var ferdig torsdag morgen. Den rakk å kjøre tilbake på plass før raset gikk. Fredag ettermiddag var et av medlemmene en tur innom kirken, og da ble skadene oppdaget. Deretter gikk det slag i slag med varsling av nødetatene og kommunen. Ved vanlig skade er egenandelen hos KNIF Forsikring 50 000 kroner. Ved naturskade er egenandelen 8 000 kroner. Vi er svært takknemlige for at ingen var i kirken da raset gikk, og at det bare oppsto materielle skader. Arbeidet med å rydde opp etter raset er allerede i gang. Det vil trolig ta lang tid før vi igjen kan bruke kirkesalen, men vi håper at festsalen snart kan tas i bruk til menighetens samlinger. I mellomtiden har Adventistkirken i Kristiansand åpnet dørene for oss, og vi møtes også privat.

Adventnytt 10-2026

På speiderleiren på Nordtangen leirsted den 25. juli i sommer tok William Hagen valget om å følge Jesus. William har ikke vokst opp i en kristen familie, men har etter flere år på Engesvea og Tyrifjord videregående skole (hvor han nå går tredje året), blitt kjent med Jesus. Det har vært min glede å ha William i bibelgruppe mens han bodde i Lillehammer, samt å møte ham for samtaler når han har vært hjemme fra TVS. Det var stor glede på speiderleiren for alle som ble vitne til William sitt eksempel om å gå ned i dåpens vann. William ble tatt opp som medlem i Lillehammer menighet sabbaten 22. august.

7

Nyheter

Sabbatsskole­avdelingen og dens ressurser Av Vidar Hovden

S

abbatsskolen, eller søndagsskolen for voksne som jeg bruker å si til mine ikke-adventist venner, er en av de tingene som gjør meg stolt over å være adventist. I Adventistkirken i Norge har vi en egen avdeling for dette arbeidet, og jeg er heldig å få lede ut. Denne avdelingen stiller med ressurser for å ha bibelstudier, eller sabbatsskole, i lokale menigheter. For det første oversetter og tilrettelegger vi et bibelstudie-hefte vi får fra Adventistkirkens verdensmenighet. Heftet kalles for «BIBELSTUDIER». De fleste adventister kjenner godt til dette heftet som kommer ut hvert kvartal. Man henvender seg til Norsk Bokforlag for abonnement og kjøp. Men dette heftet er også tilgjengelig på denne mobilvennlige nettsiden: www.bibelstudiet.no På denne nettsiden får man også ukens bibelstudium lest opp for blinde/svaksynte. Eller for dem som vil gå tur med hunden eller vaske opp mens man hører på teksten. Trenger man bibelstudieheftet på andre språk, er appen «Sabbath School» (Android/iOS) nyttig. De siste årene har sabbatsskoleavdelingen også gitt ut et mer skandinavisk tilpasset bibelstudieopplegg, «BIBELSAMTALEN»,

basert på samme tema og et utvalg av bibeltekstene i «standardheftet». Bibeltekstene er lengre, forklarende tekst er kortere, og spørsmålene er åpnere – de har ikke nødvendigvis en fasit. Fram til 31.des 2025 ble dette opplegget utgitt som eget hefte. Nå finnes det bare på www.bibelsamtalen.no For den som leder ut ukentlige bibelstudiegrupper, har vi Facebook-siden «BIBELSTUDIELEDEREN»: https://www.facebook.com/groups/221198201791009/ Der kan man spørre spørsmål eller dele ressurser og tanker med andre om ukens bibelstudium. Jeg holder også seminarer i kirker rundt omkring med inspirasjon og informasjon om hvordan lede ut i livsnære bibelgrupper. Kommer du deg ikke til en lokal kirke, har vi et tilbud til deg også. Hver uke finnes en online-bibelstudiegruppe som går gjennom «sabbatsskoleleksa» sammen. Du finner den her: https://www.adventist.no/r/var-tro/on-demand/digitale-moter/ Alt sammen er samlet på den eneste nettadressen du trenger å huske: www.sabbatsskolen.no

En skolestart i tjenestens tegn Av Jan Kenneth Deacon, Rektor, Østmarka skole Skoleåret ved Østmarka skole er godt i gang, og vi har startet året med et særlig fokus på verdien tjeneste. Tjeneste handler om å se andre, bidra og bruke det vi har fått til å gjøre en forskjell for mennesker rundt oss. Det er en verdi som passer godt til starten på et nytt skoleår – for et godt skolemiljø skapes når vi ikke bare tenker på oss selv, men også på hvordan vi kan være til hjelp og glede for andre. Som en del av skolestarten, tok vi med oss alle elevene ut i Østmarka. På tvers av trinn ble elevene satt sammen i grupper og gjennomførte en turløype med ulike poster. På postene skulle de løse oppgaver

8

sammen, der samarbeid, kreativitet og evnen til å hjelpe hverandre var viktig. På den måten fikk elevene ikke bare høre om hva tjeneste betyr, men også erfare det i praksis ved å lytte til hverandre, bidra med det de kunne og hjelpe hverandre frem mot et felles mål. Det ble en tur preget av godt samarbeid, latter og stor begeistring. Også i skolehverdagen er vi godt i gang. I friminuttene er det lek og moro, mens klasserommene fylles med faglig arbeid, nysgjerrighet og meningsfylte aktiviteter. Det er nettopp i alle disse små og store møtene i hverdagen at tjeneste kan få en konkret betydning – når vi ser hverandre, inkluderer, hjelper og bidrar til at andre får det godt. Vi håper derfor at tjeneste skal bli mer enn et ord vi snakker om, men noe vi får øye på og praktiserer i møte med

hverandre gjennom hele skoleåret. Som kristen skole ønsker vi også å løfte blikket. Jesus viste gjennom sitt liv at tjeneste ikke først og fremst handler om å få noe tilbake, men om å gi av seg selv for andre. Vi ønsker å lære elevene at det gode vi gjør for mennesker rundt oss, har verdi her og nå, men også i et evighetsperspektiv. Når vi tjener andre, får vi være med på noe som er større enn oss selv – å tjene Gud gjennom å tjene våre medmennesker. Vi gleder oss til fortsettelsen av skoleåret og er spente på hva det vil bringe. Vi tror vi sammen vil oppleve at små og store handlinger i tjeneste for hverandre kan gjøre skolen til et enda bedre sted å være, både for våre 85 elever og de ansatte som hver dag gjør sitt ytterste for at alle skal trives.

Adventnytt 10-2026

Hope Channel

Hope Channel Norge

Av Silja Leknes

F

or noen år siden var Hope Channel Norge først og fremst satellitt-TV og nettside. Men verden forandrer seg. Mennesker søker ikke lenger etter tro på samme måte som før. I dag skjer mange av de store spørsmålene på telefonen. På YouTube. I podkaster. Gjerne med telefonen i hånda en sen kveld på sofaen. YouTube er den mest brukte tjenesten for videoinnhold i Norge. Og hver eneste dag søker mennesker etter ting som: Hvem er Gud? Hva skjer etter døden? Hvordan finne fred? Hvorfor finnes lidelse? Hva sier Bibelen egentlig? Det betyr at misjonsmarken ikke bare er ute på gaten lenger. Den er også digital. Og derfor ønsker vi i Hope Channel Norge å være til stede akkurat der. Det siste året har vi jobbet mye med strategi og retning. Og vi har innsett at vi som en liten avdeling må være tydelige på våre prioritering og satsninger. Spisse ressursene. Prioritere noen målgrupper. Ikke fordi noen er viktigere enn andre, eller at vårt innhold kan settes pris på av flere, men fordi vi ønsker å være relevante

Adventnytt 10-2026

og forståelige for mennesker i Norge som ennå ikke kjenner Gud. Derfor bygger vi nå tre YouTube-kanaler: • Hvem er Gud? for unge voksne som søker mening og tro • Midt i Alt for familier som ønsker håp og gode verdier i hverdagen • og Hopey for barn og familier Målet er ikke bare å lage videoer. Målet er å bygge broer. Fra spørsmål til tro. Fra skjerm til fellesskap. Fra nysgjerrighet til Jesus. Vi ønsker ikke bare at mennesker skal finne en video. Vi ønsker at de skal finne Gud. Og på sikt også finne et fellesskap. En menighet. Mennesker som ser dem. For digital misjon kan åpne døren. Men kirken, du og jeg, må fortsatt ha åpne armer og åpne hjerter. Og vi har allerede sett små glimt av hva dette kan bli. En enkel liten Hopey-video om Magnhild og hesten Bella, med et budskap om å ha Jesus som forbilde, har blitt sett nesten 30 000 ganger på YouTube. Ved Guds hjelp skal vi invitere flere til å bli med som disipler. Det er veldig spennende å starte opp prosjekter som disse kanalene. Vi er også

utrolig takknemlige for at TED nå har valgt å støtte dette arbeidet økonomisk med en større engangssum, slik at vi kan bygge kanalene videre de neste to årene. Men dette er ikke bare Hope Channels prosjekt. Det er kirkens prosjekt. For hva skjer når «Markus», som begynte med å søke etter videoer om tro, plutselig kommer inn kirkedøra til din menighet? Ser vi ham? Har vi tid til «Mia» på jobben som begynner å stille spørsmål om Bibelen? Følger du Podcaster som hun trenger å høre? Digital misjon fungerer best når den kobles med ekte mennesker. Så vi har lyst å be dere om tre ting: • Be for prosjektene våre • Vit hva vi lager, så dere kan like, kommentere og dele det videre • Og vær åpne for menneskene Gud sender vår vei For i dag kan en personlig deling faktisk være misjon. Et klikk kan bli starten på en trosreise. Og en YouTube-video kan bli det første lille steget mot et personlig forhold til Jesus. Jeremia 29 bekrefter: «Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.»

9

Teologi

Foto: iStock / Jag_CZ

Teologi i lungene Hva en flytur kan lære oss om tilbedelse. Av Markis Zarate

D

et er en spesiell lyd som oppstår i 36 000 fot. Det er ikke lyden av motor­ene, eller flyvertinnen som opplyser om drikkeutdeling. Heller ikke barnet tre rader bak som tilsynelatende har bestemt seg for at dette er et utmerket tidspunkt for å uttrykke følelsene sine høyt. Det er lyden som oppstår når et fly plutselig faller – den typen fall som minner passasjerene om at de faktisk befinner seg i et metallrør i luften, og at de stoler på fysikk og en fremmed. Det er et gisp. Ikke ett gisp. Alles gisp. Synkronisert, ufrivillig, felles. Man presses ned i setene, sikkerhetsbeltene strammes til, som om en tomme nylon er det eneste som står mellom deg og evigheten. Du legger merke til mannen omtrent tre seter lenger fremme som ikke har mistet fokuset på filmen han ser på. Du misliker ham. Noen prøver å drikke opp en Sprite-boks Kvinnen bak deg ber så høyt at det virker som om hun tror Gud kanskje er litt tunghørt. Og så, stillhet. Plutselig kommer luften tilbake. Det utpustet – uplanlagt, improvisert, fra hvert bryst i kabinen samtidig – er, vil jeg påstå, en av de mest oppriktige tilbedelseshandlingene de fleste av oss noensinne vil ta del i. VANSKELIG TILBEDELSE Kristne har et komplisert forhold til tilbedelse. Vi har gjort tilbedelse til en stilkrig. Salmer mot ditt favorittband eller din favorittartist, orgel mot et Nord-keyboard, tre akkorder mot fire. Vi har gjort det til

10

en prestasjonsmåling (var det bra?) og et forbrukerprodukt (berørte det meg?). Vi har satt av 10 minutter til det (kanskje 20, avhengig av menigheten din), merket det med et varemerke, dempet lyset og koblet det til høyttalere som koster mer enn de fleste folks biler.

Tilbedelse er altså, i sin kjerne, å gi tilbake det Gud først ga. Et eller annet sted i alt dette har vi glemt hva ordet betyr. Det hebraiske schachah: å bøye seg, å kaste seg ned. Det greske proskuneó: å gå i retning av, å kysse føttene til. Begge bildene er kroppslige. Begge bildene krever at du er et sted, foran noen. Tilbedelse er i sin kjerne ikke en følelse du skaper. Det er en holdning du inntar foran en tilstedeværelse du anerkjenner som større enn deg selv. Noe som bringer oss tilbake til gispet. Da flyet stupte, var det ikke en eneste person som bestemte seg for å gripe tak i armlenet. Ikke en eneste person valgte å puste ut i kor. Kroppen reagerte ganske enkelt på virkeligheten. Den erkjente noe sant: vi har ikke kontroll; vi holdes fast av noe som ligger utenfor oss. Den reagerte uten først å rådføre seg med hjernen. Det, vil jeg påstå, ligger nærmere det tilbedelse alltid var ment å være. I Simply Christian: Why Christianity Makes Sense argumenterer N. T. Wright for at tilbedelse ikke er et religiøst tillegg til menneskelivet; snarere er det menneskets

kall. Vi ble skapt som Guds avbildninger: skapninger hvis eneste formål er å speile Skaperen tilbake til skapelsen og skapelsen tilbake til Skaperen. Tilbedelse er ikke det du gjør i kirken. Tilbedelse er det du er – eller det du ble skapt til å være. Første Mosebok viser til lungene. Gud formet mennesket av støv og bøyde seg deretter ned og pustet inn i neseborene våre. Det hebraiske ordet er nashamah: pust, ånd, den livgivende essensen. Du eksisterer fordi Gud pustet ut inn i deg. Menneskets første handling var å trekke pusten inn. Et inntak av guddommelig pust. Tilbedelse er altså, i sin kjerne, å gi tilbake det Gud først ga. Pusten som er din, var allerede hans. Jeg vet dette på en måte jeg en gang valgte å ikke vite det. ERFARING I 2012 var jeg 16 år gammel og lå i en sykehusseng med diagnosen pneumothorax – en kollapset lunge. Tre morgener på rad blåste legene den opp igjen. Tre morgener på rad kollapset den. Jeg hadde allerede gått gjennom testikkelkreft i begynnelsen av året. Jeg hadde allerede sett beste­ foreldrene mine gå bort i løpet av de foregående månedene. Det virket utrolig grusomt at jeg også måtte tåle at en lege sto ved fotenden av sengen min og fortalte meg at lungene mine var for svake, at jeg måtte avlyse sommerturnéen jeg hadde planlagt, og at sang kanskje ikke lenger var noe kroppen min kunne tåle. En sykepleier fortalte meg stille etterpå at hvis jeg hadde gjennomført turneen, gått om bord i et fly og nådd en høyde på 10 000 fot, ville jeg ikke ha overlevd. Mens jeg lå i den sykehussengen, et

Adventnytt 10-2026

Teologi

sted mellom sinne og sorg og den spesielle utmattelsen som preger en som har håpet for lenge, hørte jeg noe. Ikke hørbart. Men tydelig. «Jeg skal være den som fyller lungene dine. Vil du gi det pusten tilbake til meg? Jeg har ikke glemt planene og gavene jeg har lagt i deg.» Jeg må være forsiktig her, for jeg er klar over at historier som denne, kan bli til en slags åndelig oppvisning. Et dramatisk vitnesbyrd for den som forteller til å virke utvalgt, og den som lytter til å føle seg alminnelig. Det er ikke det dette handler om. Det jeg vet, er at jeg forlot det sykehuset, og lungene mine har ikke sviktet meg siden. Jeg har stått på scener foran mennesker fra ulike trossamfunn, i mange forskjellige land, og ført dem inn i Guds nærvær med den pusten jeg fikk beskjed om at jeg kanskje aldri ville få igjen. Hver tone jeg synger er teknisk sett et mirakel, noe som betyr at hver tone er tilbedelse, fordi jeg gir tilbake det som ble gitt meg. Jeg har ingen annen måte å tenke på det . Dette er det den tidlige kirken forsto, men som vi for det meste har glemt: de sang. Kolosserne 3,16 oppfordrer: «La Kristi ord bo rikelig i dere, så dere kan undervise og formane hverandre i all visdom, mens dere synger salmer, hymner og åndelige sanger.» Disse tidlige menighetene sang sin teologi før de systematiserte den. Læren deres begynte ikke i forelesningssaler. Den begynte i sang, i et rom, i samlet pust. De hadde teologi i lungene. FELLES PUST Dette er det jeg blir stadig mer overbevist om at vi hungrer etter: ikke bedre produksjon, ikke mer innhold, ikke en tilbedelsesopplevelse som konkurrerer med det du kan sette sammen på en Spotify-spilleliste. Vi hungrer etter et fellesskap der medlemmene har levd seg så dypt inn i Jesu historie at den strømmer ut av dem – i måten de sitter sammen med de sørgende på, i måten de deler det de har på, i måten de synger på de tunge dagene – ikke fordi de har lyst til det, men fordi sangen har blitt deres pust. Gudstjenesten gjør dette. Når det gjøres over tid, sammen, med hensikt, dyrker det sjelens jord. Det former oss til mennesker som ligner den vi synger til. Det er disippel­skap gjennom pusten. De første kristnes lære begynte ikke i forelesningssaler. Den begynte i sang, i et rom, i samlet pust. Spørsmålet det er verdt å tenke over, er ikke om gudstjenesten din var god. Det

Adventnytt 10-2026

er: Hvem er vi i ferd med å bli? Hva former samlingen oss til? Forming skjer alltid. Det eneste spørsmålet er retningen. Jeg har ofte tenkt på den flyreisen fra Los Angeles til Orlando. Ikke så mye på turbulensen, men snarere på utpustet. Øyeblikket da flyet fant balansen, og alle fremmede i det metallrøret slapp ut pusten samtidig. Ingen planla det. Ingen ledet det. Vi ga ganske enkelt, alle på en gang, fra oss luften vi hadde holdt inne. I et kort øyeblikk var vi ett legeme. Det er et bilde på hva kirken kan være. Et fellesskap av mennesker som sammen har opplevd nok sorg, nok tvil og nok nåde. Når øyeblikket krever det, vet de hvordan de skal puste i samklang, og de har øvd på denne holdningen så mange ganger at den ikke bare er blitt en annen natur, men den første. Vi venter på Kristi gjenkomst. Gudstjenesten gjør oss til mennesker som vil kjenne ham igjen når han kommer, fordi

vi har øvd oss på holdningen til gjenkjennelse hver gang vi samles. Som det står i Kolosserbrevet 3,16 (NRSV): «La Kristi ord bo i dere i all sin rikdom.» La det trenge inn i lungene dine. La hvert åndedrag du tar være svaret på det spørsmålet Gud alltid stiller: Vil du gi det tilbake til meg? _______________ Artikkelen ble først publisert i Adventist Today. MARKIS ZARATE er lovsangsleder, kreativ kunstner og singersongwriter fra Orlando i Florida. Markis er kjent for sin autentiske tilnærming til lovsang og sin lidenskap for å fortelle historier gjennom kunst og musikk.

Tyrifjord barne- og ungdomsskole søker etter ny rektor Tyrifjord barne- og ungdomsskole ligger idyllisk til ved Tyrifjorden. Skolen har 75 elever og drives i nært samarbeid med Adventistkirken Tyrifjord og Hønefoss og ønsker å gi utdanning i et trygt og åpent kristent miljø. Vårt motto er: mening, mestring og muligheter Vi søker en ny rektor som • tilhører Syvendedags Adventistkirken (SDA) og kan identifisere seg med, samt fremme, skolens målsetting og kristne verdigrunnlag med profesjonalitet og troverdighet • har erfaring, og gjerne utdanning, innen skoleledelse • har pedagogisk kompetanse og arbeidserfaring fra grunnskole • er en tydelig, positiv og engasjert leder • vil ha et engasjement for både lærerkollegiet, elever, foreldre og eiermenighetene • har evne til å skape et positivt samarbeids- og læringsmiljø der trygghet og engasjement står i fokus • arbeider strukturert, systematisk og kvalitetsbevisst • har god digital kompetanse

Vi tilbyr • en meningsfull lederstilling i en skole med et tydelig verdigrunnlag • et nært og inkluderende skolemiljø • mulighet til å forme skolens videre utvikling • lønn og arbeidsvilkår etter avtale Viktig informasjon Personlig egnethet vil bli tillagt vekt. Aktuelle kandidater vil bli invitert til intervju. Før tiltredelse må politiattest fremlegges. Skolestyret kan vurdere andre kandidater enn de som søker. Søknadsfrist: Snarest Tiltredelse etter avtale

Søknaden med kopi av vitnemål og attester sendes til: Tyrifjord barne- og ungdomsskole v/ rektor tlf. 97778524 / 32160052; e-post: rektor@tyrifjordskole.no

11

Muligheter som får vokse

Utdanning bygger livsgrunnlag og sterkere samfunn Av Gry Haugen, ADRA Norge

I

november markeres tverrkirkelig «Global Uke mot moderne slaveri» i menigheter over hele landet. Global uke setter igjen søkelys på moderne slaveri, en virkelighet som fortsatt rammer millioner av mennesker. Når vi snakker om moderne slaveri, tenker mange på tvangsarbeid, menneske­ handel eller grov utnyttelse i land langt borte. Sårbarheten som gjør mennesker utsatt for slike overgrep begynner ofte med noe så grunnleggende som mangel på skolegang. For ADRA handler kampen mot slaveri om barns og unges muligheter for utdanning. Skolegang gir barn og unge større mulighet til å forstå sine rettigheter, ta egne valg og bygge en framtid der de kan forsørge seg selv. Utdanning styrker enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn. Når barn får gå på skole, reduseres risikoen for barnearbeid, tvangsekteskap og utnyttelse.

