Misjonstidende 05/2019

MISJONSTIDENDE 05/19

SEPTEMBER 2019 ÅRGANG 174 UNÅDD

Ungdom i England får sitt første møte med Jesus gjennom en skoeske.

SIDE 12

PORTRETTET

Marit og Irenes 45 år lange reise er ikke over.

SIDE 43

EUROPA NESTE:

Unge misjonærspirer pakker kofferten

SIDE 18

Korrupsjon: Eva Joly til Stavanger

6 Saman: GF i Ålesund 2020

32 Millenials: Mer åpne for tro

40 Mali: Bruker talent i diakonien

Fosterfamilie: Ga fire unge et hjem

Sør-sør-misjon: Rova og Tovo i Thailand

Gitarsøstrene: Marit og Irenes lange reise

FASTE SPALTER

33 Andakt: Silje M. Ljosland

49 Mat: Sjokoladekjeks

50 Gjenbruk: Blomster på veggen

51 Bok: En kjempe begravd

TEMA: 16 UNGE DISIPLER

12 England: Kirke på boks

15 Etiopia: Unge bygger bro

20 Støtt: Gud sendte Hanna

27 Kronikk: Margunn Serigstad Dahle

Estland: Deler tro i media

Ucrew: Unge inntar Europa

UTGITT AV: NMS

Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

POSTADRESSE

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

BESØKSADRESSE Misjonsmarka 1 4024 Stavanger

GAVER TIL NMS:

Bankgiro: 8220 02 85057

Det gis 23 prosent skattefradrag for gaver inntil kr 50 000 per år. MT-REDAKSJONEN

BLANDEDE FØLELSER –

en mest takknemlighet. Landsstyret vedtok i juni å ikke forlenge åremålet mitt, som går ut i mars 2020. Jeg ble både skuffet og overrasket. Skuffet ble jeg fordi jeg var motivert for å si ja til et siste åremål. Overrasket ble jeg fordi landsstyreleder på forhånd hadde gitt signaler om å innstille på en fortsettelse. Slik skulle det likevel ikke bli.

MANSVARLIG REDAKTØR

Generalsekretær

Jeffrey Huseby REDAKTØR

Martin Eikeland martin.eikeland@nms.no

tlf 40 40 60 26

REDAKSJONSLEDERE

Helene Reite Uglem

Andreas Dirdal Kydland andreask@nms.no

tlf 988 70 938

GRAFISK DESIGNER

Inger Marie K. Stangeland ingerst@nms.no tlf 51 51 61 58

Ordningen med åremål innebærer at en leder skal vurderes før et nytt åremål innvilges. Jeg aksepterer landsstyrets vedtak, selv om en forutgående prosess mellom landsstyret og generalsekretær er ønskelig for å unngå å havne i en liknende situasjon med negative oppslag i pressen. Jeg er takknemlig for årene som generalsekretær. Det har vært nesten ni spennende, utfordrende og gode år. Jeg har møtt mange engasjerte mennesker og vært med på mange spennende prosesser. Vi har også arbeidet med store og viktige saker som misjonærrollen og flere organisatoriske endringsprosesser.

Noen av endringsprosessene har sammenheng med at det er mange organisasjoner om beinet

og at oppslutningen om NMS sitt arbeid er mindre enn tidligere. Derfor har det vært nødvendig å skalere ned noe av arbeidet. Det er selvsagt krevende å vite hvor og når slike tiltak bør settes inn. Like fullt må NMS, som andre, «sette tæring etter næring».

Det aller viktigste er likevel arbeidet med å endre vår misjonsforståelse; at misjon er noe som begynner i eget trosliv og at dette utøves både lokalt og globalt. Misjon er ikke lenger noe fra «oss til dem», men fra alle og til alle. Dette har det vært snakket om i flere tiår, men denne erkjennelsen har i overraskende liten grad fått konsekvenser for arbeidet.

Frivillig engasjement blir enda viktige i fremtiden. Utfordringen er å samkjøre og koordinere frivilligheten og administrasjonen slik at de drar i samme retning. Hvis ikke det lykkes, blir det som å bære staur som spriker i alle retninger. Et annet område som er svært utfordrende, er eiendomsforvaltningen og spørsmålet om man kan forsvare å ha drift på så mange leirsteder som nå.

Jeg har ofte sagt at ingen uerstattelig. Jeg har også sagt at NMS er større enn alle. Begge deler

HER KOMMER NY GJENBRUKSBUTIKK

STAVANGER: I Norges eldste bedehus, Nygaten 11, kan man snart kjøpe håndplukket vintage.

– Butikken blir et viktig utstillingsvindu for NMS i Stavanger. Det blir en nisjebutikk med klær, retro nips, mindre møbler og selvsagt lys fra Knausen lysstøperi, forteller daglig leder Ina Kjøstvedt i NMS Gjenbruk.

Butikken skal bo side om side med studenttilbudet Ukirke som flyttet inn i det gamle bedehuset høsten 2018. Lokalene ligger midt i Stavangergryta, og Kjøstvedt tror det blir et spennende og kreativt sted.

– Vi har spennende tanker for samarbeid med Ukirke om redesign, for eksempel, forteller Kjøstvedt om butikken som får flere frivillige fra Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA).

– Jeg håper folk vil bidra og skape blest om den unike butikken. Du kan for eksempel utfordre venner og familie til å bli frivillige. Fortell den gode nyheten om ny gjenbruksbutikk ved enhver tenkelig anledning, oppfordrer den daglige lederen.

– Folk som er interesserte i å bidra som frivillige kan ta kontakt med meg på telefon 952 75 070, legger hun til.

Jeg er takknemlig for årene som generalsekretær.

gjelder også en generalsekretær. Med det mener jeg at når landsstyret mener tiden er inne for et skifte i lederrollen, så er tiden inne for å gjøre en innsats i en annen rolle. Jeg er privilegert som har fått anledning til å ta stafettpinnen en etappe videre - nå er det andre sin tur til å ta den neste. Det blir interessant å følge NMS i fortsettelsen.

Vil du ha MT GRATIS i postkassen?

Jeffrey Huseby Generalsekretær

Misjon og kultur

Laos og Thailand

13.-25. februar 2020

NY BUTIKK: Her i Nygaten 11 i Stavanger åpner NMS ny gjenbruksbutikk. Foto: Helene Reite Uglem

Reiseledere:

Eivind Hauglid og Roar Vik

Opplev landsbylivet i Laos. Vi besøker skoler, menigheter og prosjekter. I Bangkok tar vi turen til Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet før turen går til de flott strendene i Hua Hin.

Palmesus og påskeglede

Madagaskar

1. april-17.april 2020

Reiseledere: Beate og Rolf Ekenes

Lokalkjente reiseledere viser deg viser deg vakre Madagaskar med sin unike natur og kultur, gir deg personlige og nære møter med misjon og utviklingsarbeid.

Vi treng å kome saman og bli inspirert, seier Barbro Landmark om Sommarfest & Generalforsamling Ålesund 2020.

Eivind Hauglid

Barbro var ikkje vanskeleg å be då ho vart utfordra til å leie hovudkomiteen.

– Eg har ein tanke om å alltid seie ja når eg kan og kjenner eg har noko å bidra med, seier hovudkomiteleiaren.

Men som trusopplærar i ein lokal kyrkjelyd har det vore vanskeleg å seie ja til NMS-oppdag.

– Det har ofte krasja med andre oppdrag. Dette vervet er annleis og er lettare å kombinere. Eg har aldri vore redd for ansvar eller mykje arbeid, seier Landmark.

LANGT NMS-ENGASJEMENT

Barbro sitt NMS-engasjement strekk seg mange år tilbake, mellom anna som leirleiar på leirstaden Kjeldsund. Men det var tida som kristenruss som vart avgjerande. Då vart ho leiar for 200 kristenruss på Sunnmøre.

– Prosjektet vårt var løn til evangelistar på Madagaskar. Det vart eit sterkt og engasjerande møte med NMS, og eg opplevde eit konkret kall til teneste då året var omme, fortel ho.

I 1987 vart ho barne- og ungdomsarbeidar i Sunnmøre krets. Fram til 2003 hadde ho ulike stillingar i kretsen, i region Møre og ved hovudkontoret.

– I 2006 var eg tilbake i organisasjonen

som regionleiar i Møre. Sidan 2010 har eg arbeidd med trusopplæring i kyrkjelyden eg bur i. Her har misjon vore ein naturlig del av arbeidet. NMS og misjon er ein viktig del av meg. Det trur eg kjem til å vare livet ut.

GF I ÅLESUND

– Kvifor skal folk kome til Sommarfest & Generalforsamling (GF) Ålesund 2020?

– Vi treng fellesskap. Vi treng å bli inspirert. Skal vi overleve som kristne og som kyrkje, må vi saman finne måtar å overlevere trua til nye generasjonar og folke-

SAMAN KAN VI GI KVARANDRE INSPIRASJON TIL VEGEN VIDARE

slag på. Det har vore mykje omorganisering i NMS, og mange har vore usamde i mykje. Då er det enda viktigare å kome saman og finne gode vegar å gå vidare saman på, seier Barbro og legg til at det også er andre grunnar for å legge ferien til Ålesund i 2020.

– Det er jo Norges vakraste by, og ein finn mange turistmål på ein liten radius. Geirangerfjorden, Atlanterhavsvegen og Rundefjellet er berre eit par timars køyring frå sentrum. Eit flott polarmuseum

BARBRO LANDMARK

LEIAR HOVUDKOMITEEN FOR GF 2020 I ÅLESUND

finn ein i Brandal, ein kort båttur frå Ålesund. Vi har høge fjell og djupe fjordar i hopetal.

SAMAN

– Kvifor vart ordet «saman» tema?

– Mange menneske opplever einsemd. Mange har vore engasjert i NMS i eit langt liv, men opplever at foreininga vert lagt ned. Det vert færre tilsette, men det er vi som saman må løyse oppdraget frå Jesus. Han har lova å gå saman med oss, både i kvardag og fest. Saman rundt bordet, saman om å dele, saman om å utrydde fattigdom, saman for ei betre og meir rettferdig verd. Ingen kan gjere alt, men saman kan vi få utrulege ting til å skje.

GOD BLANDING

Barbro garanterer godt program, med ei god blanding av lokale krefter og utanlandske gjestar.

