Tuba Luba 7 Lesebok 1 by Tell forlag

Ebba Sporstøl

Tuba Luba 7

G IN ER

RD VU EM

KS AR

LESEBOK 1

BOKMÅL TELL FORLAG

I ER RD VU

LA MP SE

K SE NG

Ebba Sporstøl

Tuba Luba 7

E GS

R DE

R VU

Lesebok 1

R LA

P EM

KS Bokmål TELL FORLAG

R VU

Alle henvendelser om denne boka rettes til: Tell forlag a.s, Nilsemarka 5C, 1390 Vollen, tlf. 66 78 09 18 e-mail: tell@tell.no www.tell.no ISBN 978-82-7522-331-7 Bokmålsutgave

E GS

R DE

Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndraging, og kan straffes med bøter eller fengsel.

R LA

P EM

Forord

E GS

R DE

R VU

De fleste av dere er nå flinke og rutinerte lesere, men ingen av dere er så dyktige at de ikke kan bli bedre. Det norske språket har utrolig mange ord. Vi har ord for det meste. Vi har ord som vi bruker mye, nesten for mye. Desverre blir mange av de norske orda aldri tatt i bruk. Forfattere derimot leter alltid etter ord og uttrykk som kan beskrive nøyaktig hvordan ting ser ut, hvordan stemningen i et selskap er, hvordan folk tenker osv. De finner ord som gjør teksten spennende og interessant. De varierer orda og forsøker å unngå gjentagelser. Skal du lese bøker, faktatekster, bruksanvisninger, tekst på Internett, sms, skaffe deg informasjon om rutetider, billettbestillinger, søke om studieplass, lån i banken, uansett hva du skal gjøre i vår tid, er du avhengig av å lese og forstå meningen med orda. Derfor håper jeg at du fortsetter å lese og trene på å bli en enda bedre leser. Dette skoleåret bør du ha som mål å lære deg betydningen av mange nye ord og lære deg å tolke tekster. Det å tolke tekst er et middel til å forstå hva du leser. Prøv om du kan ta i bruk en del nye ord når du snakker med andre, tenk igjennom hvordan du bruker ord og uttrykk. Les nøyaktig og grundig igjennom sidene du får i lekse. Spør deg selv om du forsto det du leste. Når det er noe du ikke forstår, lønner det seg å lese høyt. Les leksa høyt en gang, slik at du er sikker på at du uttaler orda riktig, og at tonefallet er slik det bør være. Få foreldre eller en annen voksen til å høre på deg når du leser. Lykke til med høstens lesetrening!

R LA

P EM

Ebba Sporstøl Ålesund, januar 2008 3

Innhold

E GS

R DE

R VU

Skjebnehelgen • 5 Bjørn • 16 Lusehår for luselønn • 19 Herman • 21 Svanekammen • 32 Om alle tre var like • 34 Hud og hår som historiebok • 35 Raudt • 36 Da jaguaren ville reise med båt • 38 Etty • 42 Ildens hemmelighet • 44 Gamle eventyr og sagn • 62 Kannitverstan • 62 Rottefangeren i Hameln • 66 Doktor Parazelsus og djevelen • 68 Mamma Karasjok • 74 Fred over alle på jorden • 90 Vaffelhjarte • 91 Kristoffer Columbus • 100 Den nye gutten i klassen • 114 Norge for hundre år siden • 127 Itte no’ knussel • 128 Hymne til Josef • 132 Juletreet fra havet • 133 Julekveldsvise • 137 Gutten som sov med snø i sin seng • 138 Vogntoget mot vest • 153

R LA

P EM

Skjebnehelgen

Øveord: fnist

av Grete Randsborg Jenseg

R VU

E GS

R DE

Jeg MÅ fortelle denne historien til noen. Kanskje en av dere som leser den, vil kunne forstå meg. Jeg er ei jente på 12 år. Som oftest når jeg ser meg i speilet, synes jeg at jeg ser helt alminnelig ut, men noen ganger synes jeg at jeg er pen. Da blir jeg glad. Jeg er for det meste glad forresten, i hvert fall er jeg ikke spesielt slem eller sur eller ondskapsfull. Hanne, venninnen min, er akkurat som meg. Vi føler og mener det samme om alt. Og så ler vi. Når jeg tenker på det nå, tror jeg Hanne og jeg har fnist og ledd oss gjennom hele det siste året. Det er deilig å le, og vi ler fordi vi har det morsomt. Men noen ganger ler vi fordi vi ikke må. Som for eksempel når klassen har prøver, og det plutselig rumler i magen til læreren, eller på skoleavslutningen i kirken når presten ber en stille bønn. Da fniser vi så svetten renner og vet at vi må holde opp, men vi klarer det ikke. Det er både grusomt og spennende på én gang. Vi blir helt nervevrak av det. Samtidig er det litt deilig fordi vi er to om det. Helt til den helgen jeg skal fortelle om. Den som ble min ulykke. Den helgen da bare jeg lo. Torsdagen før var jeg oppe hos Hanne, og Hanne sa: «Jeg skal til pappa i helgen. Han har flytta igjen. Nå bor han i ei hytte ved Mjøsa og jobber med data og dyrker grønnsaker. Jeg kan ta med meg noen!»

R LA

P EM

Øveord: maskara tødde opp hushjelp

E GS

R DE

R VU

Det var en selvfølge at jeg skulle være med. Men Hanne bøyde seg fram og hvisket: «Skal vi spørre om Magnus også vil?» Jeg ble helt skjelven av glede. Vi har kjent Magnus hele vårt liv, helt siden vi gikk i barnehagen, men det var først de siste månedene vi hadde sett at han var pen. Vi snakket om ham hver dag. Vi hadde lyst til å bli sammen med ham, begge to. Så satt vi en hel time ved telefonen og fniste og skalv og fikk ikke ringt. Til slutt gjorde moren til Hanne det. Hun jobber sammen med moren til Magnus, og på et øyeblikk hadde mødrene bestemt at Magnus skulle være med. På hele togreisen fniste vi. Magnus satt og så fra den ene til den andre og forsøkte å forstå hva som var så morsomt. Han var nydelig med den brune luggen og det spørrende blikket i de smale øynene. Og så hadde han tette, mørke øyevipper, akkurat som om han hadde brukt maskara. Jeg tror han er den peneste gutten i hele klassen. Da vi hadde lagt oss om kvelden, lo vi av alt Magnus sa. Han tødde opp og var ganske morsom. Men til slutt dunket faren til Hanne i taket og ba oss være stille. Jeg klarte ikke å sove med en gang. Jeg hadde litt hjemlengsel, og så tenkte jeg på Magnus som lå i samme rom. Jeg håpet han likte meg best. Jeg ville at han skulle hviske det i øret mitt. Kanskje når vi badet i Mjøsa. Nede i vannet der alt var vått og varmt og mykt ... Jeg visste jo ikke den kvelden hvordan helgen skulle bli.

P EM

R LA

Det begynte neste morgen med at faren til Hanne datt ned trappa. I det ene øyeblikket stod han oppe på hemsen og brølte at hvis vi skulle være hos ham, fikk vi holde orden på våre egne klær og re opp sengene selv, han var ingen hushjelp! Spørsmål til sidene 5, 6 og 7: 1 Hvor bodde faren til Hanne? 2 Hvor lenge hadde jentene kjent Magnus? 3 Hvordan kom jentene og Magnus seg til hytta? 4 Hvorfor ble faren til Hanne så sint?

R DE

R VU E GS

Vi hadde selvfølgelig tenkt å gjøre som han sa. Jeg skulle bare flette håret til Hanne først, og Magnus skulle bare spise ei brødskive til. «Bare vent li...!» Mer fikk ikke Hanne sagt før faren hennes bestemte seg for å hente oss med makt. Da skjedde det. Det lød som en eksplosjon eller et kraftig tordenvær. Hytta ristet. Vi sprang ut i gangen og så beina hans først. De kom fram der trappa gjør en sving. Jeg tenkte han ville klare å stoppe i svingen, men det gjorde han ikke. Beina bare vippet opp, og den ene treskoen fløy gjennom lufta og traff Magnus i brystet. Så kom faren. Rumpa og ryggen hans smalt nedover trappetrinnene i et veldig tempo. Til slutt gjorde han et byks og satt på gulvet foran oss, midt oppe i skoene og støvlene som hadde stått på rekke og rad ved veggen. Det ble dødsstille et øyeblikk. Så stønnet han. Det lød som et langt, enstonig raut: «Aaaauuuu .. åååå ...»

R LA

P EM

Øveord: enstonig raut

Oppgaver til sidene 6 og 7: 1 Skriv fire av de orda som er sammensatte ord. 2 Skriv alt du vet om ordet peneste. 3 Skriv sju av de verbene som står i preteritum (fortid). 4 Skriv et ord som passer til regelen: «Kort o-lyd skrives med vokalen u.»

Øveord: på snei

E GS

R DE

R VU

Hanne stormet bort til ham og ville hjelpe ham opp, men han bare stønnet videre: «Ikke rør meg, ikke rør ... aauu ... ååå ...» Han satt på baken med beina rett fram. Det svære ansiktet hans var likblekt, og han var svett i panna og på overleppa. Han hadde den ene armen nede i Hannes slagstøvel. Det var da jeg kjente det. Sjokket delte seg opp i små baller nede i magen, og ballene begynte å hoppe. Jeg skjønte med en gang hva som holdt på å skje, og ble enda reddere enn før. Faren til Hanne satt på gulvet og var nesten død. Hanne stod krumbøyd over ham og hvisket gråtkvalt: «Pappa ... pappa ... », og jeg holdt på å le! Hanne ville aldri tilgi meg det. Her gikk grensen for hva man kunne le av, det visste jeg. Men det hjalp ikke! Jo reddere jeg ble, jo mer hoppet og spratt det i magen. Jeg snudde meg mot Magnus for å få hjelp. Det skulle jeg ikke ha gjort! Magnus stod stiv som en pinne og trykket treskoen inn mot brystet. Øynene hans var helt blanke. Det så utrolig ut! Jeg snudde meg mot faren igjen. Da fikk jeg øye på skyggelua hans. Det var en sånn liten, rød en som de har på alle bensinstasjoner. Den hadde glidd bak på hodet hans og stod kjekt på snei med skyggen rett opp. Og så det hvite, svette fjeset hans under og armen i slagstøvelen! Kjære, kjære Gud, jeg måtte ikke le! Det kjentes som om magen skulle sprekke. «Pappa ... pappa ... » hvisket Hanne, og Magnus klemte på treskoen og pustet tungt. Det var så forferdelig alt sammen. Og det aller mest forferdelige var at jeg holdt på å le! «Vann,» hvisket faren til Hanne. Det ble min redning. Jeg stormet inn på kjøkkenet. Alle glassene var skitne. Jeg begynte å vaske opp. Mens jeg helte på såpe og vann og plasket og vasket glass, lo jeg nede i kummen. Stod krumbøyd og hikstet og lo, og ville gråte på samme tid.

R LA

P EM

Han drakk to slurker av vannet og gav glasset tilbake til meg. Jeg løp inn på kjøkkenet, satte fra meg glasset og sprang Spørsmål til sidene 8 og 9: 1 Hva slags sko brukte faren til Hanne? 2 Hvilken farge var det på skyggelua til faren til Hanne? 3 Hvorfor måtte vannglasset vaskes? 4 Hvem ringte etter ambulansen?

Øveord: vaskeservanten livende redd

R VU

videre inn på do. Der skylte jeg ansiktet i springen og prøvde å puste rolig. Men plutselig stod Magnus i døra. «Hanne ringer etter ambulanse!» sa han. Det ble enda mer alvorlig når ambulansen skulle komme. Jeg kjente at hjertet banket helt opp i munnen. «Han besvimer! Hjelp meg!» Hannes hysteriske stemme nådde inn til oss. Magnus løp ut med treskoen hevet som til kamp mot det fæle. Da gav jeg opp. Jeg hang oppetter vaskeservanten og lo så beina knakk under meg.

E GS

R DE

Faren satt i samme stilling oppå støvlene og skoene da jeg endelig kom ut igjen. Men nå var han begynt å helle til den ene siden. Han hadde fortsatt armen i slagstøvelen, og den helte sammen med ham. Hanne forsøkte å støtte ham opp. Magnus lå på kne på den andre siden og halte i ham. Den ene dyttet, den andre dro. Det så forferdelig ut. Jeg tror aldri jeg har vært så redd i hele mitt liv. Likevel ristet kroppen av latter. Hvordan går det an å være livende redd og samtidig bare måtte le og le og le? Jeg bøyde meg framover og hostet og håpet at det ville hjelpe.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 8 og 9: 1 Skriv orda som har konsonanten h på plass først. 2 Skriv de av «h-orda» som er verb, skriv dem i infinitivsform. 3 Skriv adjektivet reddere i positiv form. 4 Skriv fire av de orda som er pronomen.

Øveord: disset

E GS

R DE

R VU

Hanne klappet faren sin på kinnet. «Pappa, du må ikke besvime! Du må ikke dø!» Ansiktet hans var helt slapt. Når hun klappet ham på det ene kinnet, disset fjeset over på den andre siden. Nå hjalp det ikke å hoste lenger, for hver gang jeg gjorde det, måtte jeg trekke inn luft, og da kom det lyder som ikke hørtes ut som hoste, men som akkurat det det var. Så kom ambulansefolka. De var blide og rolige, og hele stemningen ble mer avslappet. «Har du vondt i ryggen?» En av ambulansefolka strøk ham nedover ryggraden. Da stønnet han igjen. Det var nesten befriende. Som om han våknet opp fra de døde. Magekrampen min forsvant. Latteren var borte. Nå kunne jeg stå sammen med Hanne og Magnus og være alvorlig og bekymret som dem.

R LA

P EM

KS Spørsmål til sidene 10 og 11: 1 Hvorfor var det best for faren til Hanne at han kom på sykehus? 2 Hvor satt Hanne, Magnus og jeg-personen resten av dagen? 3 Hvem ringte om kvelden?

Øveord: hyppe poteter skjente

R DE

R VU

«Kommer han til å ... dø?» hvisket Hanne. Ambulansefolka smilte. «Nei da,» sa de, «men vi får ta ham med til sykehuset og se litt på ryggen hans.» Jeg lo ikke før han lå på båra og ble løftet ut gjennom døra. Da fikk jeg øye på slagstøvelen som hang og pendlet over bårekanten. Jeg gjemte hodet mot veggen, ryggen ristet. Jeg håpet Hanne ville tro at jeg gråt. Egentlig gjorde jeg det også. Over meg selv. Her lå det en hel, voksen mann på båre, og det eneste øynene mine så, var slagstøvelen. Synet av den brente seg fast inne i hodet mitt og fikk hele kroppen til å riste og le. Vi gikk ikke ut den dagen. Magnus og jeg satt bare på kjøkkenet med Hanne mellom oss. Hun var helt utrøstelig. Magnus la armen rundt skulderen hennes. Da skjønte jeg at ulykken hadde ført dem sammen.

E GS

Om kvelden ringte telefonen. Det var faren til Hanne. Det var ikke noe i veien med ryggen hans, sa han, men han skulle bli på sykehuset over natta. «Det skal mer til for å knekke meg, ha! ha!» Han lo og var tøff som bare det. «Og i morgen kan vi hyppe poteter!» Hanne ble så glad at hun stormet ut på trappa. Magnus og jeg fulgte etter. Det var blitt ganske mørkt nå, varm, grå augustkveld. Hanne strakte armene fram, som om hun ville klemme faren sin der nede på sykehuset. Noe svart, flagrende skjente forbi den hvite genseren hennes, flakset gjennom døra og blafret oppover trappa til hemsen. En flaggermus! En diger flaggermus! Uten å tenke stormet vi etter. Først midt på gulvet oppe på den mørke hemsen ble vi stående og stirre rundt oss. Urolige vinger slo et eller annet sted. Så ble det helt stille.

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 10 og 11: 1 Skriv disse verbene i infinitivsform: gjemte, brente, skjønte, skylte. 2 Skriv rettskrivningsregelen som gjelder når du bøyer verbene ovenfor. 3 Skriv fem av de orda som er personlige pronomener. 4 Skriv de to orda som har språklyden kj på plass først.

Øveord: byttet vampyrer beskyttende innfiltret oppstyret

E GS

R DE

R VU

«Hvor er den?» hvisket Hanne. Det var plutselig ganske nifst der oppe. «Kanskje i en av sengene eller bak døra,» hvisket jeg og kjente det rislet nedover ryggen av skrekk. «Flaggermus er vampyrer,» sa Magnus lavt. «De er nesten blinde og trekkes mot lyset ... etter byttet!» Jeg svelget så det hørtes. Hanne forsøkte å være kjekk. «Det er i hvert fall ikke noe lys her!» sa hun. Men det var det. Vi oppdaget det samtidig, alle tre. Hannes hvite genser lyste i mørket. Hanne fikk panikk. Hun vrengte genseren av seg og slengte den bort. Under var hun naken. Huden lyste også hvit i mørket! «Gjem meg!» Først snudde hun seg mot Magnus, men husket at hun var naken. Hun la armene over brystet og styrtet mot meg. Magnus stilte seg beskyttende bak henne. Vi sto i en evighet tett sammen med en skjelvende Hanne mellom oss. Det var både flaut og uhyggelig. Jeg så ansiktet til Magnus over Hannes skulder. Han hadde fått et beskyttende uttrykk i øynene. Enda en gang hadde ulykken ført dem sammen. Mens jeg kjente nye, nervøse latterkramper i magen. Først stod vi, så satt vi. Vi torde ikke å gå noe sted. Flaggermusa kunne være hvor som helst. Klar til å suge blod! Vi visste ikke at vinduet stod åpent, og at flaggermusa sikkert var fløyet ut for lengst.

P EM

R LA

Neste morgen våknet vi innfiltret i hverandre. Sola skinte, men vi frøs forferdelig. Særlig Hanne. Magnus trakk av seg genseren sin og gav henne den. Hanne krøp sammen i den, som om hun eide en del av ham. Jeg ble lei meg, og litt sur også. Han kunne vel ha gitt henne genseren kvelden før, så hadde vi sluppet hele oppstyret! Men under hadde han hvit T-skjorte. Det var nok derfor han hadde ventet. Jeg kunne forstå ham.

Spørsmål til side 12: 1 Hvilken farge var det på genseren til Hanne? 2 Hvorfor vrengte Hanne av seg genseren? 3 Hvorfor hadde Magnus ventet med å ta av seg genseren?

E GS

R DE

R VU R LA

P EM

KS Oppgaver til side 12: 1 Skriv den setningen som er spĂ¸rresetning. 2 Skriv fem av de orda som har diftong i seg. 3 Skriv synonymer til disse orda: beskytte, styrte, evighet, forferdelig.

Øveord: luke bebreidende

R DE

R VU

Etter frokost og varm te nede på kjøkkenet var vi i fin form igjen. «Vi begynner å hyppe poteter,» sa Hanne, «for pappas skyld ...» Det var nydelig tenkt. Magnus og jeg skyndte oss å si ja. Men det ble litt vanskelig, for vi visste ikke hva hypping var. I den lille åkeren kunne vi nesten ikke se potetplantene for bare ugress. «Antakelig betyr det å luke,» sa Magnus og sukket. «Kanskje det betyr å ta opp poteter,» sa jeg håpefullt. Det virket som en enklere jobb.

E GS

Vi dro opp noen planter, men potetene under var så små at vi puttet dem ned igjen. Faren til Hanne kom hjem i drosje. Han så frisk ut, var bare litt støl i kroppen. Han syntes det var helt utrolig at vi ikke visste hva hypping var. Det betydde at vi skulle skyve jord opp mot potetplantene så de nye plantene ikke vokste fram i lyset og ble grønne. «Grønne poteter er uspiselige,» sa han, «de er rett og slett giftige!» Vi hyppet poteter den søndagen, men vi fikk tid til å bade også. Jeg kunne stupe. Det kunne ikke de andre. Jeg stupte og stupte og håpet at Magnus så på meg. Det gjorde han ikke. Han lekte med Hanne i vannet, dyttet og sprutet og dusjet. Jeg tror de kysset hverandre også. I hvert fall klemte de. Nede i det våte, myke, varme vannet ... Jeg hadde tapt Magnus. Hanne hadde vunnet. Ulykken hadde ført dem sammen. Flaggermusnatta hadde også gjort sitt. Magnus hadde stått på ryggsiden av Hanne og beskyttet henne mot vampyrer. Jeg hadde bare hatt latterkramper i magen.

R LA

P EM

Før vi skiltes den kvelden, sa Hanne lavt og bebreidende: «Du lo av pappa, gjorde du ikke?» Spørsmål til sidene 14 og 15: 1 Hva vil det si å hyppe poteter? 2 Hvordan kom faren til Hanne seg hjem fra sykehuset? 3 Hvorfor stupte ikke Hanne og Magnus da de badet?

«Egentlig ikke,» forsøkte jeg stammende. «Jeg ble bare så redd, og så ... kom det lyder ...» «Magnus og jeg har snakket om det,» sa Hanne på samme måte som før. «Vi synes det var lusent gjort.» Hun snudde seg og gikk. Ryggen hennes var trist og sint på samme tid.

Øveord: lusent gjort lattermild

R VU

E GS

R DE

Det var dette jeg måtte fortelle til noen. Jeg tror jeg har mistet både Hanne og Magnus. De er sinna på meg. Enda jeg verken er særlig slem eller dum eller ondskapsfull. Bare lattermild når noe er nifst. Sånn er det.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 14 og 15: 1 Skriv fem verb som passer til bildet på side 15. 2 Skriv fem substantiver som passer til bildet på side 15. 3 Skriv tre ord som har språklyden skj på plass først.

Bjørn av Dagny Holm

R VU

Dette er en liten fortelling om hvordan det var å være barn i Oslo i 1970. Bjørn ble født i 1961. I dag er Bjørn bestefar til ei jente på tre år og en gutt på ett.

E GS

R DE

«Nei, nå begynner du jammen å bli langhåret, gutt,» sier pappa og lugger Bjørn vennskapelig i nakken. «På tide med en hårklipp. Det kan du vel ordne selv så stor som du er. Her har du 25 kroner, så stikker du innom frisøren, han stenger ikke før om en time.» Men Bjørn vil ikke ta imot pengene. «Jeg vil ikke klippe meg!» sier han. «Jeg sparer til langt hår!» «For noe tull!» sier pappa og stapper pengene ned i lomma hans. «Du vil vel ikke se ut som en hippie heller? Eller som en av de der Beatles-guttene med den forferdelige piggtrådmusikken?» «Beatles er oppløst,» sier Marit og legger armen om skulderen til broren. «Dessverre. Men kort hår er håpløst umoderne, altså!» «Ikke bland deg oppi dette du, Marit, her er det jeg som bestemmer!» Pappa slår neven i salongbordet så kaffekoppene klirrer. «Og guttungen er bare ni år, han er altfor liten til å tenke på moter og popmusikk og sånt tøys. Det er ille nok med én tenåring i huset om du ikke skal sette opp broren din også!» Marit stønner og reiser seg fra bordet. «Typisk foreldre altså! Tror de kan bestemme alt, og så har de ikke greie på noe!» Hun tramper ut av stua. Smeller igjen døra til rommet sitt. Så setter hun på musikken, så høyt at bassen rister i veggene.

R LA

P EM

Øveord: hippie piggtrådmusikk oppløst

Spørsmål til sidene 16 og 17: 1 Hvorfor må Bjørn klippe seg? 2 Hvor gammel er en tenåring? 3 Hvorfor har ikke Bjørn nok penger til hårklipp?

R DE

R VU E GS

«Skru ned lyden!» brøler pappa, og dunkene blir litt lavere. Men bare litt. «Piggtrådmusikk!» fnyser pappa og blar opp i avisa. «Aquarius,» hvisker Bjørn og reiser seg. «Fra Hair. Skikkelig diggbar, æsse.» Hos frisøren er det kø. Ingen vits i å sitte der og lese gamle. kjedelige ukeblader når han kan kikke i platebutikken ved siden av. Og der er jammen en singel fra Hair! Ikke «Aquarius», men en med selve den låta som heter «Hair»! Bjørn tenker seg ikke om. Han tenker ikke i det hele tatt. Men beina hans går inn i platebutikken helt av seg selv, og fingeren peker på plata i vinduet. Det er akkurat som om han er en robot. Han begynner ikke å tenke før han står på gata med singelen i handa. De pengene han har igjen nå, er ikke nok til en halv hårklipp engang. Nei, han blir nok nødt til å gå hjem og ta imot det som kommer av kjeft ... og kanskje det som verre er.

R LA

P EM

Øveord: Aquarius Hair diggbar æsse platebutikken singel plata

Oppgave til side 17: Skriv fem setninger som passer til bildet.

E GS

R DE

R VU

Men det er like godt å få det overstått, det er nesten enda verre å gå og grue seg. Og forresten kan det jo hende at pappa har glemt hele hårklippen! Det har han ikke. Han ser opp fra avisa med en gang Bjørn kommer inn. «Ta av deg lua så jeg får se hvor fin du har blitt!» sier han. Bjørn trekker lua enda lenger nedover ørene. «Ø-ø-ø,» sier han og går mot dodøra med tissetrengte skritt. Men pappa strekker ut en lang arm og napper av ham lua. «Har du ikke klipt deg likevel? Var det ikke åpent hos frisøren?» Bjørn stirrer ned i golvet. På trådene i vegg-til-vegg-teppet. På skoene og olabuksene sine. Og på den hvite plastposen fra platebutikken. Han skynder seg å gjemme den under jakka, men det er for seint. «Hva var det for en pose?» spør pappa strengt, «og hvor er pengene du fikk?» Bjørn rekker fram posen og pengene han har igjen uten å se opp. Nå smeller det! Men det smeller ikke. Men i stedet kommer det noen merkelige, halvkvalte lyder fra pappa. Er han syk? Gråter han? Nei, han ler! Han legger plata fra seg på salongbordet og gapskratter så både mamma og Marit kommer løpende. «Ja, ja,» sier han etter en stund og tørker øynene. «Du har brukt pengene på hår likevel, på en måte. Men nå får du være så god å greie deg uten hårklipp minst et par måneder til, er det klart?»

R LA

P EM

Øveord: olabukse halvkvalte

Oppgaver til sidene 16, 17 og 18: 1 Finn åtte av de orda som er verb, og skriv dem i preteritum (fortidsform). 2 Skriv verbene du fant, i infinitivsform. 3 Skriv disse adjektivene i positiv form: verre, best, lavest. 4 Skriv fem av de orda som er adjektiv. 5 Skriv fire av de orda som er personlig pronomen. 6 Finn ut hvor mye en hårklipp koster i dag, og hvor stor forskjellen er på prisen fra 1970.

Lusehår for luseløn

Øveord: sete kolgruvene «få sparken» klede

av Erna Osland

R DE

R VU

Han heiter Georg. Han er oppkalla etter kongen. Men kva hjelper det? Der krona skulle ha sete, er det fullt av lus. Lusa kjem frå han som han deler seng med – syskenbarnet. Om natta jobbar syskenbarnet i kolgruvene, det er berre derfor Georg får låne senga hans. Syskenbarnet er grei slik, men han er alltid så trøtt. Han orkar ikkje vaske seg, han berre stuper i seng, og da blir det lus overalt. Dei bit, og Georg klør og klør. Det er mest uråd å få sove.

E GS

«Stå opp og ligg ikkje der og klø!» hører han mora rope. «Den som kunne få sove litt til,» tenkjer Georg, «berre ei lita stund.» «Du kjem til å bli for sein,» seier mora, «du kom for seint i går og dagen før. Berre du ikkje får sparken!»

R LA

P EM

Han skvett opp. Han må ikkje få sparken. Dei treng løna hans. Dei må arbeide alle, både foreldra, han sjølv og småsystrene om det skal bli mat kvar dag, nye klede – og kanskje ei seng. For om familien hadde eit eige rom, om dei slapp å bu på same rom som onkelen og syskenbarna, da slapp dei kanskje lusa og?

Spørsmål til sidene 19 og 20: 1 Hvem er Georg oppkalt etter? 2 Hvor skulle kongekronen ha sittet hvis Georg hadde vært konge? 3 Hvorfor klør Georg så fælt? 4 Hva er veslehuset?

Øveord: bøtt «fulle hyre med» veslehuset «lit eg på deg» auge spinnemaskinene slantar

E GS

R DE

R VU

Georg trekkjer på seg buksa. Den er sliten, men mora har bøtt den. Ho gjer sitt beste den vesle tida ho sjølv ikkje er på arbeid. «Og hugs å passe systrene dine,» hører han mora rope idet han slår døra i etter seg. Han svarer ikkje, han har si fulle hyre med å komme forbi veslehuset og den ekle elva som renn ut av doen som dei har på deling med alle andre. «Da lit eg på deg. Hører du det, Georg?» roper mora som er kommen ut i døra, «eg lit på at du ser etter småsystrene dine.» Han snur seg og roper tilbake. Han skal passe på dei, han kan alltid seie det når mora så gjerne vil. Men det er mest umogleg å få tid til det. Han skal jo halde auge med alle spinnemaskinene for å knyte trådar som er slitne av. Det må gjerast fortare enn fort, og da kan det vere farleg om han ikkje er på vakt. Maskinene er tunge, dei stansar ikkje, dei trekkjer han berre til seg – spinn han inn. «Eg passar på dei, klart eg passar på dei!» roper han til mora. For han vil jo at systrene skal komme på arbeid, det blir nokre slantar av det òg. Og til slutt blir det nok pengar til å leige eit eige soverom — med ei seng utan lus.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 19 og 20: 1 Skriv det nynorske ordet for søskenbarn. 2 Skriv uttrykket «å holde øye med» på nynorsk. 3 Skriv det nynorske ordet for bare.

HERMAN

Øveord: kastanjene Bryl Cheseline

av Lars Saabye Christensen

R VU

R DE

Herman er på vei til frisøren for å klippe håret. Moren hans har funnet ut at håret er for langt og bør klippes. Herman gjør som regel det moren hans bestemmer. Alle i hans familie, det vil si moren, faren og Herman, bruker samme frisør. Frisøren kaller de Tjukken.

E GS

I Bygdøy allé dundrer kastanjene i asfalten, og han samler sammen en ladning og legger dem i ranselen. De kan være bra og ha, særlig om vinteren. Så går han inn til frisøren. Det er ganske fint å være hos Tjukken. Tjukken har alltid vått hår og en smal, sort bart. Det beste er når han trår på pedalen og stolen blir høyere og høyere, det er nok det nærmeste Herman kommer kranfører. Og det er fint å se på kammene som står i blått vann, og reklameplakatene for Bryl og Cheseline, med bilder av kjærester som har bølger i håret og gode ansikter. «Og hvordan har du det i dag?» spør Tjukken når han har tråkket ferdig og allerede må tørke svetten. «Jeg tenker jeg vil ha det som broren min.» «Og hvordan har broren din det?» «Har ikke noen bror!» Begge ler lenge og Tjukken sliper en saks, fletter fingrene inn i Hermans hår og begynner å klippe mens han synger en kjent melodi fra Ønskekonserten, men det er heldigvis ikke en salme.

R LA

P EM

Spørsmål til side 21: 1 Hva samler Herman som kan være bra å ha til vinteren? 2 Hva slags varer blir det reklamert for på plakatene i frisørsalongen? 3 Fra hvilket radioprogram kommer melodien frisøren synger?

E GS

R DE

R VU Øveord: astronaut kreppapir pappsløyd

R LA

P EM

Det er ganske rart å se i speilet, for på veggen bak ham er det også speil, det er der damene sitter med astronauthjelmer. Herman kan se seg selv i barberstolen i hundrevis av rom som blir mindre og mindre og forsvinner i et punkt som ikke er større enn en flue. Det er merkelig greier hos frisøren, fotstøtte har han også og kreppapir i halsen som stikker, og en svær smekke som snart er dekket av lyst hår. Kanskje han skulle bli frisør? Heller det enn pappsløydlærer. Plutselig stanser Tjukken å klippe. Herman bøyer hodet bakover og ser opp i neseborene hans, og det må være plass til åtte kastanjer i hver av dem. Tjukken dytter hodet hans på plass, tar noen raske tak med saksen, men så blir han stående igjen og se ned i Hermans hodebunn. Herman lurer på hvem som klipper Tjukkens hår, eller hvem som trekker tannlegens tenner, og hvem som skjærer ut doktorens blindtarm. Men det Spørsmål til sidene 22 og 23: 1 Hva er det Tjukken stirrer slik på? 2 Hvor jobber moren til Herman? 3 I hvilken etasje bor bestefaren til Herman? 4 Hvilken farge har senga til bestefaren?

Øveord: permanent

R DE

R VU

er merkelig så lenge Tjukken blir stående og stirre. Herman begynner å bli engstelig. Kanskje han har klippet så mye at han kan se tankene? Det hadde ikke vært helt bra. Endelig retter Tjukken seg opp, fisker fram en våt kam og sprer håret i en vannrett skill. «Skal vi si det er bra slik, Herman?» «Jeg tror vi sier det er bra slik.» «Kan du si til moren din at jeg gjerne vil snakke litt med henne?» «Hun har nettopp tatt perment.» «Det heter permanent, Herman. Jeg vil snakke med henne likevel.» «Det er i orden, Tjukken.»

E GS

Da Herman er ferdig hos frisøren, går han til kolonialbutikken hvor moren hans jobber. Hun får beskjed om at frisøren vil snakke med henne. Så tar Herman en pappeske som står ferdigpakket med matvarer. Esken er til bestefar. Bestefar er frisk som en fisk, men kan ikke gå. Han bor i 4. etasje i et hus uten heis. Bestefaren ligger i en himmelseng med rødt tak. Han er sulten og begynner å spise fiskekakene som er i esken. Han vil gjerne prate med Herman.

R LA

P EM

«Hva har du gjort i dag, Herman?» «I dag har jeg jugd. Flere ganger.» «Det var ikke helt bra. Men i morgen sier du sannheten.» «Unnskyld.» «Hvorfor jugde du?» «Glenn og Karsten og Bjørnar tvang meg. De stakk en kniv i hjertet mitt så jeg ble liggende død på gulvet.» «Det forandrer saken,» sier bestefaren. «Jeg husker også at jeg løy en gang. Det var i Tyrkia under krigen. De trakk ut åtte negler og da snakket jeg. Det gjelds ikke.» Oppgaver til sidene 22 og 23: 1 Skriv tre av de orda som er adjektiv. 2 Skriv seks av de verbene som står i presens (nåtidsform). 3 Skriv de verbene du har funnet, i preteritum (fortidsform). 4 Skriv fem av de orda som er personlig pronomen.

Øveord: oldinger

E GS

R DE

R VU

Bestefaren er helt skallet, bortsett fra tre hår ved hvert øre. Det er ikke mye å skryte av. Og de er like ved å falle av de også. Skallen er knudrete som en gråstein og har nesten samme farge. Men han kan ikke se bestefarens tanker, og det er Herman glad for. Han lurer ofte på om han også er slik under håret. Det er ikke greit å vite. Bestefaren er sannsynligvis den eldste i verden. Det er egentlig rare greier at både nyfødte og oldinger nesten ikke har hår. «Har jeg fortalt om den gangen jeg ramlet ned fra stigen med et malingsspann i hver hånd?» «Det har du.» «Den ene fargen var blå, og den andre var gul. Jeg kan sant å si ikke huske hva jeg skulle male.» «Du skulle male vinduskarmene i annen etasje på Nesodden.» «Heldigvis var det gress der jeg falt. Men jeg fikk all malingen over meg og ble selvfølgelig grønn. Dette var ved sankthanstider og de fant meg ikke før i slutten av august. Vil du ha den siste fiskekaken?» «Jeg skal helst ikke spise mellom måltidene.» «Da tar jeg den. Men ellers var jeg frisk som en fisk. Hva ser du på, Herman?» «Hodet ditt. Hvorfor har du ikke hår?» «Fordi jeg snart skal dø. Det er akkurat som høsten, det. Bladene faller.» «Blir du vinter til slutt, da?» «Ja. En lang, lang vinter.»