Dette kjenner vi igjen fra årets Hjelpeaksjonshistorie om Lengitu. Da Lengitu var 12 år gammel, ble hun kidnappet og tvunget inn i et ekteskap. I to år levde hun hos en fremmed familie uten mulighet til å bestemme over sitt eget liv. Hun mistet friheten, tryggheten og muligheten til å gå på skole. Historien hennes viser hvordan moderne former for slaveri og utnyttelse kan handle om kontroll over menneskers liv, kropp og framtid. Lengitu fikk etter hvert mulighet til å ta livet sitt tilbake. Dette inspirerer ADRA i arbeidet for at flere barn og unge skal få den samme muligheten til å forme sin egen framtid.

SE HJELPEAKSJONSFILMEN HER

Hjelp til flomrammede i Nepal Store flommer har rammet flere distrikter i Nepal og tvunget tusenvis av mennesker på flukt. Hus er ødelagt, veier er vasket bort, og mange familier mangler tilgang til rent vann, mat og helsehjelp. ADRA er til stede i tre av de hardest rammede distriktene og deler ut nødhjelp til familier som har mistet det meste. Hjelpepakkene inneholder mat, utstyr til midlertidige bosteder, kjøkkenutstyr, vannrenseløsninger og medisinske forsyninger. Mange av de som har måttet forlate hjemmene sine, bor nå i overfylte evakueringssentre. Når mange mennesker samles på begrenset plass og

12

tilgangen på rent vann er dårlig, øker risikoen for sykdomsutbrudd. Kolera er en av sykdommene som fryktes aller mest.

Adventnytt 10-2026

HJELPEAKSJON 2026 gir

selv mennesker verktøy til å klare seg g nnin i livet. Når ungdom får utda et som leder til arbeid, mat på bord og ilier fam rkes og inntekt, påvi lokalsamfunn.

SLIK BLIR DU MED:

AVipps: #3030 eller til lokalt ADR navn eller n nummer (søk stedsnav på menighet + ADRA) Aksjonskonto: 3000.30.31000

For å forebygge smitte har ADRA samarbeidet tett med nepalske myndigheter for å få fram koleravaksiner til de mest utsatte områdene. Vaksinene ble først fraktet over land gjennom Nuwakot. Derfra ble de flydd inn til isolerte lokalsamfunn i Rasuwa ved hjelp av droner, fordi jordras, ødelagte broer og stengte veier gjorde vanlig transport umulig. Gjennom hele transporten ble vaksinene oppbevart ved riktig temperatur for å sikre at de kunne brukes når de kom fram. Selv om den akutte nødhjelpsfasen fortsatt pågår, ser ADRA allerede framover. Organisasjonen planlegger neste fase av arbeidet, som skal hjelpe lokalsamfunnene med å komme på fote igjen. Dette omfatter støtte til helse, matforsyning, kontantstøtte til familier, vann- og sanitærløsninger, beskyttelse av utsatte grupper og psykososial oppfølging.

Vi er kalt til å se mennesker som andre overser. Bibelen er gjennomsyret av Guds omsorg for dem som blir undertrykket, utnyttet eller fratatt sin stemme. Jesus møtte mennesker med verdighet og utfordret strukturer som holdt dem nede. Kallet praktiseres i dag - når vi kjenner våre lokalsamfunn og ser og viser omsorg overfor mennesker i sårbare situasjoner. Vi kan ikke være passive tilskuere når mennesker, vår neste, rammes av urett. Adventistkirken har alltid hatt en sosial dimensjon i seg. Vi driver skoler, helsearbeid og utviklingsarbeid fordi menneskers livssituasjon betyr noe for Gud. Når vi engasjerer oss mot fattigdom, utnyttelse og urett, handler det ikke om politiske trender. Det er fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde og har ukrenkelig verdi. FRA KUNNSKAP TIL HANDLING Global Uke utfordrer oss til å gå fra å vite - til å handle. Vi vet at barn fortsatt fratas retten til skolegang. Vi vet at jenter tvinges inn i ekteskap. Vi vet at millioner av mennesker arbeider under forhold ingen av oss ville akseptert for våre egne familier. Utdanning er en vei til frihet for mange mennesker. For mange kan det være forskjellen mellom et liv styrt av andre og et liv de selv får forme. «Alle mennesker er skapt i Guds bilde og utstyrt med evner som ligner på Skaperens evner – personlighet og evne til å tenke og handle. Sann utdanning vil utvikle denne kraften og lære de unge å bli tenkende mennesker og ikke slike som kopierer andres tanker.» Ellen White, Utdanning for livet, s. 11.

Våk derfor! – Matteus 24, 42 Jesu ord om omsorg for de undertrykte står fast. Troen utfordrer oss til å møte mennesker i nød med konkret kjærlighet og ansvar. Vi kan ikke snu oss bort når mennesker lider, men vi må være årvåkne og villige. Som kristne er vi kalt til å se uretten rundt oss, motarbeide like­gyldighet og handle for frihet, rettferdighet og menneskeverd.

ADRAs innsats i Nepal • • • •

Nødhjelp i tre flomrammede dist rikter Utdeling av mat, huslyutstyr, kjøk kenpakker og medisinske forsyninger Vannrenseløsninger for å forebygg e sykdom Støtte til transport av koleravaksin er til isolerte områder

Adventnytt 10-2026

Yrkesutdanning, bedre jordbruksmetoder og tiltak som gir familier inntekt, er en viktig del av ADRAs arbeid i Etiopia.

13

Refleksjon

Nåde uten grense

Av Johnas. K. Singo

G

uds nåde er en av de mest sentrale og samtidig mest dyptgripende realitetene i den kristne tro. Den beskrives som ufortjent, grenseløs og livsforvandlende – en kraft som ikke bare møter mennesker der de er, men som også gir nytt håp, ny retning og indre fornyelse. Nåden er ikke et abstrakt begrep, men en levende virkelighet som griper inn i konkrete liv og skaper reell forandring. UFORTJENT OG GRENSELØS NÅDE Nåden er ufortjent fordi den ikke kan kjøpes, fortjenes eller oppnås gjennom menneskelig innsats. Den gis fritt, uavhengig av bakgrunn, prestasjoner eller tidligere feiltrinn. Nettopp dette gjør nåden radikal: Den bryter med menneskelige forestillinger om rettferdighet basert på gjengjeldelse og erstatter dem med en kjærlighet som er betingelsesløs og inkluderende. Samtidig er Guds nåde grenseløs. Den strekker seg lenger enn det vi selv oppfatter som mulig, og overvinner både skyld, skam og frykt. Ingen situasjon er for mørk, og ingen historie for komplisert, til

14

å falle utenfor nådens rekkevidde. Som lys som bryter gjennom tunge skyer, trenger nåden seg frem også der håpløsheten synes å dominere. EN NÅDE SOM FORVANDLER LIV Det er nettopp denne nåden som har kraft til å forvandle liv og hjerter. Forvandlingen skjer ikke alltid momentant eller dramatisk, men ofte gjennom en gradvis indre prosess der mennesker opplever helbredelse, forsoning og ny mening. Når nåden får rom, endres perspektiver: relasjoner gjenopprettes, selvbildet helbredes, og troen på fremtiden styrkes. I en tid preget av prestasjonspress, uro og fragmenterte fellesskap, fremstår Guds nåde som et sterkt motbilde – en invitasjon til hvile, trygghet og ekte forvandling. Den minner oss om at menneskets verdi ikke først og fremst ligger i hva vi gjør, men i hvem vi er. NÅDE I PRAKSIS: SAUL, JONATAN OG MEFIBOSJET Et sterkt og konkret bilde på nådens vesen finner vi i Bibelens fortelling om Saul, Jonatan og Mefibosjet. Saul var Israels første konge, og hans sønn Jonatan hadde

et nært vennskap med David – et vennskap preget av troskap og en dyp pakt. Denne pakten skulle få avgjørende betydning også etter Jonatans død. Mefibosjet, Jonatans sønn, fremstår som den siste gjenlevende representanten for Sauls kongehus. Han lever i skjul, preget av tap, frykt og fysisk lammelse. 2.Samuel 4,4. I datidens politiske virkelighet var slike arvinger en potensiell trussel og ofte fjernet for å sikre stabilitet. Alt tilsier derfor at Mefibosjet burde frykte Davids reaksjon. Likevel er det nettopp her nåden bryter inn. David velger å handle på en helt annen måte enn forventet. I stedet for å se Mefibosjet som en risiko, ser han ham gjennom pakten han hadde inngått med Jonatan. Han lar seg ikke styre av politiske hensyn, men av troskap til et løfte og et hjerte formet av Guds nåde. GUDS INITIATIV OG FULL GJENOPPRETTELSE Dette leder oss til et avgjørende poeng: Nåden starter ikke hos den utsatte, men hos kongen. David tar selv initiativet og spør aktivt etter om det finnes noen igjen av Sauls hus som han kan vise miskunn

Adventnytt 10-2026

Foto: iStock / Wirestock

Basert på 2. Samuelsbok 9. (Bibel 2011)

Helsespalten

SVAKHET, SKAM OG IDENTITET Fortellingen berører også dypt menneskelige erfaringer av svakhet, skam og identitet. Mefibosjets lammelse gjorde ham sosialt sårbar i et samfunn der verdi ble målt gjennom styrke og selvstendighet. Over tid ble begrensningene ikke bare noe han bar utenpå, men noe som formet selvbildet hans. Han omtaler seg selv som «en død hund» – et sterkt uttrykk for indre skam og mindreverd. Slik illustrerer fortellingen hvordan skam reduserer mennesker til deres svakheter og lar disse definere identiteten. Men Guds nåde møter dette med et helt annet blikk. David adresserer ikke Mefibosjets svakhet, men navnet hans. Han gir ikke merkelapper, men gjenoppretter verdighet. Nåden avkler skammens språk og gir en ny identitet basert på relasjon og løfte. GUD KALLER OSS VED NAVN Dette blir særlig tydelig når vi merker oss kontrasten mellom hvordan Siba omtaler Mefibosjet – som en invalid, en som ikke kan gå – og hvordan David omtaler ham: ved navn. Gud kaller oss ikke ved våre svakheter, våre titler eller samfunnets hierarkier. Han kaller oss ved navn. For meg er Mefibosjets historie også personlig. Jeg er ellevte ut av tolv søsken i en familie fra Afrika. Min bror Kristoffer var lam og måtte leve med mange nedsettende betegnelser: skrøpelig, svak, han som ikke kan se ordentlig. Etter en barndomsulykke mistet han synet på det ene øyet i tillegg til medfødt lammelse. En dag, i en samtale etter vår mors bortgang, spurte han meg: «Johnas, vet du hva jeg gleder meg til? Når Jesus gir meg en kropp uten disse svakhetene. Da skal jeg ha navnet mitt skrevet på pannen. Ingen skal kalle meg svak, haltende eller andre nedsettende betegnelser» Det er nåde. NÅDE SOM LIVSGRUNNLAG Ved kongens bord kunne ingen se Mefibosjets svake føtter. Det var overkroppen man så – et menneske i fellesskap med kongen. Slik dekker nåden også våre gamle sår. Fokus flyttes fra det som mangler, til det Gud gir. Jesus på korset ropte ut: Det er full brakt! Guds nåde bryter gjennom utseende, status, rikdom, fattigdom, skam og frykt. Når vi lever av nåde, trenger vi ikke lenger forsvare vår verdi. Nåden bærer oss i fortidens tap, i nåtidens sårbarhet og inn i en fremtid med håp i Jesus Kristus. Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesusgjennom alle slekter og evigheter! Amen (Ef 3,20-21 BS 2011) Derfor er nåden ikke svakhet, men styrke. Den er ufortjent, grenseløs, initiert av Gud og ment å være selve fundamentet for livet. Og nettopp derfor forblir Guds nåde en transformativ kraft som fortsatt endrer liv og hjerter.

Blikket som leger Av Linn Helene Stølen, avdelingsleder Helse- og miljøavdelingen Et gudsbilde som har gjort stort inntrykk på meg det siste året, kommer til uttrykk i følgende forståelse av synd og frelse: «Synden er et sår, noe som påkaller Kristi legende blikk. Så ‘medisinsk’ tenkte man i den tidlige østkirken om fall, frelse og forløsning», skriver Peter Halldorf i Magasinet STREK (1). Halldorf forteller videre at denne forståelsen er tydeligst artikulert i øst, der «synden ikke ses som et regelbrudd eller et overtramp som det må utmåles en passende straff for, snarere som et sår som påkaller behandling av en ‘god lege’.» «Å bli frelst er følgelig å bli frisk», påpeker Halldorf. Og legemidlet, det er i «møtet med noen som ved å meditere over ‘de hellige skriftene’, inkarnerer dem i et blikk som aldri forakter eller fordømmer, men likevel vekker den anger som er første steg mot helbredelse.» Å forstå det å bli frelst som å bli frisk, har også rot i det greske ordet sozo: «Det greske ordet ‘sozo’ brukes over hundre ganger i Det nye testamentet og er et altomfattende uttrykk for frelse. Men begrepet handler om mer enn tilgivelse for synd – det omfatter også helbredelse, utfrielse, helhet og frihet. Sozo innebærer også å bli reddet fra lidelse, fare og undergang, for å bli fullt ut gjenopprettet til helse og liv. Det beskriver selve kjernen i hva det vil si å blomstre og ha det godt.» (2) I Joh 10,10 sier Jesus: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv i overflod.» Og Johannes starter det tredje brevet sitt med denne hilsenen til vennen Gaius: «Min kjære, jeg ønsker at du på alle vis får ha det godt, like godt som du har det åndelig.» Vi har en Gud som ønsker at vi skal ha det godt og trives. Hva gjør det med ditt gudsbilde å se Gud med det legende blikket som aldri forakter? Kilder: Foto: iStock / demaerre

mot. Mefibosjet søker ikke kongen – kongen søker Mefibosjet. Slik speiler Davids handling Guds måte å handle på. Når Mefibosjet møter David, forventer han dom. I stedet møter han ord som avvæpner frykten og gir trygghet. Nåden stopper ikke ved midlertidig beskyttelse, men fører til full gjenopprettelse. Mefibosjet får tilbake sin arv, sin verdighet og sin plass i fellesskapet. Han får sitte ved kongens bord – et kraftfullt symbol på tilhørighet, identitet og ære.

1) Peter Halldorf. Blikket som aldri forakter, Magasinet STREK nr. 1 2023. 2) https://aacc.net/recent-research/so-so-or-sozo/

Johnas K. Singo er forstander i Tønsberg menighet

Adventnytt 10-2026

15

Historie

Vi minnes

Illustrasjon: iStock / lavendertime

Svanur Birgir Gudsteinsson ble født på Vestmannaeyjar, en liten øy på Island, 09.06.36 i en søskenflokk på ni, en familie preget av fellesskap, sang og musikk – verdier han bar med seg livet ut. Birgir var et talent på idrettsbanen, men da troen kalte ham til å følge Jesus, prioriterte han menighetslivet og tjenesten for andre. Livet førte ham til Hliðardalsskóli, der han både var med å bygge skolen, arbeidet som lærer og møtte sin første kone, Didda. Sammen fikk de fire døtre, Rosmary, Alfa, Birgitta og Silja. Birgir var en usedvanlig handle­ kraftig og arbeidsom mann: Da han studerte i England, sang han i kor og kvartett. Hjemme på Island kombinerte han lærergjerningen med egen bedrift og menighets­ arbeid. Som far var han varm, leken og trygg, alltid med et smil på lur. Da vulkanutbruddet rammet Vestmannaeyjar i 1973, var det Birgirs rolige lederskap som trygt loset familien over til fastlandet. I 1979 flyttet familien til Lillehammer. Tiden i Norge bød på en ny start og krevende år, særlig da Didda ble alvorlig syk og gikk bort. Gleden vendte tilbake da Birgir møtte Sigrun. De fikk mange gode, kjærlige år sammen på Lillehammer. I verkstedet sitt i underetasjen tryllet han frem de vakreste ting i tre, stein og perler – kunstverk som ble spredt som gaver til venner og familie over hele verden. De siste årene ble preget av sykdom, men Birgir beholdt sitt lune vesen helt til han, omgitt av håpet og troen som bar ham gjennom hele livet, sovnet stille og rolig inn tirsdag 21. juli. Bisettelsen fant sted fra Adventistkirken på Lillehammer 8. august der undertegnede talte om håpet i Jesus Kristus og gleden over løftene han har gitt om at han snart vil komme tilbake for å hente dem som har overgitt seg til han. Vi lyser fred over Svanur Birgir Gudsteinssons minne. Tore Wollan

16

Mary Valen døde 31. mai 2026 på Mosserødhjemmet i Sandefjord, 96 år gammel. Mary ble født i 1929, og hun hadde sin oppvekst i Drammen sammen med sin mor og sin søster. 14 år gammel ble hun døpt av pastor Stinesen. I 1952 giftet hun seg med dirigent Sverre Valen, og sammen flyttet de til Sandefjord. Mary utdannet seg til sang­ pedagog og hadde individuell sang­undervisning med alle kormedlemmer. Hennes bidrag til korenes kvalitet og klang skal ikke undervurderes. Sammen med Sverre formet hun sang- og musikklivet til over 8000 barn, unge og voksne i kor som Sandefjord Jentekor, Valens Solistensemble, Valenkoret og Adventsangerne. Med sin lune væremåte så hun det enkelte mennesket og ga mange unge en trygg ballast for livet. Det er utallige tilbakemeldinger på hvor avgjørende tiden og undervisningen med Mary var for den enkeltes personlige utvikling. Mary var alltid engasjert i menigheten, med sang og musikk, og bl.a. som menighetssøster og medlem av menighetsstyret. Mary fikk 70 lykkelige år sammen med sin elskede Sverre. Som Mary nylig uttrykte det: - Helt siden vi møttes har jeg vært forelsket i Sverre. Hun var et familiemenneske med et uvanlig nært forhold til barnebarna. De siste 3 årene var Mary alene på Mosserødhjemmet. Hun etterlater seg sin datter Anne, svigersønn Arne, 2 barnebarn og 4 oldebarn. Begravelsen fant sted i Sandefjord kirke 12. juni hvor undertegnede forrettet. Anne og barnebarna, Ingvild og Vanja, delte sine minner med de fremmøtte, og et lokalt kor med mange tidligere medlemmer fra Sandefjord jentekor, sang. Vi lyser fred over Marys gode minne og ser frem til oppstandelsen og det store Halleluja-koret i himmelen. Reimar Vetne

Solbjørg Kristoffersen ble født i Berle på Bremangerlandet den 24. februar 1927. Hun var nest eldst i en søskenflokk på seks i et trygt og godt hjem. Da hun var fire år, fikk hun kusma og ble døv etter øre­ betennelsen. Til tross for mang­ lende spesialundervisning klarte hun å følge med på skolen. Hun var skoleflink og ønsket å bli sykepleier, men fikk ikke startet utdannelsen på grunn av døvheten. Derfor bestemte hun seg for å bli skredder. På 1970-tallet fikk hun jobb som håndarbeidslærer ved Berle skole. I 1957 giftet hun seg med Rudolf. Ole ble født i 1959, huset sto ferdig i 1963, men brant før innflytting – så de fikk bygget nytt. Anne ble født i 1966. I begynnelsen av 1990 årene, fikk hun øynene opp for sabbaten som hviledag. En natt ble hun oppmerksom på en fremmed mann som stod inne på soveværelset. Han så på henne og sa med tydelig stemme: «Den syvende dag er sabbat for Herren din Gud.» Kort tid etter besøkte hun presten og ville vite hvilken dag som var sabbat. «Lørdag», var svaret. Da ville Solbjørg vite hvorfor man ikke helligholdt lørdag. Presten svarte at sabbaten ble satt til side for jødene. Men Solbjørg var skeptisk til at Gud bare brydde seg om jødene. Senere på året fant hun tilbud om flere bibelkurs fra NBI. Solbjørg meldte seg på kurset: «Hva Jesus sa.» Der fikk hun kjennskap til hva Jesus hadde å si om sabbaten og de ti bud. I bibelens 4. bud kjente hun igjen setningen hun hadde hørt den fremmede mannen si på soveværelset. Den 6. mars 1993 ble Solbjørg døpt og opptatt i Eidså SDA menighet. Rudolf døde i 2013, og livet ble tyngre, men barnebarn og oldebarn var et stort lyspunkt. Solbjørg flyttet inn på Haugetun i 2018 og senere til sykehjemmet i Kalvåg. Hun døde 19. april 2026, og i begravelsen var kirken på Berle fullsatt. Stedets prest forrettet ved begravelsen. Vi lyser fred over Solbjørg Kristoffersens gode minne. Sven A.Gustavsen