– Vi trur at vi saman vil skape den gode stemninga og gi kvarandre mykje god inspirasjon på vegen vidare. Barn og unge vil få eit eige opplegg i gangavstand til hallen, og tenåringar vil få leirtilbod på Kjeldsund saman med tenåringar frå regionen. Velkomne til å vere saman i Ålesund i fire forhåpentlegvis gode dagar, avsluttar ho.

BE for sommarfesten!

FORBØNN: – Det er viktig å be både før og under Sommarfest & Generalforsamling 2020 i Ålesund, seier leiar Per Inge Vik i bønekomiteen, som ivrar for at forbønstenesta skal kome i gang. Bønekomiteen, ein av underkomiteane som førebur festen i Ålesund, har utarbeida eit bønekort dei håpar vert flittig brukt.

– Vi oppfordrar alle MT-lesarar til å be for arrangementet. Bruk forbønskortet både privat og i grupper, seier Vik og fortel at kortet er spreidd rundt til misjonsforeiningar, leirstader, regionkontor og kyrkjelydar som har misjonsavtale med NMS. Du finn også kortet i MT og på nettsida.

nms.no/sommerfest

”Eg er vintreet, de er greinene... skilde frå meg kan de ingen ting gjera.”

JOH 15,5

nms.no/sommerfest

BØNEKORT

SAMAN TAKKAR VI FOR

• det vakre landet vårt og den tusenårige kristne arven i Norge

• alle som deler trua på Jesus med andre

• at vi gjennom NMS og NMSU får vere del av eit globalt fellesskap

SAMAN BER VI OM

• at glede og forventning skal prege førebuingar og gjennomføring

• at mange frå heile landet og i alle aldersgrupper må kome saman

• at vi skal vere med på å synleggjere Guds rike i NMS Region Møre

SAMAN BER VI FOR

• planleggingsarbeidet i komiteane

• gjestene frå inn- og utland

• arbeidet i landsstyre, regionar og på lokalplan, at vi saman kan finne rett kurs for NMS

”EG ER VINTREET, DE ER GREINENE”

FOTOkonkurranse ��

NMS har Sommarfest & Generalforsamling i Ålesund i juni 2020 med SAMAN som motto. I samband med generalforsamlinga utlyser vi ein fotokonkurranse.

TEMA FOR FOTOKONKURRANSEN ER:

Vatn er ein livsviktig ressurs for alt liv på jorda, og motivet kan knytast til ein bibelsk tekst.

Han let meg liggja i grøne enger, han fører meg til vatn der eg finn kvile. Salme 23

Guds bekk er full av vatn. Salme 65 -han pustar, og vatnet strøymer. Salme 147

INNLEVERINGSFRIST: før 1. juni 2020 til e-postadresse: web@nms.no

PREMIE:

Dei tre beste bileta blir premiert med motivet trykt på aluminiumsplate 50 x 75 cm.

Eit utval av innsende bidrag vil bli vist under sommarfesten.

KRITERIA: Juryen legg vekt på det tekniske, estetiske, kunstnariske og kva inntrykk biletet formidlar.

SJÅ REGLAR FOR KONKURRANSEN:

nms.no/fotokonkurranse

KLIPP UT: Bønnekortet kan klippes ut og brettes på langs.

Foto:

JOLY VIL KIRKEKORRUPSJON TIL LIVS

Korrupsjonsjeger Eva Joly kommer for å tale under Stavanger Mission Conference i november. – Historien har lært oss at korrupsjon har funnet sted og fortsatt finner sted i kirken, sier hun.

Andreas Dirdal Kydland/

Marit

Rødland

Under kirkelederkonferansen som holdes i Stavanger i november, med mange kirkeledere fra hele verden til stede, arrangeres også Stavanger Mission Conference. Årets tema for misjonskonferansen er kirkens makt, bruk og misbruk. Korrupsjon i kirke og samfunn skal under lupen. Det er ingen ringere enn Eva Joly og Dr. Agnes Aboum som er gjestetalere under konferansen.

Dr. Agnes Aboums tema er «Hvorfor skulle kirkene bry seg om korrupsjon?». Aboum er ordstyrer i WCC Central Committee (Sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd). Hun har også vært svært viktig for NMS, da hun skrev rapporten «Den endrede misjonærrollen» i

2013. Rapporten har blitt brukt som utgangspunkt for flere av de strategiske endringene i NMS de siste årene. Aboum har også vært en del av et organisatorisk utviklingsprogram sammen med noen av NMS sine partnere.

Eva Joly, som er den andre gjestetaleren, er for de fleste best kjent som korrupsjonsjeger. Hun skal ta for seg temaet «Oppgaven med å slåss mot korrupsjon».

– Historien sier mye om hvorfor det er viktig å ta opp kampen mot korrupsjon under en kirkelederkonferanse. Et godt eksempel på det er avlatsbrevene, sier Joly til Misjonstidende, med klar henvisning til at den katolske kirken tjente gode penger på nettopp avlatsbrevene.

Et avlatsbrev var, som kjent, et skriftlig dokument som beviste at en person hadde kjøpt seg fri fra den evige straff for sine synder.

LÆRT AV HISTORIEN

Joly mener at kirken, som mange andre institusjoner, har lært mye av sin egen historie. Likevel er det fortsatt eksempler på at korrupsjon forekommer den dag i dag, også innenfor kirkelivet og andre trossamfunn.

HISTORIEN SIER MYE OM HVORFOR DET ER VIKTIG Å TA OPP KAMPEN MOT KORRUPSJON.

Eva Joly

– Det er mange skandaler innenfor trossamfunn hvor man ser karismatiske personligheter som har fått mennesker til å tro at de gir penger til arbeidet, mens de egentlig gir rett til predikantene. Et annet eksempel er at den katolske kirken også i dag er en rik institusjon hvor det fortsatt avdekkes mye korrupsjon.

ELF AQUITAINE-SAKEN

Joly har en lang og imponerende CV, særlig innen avdekking av korrupsjon. Hun ble for alvor et kjent navn på 1990-tallet for sin rolle i Elf Aquitaine-

Eva Joly

Ill:Shutterstock

saken og ble omtalt som en av Frankrikes mest nådeløse og ubestikkelige korrupsjonsjegere. Elf-saken var 1990-tallets mest omfattende korrupsjonsskandale, og hadde sitt utspring i Frankrikes ledende oljeselskap, Elf Aquitaine.

Joly sørget for at Frankrikes tidligere utenriksminister, Roland Dumas, måtte stille i retten tiltalt for delaktighet i underslag. Roland Dumas ble dømt til seks måneders fengselsstraff, men straffen ble senere satt til side.

MADAGASKAR

Joly forteller at hun ikke har noen tilknytning til NMS fra før. Den nærmeste linken finnes trolig fra tiden hun jobbet på Madagaskar hvor hun, i samarbeid med Norad, jobbet med å øke bevisstheten omkring korrupsjon i land som mottar norsk bistand.

– Her opplevde jeg at den norske misjonærhistorien var veldig til stede. Det er stor takknemlighet på Madagaskar for hva norsk misjon har utrettet. De første legene som kom til Madagaskar var norske misjonærer. Jeg føler på en måte at jeg står i takknemlighetsgjeld til misjonsarbeidet. Derfor ser jeg på det som at jeg betaler en liten del av gjelden ved å komme til Stavanger Mission Conference, sier Eva Joly.

PÅMELDNG:

Ønsker du å høre Joly og Aboum under Stavanger Mission Conference? Da kan du melde deg på ved å klikke deg inn på nms.no/dypdykk/kalender Konferansen foregår på engelsk.

EVA JOLY

Født: 5. desember 1943.

Kjent som: Statsadvokat og forhørsdommer.

Har vært innvalgt til Europaparlamentet siden 2009 for Europe écologie–Les verts, tidligere valgforbundet Europe Écologie, søsterpartiet til Miljøpartiet De Grønne.

Var i 2012 kandidat til det franske presidentvalget for Europe écologie–Les verts.

TEMA

Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.

Salomos ordspråk 22: 6

UNGE DISIPLER

Unge journalister i Estland kringkaster evangeliet s. 16 Europa neste for ivrige misjonærspirer s. 18 Oslo pepres med unge disipler s. 22

PÅ BOKS KIRKE

England har et unådd folkeslag: Ungdommen. Kan de møte Jesus gjennom en skoeske?

Helene Reite Uglem

oses, Noa og Daniel. Navnene sier dem ingenting. For ingen har fortalt om dem. Ikke før nå. NMSmisjonær Kristian Tjemsland har flere ganger vært den første til å fortelle evangeliet til ungdom i byen Carlisle i Nord-England.

– Det er mye kriminalitet, rus, fattigdom og en røff kultur. Det finnes nabolag jeg ikke lar barna våre gå alene i.

DET ER MYE KRIMINALITET, RUS, FATTIGDOM OG EN RØFF KULTUR. M

MYE NØD

En tredjedel av Carlisles befolkning lever under fattigdomsgrensa.

GITTER PÅ VINDUET

Her har han, kona Leah og barna bodd siden 2012. Gitteret på vinduene i den gamle presteboligen vitner om den harde kriminaliteten som preget nabolaget Raffles på 60- og 70-tallet.

– Det ble sagt at om man hadde politiet etter seg, skulle man løpe inn i Raffles. Dit kom aldri politiet. Heldigvis er det ikke slik lenger, forteller NMS-misjonæren om nabolaget sitt, Raffles, som fortsatt preges av høy arbeidsledighet og sosiale problemer.

– Det er mye under- og feilernæring. Mye omsorgssvikt. Det er også en kultur for ikke å studere. Ungdom blir oppfordret av foreldre til heller å nave, forteller Tjemsland som ser en skjult fattigdom.

– Det ytre er på stell. De rette merkene. Men vi møter unge som har skolebøkene i plastposer fordi de ikke har råd til sekk. Likevel har de Nike-sko. Mye skjules bak fasaden, forteller Tjemsland.

Ungdommene henger i parken like ved, der misjonærene deler ut kakao hver tirsdagskveld.

– Sent på kvelden kan vi møte femåringer. Eldre søsken passer dem. Kanskje har de en alenemor som jobber kveld for å brødfø familien.

SEKULARISERT LAND

Carlisle ligger i Cumbria fylke. Som i de fleste engelske fylker, er kirkene nesten tomme for ungdom.

– Ungdommene i Carlisle er 4.- og 5. generasjon kirkefremmede. I hele Cumbria er det bare 0,5 prosent unge i kirkene. I 2010 var det 235 unge som våget seg inn i kirken en gang i måneden.

Men i desember 2018 kunne man telle 2000 unge besøkende til kirkene.