R LA

P EM

Hjemme venter moren og faren med middag. De oppfører seg så underlig, synes Herman. Middagen er svidd og smaker fælt. Moren snakker i et kjør. Til slutt må Herman spørre om hun er syk. Spørsmål til sidene 24 og 25: 1 Når på året malte bestefaren vinduskarmene? 2 Hvorfor skal Herman være med moren til legen? 3 Hva må legen love Herman? 4 Hva slags prøve skal doktoren ta?

R DE

R VU

Da Herman skal legge seg, sier mor at han kan sove lenge Øveord: neste dag. De to skal en tur til legen. Mor har bestilt time. forstørrelses Herman slipper å gå på skolen. Mor skryter av hårsveisen og glass drar hendene gjennom håret hans. Etterpå undersøker hun «juger» fingrene sine nøye. Herman skjønner ingenting. Klokka elleve neste dag er de på plass hos legen. Herman forstår ikke om det er moren eller han som er syk. Han føler seg frisk, men så rart som alle oppfører seg, er det neimen ikke godt å vite hva som foregår. Før Herman går med på å la legen undersøke seg, må legen love at han ikke skal sette noen sprøyte på ham.

E GS

Doktoren har funnet fram et forstørrelsesglass, legger fingrene i håret hans og lener seg over hodebunnen. Det tar lang tid. Det er utrolig så nysgjerrige alle er for tiden. Endelig blir doktoren ferdig, snur seg vekk og nyser en orkan. «Har jeg lus?» spør Herman. «Langt ifra,» sier moren. «Hvordan kan du tro noe slikt?» «Bjørnar hadde det i fjor. Seks hundrede og to og tredve stykker.» Doktoren kommer mot ham med en sprøyte i hånden. Herman får gåsehud under føttene. Han rygger bakover og treffer sykesøsteren, som legger hendene tungt på skuldrene hans. «Du juger,» sier Herman og peker på doktoren. «Dette er ikke sprøyte,» prøver han seg med. «Vi skal bare ta en blodprøve.» «Den ligner veldig.» «Kanskje du vil sette deg?»

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 24 og 25: 1 Skriv setningen som beskriver bestefars hode. 2 Skriv navnene på de årstidene som er nevnt i teksten. 3 Skriv en setning fra teksten som består av to ord. 4 Skriv fire av de verbene som står i presens (nåtidsform). 5 Lag setninger hvor du bruker disse orda: ditt/dit, spise/spisse, gul/gull.

Øveord: håravfall sluket kleber seg

E GS

R DE

R VU

«Jeg blir stående her.» «Greit. Nå strammer vi musklene så vi kan finne en blodåre.» Men det er lettere sagt enn gjort. De må lete høyt og lavt, og doktoren klemmer og trykker overalt. Og plutselig stikker han nålen tvers gjennom huden og haler blodet ut. «Nå besvimer jeg,» sier Herman lavt. «Det går så fint så,» hvisker moren, men hun ser heller ikke særlig pigg ut. «Nå har jeg besvimt,» sier Herman og ramler rett i gulvet. Da han kommer til seg selv igjen, ligger han på benken og har en våt klut over pannen og en flaske coca cola innen rekkevidde. Først tror han at det hele bare er en drøm, at han slett ikke har kommet til seg selv, men er et helt annet sted. Så kjenner han igjen doktoren og sykesøsteren, men moren ser annerledes ut enn før, ansiktet hennes er grått som en tennisball, og hun må støtte seg mot veggen. Men da han hører stemmer, er han ganske sikker på at han har kommet til seg selv, han skal bare hjem først. Og colaen smaker ikke så verst. «Har du lagt merke til håravfall tidligere?» «Ikke som jeg vet,» sier moren stille. «Du har ikke funnet hår i sluket, eller på kammen?» «Det har vært litt, men jeg har ikke tenkt særlig over det.» «Jeg kan ikke si noe sikkert før vi har undersøkt prøvene. Men du må være forberedt på det verste. At alt håret faller av.» Alle ser bort på Herman. Moren kommer nærmere og bøyer seg ned. «Er du våken, Herman?» «Tror det. Men skal bare drikke colaen først.» Ute har det så vidt begynt å regne, et sånt høstregn som liksom kleber seg til ansiktet som spindelvev. Moren holder ham så hardt i hånden at det nesten gjør vondt, og hun er fremdeles langt borte i ansiktet, som om tennisballen er slått høyt over hustakene. Herman prøver å forestille seg moren uten hår. Det er umulig.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 26 og 27: 1 Hvorfor besvimer Herman? 2 Hva har Herman fått over pannen? 3 Hva må moren til Herman være forberedt på? 4 Hva spiser Herman til middag den dagen han har vært hos legen?

Øveord: Bygdøy allé

E GS

R DE

R VU

«Du var veldig flink,» kremter hun. «Ikke så verst du heller.» Da hører han en rar lyd og må ta en titt opp. Det er vanskelig å se om hun gråter, eller om det bare er regnet. «Ikke vær lei deg, mor,» sier Herman. «Du kan kjøpe deg en parykk hvis det faller av for mye.» Nå er det helt sikkert at hun gråter, og i Bygdøy allé holder hun på å snuble i en kastanje og ser seg verken til høyre eller venstre. «Du kan få rødt hår!» sier Herman høyt. «Rødt hår er noe av det fineste jeg vet.» Og han tar moren trygt med over gaten. Det blir kylling til middag og iskrem til dessert. Men det er noe Herman ikke forstår. Nå er faren rar i ansiktet også, og noen ganger snakker han engelsk, og det lover aldri bra.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 26 og 27: 1 Skriv fire av de orda som er sammensatte ord. 2 Skriv fem av de verbene som står i presens (nåtid). 3 Skriv verbene du fant, i infinitivsform. 4 Skriv hva disse orda er like i: nysgjerrige, grått, verste, fint.

Neste dag er Herman tilbake på skolen. Han har gym. Som vanlig dummer han seg ut. Han klarer verken å klatre i tau eller hoppe over bukken.

E GS

R DE

R VU

Det er kø foran speilet på garderoben, og Glenn står først. Han bretter håret bakover, forsøker å tvinne en lokk ned i panna. Han ser misfornøyd ut, og plutselig snur han seg brått, de andre gir plass for ham, og han går bort til Herman, som sitter på benken og sliter med den siste knappen i skjorta. «Få låne kammen din,» sier Glenn. Herman trekker på seg genseren, og da han får hodet gjennom, står alle rundt ham. «Få låne kammen din!» «Kam?» «Stålkammen. Få opp farta!» «Nei,» sier Herman. Glenn ser seg rundt og flirer. «Jeg vil ikke låne den,» sier han. «Jeg vil ha den.» Herman tar på seg regnfrakken, men idet han skal ta sydvesten ned fra knaggen, napper Glenn den til seg. «Du har ikke brukt for kam,» sier han. «For du har nesten ikke hår.» Herman ser opp. Glenn pælmer sydvesten inn i dusjen. «Klippet meg i forgårs,» sier Herman stille. «Da klippet han feil. Du har måne!» Alle kommer nærmere. Glenn holder hodet til Herman og bøyer det framover. «Herman har måne! Herman er skallet!» Alle roper i munnen på hverandre. Herman rister hodet løs. Glenn gliser.

Øveord: sydvesten pælmer måne skallet

R LA

P EM

Det ringer ut, og alle stormer opp trappen. Herman blir sittende, han hører latteren som sakte forsvinner, men det henger fast et ekko i ørene hans. Han legger hånden forsiktig Spørsmål til sidene 28 og 29: 1 Hvem av klassekameratene står først i køen for å speile seg? 2 Hva slags kam eier Herman? 3 Hva slags lue har Herman?

R DE

R VU E GS

på hodet og kjenner etter, graver med fingrene og får tak i noe glatt og bulkete. Han river armen til seg og gjemmer den under regnfrakken.

P EM

Nå er det stille igjen, og han begynner å skjønne. Han begynner å skjønne sammenhengen. Han henter sydvesten og lister seg bort til speilet, bøyer hodet og vrenger blikket opp, men han kan ikke se noe. Han løfter hånden, men tør ikke, trekker i stedet den gule sydvesten hardt på og knyter så stramt han kan under haken. Han ser fort i speilet, øynene hans er svarte.

R LA

Skolegården er tom. Han kan se ansiktene bak alle vinduene. Det regner. Regnet er stille før det treffer sydvesten og drypper sakte foran ansiktet hans. Han prøver å speile seg i dråpene, men ser ingenting, bare blanke, gjennomsiktige tårer som tøyer seg ut og faller. Oppgaver til sidene 28 og 29: 1 Skriv fire sammensatte ord som har dobbeltkonsonant i seg. 2 Skriv en forklaring på ordet pælme. 3 Skriv en forklaring på denne setningen: «Herman har måne.» 4 Skriv navn på fem klesplagg du ser på bildet.

Knuten under haken blir våt og enda strammere. Et vindu blir slått opp. Det er *Tønne som står der. Herman ser ham ikke, går forbi drikkefontenen og ut av skolegården. Gatene er tomme. Herman er det siste mennesket i verden.

R DE

R VU

Herman skjønner endelig at han kommer til å miste håret. Han kommer til å bli skallet! Han nekter å ta av seg sydvesten når han kommer hjem. Han banner og skriker når foreldrene vil snakke med ham. De forsøker å forklare hvorfor de ikke har fortalt ham om hårsykdommen han sannsynligvis lider av. De trøster og bortforklarer, men Herman vil ikke høre verken om legens prøver eller om at han kan få parykk.

Øveord: drikkefontenen melpose Nordkalotten

E GS

Herman våkner av at det snør, og han er lysvåken med det samme. Han blir liggende og lytte, han kan høre snøen som faller over byen, som et svakt pust. Ellers er alt stille. Det er nesten natt ennå, trikkene har ikke begynt å kjøre, og foreldrene hans sover. Han prøver å huske noe av det han har drømt, men får det ikke til. Han lister seg bort til vinduet og kikker ut. Han tok ikke feil. Det snør, gatene er allerede hvite, og det er ikke et fotspor eller hjulspor å se noen steder. Herman følger et snøflak med øynene, men blir svimmel, det er som å stå på en karusell med hodet i en melpose. Han vakler tilbake til sengen, og da oppdager han det: Noe ligger på puten. Han ser nærmere etter. Det er hår, en hel hårdott. Hendene hans farer opp til hodet, han må sette seg, han ser på fingrene, hår, det er hår overalt, hele rommet er fullt av hår. Han får ikke puste. Han styrter ut på badet, men alt han får øye på i speilet, er **Nordkalotten, og det er ikke nok. Han henter to kjøkkenstoler og balanserer dem opppå hverandre.

** Nordkalotten: betegnelse på de delene av Norge, Sverige og Finland som ligger nord for polarsirkelen.

R LA

P EM

* Tønne er læreren til Herman

Spørsmål til sidene 30 og 31: 1 Hva våkner Herman av? 2 Hvorfor blir Herman så svimmel? 3 Hva må Herman gjøre for å se seg selv i speilet?

Øveord: medisinskapet skillen

R DE

R VU

Så klatrer han opp på badekarkanten, støtter seg mot medisinskapet og stiller seg forsiktig på den øverste stolen. Nå kan han se det, tydelig, håret har falt fra hans eget hode. Rett under skillen er det en bar flekk, den lyser som et nypusset kronestykke. Herman bøyer seg enda nærmere speilet for å være sikker på at det virkelig er ham. Det er det, for når han lukker øynene, gjør ansiktet i speilet nøyaktig det samme. Da velter stolene. Herman hører alt på én gang: sitt eget forskrekkete rop, foreldrene som bråvåkner, speilet som knuses og snøen som bare fortsetter å falle.

I boka kan du lese mer om hvordan Herman kommer seg gjennom høsten, og om alt han finner på for å skjule at han er i ferd med å bli skallet.

E GS

IN R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 30 og 31: 1 Skriv fem av de substantivene som har flertallsform. 2 Skriv fem av de verbene som står i presens. 3 Skriv setninger med disse orda: puter/putter, leser/lesser, støter/støtter, våt/vått. 4 Skriv hvordan du tror Herman ser ut den morgenen han tør å speile seg igjen.

Svanekammen

Øveord: pryd skinnlivet

av Erna Osland fra boka «Hår i millioner år»

R VU

Frå dei tidlegaste tider har hår vore vern og pryd. (Ei historie som kan ha hendt for 6000 år sidan.)

E GS

R DE

Det er mor sin kam. Liv veit det straks ho finn han. Han er så fin, han er ei svane. Når mor set han i håret, er ho finare enn alle andre, det synest i alle fall Liv. No ligg kammen under benken. Har mor mista han? Liv tek han i handa. Han er så liten, så glatt og så god å halde i. Brått kjem ho på noko. Ho vil ned til vatnet for å spegle seg. Ho vil ned og sjå om ho er like vakker som mora. Ho gøymer kammen under skinnlivet og smyg seg ut døra. Mora såg henne vel ikkje? Liv spring mot vatnet.

R LA

P EM

Øveord: gøyme

E GS

R DE

R VU

Andpusten set ho seg ned, kjemmer seg og ordnar håret. Så stikk ho kammen inn og bøyer seg utover, vil sjå om ho vart fin. Men kvar er han ... kammen? Ho strekkjer seg. No, no ser ho han! Ho liknar mor, litt i alle fall. Men når ho vert eldre, vert ho rundare, enda vakrare. «Liv!» er det einkvan som roper, «Liv, er du der?» Ho rykkjer til. Det er mor. Saknar ho kammen sin? På ein – to – tre er Liv på beina. Ho grip etter kammen, vil gøyme han. Men ... han er ikkje der! Kvar er kammen? Kvar er den fine kammen til mor?

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 32 og 33: 1 Skriv de nynorske orda som er helt forskjellige fra bokmål. 2 Skriv pronomenet hun på nynorsk. 3 Skriv spørrepronomenet hvor på nynorsk? 4 Skriv verber vært på nynorsk. 5 Skriv verbet se på nynorsk. 6 Skriv disse verbene på bokmål: strekkjer, rykkjer, gøymer, saknar. 7 Skriv hvilken form verbene i oppgaven ovenfor har.

Om alle tre var like

R VU

Om alle tre var like og alle blomar blå og alle fuglar svarte og alle dyra grå det trur eg ville gjera oss meir enn vondt å sjå.

R LA

Øveord: trivnad mangfald ymse

P EM

Magnus Bruheim

Nei, dette rike mangfald vi kringom oss kan sjå av ymse dyr og fuglar og tre og blom og strå – At alt er skapt så ulikt, er godt å tenkje på.

E GS

Om alle hus var like med same mat på bord og om vi tala saman alltid dei same ord – då vart det liten trivnad her nede på vår jord.

R DE

Om vi var like store og gjekk i like klær og om vi alltid hadde kvar dag det same vær – Det ville vera meire enn trist å leva her.

Hud og hår som historiebok

Øveord: generasjonar naturmaktene

E GS

R DE

R VU

Ved den øvre delen av Xubguelva i Brasil lever eit folk som kjenner seg styrkte av å måle håret raudt. Waurà-folket kallar dei seg. Hud og hår blir måla etter mønster som har gått i arv i generasjonar. Målinga er ikkje berre til glede, ho er også waurà – historieboka til folket. Fargane og mønstra kan fortelje korleis waurà-indianarane fekk hjelp av naturmaktene til å leve og ha det godt langs den store elva. Før eurpearane kom, hadde Brasil uendeleg mange indianarstammar. Dei levde i regnskogen og langs elvane, slik dei hadde gjort i tusenvis av år. Men europearane som kom, snudde opp ned på levetilhøva til indianarane. Dei kvite gjorde folket i regnskogen til slavar. Jorda vart teken frå dei. Og skogane vart hogne. Indianarane prøvde å yte motstand – dei kjempa slik dei hadde gjort mot andre farar før. Men det hjelpte ikkje. Den eine indianarstamma etter den andre vart borte. Dei som framleis er att – som waurà-folket – , er ikkje sikre på om dei kan halde fram med livet sitt ved elva. Visst ser dei farane, men kva kan dei gjere? Hjelper det å måle håret raudt og danse javari mot dei nye fiendane?

R LA

P EM

Raudt

E GS

R DE

R VU

Øveord: maniokrøter av Erna Osland beijukaker javari Raudt, tenkte Apykà, han vil ha håret sitt raudt. Det er tidleg morgon. Apykà ligg i hengekøya og kikkar opp i stråtaket. Bak førebu kol seg hører han hyggelege skrapelydar. Det er mor hans som reinskar maniokrøter. Ho har alt vore oppe i mange timar, for ho skal lage beijukaker, og det tek tid. Røter skal reinsast og malast, og til slutt skal kakene formast og leggjast ut i sola til tørk. Mora gjer seg nok ekstra for i dag, tenkjer Apykà. I dag er det nemleg Apykà sin store dag. Han skal vere med i javari. Og håret hans skal bli raudt! Alle vaksne menn må vere med i javari. Det er den som skal gjere dei til gode krigarar. Det er den som skal lære dei å forsvare landsbyen. Apykà er ikkje vaksen. Ikkje heilt. Men han er det ganske snart. Og derfor er det tid for å vere med. I dag er det berre øving. Men ein annan gong? Seinare? Ein kan aldri vite, tenkjer Apykà. Ein kan aldri vite kva som vil komme. Neste dag. Neste år. For kva om nabostammane ikkje vil byte til seg krukker på fredeleg vis, men berre krangle eller stele fisken i elva? Og kva om dei kvite mennene kjem enda nærare med øksane og sagene sine? Ein kan aldri vite, tenkjer Apykà. Ein kan aldri vite kva ein må forsvare seg mot i dagane som kjem. Det er best å førebu seg. Det er best å trene. I dag veit han i alle fall kva som skal skje! På ein prikk. Først er det å ete frukost, gode beiju-kaker. Så er det hårklipp. Før brukte far å klippe han med kniv, eller med tennene til ein piraja. Det var skummelt, syntest Apyká. Men far hans berre lo. – Før, sa far, – da eg var liten, brukte far min glødande kol til å svi håret mitt av med. Det var skummelt, det! Og som det lukta!

R LA

P EM

Hårfarge blir bestemt av brune og raude fargestoff inne i kvart enkelt hårstrå. Dei som har blondt hår, har farge berre i det ytste laget av hårstråa. Raudhåra manglar det brune fargestoffet.

R DE

R VU E GS

I dag skal far bruke saks. Han har bytt henne til seg frå ei dame som kom med fly for å skrive ned det ho såg og hørte. Alt mogeleg ville ho vite: om ein vert sterk av å måle håret raudt, om javari var den beste måten å halde dei kvite tømmerhoggarane unna på, og om det var nokre av dei unge gutane som ikkje ville lære seg javari eller måle håret raudt. Alt slikt spurde ho om, og alle svara skreiv ho ned. Apykà trur i alle fall at det var det ho skreiv. Han kunne nemleg ikkje kontrollere det, for han kan ikkje lese. Ikkje far hans heller. Ingen i landsbyen kan lese eller skrive. Men måle kan dei! I dag skal far måle håret til Apykà. Far er flink, han kjem til Øveord: å gjere Apykà vakker, farleg og raud. For berre det raude kan vonde skremme dei vonde åndene. Og alle fiendane! ånder - Kom no, seier far, som står klar med saks, måling og pensel.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 35, 36 og 37: 1 I hvilken verdensdel bor Apykà? 2 Hvilke skader gjorde europeerne da de kom til Brasil? 3 Hvor gammel tror du Apykà er? 4 Hvordan lages beijukaker? 5 Hva brukte faren til Apykà å klippe hår med? 6 Hvor har faren til Apykà fått saksa fra? 7 Hva skal faren gjøre etter at han har klippet håret til Apykà?

Da jaguaren ville reise med båt

R DE

R VU

Den vesle sønnen til Ibanez var blitt syk. Han hadde plutselig fått høy feber. Nå lå den lille gutten i en døs. Han pustet tungt, og ingen fikk kontakt med ham. Fikk han ikke medisiner og legehjelp i løpet av noen timer, ville han dø. Men det var langt til nærmeste lege. En måtte padle en hel mil nedover elva før en kom til landsbyen hvor legen bodde. Selv om det snart ville bli mørkt, var det ingen annen råd. Ibanez måtte starte reisen nedover så fort som mulig.

Øveord: døs frambrudd ikke se hånda for seg

E GS

Ibanez var fryktelig redd der han padlet av sted så raskt han kunne. Det var temmelig farlig å padle på en elv i Sør-Amerika etter at sola hadde gått ned. Alle fornuftige mennesker visste at en burde unngå elva etter mørkets frambrudd. Det var særlig et stykke der skogen sto tett på begge sider, han grudde seg mest for. Han våget nesten ikke å tenke på alt som skjulte seg der inne mellom trærne. Men det sto om livet for den lille sønnen hans. Han kunne ikke vente til neste morgen. Han skulle og måtte fram, koste hva det koste ville. Mørket kom brått, slik det bruker å gjøre i tropene. Dessverre var det ingen måne i kveld. Det hadde hjulpet godt med litt ekstra lys. Elva blinket og viste vei. Den rant mot landsbyen der legen bodde. Med ett var han framme ved de store trærne. Elva glimtet foran ham, men på begge sider sto skogen som en svart, tett mur og kastet lange skygger over vannet. Det ble enda mørkere. Han så nesten ikke hånda for seg.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 38 og 39: 1 Hvorfor måtte Ibanez hente legen, kunne han ikke bare brukt en telefon og ringt etter ham? 2 Hvorfor ble det så fort mørkt? 3 Hvor langt var Ibanez kommet da han merket at noen svømte etter ham? 4 Hvorfor snudde ikke Ibanez seg med en gang da han merket at noen kom opp i båten hans?

Øveord: ilter strømmen på rett kjøl

E GS

R DE

R VU

Til å begynne med var alt stille. Det var som om alle dyr og fugler hadde lagt seg til for å sove. Den eneste lyden Ibanez hørte, kom fra padleåra hans. Plutselig ble stillheten brutt av et skjærende fugleskrik, og deretter hørtes en ilter knurring og fresing. Ibanez skvatt, men tenkte ikke så mye mer over lydene. Like etter hørte han riktignok et kraftig plask. «Det er nok bare en jaguar som har jaktet på en stor fugl. Fuglen er død eller hardt såret og er nok falt i elva,» tenkte han. Men for sikkerhets skyld satte han opp farten enda mer. Han ville komme seg ut av skogen så fort som råd. I neste øyeblikk hørte han tung pusting bak seg. Han stoppet å padle, rettet seg opp og lyttet. Nå hørte han det tydelig. Det var noen som kom svømmende etter ham. Kunne det være et menneske som hadde falt i vannet? Det var da rart at han ikke hadde hørt noen som ropte om hjelp. Det var fortsatt stappmørkt. Han så ingenting. Det kunne være hva som helst som kom etter ham. Ibanez ropte uten å snu seg: «Vil du opp i båten.» Det kom ikke noe svar, bare et plask og en sterk pusting. Plutselig tok noen tak i kanoen. Ibanez hadde ikke tid til å se etter hvem det kunne være. Strømmen var svært sterk akkurat her, og han hadde mer enn nok med å holde båten på rett kjøl.

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 38 og 39: 1 Skriv seks av de orda som er preposisjoner. 2 Skriv hvilken ordklasse disse orda hører til: og, eller, men, for. 3 Skriv tre ord som beskriver lydene Ibanez hørte. 4 Skriv hvilken ordklasse de orda hører til som forteller oss noe om substantivet.

Øveord: farvann krøkte truende

E GS

R DE

R VU

Da han kom inn i roligere farvann, fikk han et lite pusterom. Han snudde seg og kastet et blikk bakover. Ibanez stivnet. Så han riktig, eller drømte han? Bak i kanoen satt en lys levende jaguar og slikket den våte pelsen sin. Han hadde fått en livsfarlig passasjer. Uten å tenke reiste han seg opp, tok et godt tak i padleåra og snudde seg sakte mot jaguaren. Nå var hans siste stund kommet! Men han ville ikke gi seg uten kamp! Strømmen tok tak i båten og førte den i stor fart nedover elva. Ibanez bare sto der. Stiv av skrekk stirret han på det svære dyret. Det så ikke ut til at jaguaren hadde oppdaget ham ennå. Han holdt fortsatt på med å slikke og stelle pelsen etter svømmeturen. Kanoen, som nå var uten styring, begynte å hive på seg. Men Ibanez var ikke i stand til å røre seg. Han bare sto der, stiv som en stokk. Til sist tittet rovdyret opp og fikk øye på Ibanez. Den stoppet vaskingen og målte ham opp og ned. Dyret ble nok like overrasket som Ibanez var blitt over at det ikke var alene i kanoen. Det krøp sammen og tok til å bevege seg langsomt bortover mot Ibanez. Ibanez tok et lite skritt bakover, og holdt på å ramle over bord. Hva skulle han gjøre? Hoppe i elva torde han ikke. Hvordan skulle han da komme seg til landsbyen etter doktoren? Uten båten hadde han ikke en sjanse. I det samme oppdaget han et lys inne på elvebredden. Det var noen som hadde tent et stort bål nede på stranda. Kanskje det var noen jegere som hadde slått leir for natta? Ibanez ropte så høyt han kunne til dem. Jaguaren ble skremt, krøkte seg enda mer sammen og knurret truende. Menneskene på bredden kom seg på beina og løp ned til elva for å se hvem som ropte. De fikk øye på kanoen som kom drivende nedover.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 40 og 41: 1 Hvorfor holdt båten fortsatt stor fart enda Ibanez hadde sluttet å padle? 2 Hva holdt dyret på med da Ibanez oppdaget det? 3 Hva var det som reddet Ibanez fra jaguarens klør?

R DE

R VU E GS

Forut i båten sto en mann med en knurrende jaguar klar til angrep foran seg. Det ble skrik og spetakkel. Noen sprang etter geværene sine. Men alt bråket skremte jaguaren. Plutselig hoppet den over bord og svømte mot land på den andre siden. Ibanez sank ned i kanoen. Han var så lettet over å være kvitt den livsfarlige passasjeren sin. Så tok han seg sammen og satte i gang padlingen igjen. Han hadde ingen tid å miste. Han rakk å rope «takk for hjelpen!» til mennene på bredden idet han for forbi dem. Ibanez kom fram til landsbyen i god behold, fikk tak i legen, som straks ble med ham hjem. De kom tidsnok fram. Gutten fikk den hjelpen og de medisinene han trengte. Han ble reddet. Men Ibanez glemte aldri den natta han hadde hatt en jaguar som gratispassasjer i kanoen sin.

R LA

P EM

Gjenfortalt etter en historie i «Fortellinger om all verdens dyr» av Krogserud og Vasshaug

Oppgaver til sidene 40 og 41: 1 Skriv seks av de verbene som står i preteritum (fortid). 2 Skriv disse verbene i de formene du kan: gjøre, hjelpe, begynne. 3 Skriv verbet glemte i infinitivsform. 4 Skriv hva disse orda er like i: sjanse, kanskje, sjokk.

ETTY

Øveord: akvarell ruglete umedgjørlige Hanukka

av Ellen Francke

E GS

R DE

R VU

Bussen er rød og grå og kjører gjennom Jerusalem mot øst. Lyset er grått og står stille i lufta. Det har ikke regnet på flere uker. Klokka er mye over tolv. Etty har smaken av farmors potetkaker i munnen, den sprø, litt fete, gode smaken. Hun svelger sakte. Tunga lister seg rundt enda en gang. Hun sitter inneklemt mellom to skravlete damer og tenker på potetkaker. Bakdøra glir opp og igjen. Folk dytter og maser for å få plass. Ingen ser pakken under setet. Det er for mange bein og for mange føtter og for lenge siden noe har skjedd. Etty tenker på fargene i akvarellskrinet til Miriam. De klare fargene fløt over i hverandre og laget mønster av seg selv på det ruglete arket. På skolen har de vannfarger. De er stive og umedgjørlige. Miriams farger var helt annerledes. Da husket hun bussen og timen hos tannlegen. – Jeg må løpe, Miriam! Etty løp, og bussen kom sigende inn mot fortauskanten, tett og varm av sammenpakkede kropper. Det kunne vært september, ikke desember. I kveld skal de tenne det sjette lyset. De feirer Hanukka, men pæretreet utenfor vinduet blomstrer gavemildt for tredje gang i år. Det er et lite mirakel. Bladene drysser hvitt over det tørre, brune gresset. Hun tar dem i hånden, og de er som små, gjennomsiktige lampeskjermer. Miriam må komme og se. På fredag kanskje. Så kan de gå på markedet etterpå. Fredag ettermiddag, rett før stengetid, er det beste tidspunktet. Da er stemmene høyest, mest hissige, øredøvende

R LA

P EM

Spørsmå ti sidene 42 og 43: 1 Hvor bor Etty? 2 Hva hadde Etty fått å spise da hun var hos farmoren sin? 3 Hva var det ingen av busspassasjerene hadde oppdaget? 4 Hvilken høytid feiret Etty i desember?

overtalende. Da går det an å få en stor pose nøtter for femti shekel og enda epler på kjøpet. Etty lukker øynene. Bussduren gjør henne søvnig. Setet gynger og gir etter. De bløte kroppene flyter over henne fra hver side.

Øveord: shekel

E GS

R DE

R VU

Etty rekker ikke å skrike. Hun rekker så vidt å åpne øynene idet setet krøller seg sammen. Bussen vrenger seg og blir et skjelett av stål uten vegger og tak. Det brenner ikke. Men piggene eter seg inn under huden, under øyelokkene, under tunga. Stålet vrir seg i blå stikkflammer. Stille. Forferdelig stille. Langt borte gjør en hund bak en lukket hageport. Lyset ved Sderot Herzl skifter fra rødt til grønt. De hadde glemt. Etty også. Ingen kan gå rundt og huske hele tiden.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 42 og 43: 1 Skriv de tre orda som har språklyden j skrevet med gj på plass først. 2 Ordet gjør er brukt to ganger, i to helt forskjellige betydninger. Finn de to setningene der ordet er brukt, og skriv hva det betyr i hver av de to setningene. 3 Skriv hva vi kaller den sjangeren denne korte fortellingen er skrevet i. 4 Skriv seks av de orda som er adjektiv. Lag et skjema for gradbøying og skriv dem i formene positiv, komparativ og superlativ. 5 Skriv kort hva du tror forfatteren vil få oss til å tenke over når vi har lest denne historien.

Ildens hemmelighet av Henning Mankell

R VU

Det du nå skal lese, er et utdrag fra boka «Ildens hemmelighet» av den svenske forfatteren Henning Mankell, oversatt til norsk av Kari Bolstad. I forordet til boka har han skrevet:

R DE

Det finnes mange ord som er uttrykksfulle og vakre. Ett av disse ordene er ukuelig. Når en sier det høyt for seg selv, kan en høre hva det betyr. At en ikke lar seg tråkke på. At en ikke gir seg.

E GS

Denne boka handler om et ukuelig menneske som heter Sofia. Hun eksisterer i virkeligheten, og hun er 12 år gammel. Hun bor i et av verdens fattigste land, Mosambik, som ligger langt nede på Afrikas østkyst.

Øveord: forordet ukuelig eksisterer borgerkrig

R LA

P EM

Egentlig er det et rikt land. Men det er blitt fattig fordi det raste en krig der i 20 år. Det var borgerkrig i landet. Og som i alle kriger gikk det verst utover folket. Mange mennesker døde, mange flyktet. Sofia var en av dem. Men hun overlevde. Denne boka handler om henne, og om noe som hendte. Noe som kom til å forandre livet hennes.

Dere kan bare få lese et lite utdrag fra denne boka. Men hvis du vil lese hele boka, kan du låne den på biblioteket eller kjøpe den i en bokhandelen. Boka begynner med en drøm som Sofia har:

Spørsmål til sidene 44 og 45: 1 Hva heter forfatteren som har skrevet boka Ildens hemmelighet? 2 I hvilket land bor Sofia? 3 Hvor lenge raste borgerkrigen i landet til Sofia?

R DE

R VU E GS

Sofia springer gjennom natten. Det er mørkt, og hun er svært redd. Hun vet ikke hvorfor hun springer, hvorfor hun er redd, eller hvor hun er på vei. Men det er noe der bak henne, noe dypt inne i mørket, som skremmer henne. Hun vet at hun må øke farten, hun må klare å springe fortere, det som er der bak henne, men som hun ikke kan se, kommer nærmere og nærmere. Hun er svært redd og svært ensom, og alt hun kan gjøre, er å springe.

Øveord: demringen

R LA

P EM

Hun springer langs en sti som slynger seg mellom busker og tornekratt. Hun ser ikke stien, men hun kan den utenat, føttene hennes vet hvor stien svinger, og hvor den er rett. Det er en sti hun går hver morgen sammen med søsteren Maria, ut til den lille åkeren der de dyrker mais, salat og løk. Hver morgen i demringen går hun dit, og hver kveld like før solnedgang går hun og Maria tilbake til den lille hytta der de bor, og da er også moren deres, Lydia, med.

Oppgaver til sidene 44 og 45: 1 Skriv ti av de verbene som har presensform. 2 Lag et skjema for gradbøying av adjektiv. Bøy disse adjektivene og sett dem inn i skjemaet: nær, fort, mørk. 3 Skriv hvorfor du må bruke mengdeordet hver og ikke verbet vær foran disse orda: morgen, kveld. 4 Skriv alle egennavnene i alfabetisk rekkefølge.

Men hvorfor springer hun der nå, når det er natt og mørkt? Hva er det som jager henne i mørket, et udyr som ikke engang har øyne? Hun kan kjenne pusten i nakken, og hun prøver å øke farten enda mer.

R DE

R VU

Men hun klarer det ikke. Hun tenker at hun må gjemme seg, ta av fra stien og gjøre seg liten i krattet. Hun gjør et hopp, slik hun har sett antilopene gjøre, og hun forlater stien. Og da vet hun det. Det var akkurat det udyret der i mørket ville hun skulle gjøre. Forlate stien. Det farligste av alt. Hver morgen har mamma Lydia sagt: «Gå aldri vekk fra stien. Ikke en meter. Ta aldri snarveier. Lov meg det.»

Øveord: antilopene forlater bevæpnede fotsålene åndedrag

E GS

Hun vet at det finnes noe farlig i jorden. Bevæpnede soldater som ingen kan se. Nedgravd i jorden, usynlige. Som venter og venter på at en fot skal tråkke på dem. Hun prøver fortvilet å bli hengende i luften. Hun vet at hun ikke må sette føttene på bakken. Men hun klarer ikke å bli hengende i luften, hun har ikke vinger som fuglene, og hun trekkes mot bakken, og fotsålene subber mot den tørre jorden.

R LA

P EM

Da våkner hun. Hun er våt av svette, hjertet dunker i brystet, og hun vet først ikke hvor hun er. Men så hører hun pusten fra de sovende søsknene og moren. De ligger tett inntil hverandre på gulvet i den lille hytta. Forsiktig strekker hun ut den ene hånden og famler over morens rygg. Hun rører på seg, men hun våkner ikke. Sofia ligger med åpne øyne i stillheten og mørket. Mamma Lydias åndedrag er lette og uregelmessige, som om hun alt var våken og holdt på å lage grøten de skal spise om morgenen. Spørsmål til sidene 46 og 47: 1 Hvilke dyr er nevnt i teksten? 2 Hvor mange personer er det i hytta som Sofia sover i? 3 Hva pleier Sofia og familien hennes å spise til frokost? 4 Hvor lå åkeren Sofia og Maria skulle luke i?