Adventnytt 10-2026

Menighetsliv

Reidar Reierson ble født i Mandal den 21. mai 1932, og mandalitt forble han hele livet, både i dialekt og i sitt hjerte. Da han sovnet stille inn den 25.08.26, var han mer enn klar for å ta farvel. Reidar vokste opp sammen med sin bror, Tor Gunnstein, i et godt kristent og samfunnsengasjert hjem hos Tora og Eivind Reierson. Faren drev bokhandel, og bøker hadde naturlig nok en sentral plass i familiens liv. Han utdannet seg til lærer, men var også på Vejlefjord og tok bibelfag. Så han begynte sin gjerning som prøve­predikant i Tromsø og på Melbu. Men det ble skolen som ble Reidars karriere. Han har vært lærer og rektor på menighetsskolen i Bergen, og var første rektor på Engesvea skole på Lillehammer. Han var også i Trondheim og flere år på offentlig skole på Jæren. Da var han også med på å bygge opp skolen i Sandnes. Han var også skolesekretær i en periode. Han traff sin kone, Inger, gjennom sin svigerinne Jorunn. De giftet seg i 1959. Familien vokste da Sissel kom i 61, Kari i 64 og Marit i 67. De har alltid hatt et gjestfritt hjem, og mange er det som har besøkt dem. Reidar var sterkt engasjert i menighetene der de har bodd, ofte som forstander. Han var også en inspirerende taler. Reidar brant for det han trodde på og forsvarte det gjerne hvis det ble diskusjon. Han hadde temperament og kunne komme sterkt ut, men det var litt «opp som en bjørn og ned som en fell.» Han var ikke langsint. Som far og som lærer, var han leken og kreativ, en dyktig tegner og historieforteller. Både barn og barnebarn har fått gleden av det. Som pensjonist engasjerte Reidar seg i Frivilligsentralen og var med på matutdeling til de eldre og syke til han var langt opp i 80-årene. Reidar har satt dype spor etter seg, og kirken i Hønefoss var fullsatt da han ble begravet den 4. september. Vi lyser fred over Reidars gode minne. Atle Haugen

Adventnytt 10-2026

Egil Hilmar Thorvaldsen ble født 12. desember 1942 på Berg skole. De første leveårene var preget av etterkrigstidens vanskelige kår, noe Egil møtte med utholdenhet, viljekraft og arbeidsvilje. Han gjennomførte folkeskolen og Otto Treider Handelsskole parallelt med forskjellige strøjobber. Som 14-åring dro han til sjøs, hvorpå han etter tre års sammenhengende reise mønstret av som matros. Mens han gikk på Styrmannsskolen i 20-årene, gikk han noen ganger ned på Kaffestova i Oslo sentrum, og det var der Egil traff Lena, og de forlovet seg i 1964. De giftet seg 17. august 1968. Ikke lenge etter ble sønnen Stig født, og de flyttet fra Strømmen til Kristinsvei på Tveita, hvor de har bodd siden. Egil fikk jobb som innkjøpssjef i Rederiet Lorentzens i 1973 & Siw og Unn-Helen ble født mens han jobbet der. På 80-tallet hadde Rederiet Helge R. Myhre, behov for Egils kompetanse innen skipsfart, og han fikk jobb som innkjøpssjef. Rundt denne tiden ble Egil interessert i det åndelige, og han begynte å stille spørsmål om Gud, troen og meningen med livet. Han begynte å studere Bibelen og søkte i den etter svar på de spørsmålene han hadde. Dette førte til at Egil tok voksendåp i Ulsrud menighet 16. januar 1990. Egil blir av sine nærmeste beskrevet som omsorgsfull, gavmild og skøyeraktig. En som alltid stilte opp for sin familie. Han var dyktig til å bygge ting med hendene sine, han arbeidet med omtanke og stolthet. Foruten å skape minner med familien, var slektsforskning og kulturbevaring på Lovund noe Egil satte pris på. De siste årene ble Egils helse svekket, men han var med godt mot. Lena gjorde det hun kunne for at hverdagen skulle bli så enkel og god som mulig for ham. Dette var han veldig takknemlig for. Den 3. august sovnet Egil stille og fredfullt inn med familien rundt seg. Vi lyser fred over Egils gode minne. Simon Levi Lie-Wilting, pastor i Adventistkirken Ulsrud

r e r e l u t a r g i V 95

Olav Malvin Hjortland Tyrifjord menighet, 25. oktober Karin Marie Thoresen Mjøndalen menighet, 4. november

85

Arnljot Bjørn Tuxen Thingvoll Strømmen menighet, 12. oktober Anne-Lise Goodwin Sarpsborg menighet, 1. november

80

Per Karsten Signebøen Tyrifjord menighet, 23. oktober Karl Johan Bergland Lillehammer menighet, 24. oktober Solbjørg Ragnhild Hansen-Luke Tyrifjord menighet, 8. november

75

Marit Gudevold Sjøvold Fredrikstad menighet, 27. oktober Kjersti Sadler Namdal menighet, 4. november Inger Simonsen Martinussen Harstad menighet, 4. november

70

Hilde Andvik Eidså menighet, 13. oktober Anne Grethe Stinessen Steinsvåg Mjøndalen menighet, 16. oktober Bodil Hennie Kulsås Mysen menighet, 20. oktober Katya Høgstad Sauherad menighet, 5. november Gro Gøytil Grenland menighet, 7. november Heidi Sundland Strømmen menighet, 7. november

17

NYHETER! N Y! Stenoy Stephenson

N Y!

Gud ER der! En sykehusprests fortellinger om helbredelse, gjenopprettelse og forvandling Når sykdom rammer og vissheten forsvinner, havner folk ofte i livets tomrom – de øyeblikkene der medisinen når sine grenser, svarene ikke strekker til, og håpet føles skjørt. Dette er 25 sanne historier fra omsorgens frontlinje ved Sydney Adventist Hospital, der pasienter, pårørende og ansatte møter Gud på uventede måter. Hver historie ledsages av en tankevekkende refleksjon som gir oppmuntring til dem som tjener andre i krevende miljøer med stort press. Sammen vitner de om en barmhjertig Gud som møter mennesker i deres dypeste nød – og gir trøst, håp og, til tider, bemerkelsesverdig helbredelse – nettopp i de tomrommene der Han trengs mest. Kr 249

Jacob Vium-Olesen

Mine første skritt i Bibelen m/håndtak Denne boken passer for de minste barna, som ikke bare tar sine første fysiske skritt, men som også oppdager mange andre spennende «første skritt» i livet. Boken inspirerer de minste til å utforske, lære og ta sine egne første, modige skritt i tro. Kr 169

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-641-3 185 SIDER • VARENR. 3562

KARTONERT • ISBN: 978-82-7007-636-9 32 SIDER • VARENR: 3563

Tips til inspirerende litteratur i bønneuken Bønnesvar

Kr 199

200 SIDER • VARENR. 3459

Bli i lyset

Kr 149

130 SIDER • VARENR. 3511

100 kreative bønneideer

Kr 199

180 SIDER • VARENR. 3423

Hold forbindelsen

Den radikale bønnen

Kr 149

Kr 99

114 SIDER • VARENR. 3488

Med ånd og kraft

Kr 249

180 SIDER • VARENR. 3539

94 SIDER • VARENR. 3414

Hvorfor vi ber

Kr 249

254 SIDER • VARENR. 3553

Radikal beskyttelse

Kr 99

97 SIDER • VARENR. 3421

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon). Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

September 2026

TURDAG Body & Brain har vært fast innslag ved skolestart i flere år. Dette skoleåret gjorde vi noe annet: 1. studiespes. dro på tur til Lushaugen på Gran, 1.+2. helsefag dro til speiderhuset her på Røyse. 1.+2. elektro dro til Ringeriksbadet, 2. studiespes. dro på kanotur, 3. studiespes. dro på turer i nærmiljøet, og 3. påbygg gikk Lillerøyse rundt og spiste skolefrokost etterpå. Vi har fått referat fra noen av aktivitetene:

3STA:

Første skoleuken var godt i gang, og alle klassene hadde en organisert tur i slutten av uken. Klassen vår var delt i grupper for å gå på en selvorganisert tur. Turdagen var en kombinasjon med noen gymoppgaver og refleksjon over turen. Den skulle være bærekraftig og trygg i form av sporløs adferd og god planlegging av turen, riktige klær for årstiden osv. Vi skulle tenke over egeninnsatsen i gruppen under turen og hvordan en slik tur bidrar til å fremme helsen din både fysisk og psykisk. Vår gruppe gikk i Røyse­ området. Andre grupper gikk til Kongens utsikt, noen gikk til Gyrihaugen. Turen ga oss en mulighet til å bli kjent med klassekameratene våre på en måte vi ikke så lett får til kun i et klasserom. Ved å ha en rolig start før den den regelmessige skoledagen tar til, fikk vi elevene sosialisert utenom skolen. Med et nytt skoleår med nye elever var en slik tur særlig nyttig. Slik som alle andre sosiale aktiviteter som foregår på TVS, var turdagen en mulighet til å bli bedre kjent og styrke båndet mellom klassekameratene våre. Lidia Bredesen

2STA:

Den første uka, fredag etter sommerferien fikk vi i klassen en hyggelig og annerledes start på det nye skoleåret. Vi dro på kanotur på Tyrifjorden, hvor vi padlet rundt Frognøya og stoppet på et fint sted for å ta en pause. Da vi kom i land, koste vi oss med kanelboller og hadde det sosialt sammen. Det ble mye latter og god stemning, og turen ga oss en fin mulighet til å bli enda bedre kjent med hverandre etter sommerferien. Etter pausen fortsatte vi padlingen rundt øya før turen gikk tilbake mot Tyrifjordstranden. Selv om vi ble litt slitne av padlingen, var alle enige om at det hadde vært en utrolig morsom opplevelse. Kanoturen ble en fin start på andre året på videregående, og det var ekstra hyggelig å kunne oppleve en slik dag sammen med klassen. Leona Tejome og Fortunate Ambayo

1STA OG 1STB:

Fredag 21. august dro hele skolen på tur. 1STA og 1STB fikk gå sammen opp til Lushaugen, en kommunetopp på grensa mellom Gran og Hurdal. Dagen begynte med en times busstur. Da vi kom fram, hadde Michael, vår felles geografilærer, forberedt noen oppgaver. Vi fikk øve på å lese kart, måle ekte avstand basert på kartets målestokk og telle høydemeter. Det var god øvelse og en gøyal oppgave. Turen tok oss først langs en grusvei og så inn på en skogssti omkranset av blåbærtuer. Jeg må innrømme at hendene mine var blå da jeg nådde toppen, men ikke bare av blåbær. Vi fant også krekling, tyttebær, skrubbær, blokke­­bær og til og med en enslig bringebærbusk. Da vi nådde toppen, klatret vi opp i et tårn som står der, og da var det jammen deilig å sette seg på benkene der oppe, spise nistematen og nyte utsikten. Dessverre brukte vi lenger tid enn planlagt på å gå opp, så nedover ble det ikke plukket like mange bær, og det bar av sted i minibussene i håp om å rekke middag på TVS. Alt i alt var det en fin tur med herlig vær og en god mulighet til å bli bedre kjent på tvers av klassene, så vel som å friske opp kartferdighetene våre. Kaia Harral

September 2026

ADRA-AKSJONEN PÅ TVS Det aller mest nærliggende etter ADRA-aksjonen er å gi uttrykk for hvor stort det er å se hvor mange ansatte og frivillige som virkelig setter av egen tid og egne penger i form av å stille seg selv, bil og drivstoff til rådighet, og gir oss mulighet til å kunne arrangere innsamlingsaksjonen – hvert år! Det er sagt så mange ganger at det etter hvert kan høres ut som en floskel, men det endrer ikke det faktum at uten all frivillig innsats, hadde ikke dette vært gjennomførbart. Så også i år. I skrivende stund har TVS hatt dør-til-dør aksjonen og sponsorløp. Dør-til -dør aksjonen innkasserte snaue 82.000,- kr. I dag har vi hatt sponsorløpet. Alltid like morsomt! God stemning med full musikk på anlegget og publikum som kan å heie folk frem i løypen! Innsatsen er individuell, noen løper andre går, noen skal perse fjorårets antall runder eller ha flere enn kompisene, andre tar det som en tur. Vi hadde også med voksne deltakere fra lærerstaben og ADRA. Veldig gøy at så mange stilte opp! Hvor mange runder som ble løpt varierte veldig, men de høyeste antallene jeg vet pr. nå var Philip Solomon med 25 runder og Abel Kajija med 24! Nå gjenstår arbeidsdagen i november før det endelige resultatet kan gis. I fjor ble det 407.000,-. Klarer vi enda bedre i år, tro?! Kirsten Robertsen

Velkommen til REAL LEVELUP på TVS 23.-25. oktober! Til alle dere i videregående skole og 10. trinn i hele landet! Sammenkomsten skulle skifte navn fra LevelUp til Real. Men noen ganger kjennes de gamle ordningene bedre enn nye. Så LevelUp er tilbake! Det blir en helg full av fellesskap, utfordringer og overraskelser. Her venter spennende aktiviteter, fine premier og en unik mulighet til å styrke både ditt forhold til Jesus og vennskapet med de andre deltakerne. Gjennom hele helgen blir du med på engasjerende oppgaver og morsomme utfordringer som løses sammen med laget ditt. Målet er ikke bare å vinne, men å skape gode opplevelser, bygge relasjoner og oppdage hva det betyr å leve et ekte liv med Jesus – sammen med andre. Programmet starter fredag fra kl. 17 og avsluttes søndag etter middag (som er kl. 13). Gå inn på www.sabu.no og les/meld deg på til en helg sammen med gamle og nye venner og bli med på en opplevelse du ikke vil glemme!

HVA GJØR DE ALLE SAMMEN? Lurer du på hva internatelevene på TVS driver med på fritiden? Blir ettermiddagene og kveldene lange, tro? Kjeder de seg? Kanskje, kanskje ikke? Det er helt individuelt og opp til den enkelte. Men utvalget av organiserte aktiviteter bør det ikke være noe å si på. Her er høstens og årets «meny», og det kan ennå komme flere tilbud. Se her: Mandager kan man velge

mellom fotballtrening, strikke- og heklegruppe og bibelgruppe.

Tirsdager er det kunstgruppe,

volleyballtrening for jenter og for gutter. Én tirsdag i måneden er det speidermøte.

Onsdager øver koret «Sananina»,

bakegruppen kokkelerer i jentenes tekjøkken, bokklubben møtes, og det spilles en del fotballkamper og volleyballkamper denne dagen i løpet av høsten.

Annenhver torsdag møtes

sjakklubben like etter skoletid. Der finner man unge, ikke fullt så unge og elever. Noen torsdager kommer det til å bli fotballtrening, og volleyball gutter og jenter har hver sin trening torsdag. I tillegg kan man annenhver torsdag lære koreansk, og annenhver danse zumba! Så har vi Friship som er fast innslag på fredager, fast sabbatsprogram lørdag morgen, hyggekveld med variert program lørdag kveld, og én søndag i måneden er det speidermøte.

Som om dette ikke er nok, er det mulighet for å spille og synge i lovsangskor og -band, vi har tilbud om dåpsklasse, og er i gang med å få organisert Dungeons & Dragons for dem som vil være med. I tillegg kommer de mer spontane aktivitetene som bading i Tyrifjorden året rundt, turer, bålbrenning, kinokveld i internatene, disc golf i vår egen bane og mye mer. Å ja – og lekser! Bak alle aktivitetene står volontørene våre og en gruppe frivillige entusiaster. Lærere tar av sin egen fritid for å gi elevene tilbud som bibelstudier, sjakk og Dungeons & Dragons. Andre frivillige er til stede og bistår med ekspertise i fotball, kor og i strikkegruppen. Elever har tatt på seg ansvar for å videreføre volleyballtilbudet, og volontørene stiller bortimot fulltallige opp i de andre aktivitetene. Vi føler oss velsignet med så mange positive mennesker rundt oss. Kirsten Robertsen

September 2026

SOMMERJOBB Når vi møtes igjen etter sommerferien, er det alltid like spennende å høre hva de forskjellige elevene har fylt tiden med. Mange har jobbet noen uker. To av dem fant vi presentert på forsiden av Hole menighetsblad i vår, de hadde sommerjobb som guider i Bønsnes kirke. Et historisk, lite praktbygg her på Røyse, en vakker liten steinkirke som det virkelig er verdt å besøke. Hvordan var det å jobbe der, og hvem kom på besøk? Vi fikk en prat med Thorsten Lien og Astrid Fausk, begge i 3STB, og de har noen fine uker å se tilbake på: – Vi hadde denne jobben i fjor også, og trivdes så godt at vi søkte om å ha den i år igjen. Vi jobbet begge i juli og delte på arbeidsdagene sånn at det alltid var én til stede. Bønsnes kirke var åpen kl. 11 – 15 hver dag alle dager. Vi gikk gjerne bort til de besøkende og begynte å snakke med dem, og så utviklet omvisningen eller spørsmålene seg derfra. Men mest kom gjestene bort til oss av seg selv. Det var mange type turister som stakk innom. Flest nordmenn, men også en del tyskere og nederlendere. Tidligere år har Pilgrimsleden gått forbi Bønsnes kirke. Nå er den lagt om sånn at turen om kirken er blitt en avstikker. Dermed kom det ikke så mange besøkende i år som i fjor. Men det var likevel nok til at vi hadde nok å gjøre. Og var det stille en dag, hadde vi som oppgave å male gjerdet rundt kirken. – Vi tenker at man ikke kan unngå å bli historieinteressert i denne jobben, spesielt lokalhistorie. Men man må ikke vite alt på forhånd, heller! Kjennskapen til Bønsnes kirke fikk vi

Skoleåret er kommet godt i gang, og på TVS er vi utrolig glade for alle våre 174 elever. Det er 24 flere enn budsjettert. Veksten kommer først og fremst på internatet, som i år har 92 elever, mer enn 20 flere enn i fjor. Tjue elever er kanskje ikke så mange, men det betyr mye for miljøet på skolen. Det er 20 flere å glede seg sammen med. Det merker jeg når jeg sitter på kontoret utover ettermiddagene og kveldene. Det er flere glade stemmer og mer liv i gangene. Kjøkkenet merker det også. Det må bakes flere brød, kuttes mer salat og kokes flere poteter. Vi måtte sette inn flere stoler i aulaen før skolestart, kjøpe inn ekstra møbler til internatet og finne plass til flere elever i skoletimene, på gudstjenester, Friship og alle de andre fritidsaktivitetene. Skolestarten i år har også vært preget av sorg. Dagen vi fikk beskjed om kong Haralds bortgang, samlet vi skolen til en minnestund. Vi så bilder fra livet hans, og

gjennom en grunnopplæring i Hole menighet. Mye har vi også lært av turistene, det er mange som vet mye om kirkehistorie, arkitektur, tidsepoker og stil. Én forklarte for eksempel hvem de forskjellige personene på altertavlen er, og hvorfor de er plassert sånn. Hun visste hvem de var ut ifra hvordan de sto og hva de hadde på seg. Da oppdaget vi guider også evangelistene over sakristiet. Og ved siden av dem er symbolene på de forskjellige evangelistene; Matteus engel, Johannes ørn, Lukas okse, Markus løven. De samme figurene finnes også på prekestolen. Vi trivdes veldig godt i jobben: blide mennesker, gode samtaler, spennende med all kunnskapen som ble utvekslet, og rolige, vakre omgivelser på arbeidsplassen. Vi synes vi har hatt en drømmejobb og anbefaler jobben til andre. Bønsnes kirke brukes til alt den dag i dag, bortsett fra begravelser. Hvis du ikke har vært innom og sett deg om der før, er det en perle du ikke bør gå glipp av neste gang du er på Røyse. Kanskje du attpåtil er heldig og får omvisning av to blide guider når du kommer innom? Takk for praten, Astrid og Thorsten! Kirsten Robertsen

ungdomspastoren leste bibelvers og ba. Vi tente lys, hadde ett minutts stillhet og sang Fedrelandssalmen. Det var en verdig stund der vi fikk stoppe opp og minnes en konge som har betydd mye for landet vårt gjennom mange år. Kong Haralds bortgang gjorde oss usikre på om vi skulle gjennomføre ADRA-dagene som planlagt. Vi vurderte det nøye fram og tilbake, men landet på at vi ønsket å gjennomføre. I september hadde vi derfor ADRA-dager hvor elevene fikk vise nestekjærlighet i praksis gjennom bøsseinnsamling og sponsorløp. At vi har flere elever på skolen i år enn i fjor gjør at vi håper på å slå fjorårets innsamlingsresultat, men det viktigste er noe annet; at vi får praktisk erfaring med å gjøre noe godt for andre. Når vi er mange som bidrar sammen, kan vi utgjøre en forskjell, både for hverandre og for mennesker langt utenfor skolens område. Og hvis noen lurte: vi fikk ingen negative tilbakemeldinger på at vi samlet inn penger mens det var landesorg.