– Det er mye takket være arbeidet med Network Youth Church som NMS er med og støtter med lønn, misjonærer og Ucrew, forteller misjonæren som likevel

PÅ BOKS: NMS-misjonærene i England har samlet alle ingrediensene til en gudstjeneste i en eske. Det fenger kirkefremmed ungdom i England. Foto: Kristian Tjemsland

PARKEN: Ungdommene i Carlisle samles i parken. Hver tirsdag tar misjonærer med seg kakao og møter ungdommene der de er. Foto: Solgunn Philippine Smith

INTERAKTIV:

Ungdommene selv former og preger den ti minutter lange gudstjenesten i Church in a box. Foto: Kristian Tjemsland

opplever at England er fem til ti år foran Norge i sekularisering.

– Jeg ser mer og mer at det er et pionerarbeid vi står i. Det funket ikke å få unge til å sitte stille på en kirkebenk og fore dem med andakt. Samme hvor kul den er, sier misjonæren.

De måtte tenke nytt. Og det er her skoesken kommer inn.

GUDSTJENESTE PÅ BOKS

Hva med å ha alt du trenger til en gudstjeneste i en liten boks som du kan åpne hvor og når som helst? En av de frivillige fikk den lyse ideen for to år siden.

– Han la bibel, lys, litt snop, et manuskript og noen spørsmål i en skoeske. Vi har videreutviklet ideen og brukt den i ett år nå, forteller

Tjemsland, som samler rundt ti ungdommer til den ti minutter lange gudstjenesten hver uke.

NMS I ENGLAND

> Arbeid blant kirkefremmed ungdom i alderen 11-18 år.

> NMS har vært her siden 2010 og samarbeider med Carlisle bispedømme i nord.

> Har tre permanente misjonærer og fem til sju Ucrew hvert år.

> Var med på å starte Network Youth church (NYC) som er ungdommenes egne kirker. NYC finnes i ti av de elleve prostiene i Carlisle. I tillegg er NMS engasjert i ungdomsklubber, ledertrening, fritidsaktiviteter og evangeliserer for unge som aldri før har hørt evangeliet.

KAKAO: Etter at NMS-misjonærene begynte å oppsøke ungdom i parken har det sakte, men sikkert vokst fram et fellesskap her.

Foto: Solgunn

Philippine Smith

MED SPADENE I

BAKKEN KAN DET BLI

– Hver samling har et tema. Gudstjenesten er enkel, konkret og kort. Ikke for komplisert, presiserer misjonæren.

MANGE GODE SAMTALER.

Alle sansene skal møtes. Noe å lytte til, se, smake eller lukte på. Så leser ungdommene tekstene og tenner lys. Til slutt snakker de sammen om noen enkle spørsmål.

– Vi trengte noe fysisk og konkret for å nå dem. Noe de kunne delta i og prege selv. Det gjør at de følger med. Planen er at de etter hvert lager manus selv.

UNGDOMMENS

HJEMMEBANE

Siden starten i 2012 har de testet mye forskjellig: Dra unge inn i kirken. Men hva har det gamle bygget å gjøre med et ungt liv? Synge moderne sanger. Men hvorfor skal de synge til noe annet enn et fotballag? Kule aktiviteter ble bare kaos. Misjonærene følte de ble mer politi enn noe annet. Faktisk måtte de også ringe politiet flere ganger.

– Det ble en negativ opplevelse for alle. Hvordan kunne vi nå denne litt røffe gjengen? Jesus sa «gå derfor ut», og ikke «inviter derfor inn». Vi måtte finne ut hva det betydde for oss.

De fleste bor i små hus uten kjellerstue. Mange har ikke råd til fritidsaktiviteter. Parken ble misjonsmarken.

– Det er der de er, og det var der vi måtte starte, forteller Tjemsland som sammen med de andre misjonærene oppsøker ungdommenes hjemmebane hver tirsdag. Med seg har de kakao og en stor tavle. På den kan det for eksempel stå «Hvilket fotballag heier du på»? Og slik kommer de i prat.

– Av og til blir det med fotballen, og det er helt greit. Andre ganger kommer vi inn på de store spørsmålene.

Opp mot 30 ungdommer kommer innom «klubben i parken» hver tirsdag.

– Det har blitt et slags fellesskap. De mest interesserte deltar på Church in a box hver søndag. Jeg drømmer om at det etter hvert bli et slags åndelig fellesskap, der ungdommene selv bidrar.

SYKKEL OG FELLESSKAP

Denne sommeren ble de første spadetakene tatt på den nye sykkelbanen som misjonærene, kommunen og flere bedrifter har gått sammen om å bygge.

– Målet er å nå skatere og BMX-erne og skape et miljø rundt sykkelbanen, sier misjonæren som tror veien er like viktig som målet.

– Ungdommene er med i byggeprosessen. Med spadene i bakken kan det bli mange gode samtaler. Ikke minst er det fint å bygge relasjoner med kommunen og bedrifter.

SETTER GUD FØRST

– Å elske Gud er å elske som ham. Det handler om å elske

Gud av hele sitt hjerte og elske sin nabo som seg selv. Selv om han skulle være muslim.

NMS-info/Marit Rødland

Elza Kamadu

Det sier Ajikune Ojaga Okony. Han er en av ungdommene fra Den anglikanske kirke i Gambela, Etiopia, som i fjor var på et tre måneder langt kurs i Muizenberg ved Cape Town i Sør-Afrika. På kurset «Life together», som arrangeres av Ungdom i Oppdrag, fikk han lære hvordan å leve sammen med mennesker fra andre kulturer og religioner. Et høyaktuelt tema for en som lever tett på muslimer i hjembyen Gambela.

UTVIDET PERSPEKTIV

– Der jeg bor elsker vi først og fremst vår egen stamme. På kurset ble det understreket at dette ikke er å elske slik Gud elsker. For han elsker alle. Nå vil jeg gjøre mitt beste for å få unge mennesker til å forstå hvor viktig det er å sette Gud først. Alt annet er underordnet, sier Ajikune. Etter oppholdet i Muizenberg reiste hele

GUD FØRST: Ajikune Ojaga Okony lærte mye på kurset «Life together» som arrangeres av Ungdom i Oppdrag.

kurset på outreach til den anglikanske kirken i Djibouti. Her fikk de god erfaring i å dele evangeliet. En del av opplegget var nemlig å forkynne til det muslimske samfunnet i området. De startet i kirken og fortsatte på gatene. De underviste og forkynte for unge mennesker og arrangerte engelskkurs for barn. De fikk selv lære om gjenvinning og miljøvern.

DE SMÅ GJERNINGENE

– Noen ganger var det de små, gode gjerningene som påvirket mest. Å ta vare på miljøet, for eksempel, eller å gjenvinne ting, forteller den andre etiopiske ungdommen på kurset; Nyariek Thiyang Mutthiang.

– Vi har ikke slikt i min by. Alle bare kaster søppel på gaten og overalt. Jeg er veldig glad for muligheten til å lære viktige ting på dette kurset. Både om tro, forkynnelse og miljøarbeid. Jeg håper flere av ungdommene hjemme i Etiopia får anledning til å delta på dette kurset framover. Det er så bra å se hva som skjer andre steder enn hjemme!

NÅ VIL JEG GJØRE MITT BESTE FOR Å FÅ UNGE MENNESKER TIL Å FORSTÅ HVOR VIKTIG DET ER Å SETTE GUD FØRST.

Ajikune har fått mye å dele med sine kolleger i kirken når han kommer tilbake til Gambela.

– Dette var en veldig god opplevelse. Jeg har fått nye venner og lært å forstå andres kultur og hvordan jeg kan dele tro og kjærlighet. Før misforstod jeg muslimer, fordi jeg lærte uriktige ting om dem fra mitt eget samfunn. Men her i Djibouti har jeg blitt helt uenig i hva mitt samfunn lærer om muslimer. Jeg takker Gud for at vi har fått denne muligheten til å bli kjent med mennesker med islamsk bakgrunn.

Stina Margrethe

Aanderaa Neergård

edieleirer og fotografoppdrag har gitt Karl Hendrik Bachmann (15) og mange andre estiske ungdommer en sterkere tro og et godt kristent fellesskap.

TAKKNEMLIG

– Jeg er takknemlig for å få være med i Pluss Media. Jeg har lært å fotografere, og nå er jeg ansvarlig for bildene i magasinet vårt, forteller 15-åringen som også setter stor pris på medieleirene Pluss Media arrangerer.

Karls beskrivelser av hva Pluss Media

DELER TRO I MEDIA

«Folk går i kirka og det er det. Pluss Media er en annen måte å gjøre Guds arbeid på; det gir meg sjanse til å jobbe med Gud»

betyr for ham, er et godt eksempel på hvorfor Pluss Media er til. Målet med dette mediearbeidet er nettopp å utruste ungdommer og bidra til at menighetene i Estland blir misjonale.

UNGDOMSREDAKSJON

Katarina Kaleininkas var Ucrew for NMS i England skoleåret 2018/2019. Da hun kom tilbake til Estland ble hun headhuntet som redaktør for bladet Pluss.

– Når vi skal i gang med å lage et blad, samler vi de 15-20 ungdommene som er med i redaksjonsgruppa til et planleggingsmøte, forklarer redaktøren.

– Der kommer vi opp med ideer, fordeler oppgaver og spiser pizza. Etterpå har ungdommene to uker på seg til å skrive

artiklene, og så har jeg to uker til å sette opp bladet før det går i trykken, fortsetter hun.

16-åringene Karmel Uuselu og Renata Kaleininkas er med i redaksjonsgruppa. De er enige om at det beste med Pluss er folkene som er der.

– Vi støtter hverandre, sier Karmel.

Renata synes også det er spennende å skrive artikler. Og det er ikke bare enkle temaer hun gir seg i kast med.

– Til forrige nummer av Pluss skrev jeg en artikkel om sju nådegjerninger i Bibelen.

Pluss har et opplag på 2000 og har 300 abonnenter. Resten av bladene fordeles på de ulike kirkene og menighetene.

JEG ER TAKKNEMLIG FOR Å FÅ VÆRE MED I PLUSS MEDIA.

Karl Hendrik Bachmann (15)

LAGER FILMER PÅ LEIR

Pluss Media arrangerer årlige medieleirer i Russland, Finland og Estland. Leirene er ikke åpne for alle. Ungdommer som ønsker å være med, må sende inn søknad. På leiren lager de for eksempel kortfilmer som kan legges på YouTube og på sosiale medier.