E GS

R DE

R VU

Til venstre for seg har hun Alfredo – og Faustino, som er så liten at han ennå ikke har lært å gå. Sofia tenker på at det snart kommer til å bli en til som skal sove på gulvet i hytta. Mamma Lydia skal snart føde barn. Sofia har sett henne tjukk mange ganger før. Hun vet det ikke kan være mange dager igjen. Hun tenker på drømmen. Nå når hun har våknet, er hun lettet og glad, men også trist. Hun tenker på det drømmen handler om. Det som hendte den morgenen for ett år siden. Hun tenker på Maria, som hun ikke lenger kan høre puste i mørket. Maria som er borte. Hun blir liggende våken lenge i mørket. En ugle tuter et sted der ute, en rotte rasler forsiktig utenfor hytteveggen av strå. Hun tenker på det som skjedde den morgenen da alt var som vanlig, og hun og Maria gikk av sted for å hjelpe Lydia med å luke i åkeren som ligger der landsbyen tar slutt. Og hun tenker på alt som skjedde før det.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 46 og 47: 1 Skriv disse verbene i alle de formene du kan: drømme, hjelpe, ligge. 2 Skriv de orda som er personlig pronomen. 3 Skriv seks av de orda som er substantiv. Lag skjemaet for bøying av substantiv og bøy de orda du har funnet, i alle former. 4 Skriv setninger med disse orda: luke/lukke, rote/rotte, lete/lette.

Øveord: høste kunstferdig

E GS

R DE

R VU

Det var gamle Muazena som fortalte Sofia og Maria om ildens hemmelighet. Hver flamme har sin hemmelighet. Hvis en sitter på riktig avstand fra flammene, kan en se så dypt inn i dem at en får vite hva som skal skje i livet, i framtiden, alle de dagene som ligger utstrakt og ubrukt foran et menneske. Muazena pekte med den gamle rynkete og skjelvende hånden mot en åker der forskjellige planter sto på rad og rekke. «Slik ser livet ut,» sa Muazena. «Hver dag er en plante, som dere skal stelle og vanne, renske for ugress og siden høste. Hver eneste plante er en dag i deres liv som dere ennå ikke har levd.» I ilden finnes også alle minnene. Også det hadde gamle Muazena fortalt Sofia og Maria da de ennå var veldig små. Ved å se inn i ilden kan en lokke fram minner som en kanskje tror en har glemt for bestandig. Sofia tenkte ofte på Muazena. Men Muazena var ikke lenger til. Like lite som Maria. Når Sofia tenkte på Muazena, tenkte hun tilbake på den tiden da de ennå ikke var blitt tvunget på flukt. Det var før den lange ferden, før de hadde slått seg ned for å bo her ved elva. Det hadde vært den gode tiden, da hun knapt nok visste hva smerte var. Eller sorg. Eller sult. Eller det verste av alt: ensomhet. Den gangen bodde de der de alltid hadde bodd. Det Sofia kunne huske best av alt, var landsbyen der alle hyttene var runde med kunstferdig flettede tak av palmeblad. Der var hun blitt født en gang, akkurat som Maria og Alfredo. Og faren, Hapakatanda, hadde løftet henne høyt mot himmelen og latt henne hilse på solen. Hun hadde sittet fastbundet på morens rygg, Lydia, som den gang var den

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 48 og 49: 1 Hva het den gamle damen som fortalte Sofia om ildens hemmelighet? 2 Hvordan var himmelen den natta bandittene overfalte landsbyen? 3 Hvor gjemte faren, Hapakatanda, Sofia og Maria?

Øveord: forvridde monstre i ly av

E GS

R DE

R VU

vakreste og sterkeste kvinnen i hele landsbyen. Hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde vært sulten da. Eller redd. Det hadde vært den lykkelige tiden. Også om det hadde Muazena fortalt. Hun hadde snakket om paradiset. Og hadde sagt at lykken finnes bare der vi forstår at vi har vært når vi har mistet den. Så hadde det skjedd, det som hun siden alltid hadde prøvd å glemme. Men minnet var som et arr i huden, et arr som aldri ble borte. Det var natt. Ingen måne, ingen stjerner. Plutselig eksploderte hennes liv. Et skarpt, hvitt lys fylte hytta, så kom det en serie kraftige smell. I minnet, det hun for sitt bare liv helst ville glemme, hadde hun sett forvridde menneskeansikter i det skarpe lyset fra ilden. Det var mennesker, men de lignet monstre, og hun hadde straks forstått at de hadde kommet for å drepe henne og alle de andre i landsbyen. Det var bandittene. De hadde smøget seg fram til landsbyen i ly av nattemørket, og de hadde brent hyttene og drept menneskene. Et sted i dette forferdelige kaoset av brann og død, av blodige kropper, av skrik og rop, hadde faren, Hapakatanda, prøvd å gjemme henne og Maria. Men han var blitt truffet av et hogg fra en stor kniv, eller kanskje det var en øks, og han hadde falt, og hun var blitt liggende under ham sammen med Maria.

P EM

R LA

Etterpå var det svært stille. Da hadde hun forstått hva som ble ment med Dødens Stillhet. Men faren hadde inn i døden lykkes med det han hadde villet: å beskytte henne og Maria mot knivene og øksene og geværene.

Oppgaver til sidene 48 og 49: 1 Skriv seks av de orda som er verb. Lag skjemaet for bøying av verb og bøy de orda du har funnet, i alle former. 2 Skriv en fortelling på maksimum fire setninger om hva som skjedde da landsbyen ble angrepet.

Øveord: framstups rispende krattet

E GS

R DE

R VU

Om morgenen, da solen kom tilbake, hadde de våget å krype fram. Faren var død, og de hadde grått mye. Muazena var også død, hun lå framstups over det sloknede bålet. Men Lydia var ikke der, ikke Alfredo heller. Verken Sofia eller Maria våget å rope, og de gråt lydløst da de krøp ut av hytta. De gikk gjennom landsbyen, overalt lå det døde mennesker, alle som de kjente og var i slekt med, mennesker de hadde lekt sammen med, arbeidet sammen med, ledd sammen med. Monstrene, som hadde kommet om natten, hadde båret med seg Dødens Stillhet, de hadde forandret landsbyen til en kirkegård. Overalt lå det døde mennesker i forvridde stillinger, til og med hundene hadde de drept. De gikk gjennom den døde landsbyen, gjennom Dødens Stillhet, til de kom fram til de siste nedbrente hyttene. Sofia hadde tenkt at Lydia måtte være et eller annet sted, og Alfredo også. Alle kunne ikke være døde. Det kunne ikke være slik at hun og Maria var alene igjen. Det var det Muazena hadde fortalt om, den største ulykke som kunne ramme et menneske, å bli det siste mennesket på jorden. Jeg vil ikke være det siste mennesket, hadde hun tenkt bak den lydløse gråten. Hvis noe skjer med Maria også, da blir jeg alene igjen. Lydia hadde vært der. I utkanten av landsbyen, gjemt i et kratt, fant hun og Maria dem, Alfredo levde også. Det var Lydia, Alfredo og to andre kvinner og tre barn. Sofia og Maria kunne ikke rope ut sin glede, bandittene kunne være i nærheten og høre dem. De grep fatt i hverandre og lå gjemt hele dagen i krattet, uten mat, uten vann, og ventet på at det skulle bli mørkt igjen. Så hadde de flyktet. Første natten gikk de gjennom det rispende krattet, så langt de orket. Etterpå hadde de våget å gå om dagen også. Siden de ikke visste hvor de skulle ta veien, gikk de bare rett fram, rett ut i det tørre landskapet, mot de

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 50 og 51: 1 Hvem hadde overlevd den forferdelige natten? 2 Hvor lenge måtte Sofia og de andre som hadde overlevd, vente i krattet før de våget å forlate landsbyen? 3 Hvorfor skilte flyktningene lag og gikk hver sin vei?

Øveord: horisonten

E GS

R DE

R VU

høye fjellene som kunne skimtes i horisonten. Sofia kunne huske sulten. Men tørsten hadde plaget henne enda mer. Den tredje dagen ble Lydia uenig med de andre kvinnene om hvilken retning de skulle gå. De skilte lag, og Lydia og Sofia, Maria og Alfredo fortsatte mot fjellene, mens de andre kvinnene tok av i en annen retning. De fortsatte å gå og snudde seg aldri.

P EM

KS R LA

Lydia og barna gikk i dagevis. De hvilte om nettene. Bålet beskyttet dem mot løvene. De fant lite å spise og lite å drikke, men Lydia ga ikke opp. Når Sofia spurte hvor de skulle, svarte hun: «Der bandittene ikke finnes.» Men hun visste ikke hvor det stedet var.

Oppgaver til sidene 50 og 51: 1 Skriv de orda som er tallord. 2 Skriv åtte av de orda som har vokalen ø i seg. 3 Skriv fem av de orda som er adjektiv. 4 Skriv de orda som er personlig pronomen. 5 Skriv ti ord som kan hjelpe deg med å huske hva teksten på disse sidene handler om.

Øveord: flykningleir miner minerydderne nonner

E GS

R DE

R VU

Den lille familien slet seg fram. De gikk og gikk. De hvilte bare om natta. Sofia var fryktelig redd for at moren skulle dø, og at hun skulle bli alene igjen med Maria og Alfredo. En dag kom de endelig fram til en landsby hvor de kjente seg trygge. Her var det samlet mennesker fra hele landet, mennesker som hadde flyktet fra bandittene. De hadde kommet til en flyktningleir. En hvit mann som var prest, var leder for leiren. Leiren ble beskyttet av soldater, her fikk de bygge seg ei enkel hytte, og her fikk de mat og vann. Sofia hadde alltid fått høre at Maria og hun var like som tvillinger. Enda Maria var nesten ett år eldre, følte Sofia seg som den eldste. Det var hun som tok ansvaret for dem. Lydia og jentene arbeidet fra morgen til kveld ute på markene med å luke. Jentene hadde også ansvaret for Alfredo. De måtte passe godt på, slik at han ikke gikk ned til elva hvor krokodillene lurte i sivet. De kunne ikke bevege seg utenfor stiene. Det var livsfarlig. Bandittene hadde vært der og gravd ned miner. Minene var overalt. Minerydderne arbeidet med å fjerne miner hver dag, men foreløpig var det bare stiene og området der hyttene lå, som var fri for styggedommen. En dag fikk Sofia høre at to nonner og presten holdt gratis skole for alle barna i leieren. Presten ville at alle skulle lære å lese og skrive og regne. Tre timer hver ettermiddag var skolen åpen. De to jentene diskuterer om de også kunne få begynne på den skolen.

P EM

R LA

«Jeg tror ikke det er sant, en skole kan ikke være gratis. Dessuten har vi fillete klær. Jeg tror ikke en får gå på skole hvis en ikke har hele klær,» sa Maria. «Det viktigste er vel at en ikke er skitten,» sa Sofia.

Spørsmål til sidene 52 og 53: 1 Hva slags landsby slo den lille familien seg ned i? 2 Hva gjør en minerydder? 3 Hvorfor hadde ikke jentene gått på skole i den landsbyen de hadde flyktet fra? 4 Hvem kunne lese og skrive i landsbyen de kom fra?

Øveord: skriver misjonsskole oppveie

E GS

R DE

R VU

«Det går ikke uansett», sa Maria. «Vi må hjelpe Lydia. Hvem skal ta seg av Alfredo hvis vi er på skolen? Vi kan ikke ta ham med dit, han er altfor liten.» «Vi kan kanskje gå annenhver dag,» sa Sofia nølende. «Og lære annenhver bokstav,» sa Maria. «Annethvert tall?» De fortsatte å diskutere fram og tilbake. Ingen av dem hadde noensinne kunnet drømme om å få gå på skole. I den landsbyen de en gang hadde bodd, fantes det ingen skole. Bare landsbyens skriver, som hadde gått på misjonsskole, kunne lese og skrive. Det var han som skrev alle brevene som folk i landsbyen hadde bruk for å få skrevet, det var han som leste opp forskjellige beskjeder fra guvernøren eller andre viktige personer. Kunne det virkelig være mulig at de kunne få gå på skole? I så fall, tenkte Sofia, var det ikke bare dårlige sider ved at de var tvunget på flukt. Det fantes noe som var bra også. Det kunne aldri oppveie tapet av alle som var døde. Men det var da noe likevel.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 52 og 53: 1 Skriv tre av de orda som er sammensatte ord. 2 Skriv synonymer til disse orda: snakke, beskjed, skitten, arbeide. 3 Skriv navnet på forskjellige typer skoler vi har i Norge. 4 Skriv en forklaring på hva en skriver gjør.

R DE

R VU E GS

Den kvelden snakket de med Lydia om skolen. Hun kom tilbake seint på ettermiddagen, og i den ene hånden hadde hun en såpe. De gikk først ned til elva og vasket seg. Mens to av dem holdt utkikk etter krokodiller, vasket den tredje seg. Så byttet de på. Lydia var i godt humør, hun sto halvnaken i vannet og vasket seg og sang. «Vi snakker med henne i kveld,» sa Maria.

R LA

P EM

Da Lydia, Alfredo, Maria og Sofia satt rundt skålene med maisgrøt og salatblader i skumringen, tok Sofia mot til seg og fortalte om skolen. «Det finnes en skole her,» sa Sofia. «Den er gratis. Der kan en lære å lese, skrive og regne. Det er bare om ettermiddagene.» Lydia så forbauset på henne. «Hvorfor forteller du det?» spurte hun. Sofia lukket øynene og tok sats. Å spørre om noe så vanskelig var som å prøve å gjøre et langt hopp. «Maria og jeg vil gjerne begynne på skolen,» sa hun. Spørsmål til sidene 54 og 55: 1 Hvorfor kunne ikke alle vaske seg samtidig? 2 Hvorfor mente Lydia at det var bortkastet tid å gå på skole? 3 Hvem hadde Lydia stor respekt for?

Øveord: luke ugress lystre respekt

R DE

R VU

Lydia tygde ferdig det hun hadde i munnen, og tørket av fingrene før hun svarte. «Dere behøver ikke å plage dere selv med å gå på skolen,» sa hun. «Dere arbeider allerede så mye ute på maisåkrene. Jeg vil ikke tvinge dere å gjøre noe dere ikke trenger.» «Men vi vil selv,» sa Sofia. Lydia så forbauset på henne, og etterpå like forbauset på Maria, før hun svarte. «En trenger ikke å kunne lese og skrive for å luke ugress,» sa hun. «En trenger ikke kunne regne for å hakke opp jorden og så frø.» Sofia visste plutselig ikke hva hun skulle si. Hvordan skulle de få moren til å skjønne at det var noe annet de ville? Å lese noe som sto på et skilt, å kunne skrive sitt eget navn. «Den hvite presten vil at alle barn skal gå på skolen,» sa hun til slutt. «Vi må kanskje lystre ham.»

E GS

Sofia visste at moren hadde stor respekt for presten. Så da hun hørte at det var prestens vilje, sa hun:

P EM

«Hvis det er slik, skal dere selvfølgelig gå på skolen. Men da må vi reparere klærne deres. Jeg vil ikke at døtrene mine skal være mer fillete enn andre.»

Maria og Sofia ble så glade og lykkelige. De danset av glede bak hytta. Lydia måtte ikke se gledesdansen deres. De sto opp ekstra tidlig neste morgen, og sammen med Lydia lappet og reparerte de klærne sine.

R LA

Oppgaver til sidene 54 og 55: 1 Skriv en setning fra teksten hvor denne kommaregelen er brukt: «Vi setter komma mellom ord ved oppramsing. Mellom de to siste orda setter vi bindeordet og.» 2 Skriv fire ord som har diftong i seg. Du skal ha fire forskjellige diftonger. 3 Skriv fire helsetninger som passer til bildet. 4 Skriv en leddsetning som har en subjunksjon på plass først.

Øveord: reisverk lirket

E GS

R DE

R VU

Dagen etter gikk Maria og Lydia til skolen. De holdt hverandre i hånden, og skrittene deres ble langsommere og langsommere jo nærmere de kom. Det var et avlangt murhus, der det pilte øgler omkring i sprekkene. Ingen vinduer, bare et blikktak på et høyt reisverk av tre. En gutt de kjente, kom springende mot dem da han oppdaget at de hadde stanset på veien og tydeligvis ikke våget seg bort. «Dere må snakke med José-Maria,» sa han. «Hvem er det?» spurte Sofia. «Presten vel!» sa gutten forbauset. «Og dere må snakke med Filomena, lærerinnen.» Han fulgte dem til det ene hjørnet av den avlange skolebygningen, der det var et lite kontor. «Hva gjør vi nå?» spurte Sofia. «Vet dere ingenting?» sa gutten. «Dere banker på døra og går inn når noen roper.» Så sprang han sin vei. Guttene holdt på å sparke fotball med en ball som var laget av hardt sammenknyttede gresstrå. «Vi går hjem,» sa Maria. «Det gjør vi slett ikke,» sa Sofia. Så banket hun på døra. Det kom ikke noe svar. Hun banket en gang til. Da ble døra åpnet. Presten sto i døråpningen. Han var svett i ansiktet og hadde brillene skjøvet opp i pannen. «Vi vil begynne på skolen,» sa Sofia. Den hvite mannen lirket brillene ned på nesa. «Jeg husker dere kom til leieren,» sa han. «Underlig så like dere er. Er dere tvillinger? «Jeg er Sofia,» sa Sofia. «Maria er Maria. Det er ett år mellom oss. Maria er eldst.» «Hva heter dere mer? «*Alface.»

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 56 og 57: 1 Hva slags dyr holdt til i sprekkene på huset? 2 Hva var fotballen laget av? 3 Hva betyr ordet Alface? 4 Hvor mange benker var det i klasserommet til Filomena når det satt fire elever på hver benk?

* Alface betyr salat.

R DE

R VU E GS

Den hvite mannen så forbauset på dem. Så brast han i latter. «Det er et bra navn,» sa han. «Sofia og Maria Alface. Har dere gått på skolen før?» De ristet på hodet. «Da får dere gå i Filomenas klasse. Jeg skal følg dere dit.» De gikk til det klasserommet som var lengst borte. Timen var nettopp begynt. Lærerinnen, som het Filomena, var ung. Dessuten var hun svart. «To elever til,» sa José-Maria. «Sofia og Maria. Hvor mange har du nå?» «Sist jeg telte, var det 92 elever,» sa Filomena. «Hvis det sitter fire på hver benk, går det.» José-Maria ristet på hodet. «Vi må bygge en større skole,» sa han. «Men hvor skal vi få penger fra?» Så gikk han.

R LA

P EM

Øveord: brast i latter

Oppgaver til sidene 56 og 57: 1 I teksten står det: «Har dere gått på skolen før?» Skriv hvilken tid av verbet som er brukt her. 2 Skriv fem av de orda som er verb. Lag skjemaet for bøying av verb og bøy de verbene du har skrevet, i alle former. 3 Skriv setninger med disse orda: hun/hund, henne/hende, viste/visste, tørr/tør, gått /godt

Øveord: nedslåtte gnisset

R VU

Sofia og Maria sto med nedslåtte øyne. Alle de andre barna i klasserommet så på dem. «Er dere tvillinger?» spurte Filomena og smilte til dem. Sofia ristet på hodet. Hun var så tørr i munnen at hun ikke kunne få fram et ord. Filomena pekte på en benk der det satt to jenter. «Dere får sitte der,» sa hun. «Vi har ingen bøker, ikke noe papir og ingen blyanter. Vi har ikke engang kritt til tavlen. Derfor må dere huske alt. Sett dere nå.»

E GS

R DE

Det var den dagen de begynte på skolen. Om kvelden, da de hadde lagt seg, fikk ikke Sofia sove. Hun smøg seg forsiktig ut av hytta og blåste på glørne i bålet til flammene slo opp igjen. Et sted kunne hun høre trommer. Usynlige gresshopper gnisset rundt henne. Hun så dypt inn i ilden. Det var som om hun skimtet Muazenas ansikt i flammene. Og pappa, Hapakatanda. Hun syntes at de smilte mot henne. Hun satt og stirret inn i ilden og visste ikke om hun ville le eller gråte. Kanskje det var mulig å gjøre begge deler på en og samme gang. En lattergråt? Ildens flammer danset i mørket. Sofia tenkte på alle ubrukte dager som lå foran henne, de som Muazena hadde sammenlignet med maisplanter, de skulle bli lyse. Det var ikke bare monstre som lyste i mørket. Livet var mye mer. Og hun gledet seg.

P EM

R LA

En kveld hadde José-Maria bedt alle i landsbyen komme til et møte. Soldatene som lette etter miner, hadde oppdaget at det var mange, mange flere enn det de hadde regnet med da de startet arbeidet.

Spørsmål til sidene 58 og 59: 1 Hvorfor måtte Sofia og Maria huske alt læreren sa? 2 Hva gjorde Sofia den kvelden hun ikke fikk sove? 3 Hvorfor samlet alle i landsbyen seg rundt brønnen? 4 Hvorfor kunne de bare bruke de opptråkkete stiene?

E GS

R DE

R VU Øveord: minene

R LA

P EM

Om kvelden, i den korte skumringen da solen sank over elva, samlet de seg ved brønnen som lå midt i landsbyen. José-Maria stilte seg på en kasse slik at han skulle synes. Så fortalte han om minene. «Når dere går til åkrene eller ned til elva, skal dere bare bruke de stiene som er opptråkket,» sa han. «Der er det trygt å gå. Men ikke ta snarveier. Det finnes nedgravde miner. Vi vet ikke hvor. Vi bare vet at de er der.» «Miner er bomber som er gravd ned i jorden,» fortsatte José-Maria. «De synes ikke. Tråkker en på bakken over, så eksploderer minen. Et bein kan bli sprengt bort. En kan bli blind. En kan til og med dø. Bruk bare stiene. Ta aldri snarveier, samme hvor travelt dere har det.» Oppgaver til sidene 58 og 59: 1 Skriv en av setningene som passer til denne kommaregelen:

«Når leddsetningen står foran helsetningen, skal det alltid være komma.» 2 Skriv en forklaring på hva miner er. 3 Skriv setninger med disse orda: minner/miner. 4 Skriv en forklaring på dette uttrykket: «Han gjorde gode miner til slett spill.»

Øveord: formane

E GS

R DE

R VU P EM

På veien hjem fortsatte Lydia å formane dem. Sofia tenkte at det var som om det fantes monstre nedgravd i jorden, monstre som lå på lur og ventet. Så tenkte hun at det var som krokodiller. Jordkrokodiller som ventet på å hogge kjevene i beinet hennes. Lydia formante dem. Etterpå fortsatte Maria med å formane Sofia. Og Sofia formante Alfredo. Alltid stiene. Aldri snarveier.

R LA

Dagene gikk. Jentene hadde det alltid travelt. De hadde mye å gjøre. Hver morgen sprang Sofia og Maria ut til kvinnene på åkrene. Det var snart på tide å høste mais. Plantene var høye allerede. De lekte mens de sprang. Hoppet og spratt. De hadde det alltid moro. Spørsmål til sidene 60 og 61: 1 I hvilket land foregår denne historien. 2 Hvorfor var jorda på stien fuktig? 3 Hvilken farge hadde jorda på stien Sofia gikk på?

Øveord: iltre framstups istykkerrevne

R DE

R VU

En morgen da det hadde regnet om natten, og den røde jorden på stien fremdeles var fuktig, fikk Sofia den ideen at de skulle bytte på å springe med øynene lukket. For å undersøke om det var mulig, prøvde hun. Hun sprang noen meter med lukkede øyne. Maria var like bak henne. Det var ikke vanskelig. Hun prøvde en gang til. En siste gang ville hun prøve. Så ville hun la Maria være med i leken. Kanskje var det fordi jorden var fuktig. Men hun snublet og tok noen skritt utenfor stien. Maria var like ved henne. «Hva gjør du?» spurte Maria, som sto på stien tett inntil henne. «Ingenting,» sa Sofia. «Jeg leker.» Hun hoppet på venstrefoten. Så satte hun ned høyrefoten for å ta et skritt tilbake til stien igjen. Da ble jorden sprengt i biter. Etterpå var alt svært stille.

E GS

Sofia tenkte at hun lå i en maurtue der tusenvis av iltre maur beit og sleit i kroppen hennes. Det var som om hun hadde maur inni magen, i hodet, i beina. Hun lå på siden, hun hadde vanskelig for å se, og smertene var så store at hun ikke engang klarte å skrike. Maria lå noen meter fra henne, framstups, halvveis inne i et kratt. Sofia tenkte at den hvite kjolen hennes var borte, den som hun hadde vært så glad i. Nå hang det bare igjen noen istykkerrevne tøystykker rundt livet hennes. De var ikke hvite lenger. De var røde. Sofia forsto at det var blod. Hun prøvde å skrike igjen, rope på Maria, på mamma Lydia. Hun kjente at hun falt, maurene beit og sleit i kroppen hennes, og så sank hun ned i mørket uten ende.

P EM

R LA

Hva som skjer videre, kan du finne ut hvis du låner og leser boka «Ildens hemmelighet» av Henning Mankell. Sofia finnes i virkeligheten. Hun overlevde, og hun lar seg ikke tråkke på. Henning Mankell bor i Mosambik, og han har truffet Sofia og hørt historien hennes.

Oppgave til sidene 60 og 61: Skriv fem faktasetninger om miner. Slå opp i et leksikon eller sjekk på Internett.

Gamle eventyr og sagn Kannitverstan

E GS

R DE

R VU

Det var en gang en håndverkssvenn som vandret rundt fra land til land. En dag kom han til Amsterdam. Sola skinte og varmet da han gikk gjennom byen for første gang. Gutten hadde aldri sett så mange store og flotte bygninger. Husene lå tett i tett på begge sider av gatene. Plutselig stoppet gutten opp midt i gata. Han hadde fått øye på et fantastisk hus. Det var det vakreste han noen gang hadde sett. Ikke i sine villeste drømmer hadde han ant at det fantes så nydelige hus. Huset hadde så mange søyler og karnapper, gesimser og vinduer som han aldri hadde sett maken til. Taket var så blankt at det glitret i solskinnet, og inngansdøra var større enn låvedøra hjemme. Svennen stoppet en som kom forbi, og spurte høflig: «Kan De si meg hvem som eier dette fantastiske huset?» Mannen han spurte, hadde det travelt, og han skjønte ikke mer norsk enn svennen skjønte nederlandsk, derfor svarte han bare: «Kannitverstan», og gikk videre. Kannitverstan er et nederlandsk ord, eller rettere sagt tre ord, og det betyr «jeg forstår ikke» (ordrett: «kan ikke forstå»). Men svennen trodde det var navnet på mannen som eide huset. «Det må være en grunnrik mann, denne herr Kannitverstan,» tenkte svennen og vandret videre. Gate opp og gate ned gikk han. Til slutt var han kommet helt ned til havna. Der lå det tett i tett med skip. Det ene større enn det andre, mastene var høye som kirketårn. Til slutt fikk svennen

R LA

P EM

Øveord: svenn karnapper gesimser nederlandsk

Spørsmål til sidene 62 og 63: 1 Hvilken by vandret håndverkssvennen rundt i? 2 Hvor stor var inngangsdøra i det vakre huset som svennen stoppet opp ved? 3 Hva slags varer hadde det store skipet fraktet til byen?

E GS

R DE

R VU Øveord: losset fat med olje sjauer

R LA

P EM

øye på et skip som var større og flottere enn de andre skutene. Skipet ble akkurat losset, svære kasser, sekker og kister ble firt ned på brygga. Alt ble fraktet bort til et enormt stort lagerskur hvor det var stabler med sekker og fat fulle med sukker og kaffe, ris og pepper, frukt og nøtter, og store fat med vin og olje. Håndverkssvennen tenkte at det måtte være en mektig mann som eide slike mengder kostbare varer, og han stoppet en sjauer som nettopp kom forbi med en kasse på ryggen: «Kan De si meg hvem som eier dette gilde skipet og alle de kostbare varene?» Men sjaueren hadde det travelt, og ikke skjønte han norsk, så han bare svarte: «Kannitverstan» og skyndte seg videre.

Oppgaver til sidene 62 og 63: 1 Skriv hva disse orda er like i: sjauer, skjønte, skinte, skip. 2 Skriv sammensatte ord hvor du bruker noen av disse orda: pepper, kaffe, sukker, kvern, sekker, planter, knekker. 3 Skriv fem av de orda som har diftong i seg. 4 Skriv setninger hvor du bruker disse orda: godt/gått, han/hand, hver/vær, viste/visste.

R VU

Svennen sa til seg selv at en mann som eide et slikt skip og slike rikdommer og et så stort og vakkert hus, måtte være verdens lykkeligste menneske. Mens han gikk videre langs bryggene, tenkte han på hvor urettferdig verden var, han eide ingenting og levde fra hånd til munn, mens herr Kannitverstan ikke manglet noe, han måtte nok eie alt et menneske kunne ønske seg. «Tenk om jeg noen gang kunne få det så godt som herr Kannitverstan,» tenkte han idet han rundet et gatehjørne.

E GS

R DE

Da håndverkssvennen rundet et hjørne, holdt han på å gå rett inn i et langt likfølge. Først kom fire svarte hester med svarte dekkener med sølvfrynser på. Hestene trakk en svart likvogn med sølvbeslag. De skrittet langsomt av sted foran den store, flotte vognen. Det var som om hestene visste at de førte et dødt menneske til hans siste hvilested. Et langt tog av slektninger, venner og kjente fulgte etter vogna, to og to, svartkledde og stumme, og i det fjerne lød en kirkeklokke. Håndverkssvennen ble grepet av sorgen og stillheten. Han ble stående med lua i handa til alle var kommet forbi. Da gikk han bort til den siste i følget og spurte lavmælt: «Hva heter den døde mannen dere sørger over?» Den svartkledde mannen forsto ikke norsk. Han så bare forvirret opp og svarte: «Kannitverstan.» Da falt to store tårer ned på vadmelstrøya til svennen. «Stakkars arme Kannitverstan!» ropte han ut. «Hva har du nå igjen av all rikdommen din? Seks fot jord og noen blomster på kisten! Det er jo akkurat det samme som jeg vil få, enda jeg er fattig!» Svennen fulgte etter begravelsestoget og ble med til kirkegården. Han følte det som om han hadde kjent denne herr Kannitverstan. Selv om han ikke forsto et ord av det den nederlandske presten sa, gjorde prestens tale et dypt inntrykk

Øveord: «runde et hjørne» likfølge dekkener «siste hvilested» ble grepet av lavmælt arme

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 64 og 65: 1 Hvor mange hester dro likvognen? 2 Hvilket språk talte presten i Amsterdam? 3 Hva er fattige og rike mennesker like i når de dør?

på ham. Svennen hadde vært i begravelser før og hørt taler på sitt eget morsmål, men han følte at dette var noe helt spesielt.

E GS

R DE

R VU

Når han senere tenkte tilbake på denne dagen i Amsterdam, syntes han at det hadde vært en av de mest lærerike dagene i hans liv. Håndverkssvennen forble fattig resten av livet, men likevel var han aldri misunnelig på rike mennesker og på rikdommene deres. Når det sto ekstra dårlig til med ham, når han nesten ikke hadde råd til å spise seg mett, tenkte håndverkssvennen på herr Kannitverstan i Amsterdam, på det store, vakre huset, på alle skipene som hadde ligget ved kaiene, på alle pengene han måtte ha eid, og på den trange, mørke graven han lå i nå. Når livet tar slutt, er det ingen forskjell på fattig og rik. Verken fattige eller rike får noe med seg i graven.

Øveord: lærerike forble

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 64 og 65: 1 Skriv fem av de orda som er adjektiv, og gradbøy adjektivene i alle formene de kan ha. 2 Skriv fire av de orda som har språklyden j på plass først. 3 Se på orda du skrev som svar på oppgaven ovenfor. Skriv det ordet som står i ubestemt form entall. 4 Skriv de to sammensatte orda som har ordet kirke på plass først.

Rottefangeren i Hameln

R DE

R VU

I året 1284 kom en underlig mann til byen Hameln. Han var kledd i en drakt som var sydd sammen av tøy i alle farger. Han kalte seg bare Rottefangeren. Så fort han var kommet inn i byen, gikk han til rådhuset og tilbød seg å fange alle rotter og mus som fantes i byen. Borgermesteren lovet ham en pung med gull hvis han kunne fange udyrene. Rottefangeren stilte seg opp på rådhusplassen. Han trakk fram ei fløyte og begynte å blåse. Da kom det krabbende og snikende tett i tett med rotter og mus ut fra alle hus. Rådhusplassen så til slutt ut som ei brun elv i vårløsningen. Rottefangeren gikk foran og blåste, og bak ham trippet og trappet og tuslet og taslet det tusener på tusener av små føtter. Strømmen veltet ut av byporten og ned mot elva.

Øveord: vårløsningen avtalen

E GS

Rottefangeren vasset ut i vannet, og hele svermen av rotter og mus svømte etter ham. Rottefangeren gikk stadig lenger og lenger ut i elva, flere og flere av udyrene gikk under og druknet. Snart var Rottefangeren alene igjen ute i vannet. Han dro tilbake til rådhuset, men borgermesteren sa han var en trollmann og nektet å gi ham pungen med gull slik avtalen var. I stedet ble Rottefangeren jaget ut av byen uten belønningen.

P EM

R LA

Så gikk det noen dager. Tidlig, tidlig på morgenen den 26. juni kom Rottefangeren tilbake. Nå var han kledd som en jeger. På hodet hadde han en rød lue, ansiktet så ondt og grusomt ut. Så begynte han å spille. Han marsjerte gjennom hele byen. Tonene fra fløyta kunne høres overalt i de trange gatene. Ingen rotter og mus kom ut av husene denne gangen. Derimot kom alle barna som var over fire år, ut i gatene. Flere og flere kom strømmende fra sidegater og smug.

Spørsmål til sidene 66 og 67: 1 Hvilket år kom Rottefangeren til Hameln? 2 Hva skulle Rottefangeren få hvis byen ble kvitt alle rottene og musene? 3 Hvem gikk først i toget med barn som fulgte etter Rottefangeren?

R DE

R VU E GS

Først av alle gikk borgermesterens datter. Hele toget dro ut av byen og bort til et høyt fjell, og der forsvant alle sammen. Den første som fortalte foreldrene i Hameln om hva som hadde skjedd, var ei tjenestejente som nesten hadde blitt med selv. Men hun hadde snudd. Hun hadde plutselig kommet på at hennes oppgave var å passe på et lite barn. Foreldrene løp ut av byen for å lete etter de forsvunnede barna sine. De lette høyt og lavt, men de fant bare to stykker. Den ene var blitt blind og den andre stum. Den blinde kunne fortelle om hvordan de hadde fulgt etter Rottefangeren ut av byen. Den stumme kunne vise hvor hele følget var forsvunnet i fjellet. Etterlysningen om de forsvunnede barna ble sendt over hele landet. Men ingen hadde sett dem, ingen hadde hørt dem siden fjellet hadde lukket seg bak det siste barnet.

R LA

P EM

Øveord: tjenestejente stum

Oppgaver til sidene 66 og 67: 1 Skriv det du vet om ordet ingen. 2 Skriv de orda som er tallord. 3 Skriv antonymer til disse orda: lavt, først, bråkete, ingen, trang. 4 Skriv hvorfor denne historien ikke er et eventyr, men et sagn.

