Teksthefte norsk vår2015

FRYKT

7. april 2015

Forberedelseshefte norsk tentamen Temaet for v책rens tentamener i norsk er frykt. I dette tekstheftet finner du mange ulike tekster som p책 en eller annen m책te handler om frykt.

Likfunn

JAKOB SANDE

So fann dei han Ole Johan, langt borte i Håsteins-hagen.

Der låg han og rotna og brann, med solsteiken rett i magen.

Og magen var grøn og blå, av steinklaka gorr og slim, og flugor og kvitmakk små, aula i yrjande stim.

Og augo hans Ole Johan, var berre ei slimut glye som nedover kinnet rann, so sleip som ei slimut spye.

Og nasa eit blodraudt sår, der beinpipa lyste bleik.

– For rotta ho var der i går, og åt seg so feit ei steik.

Spyfluga grøn og feit, la sine egg i skinnet, og ålkvite småmakkar beit seg gangar og hol der inne.

Ei rotte stakk tranten ut, – kva svarten som no var og sjå?

Ho var som ein blodgorra klut, med blankslimut hale på.

Og leppa for kjøt var rein, og gliste med kvasse tenner, som illkvite stakk og skein, som marssol på frosne fenner.

Og teven stod tjukk ikring, denne blaute, flytande kropp, og kråka sat rundt i ring, og skratta med høge hopp.

Ordforklaringer: Steinklaga – stivna (til stein) Aula – vrimlande Slimut – slimete Glye – geléaktig masse

So tok dei han Ole Johan, og la han på fire påla.

So bar dei han fire mann, med kråkene skratta og skråla.

Mykje tå skrotten flaut vekk, og mykje kvarv bort som eim, og mykje i spyfluga gjekk, men beina kom heile heim.

Fenner – fleirtal av snøfonn Teven - lukta

-Dikt i samling

Skratta – å le Kvarv – dampa Eim – luft/lukt

Kilde: http://onskedikt.origo.no//bulletin/show/542905_likfunn?ref=checkpoi nt

Fordommar og framandfrykt

Å SEIE "FORDOMSFULL" OM NOKON ER EIN NEDLATANDE KOMMENTAR. MEN KVA ER FORDOMMAR?

Fordommar er haldningar eller oppfatningar som ofte er baserte på mangelfull eller feil kunnskap. Å mangle kunnskap er ikkje særskilt positivt, og da forstår vi også kvifor fordommar er noko negativt.

Det vil seie at dersom vi er fordomsfulle, har vi negative haldningar til til dømes idear, stader eller i verste fall andre personar og menneskegrupper.

Da kan fordommane våre bidra til at vi blir diskriminerande, fordi vi er negative i utgangspunktet. Haldningar ligg til grunn for tankane og kjenslene våre, og dei får konsekvensar for korleis vi handlar.

Sosialisering – til fordommar?

Nettopp fordi fordommar er baserte på kjensler, så er det vanskeleg å innsjå at vi er fordomsfulle. Og kor går grensa mellom ei kulturell haldning til noko, normal kritisk sans og det å ha fordommar?

Svaret er kanskje ikkje enkelt. Haldningar og oppfatningar blir danna gjennom sosialisering. Dei blir skapte ved at vi blir forma til individ med eigne verdiar og haldningar. Fordommar blir også overførte gjennom sosialisering, der førestellingar eller haldningar blir førte vidare mellom menneske. Dette vil dermed seie at grupper av menneske kan ha haldningar eller oppfatningar som er fordomsfulle. Nokre kan vere meir skeptiske til, eller også frykte, andre kulturar eller folkeslag, og det er den typen fordommar vi skal sjå nærmare på.

MANGE HAR FORDOMMAR MOT FOLK MED ANNAN ETNISITET. FORDOMMANE VÅRE ER BASERT PÅ KJENSLER.

Fotograf: Lars Bahl

Ordforklaringer: Kjensler – følelser (bokmål) Diskriminerande – behandle urettferdig Medviten – bevisst (bm) Fordekt – tildekket (bm) Åtak – angrep

Medvit om haldningar og oppfatningar Korleis kan vi bli medvitne haldningane våre til eller oppfatningane våre om menneske frå andre kulturar eller folkegrupper? Ofte er det ikkje så lett å vite når ein berre er samfunnskritisk, og når ein baserer haldningane sine på manglande fakta eller feil kunnskap. Kanskje kan ein avdekkje sine eigne fordommar ved å tenkje igjennom kva haldningar ein har til menneske ein møter, eller saker ein les om i media.