– Ofte blir Pluss Media invitert til å delta på kristne festivaler, gjerne fordi de som har festivalene ønsker hjelp til å lage film fra festivalen. Vi pleier å være med på to festivaler i året, forteller leder Sirli Kaera.

Ungdommer fra Pluss Media har også vært med på arrangementer i Norge og var blant annet med på Ucamp Færder med NMSU i 2018.

Pluss Media i Estland gir ungdom fellesskap, sterkere tro og god medieerfaring. Foto: Kristian Mjølsneset

F.v. Katarina Kaleininkas var nylig Ucrew for NMS i England. Nå er hun redaktør for bladet Pluss. Her sammen med leder Sirli Kaera. De er Pluss Medias ansatte.

Foto: Stina Margrethe Aanderaa Neergård

PLUSS MEDIA

Pluss Media i Estland er et eget lite mediehus av og med estiske ungdommer fra mange ulike kirkesamfunn. I ni år har de utgitt Estlands eneste ungdomsblad, arrangert medieleirer og produsert filmer for YouTube og sosiale medier. Mer enn halvparten av pengene som trengs for å drifte dette arbeidet, kommer fra NMS. Pluss Media har to ansatte: Sirli Kaera (leder) og Katarina Kaleininkas (redaktør for bladet Pluss som utgis fire ganger i året). Sammen med en stor gjeng med frivillige ungdommer utgjør de staben i Pluss Media.

Karl Hendrik Bachmann lærte å fotografere gjennom Pluss Media. Her sammen med (f.v.) Katarina Kaleininkas, Renate Kaleininkas, Karmel Uuselu og Sirli Kaera.

Foto: Stina Margrethe Aanderaa Neergård

UNGE MISJONÆRER I EUROPA

– Jeg har fått venner for livet og vokst nærmere

Gud, sier Silje Løvdal som var Ucrew i Frankrike skoleåret 2018-2019.

Stina Margrethe Aanderaa Neergård

Silje Løvdal

Helt siden 1977 har NMS sendt unge voksne ut som «ettåringer» på feltene. I dag kalles de praktikanter, og ordningen for den ettårige tjenesten kalles Ucrew.

– Ucrew har utviklet seg fra å være en hjelpende hånd for misjonærer til selv å være misjonærer, sier utvekslingskoordinator i NMS, Kristian Mjølsneset, som er ansvarlig for ordningen.

GJENSIDIG UTVEKSLING

Ucrew-ordningen har blitt mer fokusert gjennom at man nå bare sender Ucrew til samarbeidspartnere i Europa. Det legges mer vekt på kursing, slik at de som reiser ut deltar på tre kurs i løpet av året. Kursingen blir formalisert gjennom muligheten til å ta 30 studiepoeng på NLA Høgskolen i Kristiansand.

– Dessuten har vi større fokus på gjensidig utveksling og jobber for at flere av partnerne våre både skal sende og motta praktikanter. I år har vi for eksempel praktikanter både fra Estland og Frankrike, forklarer Kristian.

HJERTE FOR UNGDOMMER

Silje Løvdal har tilbrakt sitt år som Ucrew i Nîmes i Frankrike. Sammen med Julie Horpestad, som også var Ucrew, har hun hatt både søndagsskole og engelskundervisning. De har også jobbet på et hjelpesenter for immigranter med bruktbutikk og matbutikk.

– Høydepunktet var muligheten vi fikk til å starte opp vårt eget lavterskeltilbud for unge voksne og studenter, forteller Julie.

– Vi møttes hver onsdag og spiste kake og hadde gode samtaler.

Silje ønsket å bli Ucrew for å bidra til å skape et tilbud for ungdom i den franske kirka.

– Jeg var på utveksling i Frankrike da jeg gikk på videregående og fikk veldig hjerte for fransk ungdom. Jeg ønsket å få være med og bygge et ungdoms- og studentarbeid for å gjøre det kjent for franske ungdommer og studenter at det finnes en levende Gud som elsker dem.

UNIK MULIGHET

– Jeg synes ordningen med Ucrew er helt super, fortsetter Julie.

– Å kunne bo ett år i utlandet og i tillegg drive med noe så meningsfylt i møte med nye mennesker, er bare helt fantastisk.

Silje er enig:

– Ucrew er en fantastisk måte å oppleve en ny kultur og lære et nytt språk på. Dette har vært et år jeg aldri ville vært foruten.

Høsten 2019 sender NMS Ucrew til England, Frankrike, Spania og Norge.

UNGE VOKSNE I NMS

Hvordan kan unge voksne engasjere seg i NMS?

I UTLANDET:

UCREW: Ett års tjeneste som praktikant i en av NMS’ samarbeidskirker i Europa med mulighet til å samtidig ta 30 studiepoeng på NLA Kristiansand

CONNECT: NMS-linje på Hald Internasjonale Senter. Seks måneders praksis utenfor Europa og to måneders undervisning på Hald før og etter utenlandsoppholdet.

UTEAM: Korte turer på to til tre uker til NMS sine samarbeidspartnere i hele verden.

VOLONTØR: Oppdrag som volontør kan vare fra en måned til ett år. Man må selv dekke reise og opphold, men NMS sørger for at volontøren blir godt tatt imot og får meningsfulle oppgaver. NMS sender volontører til Madagaskar, Spania, Kamerun og Thailand.

I NORGE:

NMS CONNECT: Egne lokallag for unge voksne. Foreløpig er det dannet slike lokallag i Oslo, Bergen og Trondheim

CONNECTED: Årlig konferanse for unge voksne, sist arrangert i Bergen i februar 2019.

FORANDRET VI ER

HANNA MARIA SALONG

Fra Estland

Ucrew i England

Uten nettverk i England lærte jeg virkelig å stole på Gud som den eneste som er virkelig nær og som jeg kan gå til med alt. Jeg tar mye med meg hjem til Estland og opplever et kall til å skape møteplasser for ungdom også der. Gud har vist meg de neste stegene jeg skal ta. Og hva er vel bedre når du har en Gud som elsker deg?

TONJE MYRLAND

Fra Sola

Ucrew i England

Jeg har lært mer om å stole på at Gud er Frelser, og at hans Ånd må lede samtalene og relasjonene, og skape lys i mørket. Det er blitt viktigere for meg å legge ting frem for Gud i bønn. Å tro at det er i hans hender gir meg langt mindre bekymring.

GUSTAVO PHILLIP

Fra Brasil

Ucrew i England

Dette har vært en av mitt livs største opplevelser. Den positive erfaringen jeg fikk gjennom Ucrew, ble en bekreftelse på mitt kall til å tjene Herren på fulltid. Flammen ble på ny tent i meg for Guds misjon, og jeg opplevde å bli mer avhengig av Gud. I dag er jeg en trygg og glad misjonær i den evangelisk lutherske kirken i Brasil.

FORANDRET

INGVILD PRESTBØ

Fra Fitjar

Ucrew i Estland

Forholdet mitt til Gud har blitt ein heil del djupare gjennom tida i Estland. Gud har utfordra meg til å stole på han i stort og smått og til å fokusere på alt det gode han har gjeve meg. Det har vore midt i blinken å jobbe i kyrkja. Ucrew og menighetsarbeidet i Estland skal ha æra for at eg gler meg vilt til å studere teologi til hausten.

EINAR LUDVIGSEN

Fra Egersund

Hald Connect, praksis i Brasil

Året i Brasil og tiden på Hald har endret fokus i livet mitt. Det har fått meg til å se på meg selv og mitt liv i et større bilde både kulturelt og åndelig. Dette har virkelig påvirket selvbildet positivt og gjort at jeg opplever å ha vokst i mitt forhold til Gud.

UNGDOMMENS FRELSER

Vis dem deg selv, så unge øyne stråler!

Gi dem din kraft som bærer og som tåler! Salv dem med Ånd og gi dem seirens gave over det lave!

Olfert Richard

HENRIETTE CAROLINE

ITTNER DA

SILVA

Fra Brasil

Hald Connect, praksis i Norge

Dette har vært et vendepunkt i livet mitt, Hele tiden har Gud minnet meg på at jeg er en del av noe som er større. Etter å ha vært hjemmefra en god stund, kan man fort tenke at man ikke har noe hjem lenger, men jeg kan være hjemme hvor som helst fordi vi er forbundet i Jesu kjærlighet.

MARLENE SKULSTAD

Fra Oslo

Ucrew

i Frankrike

Jeg har vokst masse i mitt forhold til Gud. Det har betydd mye å se hvordan andre mennesker ærer og tilber Gud. Jeg tror hver kultur har sin unike måte å møte Gud og mennesker på. Det har vært en verdifull erfaring. Mitt gudsbilde har utvidet seg fra å være snevert, til å bli åpent for mangfold og variasjon.

Flere unge mennesker

søker Guds vilje med livet sitt.

Bruk vedlagt giro eller

Din gave gjør det mulig å tilby unge mennesker opplevelser som forandrer. til

DELE TROEN PÅ JESUS

PEPRER OSLO MED UNGE DISIPLER

En gang i uken møtes 15 unge voksne hjemme hos Preben Hafnor. Når gruppa

vokser seg ut av stuen, blir noen sendt ut for å starte nye husmenigheter i andre stuer. Slik fyller de hovedstaden med nye disipler.

Ien leilighet i tiende etasje i Gamlebyen i Oslo slurpes kaffe av ripefrie, hvite kopper. Ingen sirkler etter fortidens teskjeer som har rørt i bunnen, ingen skår fra gammel stabling. I den nyinnredede leiligheten med hvite porselenskopper bor Preben Hafnor, en nygift ung mann, sammen med kona Rebeca. De 15 menneskene som rammer inn stua i kveld, sittende på stoler og tett i sofaen, er ikke bare på besøk. De er der minst en gang hver eneste uke. Det er dette som er husmenigheten deres:

– Vårt levende fellesskap skal være en plass der man møter Gud og bli utrustet til et liv som disippel, sier Preben.

HUSMENIGHET

Et helt liv. Ikke et kristenliv som starter på kirkebenken og slutter i døra på vei ut. Men et liv sammen, hvor en møtes en

gang i uken hjemme hos hverandre. Et liv som disipler i en husmenighet og i resten av hverdagslivet. Sånn samles 15 studenter og unge voksne hver uke for å dele tro.

– Men det handler ikke bare om å følge hverandre opp i det åndelige. Det er et helt liv, der vi fungerer sammen som familie, sier Karina Jacobsen.