Doktor Parazelsus og djevelen

E GS

R DE

R VU

Doktor Parazelsus var på vei gjennom skogen. Han var alene, og han var langt vekk fra hovedveien. Plutselig syntes han at noen ropte navnet hans. Doktoren stoppet opp og lyttet. Men da han ikke hørte noe mer, mente han at det hadde vært en fugl som skrek, eller kanskje det bare var vinden. Han fortsatte. En stund etter hørte han enda en gang at noen ropte på ham. «Parazelsus! Parazelsus!» Ropet kom fra et sted like i nærheten. Doktoren så seg godt om, men så ikke en levende sjel noe sted. Til slutt spurte han: «Hvem er det som roper?» «Jeg!» sa det like i nærheten. «Kan du ikke få meg ut av dette fordømte fangehullet?» Parazelsus ble skremt. Var det noen som drev ap med ham? Han hadde lyst til å løpe sin vei så fort han kunne. Men så tok han seg sammen og spurte med skjelvende røst: «Hvem er du?» Da svarte stemmen like ved det ene øret hans: «De kaller meg den onde, men jeg er langt fra så ond som folk sier. Det vil du få merke hvis du bare får meg ut av dette fengselet.» «Hvordan kan jeg få deg ut fra noe jeg ikke kan se?» spurte doktoren. «Se opp på trestammen ved siden av deg! Der er det et hull som er plugget igjen med en trepropp, på proppen er det risset inn tre kors. En forbannet åndemaner har tvunget meg inn gjennom hullet og plugget det godt igjen. Jeg kommer meg ikke ut før noen løsner pluggen utenfra. Du skal ikke angre om du slipper meg ut.»

Øveord: drev ap røst plugget igjen trepropp åndemaner

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 68 og 69: 1 Hvor kom den mystiske stemmen fra? 2 Hva ønsket doktoren seg? 3 Hva kom ut av hullet i treet?

Øveord: mikstur garantere

E GS

R DE

R VU

Parazelsus tenkte seg godt om, og spurte. «Hva gir du meg om jeg trekker proppen ut?» «Hva vil du ha? Bare fortell meg hva du ønsker deg!» «Først et legemiddel som helbreder alle sykdommer, så en mikstur som virker slik at alt jeg vil, kan forvandles til gull. For det tredje ...» «Stopp!» hylte det inne i treet. «Den tredje tingen kan du ikke få. Gir jeg deg det, vil kraften min forsvinne. Du får nøye deg med de to første tingene. De skal bli dine!» «Men hvem kan garantere at det du lover, vil bli holdt?» «Jeg, så sant jeg heter djevelen!» skrek det fra furutreet. Da tok Parazelsus fram kniven sin, og pirket ut proppen, han gikk et skritt tilbake og så på hullet som kom fram. Like etter så han en svart edderkopp som svingte seg ut av hullet og løp nedover trestammen. Edderkoppen var ikke før kommet ned på bakken, før den forsvant i løse lufta. I stedet sto det i samme

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 68 og 69: 1 Skriv hvor mange spørresetninger du finner i teksten. 2 Skriv fem av de orda som er personlig pronomen. 3 Skriv fem av de orda som er sammensatte ord. 4 Skriv de orda som de sammensatte orda er satt sammen av. 5 Skriv en forklaring på hva en plugg er.

øyeblikk en mager, knoklete mann kledd i en vid, svart kappe foran ham på stien. Mannen blunket til ham med røde øyne, og med et skeivt flir takket han ham for hjelpen. Djevelen holdt kappa godt rundt seg, men Parazelsus hadde allerede fått et kort glimt av hestehoven og halen. Doktoren grøsset, hårene reiste seg på hodet, han skalv over hele kroppen.

Øveord: gjennomsiktige

R VU

E GS

R DE

Djevelen flirte ondskapsfullt da han så hvor skremt doktor Parazelsus ble. Gliset avslørte en rekke med gule, spisse tenner, og han sa: «Er jeg så forferdelig å se på? Men du har ingenting å frykte, jeg kommer ikke til å hente deg.» Med en lang, krokete finger pekte han bort mot en fjellvegg et stykke borte, og ba Parazelsus bli med dit. Der skulle han hente belønningen. Doktoren hadde mest lyst til å løpe sin vei, men han torde ikke å gjøre annet enn det djevelen sa. Han måtte bare følge med. Da de kom bort til fjellveggen, sa djevelen at doktoren måtte vente et lite øyeblikk, han ville straks være tilbake. Djevelen bøyde seg ned og dro fram en tykk kjepp som lå skjult under en stor stein. Med kjeppen banket han tre ganger hardt i fjellsida. Med et veldig brak åpnet fjellet seg i en lang, smal sprekk, og djevelen forsvant inn i den. «For min skyld behøver du ikke å komme tilbake,» sa doktoren for seg selv. Men det varte ikke lenge før djevelen var tilbake. Han kom bærende på to gjennomsiktige flasker. Begge flaskene rakte han fram til Parazelsus. Vær så god, flaskene var hans. Den gule miksturen i den ene flaska var til å lage gull av, den andre flaska, som var hvit, skulle han bruke når han trengte medisiner.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 70 og 71: 1 Hvor skulle de hente belønningen til doktor Parazelsus? 2 Hvordan kom djevelen seg inn i fjellet? 3 Hva veddet djevelen og doktor Parazelsus om?

Øveord: overliste kunststykket løgnhals

R VU

Så tok djevelen opp den tykke kjeppen og slo nok en gang på fjellet. Huleåpningen lukket seg straks igjen. Djevelen tok så doktoren i armen og ba ham følge med. «Nå skal du få se hvordan det kommer til å gå med åndemaneren som trodde han kunne overliste selveste djevelen.» De gikk tause ved siden av hverandre på den samme stien de hadde brukt for å komme til fjellet.

E GS

R DE

Doktoren tenkte på ham som hadde klart å lure djevelen inn i trestammen. Han måtte forsøke å redde denne mannen fra djevelens hevn. Men hvordan skulle han klare det? Da kom han plutselig på treproppen med de tre små korsene som fremdeles lå i lomma hans. Proppen kunne kanskje gjøre nytte for seg en gang til. Doktoren ventet til de kom tilbake til det treet djevelen hadde vært innestengt i. Der stoppet doktoren. Han lot som om han studerte treet grundig, og så sa han: «Denne åndemaneren må ha vært en sterk og mektig ånd siden han klarte å tvinge deg inn i det lille hakkespetthullet der oppe. Du hadde nok ikke klart å gjøre det kunststykket på egen hånd.» Djevelen skulte stygt på ham. «Dere mennesker har ingen anelse om hva jeg kan klare når jeg vil. Du så jo selv hvordan jeg krøp ut av hullet, jeg var omskapt til en svart edderkopp. «Å, nei det var nok bare en stor bløff,» sa Parazelsus og lo. «Du er kjent som en skrytepave og en løgnhals. Jeg vedder disse to vidunderflaskene på at du ikke av egen kraft kan komme inn i det hullet!» Da smilte djevelen ondt og sa: «Se her, her skal du få beviset!»

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 70 og 71: 1 Skriv en forklaring på hva en løgnhals er. 2 Skriv et ord som har diftongen au i seg. 3 Skriv fem verb som har konsonanten k på plass først. Skriv verbene i infinitivsform. 4 Skriv setninger med disse orda: hule/hullet, nyte/nytte, måte/måtte, gul/gull, sprek/sprekk.

Øveord: lynsnart tryglet bønner pureste gull fordunste

E GS

R DE

R VU

Før doktoren fikk sukk for seg, forsvant djevelen fullstendig. Han var ikke å se noe sted, men i det samme dukket en stor, svart edderkopp opp. Den pilte over mosen og løp lynsnart oppover trestammen og krøp inn i det lille hakkespetthullet et lite stykke oppe på stammen. «Nå er flaskene mine!» ropte en stemme. Parazelsus hørte godt hvem det var som ropte. Stemmen tilhørte uten tvil djevelen. «Å, nei flaskene er ikke dine riktig ennå!» sa doktoren. Han hadde fortet seg bort til treet og slått proppen inn i det lille hullet med et raskt slag. «Slutt opp, ikke spøk! Vi hadde en avtale!» brølte djevelen. «Slipp meg øyeblikkelig ut!» «Nei, dette er alvor!» sa doktoren og slo proppen enda hardere til med en stein han hadde funnet. Så fant han fram kniven og risset tre nye kors på proppen. «Nå er du på din rette plass igjen. Ha det godt!» Djevelen tryglet og ba, truet og skjente. Men verken bønner eller trusler hjalp. Parazelsus gikk lettet og glad derfra. Da han langt om lenge kom ut av den mørke skogen og sto på en eng badet i sollys, ville han teste ut innholdet i de to flaskene djevelen hadde gitt ham. Doktoren var overbevist om at djevelen hadde lurt ham, og at det bare var vann på de to flaskene. Men han ville nå sjekke innholdet likevel. Han åpnet den gule flaska, tømte forsiktig en dråpe i hånda, og så til sin store forbauselse at dråpen ble større og større og ble til det pureste gull. Doktoren satte korken raskt i, slik at ikke det kostelige stoffet skulle fordunste. «Det var ikke dårlig,» mumlet han. «Er innholdet i den andre like bra, kan jeg helbrede den stakkars jegeren nede i landsbyen som har ligget syk i månedsvis.»

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 72 og 73: 1 Hva skjedde da Parazelsus tømte en dråpe av den gule miksturen i hånda? 2 Hvem var den første som ble helt frisk etter å ha fått vidundermedisinen? 3 Hvorfor ble den gamle, store furua i skogen kalt Djeveltreet?

R DE

R VU

Doktoren skyndte seg hjem til jegeren og ga ham en dråpe Øveord: av den hvite væsken. I det samme spratt jegeren opp av sengen. væsken Han var frisk og rask som aldri før! Fra den dagen ble Parazelsus den dyktigste legen i verden. Han helbredet både rike og fattige. De som ikke kunne klare seg selv, ga han både gull og medisiner. Penger og gull hadde han mer enn nok av. Likevel fortsatte han å hjelpe alle som trengte det. Ingen gikk tomhendte fra hans hus. Mange elsket ham og beundret ham for dette, men det var også mange som ble misunnelige, og som ønsket livet av ham.

E GS

Ute i skogen satt djevelen innesperret i treet. Han hadde lite håp om å komme seg ut. Det ble aldri felt trær i den skogen. De få menneskene som passerer treet hvor djevelen sitter, kan høre hyl og jammer og eder og forbannelser inne fra stammen. Av og til rister treet så voldsomt at barnålene faller av og samler seg i en stor haug rundt rota. Derfor kalles treet for Djeveltreet.

R LA

P EM

Gjenfortalt etter Leif Wærenskjold «Den gamle Skattkiste, Antropos forlag

Oppgaver til sidene 72 og 73: 1 Skriv disse adjektivene i positiv og superlativ form: større, dyktigere. 2 Skriv to ord som er like i at de er eiendomsord (bestemmerord). 3 Skriv synonymer til disse orda: en røst, en åpning, elske, stirre. 4 Skriv substantivet tre i bestemt form entall 5 Skriv setninger med disse orda: bønner/bønder, hylle/hyle, væske/veske.

Mamma Karasjok av Per Hansson

E GS

R DE

R VU

9. april 1940 kom Norge med i andre verdenskrig. Det tok fem år før Norge ble fritt igjen. Hitlers tyske soldater tok i løpet av noen uker makten over hele Norge. Nesten alle land i verden var nå med i krigen. Men noen land klarte å holde seg nøytrale. Det vil si at de ikke tok parti for noen. Sverige var blant de landene. Der var det ingen fremmede soldater. Men det kom mange flyktninger til landet, spesielt fra Norge. Folk som ble forfulgt av de tyske nazistene, flyktet over til Sverige. Der kunne ingen tyske soldater arrestere dem. Det skjedde mange fæle ting under krigen. Når tyskerne oppdaget folk som motarbeidet dem, arresterte de dem og straffet dem grusomt. De fleste fikk dødsdom og ble skutt. Tyskerne tok fanger i alle landene de okkuperte. Noen av disse fangene ble sendt til fangeleire som ble opprettet på forskjellige steder her i Norge. I 1942 ble det bygget en stor leir i Karasjok i Finnmark. Tyskerne trengte en skikkelig vei inn til grensen til Finland. Det var et vanskelig område å bygge vei i. Derfor ble det bestemt at krigsfanger skulle bygge den veien. Fanger hadde tyskerne nok av, og deres liv betydde ingenting. Det kom hundrevis av serbiske fanger fra det landet som den gangen het Jugoslavia. Disse fangene måtte arbeide fra tidlig morgen til langt på kveld. De fikk altfor lite mat, og det lille de fikk, var elendig. De hadde tynne, dårlige klær og sko som ikke ga noen beskyttelse mot regn og kulde. Fangene ble svært

Øveord: Hitler nazistene okkuperte krigsfanger

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 74 og 75: 1 Hvor lenge varte andre verdenskrig i Norge? Skriv når krigen startet, og når den sluttet. 2 Hvilket land kom de fleste fangene fra som ble sendt til Finnmark? 3 Hva ville skje med dem som forsøkte å hjelpe fangene i leiren? 4 Hvem ble kalt Mamma Karasjok?

dårlig behandlet. De ble slått og pint for den minste forseelse. Det var ikke mange som overlevde under slike forhold, hundrevis av fanger døde i løpet av noen få måneder. Derfor fikk veien de arbeidet på, navnet Blodveien.

Øveord: forseelse lyspunkt

E GS

R DE

R VU

Ikke langt fra fangeleieren lå det en liten gård. Gården lå helt nede ved elva. Det var bare en eldre, samisk kvinne som bodde der. Hun var enke og drev gården alene. Hun het Kirsten Svineng. Kirsten likte ikke den nye naboen sin. Hver dag marsjerte de stakkars fangene forbi gården hennes. De skulle på arbeid på den nye veien. I all slags vær var de ute i de dårlige klærne sine. Mennene ble tynnere og dårligere for hver dag som gikk. Kirsten syntes forferdelig synd på dem. Men hva kunne hun gjøre for å hjelpe dem? Det var strengt forbudt å hjelpe fangene. Tyskerne hadde slått opp plakater overalt. På plakatene sto det at den som hjalp fanger, ville bli skutt. Kirsten bestemte seg til slutt for å ta seg turer opp til veien hvor fangene slet og arbeidet. Når vaktene ikke så det, kastet hun små poser med mat til de sultne fangene. Hun kom nesten hver dag. Fangene begynte å kalle henne Mamma Karasjok. Hun ble et lyspunkt i den forferdelige hverdagen deres. En kald høstnatt våknet Kirsten av at det banket i veggen på huset.

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 74 og 75: 1 Skriv seks av de orda som er verb. Skriv de verbene du har funnet, i presens perfektum. 2 Skriv antonymer til disse orda: regn, kulde, elendig, dårlig, tynne, små. 3 Skriv minst fire adjektiver som beskriver hvordan fangene hadde det i fangeleiren.

Øveord: parafinlampen kofta anstrengte

E GS

R DE

R VU

Kirsten satte seg opp i senga og lyttet. Det hadde regnet, og skodda hadde ligget tjukk hele dagen. Kirsten hadde gått tidlig til sengs. Det var stille i flere minutter, og hun tenkte at en sau eller et annet dyr hadde kommet nær veggen. Da banket det igjen. Kirsten ville ikke tenne parafinlampen, men slengte på seg kofta og gikk barbeint mot døra. Hun nølte og lyttet etter mennesker på den andre siden, men alt var stille igjen. Ingen sto utenfor da hun åpnet. Regnet silte fortsatt ned, og tåken var så tett at hun bare skimtet sauefjøset som en mørk skygge. Farlige folk kunne det ikke være. De ville bare trengt seg inn straks hun hadde åpnet, tenkte hun, og dro døren igjen. Litt etter ropte noen «mamma – mamma» borte fra skogkanten. Stemmen var presset av angst for å bli hørt av andre enn kvinnen i det lille huset. Nå tente Kirsten lampen. Det måtte være snille folk som bare ropte «mamma – mamma», og ikke truet seg inn på henne. Igjen åpnet hun døren, og to skikkelser gled ut av mørket. Klærne var fillete, og de sa enda en gang: «mamma» og så på henne med spørrende, redde øyne. Kirsten smilte og pekte med hånden inn til kjøkkenet. Den ene av mennene nikket unnskyldende da han tok et teppe og hengte foran vinduet. Bordet ble dekket med det beste hun hadde, og de spiste som utsultede dyr. Straks hun så dem, hadde hun visst at de var flyktninger fra serberleieren, og det var ganske unødvendig at de anstrengte seg for å fortelle at de var i den største fare. De pekte med fingeren mot brystet og sa «bang – bang, *deutsche Soldaten». Brorsønnen hennes, Johannes på Grønnmo, hadde tidligere på kvelden sett to fillete menn skjule seg i skogkanten.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 76 og 77: 1 Hva slags lampe tente Kirsten? 3 Hvorfor hengte mennene et teppe foran vinduet? 2 Hvilket land kunne fangene rømme til?

* deutsche Soldaten = tyske soldater

E GS

R DE

R VU R LA

P EM

Også han hadde forstått hva slags folk det var, og ved daggry gikk han til Kirstens hus for å hjelpe henne hvis hun ikke var alene. Han tegnet en kartskisse og merket av det han mente var den minst bevoktede strekningen mellom Svineng og svenskegrensa. Kirsten hadde spart på en gammel skolebok, og i den fant hun et kart over Finnmark som hun ga til jugoslavene. Så gjorde Kirsten i stand en stor pakke med kraftig kost. Morgenen var grå og kald. De tok farvel, og da de to mennene ikke kunne språket, pekte de først opp mot himmelen. Så pekte de mot Kirsten, og deretter gjorde flyktningene korsets tegn og foldet hendene. Like før de gikk inn i bjørkeskogen, stoppet de og pekte enda en gang mot himmelen og siden på Kirsten, og aldri så hun mennene igjen.

Øveord: korsets tegn

Oppgaver til sidene 76 og 77: 1 Skriv hvorfor vi bruker bindeordet og i denne setningen: «De stoppet og pekte.» 2 Skriv synonymer til disse orda: kofte, skikkelser, angst. 3 Skriv fire av de orda som er preposisjon. 4 Skriv fem av de orda som er personlig pronomen.

Øveord: skaller blodhundene kommandanten torturen selvbebreidelser gebrokkent husflid

E GS

R DE

R VU

De hadde etterlatt hvert sitt papir med navn og adresse på. Kirsten så i hvert fall at det sto Jugoslavia, og at hun skulle gjemme brevene og sende dem til deres familier hvis hun levde til freden en gang måtte komme. Før Johannes på Grønnmo gikk hjem, ryddet han og Kirsten bort alle tenkelige spor etter flyktningene. Rester av det nattlige måltidet grov de ned utenfor huset sammen med den gamle skoleboka, som nå manglet siden med kartet over Finnmark. Klokka var blitt sju om morgenen, og Kirsten satte seg ved bordet og sydde skaller. Hun ville ikke ligge i senga hvis *SS-soldatene med de store blodhundene kom til huset. Hele dagen ble hun sittende og sy og vente på tyskerne som lette etter flyktningene. Hvis de kom, ville hun vel bli skutt, slik det hadde stått på plakatene fra den tyske kommandanten. Det uroet henne lite. Men hun fryktet torturen. Hun hadde hørt at neglene på fingre og tær ble trukket langsomt ut med tenger for at fangene skulle tilstå. Kirsten la hendene sine flatt på bordet og stirret lenge på fingrene. Hun forsøkte å forestille seg hvordan hun skulle utholde smertene. Men angsten vek for selvbebreidelser, og hun tenkte at hun ikke hadde rett til å leve og dø mindre lidelsesfullt enn serberne og alle andre som ble pint i krigen. Det ble kveld og natt uten at noen kom til huset, og hun gikk til sengs og sov til langt ut på neste dag. Mot kvelden kom tre tyskere, men de smilte og snakket gebrokkent norsk. De ville kjøpe husflidsarbeider og kjøtt. Kirsten var vennlig mot soldatene. De fikk kjøpe skaller og skinnposer, og hun sa at neste gang skulle de få kjøtt, hvis hun fikk tysk brød av dem. Siden byttet hun til seg mange tyske brød. Hun kuttet brødene opp i passende stykker og la i pakkene til fangene. Kirsten trodde hun var lur som byttet til seg brød. Hvis vaktene fant slikt brød innenfor de fillete klærne til serberne, måtte de tro at det var mat fangene hadde fått i leiren og spart på.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 78 og 79: 1 Hva skulle Kirsten gjemme til freden kom? 2 Hva ville skje med folk som hjalp fanger til å flykte? 3 Hva kjøpte de tyske soldatene av Kirsten?

* SS -soldatene = en spesiell avdeling med soldater i Hitlers hær. De var brutale og skydde ingen midler for å avsløre spioner og andre som motarbeidet de tyske nazistene.

Øveord: kolonnen elendighet

R VU

Hun visste ikke at de aldri fikk nok brød. Det lille de fikk, klarte de ikke å gjemme så mye som ei skorpe av. En dag skjøt vaktene en serber som løp ut av kolonnen like ved et hus som lå ved Blodveien. Folk som så dette, trodde at fangen hadde forsøkt å flykte. Men fangen ble drept fordi han forsøkte å få tak i noe potetskrell som lå utenfor husveggen de marsjerte forbi.

R DE

Mange tyskere kom etter hvert innom huset til Kirsten, og hun tok imot dem som mennesker. Noen skulle ikke engang handle med henne. Soldatene ble sittende en stund og følge henne med øynene mens hun holdt på med husflidsarbeidet.

E GS

I Kirstens kjøkken klarte soldatene å glemme krig og elendighet for en liten stund. Kirsten holdt på med sitt, småpratet litt, og av og til sang hun salmer og holdt en liten andakt. Hun avsluttet med disse ordene til soldatene: «Dere må være snille mot serberne og beskytte dem i Guds navn.» Hun sa det også til en ung, tysk soldat som var alene hos henne i kjøkkenet en dag. Da la han hodet mot bordplaten og gråt ... Hun hadde aldri sett en mann i uniform gråte og ble svært forvirret. For å trøste ham skjøv hun et par nye votter helt inn til hendene han skjulte ansiktet i. En natt først i september åpnet Kirsten igjen døren for to fanger. De spiste og fikk mat med seg til flere dagers flukt i fjellet mot den svenske grensen. Også disse mennene utstyrte hun med skaller, strømper, votter og andre klær før de dro videre.

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 78 og 79: 1 Skriv verbet skjøt i presens perfektum. 2 Skriv substantivet tenger i entall ubestemt form. 3 Skriv den kommaregelen som passer til denne setningen: Hvis de kom, ville hun bli skutt. 4 Skriv fem av de orda som er preposisjoner. 5 Skriv setninger med disse orda: tak/takk, viste/visste, mate/matte, fille/file, vek/vekk, syde/sydde.

Øveord: usett kofta vaktstillinger

E GS

R DE

R VU

Denne gangen ordnet hun alt usett og alene. Kirsten hadde fulgt nøye med da brorsønnen forklarte de to første flyktningene den beste ruta til grensen. De som kom til henne denne natta, visste allerede mye om hvilken retning de burde følge. I grålysningen tok Kirsten et stort sjal over kofta og fulgte mennene et stykke, slik at hun kunne peke ut den første delen av veien der hun trodde de hadde størst mulighet til å unngå tyske vaktstillinger og patruljer. Enda en natt ble hun vekket av to fanger på flukt, og hun hjalp dem på samme måten som de fire andre. Av de to siste fikk hun også brev med adresser i Jugoslavia. Hun gjemte brevene på det samme stedet som hun hadde de andre papirene som skulle postlegges om hun levde til krigen var slutt. Flyktningene fikk hun av sted ved fem-tiden. Det var vel seint. Det hendte tyske soldater stakk innom huset allerede ved seks-sju-tiden når de fulgte fangekolonnen til arbeidet om morgenen.

Kirsten gikk hjem igjen gjennom den gulrøde høstskogen og satte seg ved bordet for å sy ferdig noen skinnposer. Men også denne dagen gikk uten at noen kom for å trekke ut neglene hennes ...

R LA

P EM

Den samme uka ble hun tatt. Hun prøvde å stikke et brød til en fange nede på Kirkestedet. Hun hadde først gjemt seg bak en lastebil, og da hun hadde sett nøye på ansiktet til den tyske vakten, gikk hun fort bort til den nærmeste serberen og ga ham brødet. Hun rakk ikke tilbake til bilen igjen før en hard neve tok henne i armen. Foran henne sto en høy mann. Han var norsk og hjalp tyskerne med å plage fangene.

Spørsmål til sidene 80 og 81: 1 Hva ga Kirsten til de fangene som forsøkte å komme seg over til Sverige? 2 Hvorfor fulgte Kirsten flyktningene et stykke på veien til Sverige. 3 Hvilken nasjonalitet hadde mannen som stoppet Kirsten da hun ville dele ut brød til fangene?

Han kjeftet og smelte, forbannelsene haglet over Kirsten. Han ristet henne så voldsomt at den hvite sekken falt ned i søla. Til slutt vred han armen hennes bak på ryggen og stirret ondskapsfullt på henne. Kirsten klarte å se ham rett i øynene og si: «Hvis du hadde sultet, ville også du fått min mat og medlidenhet.»

Øveord: medlidenhet vanvittig uttæret omfavne

R VU

Mannen stirret på henne som om hun skulle være helt vanvittig. Så begynte blikket hans å flakke. Han slapp taket i armen hennes. Uten et ord vendte han ryggen til henne og gikk sin vei.

R DE

E GS

I slutten av september banket den siste serberen på Kirstens dør. Han var liten og utmagret, og så ut som et sykt barn. Gutten var sytten år. Ved fem-tiden om morgenen fylte hun en liten sekk med mat, ga ham klær og viste med tegn at han måtte følge etter henne opp gjennom skogen. Men gutten ville ikke forlate henne. Kirsten prøvde å forklare at tyskerne kunne komme til huset om en time. Til slutt gikk han med henne ut av kjøkkenet. Men i et tett bjørkekratt bortenfor gressbakken stanset han og pekte på kvister og løv. Uttæret og blek så han på henne med øyne så triste og gamle at hun måtte omfavne ham. Gutten klamret seg til henne med de tynne armene, og gang på gang sa han: «mamma – mamma.»

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 80 og 81: 1 Lag skjemaet for bøying av verb og bøy disse verbene i alle de tidene du har lært: hjelpe, gå, ta, synge, gjemme. 2 Skriv synonymer til disse orda: neve, kjefte, stirre, ondskapsfull. 3 Skriv fem av de orda som er adjektiv. Lag skjemaet for gradbøying av adjektiv og bøy de adjektivene du har skrevet. 4 Skriv to av de orda som beskriver farger.

Før hun forlot ham i bjørkekrattet, hadde gutten tatt noen greiner og satt dem mot hverandre. Med bedende øyne hadde han sett på henne for hver kvist han tok opp, og hun hadde nikket og smilt.

Øveord: utmattet forberedte

E GS

R DE

R VU

Serberen bygde seg hytte i krattet bare noen meter bortenfor huset, men hun kunne ikke få seg til å drive ham bort fra området. Det han hadde prøvd å forklare, forsto hun ingenting av, men hun tenkte at han kanskje ville fortelle at han var for utmattet og syk til å dra videre før han hadde hvilt litt. Men det fikk være det samme hva han hadde ment å si henne. Han var som et vettskremt barn, så blek og skjelvende. Hun fant fram et teppe, så han kunne ligge litt bedre i den tida han hadde igjen før tyskerne sporet ham opp. Det var jo stadig soldater rundt Svinenggårdene. I over ti døgn var flyktningen i krattet før han brøt opp for å ta seg i vei til Sverige. Han kom så langt som til Suosjavrre, sju-åtte mils vei fra Karasjok. Der støtte serberen på en nordmann, som varslet myndighetene. Få dager etter var gutten med de gamle øynene tilbake på Kirkestedet. I leiren ble han bundet til et furutre. Så pisket de ham, de pisket og slo for å få ham til si navnene på dem som hadde hjulpet ham under flukten. De fortsatte å slå ham til han døde. Gjennom en av soldatene som besøkte henne, hadde Kirsten fått vite at de hadde fanget en rømt serber. Hun skjønte at det måtte være gutten som hadde vært hos henne. Hun ba for ham og forberedte seg på at nå kom de og arresterte henne.

P EM

R LA

Men dagene gikk som før, og da visste hun at gutten hadde dødd uten å ha sagt noe om verken henne eller de andre på Svinenggårdene.

Spørsmål til sidene 82 og 83: 1 Når kom den siste serberen til Kirstens hus? 2 Hvor lenge holdt den serbiske gutten seg i krattet bak huset før han forsvant? 3 Hvor mange mil hadde serberen gått da han ble fanget og sendt tilbake til leiren?

R DE

R VU E GS

Så satte frosten og mørketiden inn. De stakkars fangene fikk det verre enn noen gang. Når fangene marsjerte mellom leiren og arbeidsplassene, kunne folk se at flokken av fanger skrumpet inn fra uke til uke. Nå kom frostsår og koldbrann i tillegg til hungeren og torturen. Med taustumper hadde serberne surret fast trebunner og sekkestrie på føttene og viklet filler oppover leggene. Jakkene og buksene var tynnslitte og fillete. De fleste hadde bare noen skitne tøystrimler som de hadde viklet rundt nevene. Når de holdt i de iskalde spettene, ble huden på håndflatene hengende fast i spettene og flådd av. De som hadde frostskadde bein, humpet av sted på primitive krykker. Hvert skritt på den isete veien kunne bety døden. De måtte ikke, måtte ikke falle. For straks en fange lå nede, var vakten over ham og slo løs med geværkolben.

R LA

P EM

Øveord: frostsår koldbrann hungeren trebunner sekkestrie spettene

En dag i november måtte Kirsten fyre til ovnen var rød. Frosten beit så hardt at det knaket i veggene, og på himmelen så hun nordlyset blafre og bukte seg som huggende slanger.

Oppgaver til sidene 82 og 83: 1 Skriv fem av de verbene som står i preteritum. 2 Skriv fem av de orda som er personlig pronomen. 3 Skriv synonymer til disse orda: omfavne, utmattet, blek, en meter, vanvittig. 4 Skriv tre av de substantivene som er intetkjønn. Skriv dem i entall bestemt form.

Øveord: sparkstøttingen sparket bajonetten

E GS

R DE

R VU

Hun klarte ikke å spise, og sømmene på skallene hun forsøkte å sy, gikk i sikksakk. Enten hun hadde øynene lukket eller åpne, så hun fangene for seg med filler rundt føtter og hender, som var blåsvarte av frosten. Kirsten ga opp arbeidet. Hun laget mange små pakker med kjøtt og fisk. Hun la alle pakkene opp i en sekk, la sekken på sparkstøttingen og satte av sted nedover elveisen. Da hun kom til markene ved Blodveien, så hun verken til høyre eller venstre. Hun bare sparket slik at pakkene falt ut av sekken på sparkstøttingsetet og ble liggende i en lang rekke etter henne. En vakt slo ned på henne og tvang Kirsten til å plukke opp pakker som fangene ikke hadde fått snappet til seg. Soldaten holdt bajonetten mot brystet hennes, men hun la skinnvotten over det blanke stålet og sa til ham: «Er du like sulten som fangene, så spis kjøttet, du.»

R LA

P EM

KS Spørsmål til sidene 84 og 85: 1 Hva slags framkomstmiddel brukte Kirsten nå som kulda og snøen var kommet? 2 Hva slags våpen truet soldaten Kirsten med? 3 Når stanset arbeidet på Blodveien?

De fikk nå gjøre hva de ville av ondt med henne. Men vakten skjøv henne bort, og hun gikk uten å se seg tilbake. Men bak neste sving strødde hun resten av matpakkene og sparket så i retning av tettbebyggelsen igjen. Hver gang hun dro pusten, lugget frosten i neseborene, og hun brukte mye krefter for å komme seg hjem til varmen.

R VU

I begynnelsen av desember 1942 stanset arbeidet på veien.

Øveord: innse utsultede utslitte uutholdelig tvangsevakuere

E GS

R DE

Den sterke kulda gjorde det umulig å fortsette arbeidet på Blodveien. Selv kommandanten måtte innse at de utsultede og utslitte fangene ikke klarte mer. Men hovedgrunnen til at arbeidet stoppet opp, var nok at det ble uutholdelig for soldatene å holde vakt i den forferdelige kulda. Av de fire hundre og femti jugoslavene som kom til Karasjok i juli måned, var bare hundre og femti av dem i live lille juleaften. Nyttårsaften var det cirka hundre fanger igjen. De ble sendt til en ny slaveleir. Kirsten tenkte på de stakkars menneskene dag og natt. Men nå kunne hun ikke gjøre mer for å hjelpe dem.

R LA

P EM

Noen måneder etter begynte det å gå rykter om at krigen snart var over. Russiske soldater hadde jaget tyskerne ut av Finland. Nå var russerne på vei til Norge, til Øst-Finnmark. Men tyskerne hadde ikke tenkt å gi seg så lett. De ville brenne ned hele Finnmark og jage sivilbefolkningen sørover, tvangsevakuere alle sammen. Russerne skulle ikke finne så mye som ei fiskebu å søke ly i. De skulle heller ikke finne mat av noe slag. Det eneste som skulle være igjen, var aske og forbrente stokker.

Oppgaver til sidene 84 og 85: 1 Skriv den kommaregelen som er brukt i denne setningen: «Hver gang hun dro pusten, lugget frosten i neseborene.» 2 Skriv et av de orda som er bestemmerord (determinativ). 3 Lag skjemaet for bøying av verb og bøy disse verbene i alle de tidene du har lært: sy, gå, dra, gi. 4 Skriv disse substantivene i entall ubestemt form: sømmene, føttene, svingene.

Alle kirker, store bygg og broer skulle sprenges eller brennes. Alle husdyr skulle slaktes. Hele Finnmark skulle bli en stor ødemark uten tegn til liv noe sted.

E GS

R DE

R VU

De fleste nektet å tro at dette kunne være sant. Men mange begynte likevel å tømme husene sine for møbler og innbo. De gravde ned verdisaker og gjemte møbler i skogen. Kirsten gjorde det samme. Hun gjemte unna tepper, tøy og mat. Flere av naboene bestemte seg for å flykte opp på vidda. Der ville de gjemme seg til krigen var over. De ville ikke være blant dem som ble tvunget til å reise sørover til et ukjent sted. Kirsten ville bli igjen uansett hva som skjedde. Derfor var det viktig å gjemme unna så mye varmt tøy og mat som mulig. Vinteren sto nok en gang for døra. Det ville bli hardt å klare seg uten tak over hodet. Det siste Kirsten pakket ned, var brevene som de rømte fangene hadde lagt igjen hos henne. Brevene hadde ligget gjemt under noen planker i en gammel fjøsgamme. Fant tyskerne disse brevene, lå hun tynt an, men Kirsten hadde ikke hjerte til å brenne brevene. Hun bestemte seg for å beholde dem. 14. november 1944 kom soldatene til Kirstens gård med maskingevær og kanner fulle av bensin. Soldatene slo bensin på husveggene, tente på, og kort etter slikket flammene oppover. Så ble husdyra skutt ned. I løpet av noen få timer var det bare en rykende askehaug igjen av gården. Det samme skjedde med nabogårdene. Flere familier hadde flyktet opp i åssiden. Derfra så de hvordan hus, uthus, låver og fjøs brant ned til grunnen. Ingenting ble spart. Alle hus var borte. Hvor skulle de bo nå?

Øveord: ødemark askehaug

R LA

P EM

S pørsmål til sidene 86 og 87: 1 Hvorfor brente tyskerne ned hele Finnmark? 2 Hva var det siste Kirsten pakket ned? 3 Hva slags hus bygde flyktningene i ødemarken? 4 Hvorfor kunne ikke flyktningene gå ut i dagslys?