For å forstå fordommar er det viktig å sjå på korleis dei oppstår og blir førte vidare i samfunnet. Berit Ås, som er sosialpsykolog, hevdar at fordommar blir haldne i live ved hjelp av universelle hersketeknikkar: Usynleggjering. Som elev kan det vere vanskeleg å få høyre at du gjorde det dårleg i matematikk, mens ingen snakkar om den femmaren du fekk i religion. Slik er det også på andre samfunnsområde. Når ein blir gjord usynleg, må det forståast på ein litt annan måte. Usynleggjering av kvinner eller innvandrarar vil seie at berre utvalde delar av aktiviteten deira blir framheva – som at kvinner er svake og emosjonelle, og at innvandrarar blir knytte til kriminalitet, tvangsekteskap, terror, osb.

Latterleggjering. Ås hevdar at latterleggjering er eit uttrykk for fordekt aggressivitet. Det er vel noko vi alle har kjent på; å bli latterleggjord kjennest ofte som eit åtak. Mange vil nok nikke gjenkjennande til utsegner som: "Kvinner kan ikkje ryggje bil!" Sjølv om det blir sagt generelt, oppfattar nok mange at det også rammar dei personleg. På eit overordna plan kan til dømes det at kvinner ikkje blir oppfatta som godt nok kvalifiserte til å sitje i styre, vere eit ledd i å latterleggjere dei som sit der. Kvotering er ein måte å endre dette mønsteret på. Og når mønsteret blir endra, vil ofte haldninga komme etter over tid.

Tilbakehelding av informasjon. Det å ikkje få vite, eller kanskje ikkje forstå det andre snakkar om, er vanskeleg. Dette rammar innvandrarar spesielt.

Informasjonen og kommunikasjonen blir tilpassa målgruppa majoriteten, dermed blir dei andre sette utanfor.

Fordømming same kva du gjer. Nokre gonger synst ein at ein får kritikk og aldri er bra nok, same kva ein faktisk gjer. Dette rammar ofte innvandrarar eller etniske grupper. Dei får høyre at dersom dei lykkast, så er det fordi dei utnyttar det norske velferdssystemet. Og mislykkast dei, så utnyttar dei også systemet.

Ordforklaringer: Majoritet – fleirtalet Etniske grupper – folkegrupper som har felles kultur og historie Hieraki – at noko er rangert Ekskludere - utelate

Påføring av skam og skuld. Dette er litt vanskelegare, og det varierer mellom ulike kulturar. Men nokre grupper får påført skam og skuld, til dømes kvinner som blir valdtekne.

Det kan vere lett å godta haldningar som heng ut spesielle grupper. Det blir ofte bortforklart med ordet framandfrykt. Og i nokre tilfelle kan vi orsake oss sjølve med at det ikkje er så lett å kontrollere om dei kjenneteikna ein knyter til ulike menneskegrupper, er riktige eller ikkje.

Kva ein har fordommar og framandfrykt knytt til, varierer. Nokre har fordommar mot kristne, strevarar på skulen, narkomane, homofile eller kanskje fotballspelarar.

Som nemnt er fordommar og framandfrykt ofte tett knytte til kjenslene våre. Ein må derfor utfordre seg sjølv til å tenkje gjennom kvifor ein kjenner det akkurat slik ein gjer. Det er inga lita oppgåve.

Fordommar – rangering av menneske?

Men ser ein på fordommar ovanfrå, så representerer dei eit hierarki som rangerer menneske og grupper av menneske i høve til kvarandre. Det seier noko om kven som er bra, og kven som er mindre bra. Somme innvandrargrupper slit med å få relevante jobbar ut frå kvalifikasjonane sine. Ei tilsetting kan dreie seg om slump og ulike kvalifikasjonar, men det kan også handle om systematiske uttrykk for framandfrykt og fordommar som ekskluderer personar eller grupper frå arbeidslivet.