Hun snakker om å være søsken i Guds familie, her de samles i husmenigheten

som er tilknyttet menigheten Kristent Fellesskap Oslo. Karina og Preben er i tillegg søsken av den typen som har delt barndom i samme hus.

FAMILIEFELLESSKAP

Noen nevner at leiligheten har fått «kvinnelig touch». De har vært her før, vært med på endringene, flyttet på esker og skrudd opp hyller. Men de har også vært med på endringene i hverandres liv.

SØSKEN: Preben Hafnor og Karina Jacobsen leder husmenigheten som samles i leiligheten til Preben og kona Rebeca.

HUSKIRKE: I husmenighetsfellesskapet i Kristent Fellesskap Oslo disippelgjør medlemmene hverandre ved å dele tro og liv.

Heidi Olsen

HUSMENIGHETER I NORGE

Lekpredikanten Hans Nielsen Hauge samlet folk hjemme hos seg for å forkynne på 1700-tallet. Edin Løvås, grunnlegger av retreatbevegelsen, forfatter og forkynner, oppfordret igjen folk til denne formen for samlinger 200 år senere. I dag finnes ulike fraksjoner av husmenigheter, og de fungerer oftest som et supplement til eksisterende menigheter.

Kilde: Vårt Land, 12. januar 2018

VELKOMST: Karina Jacobsen ønsker velkommen til den ukentlige samlingen i leiligheten til broren Preben.

Kaffedrikking og peking på nye detaljer i leiligheten til det nygifte paret, går over til at Karina ønsker velkommen og åpner for en delerunde.

Det blir fortalt om «gudfeldigheter», opplevelser av at Gud har lagt opp til små velsignelser i hverdagen siden sist. Om gleder og utfordringer i livet og troen. Et helt liv, som er viet til disippelskap og disippelgjøring i hverdagen.

UTFORDRENDE Å DELES

Husmenighetssamlingen i leiligheten til Preben har vært en ukentlig avtale de siste fem årene. Den har for det meste bestått av studenter og unge voksne som har kommet til byen. Gruppen har nå gått fra å dele fra livet til å synge lovsang. Therese Borgersen akkompagnerer

HUSVERT: Preben Hafnor får stuen sin fylt opp av den faste gjengen hver onsdag kveld. De lovsynger, ber og deler liv. Samtidig hjelper de hverandre i hverdagen.

FELLESKAPET SKAL

VÆRE EN PLASS DER MAN MØTER

GUD OG BLIR

UTRUSTET TIL ET LIV

SOM DISIPPEL.

DISIPLER: Unge disipler i Preben og Rebecas leilighet i Oslo.

med gitarspill. Hun har vokst opp i en tradisjonell menighet i Skien, men begynte å gå i husmenighet da hun flyttet til Oslo.

– Her er det rom for å være ekte. Husmenigheten kommer sammen som en familie der vi ikke bare har et program å kjøre gjennom, men der vi deler liv, sier Therese.

Noen sitter. Andre står med armene utstrakte. En tredje sitter på kne. Stuen fylles både av lovsang og mennesker. Noen ganger i husmenighetens historie har de blitt nødt til å gjøre endringer når gruppen har vokst.

– Vi har opplevd at det er vanskelig når gruppen blir delt i to, fordi man mister de man var sammen med. Når gruppen

blir for stor, har vi derfor ikke bare delt oss i to. Vi har også praktisert å sende ut en liten gruppe som er klar for å gjøre noe nytt, sier Preben.

– Men det kan være utfordrende at gruppen stadig endrer seg, sier Therese som har opplevd endringene som skjer når studenter reiser fra byen og når gruppen har plantet nye menigheter i nye stuer:

– Vi vet ikke alltid hva fremtiden bringer, men det er greit. Endringene har ikke rokket ved entusiasmen og optimismen.

DISIPPELGJØRING

– Ved å bli disippelgjort og lære å disippelgjøre andre, lærer vi å hengi oss et sted. Vi forplikter oss til hverandre. Når folk drar videre, har de med seg noe de

kan gi videre, sier Karina.

På den måten mener hun at husmenighetene kan gi studenter og midlertidige osloboere noe å ta med seg og gi videre når de forlater husmenigheten og byen. Slik plantes også nye husmenigheter.

– Jeg har tro på at Gud har en god plan for oss, sier Therese.

I alt har husmenigheten til Therese, Preben og Katrina blitt to nye grupper, hvor den ene har blitt til tre. Totalt er det ti slike husmenigheter i hovedstaden. Felles for gruppene er at det handler om mer enn samlinger som den hjemme hos Preben. Det handler også om å leve et familieliv, der husmenigheten hjelper til og der de er

Preben Hafnor

KRISTENT FELLESSKAP OSLO

Kristent Fellesskap er en frikirkelig bevegelse som startet på 80-tallet, og er navnet på lokalmenigheter som er tilknyttet misjonsarbeidet Kristent Nettverk. En av disse menighetene er Kristent Fellesskap Oslo. Lokalmenigheten i Oslo beskriver seg selv som mennesker som ønsker å leve livet som etterfølgere av Jesus Kristus. De møtes ukentlig i husmenigheter. I Oslo finnes det ti slike husmenigheter. I tillegg arrangeres det felles festgudstjeneste cirka en gang i måneden.

SANG: Lovsangen, som blir ledet av Therese Borgersens gitarspill, er en viktig ingrediens på onsdagssamlingene.

VI ØNSKER Å PEPRE OSLO MED GUDS NÆRHET

der for hverandre. Som når to fra gruppa gifter seg og trenger flyttehjelp.

– Hele gjengen har jo vært med og ryddet og vasket, sier Preben.

LYS I BYEN

Med Thereses gitarspill synger de sammen «Jeg vil gi deg alt», mens tonene strømmer ut av et åpent vindu, ut i osloluften:

– Byen er viktig for oss. Visjonen vår er å være lys i byen, sammen med de andre menighetene og fellesskapene i Oslo. Vi ønsker å pepre Oslo med Guds nærhet, så mennesker kan oppleve velsignelse ved å bo et sted hvor det er levende kristne fellesskap, et sted hvor en kan komme inn og få noe å ta med seg videre, sier Preben.

Therese forteller at husmenigheten endret hennes syn på menigheter:

– Det er ikke bare en del av en større enhet som jeg tilfeldigvis sitter sammen med på en gudstjeneste, men et fellesskap jeg har forpliktet meg til.

Innimellom arrangerer husmenigheten festgudstjeneste sammen med resten av Kristent Fellesskap i Oslo.

– For meg er onsdagssamlingen her i husmenigheten mitt søndagsmøte. De få søndagssamlingene vi arrangerer, blir en fin «bonus». Men det er husmenigheten som er sentrum, sier Therese.

Preben Hafnor

KRONIKK

MARGUNN SERIGSTAD DAHLE

FØRSTELEKTOR, NLA MEDIEHØGSKOLEN GIMLEKOLLEN

TEAM- OG PRODUKSJONSLEDER, DAMARIS NORGE

DISIPPEL TIL DAGLIG

«WWJD?» De siste tiårene har unge kristne over hele

verden hatt forkortelsen for «What Would Jesus Do?» rundt håndleddet. Eller bokstavene står uten spørsmåltegn, da med betydningen «Walk With Jesus Daily».

Uansett gir armbåndet en tydelig påminnelse om at det å tro på Jesus skal ha konsekvenser for liv og hverdag. At det å være Jesu disippel betyr å ha Han som læremester og forbilde i alt. Ja, følge Ham, lytte til Ham og bli preget av Ham. Like radikalt som misjonslederen Hudson Taylor uttrykte det på 1800-tallet: «Christ is either Lord of all, or He isn’t Lord at all».

Dette utfordrer. Gløden både hos den kjente kinamisjonæren og hos mange unge kristne i dag er jo tent av Bibelens radikale budskap til alle som tror på Jesus. Å være Jesu disippel betyr å leve med Ham 24/7 og møte alt og alle med Hans blikk. Med andre ord: Å se vår nestes verdi og behov så vel som å vurdere medienes mangfoldige budskap ut fra Bibelens livssyn.

«SHIFT TO WORLDVIEW THINKING»

Det var jo dette Jesus formidlet til sine første disipler. Som Sean McDowell og J. Warner Wallace sier i sin ferske bok «So the Next Generation will Know - Preparing Young Christians for a Challenging

ALLE MENNESKER TROR, SPØRSMÅLET ER BARE PÅ

HVA – OG HVORFOR.

World»: – Jesus visste at hans budskap hadde konsekvenser for alle sider av virkeligheten. Som hjelp til å leve i tråd med det han lærte dem, underviste han derfor ut fra et helhetlig, bibelsk livssyn. Her ligger altså nøkkelen til å leve som Jesu disippel.

Forfatterne utfordrer oss dermed både på det personlige plan og i forhold til disippelgjøring av de unge. «Shift to worldview thinking», er deres klare oppfordring, og den bør vi ta på ramme alvor. Livssynsdimensjonen hjelper oss nemlig å se at kristen tro ikke bare angår den åndelige delen av livet. Fragmentert livsførsel og privatisert tro er blant de største snarene for oss vestlige kristne –og illustrerer en fundamental misforståelse av hva troen vår faktisk innebærer.

ALLE HAR ET LIVSSYN

Livssynsperspektivet synliggjør at alle mennesker tror, spørsmålet er bare på hva – og hvorfor. En kan feste tilliten til noe religiøst eller sekulært. Bevisst eller ubevisst har alle et livssyn. Det er som med brillene en ser virkeligheten gjennom. Ingenting er da heller nøytralt.

Ved å framholde dette, er det også lettere å se det bibelske livssynet i relasjon til andre religiøse og sekulære livssyn. Hvorfor tro at Gud finnes? Hvordan kan Jesus være selve Sannheten?

HVA OG HVORFOR?

Spørsmålene er mange – og viktige. Kristen apologetikk er derfor avgjørende for Jesu disipler. Men som McDowell og Wallace understreker: – Trosforsvar bygger på kjennskap til troens innhold og må knyttes til hverdagen. Ethvert «hva» bør altså følges av to «hvorfor»: Hvorfor dette er sant, og hvorfor det har betydning for meg. Da skapes en trygg tro i den daglige vandringen med Jesus. Da gir det mening å spørre «WWJD?».

Monica og Atle Straume droppa hytte og luksus og opna heller heimen for fire ungdommar.