Rektors hjørne

Nina Myrdal, rektor

BØNNEUKEN 2026

Innledning

N

år verdensmenigheten går inn i årets bønneuke, er det ikke tid for å sette ned farten. Tvert imot: Vi retter oss opp på nytt. Vi prioriterer det som bærer oss, og det som sender oss ut. På tvers av kontinenter og kulturer vender vi tilbake til grunnmuren som definerer oss, og oppdraget som driver oss. Temaet «Forankret i Bibelen, fokusert på oppdraget» er ikke bare en Erton C. Köhler formulering for en kort periode – det er identiteten til et folk som lever i en profetisk tid. Å være forankret i Bibelen er å stå der Kristus står. «Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet» (Joh 17,17). Skriften forankrer overbevisningen når mange stemmer kjemper om oppmerksomheten. Den holder troen stødig når usikkerheten truer. Den former karakteren og renser motivasjonen. En kirke som er rotfestet i Ordet, driver ikke av gårde med trender eller gir etter for forvirring. Den lytter først til himmelen. Den kneler før den taler. Men forankring fører også til bevegelse. Å ha fokus på oppdraget er å omfavne grunnen til at vi finnes. «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Kirken ble aldri kalt til å ha det bekvemt – den fikk i oppdrag å forkynne håp. Der det finnes barrierer, trengs bøyde knær. Bønn åpner veier ingen strategi alene kan sikre. Der det finnes mennesker, finnes det et kall. Hver by, hvert språk og hvert nabolag er en invitasjon til å tjene og vitne. Bønnen gir kraft til dette alvoret. Evangeliets framgang begynner ikke med ressurser, men med overgivelse. Før programmene legges, må hjertene innvies. Før planene kunngjøres, må forbønnen stige. Historien viser at når Guds folk ber, skyter misjonen fart. Ånden gir kraft, dører åpnes, og motet vokser. Denne bønneuka er derfor ikke en pause – den er en forberedelse. Det er en tilbakevending til kilden til kraft og klarhet. Verden trenger ikke en distrahert kirke; den trenger en trofast kirke – dypt forankret og med vid rekkevidde. Må bønnene våre denne uka styrke grunnvollen og utvide blikket vårt, helt til alle har hørt evangeliet og Kristus kommer tilbake i herlighet. Maran ata! (Vår Herre kommer!) Erton C. Köhler President for Syvendedags Adventistenes Generalkonferanse

Adventnytt 10-2026

F Ø R S T E S A B B AT Forankret i Bibelen

24

S Ø N DAG Det er ikke nok å lese Bibelen

26

M A N DAG Budskapet verden fortsatt trenger

28

T I R S DAG Lære med et ansikt

30

O N S DAG Åndens egentlige arbeid

32

TO R S DAG Ikke bare pastorens oppgave

34

F R E DAG På grensen til Kanaan

36

A N D R E S A B B AT Til han kommer

38

B A R N A S B Ø N N E­U K E­L E S N I N G E R

40

Foto: Pearl / Lightstock

Refleksjon

Den viktigste bidragsyteren til tekstene for bønneuka er Shawn Boonstra, assisterende redaktør i Adventist Review. Han vokste opp i British Columbia i Canada, ble adventist som ung voksen og begynte kort tid etter å undervise i Bibelen. Det utviklet seg til flere tiår med pastor­ arbeid, offentlig evangelisering og formidling gjennom mediekanaler. Sammen med kona Jean, har Boonstra vært med på å bidra til at titusenvis er blitt døpt. Tidligere har han vært taler og leder for både It Is Written i Canada og It Is Written International, og fra 2013 til 2025 var han taler og leder for Voice of Prophecy, med publikum over hele verden.

23

FØRSTE SABBAT

Forankret i Bibelen

F

«

Foto: Dangben / iStock / Getty Images Plus / Getty Images

orankret i Bibelen, fokusert på oppdraget» er mer enn et slagord. Det er kompasset som styrer adventbevegelsen i en avgjørende tid. Mens verden driver på et hav av skiftende overbevisninger, kan den verdensomspennende restmenigheten bare stå støtt når den er forankret i den evige grunnvollen: Guds ord. Vi lever i en urolig verden. Grenser flyttes, sannheter får nye navn, og verdier mister feste. Tvil regner ned uten stans, «ettersannhet» flommer over milliarder av skjermer, og relativisme blåser opp til orkaner av likegyldighet. Midt i dette raset av usikkerhet melder spørsmålet seg: Finnes det noe som ikke endrer seg? Finnes det en grunnmur som står trygt? Jesus svarer krystallklart. I Matteus 7,24–27 forteller han om to som bygger – én klok og én uforstandig. Begge bygger. Begge møter storm. Men bare én blir stående. Hva er forskjellen? Grunnmuren. Den ene bygger på fjell, den andre på sand. I grunnteksten er ordet for «fjell» petra, som betyr en fast, dyp og urokkelig masse. Slik er grunnvollen for Guds folk: Guds levende og evige

24

ord. I 2 Tim 3,16–17 står det at Ordet er «innblåst av Gud», og kan undervise, rettlede, gjenreise og utruste hvert menneske til all god gjerning. Bibelen er med andre ord ikke bare én bok blant mange – den er evighetens grunnmur. Huset kan være vakkert, utformingen dristig og interiøret moderne – ja, det kan se imponerende ut. Men står det på sand, vil det falle. Bare de som bygger på det som ikke kan flyttes, blir stående. Og i vår tid finnes det bare én urokkelig grunnmur: Guds ord. ORDET ER INSPIRERT I 2 Tim 3,16 skriver Paulus: «Hele Skriften er innblåst av Gud.» Ordet i grunnteksten, theopneustos, betyr bokstavelig «Gud-pustet». Det gir et sterkt bilde og fører oss tilbake til skapelsen: Den samme Gud som blåste liv i Adam, blåser nå sannhet inn i Skriftens sider. Bibelen er ikke bare en bok skrevet av mennesker; den er himmelens pust uttrykt i menneskespråk. Det er ikke en ren

Vår urokkelige grunnmur ERTON C. KÖHLER

diktering av guddommelig makt, men Guds åndedrag formidlet gjennom menneskelige ord. Denne inspirasjonen er ikke bare poetisk, og den er ikke delvis – den er hel. Ordet ble formet av Ånden, åpenbart av Gud, skrevet av innviede mennesker og bevart gjennom århundrer – i tro og ofte med store ofre. Ellen White skriver: «Gud bryr seg om oss som tenkende mennesker, og han har gitt oss sitt Ord som en lykt for vår fot og et lys på vår sti.» Også i en tid med kulturelt mørke og ideologiske stormer skinner Guds ord fortsatt klart og gir retning. I dag kommer det stadig flere stemmer gjennom alle kanaler – eksperter, algoritmer og trender – men ingen bærer den eviges autoritet. Derfor trenger ikke Bibelen å «oppdateres»; den må tas i bruk. Den skal ikke tolkes på nytt for å tilfredsstille kulturen, men forkynnes med tydelighet for å forandre mennesker. En rapport fra organisasjonen Open Doors i 2023 viste at mer enn 360 millioner kristne møter alvorlig

Adventnytt 10-2026

Bønneukelesninger

Når alt rundt oss skjelver, står det fast. Når ideologier skifter, står det fast. Når strukturer faller, består det.

ORDET ER TILSTREKKELIG Verset etter, 2 Tim 3,17, slår fast at Ordet gjør Guds menneske «fullt utrustet til all god gjerning». Ordet artios kan oversettes med hel, skikket, fullt forberedt. Bibelen er med andre ord tilstrekkelig i seg selv. Den trenger ingen tillegg, ingen pynt. Den former karakter, leder til frelse og bærer oppdraget. Gjennom historien har religiøse bevegelser gått på grunn fordi de forlot Skriften. Andre vendte seg mot menneskelige tradisjoner, mystiske syner og teologiske moteretninger. Men troskap mot Bibelen har alltid vært aksen i ekte kristendom – og i endetiden vil det ikke være annerledes. Ellen White skriver: «Hadde mennesker vært villige til å ta imot den sannheten som Skriften så tydelig framholder om menneskets natur og de dødes tilstand, ville de i spiritismens påstander og manifestasjoner ha sett Satans virksomhet med kraft, tegn og løgnens under.» Skriften har aldri vært utilstrekkelig. Problemet er at mange har satt den til side – eller vridd den til egen fordel. Derfor må det sies tydelig: Den globale misjonen til Syvendedags Adventistkirken bygges ikke på menneskelige strategier, men på Ordet. Vi er et bokfolk. Og der

Bibelen står i sentrum, virker himmelen på måter som overgår det vi kan forestille oss. I Salme 119,105 sier salmisten: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» Ordet for «lykt» i hebraisk, ner, viser til en liten oljelampe som lyser opp ett skritt om gangen på mørke stier. Ordet lover ikke å vise oss hele framtiden, men det gir lys for neste steg – og det er nok. ORDET ER PRAKTISK Jesu bilde i Matteus 7 er tydelig: Forskjellen mellom sammenbrudd og å holde ut ligger i lydighet mot Ordet. Det holder ikke å vite; vi må leve. Det holder ikke å høre; vi må gjøre. Kirken blir ikke sterk av kreative idéer alene, men av lydig tro. Stabilitet kommer ikke av hvor mye bibelkunnskap vi har, men av at vi underordner oss den – i troskap mot Gud og fellesskap med ham, under hans nådes vern. Når adventismen i endetiden møter forfølgelse, prøvelser og testing, vil bare de som er fast forankret i Ordet, stå støtt. I 2017 rammet et jordskjelv med styrke 7,1 det sentrale Mexico. Mange moderne bygninger kollapset, mens noen eldre bygg ble stående. Ingeniører vil si at hemmeligheten ligger i et dypt, diskret – men solid – fundament. Slik er det også for kirken. Det som bærer en kirke, er ikke det som skinner på overflaten, men det som ligger under. Og det finnes bare én grunnmur som aldri svikter: Guds ord. Bibelen er ikke bare en bok for teologiske diskusjoner; den er en veiviser for hverdagen. Den preger hvordan vi møter andre, forvalter ressurser, håndterer kriser og tar valg. Alle livsområder som ikke er forankret i Bibelen, er sårbare for sammenbrudd.

ER BIBELEN FORTSATT NOK FOR OSS? Det avgjørende spørsmålet er ikke hvor mange bibler vi eier, men om vi faktisk er forankret i Ordet. Det er forskjell på å kunne vers utenat og å være avhengig av Ordet. Restmenigheten vil ikke først og fremst kjennes igjen på at den bekjenner «riktige» læresetninger, men på at den lever i pakt med åpenbart sannhet. De som «holder fast på Guds bud og har Jesu vitnesbyrd» (Åp 12,17), er de som ikke inngår kompromisser med Ordets autoritet. Det er vår moralske rettesnor, vår profetiske grunnvoll, vår misjonshåndbok – og Guds kjærlighetsbrev. Når alt rundt oss skjelver, står det fast. Når ideologier skifter, står det fast. Når strukturer faller, består det. For Bibelen er den eneste boken som leser menneskets hjerte mens den selv blir lest. LA OSS VENDE TILBAKE TIL ORDET I dag kaller Gud ledere, familier, unge, eldre, barn, lærere og forkynnere tilbake til grunnvollen. Det finnes bare én framtid for kirken – på Klippen. Det finnes bare én kraft for oppdraget – Ordet. Vil du bygge livet ditt på Skriften på nytt? Vil du legge alle tjenesteplaner, hvert familievalg og hver økonomiske beslutning under «Så sier Herren»? Ønsker du at Bibelen skal være grunnmur – ikke bare pynt? Da: Reis deg. Innvi deg på nytt. Vend tilbake til Ordet. Be med Bibelen åpen. Ta beslutninger med Bibelen i tankene. Forkynn med Bibelen i hjertet. For bare de som er forankret i Bibelen og fokusert på oppdraget, vil bli stående. Maranata!

Foto: den-belitsky / iStock / Getty Images Plus / Getty Images

forfølgelse globalt – mange bare fordi de eier eller deler en bibel. I noen land behandles det å ha Skriften som en forbrytelse mot staten. Andre steder varsler overvåkingssystemer myndighetene når bibeltekster åpnes på nett. Enkelte steder er det installert statlige kameraer inne i kristne kirker. Legg merke til dette: Hvis Ordet var irrelevant, ville det ikke skape slik frykt. Fienden kjenner kraften i det – og det må Guds folk også gjøre.

Bare de som bygger på det som ikke kan flyttes, blir stående. Og i vår tid finnes det bare én urokkelig grunnmur: Guds ord. Adventnytt 10-2026

25

SØNDAG

Det er ikke nok å lese Bibelen Du må også leve etter Guds ord SHAWN BOONSTRA

«Ditt ord har jeg gjemt i hjertet, så jeg ikke skal synde mot deg. Lovet være du, Herre! Lær meg dine forskrifter» (Sal 119,11–12).

D Foto: Pearl / Lightstock

et finnes en gammel historie om to reisende som trengte et sted å overnatte. På vei gjennom skogen fikk den ene øye på en gammel jegerhytte, med røyk som steg opp fra pipa. De banket på døra og spurte om å få sove der. Den gamle mannen ønsket dem hjertelig velkommen og lot dem få bruke det eneste soverommet. Mennene sov likevel dårlig, for de bar på en stor sum penger. For å holde dem trygge byttet de på å sove, mens den andre holdt vakt. I de tidlige morgentimene la han som holdt vakt, merke til et lys under døra. Stille åpnet han døra på gløtt og så at hytteeieren satt ved bordet og studerte en bibel nøye. Da mannen lukket bibelen og bøyde hodet for å be, lukket gjesten døra igjen og vekket reisefølget. «Jeg tror vi begge kan sove nå», sa han, «for denne mannen er til å stole på.» Det er verdt å spørre: Hvis han hadde åpnet døra og funnet mannen fordypet i Charles Darwins Artenes opprinnelse, ville det ha skapt den samme tilliten? En annen historie: En mann går hjem sent om kvelden da han hører mange fottrinn bak seg. Nervøst ser han over skulderen og oppdager en gruppe unge menn som følger etter ham. Pulsen stiger, og han øker farten, redd for å bli ranet … eller verre. Gjengen tar ham raskt igjen – og da ser han at de fleste bærer bibler. Det er ikke tyver, men en ungdomsgruppe på vei hjem fra bibelstudium en lørdagskveld. Han puster stille ut av lettelse.

26

Adventnytt 10-2026

Bønneukelesninger

TILLIT FORMET AV ORDET Hva er det med mennesker som studerer Bibelen alvorlig, som gjør at vi lettere stoler på dem? Legg til side enhver kulturs trang til å gjøre narr av troende, og tenk etter. På et vis – selv når folk latterliggjør tro – skjønner de fleste instinktivt at dersom noen velger å leve etter Skriften, er de også mer tilbøyelige til å være moralsk til å stole på. Daniel fikk riktignok store problemer da han levde midt i den babylonske kulturen, men i kapittel 2 ser du at kongen likevel nærmest instinktivt stolte på ham da han ba om mer tid. Ironisk nok virker det som mange hater Bibelen av den samme grunnen som de er tilbøyelige til å stole på dem som lever etter den: De merker at den stiller høye moralske krav til mennesker. Den viser, med stor kraft, at mennesket står til ansvar for en høyeste skaper. Når noen frivillig velger å stå til ansvar for en moralsk Gud, har vi ikke noe imot å ha dem som naboer. Men hva når vi forstår at Gud forventer den samme standarden av oss? Da blir det ofte en helt annen sak. FRA Å LESE TIL Å LEVE Det holder ikke bare å lese Bibelen. Mange universiteter har kurs der Bibelen studeres som litteratur. Professoren er ikke troende; han har lest teksten, men blir ikke forandret av den. For ham er den bare et eksempel på god skriving, på linje med Dostojevskij, Sun Zi eller Shakespeare. Han tar ikke Guds ord til seg, fordi han ser det som et rent menneskelig produkt og mener påstandene om guddommelig inspirasjon hører hjemme i en uopplyst og overtroisk fortid. Mange studenter leser den også uten å ta den inn over seg – og går derfra helt uforandret. Så hva er annerledes for troende? Kristne mener det ikke er nok å lese Bibelen; vi må også leve etter den. Mye her i livet kan ikke forstås før du faktisk gjør det. Uten å forlate hjemmet kan du studere hvordan fallskjermhopping fungerer – lære om luftmotstand, måle skjermens størrelse, regne inn kroppsvekten din. Rent matematisk kan du komme fram til

Adventnytt 10-2026

den trygge konklusjonen at fallskjermen ville reddet deg fra å slå deg i hjel. Men forstår du fallskjermhopping da? Nei – det krever erfaring. Slik er det med kristen tro også: Du kan ikke bare lese deg inn i Guds rike. For at Bibelen skal få den virkningen den er ment å ha, må du ha nok tro til å leve etter prinsippene den viser. Først da – når du velger å stole på at Gud vet hva han snakker om – vil du oppdage hvor gjennomgripende kraft Ordet hans har. Vi blir «født på ny … ved Guds ord», skrev Peter (1 Pet 1,23). Men han mente ikke at du blir frelst av å ha en bibel liggende hjemme. Det vil nesten helt sikkert

DEN SMALE VEIEN Ingenting viser kraften i Guds sannhet tydeligere enn å ta den i bruk i et liv som leves i en verden som står ham imot. Guds tanke om et sant menneskeliv går på tvers av sporene vi lett havner i med vår syndige natur – og en sliten, fallen natur liker det enkle, det som går av seg selv. Det, lærte Jesus, er den brede veien. Den frister, fordi den føles lett. Men den vil ikke oppleves lett til slutt, når mennesker oppdager at det er en betalingsvei – og prisen er høyere enn noen synder kan betale. De som derimot velger (i tro!) å leve etter prinsippene i Guds ord, vil oppdage at veien er smal, men at betalingen allerede

Ingenting viser kraften i Guds sannhet tydeligere enn å ta den i bruk i et liv som leves i en verden som står ham imot. være mennesker i den andre oppstandelsen som eide en bibel. Forskjellen mellom dem og de som er innenfor den hellige byen, er at de frelste er «de som følger Lammet dit det går» (Åp 14,4). Profeten Jeremia sammenlignet Skriften med mat: «Dine ord kom, og jeg åt dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte» (Jer 15,16). Jesus brukte et lignende bilde: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn» (Matt 4,4). Mat tas inn – og gir næring – til hver celle i kroppen. Næringen blir brukt der den trengs mest. Uten den vil du dø. På samme måte må Bibelen tas inn, slik at Guds tanker kan nå inn i ditt eget sinn og gradvis forandre hvem du er. Hvordan tar du den inn? Ved både å lese den og leve etter den.

er gjort – av en Gud som kom og levde blant oss som menneske. «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden», ba Jesus en gang, «men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden. Hellige dem i sannheten. Ditt ord er sannhet» (Joh 17,15–17). Djevelen vet selv hva Skriften sier, og han vet også at det er sant. Hvis han ikke gjorde det, kunne ikke Jesus anklage ham for å lyve – da ville han bare ha vært på villspor. Nei, han fordreier den med vilje, og han har ikke engang noe imot at du leser den – så lenge du ikke lever etter den. For det, vet han, vil bety at selve Guds karakter – hans navn – blir preget i pannen din av Ånden, og at du blir funnet på Sionfjellet sammen med Lammet (Åp 14,1).

27

Foto: Pearl / Lightstock

MANDAG

SHAWN BOONSTRA

Budskapet verden fortsatt trenger Vår oppgave har ikke endret seg

28

«Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: ”Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!” En annen engel fulgte etter og sa: ”Falt, falt er Babylon den store, hun som har skjenket alle folkeslag med vredens vin fra sitt horeri.” En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: ”Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet - verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.” Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.» (Åp. 14,6-12).