Kjelde: http://ndla.no/nn/node/81339?fag=36

Calvin and Hobbes

KILDE: HTTP://WWW.LIVINGTHEAMERICANGREEN.ORG/WP-CONTENT/UPLOADS/2010/02/CALVIN-HOBBES-HICCUPS_THUMB2.JPG

Hva er terrorisme?

THALE BERG HUSBY, FN-SAMBANDET

DET HAR IKKE VÆRT LETT Å BLI ENIGE OM ÉN DEFINISJON AV BEGREPET TERRORISME.

Det kan være mange ulike definisjoner av terrorisme.

Definisjonene kommer an på hvilket fokus og hvilke intensjoner man har.

Likevel finnes det noen felles egenskaper ved det som betegnes som terrorisme. Terrorisme er en handling som tar sikte på å sette fokus på en sak gjennom bruk av vold. Mye av hensikten bak handlingen er også å skape frykt hos befolkningen.

Målet med terrorisme er å få oppmerksomhet om en sak, formidle et politisk eller religiøst budskap, eller å få innfridd spesifikke krav. Terrorisme kan også ses på som en markering av politiske eller religiøse verdier. I dette ligger det at terroristene vil uttrykke en verdi med den handlingen de gjør.

De vil markere hva de er imot, eller hva de selv står for.

FNs forslag til definisjon Innad i FN har man ikke klart å bli enige om hvordan man skal definere terrorisme. Tidligere generalsekretær Kofi Annan har foreslått en definisjon av terrorisme, som støttes av Norge: ”Terrorisme oppstår dersom en person ulovlig og med vilje gjør en handling som fører til død eller alvorlig skade på personer, eller alvorlig skade på offentlig eller privat eiendom (inkludert offentlige plasser, statlige bygninger, offentlig transportsystem og infrastruktur). Når en handling er gjort for å skade befolkningen, eller for å tvinge en regjering eller en internasjonal organisasjon til å handle eller avstå fra å handle, er dette å regne som terrorisme.”

Det som er spesielt med denne definisjonen, er at en person ikke defineres som terrorist før han eller hun har medvirket til en terrorhandling. Selv om medlemslandene i FN ikke har klart å bli enige om en definisjon, har de i hvert fall klart å bli enige om at terrorisme ikke er en ideologi, men heller en ulovlig kampmetode.

I tillegg har FN forbud mot diverse terrorhandlinger, blant annet; gisseltaking, angrep mot flytrafikk og skipsfart, flykapring, terrorbomber og angrep på sivile.

Norsk definisjon Norge stiller seg bak FNs forslag til definisjon av terrorisme, men har også en egen lov mot fenomenet. Lov av 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste § 3.5, definerer terrorhandlinger som: ”Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.”

Frihetskamp eller terrorisme?

Terrorisme er alltid et bevisst valg, det er et middel for å nå et mål. Ofte er det den underlegne parten i en konflikt som tyr til terrorisme, og begrunner handlingen gjerne med at det er i mangel på andre handlingsalternativer.

Det som for noen er terrorisme, kan for andre fremstå som frigjøringskamp, noe som gjør at det er så vanskelig for verdenssamfunnet å enes om en definisjon.

Et eksempel på dette kan være det norske heimevernets styrkers sabotering av tyske installasjoner under den andre verdenskrig. For nordmenn var dette en del av den norske frigjøringskampen i et okkupert Norge, men for tyskerne ble dette sett på som terrorhandlinger.

Ny form for terrorisme?

Terrorisme er ikke et nytt fenomen, men det som kjennetegner terrorisme i det 20. århundre er at terroraksjonene har blitt mer omfattende og ødeleggelsene er større. I et 10–15-årsperspektiv forventer forskere at terrorister vil utføre aksjoner med masseødeleggelsesvåpen som kjemiske, radiologiske og kanskje biologiske våpen.

Kilde: http://ndla.no/nb/node/2745

Fobi guiden

FOBI ER OVERDREVEN ANGST FOR SITUASJONER, NATURFENOMENER, GJENSTANDER ELLER DYR. NETTSTEDET FOBIER.NET HAR LISTET OPP DE TI MEST VANLIGE FOBIENE HOS NORDMENN.