Øveord: trosse gammer telegraf

E GS

R DE

R VU

Det viste seg at de fleste naboene til Kirsten hadde valgt å trosse tyskerne. De ville forsøke å overleve i ødemarken til freden kom. De regnet med at det ikke ville ta så mange ukene. De flyktet opp på vidda og bygde seg gammer. Gammene var varme og tørre, men siden de valgte å holde sammen så mange som mulig, ble det trangt om plassen. De måtte alltid være på vakt. Tyske speiderfly fløy ofte over plassen de bodde på. Derfor holdt alle seg i ro om dagen, men om nettene våget de seg ut for å skaffe mat, hente klær og andre ting de hadde gjemt unna i skog og kratt. Tyskerne hadde herjet og brent fra Varanger i øst til Lyngenfjord i vest. Byer og bygder lå i aske i et område som var langt større enn hele Danmark. Ingenting var blitt spart. Hele Finnmark måtte bygges opp igjen. Broer, veier, telegrafog strømledninger, skoler, kirker, sykehus, alt var borte.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 86 og 87: 1 Skriv ord og tall som du finner på en kalender. 2 Skriv navn på forskjellige typer bygninger som er nevnt i teksten. 3 Skriv åtte av de verbene som har dobbeltkonsonant i seg. 4 Skriv hva disse verbene er like i: gjemte, bestemte, begynte, brente. 5 Skriv alle stedsnavnene i teksten. 6 Skriv disse orda i alfabetisk rekkefølge: Norge, Russland, Finland, Tyskland.

E GS

R DE

R VU

Da freden endelig kom 8. mai 1945, kom hundrevis av Øveord: mennesker fram fra skjulestedene sine. De som hadde blitt frigjøringen tvangssendt sørover, vendte tilbake til det ødelagte landet. befolkningen Sakte, men sikkert ble alt som hadde blitt lagt i ruiner, bygd opp igjen. Kirsten jobbet og slet som alle andre med å få hus og hjem i orden. De jugoslaviske fangene glemte hun aldri. Brevene som hun hadde passet så godt på, var blitt sendt. Om de kom fram til de rette menneskene, visste hun ikke. Så en sommerdag i 1957, tolv år etter frigjøringen, fikk ordføreren i Karasjok et brev fra Beograd. Det var fra noen som kalte seg Jugoslaviske Frihetskjemperes Forbund. De ville takke befolkningen i Karasjok for hjelpen fangene hadde fått under krigen. Men mest sto det om Kirsten Svineng, som ble kalt Mamma Karasjok. Nå ville forbundet at Kirsten skulle komme til Jugoslavia. De ville takke henne for innsatsen hun hadde gjort for de jugoslaviske fangene. Det var ikke mange i Karasjok som visste at Kirsten hadde skjult og hjulpet flere fanger. Hun hadde aldri snakket om det. Men fangene som hadde overlevd og kommet seg hjem, hadde fortalt om den fantastiske, lille kvinnen i blå samekofte som hadde satt sitt eget liv i fare for å redde dem. Kirsten reiste til Beograd og ble tatt imot som en dronning. Hun fikk medaljer og presanger. Hun spiste middag med den jugoslaviske presidenten, med statsministeren, alle ville gjøre ære på henne. Men den hun satte mest pris på å få møte, var en ung mann som kom løpende mot henne på en av de mange tilstelningene. Han løftet henne opp og ga henne en kjempeklem og sa «Mamma Karasjok».

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 88 og 89: 1 Når ble det fred i Norge? 2 Hva gjorde Kirsten med brevene? 3 Hvem fikk brev fra Beograd? 4 Hva heter byen Kirsten reiste til?

Øveord: omsorg medmennesker

E GS

R DE

R VU KS

R LA

P EM

Han var en av dem som hadde fått mat av henne. Nå kunne han endelig få takket ordentlig. Han fortalte at takket være hennes omsorg og mot, hadde flere av fangene fått nytt håp og ork til å holde ut de forferdelige forholdene de levde under. De hadde sett en modig og uredd kvinne som brydde seg om dem, og som så på dem som medmennesker.

Oppgaver til sidene 88 og 89: 1 Skriv minst fem av de orda som er personlig pronomen. 2 Skriv hva disse orda er like i: trosse, dronning, jobbe, sommer. 3 Skriv de adjektivene som beskriver Kirsten. 4 Skriv seks av de substantivene som har dobbeltkonsonant i seg. Skriv dem i entall ubestemt form. 5 Landet Jugoslavia eksisterer ikke lenger. Skriv navnet på de landene som tidligere hørte inn under Jugoslavia.

Fred over alle på jorden av Bertolt Brecht og Pablo Neruda Fred over barn i Korea og arbeidsfolket i Ruhr. Fred over New Yorks sjåfører og kulier i Singapore.

Fred over alle i landet. Fred over oss i vår by. Måtte den alltid gi hus til dem som gir andre ly.

Fred over nordiske bønder og bønder i Trinidad. Fred over gode og lærde i Oxford og Leningrad.

Fred over oss her i hjemmet. fred over naboen vår. Måtte en fredelig nabo være i fred hvor han går.

Fred over barnet i vuggen og over den som skal dø. Måtte vår jord bli oss vennlig og gi oss det daglige brød.

R LA

P EM

Fred over Krasnaja-plassen og Lincolns monument. Og Brandenburger-porten og fanen som der er tent.

E GS

R DE

R VU

Fred over alle på jorden. Fred over arbeidet vårt. Måtte det alltid ernære dem som arbeider hårdt.

Øveord: ernære daglige brød

Oppgaver til side 90: 1 Skriv alle stedsnavnene i alfabetisk rekkefølge. 2 Skriv hvem du tror forfatteren mener er naboene våre.

Vaffelhjarte av Maria Parr

E GS

R DE

R VU

Den fyrste ettermiddagen i sommarferien laga Lena og eg taubane mellom husa våre. Lena skulle som vanleg vere den fyrste til å prøve. Ho kleiv modig opp i vindaugskarmen, tok tak med begge hendene og slengde to berrbeinte føter i ein knute rundt tauet. Det såg livsfarleg ut. Eg heldt pusten medan ho drog seg bortover mot huset sitt, lenger og lenger bort frå vindauget. Ho er snart ni år, Lena, og ikkje like sterk som slike som er litt større. Omtrent halvvegs glei føtene hennar ned frå tauet med ein liten «ritsj»-lyd, og plutseleg dingla ho mellom to andreetasjar etter berre hendene. Hjartet mitt begynte å dunke veldig hardt. «Oi,» sa Lena. «Fortsett!» gaula eg. Det var ikkje så lett å fortsetje som det kunne sjå ut som for slike som stod i vindauget og glodde, fekk eg vite. «Heng der, då! Eg skal redde deg!»

R LA

P EM

Hendene mine vart sveitte medan eg tenkte. Eg håpte at Lena sine hender var tørre. Tenk om ho glapp taket og datt to etasjar rett ned! Det var då eg kom på madrassen.

R DE

R VU

Og medan Lena hang så godt ho kunne, reiv eg madrassen ut av senga til mamma og pappa, skubba han ut i gangen, kasta han ned trappa, trykte han ut vesle gangen, opna ytterdøra, sparka han ned utetrappa og slepte han ut i hagen. Det var ein skrekkeleg tung madrass. På vegen reiv eg ned eit bilete av tippoldermor så det knuste. Men at ho gjekk i knas, var betre enn at Lena gjorde det.

Øveord: grimasane «overmode eple» strekklaken

E GS

Eg kunne sjå på grimasane til Lena at det var tett før ho styrta, då eg endeleg kom ut i hagen. «Treging, Trille!» pesa ho sint. Dei svarte museflettene vaia i vinden langt der oppe. Eg lest som om eg ikkje høyrde. Ho hang rett over hekken. Eg måtte leggje madrassen der. Oppå hekken. Det hadde ikkje vore hjelp i å leggje han nokon annan stad.

R LA

P EM

Og så kunne Lena Lid endeleg sleppe taket og kome deisande frå himmelen som eit overmode eple. Ho landa med eit mjukt brak. To av trea i hekken knakk momentant. Eg sokk letta saman på plenen medan eg såg på at Lena kravla rasande rundt mellom greiner og strekklaken i den øydelagde hekken. «Det der var søren ta din feil, Trille,» sa ho etter å ha reist seg utan skadar. Eg tenkte min feil og min feil, men eg sa det ikkje. Eg var glad for at ho levde. Som vanleg.

Spørsmål til sidene 91, 92 og 93: 1 Hvor gamle er hovedpersonene i boka som heter Vaffelhjarte? 2 Hva hadde de to barna laget den første dagen i sommerferien? 3 Hvem var det bilde av på det fotografiet som ble revet ned? 4 Hvor var det best at madrassen ble lagt? 5 Hvor mange trær ble knekt da Lena slapp seg ned fra taubanen? 6 Hva var Trille glad for? 7 Hva har Lena hatt to ganger?

E GS

R DE

R VU P EM

Vi går i same klasse, Lena og eg. Lena er den einaste jenta. Heldigvis var det sommarferie no, elles hadde ho krepert i koma, som ho seier. «Du kunne faktisk krepert dersom det ikkje var ein madrass under deg då du datt,» sa eg til henne seinare på kvelden, då vi var ute og såg på hekkholet igjen. Det tvilte Lena på. Ho hadde maks fått hjerneristing, trudde ho, og det hadde ho hatt før. To gonger.

R LA

Men eg funderer no likevel på kva som hadde skjedd dersom ho hadde dotte ned utan at det låg ein madrass der. Det hadde vore trist om ho kreperte. Då hadde eg ikkje hatt noka Lena lenger. Lena er den beste vennen min, sjølv om ho er jente. Eg har aldri sagt det til henne. Det tør eg ikkje, for eg veit ikkje om eg er den beste vennen hennar. Av og til trur eg det, og av og til trur eg det ikkje. Det kjem an på. Men eg lurer veldig på det, særleg når det skjer slike ting som at ho dett ned frå taubaner på madrassar som eg har lagt der; då tenkjer eg at eg skulle ønskje ho sa at eg var bestevennen hennar. Ho trong ikkje seie det høgt eller noko. Ho kunne kremte det berre. Men ho gjer det aldri. Lena har eit hjarte av stein, kan det verke som, av og til.

Øveord: krepert koma funderer

Elles har Lena grøne auge og sju frekner på nasen. Ho er tynn. Farfar brukar å seie at ho et som ein hest og ser ut som ein sykkel. Alle slår henne i handbak. Men det, seier Lena, er fordi alle juksar.

E GS

R DE

R VU

Sjølv ser eg vanleg ut, trur eg, med lyst hår og smilehol på eine sida. Det er namnet som ikkje er vanleg med meg, og det kan ein jo ikkje sjå utanpå. Mamma og pappa kalla meg for Theobald Rodrik. Etterpå angra dei. Det er ikkje fint gjort å gi ein liten baby eit så stort namn. Men gjort er gjort. No har eg heitt Theobald Rodrik Danielsen Yttergård i ni år. Det er ei god stund. Det er heile livet. Alle kallar meg heldigvis for Trille, så eg merkar ikkje så mykje av det, anna enn når Lena av og til spør: «Kva var det du heitte no igjen, Trille?» Då svarar eg: «Theobald Rodrik.» Og så ler Lena lenge og høgt. Av og til slår ho seg på låra også.

Øveord: handbak heitt mørkeloft over styr

R LA

P EM

Den hekken som Lena og eg laga hol i, er grensa mellom hagane våre. I det vesle, kvite huset på eine sida bur Lena saman med mora si. Dei har ingen pappa der i garden, sjølv om Lena meiner det hadde vore god plass til ein dersom dei rydda litt i kjellaren. I det store, oransje huset på andre sida bur eg. Vi har tre etasjar pluss mørkeloft, for det er så mange i familien min: mamma, pappa, Minda 14 år, Magnus 13 år, Trille 9 år og Krølla 3 år. Pluss farfar i kjellaren. «Det er akkurat nok folk å halde styr på,» seier mamma. Når Lena kjem i tillegg, vert det litt for mykje, og så går det over styr.

Spørsmål til sidene 94 og 95: 1 Hvorfor taper Lena alltid i handbak? 2 Hvilken farge har huset Lena bor i? 3 Hva hadde Lena og moren hennes fått plass til hvis de hadde ryddet i kjelleren? 4 Hvor mange etasjer har huset som Trille bor i? 5 Hva gjorde moren til Trille i stua? 6 Hva slags sko brukte Trille? 7 Hvordan skrives verbet vært på nynorsk?

No lurte Lena på om ikkje vi skulle gå inn på kjøkkenet i huset mitt for å sjå om nokon hadde tenkt å drikke kaffi og ete kjeks der.

R DE

R VU

Farfar hadde tenkt det. Han kjem rett som det er opp kjellartrappa og drikk kaffi. Farfar er tynn og rynkete og har visna hår. Han er den beste vaksne eg veit om. No sparka han av seg treskoa sine og stakk hendene i kjeledresslommene. Han går alltid i kjeledress, farfar. «Nei, er det Trille-far og veslegrannen,» sa han og bukka. «Vi er ute i same ærend, ser det ut til.»

Øveord: visna hår grannen forsamling jonsok

E GS

Mamma sat i stova og las avis. Ho merka ikkje at vi hadde kome. Det er fordi det er heilt vanleg at kjøkkenet vårt er fullt av Lena og farfar, sjølv om ingen av dei bur der. Dei berre ploppar inn. Lena er så ofte på besøk at ho nesten er nabo med seg sjølv. Farfar tok ei lommelykt som stod på kjøkkenbenken, og lista seg bort til mamma. «Hænds øpp!» ropte han og lest som om lommelykta var pistol. «Kaffi eller livet, fru Kari.» «Og kjeks!» la Lena til, for ordens skuld. Lena og farfar og eg, vi får kaffi og kjeks nesten alltid når vi vil ha det. Mamma greier ikkje å seie nei. I alle fall ikkje når vi ber fint om det. Og i alle fall heilt sikkert ikkje når ho vert trua på livet med ei lommelykt.

P EM

R LA

«Vi er ei fin forsamling,» tenkte eg, då vi fire sat rundt kjøkkenbordet og åt kjeks og tulla. Mamma hadde vore nokså sint for det med taubana, men no var ho blid igjen, og plutseleg spurde ho om Lena og eg gledde oss til å vere jonsokbrudepar.

Øveord: forgifta gåvekort

R VU

Lena stoppa å tyggje. «I år igjen? Har du tenkt å gifte oss i hel?» nesten ropte ho. Nei, mamma hadde aldeles ikkje tenkt å gifte oss i hel, forklarte ho, men Lena avbraut henne og meinte at det var det som var i ferd med å skje. «Trille og eg vert heilt forgifta. Vi nektar,» slo ho tvert fast, utan å spørje meg fyrst. Eg kunne godt nekte eg med.

E GS

R DE

Lena har bursdag berre ein dag i året, slik som andre folk, men ein skulle tru det var oftare. Ho snakkar om bursdagen sin jamt. No nærma det seg endeleg. «Tenk å verte ni år den niande juli, hæ?» sa ho fornøgd. Mor hennar hadde akkurat kome heim. «Ja, tenk det. Kva ønskjer du deg?» sa mora. «Ein pappa!» Mor til Lena sukka og lurte på om Lena ville ha han innpakka eller som gåvekort. «Ønskjer du deg ikkje noko anna, Lena mi?» Nei det gjorde ikkje Lena, men då vi kom ut på trappa, vart ho likevel ståande ei stund. Til slutt gløtta ho på døra og ropte inn att: «Sykkel!»

Spørsmål til sidene 96 og 97: 1 Hvilken dag hadde Lena fødselsdag? 2 Hva ønsket Lena seg mest av alt til fødselsdagen sin? 3 Hva er det personlige pronomenenet «jeg» på nynorsk? 4 Hvor mange elever var det i klassen til Trille og Lena? 5 Hvorfor kunne ikke Lena ha fødselsdagsselskap? 6 Hva fikk Lena i presang fra Trille?

R LA

P EM

Lena bad heile klassa vår i bursdagsselskap. Åtte gutar, pluss meg. Nokre timar før selskapet gjekk eg bort for å sjå om dei hadde laga nok kake til så mange. Det var mor til Lena som opna. «Det var bra du kom no, Trille. Kanskje du greier å trøste henne.» Eg gjekk forundra inn. På sofaen låg Lena. Ho såg ikkje god ut.

E GS

R DE

R VU P EM

«Er du sjuk?» spurde eg forferda. «Sjuk, ja! Eg har prikkar på magen!» ropte ho, nesten som om det skulle vere min feil. «Og ingen vil kome i selskap og verte smitta, for det er midt i ferien!» Lena heiv puta si i veggen så bileta blafra i heile stova. For ein katastrofe. «Åh, Lena,» sa eg trist.

Lena hadde vasskoppar. Trille hadde hatt det da han var tre år, og det går ikkje an å få det meir enn éin gong. Altså kunne Trille gå i selskap til Lena, likevel. Om Lena orka.

R LA

Det orka Lena, og klokka seks troppa eg opp med presang og fine shorts. Presangen var krokketspel. Eg trur Lena likte det. Det vart eit fint selskap. Mor til Lena hadde laga til seng inne i stova, og i den sat Lena og kommanderte som ei dronning. Vi såg DVD og hadde heile blautkaka for oss sjølve. Berre ein gong vart Lena sint over dei dumme vasskoppane sine og heiv ein kanelbolle i veggen. «Det er slik hiving på deg,» sa mor hennar og sukka.

Øveord: verte blafra katastrofe krokketspel

Øveord: ramaskrik sulamitten

R VU

Utover kvelden vart bursdagsbarnet dårlegare, og eg tenkte det var best å gå heim. Men det ville ikkje Lena ha noko av. Det gjekk søren ta ikkje an, sa ho, at den einaste gjesten fór klokka halv åtte, når selskapet vara til ni. Så tok eg eit stykke til, då, medan Lena sovna i senga si. «Eg har snakka med legevakta,» kviskra Lena si mor til meg. «Dokteren er på denne sida likevel, så han kunne visst ta seg ein tur innom.»

E GS

R DE

Like etter banka det på. Eg strekte hals og kika ut i gangen. Dokteren var yngre enn dei brukar å vere, og han såg veldig snill ut. Dei vaksne vart ståande og helse og smile ei heil stund ute i gangen, og då dokteren kom inn i stova, snudde han seg og smilte bakover mot mor til Lena, slik at han snubla i dørstokken og nesten datt inn i stova. «Er det du som er sjuk?» spurde han meg då han hadde vunne igjen balansen. «Nei, eg har hatt det før,» sa eg stolt og peika på Lena borte i senga. Om eg ikkje hadde gjort det, trur eg nesten dokteren hadde sett seg på henne. Det skulle vorte ramaskrik! No sette han seg ved sida i staden og la handa forsiktig på skuldra hennar. Lena vakna fyrst litt, og så veldig. Ho såg på dokteren som om han skulle ha kome dettande ned frå andre etasje, gnei seg i auga og såg endå meir. Så tok ho sats og ropte gledesstrålande: «Ein pappa!» Kakebiten eg hadde på skeia, datt ned på fatet igjen. «Men mamma, eg fekk jo sykkel!» fortsette Lena og lo av glede der ho sat med prikkar og feber og heile sulamitten. «Eg ... eg er lege,» stamma den stakkars dokteren. «Mamma, han er dokter også ! Er ikkje det praktisk!» Mor til Lena kom springande frå kjøkkenet.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 98 og 99: 1 Hvorfor kom ikke Trille til å bli smittet av vannkoppene til Lena? 2 Hvorfor ble Lena så glad da en lege dukket opp utpå kvelden? 3 Hvorfor ble legen én time ekstra? 4 Hvilke opplysninger fikk vi om legen? 5 Hva heter forfatteren av boka Vaffelhjarte?

R DE

R VU E GS

«Lena, han er berre dokter,» forklarte eg og kjende at ein stor latter var på veg. Eg visste ikkje kvar eg skulle gøyme han, så eg lèt han berre kome, sjølv om Lena kunne ha vorte aldeles rasande over det. No var ho visst så sliten av vannkoppar at ho ikkje orka å verte sint. Ho berre drog dyna over hovudet og datt attende i senga som ein sekk. Då dokteren var ferdig med å sjå på vasskoppane til Lena, var det over ein time til neste ferja gjekk, og Lena inviterte han i selskapet sitt. Han heitte Isak og fortalde at han nettopp hadde begynt å jobbe som dokter, og at han var nervøs for å ta feil sjukdommar og slikt. «Men eg har i alle fall vasskoppar?» sa Lena. Ja, det var Isak sikker på. Lena hadde utan tvil vasskoppar. Dei vaksne blei ståande og snakke så lenge at han nesten ikkje rakk ferja. «Det var litt av eit selskap,» sa Lena fornøgd då Isak endeleg hadde gått. Mora hennar smilte rart og nikka.

R LA

P EM

Nå har du fått en liten smakebit på hva boka «Vaffelhjarte» av Maria Parr handler om. Boka er full av morsomme historier om alt det Lena og Trille havner opp i. De to slår nesten Emil i Lønneberget når det gjelder å finne på sprø ting.

Øveord: attende

Kristoffer Columbus

E GS

R DE

R VU

På slutten av 1400-tallet var Atlanterhavet stort sett et helt ukjent område for europeerne. Det manglet ikke på historier om det mystiske havet. De fleste av dem var bare fantasihistorier. På denne tida visste folk at jorda var rund og ikke flat som ei pannekake. Likevel hadde de fleste vanskeligheter med å forstå hva som ville skje hvis en forsøkte å seile rett over det store havet. Mange seilte langs kysten og hadde land i sikte hele tida. Det gikk bra, men hva ventet dem der havet sluttet? Havet måtte jo ende et sted. Hva ville skje med skip og mannskap når de kom fram dit? Ville de bli fanget av grusomme uhyrer, eller ville skipene bli smadret mot klipper og skjær? Det manglet ikke på gode historier om alle farene som lurte der ute i det ukjente. Konger og dronninger og rike kjøpmenn rundt om i Europa ønsket seg sikre og raske veier til India og Kina. I disse landene var det mange fristende varer som europeerne gjerne ville ha. Spesielt var det krydder og silkestoffer folk var ville etter å få tak i, og som de betalte svært godt for. Reisen til disse fjerne landene var lang, slitsom og farlig. De store handelskaravanene ble ofte overfalt av røvere. Mange ønsket at det hadde vært mulig å reise sjøveien til India og Kina. Tenk hvor mye tid de ville spare, og hvor mye enklere det hadde vært å reise over havet.

Øveord: smadret fristende karavanene

P EM

R LA

I Genova i Italia levde en mann som drømte om at han skulle finne denne sjøveien. Han mente han hadde funnet løsningen og hadde planene klare for hvordan den første turen skulle gjennomføres.

Spørsmål til sidene 100 og 101: 1 Hva slags varer var europeerne mest interesserte i skaffe seg fra India? 2 Hvor og når ble Kristoffer Columbus født? 3 Hva lærte Columbus å navigere etter?

100

E GS

R DE

R VU R LA

P EM

Mannen het Kristoffer Columbus. Han var født i Genova i Italia i 1451. Genova var en stor sjøfartsby. Dit kom store og små skip fra hele Europa. Seilskutene lå tett i tett nede på havna. Det vrimlet av sjømenn og handelsfolk fra alle kanter av verden. Kristoffer dro ned til havna så fort han fikk sjansen. Han spurte sjøfolkene om hvor de hadde vært, og om hvordan de fant veien ute på havet. Da han ble gammel nok, dro han til sjøs. Der fikk han lært seg å navigere både etter sola og stjernene og etter kart og kompass. Etter noen år til sjøs begynte han i lære hos en dyktig karttegner. Her fikk Columbus lære å konstruere sjøkart. Han fortsatte med å spørre ut sjøfolk som hadde vært ute på lange

Øveord: navigere konstruere

Oppgaver til sidene 100 og 101: 1 Skriv de orda som er egennavn, i alfabetisk rekkefølge. 2 Skriv det ordet som er tidsadverb i denne setningen: «Det ville aldri gå bra.» 3 Skriv alt du vet om ordet seile.

101

Øveord: dumdristig virkeliggjort formue

R DE

R VU

sjøreiser, om hva de hadde opplevd. Han fikk høre mange eventyr og sagn og noen sanne historier om det store ukjente Atlanterhavet. Alt han fikk høre, skrev han ned. Til slutt hadde han så mange opplysninger at han forsto at det var gode muligheter til å komme sjøveien til India. Han mente at hvis jorda var rund, måtte det være mulig å seile rett vestover og krysse det store havet. Hadde han hatt skip og mannskap, skulle han ha bevist at han hadde rett. For å gjennomføre turen måtte han ha minst to skip. Columbus var ingen rik mann. Han hadde ingen muligheter til verken å skaffe seg skip eller ansette folk. Han måtte ha hjelp, men alle han spurte, ristet på hodet og lurte på om Columbus var riktig vel bevart. Planen hans var for dumdristig. Det ville aldri gå bra.

E GS

Columbus lot seg ikke knekke. Han var sikker i sin sak om at sjøveien til India fantes. Han ville aldri gi opp håpet om at drømmen om å finne den ville bli virkeliggjort. Han fortsatte å lete etter rike og mektige mennesker som var villige til å satse penger, slik at han fikk sette planene sine ut i livet. Columbus ble forelsket i ei ung og vakker jente. Han var heldig, jenta ville mer enn gjerne gifte seg med ham. Columbus var overlykkelig. Faren til jenta var en rik adelsmann. Han syntes nok ikke Columbus var bra nok for datteren hans, men gikk likevel med på giftemålet. Faren til jenta kunne ha hjulpet Columbus med penger til skip og utstyr. Men han kunne ikke tenke seg å satse så mye som en krone på en slik tur. Han var overbevist om at Columbus ville forsvinne på det ukjente havet. Kloke menn sløste ikke bort en formue på tøys og tull. Da kona til Columbus fikk høre om den farlige turen han ønsket å legge utpå, fikk hun Columbus til å love at han aldri

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 102 og 103: 1 Hva slags mann ønsket kona til Columbus seg? 2 Hva het kongeparet i Spania? 3 Hvem forsto at planen til Columbus var genial?

102

Øveord: skattmesteren genial

R DE

R VU

skulle dra til sjøs, men holde seg i ro hjemme hos henne og de barna de kom til å få. Det var et vanskelig løfte å gi, men siden han var svært glad i kona si, ville han gjøre alt for at hun skulle være lykkelig. Han holdt seg i ro og fortsatte å jobbe som karttegner. Det var mange sjøkapteiner som trengte nye kart til reisene sine. Han tjente mange penger, og kona hans var fornøyd med ham. Columbus forsøkte nok å glemme planen om sjøreisen til India, men det var lettere sagt enn gjort. I det stille arbeidet han fortsatt med den. I all hemmelighet fikk han kongen av Portugal interessert i planen, men da det kom til stykke, syntes heller ikke han at det var verdt å bruke så mye penger på noe ingen visste hvor ville ende.

E GS

Plutselig døde den unge kona til Columbus. Han var helt knust av sorg og brukte alle sparepengene sine til å gi henne en praktfull begravelse. Columbus innså snart at nå var det ingen som ville savne ham om han ble borte. Dermed begynte han å arbeide for fullt for å finne et menneske som var villig til satse på planen hans. Han fikk hjelp av noen venner til å reise til Spania. Der fikk han slippe inn på slottet hvor dronning Isabella og kong Ferdinand regjerte. Første gangen de hørte Columbus fortelle om planene han hadde for å finne sjøveien til India, viste de ingen interesse. Men den kongelige skattmesteren skjønte at planen til Columbus var genial. Kongen hadde brukt altfor mange penger på kriger rundt omkring i Europa. Skattkammeret var snart tomt. Hvis Columbus lyktes, kom han kanskje tilbake med gull og

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 102 og 103: 1 Skriv navn på to land du finner i teksten. 2 Skriv åtte av de orda som er verb, og som har dobbeltkonsonant i seg. 3 Skriv en forklaring på ordet genial. 4 Skriv det ordet som er tidsadverb i denne setningen: «Det ville aldri gå bra.»

103

R VU

edelstener. Det ville fylle godt opp i kongens tomme skattkister. Skattmesteren overtalte kongen og dronningen til å satse på Columbus. De hadde alt å vinne og lite å tape. De ble enige om at Columbus skulle få tre skip med mannskap og utstyr til en reise mot vest. Til gjengjeld skulle kongen av Spania få råderetten til alle landområder Columbus ville oppdage underveis. Columbus skulle bli visekonge og guvernør i de nye landene. I første omgang utnevnte kongen Columbus til admiral.

Øveord: råderetten visekonge guvernør tolk observatør fyrfat timeglass

E GS

R DE

De tre seilskutene Columbus fikk til reisen over havet, ble utstyrt med alt de kom til å trenge på den lange turen. Skutene het Santa Maria, Pinta og Niña. Til sammen fikk han 87 mann med seg, blant andre to kapteiner, tre leger, en tolk og en observatør. Resten av mannskapet var unge, eventyrlystne gutter. Mange av dem hadde seilt både på Middelhavet og sørover langs Afrikas vestkyst. Alle hadde fått løfter om at det ventet dem gull og rikdom bare de ble med. Dronning Isabella hadde sendt med en observatør. Han skulle kontrollere og passe på at alt som ble brakt om bord av verdifulle ting, ble skrevet opp. Dronningen var redd for at Columbus skulle snyte henne for en del av skattene hun var overbevist om at de ville finne. Skipene var små, men solide. Det var kahytter bare til kapteinene. Resten av mannskapet måtte sove på dekk. Skulle de ha varm mat, måtte de tenne opp i et fyrfat, som var bundet fast oppe på dekket. Tida skulle de holde rede på med timeglass som regelmessig ble snudd av dekksguttene. Så endelig – fredag 3. august 1492 – var de tre skipene klare til å dra ut fra den lille havnebyen Palos. Havna var full av folk som ville se den «gale» admiral Columbus og mannskapet

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 104 og 105: 1 Hvilken oppgave hadde mannen som var observatør om bord? 2 Hvordan holdt mannskapet rede på tida? 3 Hvorfor ble sjøfolkene så redde da fjellet Teide hadde et vulkanutbrudd?

104

R DE

R VU E GS

hans vel av gårde. Kirkeklokkene ringte, og folk ropte og vinket da de seilte ut fra havna. Det var ikke mange som trodde at de tre skipene noen gang ville komme tilbake. De første dagene gikk greit. De seilte i kjent farvann. De satte kursen mot Kanariøyene. Den ene båten mistet roret, og de fikk et langt opphold mens det ble reparert på øya Gomera. Da roret var i orden, og de hadde fått friskt vann, frukt og kjøtt om bord og var klare til å dra videre, kom det plutselig et vulkanutbrudd fra det høyeste fjellet på øya Tenerife. Fjellet Teide spydde ut ild og svoveldamp. Sjøfolkene tok det som et ondt varsel og ville at Columbus skulle avbryte turen. Men Columbus ville selvfølgelig ikke høre på et slikt forslag. Han klarte å overtale mannskapet til å fortsette. Så ga han ordre om at alle seilene skulle heises. De hadde ingen tid å miste.

R LA

P EM

Øveord: svoveldamp

Oppgaver til sidene 104 og 105: 1 Skriv navn på de forskjellige yrkene som er nevnt i teksten. 2 Skriv synonymer til disse orda: engstelige, protestere, bønnfalle, endre, snyte. 3 Skriv disse verbene i presens perfektum: gå, kjenne, skjønne, få, skremme. 4 Skriv de stedsnavnene som er nevnt i teksten. Skriv navnene i alfabetisk rekkefølge.

105

Øveord: loggbøker pinlig nøyaktighet bønnfalte

E GS

R DE

R VU

Columbus var dyktigere enn de fleste i navigasjon. Han visste hvor han skulle, og han fant rett kurs, men sjøfolkene om bord var likevel forferdelig redde da de kom ut på et ukjent havområde. For å berolige de engstelige mennene førte Columbus to loggbøker. I boka som mennene om bord fikk høre fra, jukset han med avstanden fra land. Han ville ikke at mannskapet skulle vite hvor langt vekk de i virkeligheten var kommet fra kjente farvann. I den hemmelige boka som ingen andre fikk se, ble alle avstander, kursen de holdt, og tida de brukte, notert med pinlig nøyaktighet. Columbus holdt kurs rett sørover, og østavinden blåste godt i de store seilene. De var på vei over Atlanterhavet. Etter 33 dager var de midt i Sargassohavet. Varmen og all tangen som fløt i havoverflaten, skremte alle, og de bønnfalte Columbus om å endre kurs og heller begynne å lete etter øyer, men han nektet. Han visste hvor han skulle og fortsatte å holde kursen rett vest for fulle seil.

R LA

P EM

KS Spørsmål til sidene 106 og 107: 1 Hva er så spesielt med Sargassohavet? 2 Hvordan kunne Columbus være så sikker på at de nærmet seg land tre dager før de var framme?

106

Øveord: stemplet udugelig ankret opp

E GS

R DE

R VU

Columbus hadde lovet de engstelige sjømennene at hvis de ikke innen tre dager fikk se land, skulle de snu og reise tilbake. Siden de hadde oppdaget store fugleflokker og noen greiner med bær på som fløt i sjøen, var Columbus overbevist om at det måtte være land i nærheten. Ganske riktig, sent på kvelden to dager senere oppdaget de land. En av matrosene hadde sett et lys i det fjerne. Det ble stor jubel om bord. Plutselig var alle bekymringer om at de var fortapt, glemt. De glemte at de hadde stemplet Columbus som gal og udugelig, de glemte planen om å kaste Columbus på sjøen, og de glemte at de hadde villet snu for å komme seg tilbake til Spania. Sakte seg skipene inn mot et flatt landområde. De tre skutene ble ankret opp like i nærheten av hverandre. Mannskapet måtte vente på dagslyset før de våget å gå i land. Det var gått ti uker siden de forlot havna i Palos. Men hvor var de havnet? Hvilket land var de kommet til? Var de virkelig kommet til Kina? Hadde Columbus navigert riktig? Spørsmålene mannskapet stilte, var mange. Columbus selv tvilte ikke. Han var sikker på at når sola sto opp, ville de få se de store marmortårnene og de gylne takene i hovedstaden *Kambalik i Kina. Det var den byen kjøpmenn og sjøfolk hadde fortalt ham så mange historier om. Tidlig om morgenen 12. oktober 1492 satte de ut en livbåt fra Santa Maria. Columbus og offiserene fra alle de tre skipene var med i båten. Endelig skulle de få se landet de hadde drømt om. Alle var spente på hva som ventet dem på land. De hadde kledd seg i sine flotteste klær. Mens de rodde mot land, så de at det hadde samlet seg mange mennesker på stranda. De var ikke kledd slik Columbus hadde ventet seg. Sant å si hadde de

R LA

P EM

*Kambalik= Hovedstaden i Kina da mongolene hersket over landet. I dag Beijing.

Oppgaver til sidene 106 og 107: 1 Skriv alle geografiske navn. 2 Skriv det du vet om disse orda: flotteste, vakreste, peneste. 3 Skriv ordet strand i flertall bestemt form. 4 Skriv disse verbene i infinitiv: glemt, drømt, gjemt. 5 Skriv reglen som gjelder for de tre verbene i oppgaven ovenfor.