D

«

et er jo dette du burde forkynne!» En organisasjon hadde sendt denne mannen for å vurdere de offentlige møtene til Syvendedags­ adventistene. Den kvelden han var til stede, hadde jeg snakket om den innflytelsen populærkulturen kan ha på ens moralske holdninger, og hvordan det å utsette seg for vedvarende negative påvirkninger kan gjøre det vanskeligere å motstå fristelser. Jeg så rolig på ham. Noen ganger, hvis man nøler med å svare, fyller folk stillheten ved å fortelle mer om hva de tenker. «Glem alt det andre», fortsatte han. «Jeg mener, jeg skjønner det: Sabbaten er

Adventnytt 10-2026

Bønneukelesninger

viktig for adventistene, men hvis dere gikk over til å snakke mer om dette, tror jeg tjenesten deres virkelig ville ta av.» ET BUDSKAP SOM IKKE KAN ERSTATTES Dudley M. Canright kom også på de tankene. Han sa en gang at hvis det ikke var for vårt unike – og vanskelige – budskap, ville han ha vært en stor forkynner. Han bommet selvfølgelig fullstendig på poenget. Det er ikke talegaven som gjør adventistforkynnerne store; det er vårt bibelske budskap – et budskap som har kraften til å fange synderes hjerter som ingenting annet. Det er effektivt fordi det er solid forankret i Kristi person. Det faktum at denne mannen ikke var syvendedagsadventist, gjorde det lett å forstå hvorfor han ennå ikke satte pris på de tre englenes budskap. Han hadde faktisk ikke hørt resten av det og reagerte ut fra en oppfatning av adventistene som han hadde fått fra venner og kilder på nettet. Han foretrakk innhold som stemte bedre overens med hans personlige tro. Tragisk nok er det ikke bare ikkeadventister som føler det slik. Noen ganger vil du høre velmenende livslange adventister antyde at vårt budskap er et levn fra det nittende århundret, at det er på tide å gå videre og bli mer som andre kristne kirker. Ofte vil du oppdage at deres aversjon mot våre læresetninger stammer fra måten de lærte dem på som barn: Hvis deres mentorer var strenge og fordømmende, er det sannsynlig at de ble fratatt en Kristus-sentrert og frelsende forståelse. Det er også tragisk nok mulig at de ganske enkelt aldri ble undervist i dem. Nylig omvendte til denne bevegelsen vil ofte fortelle deg at de tre englenes budskap var det klareste og kraftigste bildet av Kristus de noensinne hadde sett – og de som driver med sjelesvinning, vil vitne om budskapets kraft til å trekke fortapte syndere hjem. Følg nøye med på et publikum på et offentlig evangeliseringsmøte. Legg merke til ansiktene. Hver kveld kaster evangelisten ut et annet doktrinært «fiskeagn» foran ørene på mengden – og hver kveld vil du se forskjellige «fisker» stige til overflaten for å bite på. Ulike aspekter ved budskapet vårt appellerer til ulike mennesker. Noen ganger er det sabbaten som overbeviser noen om å overgi sitt liv til Kristus. Andre

Adventnytt 10-2026

ganger er det de dødes tilstand, eller til og med helsebudskapet. Det er som om Gud har gitt oss 28 agn å bruke som menneskefiskere. Når alle de 28 grunnleggende troslærene er blitt trofast forkynt, begynner nettet å fylles. Noen er overbevist om at effektiviteten til vårt budskap er avtagende – at det er mindre relevant for et postmoderne publikum. Erfarne evangelister vil fortelle deg at dette er langt fra sannheten: De siste årene har de sett at budskapets tiltrekningskraft har vokst. Publikum er ikke bare like stort som det noen gang har vært – det er også mer mottakelig. Det

ikke Åpenbaringen 18, som lover at verden snart skal bli opplyst av Kristi herlighet. Denne bevegelsen er ikke dømt til å dø i mørket; den er på vei mot et storslått høydepunkt, og vi vil bli fullstendig overrasket over mengden mennesker som strømmer inn i kirken. Søster White forsikrer oss: «Tusenvis vil i den ellevte time se og erkjenne sannheten. … Disse omvendelsene til sannheten vil skje med en hurtighet som vil overraske kirken, og Guds navn alene vil bli herliggjort.» De forbløffende sannhetene i Åpenbaringen 14 mister ikke sin betydning, uansett hvor langt verden ser ut til å

De overveldende sannhetene i Åpenbaringen 14 mister ikke sin betydning, uansett hvor langt verden ser ut til å avvike fra Guds ideal. finnes til og med tilfeller der folk reiste seg fra setene sine halvveis gjennom en presentasjon og spontant innledet en alterkall-respons mer enn 20 minutter før presentasjonen var ferdig. Det er ikke menneskelig veltalenhet som forårsaker dette. Middels dyktige predikanter vil, hvis de er trofaste, se resultater som kan måle seg med de vel­ talende, fordi det er Guds Ånd som taler til publikum gjennom hans ord. TROFAST MOT OPPDRAGET Gud gjorde ingen feil med oppdraget han har gitt oss. Det er vanskelig å forestille seg at himmelen samles til et krisemøte fordi det har slått dem at de ga Syvendedagsadventistkirken et galt budskap. «Noen må hente en penn,» sier Gabriel, «for vi må skrive det helt om. Vi forutså ganske enkelt ikke den postmoderne verden, og vi må tilpasse oss!» Det er en latterlig tanke; vi vet instinktivt at det ikke er sant. Hvis profetiene har vært riktige i så mange århundrer – ja, til og med årtusener – vet vi at Åpenbaringen 14 ikke tar feil. Det gjør heller

avvike fra Guds ideal. De får stadig større potensial etter hvert som folk blir vitne til sammenbruddet av menneskelige systemer og opplever den skuffelsen som tillit til denne verdens riker medfører. Desillusjonen er større enn noensinne, og selv om det er sant at mange mennesker har mistet håpet om at det finnes en objektiv sannhet, er det en feil å tro at folk er lykkelige i den tilstanden. Menneskets hjerte er skapt for evigheten (Fork 3,11), og tiltrekningen mot Kristus vil bare bli sterkere etter hvert som denne falne planeten fortsetter å gå i oppløsning. Men selv om det ikke var sant, ville vi likevel være forpliktet til å forkynne. Tross alt forkynte Noa i 120 år uten løfte om store resultater, og vi vet alle at han ville ha syndet hvis han hadde nektet å gjøre det. Det er imidlertid en avgjørende forskjell: Selv om den moralske tilstanden i vår verden vil minne om den på Noas tid, ble Noa på forhånd fortalt at det bare ville være åtte mennesker på arken. Men vi har fått se en skare av frelste syndere som ikke lar seg telle – en oppfyllelse av Guds løfte til Abraham.

29

TIRSDAG

Lære med et ansikt Troen vår handler om en person SHAWN BOONSTRA «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem. Men det er jo de som vitner om meg» (Joh 5,39).

P

HVORFOR JOHANNES LØP Hvis dette faktisk skjedde (det kan like gjerne være en fortelling), hva kunne få Johannes til å flykte og kalle Kerint «sannhetens fiende»? Kerint var en kjent tidlig vranglærer som hevdet at Jesus bare var et menneske: Det fantes ingen mirakuløs jomfrufødsel, og han mente at skapelsen var et verk av en lavere gud. Han er trolig mest kjent for å ha lært at Jesus ble Messias ved dåpen, men at den guddommelige kraften som gjorde Jesu virke mulig, forlot ham da han gikk mot korset. Tilbake sto, ifølge Kerint, bare et vanlig menneske som døde. Slik lære ble vanligere og vanligere i kristendommens første århundrer. Den står i direkte motstrid til det apostlene forkynte da de bar evangeliet inn i Romerriket. Johannes skrev ikke evangeliet sitt som et kampskrift mot vranglære, men åpningsordene hans fungerer likevel som en tydelig korrigering for alle som kan bli fristet til å nedgradere Kristus. De er blant de vakreste i Bibelen, og slår fast at selve skapelsen var Kristi verk: «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,3). Johannes omtaler Jesus som Logos – et ord som greske filosofer ville

30

Adventnytt 10-2026

Foto: Madeline Pere / Unsplash

olykarp, kjent blant kristne som en uvanlig modig martyr fra 100tallet, pleide å fortelle en historie (kanskje mer legende enn fakta) om apostelen Johannes. Den er gjengitt i skriftene til en tidlig kirkefar ved navn Ireneus. «Det er også noen som har hørt fra ham», skrev Ireneus om Polykarp, «at Johannes, Herrens disippel, gikk for å bade i Efesos. Da han oppdaget at Kerint var der inne, sprang han ut av badehuset uten å bade og ropte: ‘La oss flykte, så ikke badehuset faller sammen, for Kerint, sannhetens fiende, er der inne.’»

Bønneukelesninger

ha funnet svært interessant. Grekerne brukte ordet annerledes enn Johannes. I gresk tankegang var Logos et overordnet, urokkelig prinsipp som holdt universet sammen: en konstant bak et kosmos i stadig bevegelse. Johannes beskriver noe annet: Han viser til Skriften for å åpenbare Kristus. Men en gresk leser som var ny i kristendommen, kunne likevel stanset opp ved Johannes’ påstand: Gud som skapte universet og holder det sammen, han som ga oss livet, har vist seg på jorden – som et menneske av kjøtt og blod. Ordet ble menneske. For et gresk sinn ville det ha vært en revolusjonerende tanke. Å LESE BIBELEN RIKTIG Jesus er den ytterste sannheten bak alt vi opplever med sansene våre. Grekerne lette, uten å vite det, etter Kristus – slik mange fortsatt gjør. Men det gjorde også Guds paktsfolk. Og derfor, inspirert av Ånden, tok Johannes med disse ordene fra Jesus: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem. Men det er jo de som vitner om meg» (Joh 5,39). Forskere fra ulike tradisjoner har lenge diskutert hvordan Skriften best skal tolkes. Men i denne setningen gir Jesus oss en helt avgjørende nøkkel: Hvis du ikke ser Kristus i Bibelens ord, leser du den feil. Hvis Jesus ikke er kilden og sentrum for alt, har du misforstått. Hvis du forsøker å forstå de grunnleggende lærepunktene våre løsrevet fra Kristi person og karakter, vil du også bomme. Og hvis du – som de gamle vranglærerne – prøver å nedgradere Kristus, vil du aldri gripe Bibelens budskap. Sabbaten er tross alt ikke bare en regel; det er en invitasjon til å hvile i Kristi nærvær. Læren om dåpen er en invitasjon til å korsfeste det gamle mennesket og begynne et nytt liv – overgitt til ham som både skapte universet og fortsatt holder det sammen. Prinsipper for et sunt liv ble ikke bare gitt for å forlenge levealderen. Bibelen er bruksanvisningen for menneske­kroppen, laget av den guddommelige produsenten, og den viser oss en vei som er nærmere Guds opprinnelige plan.

Adventnytt 10-2026

Bibelen er bruksanvisningen for menneskekroppen, laget av den guddommelige produsenten, og den viser oss en vei nærmere Guds opprinnelige plan. Da Paulus skrev til menigheten i Kolossai, ikke så langt fra Johannes’ hjem i Efesos, forklarte han hva god lære egentlig handler om. Om mysteriet som evangeliet åpenbarer for menigheten, skrev han: «Gud ville la dem få vite hvor rik og herlig denne hemmeligheten er blant hedningene: Kristus i dere, håpet om herlighet. Ham forkynner vi. Vi formaner hvert menneske og underviser hvert menneske med all visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus» (Kol 1,27–28). POENGET MED TROEN VÅR Alt dette sier noe viktig om oppdraget vårt i en verden som lever på terskelen til riket. Den profetiske bevegelsen vår ble ikke til først og fremst gjennom komité­ arbeid – selv om komiteer selvsagt møttes og strevde med Bibelens lære. Den ble til på grunn av Kristus selv, han som hele vår eksistens hviler på. Legg merke til hvordan Skriften beskriver arbeidet vårt – og rammen det skjer innenfor: «Og se: Lammet sto på Sion-fjellet, og sammen med det sto hundre og førtifire tusen som hadde hans fars navn skrevet i pannen» (Åp 14,1). Uten Lammet finnes ingen Syvendedags Adventistkirke. Uten Lammet finnes ikke budskapet, for han er selve sentrum i det. Å forkynne lærepunktene våre løsrevet fra Jesu person, er å forkynne dem feil. Kanskje det viktigste spørsmålet vi

kan stille oss når vi studerer det vi tror på, er dette: Hva lærer dette meg om hvem Jesus er – og hvordan han er? Og når vi deler troen med andre, må denne Kristus-forankrede forståelsen være kjernen i det vi sier. Hvis sabbaten bare blir en vilkårlig regel, tømmes den for mening. Men hvis sabbaten er et tegn på en pakt med Skaperen – en måte å komme nærmere ham som skapte oss, og bli formet på nytt i hans bilde – hvis den handler om sabbatens Herre og hans kjærlighet til oss, da blir dagen fylt av Åndens kraft. Sabbaten handler ikke først og fremst om et døgn, men om en person. Hvis måten vi underviser andre på ikke gjenspeiler det, har vi igjen misforstått. Det er fullt mulig å holde sabbaten mekanisk, som et ritual, uke etter uke i et helt liv – og likevel aldri virkelig kjenne Gud bak den. Uten Kristus er det bare en fridag. Med Kristus blir det en dag som fyller sjelen og minner oss om hvor vi kommer fra, hvem vi er, og hvor vi er på vei. Det er en sterk påminnelse om at Jesus er selve poenget med tilværelsen. Flyktet Johannes virkelig fra badehuset fordi vranglæreren Kerint var der? Kanskje. Det kan være en fortelling. Men dette vet vi: Ånden sørget for at Johannesevangeliet plasserer Kristus i sentrum på en måte som ikke kan misforstås. Det etterlater liten plass for dem som vil mene noe annet.

31

ONSDAG

Åndens egentlige arbeid

Og hva Ånden ikke handler om SHAWN BOONSTRA «Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og han skal forkynne dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere» (Joh 16,13–14).

D

Foto: deberarr / iStock / Getty Images Plus / Getty Images

a jeg var helt ny som adventist, oppfordret en venn meg til å besøke noen karismatiske vekkelsesmøter som ble holdt i en leid sal på den andre siden av byen. Jeg tenkte at hvis jeg ønsket å dele troen min med henne, måtte jeg kanskje vise at jeg også var villig til å forstå hennes ståsted. I ettertid ble det tydelig at det ikke var noen god idé å gå dit. Predikanten holdt en tale som overrasket meg. «Det er her dere finner Den hellige ånd», sa han, og viste til salen vi satt i. Det var det første tegnet på at noe var alvorlig galt: Skriften sier ikke at du må oppsøke møtene til en bestemt forkynner for å finne Guds Ånd – han er tilgjengelig der du er. Forkynneren fortsatte: «Etter

32

to–tre dager vil Åndens velsignelse ebbe ut, og da må dere komme tilbake for å få mer.» Også det var et stort problem, bibelsk sett: Gud har ikke satt noe menneske til å være eneste utdeler av hans velsignelser. Guds Ånd viser seg absolutt når troende samles – den dramatiske utgytelsen blant de troende i Apostlenes gjerninger 2 er et tydelig eksempel på det. Gud velsigner også forkynnelsen til enkeltpersoner med sin Ånds nærvær. Men denne forkynneren var ikke Peter, og dette møtet var ikke pinsedag. Så kom det siste – ordene som gjorde at jeg reiste meg og gikk raskt ut av salen. «For å ta imot Ånden», fortsatte pastoren, «må du tømme hodet og bare la det skje.» Da begynte folk rundt meg å falle til bakken og le ukontrollert. Jeg hadde havnet i det noen kalte «Toronto-velsignelsen», en global bevegelse som la fenomenet «hellig latter» til den mer tradisjonelle karismatiske troen på tungetale. Etter hvert ble det enda mer dramatisk, blant annet med det som ble omtalt som «å

bjeffe i Ånden», der folk krøp rundt på alle fire som dyr. Det gikk også rykter om mennesker som kom på møtene i voksenbleier, for å kunne oppføre seg som babyer – som et tegn på at de ville vise at de var «født på ny». Ingenting av dette finnes i Bibelen. HVA ÅNDEN FAKTISK GJØR I desperasjon etter å finne tegn på at Gud kjenner dem og vil ha dem, går noen i fellen og tenker at de «miraklene» som skjer på møtene deres, er bevis på frelse. Du er ikke en fullverdig kristen, får noen høre, hvis du ikke begynner å snakke et mystisk «himmelsk språk». Det finnes ikke bibelsk grunnlag for dette. Alle eksempler på tungetale i Det nye testamentet handler om reelle menneskespråk. I tillegg er det en grov misforståelse av Åndens rolle. Han markerer ikke sin tilstede­ værelse med meningsløse tegn. Arbeidet hans handler om å føre mennesker til korsets fot. Jesus sa til disiplene sine: «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om

Adventnytt 10-2026

Bønneukelesninger

Jesus er kjernen i all misjon, og Ånden tjener hans hensikt i denne verden – ikke vår.

KRAFT TIL OPPDRAGET Flere hundre år før pinsedagen beskrev salmisten det som skulle skje den dagen Peter ledet tusener til Kristus. Se om dette virker kjent: «Se, hvor godt og herlig det er når brødre bor sammen i enhet! Det er som den fine oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og ned over kanten på klærne hans. Det er som doggen fra Hermon, som faller ned på Sions fjell. For der har Herren gitt sin velsignelse, liv til evig tid» (Sal 133,1–3). Når var det ellers at «brødre» bodde

Adventnytt 10-2026

sammen i enhet? På pinsedagen, da de alle var «samlet på samme sted» og «samstemt» (Apg 2,1). Hvem var Aron? Ypperstepresten. Hva symboliserer oljen? Den hellige ånd. Det er heller ikke tilfeldig at Peter sier at Jesus nettopp var blitt «opphøyet til Guds høyre hånd» (vers 33). Mange forskere mener at pinsedagen på jorden kan ha sammenfalt med dagen Jesus ble innsatt som vår yppersteprest i himmelen – da han mottok Ånden og delte den med kirken for å innlede dens Ånd-ledede misjon. Det betyr at alt ved arbeidet vårt skal ledes av Jesus fra den himmelske helligdommen. Vi har i realiteten ansvar for svært lite. Ånden kaller oss til å følge Kristi ledelse i arbeidet med å nå de fortapte, og han gir gaver som trengs for å gjennomføre oppdraget. Ingenting – absolutt ingenting – er viktigere for Kristus enn å frelse de fortapte. Du husker lignelsen der Jesus beskriver en gjeter som lar 99 sauer være igjen for å finne den ene som var borte. Da den ble funnet, feiret hele himmelen. Alle himmelens ressurser er rettet mot å vinne tilbake fortapte syndere – ikke mot å underholde oss. Guds Ånd ble ikke gitt for at troende skal imponere hverandre i en gudstjeneste med det som framstår som mirakuløse evner. Ånden ble ikke sendt for at TV-predikanter skal love helbredelse i bytte mot penger. Han ble ikke sendt for å få mennesker til å fnise ukontrollert eller komme med meningsløse lyder. Han ble sendt for å hjelpe oss med å gjøre det ene og eneste Gud har bedt oss å gjøre. Ellen White minner oss om dette: «I en særlig forstand er syvendedagsadventistene satt i verden som vektere og lysbærere. De har fått betrodd den siste advarselen til en fortapt verden. Over dem skinner et underfullt lys fra Guds ord. De har fått et arbeid av den største alvorstyngde – forkynnelsen av den første, andre og tredje engelens budskap. Det finnes ikke noe annet arbeid av større betydning. De må ikke la noe annet oppta oppmerksomheten deres.» Ingenting annet. Hvis vi er opptatt av noe annet, er det en avsporing. Hvis vi

prøver å mane fram Ånden for noe annet, ber vi om feil ting. Oppdraget vi har fått, er enormt – ja, menneskelig sett umulig. Det kan virke overveldende når Gud viser oss sitt siste budskap til verden, de tre englebudskapene, og deretter ber oss gå til folkeslagene og forkynne det. Det kan framstå som umulig – helt til vi husker at oppdraget kommer med et tydelig løfte om kraft: «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner» (Apg 1,8). Historisk har hvert skritt framover i Kristi sak vært drevet av Den hellige ånd. Han bruker kirken sin – gir oss evne og kraft – slik at vi kan rette oss inn etter Kristi høyeste prioriteringer. Hva er det egentlige beviset på at Ånden besøker en menighet? Misjon. Mennesker. Liv som blir forandret. Medlemmer som vokser i tro fordi de ser hvordan Gud tar deres beskjedne innsats og mangfoldiggjør den. «Den eneste måten å vokse i nåde på», heter det i et inspirert råd, «er å gjøre det arbeidet Kristus har pålagt oss – etter beste evne å hjelpe og velsigne dem som trenger den hjelpen vi kan gi.» Det er ikke én av måtene å vokse på – det er den eneste. Be gjerne om den siste og store utgytelsen av Den hellige ånd. Be Gud sende «senregnet» – det er et løfte fra Gud som han inviterer oss til å gripe. Men vær også klar til å dele Jesus, for det er det han vil drive deg til å gjøre, på samme måte som han ga kraft i «tidligregnet» på Peters tid.