10 vanligste fobier Her er de fobier som er mest utbredt hos den norske befolkning: Odontofobi - tannlegeskrekk Sosialfobi - angst for sosiale situasjoner Akrofobi - høydeskrekk Araknofobi - angst for edderkopper Hematofobi - angst for blod Laliofobi - angst for å snakke/holde taler Achluofobi - mørkredd

Fobi – definisjon Fobi er angst for og unngåelse av situasjoner, naturfenomener, gjenstander eller dyr. Det er en form for frykt som er overdreven i forhold til situasjonen, som ikke minsker ved fornuftige forklaringer og overtalelser, som er utenfor viljemessig kontroll og som fører til unngåelse av den fryktede situasjonen. Alvorligere tilfeller der livsutfoldelsen blir hemmet, kalles fobiske forstyrrelser og klassifiseres som angstlidelse.

Klaustrofobi - angst for lukkede rom Aichmofobi - sprøytefobi Fonofobi – telefonangst

Kilde: http://www.fobier.net/

Kilde: https://snl.no/fobi

Sladrehjertet EDGAR ALLAN POE

Ja! – nervøs – veldig, veldig fryktelig nervøs hadde jeg vært og er; men hvorfor insisterer du på at jeg er gal? Sykdommen hadde skjerpet sansene mine – ikke ødelagt – ikke sløvet dem. Særlig hørselen var skarp. Jeg hørte alt i himmelen og på jorden. Jeg hørte mange ting i helvete. Så hvordan kan jeg være gal? Lytt! Og legg merke til hvor sunt – hvor rolig jeg forteller deg hele historien.

Det er umulig å si hva som satte ideen i hodet på meg, men da jeg først hadde fått den, forfulgte den meg dag og natt. Det fantes ikke motiv. Det fantes ikke lidenskap. Jeg var glad i den gamle mannen. Han hadde aldri gjort meg noe galt. Han hadde aldri skjøt meg ut. Hans gull begjærte jeg på ingen måte. Jeg tror det var øyet! Ja, det var det! Det ene øyet hans lignet øyet på en gribb – et blekt blått øye, med en hinne over. Hver gang det så på meg isnet blodet mitt, og sakte – litt etter litt – bestemte jeg meg for å ta livet av den gamle mannen, og på den måten kvitte meg med øyet for alltid.

Det er det som er poenget. Du regner meg for gal. Galninger skjønner ingenting. Men du skulle sett meg.

Du skulle sett hvor forstandig jeg gikk frem – med hvilken forsiktighet – med hvilken forutseenhet – med hvilken forstillelse jeg gikk til verket! Aldri viste jeg større omsorg for den gamle mannen enn denne hele uken før jeg drepte ham. Og hver natt, ved midnatt, vred jeg rundt klinken på døren hans og åpnet den – å, så rolig! Og når jeg så hadde fått en åpning stor nok til hodet mitt, satte jeg inn en mørk lampe, helt tildekket, tildekket slik at ikke noe lys slapp ut, og så skjøv jeg hodet inn. Du vill ha ledd om du hadde sett hvor omstendelig jeg skjøv det inn! Jeg flyttet det langsomt – veldig, veldig langsomt for ikke å forstyrre den gamle mannens søvn. Det tok meg en time å få hele hodet så langt gjennom åpningen at jeg kunne se ham der han lå i sengen sin. Ha! – ville en galning ha vært så forstandig? Og så, når hodet mitt var vel inne i rommet, åpnet jeg forsiktig for lykten – å, så forsiktig – forsiktig (siden hengslene knirket) – åpnet jeg for den akkurat nok til at en eneste tynn stråle falt på gribbeøyet. Og dette gjorde jeg i syv lange netter – hver natt ved midnatt – men alltid var øyet lukket; derfor var det umulig å gå til verket; for det var ikke den gamle mannen som plaget meg, men hans Onde Øye. Og hver morgen, når dagen rant, gikk jeg freidig inn i rommet og snakket muntert til ham, kalte ham ved navn i en hjertelig tone, og spurte hvordan natten hans hadde vært. Som du skjønner måtte han ha vært en meget fintfølende gammel mann om han hadde hatt noen mistanke om at jeg hver eneste natt klokken tolv sto og så på ham mens han sov.