107

Øveord: respektfullt erklærte

E GS

R DE

R VU

ikke klær på i det hele tatt, men var smykket med en mengde tatoveringer i forskjellige farger. Han så heller ingen vakre tempelbygg og palasser med gylne tak. Alle menneskene på stranda var vennlige og gjestfrie. De så forundret og nysgjerrig på de underlige mennene med hvite, skjeggete ansikter. Maken hadde de aldri sett. De fant ut at dette måtte være guder. De bøyde seg respektfullt for dem og gjorde alt for å oppfylle deres minste ønske. Columbus mente derfor at siden ingen gjorde motstand, skulle øya fra nå av være spansk. Han plantet det kongelige, spanske flagget og erklærte at øya var den spanske kongens eiendom. Han ga også øya et spansk navn, San Salvador, som betyr frelser. Landet var i virkeligheten en av de mange koralløyene i Bahamasgruppen. Columbus ble selvfølgelig svært skuffet da han forsto at han hadde tatt feil, men trøstet seg med at han var kommet til en av de mange øyene som lå utenfor det indiske fastlandet. Derfra var nok ikke veien lang til Kina. Fordi han trodde så fullt og fast på at han hadde landet på østkysten av Asia, og at India ikke var langt borte, kalte han de innfødte for «indianere».

R LA

P EM

Columbus og mennene hans hadde løst gåten om hva som skjulte seg på den andre siden av Atlanterhavet. De hadde oppdaget en helt ny verden. På øya som Columbus kalte San Salvador, var hvert eneste tre og hver eneste plante ukjent for både Columbus og mannskapet. Menneskene var heller ikke lik noen andre mennesker i den verdenen de kjente. Språket deres lignet heller ikke noe annet kjent språk. Tolkene som var med på turen, skjønte ikke et ord. De kunne bare gjøre seg forstått ved å peke og mime.

Spørsmål til sidene 108 og 109: 1 Hvorfor kalte Columbus innbyggerne på øye indianere? 2 Hvorfor kunne ikke tolkene gjøre nytte for seg?

108

R DE

R VU E GS

Da Columbus hadde utforsket den lille øya, ville han videre. Han var jo på vei til Kina og hadde det travelt. Columbus fortsatte å seile sørover og var innom mange øyer, de største og i dag mest kjente, er Cuba og Haiti. Alle steder ble de godt mottatt av folkene som levde der. Men selv om øyene var bebodd av mange mennesker, fortsatte Columbus å gi øyene spanske navn og erklærte at fra denne dag av var det den spanske kongen som hadde råderetten over dem. Mannskapet ble frekkere og frekkere for hver øy de var innom. De stjal smykker og eiendeler av gull og sølv og plaget de innfødte på mange vis. Columbus lette fortsatt etter Kambalik og andre store byer han hadde hørt om. Han sendte folk langt innover i landet for å

R LA

P EM

Øveord: råderetten

Oppgaver til sidene 108 og 109: 1 Skriv hva San Salvador betyr. 2 Skriv alle orda som er egennavn. 3 Skriv hva en tolk gjør. 4 Skriv to verb som har infinitivsmerket å på plass foran. 5 Skriv antonymer til disse orda: små, ingen, sørover, rike, glede, kjente, ny.

109

Øveord: seilte på grunn kolonien erobrerne

E GS

R DE

R VU

lete etter byene. De fant flere store landsbyer, men ingen av dem passet til beskrivelsene av drømmebyen. Ingenting stemte med opplysningene Columbus hadde fått. Ved Cuba seilte Columbus på grunn med Santa Maria. Skuta ble så ødelagt at mannskapet måtte forlate skipet. Da bestemte Columbus seg for at det var på tide å snu og dra tilbake til Spania med de to skipene som var igjen. Det var for farlig å reise videre med bare to skip. Han tok med seg flere fanger fra øyene, massevis av gullsaker og sølvsmykker, en ansiktsmaske av hamret gull, som en høvding hadde forært Columbus, flere papegøyer og et eksemplar av hver av de mange ukjente plantene. Siden det nå bare var to skip igjen, var det ikke plass til hele mannskapet. Derfor ble 40 menn satt igjen på nordsiden av øya Haiti. De skulle styre den første spanske kolonien inntil Columbus kom tilbake med nye skip. De som gikk i land, gjorde det frivillig. Blant de innfødte kunne de leve som konger. De kunne ikke få det bedre, mente de, og var glade for at de slapp å dra tilbake. Men det skulle vise seg at folket på Haiti må ha fått mer enn nok av de hvite erobrerne og herjingene deres, for da spanjolene kom tilbake for å hente dem, var alle de 40 mennene forsvunnet. Det fantes ikke et eneste spor etter dem. Hva som hadde skjedd, vet ingen. Columbus seilte nordover, turen tilbake ble slitsom på grunn av storm og uvær, men etter mange vanskeligheter kom de to skipene endelig tilbake til Spania. 15. mars 1493 ankret Columbus opp på Palos’ havn. Han hadde gjennomført seilasen ingen hadde trodd var mulig.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 110 og 111: 1 Hva slags fugler hadde Columbus og mannskapet hans med seg fra Amerika? 2 Hvilke verdensdel hadde Columbus oppdaget? 3 Hva betyr dette uttrykket: «De levde som konger.» 4 Hvorfor måtte 40 menn bli igjen på Haiti? 5 Når kom Columbus tilbake til Palos?

110

Øveord: arrangerte skingrende hoffolkene

R VU

Kristoffer Columbus og mennene hans fikk en fantastisk mottakelse. Alle som kunne krype og gå, strømmet ned til havna for å se de to skipene og mennene som hadde overlevd den farlige reisen. Overalt hvor de viste seg, stimlet folk sammen og ropte og skrek av begeistring. De stakkars indianerne som var tatt med som slaver, ble vist fram. Slik så menneskene ut som levde i den ukjente verdenen på den andre siden av havet. Ingen hadde sett slike mennesker før.

E GS

R DE

Columbus ble invitert til slottet til dronning Isabella og kong Ferdinand. Hoffet arrangerte en stor fest til ære for ham. Columbus kom til slottet i spissen for et fargerikt opptog. Først kom indianerne. De hadde hodepynt av sjeldne fuglefjær, kapper i sterke, klare farger, gullbelter, halskjeder og armbånd. Både i nesen og i ørene hadde de hull som var pyntet med gullsmykker. På skuldrene deres satt store papegøyer som skrek høyt og skingrende. Hoffolkene hadde aldri sett maken.

R LA

P EM

KS 111

Kongen og dronningen var svært begeistret og ba Columbus ta plass ved siden av dem. Columbus solte seg i glansen og likte svært godt å være midtpunktet. Ikke i sine villeste drømmer hadde han trodd at han skulle bli så godt mottatt. Han fikk penger, eiendommer og fine titler som belønning for bragden han hadde gjort.

R VU

Øveord: «sole seg i glansen av» midtpunktet bragden den nye verdenen

E GS

R DE

Isabella og Ferdinand ba ham om å legge ut på en ny reise. De hadde for lengst skjønt at i den nye verdenen var det mye mer rikdom å hente. Denne gangen var det ikke vanskelig å finne folk som ville være med. Columbus kunne bare velge og vrake. Han fikk store og gode skip og seilte nok en gang over havet. Denne gangen brukte han de riktige notatene han hadde skrevet ned fra den første turen. Nå var det ingen sak å finne tilbake til alle øyene han hadde oppdaget, og som han hadde erklært som den spanske kongens eiendom. Noen av spanjolene bosatte seg her. Mange dro inn til fastlandet på jakt etter gull.

P EM

Columbus var fortsatt overbevist om at han hadde nådd østkysten av India. Han fortsatte å lete etter veien videre til Kina og den fantastiske byen Kambalik med alle palassene og de gylne takene. Fire lange reiser gjorde han over havet, men Columbus fant aldri sjøveien til India.

R LA

Folk ville nå prøve lykken i den nye verdenen. Columbus hadde bevist at det ikke var farlig å seile over havet, og alle hadde hørt om alt gullet som fantes der. Det fristet mange i den «gamle verdenen». Store rikdommer ble stjålet fra indianerne og fraktet over havet til Spania. Spania ble et av de rikeste og mektigste landene i Europa.

Spørsmål til sidene 112 og 113: 1 Hvor mange sjøreiser gjorde Columbus over havet? 2 Hvordan kunne Spania plutselig bli en av Europas rikeste land? 3 Hva skjedde med mange av indianerne som levde i Sør-Amerika? 4 Hva skjedde da dronning Isabella døde?

112

I ettertid viste det seg at det var Amerika Columbus hadde oppdaget. For innbyggerne i denne verdensdelen ble det en ulykke at europeerne hadde funnet fram til dem. Innbyggerne ble drept eller gjort til slaver, og landet ble plyndret og ødelagt av de hvite erobrerne som strømmet over havet.

Øveord: intrigemakere anklaget ansvarsløs

E GS

R DE

R VU

Heller ikke for Columbus ble oppdagelsen av Amerika noen lykke. Hjemme i Spania begynte intrigemakere og alle som var misunnelige på ham, å sette ut rykter. Han ble anklaget for å være ansvarsløs som hadde latt de 40 sjøfolkene være igjen på Haiti. Dronning Isabella døde, og kong Ferdinand lot som om han glemte alle avtaler han hadde med Columbus. Kongen fikk vanskelighet med å skaffe penger til flere sjøreiser. Selv om Columbus hadde mange penger til gode, fikk han plutselig ingenting. Han ble svært syk og måtte gi opp livet som oppdager og sjømann. De siste åra av sitt liv levde han ensom og forlatt av nesten alle. De fleste hadde glemt hvem som hadde oppdaget en ny verden. Vi som lever i Europa i dag, regner oppdagelsen av Amerika som noe av det største som har hendt i verdenshistorien.

Kilder: «Columbus, for gull, gud og fedreland» av John Dyson, Den norske Bokklubben, Grøndahl «Store navn» Det Beste, fra Readers Digest

R LA

P EM

KS Oppgave: Skriv navnet på minst seks land i Sør-Amerika.

113

Den nye gutten i klassen av Unni Lindell

E GS

R DE

R VU

Den første mandagen i oktober forteller læreren at de skal få en ny gutt i klassen. Alle begynner å snakke i munnen på hverandre. Det er umulig å høre hva læreren sier. Det er ikke daglig kost å få en ny gutt eller jente i klassen. Endelig blir det så stille at læreren kan fortsette. Det er bare Anders som fortsetter å skravle. «Jeg hadde tenkt at Anders kunne flytte fram hit.» Læreren klapper på den ledige pulten foran kateteret. Anders flirer høyt. «Og det tror du jeg vil?» Alle snur seg mot ham. Det lyse håret hans ser enda hvitere ut når han er rød i ansiktet. Sånn som nå. Læreren setter hendene i hoftene og sukker oppgitt. «Nei,» sier hun, «Jeg tror ikke du vil det. Men du skal faktisk likevel.» «Filleren!» Anders legger seg demonstrativt forover på pulten. «Jeg verken gidder eller vil diskutere dette,» fortsetter læreren. «Den nye gutten kommer om en uke, og han skal sitte på pulten din, mellom Morten og Marie. Marie skvetter der hun sitter. En ny gutt neste mandag ... og han skal sitte ved siden av henne! Hun ser seg rundt i klassen, møter blikket til Mette, smiler og nikker, og gjør tegn til at de må prate sammen i friminuttet. Da det endelig ringer ut, spretter Marie opp og småløper mot døra. Støter borti Renate, hun som er sammen med Anders. «Ta det litt rolig, da,» sier Renate surt, og flirer hånlig mot Marie. «Får håpe han er tøff, så blir du fornøyd.»

R LA

P EM

Øveord: demonstrativt

Spørsmål til sidene 114 og 115: 1 Hvilken årstid er det snakk om i denne novellen? 2 Hvem er kjæresten til Renate? 3 Hvor pleier Mette og Marie å stå i friminuttene når de vil snakke sammen?

114

Øveord: smugtygger konsentrere seg

R VU

Marie og Mette står inntil nettinggjerdet og prater om den nye gutten. «Fy søren, du er dødsheldig, altså,» sier Mette mens hun smugtygger på en tyggegummi. Marie smiler glad. Kjenner at det kommer til å bli ordentlig spennende alt sammen. Den kvelden får hun ikke sove. Hun ligger og drømmer fram bilder av den nye gutten. Hvordan er han egentlig?

E GS

R DE

Det blir en lang uke, med småregn nesten hele tiden, og høstblader som fyker hit og dit. Det er vanskelig å konsentrere seg om leksene. Marie noterer stadig i dagboka si hva hun føler, og hvordan hun gleder seg til den nye gutten skal komme. Torsdag kveld kommer Mette bort. De lukker døra omhyggelig før de setter seg på senga med beina i kors og prater om det.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 114 og 115: 1 Skriv seks verb som står i presens. 2 Skriv de seks verbene du har skrevet, i presens preteritum. 3 Skriv fem av de orda som forteller om tid (ukedager osv.). 4 Skriv regelen vi bruker når vi har bindeordet og i dette uttrykket: «smiler og nikker» 5 Skriv regelen vi bruker når vi har infinitivsmerket å i dette uttrykket: «vanskelig å konsentrere seg».

115

E GS

R DE

R VU

«Tror du han er kjekk?» Mette spør sikkert for tjuende gang, og dulter Marie i armen. «Vet vel ikke jeg,» svarer Marie nok en gang, og forsøker å late som ingen ting. «Men du er spent?» «Vet ikke, jeg.» Marie smiler. «Jeg skal jo bare sitte ved siden av fyren.» «Tenk hvis Anders nekter å flytte fram’a!» «Det kan han ikke,» svarer Marie. Men hun kjenner hun blir urolig. Hun vet han kan, den tøffingen. Plutselig hører de en svak lyd borte fra døra, og Marie er rask til å hoppe ut av senga og rive den opp. Der står Julie i bare strømpebuksa. «Du lytter, din skittunge!» skriker Marie, og dytter henne bortover gangen så hun faller baklengs. «Nei!» skriker Julie tilbake. Hun sparker vilt med beina. «Jeg gikk bare forbi.» Så er far der og løfter Julie opp mens han ser sint på Marie over brillekanten. «Hva er det nå, da?» «Hun lyttet på meg og Mette!» Marie er fortsatt like rasende. «Nehei, jeg gikk bare forbi.» Julie ser ut som om hun skal begynne å grine. Marie slenger døra igjen og låser den.

R LA

P EM

Siste timen fredag ber læreren dem ta godt imot den nye gutten når han kommer. Marie kjenner et merkelig sug i magen. Nesten alle jentene stirrer på henne. Akkurat som om det er hun som eier den nye gutten, bare fordi han skal sitte ved siden av henne. Det blir en lang helg. Lørdag går Marie og hele familien på kino. Julie ser stadig spørrende bort på henne, som om hun vet noe om det. Spørsmål til sidene 116 og 117: 1 Hvem er det som lytter ved døra? 2 Hva gjør familien til Marie på lørdag? 3 Hvordan er været denne helga?

116

Øveord: overbærende sprader solarium

E GS

R DE

R VU

Søndag ettermiddag får hun lov til å komme inn på Maries rom. De krabber opp i senga og leser blader. Plutselig sier Julie: «Jeg vet at dere skal få en ny gutt i klassen.» Marie legger fort fra seg bladet. «Ja, og hva så?» «Jeg vet han skal sitte ved siden av deg. Kjærestepar!» Marie kjenner hun rødmer. «Og du som sa at du ikke lyttet. Du, din ...» Men Julie hører visst ikke, bare spør: «Kommer han til å bli kjæresten din?» Marie prøver å ta seg sammen, smiler liksom oppgitt over det tåpelige spørsmålet. «Det er for tidlig å si, så klart,» svarer hun. «Så barnslig du er!» «Har du vært sammen med noen før?» Julie stirrer henne spent opp i ansiktet. Marie smiler hemmelighetsfullt, og ser ned på lillesøsteren. Så nikker hun svakt. Julie flytter seg nærmere. «Kyssa dere?» spør hun. Marie strekker hals og ser ut av vinduet. Ute regner det fortsatt. «Det er klart,» sier hun overbærende. «Åssen var det?» Marie nøler, og sier: «All right, vel. «Ja, men åssen?» «Det kan ikke forklares. Det må prøves.» Marie reiser seg og går ut av rommet. Hun må ha noe å drikke. Sier hun.

P EM

R LA

Mandag morgen skinner sola. De har gym i første time. Renate sprader rundt i underbuksa. Hun er tynn, men har fine muskler i legger og lår. Også er hun brunere enn de fleste. Moren har solarium i frisørsalongen sin. Håret hennes er langt og svart. Hun er den peneste i klassen. Marie trekker fort på seg joggebuksa og tar de hvite gymsokkene på føttene.

Oppgaver til sidene 116 og 117: 1 Skriv de orda som er egennavn. Skriv dem i alfabetisk rekkefølge. 2 Skriv adverbet i denne setningen: «Hun sparker vilt med beina.» 3 Skriv fem av de orda som er personlig pronomen. 4 Skriv regelen vi bruker når vi har infinitivsmerket å i denne setningen: «Hun skal begynne å grine.» 5 Skriv verbet begynne i presens perfektum.

117

Øveord: protestere utstrakt hånd

E GS

R DE

R VU

«Du trenger ikke å bli høy på pæra fordi om du skal sitte sammen med han derre nye typen,» sier Renate. Marie legger an en hard maske og stirrer stivt tilbake. «I alle dager,» svarer hun, «det er vel ikke jeg som har bedt om det!» I andre timen har de engelsk. Merkelig nok setter Anders seg på første pult uten å protestere. Pulten mellom Morten og Marie er tom. «Kommer han ikke, eller?» spør Mette høyt. «Jo da,» sier læreren. «Til tredje time.» Men i begynnelsen av tredje time er pulten fortsatt tom. Marie kjenner at hun har vondt i magen. Det har gått et kvarter av timen da det banker på døra. Alle blir helt stille. Marie svetter i håndflatene. Det er rektor og den nye gutten. Et blikk på den nye, og Marie kjenner hvordan hjertet synker i henne. «Å, nei,» hvisker hun inne i seg og fortsetter å stirre. Læreren går mot gutten med utstrakt hånd. Hun smiler. «Hallo, Mohammed,» sier hun. «Velkommen til oss.» Gutten rekker fram hånda og sier takk. På norsk. Han smiler utover klassen. De hvite tennene hans lyser. Plutselig sitter han på pulten ved siden av Marie. Anders ligger med ansiktet mot bordplata. Kroppen hans rister. Renate kniser på bakerste pult. Uroen stiger i klassen. Læreren sier at Mohammed skal få bøker etter timen. Foreløpig kan han og Marie se sammen. I storefri braker det løs. «Fytte katta, Marie,» flirer Anders. «Lukter’n hvitløk, eller?» Marie trekker dynejakka bedre rundt seg og tar Mette i armen. Mette skutter seg.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 118 og 119: 1 Det er lenge siden sommerferien. Likevel er Renate brun. Hvordan kan hun være det? 2 Hvem kommer sammen med den nye gutten? 3 Hvorfor har Mohammed byttet skole?

118

E GS

R DE

R VU R LA

P EM

«Sånn som vi hadde gledet oss,» sier hun. Marie svarer ikke. Blir bare stående og lene seg mot murveggen. En gjeng bortenfor snur seg og ser på dem. Setter i å le. Marie får ikke sove den kvelden heller. Ligger bare og stirrer opp i taket mens tankene kverner rundt i hodet hennes. Det er stille i blokka. Hun tenker på Mohammed. Det må være tøft å begynne på ny skole. Så lukker hun øynene og ser ansiktet hans for seg. Hvordan følte han seg da de lo av ham? Hun snur seg over på siden, men finner ikke ro. Det var noe med blikket hans. Det vek ikke unna. Mohammed snakker like godt norsk som noen annen. Han har bodd i Norge siden han var to år. Nå har foreldrene hans kjøpt en leilighet i blokka ved siden av den Marie bor i.

Øveord: blokka

Oppgaver til sidene 118 og 119: 1 Skriv orda som er egennavn. Skriv dem i alfabetisk rekkefølge. 2 Skriv alt du vet om disse orda: brunere, penest. 3 Skriv setninger hvor du bruker disse orda: reker/rekker, luker/lukker, skuter/skutter, braker/brakker, leger/legger.

119

Mohammed sier ikke så mye, har egentlig en hoven mine der han vandrer mellom dem i skolegården og korridorene. Ingen snakker til ham. Ikke Marie heller. Hun sitter ved siden av ham, men later som om han er luft. Likevel vet hun med hele seg at han sitter der, selv om hun ikke kjenner noen lukt.

Øveord: hoven mine buldrende

E GS

R DE

R VU

Fra vinduet sitt kan Marie se Mohammed gå sammen med moren og faren sin og de to yngre brødrene. Kanskje de skal gå og handle, eller de skal på besøk til noen. Da oppdager hun at moren hans har stor mage. Hun skal ha barn igjen. Marie synes det er rart. Hun kan da ikke være så ung lenger. Mohammed er jo tolv år. Dagen etter forteller hun det til Mette, og Mette sier det så høyt at Renate hører det. Dermed går det ikke lang tid før alle vet at moren til Mohammed skal ha barn. De flirer. Marie får mye oppmerksomhet den dagen. Det er hun som har fortalt dem nyheten, hun så det først. Hun føler at det er deilig å stå i ringen av buldrende klassekamerater, være en av dem. Samtidig kjenner hun at det stikker langt inni henne et sted.

R LA

P EM

Hun går alene hjem fra skolen. Snøen under beina hennes knaker. Plutselig har det blitt skikkelig kaldt. Så skvetter hun til. En skygge kommer opp på siden av henne. Hun snur seg brått og ser at det er Mohammed. «Hei,» sier han og ser rett fram. «Hei,» sier Maria svakt og ser rett fram, hun også. Kommer han til å nevne det med moren? Hun blir rød i ansiktet og biter tennene sammen. Da fortsetter Mohammed i en helt vanlig tone: «Vi bor like ved hverandre.» Marie snur seg og ser på ham. «Ja. Det gjør vi.» «Nå er det ikke lenge til jul,» sier Mohammed. «Nei,» sier Marie. «Det er det ikke.» Spørsmål til sidene 120 og 121: 1 Hvor mange søsken har Mohammed? 2 Hvem er Marie sammen med i akebakken? 3 Hvorfor vil ikke Marie være kjæreste med Morten?

120

Øveord: blokkbebyggelsen

R VU

De nærmer seg blokkbebyggelsen, og idet de skal gå hver sin vei, sklir Marie og blir sittende på baken midt på fortauet. «Au!» farer det ut av henne. Mohammed bøyer seg fort ned og drar henne opp. Et øyeblikk er ansiktet hans veldig nært, og Marie ser inn i et par brune, smilende øyne. Hun begynner å le. Mohammed ler også. Da han går mot blokka der han bor, blir Marie stående og se etter ham.

E GS

R DE

Den kvelden skriver hun i dagboken sin: Det er noe med Mohammed. Noe godt, liksom, og noe litt spennende. Men det kan jeg ikke fortelle Mette.

P EM

KS R LA

I dagene som kommer, fortsetter det å snø. Snart har brøytebilen laget store fonner langs alle veier. De lager en akebakke på baksiden av blokka der Marie bor. Renate, Anders og Morten kommer bort og sklir sammen med Mette og Marie om ettermiddagene. Morten vil gjerne være sammen med Marie. Han har spurt om «sjans», men Marie sier nei. Hun liker ham ikke så godt.

Oppgaver til sidene 120 og 121: 1 Skriv seks «vinterord», ord som vi bruker bare om årstida vinter. 2 Skriv seks av de orda som er personlig pronomen. 3 Skriv disse substantivene i entall bestemt form: brødre, tennene. 4 Skriv setninger med disse orda: jul/hjul, låve/love, henne/hende.

121

Øveord: krampaktig iler

R VU

På skolen forbereder de julen. De lager løpere med nisser på og engler av keramikk. Anders lager en engel med stor mage. Peker flirende bakover på Mohammed. Mohammed vrir blikket ned i pulten, former videre på engelen sin. Marie kjenner noe som stikker i hjertet, men hun forsøker ikke å kjenne det. Den femte desember skal det være skolediskotek. Det er bare for sjette og sjuende. De andre er for små. Marie gleder seg, men gruer seg også litt. Hva vil hende der? Vil hun få danse med noen?

E GS

R DE

Marie vet ikke hva hun skal ha på seg. Hun vil ikke pynte seg for mye heller. Det er det verste en kan gjøre. Til slutt bestemmer hun seg for den nye dongeribuksa og gul bluse. Diskoteket begynner klokka halv sju. Allerede kvart over seks er det fullt i korridorene. Snart begynner musikken. Ute snør det svære filler. Det er mørkt. Inne er det varmt og fuktig av alle de spente kroppene. På skolekjøkkenet selger de brus og pølser. Mette kjøper cola til dem. Ingen har begynt å danse ennå. Men så våger noen jenter fra sjette klasse seg utpå, og dermed kommer det flere. Marie og Mette ser på. De står ved den ene langveggen i gymsalen og holder krampaktig på colaflaskene. Anders danser med Renate. Hun vrikker den tynne kroppen sin taktfast etter musikken. Det lange, mørke håret svinger hit og dit. Så skal Marie ut på kjøkkenet med tomflaskene. I korridoren møter hun Mohammed. Han har lyseblå skjorte og dongeribukse. Da de passerer hverandre, smiler han til henne. Det iler gjennom kroppen hennes. Hun fortsetter forvirret ut på kjøkkenet. Etterpå går hun på jentetoalettet og fikser seg opp. Det er så fullt der. Alle skal gre seg og ta på mer øyensverte. Marie ordner håret. Så går hun tilbake til Mette.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 122 og 123: 1 Hvorfor er det diskotek bare for elever på sjette og sjuende trinn? 2 Hva får elevene kjøpt på skolekjøkkenet? 3 Hvem danser med Mette?

122

E GS

R DE

R VU

Men Mette står ikke borte ved veggen lenger. Er hun blitt sur fordi Marie har vært så lenge borte? Men hun brukte da ikke så lang tid? Da er det noen som griper henne i armen. Hun snur seg fort. Det er Morten som står der. «Skal vi danse?» Marie nikker fort. Det er en rolig låt. Morten legger armene rundt henne, klemmer henne så hardt inntil seg at hun nesten ikke får puste. «Kan vi ikke være sammen, ’a?» hvisker han inn mot øret hennes. Marie trekker seg litt unna. Kjenner hun blir stiv i kroppen. «Du,» sier hun plutselig. «Jeg glemte noe.» Hun småløper mot døra. På veien ser hun at Mette danser med en type fra sjuende. Godt, så er hun ikke sur i hvert fall.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 122 og 123: 1 Skriv de orda som er adverb i denne setningen: «Det lange håret svinger hit og dit.» 2 Skriv alle klokkeslettene med siffer (tallord). Eksempel: klokka seks er kl. 18.00. 3 Skriv fem av de orda som er adjektiv. Gradbøy de fem adjektivene du fant. Bruk skjemaet for gradbøying av adjektiv. 4 Skriv fire av de orda som er personlig pronomen.

123

Øveord: ultralyd virvar

R DE

R VU

Utenfor gymsalen møter hun Mohammed igjen. Han vil kjøpe en brus til henne, og hun sier takk. Så setter de seg i trappa opp til andre etasje. «Gleder du deg til jul?» spør Mohammed. Marie nikker. «Gjør du?» «Ja!» Nå smiler Mohammed et bredt smil. «Da blir lillesøsteren min født.» Maria tenker fort: Han gleder seg virkelig. «Hvordan vet du at det blir ei jente?» spør hun. «Ultralyd,» svarer Mohammed

E GS

Det blir pause før han legger til: «Det er koselig med jenter.» Marie rødmer og tar en stor slurk av brusen. Så begynner de å snakke om matte og norsk, og om læreren, og blokkene der de bor. Snart snakker de om alt mulig, og tiden går fryktelig fort. Da står Mette der. «Skal du ikke danse?» spør hun. Marie reiser seg og børster av seg bak. «Jo da.» Mohammed reiser seg også. «Med meg, eller?» spør han. Marie nikker. Mette dulter henne i siden og kniser. Det er halvmørkt i gymsalen, og temmelig varmt. Noen har satt opp et vindu, under en gatelykt fyker snøen fram og tilbake i vinden. Mohammed legger armen rundt henne, og Marie svetter mens hun prøver å danse i takt med musikken. Hun kjenner at hun blir litt slapp og skjelven. Et øyeblikk lukker hun øynene. Tre danser får de tid til, så er det slutt. Klokka er ni. Så fort det har gått. Det er et eneste virvar ute i korridorene. Alle skal finne yttertøyet sitt samtidig. Mette tar henne i armen. «Jeg så at du danset med Mohammed,» sier hun. Marie nikker «Hva så?» «Nei da,» sier Mette fort. «Ingen ting, vel.»

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 124 og 125: 1 Hvordan vet Mohammed at han skal få en lillesøster? 2 Hvordan er lyset i gymsalen denne kvelden? 3 Hvorfor blir det så trangt og bråkete i gymsalen denne kvelden?

124

R DE

R VU E GS

Ute i mørket slår kulda mot de varme ansiktene. Plutselig er han der på siden av henne, Mohammed. «Vi skal jo samme vei,» sier han. «Skal vi ta følge?» Marie kjenner bølger av glede slå gjennom seg. «Ja,» sier hun fort. «Ha det, da!» roper Mette etter dem. «Ha det,» sier Marie. De går bortover mot blokkene. Det er helt stille i gatene. «Gjør det noe om jeg holder deg i hånden?» spør Mohammed. «Nei da.» «Skal vi ta av oss vottene?» Marie tar av seg den venstre votten. Mohammed den høyre. Han er varm å holde i. Marie ønsker de hadde lengre vei. Altfor fort står de utenfor døren hennes. Da sier Mohammed:

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 124 og 125: 1 Skriv fem av de verbene som står i presens. 2 Skriv de fem verbene du fant som svar på oppgaven ovenfor, i presens perfektum. 3 Skriv en forklaring på hvordan det er når det er virvar i korridorene. 4 Skriv navnet på tre ting som kan være yttertøy. 5 Skriv to setninger hvor du bruker disse verbene: ligger og legger.

125

R DE

R VU

«Skal vi ta følge til skolen i morgen også?» Marie nikker og ser opp på ham. «Kommer du innom meg, da?» Hun nikker igjen. Akkurat da hun skal til å gå gjennom døra, bøyer han seg mot henne og kysser henne fort på munnen. Hjertet til Marie sier dunk-dunk-dunk under dynejakka. Så er han forsvunnet rundt hjørnet, og Marie løper opp trappene til tredje. Moren og faren spør om det har vært morsomt. «Sånn passe,» sier Marie. Som om ingen ting var hendt. Etterpå sitter hun ved skrivebordet sitt og skriver i dagboken med rød tusj:

E GS

Jeg tror jeg elsker Mohammed. I alle fall virker det som om han elsker meg. Jeg tror vi er sammen. Det er nesten helt sikkert. Det er så sikkert som bare det. Hun tenker seg om et øyeblikk, og fortsetter: Nå kan Julie spørre hvordan det er å bli kyssa!!

R LA

P EM

Til slutt tegner hun et hjerte under. Et stort, rødt hjerte med svarte bokstaver inni. Hun lukker igjen boken og låser den. Nøkkelen har hun i et kjede rundt halsen. Ute snør det fortsatt. Store, hvite snøfiller danser mot vindusrutene.

Spørsmål til side 126: 1 Hva slags jakke hadde Marie på seg? 2 Hvilken etasje bor Marie i? 3 Hvilken farge har tusjen Marie skriver i dagboken med?

126

Norge for hundre år siden

E GS

R DE

R VU

Den historien du skal lese nå, handler om en svært spesiell dame som levde for rundt hundre år siden. Det var stor forskjell på folk i Norge den gangen. Mange var svært fattige. Det var ingen hjelp å få om en ble syk, manglet mat eller ble arbeidsløs. Foreldreløse barn ble plassert på gårdene rundt omkring i bygda, hos folk som trengte arbeidsfolk. Selv små barn måtte arbeide for maten. Ungene ble behandlet omtrent som voksne og hadde det sjelden godt. Marte Svennerud, som denne historien handler om, eide både en stor gård og et landhandleri. På butikken, som var den eneste i mils omkrets, fikk en kjøpt alt en trengte. Marte Svennerud var den rikeste damen i bygda. Alle hadde stor respekt for henne. Hun var en streng og rettferdig dame. Det var aldri nei i hennes munn når noen ba om hjelp. Bilen hadde ennå ikke gjort sitt inntog til Norge. Om sommeren kjørte folk hest og vogn, om vinteren når snøen hadde lagt seg, brukte de hest og slede. Veiene var smale og trange. Det var sjelden plass til mer enn én hest i bredden. Var det mange hester i følge, kjørte alltid de rikeste og mektigste først.

R LA

P EM

KS 127

Itte no’ knussel av Barbara Ring

«Je bitaler itte no knussel!» Marte Svenneru.»

E GS

R DE

R VU

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale, inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. «Itte no’ knussel,» sa Marte Svennerud. Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med sju uforsørgede i rene armoden. Presten sendte liste rundt for å få penger til begravelsen og til å betale husleien. Lista kom selvsagt først til Marte Svennerud. Den oppmerksomheten skyldte bygda henne. Men videre kom den aldri. Den gikk tilbake til presten med påskriften:

Øveord: barnløs landhandlersken tøyler knussel uforsørgede armoden sluffa kondolansevisitt enke

R LA

P EM

Hvor mye Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud. «Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud,» sa presten – han satte et komma etter «bitaler». Så lot Marte Svennerud spenne for, anbrakte sin mektige person på baksetet, og fylte hele sluffa med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun på kondolansevisitt til lærer Hansens enke. Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan jomfru Maria så ut, ville alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud. Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappa –- falt ned og slo seg så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.

128

Presten hentet alle sju til prestegården og kalte i hui og hast sammen et møte av de beste menn i bygda – til dem regnet man først og fremst Marte Svennerud – for å høre om noen var villig til å ta seg av et av lærer Hansens barn. Møtet hadde ikke vart lenge før alle sju var anbrakt. Bygda hadde stort hjertelag.

E GS

R DE

R VU

Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav. «Det er best de får noe annet å tenke på, krypet – og gnav er et uskyldig spill,» sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne i prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugget med gløgge øyne og minst mulig nese: «Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss.» Spillet begynte. De var så spente som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme like lukt i paradis. Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte å gråte. «Mei åsså vil til Matte Fenneru!» Men gråten stanset brått. Det gikk i døra til kontoret. Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små, lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til – rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils. «Namnet ditt?» spurte hun. «Nils Ezekiel Hansen,» svarte gutten. Ildrød av forventning. «Å gammal?»

Øveord: hui og hast anbrakt hjertelag gnav husholderske paradis forventning

R LA

P EM

129

Øveord: støtt «åforslag» betenkt myndig

E GS

R DE

R VU

«Jeg fyller ti år den attende januar,» kom det kjapt. «Vil du følgje med til Svennerud og komme på butikken?» «Ja takk,» brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel, som satt og svelget og svelget. «Takk – men,» sa Nils. «Nå? Har du kanskje itte løst?» Marte Svennerud hørtes støtt. «Jo – men –» Nils skottet på ny bort på Mikkel. «Nå! Å er’e med deg?» spurte Marte Svennerud litt kvast. «Jeg vil nok gjerne – men – det var Mikkel som vant deg,» sa Nils fort. «Åforslag?» spurte Marte Svennerud uforstående. «Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud. Og Mikkel vant.» Marte Svennerud dro på smilet. «Så du spelte bort meg, du da, Nils?» «Ja, jeg gjorde nok det.» Nils så mer og mer ulykkelig ut. «Stakkar’n,» sa Marte Svennerud. «Åkken vainn du da?» Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble blodrød, vred seg hit og dit og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen. «Var det berre han Mikkel som vainn da?» spurte Marte Svennerud. «Ja. For vi spilte ikke om andre enn deg,» hvisket Nils. «Så. Åffer spelte de itte om andre?» Marte Svenneruds lyseblå øyne tittet nysgjerrig ut av det runde, lyserøde ansiktet. «For vi vil helst være hos deg alle sammen,» svarte Nils. «Jasså,» sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. «Jasså,» sa hun en gang til – knep munnen sammen, reiste seg brått – og gikk uten å si mer.