Foto: Jacob Wackerhausen / iStock / Getty Images Plus / Getty Images

rettferdighet og om dom: om synd, fordi de ikke tror på meg; om rettferdighet, fordi jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger; om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. … Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere» (Joh 16,8–14). Den hellige ånd er Kristi nærvær i denne verden etter at Jesus fysisk har gått inn i den himmelske helligdommen. Åndens oppdrag er Kristi oppdrag: «å oppsøke og frelse det som var fortapt» (Luk 19,10). Da Jesus fór opp til himmelen, sa han til disiplene at de skulle nå verden med evangeliet: «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og i hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8). Det skulle begynne, sa han, når Den hellige ånd ga dem kraft. Med andre ord: Ånden ble gitt til kirken for å utruste den til misjon. På pinsedagen, mens folkemengden undret seg over mirakelet at de kunne høre Peter på flere språk, forklarte han det de var vitne til, med disse ordene: «Han er opphøyet til Guds høyre hånd og har fra sin Far fått Den hellige ånd som var lovet, og så har han øst ut dette som dere nå ser og hører» (Apg 2,33). Vi sier av og til at Den hellige ånd ble gitt til disiplene på pinsedagen, men det er ikke helt presist. Ifølge Peter var det Jesus som mottok Ånden – og den strømmet videre fra ham til kirken. Jesus er kjernen i all misjon, og Ånden tjener hans hensikt i denne verden – ikke vår.

33

TORSDAG

Ikke bare pastorens oppgave Gud vil bruke deg

SHAWN BOONSTRA

«Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Ingen tenner en lampe og setter den under et kar, men i en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far i himmelen» (Matt 5,14–16).

P

«

astor, jeg tror venninna mi kan være interessert i evangeliet, men jeg er ganske sikker på at hun er på baren i dag i stedet for her i kirka.» Vi var på vei opp fra kjelleren i kirka, der kirkekaffen akkurat var over. Jeg stoppet et øyeblikk halvveis i trappa, så hun kunne fortsette. «Du må dra dit med én gang og få henne ut av det stedet!» krevde hun. «Jeg setter pris på at du bryr deg om venninna di», svarte jeg. «Og det er fint å ha noen i menigheten som engasjerer seg så mye. Men la meg spørre deg: Hva tror du ville ha skjedd om jeg gikk inn på den baren for å konfrontere henne?» «Jeg tror at hvis en pastor gikk inn og snakket med henne, så ville hun ombestemme seg, slutte å drikke og gå derfra!» Tammy lyste opp et øyeblikk, trygg på

34

svaret sitt – og håpefull om at det skulle få meg til å dra. Det var lett å forstå tanken hennes. Mange virker overbevist om at pastorer lærer seg spesielle argumenter og formuleringer på teologistudiet – ord som kan vinne diskusjoner på stedet eller skape overbevisning hos andre. Og ja, pastorer som er gode til å nå mennesker, har ofte mer erfaring enn mange andre når det gjelder å snakke med folk som strever med tro og samvittighet. Men de er helt ute av stand til å produsere overbevisning. For det å skape en slik indre overbevisning, viser det seg, er noe bare Den hellige ånd kan gjøre. Hvis noen ignorerer eller avviser Åndens tilskyndelse, finnes det ikke noe rasjonelt argument som kan tvinge fram endring. «Men det mennesket som ikke har Ånden», minner Paulus oss om, «tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for ham, og han kan ikke fatte det, for det må bedømmes åndelig» (1 Kor 2,14). «Tammy», sa jeg, «jeg tror ikke det ville ha virket slik du håper. Som regel, hvis noen skjønner at en venn eller et familiemedlem har sendt predikanten – og besøket

ikke er spesielt velkomment – så gjør det vondt verre. Jeg kan dra bort på baren nå med en gang, men hun kommer til å forstå at du har ordnet det. Og det er en reell risiko for at det skader vennskapet deres.» «Men hun er i åndelig fare!» svarte Tammy, litt overrasket over at jeg ikke mente ideen hennes var god. Hvorfor var jeg så tilbakeholden? Jeg hadde prøvd det mange ganger som ung pastor – og sett at det slo tilbake altfor ofte. Som regel var det håpefulle ektefeller som håpet at jeg skulle finne akkurat de rette ordene for å få mannen interessert i Gud. Det er ofte sant at hvis jeg får bli litt kjent med en person på en uformell måte, kan jeg bygge nok tillit til at han eller hun tør å spørre ærlig og være nysgjerrig. Men folk blir som regel ikke diskutert inn i Guds rike. Tenk på alle de opphetede ordskiftene du har sett i sosiale medier. Hvor ofte ender de med: «Vet du hva? Jeg tror du har rett!» Stolthet står som regel i veien for det. ET ANNET BILDE I tillegg til risikoen for å provosere venninna, bar Tammy også på en annen,

Adventnytt 10-2026

Bønneukelesninger

Foto: Pearl / Lightstock

utbredt misforståelse: en middelaldersk tanke om at det er pastorens oppgave – som en utdannet fagperson – å «vinne sjeler». Det er en ubibelsk idé som har bidratt til at mange menigheter vokser sakte – eller til og med krymper. I modellen vi finner i Det nye testamentet, er det menighetsmedlemmet som er tjenestegjøreren, mens pastoren mer fungerer som en trener: én som øver opp, utruster og gir mot til menigheten, slik at den kan nå mennesker. I brevet til menigheten i Efesos forklarer Paulus hvilke gaver Gud har gitt: «Og han ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere. Slik skulle de hellige bli utrustet til tjenestegjerning, så Kristi kropp bygges opp» (Ef 4,11–12). Legg merke til at pastorer ikke har fått gaven for å gjøre alt tjenestearbeidet alene. De er gitt kraft av Den hellige ånd for å utruste de hellige til tjeneste. I noen bibeloversettelser gjør tegnsettingen at setningen kan leses som om pastoren både skal utruste de hellige og selv utføre tjenesten. Men tegnsettingen fantes ikke i de opprinnelige manuskriptene. Den kom til

Adventnytt 10-2026

Pastorens egentlige rolle er å få deg i gang med oppgaven Kristus har gitt oss alle.

i en tid da synet på prestetjeneste fortsatt var sterkt preget av hvordan man tenkte om det katolske presteskapet. Pastorens egentlige rolle er å få deg i gang med oppgaven Kristus har gitt oss alle. Ellen White minner oss om dette: «Alle som har fått himmelsk inspirasjon, er betrodd evangeliet. ‘Vi er Guds medarbeidere’, kalt til å representere ham som kjærlighetens ambassadører» (1 Kor 3,9). Og legg merke til at Jesus ikke sa at noen av dere er verdens lys. Han snakket til en stor folkemengde – og inkluderte alle som var der. Likevel er det mange av oss som gruer oss for det kallet. Vi lurer på om vi egentlig har det som trengs for å lede et annet menneske til Kristus. Sannheten er at det har vi ikke. Men det har ikke pastoren heller. Vi er ikke kalt til å gjøre Den hellige ånds jobb – men vi er kalt til å være til stede for dem Ånden allerede arbeider med. EN OPPGAVE FOR OSS ALLE Når du møter noen som kan være interessert i tro, er det naturlig å tenke at du bør «sende inn pastoren». Og ja, en god pastor

kan være en nyttig ressurs. Men det er viktig å velge å tro at Gud lot akkurat dette mennesket krysse din vei av en grunn. Det er fullt mulig at du er den beste personen til å hjelpe vedkommende inn i en relasjon til Gud – og inn i fellesskapet i menigheten. Når vi forstår at Gud kaller oss slik vi er, med de gavene vi har (og ikke har), kan det frigjøre oss fra frykt. Vi trenger ikke å kopiere stilen, ordene eller væremåten til forkynnere vi ser opp til, i troen på at vi må ligne dem for å nå andre. Lytt gjerne til dem som lykkes, for å lære prinsippene. Men samtidig er det helt avgjørende å tro at Gud har kalt deg nettopp på grunn av den du er. Da Gud trengte en Paulus, reiste han opp en. Da han trengte en Luther eller en Wesley, fant han dem. Men akkurat nå trenger Gud deg – som et lys i denne verden. Ja, deg – med alle dine feil og særtrekk. Han førte ikke dette mennesket som er nysgjerrig på tro, til noen andre. Han sendte dem til deg … fordi Gud, i fortellingen som nå skal utspille seg for denne nye troende, ser ut til å mene at du er riktig person for oppgaven.

35

FREDAG «Deretter så jeg, og se: en stor skare som ingen kunne telle, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegreiner i hendene. Og de ropte med høy røst: ‘Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!’» (Åp 7,9–10).

T

På grensen til Kanaan Med et globalt oppdrag

SHAWN BOONSTRA

36

allene var klare, studien ferdig. Ti av tolv eksperter var enige: Å innta det lovede landet var umulig. Argumentene deres ga mening; kanaaneerne var sterkere og bedre utrustet, og Israel hadde ingen sjanse. Det var bare ett problem med tallgrunnlaget deres: Det fristet dem til å tvile på Guds løfte. «Bryt opp», sa Gud til Abraham, «gå gjennom landet på langs og på tvers, for jeg vil gi det til deg» (1 Mos 13,17). Har du lagt merke til at Gud sjelden ber sitt folk om å gjøre det som virker mulig? Forlate Egypt? Farao ville aldri tillate det. Dra ut den veien som ender ved Rødehavet? Hvordan skulle de komme seg over? Ta Kanaan i eie? Hvordan da? Men legg merke til dette: Da de faktisk gikk inn i det lovede landet 40 år senere, fulgte de paktens ark. Jordan åpnet seg da prestene bar arken ut i vannet. Da Jerikos murer falt, fulgte de fortsatt arken – symbolet på Guds autoritet fra helligdommen i himmelen. Likevel tvilte de nå på Guds løfte, fordi det ikke virket «fornuftig». Bare to av de tolv valgte å tro at hvis Gud ba om det, så kom det til å skje. Og da folket valgte å høre på dem som sa nei – i stedet for å stole på Guds plan – ble de sittende fast i ørkenen i 40 år. Da de ble sendt bort fra Kanaan, viste Gud hva han egentlig hadde tenkt: Det handlet om langt mer enn en speidertur

Adventnytt 10-2026

Bønneukelesninger

over grensa, eller å erobre noen landsbyer. «Så sant jeg lever», sa Gud til Moses, «skal hele jorden fylles av Herrens herlighet» (4 Mos 14,21). Det er det samme målet vi finner i Johannes’ åpenbaring, der Gud lover å fylle verden med Kristi herlighet (Åp 18,1). Mangel på tro fra vår side vil ikke til slutt stoppe planene hans om å vinne tilbake jorden og opprette Kristi rike. Vi kan forsinke det med vantro, men vi kan ikke stanse det. Verden – hele verden – skal lyses opp. Legg merke til at Gud ikke sa: «Dette landet skal fylles av Herrens herlighet.» Han gjorde krav på hele jorden.

endetiden er den samme som den var for Israel, for Guds kjærlighet til syndere har ikke endret seg: Vi skal bringe Kristi lys til alle folkeslag. «Og jeg så en annen engel fly midt under himmelen», skriver Johannes, «med et evig evangelium som han skulle forkynne for dem som bor på jorden – for hver nasjon og stamme, tunge og folk. Han ropte med høy røst: ‘Frykt Gud og gi ham æren, for timen da han skal holde dom, er kommet. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og vann­kildene’» (Åp 14,6–7). VED GRENSA Som Israel sitter også vi nå helt ved grensa til det lovede landet. Hva med alt Gud sa skulle skje? Enten har det allerede skjedd – slik som mye av profetiene i Daniels bok – eller så ser det ut til å skje akkurat nå. Og som Israel har vi fått en oppmuntrende rapport fra en som «kom seg inn» i det lovede landet – i syn – og som kom tilbake med en utfordring om trofasthet: «Store vansker og prøvelser ligger foran oss. Det vil kreve stort mot og utholdende innsats å gå framover. Men alt avhenger nå av vår tro på Føreren som har ledet oss trygt så langt. Skal vi slippe vantroen inn nå? Skal vi være svake og gi etter for mistro og frykt? Skal vi inngå kompromiss med verden og vende oss bort fra det himmelske Kanaan?» Spørsmålet nå er om

vi vil gjenta Israels feil og bli stående her enda en generasjon. Det er ingen tvil om at verden er full av skremmende kjemper. For oss kan mørkets makter se ut til å ha mer makt, mer innflytelse og mer ressurser. Vi ser på oppgaven vi har fått – budskapet vi skal dele – og selv om det begeistrer oss, kjenner vi også på panikken når vi tenker på hvem vi skal dele det med: Dette budskapet? Til dem? Hvordan? Vi fristes til å lene oss på undersøkelser – empiriske data som tilsynelatende viser at kristen tro taper terreng. Menigheter krymper. Unge vender religionen ryggen. Mange har gitt opp tanken om en objektiv sannhet. Hvordan skal vi lyse opp en slik verden med Kristi herlighet? Det kan se ut som et oppdrag dømt til å mislykkes. Men så minner Gud oss på det samme som han gjorde den dagen Israel valgte å si nei til utfordringen: «Deretter så jeg en annen engel komme ned fra himmelen. Han hadde stor makt, og jorden ble opplyst av hans herlighet» (Åp 18,1). Gud utfordrer oss til å gjøre krav på en verden som skal tilhøre ham. Løft foten. Press deg forbi frykten og gå over streken – inn i Kanaan. Forstå at det krever mot å tro på Gud, selv når kritikerne sier noe annet. Vær trofast. Fortell noen det du vet om Jesus. Vær en del av lyset som nå er i ferd med å lyse opp verden. Foto: Brown Bag Photography / Lightstock

ALLTID GLOBALT Enten vi snakker om kirken i Det gamle eller Det nye testamentet, har målet alltid vært det samme: hele kloden. Hør nøye etter hva Gud sier gjennom profeten Jesaja: «Jeg gjør deg også til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6). «Se, mørke dekker jorden og skodde dekker folkene. Men over deg skal Herren bryte fram, hans herlighet skal vise seg over deg. Folkeslag skal gå mot ditt lys og konger mot din soloppgangs glans» (Jes 60,2–3). Innenfor rammene av den store konflikten – som springer ut av Guds karakter – har han gitt menneskene en bemerkelsesverdig frihet. Vi står fritt til å vende ham ryggen og leve som vi vil (se Apg 14,16). At verdens nasjoner finnes, er i seg selv et bevis på at denne friheten er reell. Dyrene som stiger opp av havet i Daniels syn, viser også hvor mye uro friheten skaper: Vindene pisker opp vannet, generasjon etter generasjon, og makt skifter mellom verdens stormakter – med smerte og sorg som resultat. Det tar ikke slutt før dommen settes, og Menneskesønnen får riket: «Han fikk makt og ære og rike, og alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som aldri tar slutt, og hans rike skal aldri gå til grunne» (Dan 7,14). Oppgaven til Guds restmenighet i

Oppgaven til Guds restmenighet i endetiden er den samme som den var for Israel, fordi Guds kjærlighet til syndere ikke har endret seg: Vi skal bringe Kristi lys til alle folkeslag.

Adventnytt 10-2026

37

ANDRE SABBAT

Til han kommer Trofast til slutt ELLEN G. WHITE

Foto: awelgraven / Lightstock

Bibelen er kilden der vi kan utruste oss til kampen.

38

G

jennom sitt lange virke sviktet Paulus aldri i troskapen mot sin frelser. Uansett hvor han befant seg – enten det var foran bistre fariseere eller romerske myndigheter; foran den rasende mobben i Lystra eller de skyldtyngede synderne i fangehullet i Makedonia; enten han samtalte med panikkslagne sjøfolk på et skip som hadde forlist, eller sto alene foran Nero og tryglet for livet – skammet han seg aldri over saken han talte for. Det ene store målet i hans kristne liv var å tjene ham hvis navn en gang hadde fylt ham med forakt, og ingenting av motstand eller forfølgelse kunne få ham bort fra det. Troen hans, gjort sterk gjennom innsats og ren gjennom offer, bar ham oppe og ga ham styrke. . . . En sann Guds tjener viker ikke unna motgang eller ansvar. Fra kilden som aldri svikter dem som oppriktig søker guddommelig kraft, henter han styrke som gjør ham i stand til å møte og overvinne fristelser og utføre de oppgavene Gud legger på ham. Den nåden han får, utvider evnen hans til å kjenne Gud og hans Sønn. I sjelen hans vokser det fram en brennende lengsel etter å tjene Mesteren på en måte som behager ham. Og etter hvert som han går videre på den kristne veien, blir han «sterk i den nåde som er i Kristus Jesus» (2 Tim 2,1). Denne nåden gjør ham til et trofast vitne om det han har hørt. Han forakter eller overser ikke kunnskapen han har fått fra Gud, men gir den videre til trofaste mennesker, som igjen lærer andre. I dette siste brevet til Timoteus holdt Paulus fram et høyt ideal for den yngre medarbeideren og pekte på hvilke plikter som fulgte med som Kristi tjener. «Legg vinn på å stå din prøve overfor Gud», skrev apostelen, «som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, og som deler sannhetens ord rett» (2 Tim 2,15). «Hold deg unna ungdommens lyster, men jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet og fred sammen med dem som påkaller Herren av et rent hjerte. Dumme og uvitende stridsspørsmål skal du sky; du vet jo at de avler konflikter. Men en Herrens tjener skal ikke stride, han skal være mild mot alle, i stand til å undervise, tålmodig og i ydmykhet veilede dem som setter seg imot. Kanskje vil Gud gi dem omvendelse, så de lærer sannheten å kjenne» (vers 22–25). Apostelen advarte Timoteus mot falske lærere som ville forsøke å få innpass i menigheten. «Dette skal du vite», slo han fast, «at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal

Adventnytt 10-2026

Bønneukelesninger

være glad i seg selv, pengekjære, skryte og være hovmodige, spotte, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige … De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter kraften i den. Hold deg unna slike!» (2 Tim 3,1–5). «Onde mennesker og bedragere skal bli verre og verre», fortsatte han, «de bedrar andre og blir selv bedratt. Men du skal holde fast ved det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var liten, har du kjent de hellige skriftene, som kan gi deg visdom til frelse. … Hele Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, rettledning og oppdragelse i rettferd, så Guds menneske kan være fullt utrustet til all god gjerning» (vers 13–17). Gud har gitt oss rikelige midler til å føre en vellykket kamp mot det onde i verden. Bibelen er kilden der vi kan utruste oss til kampen. Sannheten skal være beltet om livet. Rettferdigheten skal være brystplaten. Troens skjold skal vi holde i hånden, og frelsens hjelm skal være på hodet. Og med Åndens sverd, som er Guds ord, skal vi bane oss vei gjennom syndens hindringer og snarer. Paulus visste at kirken hadde en tid med stor fare foran seg. Han visste at de som hadde ansvaret for menighetene, måtte gjøre et trofast og alvorlig arbeid. Derfor skrev han til Timoteus: «Jeg formaner deg for Guds og Herren Jesu Kristi ansikt – han som skal dømme levende og døde ved sitt komme og sitt rike: Forkynn ordet! Vær klar i tide og utide. Irettesett, refs og forman, med all tålmodighet og undervisning» (2 Tim 4,1–2). Paulus var redd for at Timoteus’ milde og ettergivende natur kunne gjøre at han vegret seg for en nødvendig del av oppgaven. Derfor oppmuntret han ham til å være trofast i å avsløre synd og til og med refse med skarphet dem som gjorde grov urett. Samtidig skulle det skje «med all tålmodighet og undervisning». Han skulle vise Kristi tålmodighet og kjærlighet, og begrunne og understreke sine tilrettevisninger med sannhetene i Ordet. . . . Gjennom stolthet over menneskelig visdom, forakt for Den hellige ånds innflytelse og mangel på kjærlighet til sannhetene i Guds ord, vil mange som bekjenner seg som kristne, og som mener de er skikket til å undervise andre, bli ledet bort fra det Gud krever. Paulus sa til Timoteus: «Det skal komme en tid da de ikke tåler den sunne lære, men etter sine egne lyster tar