Den åttende natten var jeg enda mer forsiktig da jeg åpnet døren. En klokkes minuttviser flytter seg raskere enn min hånd gjorde. Ikke før denne natten hadde jeg virkelig følt omfanget av min egen makt, av min egen kløkt. Jeg kunne knapt beherske den triumferende følelsen. Tenk at der var jeg, i ferd med å åpne døren litt etter litt, og han, som ikke engang kunne drømme om mine hemmelige gjerninger og tanker.

Jeg lo for meg selv ved tanken, og det kan hende han hørte meg, for plutselig snudde han seg i sengen som om han var blitt skremt. Nå tror du kanskje at jeg trakk meg tilbake – men nei. Rommet hans var svart som bek av det tykket mørket (skoddene var forsvarlig festet av frykt for tyver), og derfor visste jeg at han ikke kunne se åpningen i døren, og jeg fortsatte å skyve den opp rolig, rolig.

Jeg hadde hodet inne, og skulle til å åpne lampen, da tommelen glapp skruen, og den gamle mannen fór opp i sengen og ropte: «Hvem der?»

Jeg stod helt stille og sa ingenting. En hel time rørte jeg ikke en muskel, og hele denne tiden hørte jeg ikke at han la seg ned igjen. Han satt fremdeles oppreist i sengen og lyttet, akkurat som jeg hadde stått der, natt etter natt, og hørt dødningeurene i veggen.

Snart hørte jeg et lavt stønn, og jeg visste at det var et stønn av dødsangst. Det var ikke noe stønn av smerte eller fortvilelse – å, nei! – det var den svake kvalte lyden som stiger opp fra dypet av sjelen når den er overveldet av redsel. Jeg kjente lyden godt. Mang en natt ved midnatt, når hele verden sover, har den vellet opp fra mitt eget bryst, og med sitt grufulle ekko forsterket den angst som herjet meg. Jeg sa jeg kjente den godt. Jeg visste hva den gamle mannen følte og hadde medlidenhet med ham, selv om jeg innerst inne klukklo. Jeg visste at han hadde ligget våken helt siden den første svake lyden, da han snudde seg i sengen. Etter dette hadde redslene bare vokst i ham. Han hadde forsøkt å bortforklare dem som grunnløse, men kunne ikke. Han hadde sagt til seg selv – «Det er ikke annet enn vinden i skorsteinen – det er bare en mus som krysser gulvet», eller «det var en siriss som sang en eneste gang.» Ja, han hadde forstøkt å berolige seg selv med disse antagelsene, men alt var forgjeves. Alt var forgjeves, fordi Døden, da den nærmet seg, hadde kastet sin sorte skygge på offeret og svøp ham i den. Og det var den dystre tyngden fra den umerkelige skyggen som fikk ham til å føle – til tross for at han verken så eller hørte – å føle nærværet av hodet mitt inne i rommet.

Etter å ha ventet slik lenge, ytterst tålmodig, uten å høre ham legge seg igjen, besluttet jeg å åpne en liten – en veldig, veldig liten sprekk i lykten. Så åpnet jeg den – du kan ikke forestille deg hvor smidig, smidig – inntil, uunngåelig, en enkelt matt stråle, lik en edderkopptråd, skjøt ut fra sprekken og rammet gribbeøyet.

Det var åpent – vidåpent – og jeg ble mer og mer rasende mens jeg stirret på det. Jeg så det med perfekt klarhet – alt sammen dunkelt blått, med en motbydelig hinne over som fikk det til å isne i ryggmargen på meg, men jeg kunne ikke se noe av den gamle mannens øvrige ansikt eller kropp: for som av instinkt hadde jeg rettet strålen rett mot det forbannede punktet.

Og har jeg ikke fortalt deg at det du misforstår som galskap, ikke er annet enn en overdreven følsomhet i sansene? – nå, sier jeg, kom det for ørene mine en lav, dump, rask lyd, omtrent som fra en klokke pakket i bomull. Jeg kjente den lyden godt også. Det var slagene fra den gamle mannens hjerte. Den hisset meg ytterligere opp, slik slagene på en tromme stimulerer soldaten til større mot.