R LA

P EM

Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause, i angst for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem. Men Marte Svennerud gikk inn i kontoret og satte seg ved siden av presten. «Je tar alle sju. Itte no’ knussel,» sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet.

130

Øveord: trådte kalotten

E GS

R DE

R VU

Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffa stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sine store sleder og ventet – for etter gammel skikk å la Marte Svennerud kjøre først – trådte presten ned trappa. «Nå et hurra for Marte Svennerud,» ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurraet var slutt, svingte han den en gang til. «En gang til. Itte no’ knussel,» smilte presten. Og hurra ble det ropt så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappa.

R LA

P EM

KS Oppgåver til sidene 126–131: 1 Hvor mange barn hadde lærer Hansen? 2 Hvorfor måtte presten finne nye hjem til alle barna? 3 Hvorfor var Marte Svennerud bygdas mektigste person? 4 Hva slags kortspill spilte barna. 5 Når fylte Nils ti år? 6 Skriv en forklaring på hva Marte Svennurd mente når hun sa «Itte no’ knussel».

131

Hymne til Josef

R VU

Den unge Maria vandret engang til Betlehems by forteller den gamle legende som alltid er like ny.

R DE

Det var ikke rom i herberget. Men stallen var lun og varm. Så fødte hun der sin første sønn støttet av Josefs arm.

E GS

Stjernesoler og vismenn. Hyrder og englekor. Hva tenkte den mørke Josef som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans lyste de hellige to. Hva tenkte den mørke Josef som bare var trofast og god?

Inger Hagerup

R LA

P EM

Kan hende han svøpte sin kappe litt bedre om barnet og moren. Slik vernet han ordløs menneskets drøm den hellige Josef av jorden.

132

Juletreet fra havet

Øveord: gløtthull

av Regine Normann

E GS

R DE

R VU

Forfatteren som har skrevet denne fortellingen, het Regine Normann. Hun levde fra 1867 til 1939. Hun var lærer og forfatter. Hun vokste opp i Vesterålen, og de fleste fortellingene hennes foregår her. Regine Normann har samlet en mengde eventyr fra Nord-Norge, akkurat som Asbjørnsen og Moe samlet eventyr fra Sør-Norge. Når du har lest denne fortellingen, har du sett at hun har mange ord som vi ikke bruker lenger, og at noen ord er skrevet annerledes enn vi skriver dem i dag. Det er fordi språket vårt forandrer seg hele tiden. For at du skal kunne lese historien, har vi måttet forandre mange ord, forandre rettskrivingen slik at du skal kjenne igjen orda.

R LA

«Gi meg litt å drikke, Magnhild,» sa faren, han lå nedfor av **spanskesyken og kunne ikke være til noen slags nytte, verken plugge grenene fast i stammen når mor nå kom med brisken, eller hjelpe til med alt det andre som nødvendigvis skulle være unnagjort til helgen ringtes inn i morgen kveld.

P EM

Det lå en syvårs jentunge på kne ved vinduet og stirret gjennom et gløtthull hun hadde smeltet tvers gjennom vindusrutenes isblomster. Det var moren hun speidet etter; hun hadde gått for å finne *brisk til å lage juletre av. Men det snedde og snedde, og usikkert var det om hun fant noe.

* brisk = einerkvister. ** spanskesyken = en influensalignende sykdom som svært få overlevde.

133

R VU

Jenta hentet suppeskålen i ovnsporten og bar den bort til ham. Han tok den med begge hendene, drakk begjærlig og la seg igjen som om han sov. Hun skyndte seg tilbake til gløtthullet. Holdt det nå ikke snart opp med å snø, fant mor aldri i verden en eneste *briskeklunge, og så ble det ikke noe juletre i år, og hun som hadde gledet seg slik!

Øveord: ovnsporten begjærlig varlig * klunge= kvist

E GS

R DE

Stilt gled hun ned av stolen og listet seg varlig, for ikke å vekke faren, bort til kommoden, så dro hun frem den nederste skuffen, tok opp en stor pappeske med julepynt og åpnet lokket. Der lå det alt sammen vel forvart: glasskuler, stjerner, glitter og flagg, og alle de pene papirkurvene hun og mor hadde moret seg med å lage den gang far var borte, og det var bare de to alene hjemme. Han skulle ikke vite om det før han så det på treet. Forsiktig bredde hun stasen ut over bordplaten og så den over en gang til: det kunne være ett og annet som ikke var i stand.

R LA

P EM

134

Øveord: skottet bort på skaket bitterlig

E GS

R DE

R VU

Mor kom inn. Hun var rød og het og stivfrossen rundt skjørtekanten. «Sover han?» hvisket hun og skottet bort på den syke. Magnhild slapp stasen. «Ja, han sover,» sa hun; «men fant du brisk?» «Nei, det var aldeles nedsnedd på alle stedene jeg vet om. Jeg var innom på Nordset og spurte om de hadde et par klunger å avse, men de hadde stolt på trygt vær liksom vi, så de hadde ikke noe å lage tre av de heller.» Magnhild tasset tilbake til bordet og ga seg til å sanke stasen sammen og legge den tilbake i esken. Hun klemte munnen tett sammen og stred for ikke å gråte, så lei var hun. Jul uten juletre, det ble liksom ikke jul det. Utpå kvelden røk det opp til et forferdelig uvær, så hele huset skaket og skalv. Magnhild måtte bli med mor ut og se at båten var forsvarlig bundet, og hver dør lukket og stengt med lås og slå. Det siste de gjorde, var å slå igjen lukene for vinduene på den siden av huset hvor været sto på. Far ba dem ikke være redde, og de kledde av seg og la seg; men lampen hang og lyste. Klokken viste bortimot to da Magnhild våknet av et forferdelig vindstøt som skaket huset så veggene knaket. Redd satte hun seg opp i sengen; men foreldrene sov, og hun ville ikke vekke dem. Aller minst far, stakkar, som var syk av *spansken. Men ikke torde hun legge seg til å sove heller, og så ble hun liggende og stirre på lampen som hang og gynget. Og så var det hun foldet hendene og sa til Gud at hun var redd for at vinden skulle blåse huset over ende, og at hun hadde vært så bitterlig bedrøvet fordi mor ikke hadde funnet noen brisk. Men kunne ikke Gud lage det så de fant, om ikke mer enn et par klunger til et ørlite tre? Det kom ro over henne mens hun ba, og sikker på at Gud ville ta vare på dem, sovnet hun. Da hun våknet, satt far i sengen med kaffebrettet foran seg. Han var nesten frisk, forsikret han, og han kunne gjerne stå opp og hjelpe til. Men mor sa nei. Hun hadde Magnhild og trengte ikke hjelpen hans.

R LA

P EM

*spansken = spanskesyken

135

Øveord: fjæren dragsuget båer flofritt balte

E GS

R DE

R VU

Da det lysnet av dag, sprang Magnhild ned til fjæren for å se etter båten. Den verste stormen hadde gitt seg; men havet gikk hvitt, og skumsprøyten sto høyt om steinene i fjæren. Hun stanset innved båtsiden og stirret på noe stort, bustet og mørkt som fulgte dragsuget. Der ble det møtt av brytende båer og slengt høyt opp i fjæren. Var det ikke et grantre? Slik de hadde hatt på ungdomsforeningen i fjor! Hun styrtet nedover den våte fjæren, fikk tak i en av grenene og halte og slet alt det hun orket for å få treet flofritt. Mor ropte ned til henne og spurte hva hun balte med. Og tvers igjennom stormen skrek hun tilbake: «Skynd deg, mor, og kom hit og se! Vårherre har latt havet komme med juletre til meg.»

R LA

P EM

KS Oppgave til sidene 133–136:

Finn tre ord i teksten som har en annen skrivemåte enn den du ville bruke i dag.

136

Julekveldsvise

R VU

Nå har vi vaska golvet, og vi har børi ved, og vi har sett opp fuggelband, og vi har pynte tre. Nå sett vi øss og hvile og puste på ei stund, imens je rugge vogga, så bror din får en blund.

R DE

Dra krakken bortått glaset, så sett vi øss og ser, og prøve finne leia der julestjerna er, den blankeste ta alle, hu er så klar og stor – du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.

E GS

Hu er så snill den stjerna, hu blonke’, kan du sjå? – og nå skal je fortælja, og du ska høre på. Den fyrste gong hu skinte så laga hu ei bru imilla seg og himmel’n og ei krubbe og ei ku.

I krubba låg en liten gutt så fresk og rein og go, og mor hass dreiv og stelte’n, og far hass sto og lo’, og gjetergutta der omkring dom kute tel og frå og bar med seg små lamonger som gutten skulle få.

Ja, det var fyrste gongen som julestjerna brann, men sea har a brønni i alle verdens land, og såmmå å som hende, er stjerna like stor – du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.

Alf Prøysen

R LA

P EM

Og tel og med tre vise menn – dom rei i flere da’r, og ingen visste vegen og itte ’hen det bar, men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå så ingen ta dom gikk bort seg, og alle tre fekk sjå.

Fra: Jul med Prøysen, Fortellinger og viser for store og små. Tiden forlag

137

Gutten som sov med snø i sin seng

Øveord: utdrag salutt

av Henning Mankell

R VU

E GS

R DE

Boka du skal lese et utdrag fra, heter «Gutten som sov med snø i sin seng» og er skrevet av den svenske forfatteren Henning Mankell. Boka handler om tretten år gamle Joel Gustafson. Han bor i en liten by langt nord i Sverige sammen med faren sin. Faren heter Samuel og er tømmerhogger. Moren, Jenny, er det ingen som vet hvor er. Helt plutselig, uten å gi beskjed til noen, tok hun veska si og forsvant. Samuel og Joel passer på hverandre og deler på husarbeid og innkjøp. Begge to lengter vekk fra den lille byen. Samuel har vært sjømann for lenge siden. Han forteller ofte om alle de spennende byene han har besøkt. Selv om de ofte snakker om å reise langt vekk, blir det aldri noe av. Men drømme om alle de fantastiske stedene de kan reise til, gjør de ofte.

R LA

P EM

Joel lot rullegardinen fare opp med et smell. Det var som om han avfyrte salutt for den nye dagen. Han stirret forbauset ut gjennom vinduet. Bakken var helt hvit. Enda en gang var han blitt lurt. Vinteren kom alltid smygende når man minst ante det. Joel hadde allerede sist høst bestemt seg for at det aldri skulle skje igjen. Før han la seg for å sove om kvelden, skulle han ha bestemt seg for om det skulle begynne å snø i løpet av natten eller ikke. Problemet var at det ikke gikk an å høre når det snødde. Sånn som med regn. Det trommet på blikktaket over

Spørsmål til sidene 138 og 139: 1 Hvor gammel var Joel? 2 Hvilket yrke hadde Samuel Gustafson? 3 Hvilken måned ville snøen forsvinne?

138

R DE

R VU E GS

sykkelskuret nede i gården. Det gikk heller ikke an å høre det når sola skinte. Men da forandret lyset seg. Og vinden var den enkleste av alt. Av og til, når den var skikkelig hard, rev og slet den i veggene, slik at det kjentes som om huset holdt på å lette. Men snøen, den kom smygende. Snøen lignet en indianer som beveget seg lydløst, og kom når man minst ventet det. Joel fortsatte å se ut gjennom vinduet. Nå var vinteren her. Det gikk det ikke an å komme bort fra. Og igjen var han blitt lurt. Ville den bli lang og hard? Den snøen som var kommet nå, ville bli liggende lengst. Fordi den lå nederst. Den første snøen som kom, var den siste som smeltet vekk. Og da ville det allerede være i slutten av april eller begynnelsen av mai. Joel tenkte at da ville han ha fylt fjorten år. Han ville ha vokst ytterligere noen centimeter. Og mye som han ennå ikke visste noe om, ville ha skjedd. Snøen var kommet.

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 138 og 139: 1 Skriv skjemaet for bøying av verb. Skriv disse verbene og bøy dem i alle former: skje, gå, skinne, begynne. 2 Skriv tre av de orda som er preposisjon. 3 Skriv de to grunntallene som står i teksten. 4 Skriv to av de substantivene som har flertallsform.

139

Øveord: avgi løfter skammel modell

R DE

R VU

Da var det nyttårsaften. Selv om det bare var november. For Joel var det slik. Det hadde han bestemt. Nyttårsaften kom med den første snøen. Hans helt egne nyttårsaften. Den morgenen da bakken var helt hvit, var det tid for å avgi sine nyttårsløfter. Hvis han hadde noen. Og det hadde han. Mange. Det var kaldt på gulvet. Joel hentet puta fra senga og la den under føttene sine. Fra kjøkkenet kunne han høre pappa Samuel slamre med kaffekjelen. Samuel likte ikke at han sto på puta med føttene. Derfor måtte han være forberedt på å flytte seg hurtig fra vinduet.

E GS

Joel kastet et blikk på vekkerklokka, som sto på en skammel ved siden av senga. Hvis han skulle komme tidsnok på skolen, måtte han skynde seg. Han var som vanlig allerede forsinket. Han smatt ut på toalettet, vasket seg så fort han kunne, kledde på seg og gikk ut på kjøkkenet. Samuel holdt akkurat på å gjøre seg i stand til å gå. Pappa Samuel, sjømannen som var blitt tømmerhogger. Joel hadde ofte ønsket at det hadde vært motsatt: Tømmerhoggeren som var blitt sjømann. Da ville de ikke ha bodd her ved elva, så langt fra havet det gikk an å komme. På en hylle sto en modell av et gammelt seilfartøy som het Celestine. Hvis alt hadde vært annerledes, ville den i stedet ha hengt på veggen i en kahytte som ble vugget av havets myke bølger. Joel tenkte av og til at det var umulig å forstå seg på voksne mennesker. De visste ofte ikke sitt eget beste. De snakket alltid om at de ville gjøre alt for at deres barn skulle ha det bra. Men hvordan kunne det være mulig når voksne ikke engang kunne ta vare på seg selv? I alle år siden Jenny forsvant, hadde Joel vært nødt til å være sin egen mor. Da hadde det aldri vært noe problem med å vite sitt eget beste. Men Samuel var et håpløst tilfelle. Han sa alltid at en dag, snart, ikke riktig ennå, men snart, skulle de bryte

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 140 og 141: 1 Hvilken måned feiret Joel nyttår? 2 Hvorfor sto Joel på ei pute? 3 Hva het den gamle seilskuta de hadde en modell av i hylla?

140

Øveord: beksømstøvlene

E GS

R DE

R VU

opp og gi seg i vei. Men det skjedde aldri. Og Joel hadde begynt å gi opp håpet. Samuel var som andre voksne. Han visste ikke sitt eget beste. Og nå var han for gammel. Både til å lære selv. Og til å la Joel gjøre det. Samuel drakk opp resten av kaffen og skylte koppen ved oppvaskbenken. Nå kommer han til å si at jeg må skynde meg, tenkte Joel. «Skynd deg nå, så du ikke kommer for sent til skolen,» sa Samuel. Joel sto på knærne med hodet inne i et skap, der det fantes alt fra sko til gamle aviser. Han lette etter beksømstøvlene sine. Han visste at nå ville Samuel spørre om han hadde hørt hva han hadde sagt.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 140 og 141: 1 Skriv en forklaring på hva beksømstøvler er. 2 Skriv ett av de orda som er eiendomsord (bestemmerord). 3 Skriv tre av de orda som er personlig pronomen. 4 Skriv setninger med disse orda: reker/rekker, viste/visste, eget/egget, sine/sinne.

141

Øveord: kolonialen utflukt

E GS

R DE

R VU

«Hørte du hva jeg sa?» spurte Samuel. «Ja,» svarte Joel, «men jeg kommer ikke for sent. Jeg rekker det.» Joel dro beksømstøvlene fram og satte seg ved kjøkkenbordet for å begynne å knytte dem på seg. Først ristet han dem. Det havnet muselort på gulvet. Men ingen død mus. Det hadde ligget en i den venstre støvelen året før. I mellomtiden pakket Samuel sekken sin. Den innholdt en matpakke, en flaske melk og termosen med kaffe. Joel kastet i smug et blikk bort på ham. Faren hans holdt på å bli gammel, selv om han ikke var mer enn førtiett år. Men ryggen hans var blitt skjev. Ansiktet var blitt magrere. Dessuten barberte han seg stadig sjeldnere og mer slurvete enn før. Joel likte det ikke. Det var som om en kaldt vind trakk rett igjennom ham. Han ville ikke ha en far med skjev rygg og slurvete barberte kinn. Men han tenkte også på et av de nyttårsløftene han skulle avgi når det ble kveld. Hans egen hemmelige nyttårskveld, som ingen andre enn han selv visste om.

R LA

P EM

Joels støvler var blitt for små. Støvler var dyre. Han måtte vente på det rette tidspunkt før han kunne be Samuel om penger til nye. Han kom seg på skolen, kjøpte blodpudding til middag på kolonialen. Der fikk han seg en hyggelig overraskelse. Det var kommet en ny ekspeditrise. Hun var ingen ordentlig dame. Hun var yngre enn en dame. Joel hadde aldri sett henne før. Det førte til at han et øyeblikk ble sjenert. Han syntes det var en vakker jente som han kom til å tenke mye på i tiden framover. Resten av ettermiddagen brukte Joel til å planlegge kveldens utflukt. Spørsmål til sidene 142 og 143: 1 Hva hadde Samuel i sekken sin? 2 Hva kjøpte Joel til middag ? 3 Når skulle Joel gå ut og gjennomføre nyttårsløftene sine?

142

R DE

R VU E GS

Han hadde mye som måtte forberedes. Å avgi løftene sine i anledning det nye året var ikke hva som helst. Det skulle skje akkurat ved midnatt. Fordi han skulle være lenge oppe, la han seg oppå dyna og dro et teppe over seg. Det beste hadde vært om han kunne sove noen timer. For sikkerhets skyld satte han vekkerklokka på ringing elleve og la den under teppet. Snart hadde han sovnet. Da klokka begynte å ringe under teppet, tok det en lang stund før Joel klarte å våkne. Alt var stille, bare snorking fra Samuel trengte seg inn i rommet. Joel satte seg opp. Fremdeles var han ikke riktig våken. Han var nødt til å hjelpe til med armene for å komme opp i stående. Der holdt han på å sovne på nytt. Akkurat idet øynene falt sammen, rykket han til som om han hadde brent seg. Han gikk

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 142 og 143: 1 Skriv den kommaregelen som er brukt i denne setningen: «Fordi han skulle være lenge oppe, la han seg oppå dyna.» 2 Skriv hvilken ordklasse disse orda hører til: før, så, snart, hvis. 3 Skriv fire av de verbene som står i preteritum. 4 Skriv fire av de orda som er sammensatte ord.

143

Øveord: timeglasset forhastet

E GS

R DE

R VU

bort til vinduet, åpnet det på gløtt og skrapte opp litt snø fra karmen utenfor. Så trakk han pusten dypt inn og gned seg i ansiktet. Nå var han våken for alvor. Han skuet ut i natten. Himmelen var blitt helt klar mens han hadde sovet. Stjernene gnistret. Han dro vinduet forsiktig igjen, kledde seg og listet seg ut i kjøkkenet med ryggsekken i hendene. Han fikk på seg gummistøvlene og gled lysløst ut gjennom døra. Samuel sov. Snorkingen kom og gikk i bølger. Joel unngikk de trappetrinnene som knirket, det fjerde, femte og tolvte. Så åpnet han ytterdøra. Natten var kald. Han gikk ut i gården og så opp mot stjernehimmelen. Det var virkelig en riktig nyttårsaften. Så forsvant han gjennom porten, på vei mot det stedet han hadde valgt ut på forhånd. På kirkegården skulle han gi seg selv sine løfter. Før han gikk til kirkegården, hadde Joel likevel en annen viktig ting som han måtte utrette. Et løfte han hadde gitt seg selv året før, men som det aldri var blitt noe av. Nå hadde han en siste time på seg. Nyttårsløfter var noe man ikke spøkte med. Han tenkte at nyttårsløfter som man aldri oppfylte, kanskje ble forvandlet til nyttårsfare. Ved midnatt gikk tiden ut. Da hadde sanden rent ferdig. Akkurat som i det timeglasset Samuel for lenge siden hadde kjøpt i en fremmed havn et eller annet sted, i en dunkel butikk der det luktet krydder. Han hadde gått og skjøvet gjennomføringen av dette løftet foran seg et helt år. Det var noe han ikke likte ved seg selv. Han kunne love for mye. Dette løftet var imidlertid slik at han angret på det. Det hadde vært forhastet.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 144 og 145: 1 Hva slags støvler tok Joel på seg da han gikk ut? 2 Hvor var klokka som viste at klokka var kvart over elleve? 3 Hvor hang brannslangene?

144

Øveord: fortapt sjel fargehandelen

E GS

R DE

R VU

Men han tenkte at nyttårsløfter ikke kunne brytes. Man hadde ett år på seg. Ikke mer. Og nå var det bare en time igjen. Han skyndte seg på lydløse føtter gjennom den stille bygda. Ikke en bil, ikke en lyd. Alt var annerledes om natten. Skygger og gatelykter. Den hvite snøen. Og Joel skyndte seg som en fortapt sjel langs gatene. Nå var han borte ved Grand Hotell. Der svingte han mot venstre og så mot høyre igjen. Klokka i kirketårnet lyste. Kvart over elleve. Han tok snarveien over den store gården til banken og smøg seg gjennom hullet i gjerdet på baksiden av fargehandelen. Så var det bare gata bort mot brannstasjonen i rødt treverk med det høye tårnet hvor brannslangene hang. Han hadde fulgt den samme veien som han gikk hver morgen. Han hadde gått til skolen midt på natta. Da han kom inn i skolegården, syntes han plutselig at han hørte det ringte. Omkring ham var alle stemmene. Akkurat som det pleide å være i frikvarterene. Han syntes han kjente igjen sin egen stemme. Men naturligvis bare innbilte han seg at det var flere enn ham i skolegården. Han var alene. Og han hadde dårlig tid. Det verste var at han var redd for det han skulle gjøre. Hvis han ble tatt når han brøt seg inn på skolen om natten, var det best at han sank ned gjennom jorden. Da ville han ha dummet seg ut for alltid. Hvordan Samuel ville reagere, ville han ikke engang tenke på. Hvordan hadde han kunnet gi seg selv dette idiotiske nyttårsløftet? Hvordan kunne han ha vært så dum? En småunge hadde han vært. I år ville han ikke engang ha kommet på tanken. Men det gikk ikke an å forandre på det. Nyttårsløfter kunne tenke. De holdt orden på hvem som hadde lovet hva.

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 144 og 145: 1 Skriv fem av de orda som har språklyden kj på plass først. To av de orda du har funnet som svar på oppgaven ovenfor, er verb. Skriv de to verbene i infinitivsform. 2 Skriv de fire orda som har språklyden skj på plass først. To av de orda du har funnet som svar på oppgaven ovenfor, er substantiv. Skriv de to substantivene i entall ubestemt form. 3 Skriv tre av de orda som har språklyden j på plass først.

145

Øveord: kilt inn

E GS

R DE

R VU

Han sto helt stille inntil skoleveggen og lyttet. Nå gikk det faktisk an å høre en bil langt borte. Men den kom ikke nærmere. Snart var det like stille igjen. Joel hadde forberedt seg i løpet av dagen. Etter siste time hadde han blitt værende i klasserommet og forsiktig tatt opp haspene på et av vinduene. Han hadde kilt inn et sammenbrettet ark, slik at vinduet ikke skulle slå opp hvis det begynte å blåse. Nå gjaldt det bare at vaktmesteren ikke hadde oppdaget det. Hvis det var skjedd, var han virkelig ille ute. Han løp over skolegården til tilbygget som lignet på ei brakke, der klasseværelset hans var. Han trakk av seg vantene og kjente på vinduet. Han kunne bevege det. Arket lå der ennå. Ingen hadde oppdaget at haspene var tatt opp. Plutselig rykket han til og snudde seg rundt. Han syntes at han hadde hørt noe bak seg. Men det var ingenting der. Bare stillhet. Han åpnet vinduet og heiste seg opp. Han måtte bruke alle krefter han hadde, for å komme så høyt at han kunne krype inn. Det var en underlig følelse å befinne seg i klasserommet om natten. Lyset fra gatelyktene lyste over de tomme pultene med et spøkelsesaktig skinn. Lukten av våte klær hang fremdeles igjen i rommet. Han satte seg på pulten sin. Rakte opp hånda. Så gikk han opp til kateteret. Da snublet han i en gjenglemt veske. Det smalt i stillheten. Han sto stille og holdt pusten.

R LA

P EM

Men det var ingen som hørte det. Alle sov. Unntatt den fortapte sjelen som het Joel Gustafson. Så satte han seg ved frøken Nederströms kateter. Pultene sto foran ham. Han kikket på sin egen plass. «Joel Gustafson har som vanlig ikke hørt hva man har sagt til ham,» sa han med passe høy stemme. Så reiste han seg opp og gikk tilbake til pulten sin. Satte seg og reiste seg. Spørsmål til sidene 146 og 147: 1 2 3 4

Hvordan klarte Joel å komme seg inn i klasserommet? Hva slags lys var det i klasserommet? Hva var klokka da Joel var i klasserommet? Hva gjorde Joel med orgelet som læreren pleide å spille på?

146

Øveord: båndspiller blåsebelgen

E GS

R DE

R VU

«Frøken Nederström kan hoppe opp og sette seg på dotaket og aldri komme ned igjen,» svarte han. Plutselig angret han. Kanskje var det likevel noen som kunne høre. Eller en hemmelig båndspiller som sto på et eller annet sted? Dessuten holdt tiden på å renne ut. Klokka var minst kvart på tolv. Nå hadde han bare femten minutter på seg. Han gikk bort til orgelet som sto til venstre for kateteret. Han satte seg på huk inntil pedalene og lette med den ene hånda til han hadde funnet blåsebelgen. Så løsnet han den på baksiden og trykket igjen på pedalen. Det kom ikke noe luft. I morgen når frøken Nederström begynte å tråkke i gang morgensalmen, ville det ikke komme en lyd. Og hun ville aldri i livet kunne forstå det. Unntatt Joel.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 146 og 147: 1 Skriv navn med ordenstall (siffer) på klokkeslettene som er nevnt i teksten. 2 Skriv fire av de orda som er adjektiv. 3 Skriv fire av de orda som er preposisjoner. 4 Skriv setninger hvor du bruker disse orda: nepe/neppe, puter/putter, skrek/skrekk, sine/sinne.

147

Øveord: urskiven magisk kraft

E GS

R DE

R VU

Han krøp gjennom vinduet igjen. La det brettete arket på plass og skjøv igjen vinduet. Det knirket svakt. Samtidig kunne han høre kirkeklokkene. Tre slag. Kvart på tolv. Et kvarter til midnatt. Det var nære på. Men han hadde rukket det. Forrige års siste nyttårsløfte var innfridd. Nå kunne han begynne å tenke på de nye. Ryggsekken hadde han lagt inntil veggen. Nå tok han den på seg igjen, skrapte over snøen ved vinduet, slik at ikke fotsporene hans skulle synes, og skyndte seg vekk. Klokka var allerede blitt fem minutter på tolv. Nyttårsnatten var snart inne. Urskiven høyt der oppe i tårnet lyste. Joel hadde stanset inntil den svarte jernporten som førte inn til kirkegården. Han skalv og merket at det gjorde vondt i magen. Han hadde aldri tidligere vært inne på kirkegården om natten. Selv om han ofte var ute og syklet om nettene. Men nå skulle det skje. Det var også et nyttårsløfte fra i fjor: Neste gang det ble nyttårsnatt, skulle han gi seg selv sine nyttårsløfter på kirkegården. Han skulle gå inn porten og vise at han ikke døde av skrekk. Han merket at han frøs. Tenkte at han ikke forsto hvorfor han hadde lovet seg selv det som nå ventet. Men det var ingen vei tilbake. Han måtte gå inn dit mellom gravene som lyste i lyset fra månen. Med hvitløk var det mulig å holde vampyrer på avstand. Derimot fantes det ingen kjente medisiner å beskytte seg med når man foretok nattlige besøk på kirkegårder. For sikkerhets skyld hadde Joel likevel puttet en vanlig gul løk ned i ryggsekken. Selv om den ikke var til noen hjelp, så ville den vel neppe være til noen skade. Dessuten hadde han lagt nedi et par poteter. Én rå og én som var kokt. Samuel pleide å si at uten poteten ville man ikke klare å holde folk i live. Kanskje det også betydde at det fantes en magisk kraft i poteten?

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 148 og 149: 1 Hvorfor skrapte Joel snøen vekk under vinduet? 2 Hvordan kan man holde vampyrer på avstand? 3 Hvilket årstall sto det på gravsteinen til den gamle presten?

148

R DE

R VU E GS

Han så på urskiven. Fire minutter igjen til midnatt. Han kunne ikke vente lenger. Han tok tak i porten og skjøv den opp. Knirkingen skar ham i ørene. Bare nå de døde ikke våkner, tenkte han. Så ombestemte han seg. De døde våkner ikke. Er man død, så er man død. Alt annet er bare innbilning. Han gikk inn på kirkegården. Ett skritt til, så ett til. Til venstre sto en høy gravstein over en gammel prest. Død 1783. Det var så lenge siden at det omtrent ikke var mulig å forestille seg det. Men Samuel hadde kanskje rett. Det ville alltid bo mennesker her, der elva gjorde en bue før den fortsatte på den lange veien mot havet. Nye døde ville alltid bli begravd på kirkegården. Joel hadde mest lyst til å stanse rett innenfor porten, men han tvang seg videre. Nå var han omgitt av graver. Den ene kirkeveggen tårnet seg opp som et kjempemessig sovende dyr ved siden av ham.

R LA

P EM

Øveord: tårne seg opp kjempemessig

Oppgaver til sidene 148 og 149: 1 Skriv to av de verbene som har bokstaven b på plass først. Skriv de verbene du har funnet som svar på oppgaven ovenfor, i alle de formene du kan. 2 Skriv fire av de orda som er substantiv, og som har noe med kirkegården å gjøre. 3 Skriv en forklaring på ordet urskive. 4 Skriv fire av de orda som er substantiv, og som har dobbeltkonsonant i seg.

149

Øveord: herde vanten

E GS

R DE

R VU

Da kirkeklokka begynte å slå tolv, hoppet han i været. Lyden var svært sterk og ensom der i natten. Tiden var inne når det siste slaget hadde tonet ut. Joel lukket øynene hardt igjen. Og han tenkte på løftene sine: «Jeg lover dyrt og hellig at jeg skal bli hundre år gammel. For å bli det, må jeg herde meg. Det skal jeg begynne med i år. Jeg skal lære å trosse både kulde og varme.» Det var det første løftet. Han hadde tre. Han gikk videre til det andre: «I løpet av dette året skal jeg finne en løsning på Samuels store problem, som også er mitt problem: At vi aldri flytter herfra. At han aldri blir sjømann igjen. Før dette året er slutt, skal jeg for første gang ha sett havet.» Det andre løftet. Nå hadde han bare ett igjen. Det vanskeligste. Fordi han tross alt var redd for at noen skulle høre tankene hans. Eller se på ham at han tenkte dem. «Jeg skal se en naken dame. En gang dette året.» Han tenkte tanken hurtig. Det tredje nyttårsløftet. Så var det over. Nå kunne han forlate kirkegården. De døde, som ikke hørte noe, hadde likevel fått høre nyttårsløftene hans. Nå kunne han ikke bryte dem. Å stå på en kirkegård og love noe var som å sverge med en hånd på en bibel. Det hadde han lest om i bøker og sett på kino. Han snudde seg. Der var porten. Gatelyktene. Lyset. Det hadde ikke vært nødvendig å benytte den gule løken eller potetene. Nå kunne han gå hjem og sove videre. Det var da han oppdaget at han hadde mistet den ene vanten. Men han visste med en gang at

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 150–152: 1 Hva kunne Joel legge tilbake i sekken som han ikke hadde bruk for? 2 Hvordan fikk Joel øye på gravsteinen til Lars Olsson? 3 Hvor mye var klokka da Joel var tilbake i senga si? 4 Hva heter forfatteren som har skrevet denne boka, og hva heter boka på svensk?

150

Øveord: panikk

E GS

R DE

R VU

den måtte befinne seg et sted i nærheten. Det var her, like før han hadde avgitt nyttårsløftene, at han hadde tatt dem av seg. Han hadde lagt en fyrstikkeske oppi ryggsekken. Han tok av seg ryggsekken og fant fram esken. Tente en fyrstikk og så på bakken. Fyrstikken brant ut. Han tente en til. Der lå vanten. Han bøyde seg ned for å ta den. Da kom han til å kaste et blikk på en gravstein like ved. Han oppfattet at det var noe rart med det som sto skrevet på steinen innen fyrstikken sloknet. Han tente en til. «Lars Olsson. Født 1922, død 1936.» Det lå noen begravd under steinen som bare hadde levd i fjorten år. Fyrstikken sloknet. Plutselig fikk han panikk. Han grep ryggsekken og løp mot porten. Da han begynte å skyve på den, gikk den ikke opp. Hjertet slo vilt. Dessuten syntes han at noen peste et sted bak ham. Han rev i porten. Så gikk den opp. Joel løp uten å se seg rundt. Løp helt til han ikke kunne se kirken eller kirkegården. Der stanset han under gatelykten utenfor bokhandelen. Først da vendte han seg om. Men det var ingen der. Han fortsatte hjemover. Nå hadde han avgitt sine nyttårsløfter. Det var en fin ting. Men han likte ikke at han hadde oppdaget den gravsteinen. Det var den forbaskede vantens skyld. Forsvunne vanter stelte alltid til problemer. Hvorfor kunne ingen oppfinne vanter som aldri ble borte? Joel smøg seg gjennom ytterdøra og gikk forsiktig oppover trappene. Inne på kjøkkenet stanset han og lyttet. Samuel sov. Noen minutter senere hadde han krøpet ned i senga. Halv ett. Alt var tross alt gått bra. Gravsteinen til Lars Olsson ville han glemme. Han hadde et par andre vanter. Hvis han

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 150 og 151: 1 Skriv åtte av de orda som har konsonanten h på plass først. 2 Skriv de orda du har funnet som svar på oppgaven ovenfor, som er personlig pronomen. 3 Orda alltid og aldri betyr det stikk motsatte. Hva kaller vi slike ord?

151

stoppet dem, kunne han ha dem på seg. Nå hadde han gitt nyttårsløftene sine. Det nye året var begynt. Han hadde mye å gjøre. Skulle han rekke det, måtte han begynne allerede neste dag.

E GS

R DE

R VU

Hvordan det går videre med Joel og nyttårsløftene hans, kan du lese om i boka «Gutten som sov med snø i sin seng». Boka er svensk og heter opprinnelig «Pojken som sov med snö i sin säng». Jeg regner med at du er litt nysgjerrig etter å få vite hvordan det gikk da frøken Nederström skulle spille til morgensalmen på orgelet Joel hadde fikset på. Oppdaget hun hvem synderen var? Leser du videre, får du vite hvordan Joel sov ute i snøen midt på vinteren for å herde seg. Han skulle jo leve til han ble hundre år. Du får høre hvordan han planla reisen til havet, og hvordan han klarte å finne en naken dame å se på.

R LA

P EM

Forfatteren Henning Mankell har skrevet mange bøker både for voksne og ungdom. Bøkene hans er oversatt til mange språk. Mankell er svensk, men han har også bodd i Norge. Han var instruktør på teateret i Molde. Nå er Mankell bosatt i Mosambik i Afrika.