Helene Reite Uglem

Endeleg ferdig med småbarnsfasen. No kan vi slenge beina på bordet». Monica tenkte tanken, men vart berre kvalm av den. Kva skulle ho med meir fritid når unge jenter ikkje hadde ein stad å bu? Familien Straume let heller talet på ledige rom styre framtida. Då dei to eldste flytta ut, fekk dei plass til to til. Dei byrja som fosterheim. Så vart dei familieheim for ungdom med særlege behov. Monica og Atle har 15 års erfaring i å ta imot ungdommar.

BYGDE UT STOVA

– Mange er skeptiske til å ta imot ungdom. For oss var det godt å sleppe å gå tilbake til bleier og flasker. Vi ville gjort det same igjen, seier seksbarnsmora.

Det er ikkje like fullt rundt middagsbordet som det kunne vore i Brekkemarkå 3. I dag er det berre eldsteguten Magnus og fostersyster Janet og barna hennar som er på besøk. Det luktar nysteikt

pizza. Det er til og med dessert på ein tysdag. Hadde heile familien Straume vore samla, ville dei vore åtte vaksne og tre barnebarn rundt bordet. Ikkje rart dei måtte bygge ut stova for nokre år sidan. Medan pizzafatet går rundt, gir Monica meg ei oversikt:

– Magnus (22) og Henrik (20) er heimelaga. Søstrene Janet (26) og Amy (25) kom til oss for 15 år sidan. Då var gutane fem og sju, fortel Monica om brørne som brått fekk to storesystrer på ti og elleve. Men det stoppa ikkje der.

– Då jentene var på veg ut av reiret, kom først 12-årige Anine (19) og etter kvart 15-årige Jasmin (18), fortel Monica.

Fram til no hadde dei vore kommunal fosterheim. No vart dei familieheim, og Monica blei heime på fulltid.

STORFAMILIEDRAUMEN

– Vi har alltid drøymt om ein stor familie, men vi var ikkje heilt einige om korleis det skulle skje, fortel Atle som alltid har vore open for å bli beredskapsheim.

Monica var skeptisk. Ho ville ha eigne. Men som lærar hadde ho fleire elevar

som av og til trengte nye heimar. Ei annonse i avisa gjorde noko med henne. Eit skuggebilete av to barn og teksten «søsken på fire og seks år søker foreldre». Monica kjende det i magen.

EG HAR VONDE

MINNE,

OG VI OPPLEVDE MYKJE RART, MEN EG HAR JOBBA MEG GJENNOM DET.

Janet (26)

– Kanskje vi skulle vurdere det likevel? Atle var ikkje vanskeleg å be. Han ringde Bufetat med det same, og då gjekk det fort. Før vi var ferdige med førebuingskurset fekk vi spørsmål om vi ville ta imot Janet og Amy, fortel Monica.

Søsken var greitt. Men 10 og 11 år? Dei hadde førestilt seg nokon som var yngre

enn gutane. Atle var positiv, og skepsisen til Monica varte berre fram til første møte med jentene.

– Det vart full klaff. Jentene hadde litt leik å ta igjen. Dei sat ofte i sandkassa med gutane. Dei var dessutan på alder med venene våre sine barn. Veldig praktisk.

NYE RUTINAR

Janet var fem då ho flytta frå mor til bestemor. Åra som følgde vart flyktige. Mange pakka koffertar. Mykje fram og tilbake. Før ho kom hit. Der alt var så annleis. Alt var på stell. Mor, far, to barn. Felles middag. Fast leggetid. Ryddig og strukturert.

– Den største overgangen var felles måltid. Eg hugsar veslesøster spurde om det var vanleg å ete middag på denne tida, fortel Janet som kom inn i den nye familien saman med den berre eit år yngre søstera Amy

– Vi hadde ikkje fast leggetid. Vi vart bedt om å gå på rommet, men ingen sjekka at vi faktisk sov, fortel Janet.

FAMILIEMIDDAG:

Hadde heile familien Straume vore samla rundt bordet, ville dei vore åtte vaksne og tre barnebarn. Men i dag er det berre eldsteguten Magnus og den eldste fostersøstera med sine barn som er innom på middag.

TOBARNSMOR: Janet (26) kom inn i familien saman med veslesøstera si, Amy (25), for 15 år sidan. No har begge fått barn og flytta frå redet. F.v. Valentina (2) og Leon (6).

FAMILIEN STRAUME

Monica og Atle Straume har 15 års erfaring i å ta imot ungdom. Då gutane deira var fem og sju flytta to systrer på ti og elleve inn, og dei vart kommunal fosterheim. Då systrene flytta ut, tok familien imot ei jente på 12 år. Fire år etter kom ei 15 år gamal jente.

Her vart det rutinar og grenser, noko ho knapt visste kva var.

– Eg syns det var strengt, men innerst inne var det trygt. No har rutinar blitt viktig i eigen familie, seier tobarnsmora.

VILLE PASSE INN

Flyktige relasjonar og vonde minne prega Janet. Ho hang etter på skulen. Kjende seg annleis.

– Eg visste ikkje korleis eg skulle bla opp sidetal. Det var flaut. Eg var lei av å skilje meg ut, fortel ho.

Det vart mange timar ved kjøkenbordet saman med nye skulebøker og nye foreldre.

– Du var frustrert, men du ga deg aldri. Den enorme innsatsen imponerte oss, skyt Atle inn.

Janet klarte seg etter kvart bra på skulen.

FOSTERHEIM

Ordinær fosterheim tek imot barn som av ulike grunnar ikkje kan bu heime med foreldra. Ein fosterheim kan vere slekt- og nettverksfosterheim når det er familie som tek imot. Ein kan også bli fosterforeldre for einslege mindreårige flyktningar. Ein beredskapsheim tek imot barn og unge på kort varsel i akutte situasjonar fram til ein finn varig bustad. Familieheimar tek imot barn og unge med større utfordringar. Ein av dei vaksne har ofte relevant utdanning og har det som jobb. Besøksheimar tek imot barn ein eller fleire helger i månaden og er eit frivillig hjelpetiltak for familiar med tyngande omsorgsoppgåver.

Kjelde: Bufdir.no

– I dag ser eg at mor mi ikkje var i ein lett situasjon. Ho hadde mange å ta vare på, kom frå ein annan kultur, sleit med språket og hadde nok med å komme seg gjennom kvardagen, fortel 26-åringen.

– Eg har vonde minne, og vi opplevde mykje rart, men eg har jobba meg gjennom det. I dag kjenner eg at eg kan bruke det til noko positivt.

BRÅTT TENÅRINGSFORELDRE

Ekteparet gjekk frå to til fire barn på kort tid. Og ikkje nok med det. No hadde dei to «tweens» i hus.

– Vi har vore overvelda opp gjennom. Usikre på oss sjølve. Men blir ikkje alle foreldre det? spør Atle.

– Vi har forskjellige styrker og blir frustrerte av ulike ting. Som lærar likar eg struktur og rammer. Eg har vore oppteken av å lære dei klokka, skolisseknyting og hjelpe dei med lekser. Atle er meir avslappa på det. Han er psykiatrisk sjukepleiar og har kanskje meir forståing rundt kjensler og oppheta situasjonar, trur Monica.

– Heldigvis har vi ofte hatt det tøft på ulike tidspunkt. Og oppfølginga frå barnevernet og Bufetat har alltid kome i rette tid, legg Atle til.

FARVEL I MORGON

– I førebuinga lærte vi at vi skulle elske dei som våre eigne, men vere klare til å seie farvel i morgon». Er det mogleg? spør Monica som etter kvart lærte å akseptere det.

– Alle seks borna fekk sin unike plass i hjartet. Då eg forstod det, vart alt mykje lettare, fortel ho.

Men også praktiske ting skulle på plass. Når skal ein 11-åring vere inne på kvelden? Når legg dei seg? Om nokre år ville kanskje alkohol freiste. Kva reglar skal gjelde?

– Prøving, feiling og ta ein dag om gongen. Janet, vår eldste, fekk det nok strengast. Etter kvart såg vi at vi ikkje kan kontrollere alt.

VI HADDE IKKJE TENKT Å

TA IMOT FLEIRE BARN. NO VAR VI FERDIGE. MEN

DENNE TUREN GJORDE AT EG SKIFTA MEINING.

Monica Straume, fostermor

DEN INGEN VILLE HA

Når Janet og Amy er på veg ut av redet, går Monica ein kveldstur. I den friske lufta klarnar tankane. Ein tanke blir ekstra sterk: Bibelverset «Søk først Guds rike og hans rettferd». Guds rettferd. Kva handla den om?

– Vi hadde ikkje tenkt å ta imot fleire barn. No var vi ferdige. Men denne turen gjorde at eg skifta meining, fortel Monica.

Brått møter ho to kjende. Dei fortel om ei jente i kommunen som barnevernet ikkje finn fosterheim til. Monica kjenner at det er urettferdig.

– Skal ei jente leve med kjensla av at ingen vil ha meg? Er det dette Guds rettferd handlar om?

Det vert starten på eit nytt kapittel for familien Straume. Snart skal dei bli seks rundt middagsbordet igjen.

TOLE KJENSLER

– Vi har hatt familieråd før kvar innflytting. Før tredjemann, Anine, flytta inn sa Janet «Ja! Då er det jo fleire som kan få ein god heim å vekse opp i», fortel Atle som vart rørt av svaret.

Slik fekk Anine og etter kvart Jasmin dei ledige romma i Brekkemarkå 3.

– Å vere fosterheim for ungdom som ikkje alltid har fått behova sine dekka, kan by på utfordringar. Vi har lært meir om kjensler og kor dei kjem frå. Det er lett å bli frustrert over tilsynelatande overdrivne reaksjonar, seier Monica.

For årevis med omsorgssvikt pregar ein. Det har blitt djupare kunnskap og mindre frustrasjon.

– Det handlar om å tole. Og gå den ekstra mila sjølv om du ikkje alltid får takk.

OPEN HEIM

Ekteparet legg ikkje skjul på at trua har vore ein motivasjon for å opne heimen.

– Som fosterfamilie forkynner vi ikkje overfor barna, men vi legg ikkje skjul på at vi er kristne, seier ekteparet som har gått i Den norske kyrkje, Bymenigheten i Sandnes.

– Vi har teke ungane med på gudsteneste, men etter barneskulen får dei velje sjølve.