Men likevel beholdt jeg fatningen og rørte meg ikke. Jeg pustet knapt. Jeg holdt lykten urørlig. Jeg prøvde hvor stødig jeg kunne holde strålen på øyet. I mellomtiden ble den helvetes trommingen fra hjertet sterkere. Den gamle mannens angst må ha vært ekstrem! Den ble høyere, sier jeg, høyere for hvert slag! – er du med? Jeg har fortalt deg at jeg er nervøs: det er jeg. Og nå, i midnattstimen, midt i den fryktelige stillheten i det gamle huset, vekket en så merkelig lyd som dette en vill redsel i meg. Likevel, enda noen minutter til besinnet jeg meg og sto urørlig. Men bankingen ble høyere, høyere! Jeg trodde hjertet skulle sprenges. Og nå ble jeg grepet av en ny engstelse – naboen kunne høre det! Den gamle mannens time var kommet! Med et høyt brøl rev jeg opp lykten og sprang inn i rommet. Han skrek én gang – én eneste gang. På et øyeblikk dro jeg ham ned på gulvet og veltet den tunge sengen over ham. Så smilte jeg, fornøyd over å være ferdig med den delen av min gjerning. Men i mange minutter banket hjertet videre med en dempet lyd. Dette uroet meg imidlertid ikke, det ville uansett ikke kunne høres gjennom veggen. Til slutt holdt det opp. Den gamle mannen var død. Jeg flyttet sengen og undersøkte liket. Ja, han var stein, stein død. Jeg la hånden på hjertet og holdt den der i mange minutter. Det var ingen puls. Han var stein død. Øyet hans ville aldri plage meg mer.

Hvis du ennå regner meg for gal vil du ikke lenger gjøre det når jeg nå beskriver hvilke omhyggelige forholdsregler jeg tok for å skjule kroppen. Natten svant, og jeg arbeidet raskt, men stille. Først parterte jeg liket. Jeg skar av hodet og armene og bena.

Så løsnet jeg tre planker i gulvet på værelset og plasserte alt sammen mellom gulbjelkene. Så la jeg bordene på plass igjen så nøye, så forseggjort, at ikke noe menneskelig øye – ikke engang hans – kunne oppdage at noe var galt. Det var ingenting å vaske bort – ingen flekker av noe slag – ikke en eneste dråpe blod. Jeg hadde vært mer omtenksom enn som så. En balje hadde tatt vare på alt – ha! ha!

Da jeg hadde avsluttet disse anstrengelser, var klokke fire – fremdeles mørkt som ved midnatt. Idet klokke slo, banket det på gatedøren. Med lett hjerte gikk jeg ned for å åpne – for hva hadde jeg nå å frykte?

Tre menn steg inn, som med uklanderlig høflighet presenterte seg som politibetjenter. Et skrik var blitt hørt av en av naboene i løpet av natten, mistanken om mulige misligheter var vakt, antagelsene var blitt fremført på politistasjonen, og de (betjentene) var beordret ut for å undersøke stedet.

Jeg smilte – for hva hadde jeg å frykte? Jeg ønsket herrene velkommen. Skriket, sa jeg, var mitt eget i en drøm. Den gamle mannen, fortalte jeg, var reist på landet. Jeg viste gjestene rundt i hele huset. Jeg ba dem lete – lete nøye. Jeg førte dem til slutt til hans værelse. Jeg viste dem verdisakene hans, nedlåste, uforstyrrede. I begeistring over min egen selvtillit hentet jeg stoler inn i rommet og uttrykte ønske om at her skulle de hvile ut etter strabasene, mens jeg selv, i min fullkomne triumfs mest hemningsløse dristighet, satte min egen stol nøyaktig på det sted under hvilket offerets kropp hvilte.

Betjentene var tilfredse. Min oppførsel hadde overbevist dem. Jeg var særdeles rolig. De satte seg, og mens jeg svarte muntert, snakket de om løst og fast. Men ikke lenge etter merket jeg at jeg ble blek og ønsket dem ut av huset. Hodet verket, og jeg syntes det dunket i ørene, men de ble sittende og fortsatte å prate. Dunkingen ble mer distinkt: - den varte ved og ble mer distinkt: jeg snakket enda ivrigere for å bli kvitt følelsen: men den varte ved og ble enda tydeligere – inntil jeg, til slutt, oppdaget at lyden ikke kom fra ørene mine.