Oppgaver til side 152: 1 Skriv hva boka som dette stykket er et utdrag fra, heter på svensk. 2 Skriv hva ordet gutt heter på svensk.

152

Vogntoget mot vest av Elmer Horn

E GS

R DE

R VU

I «Tuba Luba 6 Lesebok 1» leste du stykket «De hjelpsomme avisbudene i New York». Det handlet om Vesle-Knut og Even Hagen som sammen med familien sin, mor, far, storesøster Gro og lillesøster Åse, emigrerte fra Norge til USA for 150 år siden. De dro over Atlanterhavet med seilskuta Elvira. Skuta la til kai i New York. Derfra skulle familien reise langt inn i landet, finne et område hvor de kunne bosette seg, bygge en gård og dyrke jorda. I en park nede ved havna hadde de ventet noen timer på en elvebåt som kunne frakte dem inn dit prærien begynte. De hadde ventet sammen med mange andre av passasjerene fra Elvira. Vesle-Knut og Even hadde lekt med hundevalpen Hei. Hunden hadde de smuglet med seg fra Norge. Valpen stakk av, men med hjelp fra en gjeng gutter som var avisbud, hadde de funnet hunden igjen. Etter mange forviklinger hadde alle kommet seg med elvebåten. De hadde kommet vel fram til der stiene over prærien begynte. Store-Knut Hagen hadde kjøpt et oksespann og en stor prærievogn. Sammen med to andre familier og to ungkarer begynte de den lange reisen over prærien på jakt etter et nytt hjemsted. Reisen var lang og kjedelig. Dag etter dag kjørte de over de endeløse, grønne slettene. Sola stekte, ingen trær kunne gi dem skygge. De syntes det var som å reise over et grønt hav. Det var ingenting annet å se enn høyt, grønt gress. Det var bare de yngste barna og en gammel bestemor som fikk sitte på vognene når de kjørte. De andre måtte gå. Vognene var tungt lastet med alt utstyret de kom til å trenge. Selv om oksene var store og sterke, måtte menneskene passe på at dyra ikke slet seg ut.

Øveord: elvebåt prærie oksespann endeløse

R LA

P EM

Spørsmål til side 153: 1 Hva slags transportmidler er nevnt i teksten? 2 Hvilket land har familien Hagen kommet til? 3 Hvorfor var det bare noen som fikk sitte i vognene når de kjørte over prærien?

153

Øveord: jernslegge

E GS

R DE

R VU

Det jamret og skrek under Vesle-Knut mens han lå og skumpet av sted med lukkede øyne. Han hadde vondt i hodet, vondt i hele kroppen, men aller mest i den ene armen. Det kjentes som om det sto en mann og dunket løs på den med en jernslegge. Dunk på dunk – fryktelig regelmessig i takt med hans egne hjerteslag. Han slo opp øynene. Et hvitt tak lå lavt nede over ham, og borte ved føttene skimtet han en blå halvsirkel. Vesle-Knut trakk øynene til seg og ble liggende stille. Hva var nå dette igjen? Hva var det som skrek og jamret hele tiden, og hvorfor drev noen og hamret på den varme, vonde armen? Han måtte slå øynene opp igjen for å prøve å finne ut et eller annet. Plutselig var mors ansikt like foran ham. «Gutten min,» sa hun. «Vesle-Knut!» Det var akkurat som det gråt i stemmen hennes. Han ville smile til henne, men munnen var så rar og stiv.

R LA

P EM

KS Spørsmål til sidene 154 og 155: 1 Hva hadde skjedd med Vesle-Knut? 2 Hvem hadde reddet Vesle-Knut? 3 Hvorfor hadde Vesle-Knut tatt på en slange?

154

Den fikk det ikke til. Og da han prøvde å åpne den for å spørre, var det umulig å få den til å si noe. Vesle-Knut lot seg gli tilbake i døsen, men syntes likevel at han hørte mor rope lavt. Skumpingen og knirkingen stoppet, og han hadde en følelse av at det var kommet et annet menneske inn under det hvite taket. Det var visst en mann.

Øveord: sløvhet

R VU

E GS

R DE

Nå skjelnet han enkelte ord: «... går det nok bra ... først til bevissthet ...» Vesle-Knut anstrengte seg voldsomt for å komme tilbake og få kontakt med dem som var inne hos ham. Det var akkurat som om noen skulle ha kastet et stort, grått sjal av sløvhet omkring ham. Det gjaldt bare å komme ut av det sjalet. Han åpnet øynene igjen. Ganske riktig. De to som sto der, var far og mor. Ansiktene deres kom flytende fram og stoppet rett over hodet hans. Fars ansikt smilte. Nå åpnet det munnen og snakket: «Det er fint, gutt! Jeg visste vel at du ikke ga deg for et slangebitt!» Slangebitt! Å – jo, nå husket han. Stokken han skulle tatt. Smerten i armen og den endeløse vidda med høyt gress mellom ham og vognleiren ... Han åpnet munnen, og mor bøyde seg ned for å høre om han sa noe. «Greidde jeg å komme fram?» hvisket han. «Nei, det var Hei som hentet oss og berget livet ditt,» sa mor. Et trett smil blafret opp i øynene hans. Borte mot den blå himmelbuen dukket flere ansikter opp. Det var Gro og Even, og nå skimtet han Asle og Anne i åpningen. «Er Vesle-Knut bedre? Har han våknet? Får vi hilse på ham?»

R LA

P EM

Oppgaver til sidene 154 og 155: 1 Skriv de orda som er egennavn, i alfabetisk rekkefølge. 2 Skriv fem av de orda som er verb. Lag skjemaet for bøying av verb og skriv verbene inn i skjemaet i alle de formene du har lært (infinitiv, presens, preteritum, presens perfektum, preteritum perfektum). 3 Skriv fire av de orda som er preposisjon.

155

Øveord: resolutt myndig jubelskrik pottaske

E GS

R DE

R VU

Men mor, som hadde tørket øynene sine, puttet lommetørkleet resolutt ned i lomma igjen og ble myndig: «Nei, ut med dere alle sammen. Han må ha ro. Men takk og pris, jeg tror han klarer seg!» Vesle-Knut hørte et jubelskrik utenfor vogna. Vesle-Knut hadde ligget lenge og øvd seg på å få til en hel, sammenhengende setning. Han mistet tråden og måtte begynne forfra mange ganger, men endelig greide han det. Langsomt og tydelig sa han: «Det blir vel seint. Skal vi kjøre snart?» Da lo far for første gang: «Kjøre, sa du! Gutten min! Vi har kjørt i to dager siden du ble syk. Det var likevel ingen hjelp å få langt ute på prærien. Men nå tenker jeg vi stanser her for i kveld.» Han måtte bøye seg og stryke Vesle-Knut over kinnet. Det hadde han ikke gjort siden gutten var ganske liten. Det var ennå tidlig ettermiddag. Over den vide vidda hvelvet himmelen seg tindrende blå. Præriestråene vugget sakte i brisen. Innimellom yrte det av ufattelige mengder av blomster i alle farger og størrelser. Et vann glitret mellom lave koller et stykke borte, og en liten bekk kom sildrende. Vesle-Knut følte seg mye kjekkere enn han hadde gjort da han først slo opp øynene. Det dunket og banket fremdeles i armen, men da mor kom med kaffe og støttet ham forsiktig opp, greide han å svelge en slurk. Da Jonatan (en av de unge guttene som de hadde reist sammen med på Elvira. Han var blitt veldig forelsket i Gro) like etter dukket opp for å stelle med såret, noe han hadde gjort alle disse dagene, måtte VesleKnut likevel snu vekk hodet. Han kjente kvalmen stige opp fra magen og presse mot halsen. Jonatan pratet og forklarte hva de hadde gjort med ham. Alt hadde de prøvd – fra pottaske og glødende jern til ormegress og brennevin. Hva som hadde hjulpet av alt dette, var ikke godt å si.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 156 og 157: 1 Når på døgnet våknet Vesle-Knut? 2 Hva ga mor Vesle-Knut å drikke? 3 Hva slags dyr levde på prærien?

156

Øveord: bison nybyggerne saklig dalsøkk

R VU

På prærien var det aldri vanskelig å skaffe mat. Det vrimlet av fugler i alle størrelser, villkaniner, hjort og bison. Halvor, en av ungkarene som reiste sammen med familien Hagen, fant ut at han ville skaffe en stor, fet and til kveldsmat. Andekjøtt ville gjøre Vesle-Knut godt. Han tok med seg Even og Asle. Asle var like gammel som Vesle-Knut, Even var to år yngre. Han var den eneste av nybyggerne som kunne litt engelsk. Det hadde han lært seg på reisen over Atlanteren.

E GS

R DE

Halvor og guttene la i vei bortover sletta. Halvor tok fram klokka, stilte seg opp og myste saklig mot sola. De brukte sola som kompass. De hadde sett en stor villandflokk fra leiren. Villendene holdt til nede i et dalsøkk hvor sivet sto forholdsvis høyt rundt et lite vann. Halvor ville ikke sikte på den første og beste anda han så. Han hadde lite krutt og kunne ikke sløse med det. Han ville ikke skyte før han var helt sikker på å treffe. Endelig oppdaget de en svær flokk som gikk rolig rundt og beitet på det saftige gresset.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 156 og 157: 1 Skriv fem av de orda som er personlig pronomen. 2 Skriv hvilken tid av verbet dette er: «har kjørt». 3 Lag skjemaet for bøying av verb og skriv verbet «har kjørt» inn i skjemaet i alle de formene du har lært. 4 Skriv hva disse orda er like i: hjelpe, gjorde, gjort, jorde, hjort. 5 Skriv en eller to setninger hvor du bruker alle orda i oppgaven ovenfor.

157

Øveord: skalpere skalpen illustrerende bevegelse

E GS

R DE

R VU

«Bli stående! Jeg lister meg nærmere,» hvisket Halvor. Even og Asle ble stående og se etter ham. Han listet seg framover uten en lyd, og så rolig at de nesten ikke kunne se at han flyttet seg. «Det er akkurat slik indianerne sniker seg inn på folk når de skal skalpere dem!» sa Asle. «Og kratsj! Så står de med hele skalpen i hånda!» Han gjorde en illustrerende bevegelse mot Evens hår. Even grøsset: «Ikke snakk om indianere nå, er du snill!» Han så seg fort omkring. Prærien, som nylig hadde ligget gyllen under sola, begynte å bli kald grønnblå, og det lille vannet speilet en rød vesthimmel hvor sola brant bak en skybanke. PANG! Et skarpt skudd splittet fugleflokken. Fuglene lettet som en stor, hvit sky og forsvant. Men ute mellom sivene lå en stor, sølvskimrende fugl igjen. Halvor slengte børsa fra seg og

R LA

P EM

KS Spørsmål til sidene 158 og 159: 1 Hvor falt villanda som Halvor skjøt? 2 Hvorfor ble Even og Asle stående mens Halvor løp utover mot vannet? 3 Hvorfor kom ikke Halvor tilbake til Even og Asle?

158

Øveord: komisk hengemyr

E GS

R DE

R VU

løp utover. Guttene stormet etter. «Jeg siktet på den aller største, og tror dere ikke jeg fikk den!» Halvor gliste stolt tilbake over den ene skulderen. «Forresten, det er så stygt og vått her. Dere trenger ikke å komme etter!» Han hoppet fra tue til tue og gjorde et voldsomt sprang for å nå den som var nærmest fuglen. I det samme skrek han til. Han hadde hoppet litt for langt og gled ned i vannet på den andre siden av tua. Der var det gjørmete og ekkelt. Han grep fatt i gresstusten på tua for å hale seg opp igjen, men ble liggende med den løse tusten i hånda. Det var ikke mulig å sette bein under seg i gjørma. Han syntes tvert imot at den trakk ham dypere ned. Han la seg over på siden og strakte seg mot en annen tue som ikke var så langt unna. Det var likevel litt for langt. Slik han lå til nå, rakk ikke armen fram. Han prøvde å trekke opp det ene beinet for å krype bortover på knærne, men greide det ikke, beinet satt fast i myra. Det var ikke hold på noen kant. Bare våt gjørme som suget ham fastere og fastere til seg. «Dere får visst komme og hjelpe meg opp!» ropte han til guttene, som var blitt stående og stirre på ham, midt imellom latter og forskrekkelse.

R LA

P EM

Det var komisk å se den nesten voksne mannen ligge der i søla, men samtidig var det synd at han skulle grise til klærne sine med den illeluktende gjørma. «Pass på! Dere må ikke falle uti dere også. Jeg tror dette er ei hengemyr, og jeg klarer ikke komme opp alene!» Her var det kanskje lumskere enn det så ut til. Even og Asle balanserte forsiktig utover fra tue til tue, inntil de ikke kom nærmere. Asle, som var kommet lengst, strakte en arm ut mot Halvor, mens Even ble stående på ei tue bak ham og holdt fast i jakka hans.

Oppgaver til sidene 158 og 159: 1 Skriv setninger med disse orda: sete/sette, skrek/skrekk, hele/helle, hvile/ville. 2 Skriv hva disse orda er like i: dypere, vått, skarpt, kald. 3 Gradbøy orda i oppgaven ovenfor.

159

Øveord: koller bakkekammen

E GS

R DE

R VU

«En – to – tre!» I det samme de sa «tre», dro Asle av all kraft, og Halvor prøvde å lette seg opp av gjørma. Men gjørma hadde et altfor godt tak på ham. Han rikket seg ikke av flekken, men ble liggende som om han skulle være klistret fast. Et øyeblikk sto Halvor og vippet på tua. Det var bare Evens faste grep i jakka hans som hindret ham i å gå på hodet uti. Halvor lå flat på magen, men beina, helt opp til lårene, var dypt nede i gjørma. Guttene gjorde flere forsøk på å få ham løs, men Halvor sank bare enda lenger ned. Plutselig kom Even til å tenke på børsa til Halvor. Den var lang og kunne kanskje brukes. Det begynte å skumre, så han fant den ikke med en gang. Men der lå den. Even fortet seg tilbake. Nå kunne Halvor holde seg fast i børsa mens Even og Asle dro fra hver sin tue. Men Halvor, som ikke orket å holde hodet bakover hele tiden, duppet nedi med ansiktet. Han spyttet myrvann: «Det er fælt å be dere, men jeg tror en av dere må stikke tilbake til leiren etter voksen hjelp og et tau. Jeg sitter nok for dypt til at dere to kan klare det.» De ble enige om at Asle, som var sterkest, skulle bli igjen og holde Halvor oppe, mens Even løp etter hjelp. Skumringen var kort i dette landet. Det ene øyeblikket var det lys dag, i det neste var det kveld. Even var glad for at det ikke fantes stein og røtter han kunne snuble i der han løp i halvmørket. Her var bare sletter og lave, nakne koller. Han kunne tatt veien langs vannet tilbake til bekken, men følte seg ikke sikker så nær vannkanten, nå når han så så lite. Han kunne ikke vite hvor langt innover myra strakte seg. Leiren lå like over på den andre siden av bakkekammen. Han fikk ta snarveien over.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 160 og 161: 1 Hvorfor bestemte de at Asle skulle være igjen hos Halvor? 2 Hvorfor var Even glad for at det ikke var steiner og røtter der han løp? 3 Hvordan trodde Even at han ville finne fram til vogntoget da han kom opp på bakkekammen?

160

R DE

R VU E GS

Even løp så han ble tørr i halsen, og hjertet hamret hardt og vondt. Han snublet over bakkekammen og kunne endelig se nedover på den andre siden. Mørket kom krypende fra alle kanter og hadde visket ut alle detaljer i landskapet. Han fikk ikke øye på vognene noe sted, men et bål så han, og da måtte jo leiren være der. Han ga seg ikke tid til å puste ut, men løp videre så fort han kunne. Bare han nå orket å løpe tilbake med far og vise ham veien. Det røde, varme lyset foran ham ble større og større jo nærmere han kom. Han måtte visst få med seg både far og Jonatan og ... Med ett stoppet han. I skjæret fra bålet så han plutselig at det ikke sto vogner omkring, men telt! Og den skikkelsen som nå reiste seg og langsomt gled ut av lyskretsen og inn i skyggen, var ikke far. Det var en mann med langt, svart hår og brun skinnvest med frynser på!

R LA

P EM

Øveord: lyskretsen

Oppgaver til sidene 160 og 161: 1 Skriv adjektivene som er brukt for å beskrive mannen som Even så ved bålet. 2 Skriv adjektivene som beskriver hvordan kollene så ut. 3 Gradbøy de adjektivene du fant i svaret på de to oppgavene ovenfor. 4 Skriv tre ord fra teksten som passer til regelen: «Vi skriver språklyden skj med bokstavene ski og sky.»

161

Øveord: strittende ubevegelig gransket kvasse

E GS

R DE

R VU

En indianer! Even kastet seg rundt, og i neste sekund ville han ha vært på vill flukt tilbake i tussmørket hvis ikke Halvors ansikt hadde stått så levende for ham. Halvors trette, skitne ansikt ute i myra, og hans eget løfte da han løp: «Jeg skal være tilbake på et blunk!» Bare Vesle-Knut hadde vært med ham nå! Eller Hei! Selv det hadde vært bedre enn å stå her ganske alene på en øde prærie med fremmede indianere. Fra det teltet som var nærmest bålet, kikket flere hoder fram og stirret på ham. En hund tok til å gneldre bak et annet telt og kom stormende med stive forbein og strittende bust. Den indianeren han hadde sett først, begynte å nærme seg og ropte noe Even ikke skjønte. Hva skulle han svare eller gjøre? Hjertet hans hamret. Hva ville far ha gjort i en situasjon som denne? I det samme var det som om han ikke behøvde å gruble lenger. Han så rolig på den mørke skikkelsen som kom mot ham, og gikk raskt indianeren i møte. Even bukket dypt da han sto rett framfor den høye skikkelsen: «Vær så snill og hjelp meg,» sa han og pekte tilbake mot bakken han var kommet over. Men indianerens ansikt var ganske ubevegelig. Bare de brune, brennende øynene som gransket ham, viste at det var liv i mannen. «Hjelp meg! Hjelp! Drukne!» Even pekte og viftet med armene. Han kjente at tårene ikke var langt unna. Hva i all verden kunne han si for å få mannen til å forstå? Indianeren sto fortsatt som en trefigur, men øynene gled oppover bakken Even pekte mot. Plutselig skvatt Even til. Uten at han hadde merket det, var en annen mann kommet opp på siden av ham. Han hadde samme brune skinndrakten, han var så høy at Even måtte legge hodet bakover for å se ansiktet hans. Det var et barskt, brunt ansikt med det samme kvasse blikket som liksom stirret tvers igjennom ham. Men ingen av dem så verken sinte eller onde ut.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 162 og 163: 1 Hvorfor flyktet ikke Even da han oppdaget indianerne? 2 Hva tegnet Even på bakken? 3 Hvem kom med de to lange linene?

162

E GS

R DE

R VU Øveord: innskytelse elveoset liner

R LA

P EM

«Please help!» sa Even og husket med det samme et annet engelsk ord: «Drowning! Halvor drukner!» Kanskje indianerne så langt øst på prærien kunne litt engelsk. Det så ut som om den høyeste av dem nikket, og Even fikk en innskytelse. Han huket seg ned og risset med pekefingeren en runding som skulle være vannet og en bred strek som gikk ut fra elveoset. «Water! Drowning!» Han pekte mot den veien han selv var kommet løpende. De snakket sammen, noen forte, rare halslyder som Even aldri hadde hørt maken til. Så snudde de seg og ropte inn mot et av teltene, og en guttunge omtrent på Evens størrelse dukket opp med to lange liner i hendene. Selv grep indianerne en håndfull lange stokker – ja, for det kunne ikke være spyd? – og gjorde tegn til Even at han skulle bli med.

Oppgaver til sidene 162 og 163: 1 Skriv de engelske orda Even brukte. 2 Skriv minst ti av de orda som har vokalen ø i seg. 3 Skriv de av orda i svaret på oppgaven ovenfor som har diftong i seg. 4 Skriv antonymer til disse orda: myke, gutt, bakover, skitten.

163

Øveord. hold i siden «slapp som en klut»

R VU

De gled lynfort av sted foran ham. De hadde myke skinnsko på føttene. Even løp, men klarte nesten ikke å holde følge. Han hadde hold i siden og fikk ikke beina med seg. Han snublet og datt, ikke bare én, men to ganger. Da kom den lange indianeren tilbake og svingte ham opp på skulderen som om han skulle være en tomsekk og løp videre med ham. De fant veien uten at Even hadde sagt et ord. Det var han glad for. Sant å si var det ikke sikkert han hadde klart å peke ut hvor han kom fra.

E GS

R DE

Plutselig var de framme ved det lille vannet. Even syntes han så noen skygger ute på myra da de nærmet seg. «Hallo! Halvor! Asle!» Det var som en tung bør ble løftet av ham, da han hørte det svarte ute fra myra: «Hallo, Even! Husket dere tau? Har du med Store-Knut?» «Nei,» ropte Even tilbake. «Jeg har med indianere!» Det ble stille. Asle og Halvor trodde sikkert det var en dårlig spøk. Men han hadde ikke tid til å forklare alt sammen likevel. «Jeg gikk galt!» ropte han bare. «Hvordan er det med Halvor?» «Det var godt du kom. Jeg greier snart ikke å holde ham lenger. Jeg er litt nede i myra selv også.» Indianerne gikk rett på lyden; men mens de ennå var inne på fast grunn, stoppet de, og han som bar Even, svingte ham ned av ryggen. De pekte på bakken, og Even forsto at han skulle holde seg i ro der. Så forsvant indianerne raskt utover mot myra. Even skjønte ikke hvordan de kunne finne veien i mørket. Med ett kom den lille indianeren løpende tilbake i full fart. Han forsvant som en skygge over åsen. Asle ropte at han satt trygt på ei tue. Indianerne hadde fått ham opp, men Halvor klarte de ikke å få løs. Han var så slapp som en klut og lå helt stille.

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 164 og 165: 1 Hvorfor slengte den lange indianeren Even over skulderen? 2 Hvordan fant indianerne fram til Asle og Halvor ute på myra? 3 Hvem av indianerne løp tilbake til indianerleieren?

164

Øveord: bedrøvelig trugene

E GS

R DE

R VU

Så ble det helt stille, det var bare lyden fra gresshoppene som gned bakbeina mot hverandre i en bedrøvelig sang som brøt stillheten. Plutselig kom en liten hest stormende i galopp ut av mørket. Ennå før den hadde stanset, svingte en gutteskikkelse seg ned fra hesteryggen og pilte utover myra. Han bar på noen plater som lignet de trugene far hadde satt på hesten de hadde hatt, når den gikk i høy snø om vinteren. Even skjønte hva de skulle bruke trugene til. Han syntes tida ble lang før noe skjedde. Hvorfor brukte de så lang tid, nå som de hadde tau, stokker og truger? Endelig dukket to store og to små skikkelser opp. Den høyeste gikk visst å bar på noe. Even turte ikke å spørre hvordan det hadde gått. Men Asle smilte å sa: «Jeg er ikke sikker på at verken din eller min far hadde klart å få ham opp. De var aldeles fantastiske!»

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 164 og 165: 1 Skriv tre av de orda som passer til denne reglen: «Kort å-lyd skrives med bokstaven o.» 2 Skriv fire av de orda som er personlig pronomen. 3 Skriv fire verb som står i preteritum. 4 Skriv de fire verbene i svaret på oppgaven ovenfor i infinitiv. 5 Skriv setninger med disse orda: vist/visst, piler/piller, matt/mat.

165

Øveord: børa gjørmeklyse breddfull lettelsen

E GS

R DE

R VU

Indianeren la fra seg børa på bakken. Det var Halvor. Han løftet hodet. Men han lignet ingenting. Han var en eneste gjørmeklyse fra fotsålene til hårrota. Even så nesten bare det hvite rundt øynene og tennene. Da satte Even i å le, han lo så han hikstet og tårene trillet. Ettermiddagen hadde vært for breddfull av angst og redsel, og lettelsen nå var altfor stor. Asle prøvde å tørke fram et ansikt på Halvor. Etter en stund forsøkte Halvor å komme seg på beina, men han klarte det ikke. Han var altfor utmattet. Da løftet indianerne ham uten videre opp på ryggen til den lille hesten. Det var verken sal eller tømmer han kunne holde seg i, men Halvor la seg framover på hesteryggen og prøvde å presse beina langs sidene på hesten. Slik klarte han å klamre seg fast da følget langsomt satte seg i bevegelse. Det var akkurat som om indianerne visste hvor vognleiren deres lå. De tok ikke feil vei. Da Even så bålet og vognene, løp han i forveien. Det var nok best å forberede dem på det som nå kom inn i leiren deres.

R LA

P EM

Da Even kom løpende inn i leiren, strømmet de mot ham alle sammen. Store-Knut og faren til Asle sto akkurat på farten for å gå ut og lete etter dem. De hadde ventet dem hjem for lenge siden. Hei hadde de bundet i et tau, for at han skulle hjelpe dem med å spore opp guttene. Nå slapp de Hei, og han satte i et byks rett i magen på Even. Mor fortet seg å henge over ei melkegryte da Even fortalte om Halvor, og faren til Asle gikk i medisinkista og hentet pepperbrennevinet. Far ble stående tankefull en liten stund, så klatret han inn i vogna og kom ut igjen med en brun pose. Even kjente den godt. Det var den kaffeposen far hadde kjøpt da de gikk i land fra dampbåten. Hva skulle han med den nye posen nå? Det var uråd å se hvem det var som nærmet seg i følge med indianerne. Guttene var dekket med gjørme fra topp til tå.

Spørsmål til sidene 166 og 167: 1 Hvordan ble Halvor brakt tilbake til leiren? 2 Hvorfor trengte ikke Even å forklare veien til leiren sin? 3 Hvorfor ville ikke indianerne sette seg ned og drikke kaffe før de gikk hjem?

166

E GS

R DE

R VU Øveord: avvergende

R LA

P EM

Far gikk fram og hilste på indianerne. Han pekte på plassen ved bålet og forsøkte å be dem om å sette seg ned og drikke kaffe sammen med dem. Men indianerne ville ikke sette seg. De gjorde avvergende tegn med hendene og pekte på himmelen, og viste at de måtte forte seg hjem. Den ene sa et ord som lød engelsk. «Tempest» eller noe slikt. Even ønsket han hadde hatt den ordboka som han hadde brukt da han pugget engelsk om bord i Elvira. Det var noe kjent med det ordet. Han så at Jonatan også grublet over den glosen. «Jeg tror han mener at det blir uvær,» sa han. «Jeg husker at styrmannen brukte et lignende ord under stormen på Atlanteren. Og det kan passe. Bare se på himmelen!»

Oppgaver til sidene 166 og 167: 1 Skriv to av de orda som har vokalen æ i seg. 2 Skriv hvilken ordklasse orda i svaret på oppgaven ovenfor hører til. 3 Skriv seks av de verbene som har infinitivsmerket å foran seg. 4 Skriv to av de verbene i preteritum som har bindeordet og foran seg. 5 Skriv regelen for når du bruker infinitivsmerket å.

167

Øveord: skjær trolsk skybanken «jog forbi» byge prærieskonnert tjoret

E GS

R DE

R VU

Det siste skjær av solnedgangen var vekk. Prærien lå badet i et trolsk sølvskjær fra en halv måne. Men den mørke skybanken som Even hadde sett da han satt og ventet borte ved myra, dekket nå halve himmelen, og enkelte flak som hadde slitt seg løs, jog forbi månen i svarte glimt. Indianerne samlet sammen utstyret sitt og gikk. Store-Knut fulgte dem bortover bakken – akkurat som han pleide å gjøre hjemme i Norge når de hadde hatt gjester. Han hadde kaffeposen med seg da han gikk, men han kom tomhendt tilbake. «Det kan nok tenkes at vi får uvær,» sa han. «Vi får bare håpe at vogntakene holder. Det er nok best å kjøre vognene tettere sammen.» I det samme forsvant månen som om den skulle være blåst bort. En mørk byge for hvinende over hodene på dem. Den var borte nesten før de hadde merket den, men hadde gitt dem en støkk. «Slukk bålet! Vi må ikke stelle til præriebrann fordi vi er uforsiktige!» ropte Store-Knut. Alle begynte å skyve de tunge prærieskonnertene tett sammen i en firkant. Inne i firkanten skulle de så samle alle dyra. Gro halte og dro i kua og fikk tjoret henne til et av hjulene. Store-Knut og Even gikk etter oksene. I det samme freste et lyn tvers over himmelen, og et brakende skrall fulgte. Lufta var tung, og stillheten etter braket var tett av uhygge. «Jeg kan ikke se oksene!» sa Even, «men jeg vet at de var her i sted.»

P EM

R LA

Et nytt lyn jog gjennom mørket – og så ett til. Det kom fra den andre kanten. Snart var det som om hele verden sto i flammer. Tordenbrakene skylte forbi i drønnende bølger som aldri tok slutt, og vognene lå ustanselig badet i det hvite lyset fra lynene.

Spørsmål til sidene 168 og 169: 1 Hvorfor måtte de skynde seg å slukke bålet? 2 Hvorfor stakk kjøreoksene til familien Hagen av? 3 Hva slags lys brukte de inne i vognene?

168

Øveord: kjevlet spjæret tranlampene vannveggene

R DE

R VU

«Der løper oksene!» ropte Store-Knut. «De er vettskremte! Hvordan i all verden skal vi få tak i dem? Hadde jeg bare hatt en hest!» En vill vindkule kom settende; den kjevlet gresset flatt, og spjæret taket på en av vognene. I neste øyeblikk kom regnet fossende. Det var som en hel vegg av vann ble veltet over dem. Alle skyndte seg inn i vognene. Regnet styrtet mot vogntakene og begynte snart å sildre ned langs veggene, og litt etter litt ble de våte til skinnet. Tranlampene de hadde, ble slukket av vind og vann. Men vognene og prærien ble stadig opplyst av nye lyn, og mellom tordenbrakene hørte de duren av regnet som fosset ned uten opphør. Snart fantes det ikke en tørr ting i vognene. Alt og alle var søkkvåte.

E GS

Like plutselig som regnet var kommet, like brått holdt det opp. Men det fortsatte å surkle og dryppe fra alle steder, men selve bruset av regn var borte. Vannveggene for videre vestover.

R LA

P EM

KS Oppgaver til sidene 168 og 169: 1 Skriv seks av de verbene som har dobbeltkonsonant i seg. 2 Lag skjemaet for bøying av verb. Sett alle verbene du fant i svaret på oppgaven ovenfor, inn i skjemaet. 3 Skriv synonymer til disse orda: trolsk, gå, uvær, støkk, holde opp.

169

Øveord: etterlate synsranden rødmende

E GS

R DE

R VU

Even var helt sikker på at han aldri i sitt liv kom til å glemme denne skrekkelige natta. Time etter time gikk. Han lå klemt mellom Gro og vognkarmen på den ørlille plassen far hadde ryddet oppe i selve vogna. Vanligvis lå han på bakken under vogna, men det var umulig å ligge der nå etter alt regnet. Bare han så vidt rørte på seg, dultet Gro til ham og ba han være rolig. Og hele tiden syntes han at han kunne høre det forferdelige gispet fra mor da far hadde fortalt at oksene var borte. Kom de til å bli alene igjen her ute på prærien, mens alle de andre dro videre? Eller måtte de etterlate alt de eide og ta beina fatt. Hvordan skulle far kunne bygge hus uten verktøy, og hvordan skulle de få seg åker og eng når de verken hadde plog eller trekkdyr? Alt i ett løftet Even litt på presenningen og gløttet ut. Endelig tok det til å lysne. En svak stripe av morgen vokste fram lengst borte i synsranden, men resten av himmelen og hele sletta var fremdeles svart. Even mente at han så lys borte i ungguttenes vogn og syntes han hørte stemmer. Der var de nok våkne alle mann. Han fikk så lyst til å liste seg bort til dem. Han trengte noen å prate med. Som tenkt så gjort. Even ålte seg forsiktig ut. Guttene ble svært alvorlige da Even fortalte at oksene deres var stukket av. Men de forsikret Even om at de kunne ta litt av lasset deres. De hadde ikke så mye utstyr. Det ble nok en løsning, mente de. Ute drev morgenlyset etter hvert natta på flukt, og snart lå prærien rødmende i solskinn. Det blinket i millioner vanndråper, som hang igjen i gresstråene etter nattas uvær. Halvor og Joakim begynte å lage til et lite bål. De ville ha morgenkaffe. Even ble sittende og se utover. Plutselig fikk han øye på to svarte flekker som så ut som kjempesteiner langt sør på sletta. En av steinene beveget seg. Even satte i et rop! Kunne det være ..?

R LA

P EM

Spørsmål til sidene 170 og 171: 1 Hvor pleide Even å sove på reisen over prærien? 2 Hvorfor ville Even bort i vogna til ungkarene? 3 Hvor mange okser hadde stukket av?

170

R DE

R VU E GS

Det var virkelig de to oksene Even hadde fått øye på langt der ute på sletta. Ungkarene kledde fort på seg og for av sted for å fange dem inn igjen. Even var overlykkelig ved tanken på hvor glade foreldrene hans kom til å bli når de fikk oksene tilbake. Nå var alle sorger slukket. De kunne dra videre sammen med de andre uten å sette igjen en eneste ting. Og så fortsatte ferden på jakt etter det perfekte stedet hvor de kunne slå seg ned og bygge og bo.

Øveord: rufset til seg tjafsete lunder

P EM

R LA

Trutt og seigt luntet de to oksene av gårde, mens Even eller Store-Knut, og av og til Gro, gikk foran og drev oksene hver sin tørn. Vesle-Knut begynte å bli frisk. Han var oppe hver eneste dag og gikk noen små stykker, men han ble fremdeles fort trett. Bak vogna diltet kua. Hun slengte med halen, rufset til seg gress og strå etter veien og rautet etter vann når hun syntes marsjen ble for lang. Nesten umerkelig var den flate prærien begynt å gå over i mer bakket terreng. De små tjafsete buskene ble avløst av ordentlige busker og enkelte trær. Ja, rett som det var, støtte de på hele lunder, rene skogholt. De voksne stakk med lange stokker i jorda mens de gikk, for å undersøke hvordan bunnen

171

var. De ville ha god jord der de skulle slå seg ned. Men det var mye annet de også mente var nødvendig. Først og fremst vann, naturligvis, gjerne med mye fisk i. Så ønsket de skog som kunne bli til godt hustømmer og rikelig med ved. Helst skulle det ikke være altfor langt fra et eller annet handelssted. Med slike krav var det ikke lett å finne det rette stedet.

Øveord: hustømmer handelssted titlene

R VU

R DE

De lette lenge og møtte mange vanskeligheter, men en dag på sensommeren fant de endelig et sted hvor det var plass nok og jord til alle. Stedet var som et lite stykke Norge, og de kalte stedet for «Little Norway».

E GS

Hvordan det gikk videre med familien Hagen og de andre utvandrerne fra Norge, har blitt til seks bøker. Du kan kanskje tenke deg noe av det som skjer når du hører titlene på bøkene som har kommet ut i serien: «Over havet», «Vogntoget mot vest», «Flukt og nye farer», «Indianerøya», «Kamp for livet» og «Guttene greier opp».

R LA

P EM

KS Oppgave til sidene 170–172: Tenk deg at du var Vesle-Knut, Even eller Gro. Utpå høsten da de hadde flyttet inn i det lille huset far hadde bygget, satte de seg ned og skrev et lite brev hjem til bestefaren som ble igjen i gamlelandet (Norge). De skrøt nok og overdrev en del om det de hadde opplevd på den lange reisen. Skriv brevet hvor du forteller litt fra den lange reisa over havet og på prærien.

172