BESTEMOR:

Monica Straume har seks barn og tre barnebarn. Når barna først har flytta frå reiret, er det godt det ikkje er langt. Janet og barna bur like i nærleiken og stikk ofte innom.

MÅLTID: Janet vaks opp utan rutinar og faste måltid. Rytme i kvardagen har blitt ein verdi ho vil gi vidare til sine barn, Valentina (2) og Leon (6).

DELE GODA

Valet om å bli fosterforeldre i 2004 har hatt smitteeffekt. I nabolaget er det no fleire fosterfamiliar.

– Mange ser at det ikkje er så skummelt. Vi er berre oss sjølve. Ein treng ikkje vere perfekt, meiner Monica.

– Å dele har vore ein viktig verdi i familien vår. Vi håpa også barna ville lære at det fins familiar som har det annleis, og at det ligg eit ansvar i det å ha det så godt, seier Atle.

Eldsteguten Magnus har 15 års erfaring frå fosterheim.

– Eg har lært utruleg mykje, og skjønar ikkje korleis eg skulle fått same kunnskap ved ein skulebenk, byrjar 22-åringen som no går sjukepleien.

Han var sju då han fekk to systrer.

– Eg huskar eg hadde med bilde av dei på skulen og fekk hjelp av læraren til å for-

klare kva som skulle skje. Mange hadde høyrt om adopsjon, men fosterheim var ukjent, fortel 22-åringen som tok den store endringa med knusande ro.

– Det vart meir liv i heimen. Dei kunne bli sinte for ting vi ikkje forstod, men mamma og pappa forklarte alt. Det har vore stormar, men vi har alltid kome ut i pluss, seier Magnus som trur dei siste 15 åra har gjort han til eit rikare menneske.

– Det har utvida perspektivet. Eg har lært å inkludere folk som ikkje passar inn. Eg har fått dele av den omsorga eg sjølv har fått, seier Magnus som trur mange er unødvendig redde for å ta imot ungdommar.

– Dei ser tøffe og kule ut på utsida. Dei gjennomskodar deg, testar deg og nokon vågar kanskje aldri å stole på deg. Det må ein tole. Men innerst inne trur eg ungdommane er som barn. Dei vil berre bli sett.

UNGE ER MER ÅPNE FOR TRO ENN ELDRE

Unge voksne i USA er nå mer interessert i kristendom enn tidligere generasjoners ikkekristne. Laget ser samme tendens i Norge.

Ingunn Marie Ruud, KPK

y forskning fra «Barna Group» viser at ikke-kristne unge fra millenniumsgenerasjonen, det vil si de som er født mellom begynnelsen av 1980årene og midten av 90-tallet, har større sannsynlighet for å være interessert i åndelige spørsmål enn eldre ikke-kristne.

I studien «Reviving Evangelism», gjort i USA, sier nær tre fjerdedeler av ikkekristne millennials at de har hatt minst én samtale om religiøs tro med en nær venn eller familie det siste året. Blant eldre ikke-kristne sa 52 prosent det samme. Nesten 64 prosent hadde snakket om sin tro med en kristen, sammenlignet med 44 prosent av eldre ikke-kristne. Millennials i USA hadde dobbelt så stor sannsynlighet for å uttrykke en personlig interesse for kristendommen og hadde mer kontakt med folk som går i en kirke.

SAMME TENDENS I NORGE

I Laget (Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag) sier generalsekretær KarlJohan Kjøde og feltarbeider Kjetil Spilde at situasjonen er den samme i Norge.

ÅPNE: Laget opplever at det er lettere å få til samtaler om tro med ikke-kristne studenter nå enn for få år siden. Her fra Skepsisuka på Universitetet i Oslo. Foto: Stein Gudvangen, KPK

NÅ ER DET HELT UPROBLEMATISK Å SNAKKE OM TRO RUNDT KANTINEBORDENE.

Kjetil Spilde

– Det er en mye større åpenhet for det åndelige blant millennials enn blant de eldre. Mange av de yngre har ikke hørt så mye om kristendommen før og synes

det er spennende, mens den tidligere generasjonen gjerne har hatt en forestilling om at de vet hva det går i, sier Kjøde.

Spilde forteller at når de kjører spørreundersøkelser på skolene får de dype samtaler om tro med studentene.

– For bare få år siden var dette nesten umulig, men nå er det helt uproblematisk å snakke om tro rundt kantinebordene.

MER ERFARING MED EVANGELISERING «Barna Group»-studien er basert på undersøkelser gjennomført i fjor med 992 voksne som identifiserte seg som kristne og 1001 ikke-kristne i USA. Gruppen med ikke-kristne inneholder både folk med en annen religiøs tro enn kristendommen samt ateister og agnostikere.

«Barna Group» forklarer at de yngre ikke-kristne har hatt mer personlig erfaring med alle slags evangeliseringsmetoder enn de eldre, blant annet gjennom skriftlige evangeliseringsmetoder (45 prosent mot 26 prosent). De har også med større sannsynlighet møtt evangelisering på gaten (30 prosent mot 16 prosent).

FORETREKKER PERSONLIG KONTAKT

Tallene viser at de yngre sin foretrukne måte å utforske troen på er gjennom personlige en-til-en møter med en kristen (52 prosent), noe bare 32 prosent av eldre ikke-kristne foretrekker.

– Dette bør jo få noe å si for måten vi snakker med denne generasjonen på, sier Kjøde og forteller at det fortsatt er en utpreget institusjonell skepsis når det gjelder religion.

– Men den religiøse erfaringen er det mer åpenhet for, og at noen har en åndelig erfaring gjør dem spennende og interessante.

Oppdrag disippelgjøring

Siden jeg var liten har jeg vært fascinert av fjerne kulturer. Jeg drømte om å bli misjonær i eksotiske land med vakker natur og spennende språk. Få dele troen min videre. Se mennesker for den de er og vise dem mer av Guds nåde og kjærlighet.

Men det ble ikke sånn. Eller jo, men ikke slik jeg så det for meg. For Gud ville vise meg mer. Ikke gjennom noen stor wowopplevelse. Nei da, i små glimt, som gjennom samtaler med andre og ved å kjenne gleden over å være engasjert i det kristne barne- og ungdomsarbeidet hjemme i Norge. Når vi snakker om alle folkeslag i misjonsbefalingen, handler det både om de langt borte og om de som er veldig nære. Vi trenger mennesker som reiser på kryss og tvers av samfunnslag, alder og sosiale kulturer i vårt land også. Helt uavhengig av de geografiske landegrensene.

Fordi vi mennesker er forskjellige, formidler vi Jesus ulikt, både i språk og metode.

Og det er det som er så fint, at ikke alle deler troen sin på samme måte. For med det unike og kreative, kan ulike typer mennesker bli kjent med kristen tro.

Alle har sin egen vei til Gud, eller bort fra ham. Noen sitter med livserfaringer som gjør at de søker etter noe åndelig, noen har en tro som følger dem gjennom livet, mens andre igjen kan ha så mange vonde livserfaringer at en god Gud virker helt absurd. Gud skapte dem alle i sitt bilde og ønsker å bli bedre kjent med dem. Det er grunnlaget for videre disippelgjøring. Som kristne er vi så heldige at vi får lov til å ta del i det oppdraget Jesus gav oss i Matteus 28,18-20. Nemlig å gjøre alle folkeslag til hans disipler.

Det tar tid. Det visste Jesus også. Han brukte veldig mye tid på noen få. Han bygde gode og trygge relasjoner med dem, underviste og lærte videre det han kunne. Han var en dyktig pedagog og

VI TAKKER OG BER FOR:

«Jeg formaner dere fremfor alt til å bære frem bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt.»

1. Tim. 2, 1-2

SILJE M. LJOSLAND

LEDERTRENINGSKONSULENT I NMSU

forklarte slik at folk fra ulike samfunnslag forsto hva han mente. Ofte brukte han eksempler fra hverdagsliv og lokalt arbeidsliv for å forklare hvordan Gud er. På spørsmål gav han ikke alltid tydelige svar, men åpnet opp for refleksjon gjennom lignelser og spørsmål til dem han snakket med. Er vi like gode på å formidle kristendommen i dag slik at den oppleves relevant?

Disippelgjøring krever tid, prøving, feiling, tålmodighet og etter hvert vekst, uansett om du har reist langt for å dele tro med andre eller om du forteller om Jesus i ord og handling i nærmiljøet ditt.  Gud viste meg sakte, men sikkert at min glede over å disippelgjøre ungdommer var viktig, uavhengig av land. Kanskje du også har noen arenaer der du synes det er mer spennende å dele tro, noen du bruker mye tid i bønn for, eller mennesker du bruker litt ekstra tid på å gå noen steg i troen sammen med?

> Frankrike, for NMS sitt prosjekt i Lyon, for de brasilianske misjonærene Mariana og Mateus og studentprosjekt «Misson Jeepp», og for den lokale menigheten i Créteil.

> England, for arbeidet blant kirkefremmed ungdom i alderen 11-18 år, og for Network Youth Church i Carlisle bispedømme.

> Kina, Pakistan og Brasil, for våre prosjekter og medarbeidere, for alle som opplever livet vanskelig, for menighetene og deres arbeid, om vekst i kirkene og at unge mennesker må bli gjort til disipler.

> NMSU, for ansatte og frivillige medarbeidere i regionene og ved hovedadministrasjonen. La NMSU fortsatt få være et redskap til å utruste unge disipler i hele verden.

> For alle unge som har reist ut til ettårstjeneste for NMS.

> For studentene ved Hald Internasjonale Senter, la de som har kommet til Norge få oppleve en rik tid her. La alle få oppleve en rik tjeneste her i Norge og ute i verden.

> Ukirke i Stavanger, la den få være et viktig møtested og velsign alle arrangementene. Vi ber for prest og prosjektleder Anne Margrethe Ree Sunde og de andre medarbeiderne.

> Planlegging og forberedelse til misjons- og julemessene. Gi gode ideer, ny inspirasjon og mye glede til alle som er engasjert i dette arbeidet.

PROFETIAR, PLANAR OG PENGAR

Doktorgrad, jobb og god løn venta i

Canada. Men Gud ville det annleis.

Marit Mjølsneset

Den gassisk-lutherske kyrkja på Madagaskar (FLM) og NMS har leita etter ein lege som kan passe til å bli misjonær i Thailand i to år når dei får høyre om Razafindrabe Rovasoa, eller Rova som ho blir kalla blant kjente.