Uten tvil ble jeg nå meget blek – men jeg snakket mer sammenhengende, og med høyere stemme. Likevel ble lyden sterkere – hva kunne jeg gjøre? Det var en lav, dump, rask lyd – omtrent som lyden fra en klokke som er pakket i bomull. Jeg gispet etter luft – og ennå hadde ikke betjentene hørt noe. Jeg snakket raskere – heftigere, men lyden ble gradvis sterkere. Jeg reiste meg og begynte å krangle om bagateller, med skingrende stemme og med voldsom gestikulasjon, men lyden ble gradvis sterkere. Hvorfor ville de ikke gå? Jeg skrittet frem og tilbake på gulvet med tunge skritt, som om mennenes betraktinger gjorde meg rasende – med lyden ble gradvis sterkere. Gud! hva kunne jeg gjøre? Jeg frådet – jeg vaklet – jeg bannet! Jeg løftet stolen jeg hadde sittet på og gnurte den mot plankene, men lyden overdøvet alt annet og ble uavbrutt sterkere. Den ble høyere – høyere – høyere! Og fremdeles pratet mennene hyggelig sammen, og smilte. Var det mulig at de ikke hørte? Allmektige Gud! – nei, nei! De hørte! – de mistenkte! – de visste! – de gjorde narr av min redsel! – det trodde jeg, og det tror jeg. Men alt var lettere å være enn disse kvaler! Alt var bedre enn denne hånen! Jeg holdt ikke ut de hyklerske smilene lener! Jeg følte jeg måtte skrive eller dø! – og nå – igjen! – hør! høyere! høyere! høyere! høyere! – «Banditter!» skrek jeg, «hold opp med å forstille dere! Jeg tilstår ugjerningen! – riv opp plankene! – her, her! – det er det avskyelige hjertet hans som banker!»

Kilde: Poe, Edgar Allan: Mannen fra mengden og andre noveller, Bokvennen Forlag 2000, Oslo 2000

Årets nyvinning: Intensiv OCDbehandling EN NY INTENSIVBEHANDLING SOM KAN KURERE ANGST OG TVANGSLIDELSER PÅ FIRE DAGER, ER KÅRET TIL ÅRETS NYVINNING I NORSK PSYKOLOGI. HELSEMINISTER BENT HØIE, TIDLIGERE PASIENTER OG INTERNASJONALE TOPPFORSKERE ER BLANT GRATULANTENE.

TEKST: SIMEN FJELLSTAD HOLM Publisert: 24. jan. 2015. Sist oppdatert: 23. feb. 2015

I kveld deles Psykologiforbundets pris «Årets nyvinning» ut for annen gang. Hensikten bak prisen er å løfte frem nyvinninger i psykologifaget og tydeliggjøre verdien av psykologisk innsikt for individer og samfunn.

Tvangslidelser er en form for angst med tvangstanker eller tvangshandlinger, som for eksempel at man er skitten og må vaske seg på hendene flere hundre ganger om dagen.

På sin liste over hvor handikappende ulike sykdommer er, plasserer Verdens helseorganisasjon tvangslidelser helt oppe på tiendeplass. Det engelske navnet er obsessive-compulsive disorder, noe som har gitt opphavet til forkortelsen OCD. Opp mot en av fem nordmenn rammes av angst eller tvangslidelser i løpet av livet.

Tradisjonell behandling er svært ressurskrevende, og i tillegg har frafallet blant pasienter vært høyt. Til nå har den vanligste behandlingsformen vært en kombinasjon av kognitiv terapi og eksponeringsterapi, ukentlig i tre–fire måneder eller daglig i tre uker.

OCD-teamet ved Helse Bergen har utviklet en intensivbehandling som i løpet av bare fire dager har vist seg å kurere pasienter som har slitt i årevis med tvangslidelser og angst. Teamet er ledet av professor Gerd Kvale og postdoktor Bjarne Hansen.

Pasientene må sette av fire dager og gjennomgå en mer intensiv eksponerings- og samtaleterapi. I stedet for å grue seg og mislykkes i periodene mellom behandling, får pasientene raske og varige lærings- og mestringsopplevelser.