Adventnytt 10-2026

seg lærere i hopetall, fordi det klør i ørene. De skal vende ørene fra sannheten og holde seg til myter» (vers 3–4). Apostelen sikter her ikke til dem som åpenlyst ikke bryr seg om tro, men til bekjennende kristne som lar egne tilbøyeligheter være veiviser og dermed blir bundet av seg selv. Slike vil bare høre læresetninger som ikke refser synden deres eller fordømmer deres lystbetonte liv. De blir støtt av de klare ordene fra Kristi trofaste tjenere og velger lærere som roser og smigrer dem. . . . Gud har gjort sin vilje kjent, og det er dårskap når mennesker setter spørsmålstegn ved det som har gått ut av hans munn. Når den uendelige visdom har talt, finnes det ikke tvilsspørsmål som mennesker skal avgjøre, ingen vaklende muligheter som skal justeres. Alt som kreves, er et åpent og oppriktig samtykke til Guds uttalte vilje. Lydighet er det høyeste budet både for fornuften og samvittigheten. Paulus fortsatte formaningene: «Vær du edru i alle ting, tåle lidelser, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste» (vers 5). Paulus skulle snart fullføre løpet sitt, og han ønsket at Timoteus skulle ta hans plass og verne menigheten mot de mytene og vranglærene som fienden på ulike måter ville bruke for å lede dem bort fra evangeliets enkelhet. Han formante ham til å holde seg unna alt som kunne binde ham og hindre ham i å vie seg helt til Guds oppdrag; til å tåle med godt mot den motstanden, spotten og forfølgelsen som troskapen ville utsette ham for; og til å vise sin tjeneste i praksis ved å bruke alle midler han hadde innen rekkevidde, til å gjøre godt mot dem Kristus døde for. Paulus’ liv var et eksempel på sannhetene han lærte, og det var her kraften hans lå. Hjertet hans var fylt av en dyp og varig følelse av ansvar, og han arbeidet i nært fellesskap med ham som er kilden til rettferdighet, barmhjertighet og sannhet. Han klamret seg til Kristi kors som sin eneste garanti for framgang. Frelserens

kjærlighet var drivkraften som bar ham i kampene mot selvet og i striden mot det onde, mens han i Kristi tjeneste presset seg fram – på tross av en verden som vendte ham ryggen og fiender som sto ham imot. Det kirken trenger i denne farlige tiden, er en hær av medarbeidere som, slik Paulus gjorde, har utdannet seg for å være til nytte, som har dyp erfaring med Guds saker, og som er fylt av alvor og iver. Det trengs helliggjorte, selvoppofrende mennesker; mennesker som ikke viker unna prøvelser og ansvar; mennesker som er modige og trofaste; mennesker som bærer Kristus i hjertet, «håpet om herlighet» (jf. Kol 1,27), og som med lepper berørt av hellig ild «forkynner ordet». Når slike medarbeidere mangler, sløves Guds sak, og dødelige villfarelser – som en gift – forgifter moralen og knuser håpet hos store deler av menneskeheten. Når de trofaste, utslitte fanebærerne gir livet for sannhetens skyld – hvem skal da tre fram og ta deres plass? Vil de unge ta imot det hellige ansvaret fra sine fedre? Forbereder de seg på å fylle tomrommet etter dem som faller? Vil apostelens formaning bli tatt på alvor, vil kallet til plikt bli hørt, midt i fristelsene til egoisme og ambisjon som lokker de unge? Paulus avsluttet brevet med personlige hilsener til flere og gjentok den påtrengende bønnen om at Timoteus måtte komme til ham snart, om mulig før vinteren. Han fortalte om ensomheten, fordi noen av vennene hadde forlatt ham og andre var borte av nødvendighet. Og for at Timoteus ikke skulle nøle av frykt for at menigheten i Efesos trengte ham, la Paulus til at han allerede hadde sendt Tykikus for å fylle plassen. Etter å ha omtalt rettssaken foran Nero, brødrenes svik og den styrkende nåden fra en Gud som holder sin pakt, avsluttet Paulus brevet ved å overlate sin kjære Timoteus til Den øverste hyrdens omsorg – han som, selv om underhyrdene kunne bli slått ned, fortsatt ville ha omsorg for sin flokk.

Det kirken trenger i denne farlige tiden, er en hær av medarbeidere som, slik Paulus gjorde, har utdannet seg for å være til nytte, som har dyp erfaring med Guds saker, og som er fylt av alvor og iver. 39

Barnas bønneukelesninger

Barnas bønneukelesninger

Første sabbat

2026

Fordi du lever, vil du forandre verden! Har du noen gang drømt om å gjøre noe for Gud, noe stort i hans tjeneste, som å være en helt eller forandre verden? Jeg har gode nyheter til deg: Det at du lever, betyr at du er kalt til å forandre verden! Bare ved å være til, gjør du verden annerledes. Men du kan velge hvordan du vil forandre verden gjennom valgene du tar og hvordan du velger å leve. En veldig god ide er å bestemme seg for å gå sammen med Jesus gjennom livet og velge det som er godt i stedet for å velge det onde. Da er du med på å gjøre verden bedre. Gud ønsker det beste for deg i livet. Han vil også gjerne samarbeide med deg og bruke deg i sin tjeneste for å redde andre. Tror du Gud kan bruke deg? For det kan han! Selv om det høres vanskelig og litt skummelt ut å forandre verden, vil du merke at det ikke krever så mye bestandig. Men selv når det føles som om det krever mye å gjøre det som er rett, er det viktig å huske på at med Gud er «ingenting umulig» (Lukas 1,37). Gud kan gjøre store ting med livet ditt. Gi ham sjansen, så skal du få se!

Søndag Abby sykler alene

Barnesidene er utviklet fra et manuskript av Abigail Duman. Abigail Duman er frilansskribent og bor i West Virginia i USA sammen med mannen og tre sønner, hvor de nyter friluftsliv sammen.

«Framover, kristne soldater!» ropte en mørk, kraftig stemme. Stemmen druknet nesten i lyden av plingende sykkelklokker, latter og glade stemmer. Abby dyttet sykkelhjelmen bedre på plass og smilte. Endelig! Hun hadde gledet seg til denne sykkelturen med menigheten i mange uker. Snart trillet hele gruppen av gårde. Hjulene summet mot asfalten. På den ene siden av stien sto skogen tett og mørkegrønn, som en vegg av trær. På den andre siden var det et høyt gjerde, og bak det suste bilene forbi. Etter en liten stund kom de til toppen av en bakke. «Jippi!» ropte Abby. Hun satte utfor. Vinden blåste i ansiktet hennes, og sykkelen trillet fortere og fortere nedover. Abby var førstemann til bunnen av bakken. Hun hoppet av sykkelen og så seg nysgjerrig rundt. Da fikk hun øye på noe hvitt ved siden av stien. Et bein. Abby stivnet. Hvor kommer det fra? tenkte hun. Kanskje et stort dyr har lagt det her …

Illustrasjoner av Karen Jimenez Findley

40

Adventnytt 10-2026

Barnas bønneukelesninger

Hun kjente en kald, liten skjelving nedover ryggen. Men resten av gruppen syklet videre uten å stoppe, så Abby slengte seg på sykkelen igjen og tråkket etter vennene sine. Etter flere kilometer var det noen som ropte: «Skal vi snu?» Flere nikket. Abby så at mamma også snudde sykkelen sin. Hun kjente skuffelsen komme med én gang. «Må vi virkelig snu, mamma?» spurte hun. Mamma smilte litt slitent. «Vennen min, beina mine kommer til å protestere høylytt hvis vi sykler mye lenger. Dessuten venter pappa og lillebror i bilen på parkeringsplassen.» Da lyste Abby opp. «Mamma, kan jeg sykle foran gruppen?» Hun ventet ikke på svar. I full fart tråkket hun av gårde rundt den første svingen. Så rundt den neste. Hun kjente seg sterk, rask og nesten litt voksen. Men plutselig ble det veldig stille. Hun så seg rundt. Ingen venner. Ingen mamma. Bare den lange stien foran henne. Bak gjerdet suste bilene forbi. På den andre siden lå skogen mørk og tett. Skyggene mellom trærne ble lengre, som om de strakte seg ut mot stien. Abby svelget. Kanskje jeg burde snu, tenkte hun. Men så ristet hun på hodet. Nei. Parkeringsplassen er sikkert rett rundt neste sving. Jeg er nesten framme. Hun syklet videre. Minuttene gikk. Fortsatt ingen parkeringsplass. Hjertet hennes begynte å banke fortere. To ukjente syklister kom mot henne. De nikket og syklet forbi. Abby nikket tilbake, men inni seg følte hun seg mindre og mindre modig. Så oppdaget hun bakken foran seg. DEN bakken. Abby husket plutselig beinet ved siden av stien. Hun kjente magen knyte seg. Hvordan kunne jeg glemme det? tenkte hun. Hun ville snu. Men samtidig kjentes det som om hun allerede hadde syklet altfor langt. Jeg må bare fortsette. Jeg må bare fortsette. Hun begynte å be stille inni seg. «Kjære Gud, vær så snill … ikke la det være noen ville dyr her.» I et kort øyeblikk så hun det for seg: en

Adventnytt 10-2026

Mandag Den lille lunsjen som ble et stort mirakel stor puma som lå gjemt bak buskene og ventet. Abby tråkket hardere. Beina hennes jobbet som trommestikker. Pusten kom raskt. Og plutselig var hun forbi stedet. Ingen puma. Ingen dyr. Bare stien. Men det føltes som en hel evighet før hun endelig så noe foran seg: Parkeringsplassen! Aldri før hadde en parkeringsplass sett så vakker ut. Abby syklet rett bort til bilen til pappa, kastet fra seg sykkelen og fortalte alt som hadde skjedd. Litt senere fikk hun øye på en person langt borte ved stien. Personen la fra seg sykkelen og løp mot henne. Fort. Det var mamma. Hun var andpusten. Hun gråt. Abby løp mot henne. «Å, Abby!» sa mamma og dro henne inn i en hard klem. «Jeg er så glad for at du er trygg! Hvorfor syklet du fra meg?» Abby kjente tårene presse på. «Unnskyld, mamma,» hvisket hun. «Men jeg spurte jo om jeg kunne sykle foran … gjorde jeg ikke?» Mamma tørket tårene sine. «Jo, det gjorde du,» sa hun stille. «Men du ventet ikke på svaret mitt.»

Løper du foran Gud? Noen ganger gjør vi som Abby. Vi spør Gud om noe, men så venter vi ikke på svaret. Vi løper av gårde på egen hånd og tror vi vet best. Men Gud vil ikke at vi skal gå alene. Han vil være med oss på hele veien — også når stien føles mørk, skummel eller vanskelig. Den onde kan prøve å hviske løgner til deg: • «Du har gjort for mye galt.» • «Gud bryr seg ikke om deg.» • «Det er for sent å komme tilbake.» Men det er ikke sant. Jesus sier: «Jeg har elsket deg med en evig kjærlighet» (Jeremia 31,3). Det betyr at Jesus elsker deg alltid. Ikke bare når du gjør alt riktig. Ikke bare når du føler deg flink. Han elsker deg fordi du er hans. Du har aldri gått for langt til å komme hjem til Gud. Så ta Jesus i hånden. Gi ham hjertet ditt. Og gå sammen med ham videre. For eventyret ditt med Gud har bare så vidt begynt.

Jeg ser for meg at historien i Matteus 14,13–21 kan ha skjedd omtrent slik: «Det er noe i lufta … jeg kan nesten lukte det,» mumlet Nathan og lente seg ut mot vinduet. En frisk bris blåste inn i rommet og rufset til håret hans. Moren hans så opp fra arbeidet sitt. «Hm. Kanskje det kommer en storm over sjøen.» «Nei, mamma,» sa Nathan ivrig. «Se på alle menneskene som går forbi! Noe skjer!» Han løp bort til døren og kikket ut. Folk gikk samme vei alle sammen — unge, gamle, rike, fattige, friske og syke. De så spente ut. Nesten som om de var på vei til noe helt fantastisk. Og det var de. En mann som het Jesus var i nærheten. Folk sa at han helbredet syke, fortalte om Gud og gjorde mirakler. Nathan snudde seg mot moren med store øyne. «Vær så snill, mamma! Kan jeg gå og høre på ham? Bare litt?» Moren stoppet opp. Hun så på ham et øyeblikk, og så smilte hun. «Vent litt. Du må ha med deg mat.» Hun fant fram en liten kurv og la oppi fem brød og to små fisker. «Her, Nathan. Vær forsiktig. Og ikke bli borte for lenge!» Nathan tok kurven og sprang av gårde. Det var ikke vanskelig å finne Jesus. Det var bare å følge folkemengden. Snart kom

41

Barnas bønneukelesninger

Nathan til en grønn åsside full av mark­ blomster og høyt gress. Nedenfor glitret sjøen i sollyset. Og der, midt blant tusenvis av mennesker, satt Jesus. Nathan listet seg så nær han våget og satte seg i gresset. Han lyttet med hele seg. Jesus snakket på en måte Nathan aldri hadde hørt før. Ordene hans var milde, men sterke. Det føltes som om de traff ham rett i hjertet. Nathan var så opptatt med å lytte at han nesten ikke merket mannen som kom bort til ham. «Unnskyld, unge mann», sa en vennlig stemme. Nathan så opp. Det var en av Jesu disipler. «Vil du dele lunsjen din med Mesteren?» Nathan kjente magen rumle. Han hadde nesten glemt at han var sulten. «Lunsjen min?» spurte han lavt. Han så ned i kurven. Fem brød. To små fisker. Det var jo nesten ingenting. «Men … det er ikke mye», sa han. «Bare fem brød og to små fisker.» Disippelen smilte. «Det er nok.» Nathan blunket. Nok? Hvordan kunne det være nok? Det var jo tusenvis av mennesker der! Men ordene til disippelen ga ham en varm følelse inni seg. Nathan hadde ofte følt seg liten. Som om

Tirsdag Åkeren står i brann Tim visste mye om brann. Faktisk visste han mer enn de fleste barna på skolen. Han visste at man aldri skulle leke med fyrstikker. Han visste hvordan man skulle slukke en liten flamme. Han visste hva man skulle gjøre hvis klærne tok fyr:

42

han ikke hadde noe viktig å gi Gud. Når han så prestene med de fine kappene, hørte de store ordene og alle reglene, følte han seg aldri god nok. Men kanskje Gud ikke så etter store og imponerende gaver. Kanskje Gud gledet seg over en liten gave — hvis den kom fra hjertet. Nathan ga fra seg kurven. Han fulgte spent med mens lunsjen hans ble båret til Jesus. Så skjedde noe Nathan aldri kom til å glemme. Jesus så på ham. Ikke bare et raskt blikk. Nei, Jesus så ham virkelig. Som om han kjente hele Nathan – alt han var redd for, alt han drømte om, alt han lurte på. Og likevel elsket Jesus ham. Nathan kjente det helt inn i hjertet. Jesus løftet maten og ba Gud velsigne den. Så begynte han å bryte brødene i biter. Nathan stirret. Brødet burde snart være tomt. Men det ble det ikke, Jesus fortsatte å dele ut mer. Og mer. Og enda mer! Fiskene tok heller ikke slutt. Disiplene bar maten ut til folket. Familier spiste. Barn lo. Gamle mennesker smilte. Sultne mager ble mette. Hele åssiden var full av mennesker som spiste seg gode og mette. Nathan holdt et stykke byggbrød i hendene og snudde det forsiktig. Jeg holder et mirakel, tenkte han. Og så kom en enda større tanke: Jesus brukte det lille jeg hadde.

Hva med deg?

– Stopp. Legg deg ned. Rull. Moren hans hadde lært ham masse om brannsikkerhet. Hun hadde fortalt om skogbranner som ødela store områder. Hun hadde vist ham bilder av brente trær og svarte åkrer. Hun hadde til og med kjøpt klistremerker om brannsikkerhet som Tim kunne dele ut til vennene sine. Og én ting sa hun om og om igjen: «Tim, du må aldri leke med fyrstikker.» Tim nikket alltid og var enig. Men inni seg var han nysgjerrig. Veldig nysgjerrig. Hvordan føltes det å tenne en fyrstikk selv? Hvordan så flammen ut helt på nært hold? Kunne han klare å gjøre det uten at noe farlig skjedde? Han visste at det var galt. Men han hadde lyst likevel. En dag skjedde det han hadde ventet på. Moren var opptatt et annet sted i huset. Tim så en fyrstikkeske ligge framme.

Hjertet hans dunket litt raskere. Han kikket seg rundt. Så tok han esken og stakk den ned i lomma. På vei til skolen klappet han forsiktig på bulen i lomma. Jeg skal bare tenne én, tenkte han. På et trygt sted. Bare for å se. Etter skolen gikk Tim forbi en stor åker. Ved siden av åkeren sto en liten låve. Det bodde ingen rett i nærheten, og veien var nesten tom for folk. Tim så seg rundt. Ingen så ham. Han gikk ut i gresset og satte seg ned. Det tørre gresset raslet rundt ham. Han dro fram fyrstikkesken. Bare én, tenkte han igjen. Han strøk fyrstikken mot esken. Sssssj! En liten flamme blusset opp. Tim stirret på den. Den danset i vinden. Gul, oransje og varm. Den var nesten vakker. Flammen krøp nedover fyrstikken. «Au!» ropte Tim. Han slapp fyrstikken

Kanskje du også har tenkt: • «Jeg er ikke viktig.» • «Jeg har ikke noe stort å gi.» • «Gud kan sikkert bruke andre, men ikke meg.» Men tenk da på Nathan. Han trengte ikke å bli voksen først. Han trengte ikke å være rik. Han trengte ikke å holde en flott tale. Han ga bare det han hadde. Og Jesus gjorde resten. Hvis Jesus kunne mette mer enn 5000 mennesker med en liten gutts lunsj, hva tror du han kan gjøre med livet ditt når du gir det til ham? Du kan gi Jesus: • tiden din • ordene dine • vennligheten din • evnene dine • hjertet ditt Ingenting er for stort for Jesus. Og ingenting er for lite. Bibelen sier at vi har «en skatt i leirkar» (2 Kor 4,7). Det betyr at vi kan være vanlige mennesker, som en enkel krukke — men inni oss kan Jesus bo med sin kraft og kjærlighet. Du er karet. Jesus er skatten. Sammen er dere et fantastisk team!

Adventnytt 10-2026

Barnas bønneukelesninger

uten å tenke. Den falt rett ned i det tørre gresset. Først var det bare en liten flamme. Så to. Så begynte gresset å brenne. «Nei, nei, nei!» gispet Tim. Han trampet på flammen. Han slo med hendene. Han prøvde å kaste jord over den. Men vinden tok tak. Flammen løp gjennom det tørre gresset som om den hadde fått bein. Snart brant hele åkeren. Tim kjente seg iskald inni kroppen selv om ilden var varm. Han kunne ikke stoppe den. Ikke alene. Med mageknip og skjelvende bein gikk han hjem. Han listet seg inn døra. «Hei, vennen,» ropte mamma fra kjøkkenet. Så ble det stille. «Tim!» ropte hun plutselig. «Jeg ser røyk fra åkeren nede ved veien! Jeg må ringe brannvesenet!» Tim fulgte etter mamma tilbake til åkeren. Der var det fullt av røyk, rop og røde flammer. Brannmenn kjempet for å få kontroll. Svette rant nedover ansiktene deres. Slanger lå utover bakken. Vannet

sprutet. Den vakre åkeren ble svart og ødelagt. Låven brant ned. Da brannen endelig var slukket, følte ikke Tim seg lettet. Han følte seg forferdelig. Han skjønte at ulydigheten hans hadde kostet mye penger. Enda verre: Den hadde satt mennesker i fare. «Vi skal være glade for at ingen ble skadet», sa mamma, men jeg håper du har lært noe viktig. Det hjelper ikke å vite at det er farlig å leke med fyrstikker, hvis du ikke lever etter det du har lært.» «Det eneste vi kan gjøre nå», sa mamma, «er å lære av det som har skjedd. Men vi kan også gå og besøke mannen som eide låven og jordet og be om tilgivelse. Skal vi gjøre det?» Tim hadde ikke lyst. Men han visste at det var det rette å gjøre, så han ble med. Det gikk mye bedre enn han hadde fryktet. Så selv om han ikke kunne erstatte det gale han hadde gjort, ble klumpen i magen mindre etterpå. Og han hadde lært en viktig lekse…

Onsdag En spennende vedstabel Luke sto i hagen og så seg rundt. Kjedelig. Pappa og bestemor satt ved trappen til verandaen og snakket sammen. De virket helt oppslukt i samtalen. Luke sparket litt i gresset. Hva kunne han finne på? Da fikk han øye på den. En stor vedstabel lå nederst i hagen. Øynene hans lyste opp. Den så perfekt ut til å klatre på! Luke begynte å løpe nedover bakken. Da kom en tanke plutselig inn i hodet hans: – Ikke gå bort til vedstabelen. Luke stoppet. Han så seg rundt. Ingen hadde sagt noe høyt. Var det Gud? tenkte han. Han var ikke sikker. Han var jo bare et barn. Kunne Gud virkelig snakke til ham? Luke kikket på vedstabelen igjen. Den så ikke farlig ut. Det går sikkert bra, tenkte han. Han trakk på skuldrene og fortsatte ned bakken. Da han kom fram, tok han tak i en stor stokk og begynte å klatre. Plutselig hørte han en lyd. Rasle-rasle-rasle! Lyden fikk ham til å grøsse. Bare noen få meter foran ham lå en lang, brun slange sammenkrøllet. Den var klar til å hugge.