Fikk livet forandret på fire dager En av de mange som har fått livet sitt forandret av behandlingen, er Erik Olsen, lege på Haukeland sykehus. Helt siden barndommen har han slitt med frykt for bakterier og smitteangst, og livet hans ble mer og mer preget av unngåelse og ekstreme vaskerutiner: – Når det var på sitt verste, fungerte jeg ikke i jobben som lege, og det var bare et tidsspørsmål før kolleger og familie reagerte. Jeg tror det er vanskelig for utenforstående å forstå hvor høyt angstnivået er. Det er forferdelig ødeleggende.

LEGE ERIK OLSEN

Etter klare meldinger fra sine nærmeste innså Erik at han trengte hjelp, og han gikk til fastlegen sin. Han ble da satt på høye doser antidepressiver, uten noen form for terapi. Symptomene ble raskt dempet, men de var der hele tiden. Etter et år på antidepressiver med moderat effekt oppsøkte han psykiater og påbegynte samtaleterapi som ble avsluttet etter noen måneder.

– Terapien hadde ingen effekt, ikke i det hele tatt. Jeg fikk etter hvert store problemer med å fungere i familien og på jobb. En dag googlet jeg «behandling for OCD» og kom i kontakt med OCD-teamet i Bergen. Deretter gikk jeg til fastlegen og ba om henvisning, en klar bestilling.

Allerede ved første møte skjønte Erik at han hadde kommet til riktig sted. De stilte utelukkende relevante spørsmål, og det var åpenbart at de forstod hva han slet med. Så bar det rett ut i nådeløs eksponeringsterapi.

Gjorde «alt» med behandleren – Det var ekstremt ubehagelig. Man gjør det man er aller mest redd for, hele tiden, i flere dager på rad.

Siden jeg unngikk det meste, ble det som nå er helt vanlige hverdagsaktiviteter, gjort om til eksponeringer. Vi jobbet med alt parallelt. Og det er kanskje her nøkkelen ligger, i tillegg til det at behandleren var med hele tiden. Dette hadde jeg ikke klart alene. Jeg var livredd for å bli syk, virkelig livredd. Når jeg tok på en gulvflekk, tenkte jeg for eksempel at jeg kunne bli smittet med aids, det er helt absurd. Jeg har i ettertid begynt å hoppe i fallskjerm, og redselen før det første hoppet er det eneste jeg kan sammenlikne med eksponeringsbehandlingen.

Erik Olsen forteller om hvordan han tilbrakte hele arbeidsdager sammen med behandleren, og tok på alt fra tastaturer til toaletter. Og ikke minst: Gjorde alle vanlige hverdagsaktiviteter om til eksponeringsoppgaver. En av de siste dagene gikk de turer i Nygårdsparken hvor de blant annet

håndhilste på uteliggere. Når han kom hjem om kvelden skulle han selv fortsette eksponeringen, og måtte sende SMS-rapport til behandleren hver time.

– Allerede første dagen merket jeg bedring. Jeg fikk små glimt hvor angsten slapp taket, disse glimtene ble gradvis lengre og lengre. Plutselig var øyeblikkene uten angst lengre enn de med angst. Det er en nesten ubeskrivelig følelse: Å oppdage at en rett og slett har det bra.

– Er du frisk nå?

– Ja nå er jeg helt frisk. Jeg vil tro at jeg faktisk er mindre redd for bakterier nå enn gjennomsnittet. Det er tankevekkende: Så utrolig mange år med angst og tvang, og så etter fire dagers behandling har man fått en normalt liv.

Også helse- og omsorgsminister Bent Høie gir sine gratulasjoner til vinnerne av Årets nyvinning: – OCD-teamet i Bergen har gjort en fantastisk jobb med å etablere et

HELSEMINISTER BENT HØIE

tilbud til pasienter med alvorlige tvangslidelser i Norge, sier Høie. – For bare noen år siden fantes det nesten ikke tilbud til denne pasientgruppen i Norge, selv om det i lengre tid har vært gode behandlingsformer i bruk for tvangslidelser. Det er utrolig kjekt å ha fulgt dette arbeidet siden 2009. Jeg glemmer aldri det møtet jeg hadde med pasienter og Bjarne Hansen på Stortinget. Det gjorde inntrykk!

Kilde: http://psykologisk.no/2015/01/arets-nyvinning-intensiv-ocd-behandling/