Adventnytt 10-2026

Luke stirret. Han hadde aldri sett en klapperslange før. Men han skjønte med én gang at den var farlig. Hjertet hamret. Hva skulle han gjøre? Han begynte å rygge sakte bakover. «Pappa!» ropte han. «PAPPA!» Da fikk han øye på noe som gjorde ham enda reddere. Lillebroren Daniel hadde fulgt etter ham. Daniel gikk rett mot ved­ stabelen. Han hadde ikke sett slangen.

Å vite er ikke nok Det er bra å vite mye om Bibelen. Det er bra å kunne bibelvers. Det er bra å høre på andakter. Det er bra å snakke om Gud. Men Gud ønsker mer enn at vi bare skal vite. Han vil hjelpe oss å leve det vi tror på. Kanskje du vet at du skal være ærlig, men lyver likevel. Kanskje du vet at du skal være snill, men ler når noen blir ertet. Kanskje du vet at du skal tilgi, men fortsetter å være sint. Da kan du be: «Jesus, hjelp meg å gjøre det som er riktig – ikke bare vite det.» Å være et vitne for Gud betyr ikke at du er perfekt. Det betyr at du ber Gud om hjelp, reiser deg når du faller, og prøver igjen. Du har ett liv. Lev det med Jesus!

«Daniel, stopp!» ropte Luke. Pappa kom løpende. «En klapperslange!» ropte han. Bestemor var også kommet til. Hun kastet seg fram, grep Daniels hånd og dro ham bort. Luke løp opp bakken og inn i huset. Mamma tok imot ham og Daniel med armene rundt dem begge. «Takk, Gud, for at dere ikke ble bitt», sa hun igjen og igjen. Hendene hennes skalv, og øynene var fulle av tårer. Senere den dagen fortalte Luke henne alt. «Mamma», sa han stille, «jeg hørte en stemme i hodet som sa at jeg ikke skulle gå til vedstabelen.» Mamma så alvorlig på ham. «Det var Den hellige ånd», sa hun. «Du må lære å lytte til den stemmen. Den kan redde deg fra mange problemer.» Luke rynket pannen. «Men jeg får jo mange tanker i hodet. Hvordan kan jeg vite hvilke tanker som kommer fra Den hellige ånd?» Mamma nikket. «Det er et veldig godt spørsmål. Derfor er det viktig å lese Bibelen og bruke tid med Gud. Når du kjenner Guds ord, blir det lettere å kjenne igjen stemmen hans.» Hun la hånden på skulderen hans. «Den hellige ånd vil alltid lede deg mot

43

Barnas bønneukelesninger

det som er sant, godt og riktig. Og du kan alltid sjekke tankene dine med det Bibelen lærer.» Luke skalv litt da han tenkte på hvor nær han hadde vært slangen. Han tenkte seg om. «Tenk om vi hadde blitt bitt fordi jeg ikke

lyttet», sa han stille. «Gud passer på deg uansett», sa mamma. «Du ble ikke bitt. Ikke lillebror heller. Men vi trenger kanskje noen sånne opplevelser for å lære å gjenkjenne Guds stemme.» «Jeg vet ikke akkurat hva Gud vil at jeg skal gjøre med hele livet mitt», sa han.

«Men jeg vet én ting jeg kan gjøre nå.» «Hva da?» spurte mamma. «Jeg kan lytte når han leder meg.» Mamma smilte enda bredere. «Det er helt riktig, Luke. La Guds ord og Guds Ånd vise deg veien.»

Torsdag

seg, greiner kan knekke, og ting som ligger løst ute, kan blåse av gårde. Bryce satt i bilen på vei hjem. Regnet pisket mot frontruten. Vindusviskerne gikk fram og tilbake så fort de kunne. Svisj-svisj! Svisj-svisj! Men det var nesten ikke nok. Regnet kom som bøtter fra himmelen, og vinden dyttet på bilen som om den ville skyve den av veien. Bryce holdt hardt i rattet. «Bare litt til», mumlet han for seg selv. «Snart hjemme.» Hjemme merket foreldrene til Bryce at stormen var verre enn de hadde trodd. Torden buldret. Lyn lyste opp vinduene. Trærne utenfor bøyde seg i vinden, og store greiner ble revet løs og kastet rundt som om de var små pinner. Moren til Bryce så urolig ut. «Dette er mye verre enn vi trodde», sa hun. «Jeg skulle ønske Bryce ikke var ute og kjørte midt i dette.» Faren la hånden forsiktig på skulderen hennes. «Guds engler er med ham», sa han rolig. «Han er i gode hender.» Men akkurat da forandret lyden av vinden seg. Før hadde den ult. Nå brølte den. Det hørtes nesten ut som et tog dundret rett over huset. Foreldrene så på hverandre. De visste at de måtte komme seg til et tryggere sted. De skyndte seg inn på badet bakerst i huset — bort fra vinduer og yttervegger. Der satte de seg tett sammen. Og så gjorde de det viktigste de kunne gjøre: De ba. «Kjære Gud», ba de, «vær hos Bryce. Beskytt ham. Send englene dine rundt bilen hans.» Mens de satt der og ba, løftet moren plutselig hodet. Hun fikk en sterk tanke. Ikke en vanlig tanke som bare kom og gikk. Dette føltes viktig. Veldig viktig: – Ring Bryce. Ring ham nå! Hun snudde seg raskt mot mannen sin. «Ring Bryce», sa hun. «Ring ham med en gang!» Faren nølte ikke. Han tok fram mobilen og ringte.

Samtidig kjempet Bryce med å se veien foran seg. Regnet slo mot bilen. Vinden rev i dørene. Små greiner traff sidene på bilen og lagde skrapelyder. Skrap! Dunk! Skrap! Endelig kom Bryce til den kjente veien som førte hjem til huset deres. Han pustet litt lettere. «Nå er jeg snart hjemme», sa han. Men akkurat da hørte han en høy lyd. – KNAKK! Et stort tre begynte å falle. Bryce rakk nesten ikke å tenke. Treet styrtet ned med et brak – rett foran bilen hans! Blader og greiner fløy over panseret. «Whoa!» ropte Bryce og trampet på bremsen. Hjertet hans hamret. Han stirret på treet som lå tvers over veien. Han kunne ikke kjøre videre. Så han satte bilen i revers og begynte forsiktig å rygge bort fra treet. Da ringte telefonen. Bryce så på skjermen. Det var pappa. Han stoppet bilen for å svare. Akkurat da falt et nytt tre bakpå bilen hans! Hvis han ikke hadde stoppet… om han hadde rygget bare litt til, hadde treet truffet ham.

Da ringte telefonen! Gud ser etter mennesker som er villige til å gjøre det han ber dem om. Ikke bare store ting som å reise langt bort som misjonær. Noen ganger kan det være noe veldig enkelt: • å ringe noen • å si noen gode ord • å stoppe opp og be • å lytte når Gud minner deg om noe Spørsmålet er: Er du villig til å lytte når Gud snakker til hjertet ditt? Værmeldingen hadde sagt det tydelig: Det kommer en kraftig storm. Ikke bare litt regn og vind. Nei, dette ville være en storm med vindkast på over 96 kilometer i timen! Det er så sterkt at trær kan bøye

44

Gud taler til deg også Noen ganger kan Gud legge en tanke i hjertet vårt: • «Be for den personen.» • «Ring nå.» • «Gå og hjelp.» • «Si unnskyld.» • «Ikke vent.» Det kan virke lite. Men for Gud er ingenting lite. Moren til Bryce ba — og hun handlet. Hun ventet ikke og tenkte: «Kanskje senere.» Hun lyttet med én gang. Når Gud ber oss gjøre noe, er det lurt å handle med en gang. Gud kunne ha holdt trærne oppe litt til, stoppet vinden, latt stormen vente…. Men ofte velger han å jobbe gjennom den stille stemmen som taler til oss som tror… Kanskje for at vi skal skjønne at det er ham og at han vil ha oss med på laget.

Adventnytt 10-2026

Barnas bønneukelesninger

Fredag En mørk hemmelighet «Hysj», hvisket Marguerite. Vinden suste i palmetrærne høyt over henne. Det var mørkt. Byen lå bak dem, men her ute var det stille. Altfor stille. Marguerite og noen venner hadde sneket seg ut til utkanten av Kisangani, en stor by i Den demokratiske republikken Kongo. Byen har over 1,6 millioner mennesker – og mange av dem er barn. Men denne natten var Marguerite og vennene hennes ikke ute for å leke. De bar på en hemmelighet. Noen hadde invitert dem til å lære hvordan de kunne få spesielle krefter og hjelp fra ånder. De ble lært opp til ting Gud ikke ønsket for dem. Marguerite syntes først det virket spennende å ha «spesielle krefter» og bli sett på som annerledes. Men det hun ikke forsto, var hvor farlig det var å leke med mørket. Marguerite kom fram til kirkegården. Noen av vennene hennes ventet allerede. De så seg rundt. De som pleide å møte dem der, var forsinket. «Lærerne våre er ikke her ennå», sa Marguerite lavt. «Jeg lurer på hva som har stoppet dem.» En av vennene trakk på skuldrene. «Kanskje de sørger for at foreldrene våre sover tungt, så de ikke merker at vi er borte.» Ordene hang i luften. Så skjedde det! Et sterkt lys brøt plutselig gjennom mørket. Ikke som lyn. Ikke som en lommelykt. Dette lyset var annerledes. Rent. Sterkt. Hellig. Barna skjønte med én gang at dette ikke var mørke krefter. Dette var noe fra Gud. Marguerite falt ned på bakken og knep øynene sammen. Hun holdt en hånd foran ansiktet fordi lyset var så sterkt. I lyset kunne hun skimte en himmelsk skikkelse. En engel. En bestemt stemme talte: «Hva gjør dere her? Dette er ikke noe for dere. Jesus har en mye bedre plan.» Ingen av barna svarte. De var for redde. For overrasket. For rystet. Alt som tidligere

Adventnytt 10-2026

hadde virket spennende, føltes plutselig lite og tomt. Ordene fra engelen traff Marguerite rett i hjertet. Det var som om hun våknet. Hun forsto at livet hennes ikke skulle brukes på mørke ting. Hun skulle ikke følge Guds fiende. Hun skulle ikke bruke tiden sin på noe som dro henne bort fra Jesus. Hun skulle velge lyset.

Hva prøver å trekke deg bort? Denne verden er full av ting som kan trekke oss bort fra Gud. Det trenger ikke alltid se skummelt ut. Noen ganger kan det være: • ting vi ser på som vi vet ikke er bra • venner som drar oss i feil retning • hemmeligheter vi skjuler for voksne • misunnelse, løgn eller sinne som får vokse inni oss • ting som tar all plass, så vi glemmer Jesus Kanskje Gud sier til deg i dag: «Du skal ikke bruke tiden på dette. Jesus har en mye bedre plan.» Det betyr ikke at Jesus er sint når han sier det. Han sier det fordi han elsker deg. Han vil redde deg fra det som ødelegger. Han vil gi deg et liv i lys, frihet og glede. Den natten på kirkegården forandret alt. Marguerite og vennene hennes gikk hjem og fortalte foreldrene sine sannheten. De bestemte seg for at de aldri mer ville møte de mørke kreftene igjen. I stedet åpnet de hjertene sine for Jesus. Og så skjedde noe fantastisk: De fikk lyst til å fortelle andre om Jesus. De fortalte om engelen. Og de fortalte om Jesus:

– Jesus kommer snart igjen. Vi har ikke tid til å følge mørket. Mange kirker ville høre historien deres. Folk lyttet med store øyne mens barna fortalte hvordan Gud hadde stoppet dem og kalt dem tilbake. Marguerites vitnesbyrd var sterkt. Mange ble rørt. Mindre enn ett år senere var Marguerite på møter om Jesus i byen sin. Der tok hun et viktig valg: Hun ble døpt i Syvendedags Adventistkirken — sammen med familien sin.

Du har også noe å dele Du trenger ikke å ha sett en engel for å ha noe å fortelle om hva Jesus har gjort for deg. Kanskje Jesus har: • hjulpet deg til å si sannheten • gitt deg mot til å gjøre det rette • beskyttet deg fra fare • hjulpet deg å slutte med noe som ikke var bra • gitt deg fred når du var redd Det er verdt å dele. Akkurat som Marguerite kan du være klar til å lytte til Guds stemme og fortelle andre om ham. Jesus gir deg mot. Han kan bruke historien din til å hjelpe andre å velge lyset.

45

Barnas bønneukelesninger

Andre sabbat Den avlyste begravelsen Å vitne om Jesus betyr ikke bare å holde en tale. Det betyr å vise hvem Jesus er gjennom livet ditt. Det kan bety: • å være snill når andre er slemme • å hjelpe noen som ikke har hjulpet deg • å tilgi når det er vanskelig • å elske mennesker som ikke er lette å elske Å være et vitne betyr ikke at du er perfekt. Det betyr at du lar Jesus gjøre noe vakkert gjennom deg.

Tembo i Tanzania Tembo bodde i Tanzania. Han elsket Gud og Guds ord. Helt siden han hadde begynt å forstå hvor vakker Bibelen var, ønsket han å leve nær Jesus. Tembo ba. Han lyttet til Gud. Han prøvde å være vennlig mot alle. Og nesten alle likte Tembo. Nesten. For det fantes én mann som ikke likte ham. Han het Juma. Juma hadde mislikt Tembo helt fra første gang de møttes. Han lo av ham. Han sa stygge ting. Han fortalte usanne historier bak ryggen hans. Noen ganger gjorde det at andre også tenkte dårlig om Tembo. Men Tembo svarte ikke med hat. Han fortsatte å være snill. En dag fikk Tembo høre noe trist. Juma var blitt syk. «Ingen vil være inne hos ham», fortsatte han som fortalte om det. «Ikke engang familien hans orker å være der lenge. Bare kona hans er hos ham.» Tembo kjente det stikke i hjertet. Så kom en stille tanke: – Gå og hjelp Juma. Tembo visste hvem den stemmen kom fra. Gud kalte ham til å gjøre noe vanskelig. Ikke for en venn. Ikke for en som alltid hadde vært snill. Men for Juma. Mannen

46

som hadde behandlet ham dårlig. Likevel nølte ikke Tembo. Han gikk. Da Tembo kom fram, sto slektningene til Juma utenfor huset. De så overrasket på ham. En mann spurte spottende: «Hva gjør du her?» Tembo svarte rolig: «Jeg er her for å hjelpe Juma.» En annen slektning fnøs. «Han kommer ikke til å leve lenge. Og hvis du går inn og hjelper ham, og han dør, må du betale for begravelsen.» Tembo stoppet et øyeblikk. En begravelse kunne koste mye penger. Veldig mye. Tembo hadde ikke råd til det. Men så tenkte han på Jesus. Jesus elsket mennesker som andre avviste. Jesus hjalp dem ingen ville være nær. Jesus elsket til og med fiendene sine. Tembo kunne ikke gå sin vei. Han gikk inn. Inne i huset var det tungt å være. Juma var svært syk. Han trengte hjelp med en gang. Tembo ba stille: «Jesus, gi meg styrke. Hjelp meg å gjøre dette med kjærlighet.» Så snudde han seg mot Jumas kone. «Jeg trenger rent vann og rene klær», sa han. «Jeg skal hjelpe til med å stelle ham. Etterpå betaler jeg for transport, så vi kan få ham til sykehuset.» Juma så på Tembo med store øyne. Han sa ingenting. Kanskje han ikke forsto det. Hvorfor skulle Tembo hjelpe ham? Han hadde jo vært så stygg mot ham. Men Tembo jobbet rolig og forsiktig. Han hjalp Juma, betalte for transporten og sørget for at han kom til sykehuset. Og han sluttet ikke der. Tembo besøkte ham ofte. Dag etter dag kom han tilbake. Ikke fordi Juma fortjente det. Men fordi Jesus hadde elsket Tembo først. Etter hvert begynte noe å skje inni Juma. Han klarte ikke å slutte å tenke på det Tembo hadde gjort. En dag sa Juma:

«Da mine egne slektninger ventet på at jeg skulle dø, kom du for å redde meg.» Han så forundret på Tembo. «Hvorfor gjorde du det? Jeg behandlet deg jo dårlig.» Tembo kunne ha sagt: «Ja, det gjorde du.» Han kunne ha minnet Juma på alle de stygge ordene. Men i stedet viste han ham Jesu kjærlighet. Og litt etter litt begynte Juma å forstå hvem Gud er. Da Juma endelig var frisk nok til å dra hjem, fulgte Tembo ham. Men da de kom fram til huset, sto slektningene samlet utenfor. De hadde ventet på en begravelse. De hadde trodd Juma kom til å dø. Og de forventet fortsatt at Tembo skulle betale, slik de hadde sagt. Men så kom Juma gående. Levende. Sterkere. Sammen med Tembo. Alle stirret. Juma stilte seg foran slektningene sine og pekte på Tembo. «Ser dere denne mannen?» sa han. «Han viste meg en kjærlighet som ikke engang mine egne slektninger viste. Han har blitt min familie.» Det ble ingen begravelse den dagen. Den ble avlyst. Ikke bare fordi Juma levde. Men fordi Jesu kjærlighet hadde vunnet. Gjennom Tembos handlinger fikk Juma se hvem Gud er. Og Juma kom også til å kjenne Gud.

Vil du være misjonær? Kanskje du tenker at misjonærer må reise langt bort. Men du kan begynne akkurat der du er: • hjemme • på skolen • i klassen • på fotballtrening • blant vennene dine • med noen som er vanskelige å like Hvis du elsker Jesus, vil han hjelpe deg å elske andre. Ikke bare dem som er snille mot deg. Men også dem som er vanskelige. Jesus sier: «Hold fast på det du har» – Johannes’ åpenbaring 3,11 Hold fast på troen din. Hold fast på Jesus. Ikke en bønn, ikke en gave og ikke ett eneste øyeblikk brukt for Gud er bortkastet. Når du elsker som Jesus, kan Gud bruke deg til å forandre liv.

Adventnytt 10-2026

Annonser

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE Den norske union Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse Web: www.adventist.no E-post: post.dnu@adventist.no Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr.: 3000.30.33100 Vipps: 17268 Leder: Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Marianne Dyrud E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no Adventistkirkens ressurssenter Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 52 E-post: ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Telefon: 465 41 322 E-post: post.nnd@adventist.no Leder: Andrew Campell Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5358 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Patrick Johnson

Østnorsk distrikt Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse Telefon: 481 55 628 E-post: post.ond@adventist.no Leder: Claes Lundström Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Telefon: 231 72 275 E-post: post@kurbadet.oslo.no Leder: Daniel Reiley ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Telefon: 31 01 88 00 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no E-post: post@adranorge.no Leder: Lena Sømme

Norsk Bokforlag Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Leder: Atle Haugen Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Leder: Nina Myrdal Norsk helse- og avholdsforbund Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no Leder: Per de Lange

Norsk Bibelinstitutt Postboks 133, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 32 Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no Leder: Vidar Hovden

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Leder: Silja Leknes

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no Leder: Anita Hagler Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening Telefon: 90479360 www.sdasenior.no erlingnyan50@gmail.com Bankgironr.: 3000 26 41867 Leder: Erling V. Åserud Syvendedags Adventistkirkens Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670 Kontonummer: 3000.30.96447 Vipps: #86681 www.sabu.no Epost adresse: post@sabu.no Leder: Gry Beate Marley

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

SIDEN SIST:

Foto: Kimm Saatvedt / Det kongelige hoff

Syvendedags Adventistkirken kondolerer

Av Syvendedags Adventistkirken – Den norske union

S

yvendedags Adventistkirken i Norge uttrykker sin dype medfølelse med Kongehuset i sorgen etter tapet av Hans Majestet Kong Harald V. Hans bortgang er et stort tap for kongefamilien og hele Norge. På forbilledlig måte har Kong Harald evnet å være til stede i nasjonens krevende hendelser med klokskap og medfølelse. Han har vist en egen evne til å se og anerkjenne mennesker med ulik bakgrunn. Med sin lune humor har han hjulpet mennesker fra alle samfunnslag til å føle seg vel i hans selskap. Kristendommen og dens betydning for kongen personlig, har kommet til uttrykk gjennom hele hans liv. Den måten kongen har holdt fram kristne verdier har vært en kilde til inspirasjon for mange. Fred over Kong Harald V’s minne. Syvendedags Adventistkirken