På denne tida er det tre år sidan Rova blei uteksaminert frå medisinstudiet ved universitetet i Antananarivo, og eitt år sidan ho gifta seg med Tovo, eller Ratovohery Harison som er det fulle namnet hans. No er planen å flytte til Canada, der dei har vener frå før. Rova vil ta ein doktorgrad, og Tovo har fått tilbod om jobb som prest i eit lite sokn der. Dei vil ut og sjå verda, lære meir, og dessutan kjem dei til å tene gode pengar samanlikna med lønningane på Madagaskar.

MADAGASKAR OG MISJONÆRAR

Spørsmålet om å flytte til landsbygda i Nord-Thailand som misjonærar og jobbe blant ei minoritetsgruppe kjem brått på, og svaret må dei gje innan ei veke.

– Me var så forvirra. Me hadde ein plan me trudde Gud var med på, så plutseleg kjem spørsmålet om å reise til Thailand. Kva ville eigentleg Gud at me skulle gjere? Me prøva å spørje familiane våre, men dei sa at dette var det me sjølve som måtte bestemme. Me visste at me kom til å få eit «betre» liv i Canada. Men det viktigaste for oss var å bidra til Guds plan, fortel Tovo.

Midt oppi alt dette kjem dei til å tenke på profetien til ei kjent gassisk kvinne kalla Nenilava. Ho sa Madagaskar ville bli eit viktig senter for å sende ut misjonærar. Til slutt blir ekteparet einige om å søke på stillingane i Thailand, og dei seier til Gud at viss han vil at dei skal reise, må han sørge for at dei får jobbane.

HEKSEDOKOTOR OG DUGNAD

Me hoppar seks år fram i tid. Tovo sit med beina i kross på tregolvet i det tra-

MISJONÆRFAMILIE: Sør-sør-misjonærane Rova og Tovo frå Madagaskar med dottera Grace i den nye kyrkja i landsbyen Ban Huai Mi, Thailand.

ME HAR MØTT PÅ EIN

MENTALITET DER MANGE

GJERNE VIL FÅ FRÅ

KYRKJA, MEN IKKJE GJE.

Ratovohery Harison

disjonelle pålehuset. Skuggen er kjærkommen, sjølv om temperaturen her på rundt 800 meter over havet er å føretrekkje framfor dei rundt 40 varmegradene litt lågare ned i landet.

Rova og Tovo er på heimebesøk hjå det eldre ekteparet Nan Boum og Nay Niah Jaiping i landsbyen Ban Huai Mi. Nay er praktiserande heksedoktor, medan Nan nyleg blei kristen. Ho kom i kontakt med kyrkja gjennom hjelp ho fekk av mellom anna Rova då ho vart sjuk. Det var folk frå kyrkja som hjelpte ho til sjukehuset då tilstanden forverra seg, og det har blitt mange heimebesøk av både Tovo, Rova og fleire andre frå kyrkja sitt evangelist- og diakoniteam.

Det er på tide å gå vidare, og Tovo viser veg ned dei bratte skrentane i den vesle landsbyen som klorar seg fast i ei frodig åsside i Bo Kluea-distriktet i Nord-Thailand. Me skal få sjå den nyleg oppførte kyrkja i landsbyen.

Golvet er av betong, og utanom murveggen bak talarstolen har veggane fire rader med murstein, medan resten er av tynne trestokkar, som gjev både bris og nysgjerrige blikk fri tilgang.

SØR-SØR-MISJONÆRAR

> NMS sitt namn på misjonærar tilsett i og sendt av ein av NMS sine samarbeidspartnarar, med økonomisk støtte frå NMS.

Trevirket er henta i skogen rett ved, og alt av arbeidskraft var på dugnad. Ekte Use Your Talents, meiner Rova. Og det er ikkje tilfeldig at ein har vore så nøyen med å bygge kyrkja med lokale midlar, materiale og hender.

MOTTAKARMENTALITET

– Me har møtt på ein mentalitet der mange gjerne vil få frå kyrkja, men ikkje gje. Det er noko av den same mottakarmentaliteten me ser på Madagaskar. Ein del utanlandske organisasjonar og kyrkjer vil til dømes donere gåver og pengar som skal delast ut på påske- og julefestar i kyrkja, og me ser at det kjem mange som ikkje er i kyrkja resten av året for å få gåver. Det er eg glad for at NMS ikkje er med på, fordi det er med på å gje feil inntrykk av kva kyrkja er, meiner Tovo.

– Kyrkja er alle si, den er som ein familie der me alle delar med kvarandre, forklarar Rova.

For å vise at ein ikkje treng å vera rik for å kunne bidra, skaffa Rova og Tovo seg kvar si sparebøsse der dei putta på ti baht (tilsvarar cirka tre kroner) kvar dag i eitt år. Pengane donerte dei til kyrkjebygginga. Og no har det enkle, men funksjonelle bygget stått her i eitt år.

SKLIR INN

UTFORDRING: Tovo fortel at det er utfordrande å få nye til å ta imot Jesus. Buddhisme og tru på ånder står sterkt i området.

FØREMIDDAGSLUR: – Me har blitt tatt godt imot, seier Rova. Her tek Grace og veninna ein føremiddagslur ute i hagen medan mor passar på.

FOLK SKJØNAR

IKKJE AT EG IKKJE ER HERIFRÅ FØR EG BYRJAR Å PRATE.

Kyrkja her i Ban Huai Mi er ei av åtte kyrkjer og preikestadar Tovo har ansvar for. På ein vanleg sundag preikar han sjølv på fire ulike stadar, evangelistane tek seg av dei andre. Tovo er for tida nemleg den einaste ordinerte presten i distriktet. Det er med andre ord nok å ta seg til for dei begge. Menneska som bur i området er stort sett frå den etniske minoriteten lua, som i lang tid har lidd under stigmatisering av dei større folkegruppene. Det seiast at dei eigentleg budde i dei langt meir fruktbare dalbotnane i området, før dei blei pressa opp i fjellsidene av thaiane. Mange har ein tanke om seg sjølve som mindreverdige og er skeptiske til nye fjes. Likevel seier Tovo og Rova at dei har blitt tatt godt imot. Den litt mørkare hudfargen til lua-folket som seiast å ha same opphav som laoterane (folk frå Laos, red.anm.), gjer at dei to gassarane sklir endå lettare inn.

Ratovohery Harison

litt over fire år sidan, men heilt feilfrie er dei ikkje. Og skal dei snakke med litt eldre menneske som ikkje har lært thai på skulen, treng dei tolk som kan omsetje til lua-språket.

KNUSTE DRAUMAR

For Rova har ikkje misjonærtenesta blitt heilt slik ho hadde sett for seg. Kyrkja på Madagaskar og i Thailand hadde leita etter ein lege dei kunne sende som misjonær. Dei ville nemleg starte opp ein liten klinikk for lua-folket i området. I dag er det langt og vanskeleg å koma seg til sjukehus og legehjelp. Ikkje berre ligg mange av landsbyane avsides, men vegane kan til tider vera uframkommelege. Og sjølv når dette ikkje er tilfelle, har dei fleste i lua-folket lite pengar, og ambulanse må dei betale for av eiga lomme.

– Folk skjønar ikkje at eg ikkje er herifrå før eg byrjar å prate, seier Tovo med eit lurt smil.

Han og Rova har lært seg thai og engelsk etter at dei kom til Thailand for

Men det er ikkje berre i Vesten at byråkrati kan setje ein stoppar for sjølv dei beste planar. Etter å ha besøkt Thailand medisinske råd i starten av opphaldet, fekk Rova beskjed om å skaffe seg ein praksisplass, og då denne var fullført, måtte ho gjennom ein eksamen før ho kunne få lisens til å arbeide som lege i Thailand. Dette kjem i tillegg til dei seks åra med studie og tre års praksis frå Madagaskar, men ho var førebudd på å måtte jobbe litt for å få anerkjent kom-

petansen sin. Rova byrjar å arbeide på det nærmaste sjukehuset, men innan praksisperioden er omme, får ho beskjed om at det ikkje lenger er godt nok med utdanninga ho har. Ho må vera spesialist for å få lisens i Thailand.

– Det er så vanskeleg å ikkje få lov til å hjelpe når eg veit at eg eigentleg kan.

Eit trist drag kjem over andletet hennar. Ho sit i sofaen heime i stova si. Alle vindauge og dører står på vid veg, og begge viftene står på maks styrke. Likevel er varmen nesten uuthaldeleg. Rova fortel om ei sjuk kvinne ho møtte, men som ho ikkje kunne hjelpe sidan ho ikkje får skrive ut legemiddel. Kor vondt det var.

– For meg har det nye livet vårt i Thailand vore ei stor utfordring. Alt er annleis her. For Tovo har det gått betre, legg ho til.

Men ho gjev ikkje opp så lett. Ho har vore i kontakt med ein skule i India der ho håpar å ta eit fjernstudie som gjer ho

FOR MEG HAR DET NYE LIVET VÅRT I THAILAND

VORE EI STOR

UTFORDRING. ALT ER

ANNLEIS HER.

Razafindrabe Rovasoa

til spesialist. Og enn så lenge reiser ho på heimebesøk, utfører fyrstehjelp, fraktar pasientar til sjukehuset og delar ut utstyr til nybakte mødrer. I tillegg til å hjelpe til med alle dei andre tinga som trengst i kyrkja.

MINIMIRAKEL

Og så har Tovo og Rova det litt travlare på heimebane enn dei hadde det då dei

kom til Thailand. Etter sju år med prøving, kom det vesle mirakelet deira, Grace, til verda våren 2017. Og trass i opp- og nedturar kjennest det som dei er på rett plass.

– Me er veldig lykkelege for at me kan få bidra til Guds plan og profeti, og det er ei glede å jobbe saman med evangelistane her. Og så er me takksame for støtta frå NMS og FLM, seier Tovo.

– Me har blitt tatt så godt imot av lua-folket, og me merkar verkeleg at folk set pris på å ha oss her, legg Rova til.

Men kva tenkjer dei om framtida?

– Det kjem an på Gud. Me fokuserer på det me gjer her no, og så ber me. Me tener kanskje ikkje mykje pengar, men lukka kjem ikkje frå pengar, den kjem frå Gud.

Hotellet med fjorden i hagen

Arrangement hausten 2019

28.-29. sept.: Bibelhelg v/NLM Øyvind Samnøy. Song “Adonai” frå Valderøya

1.-3. nov.: OASE-helg

Tale: Hans Weichbrodt. Lovsongsteam: Jan Gudmund Skrivervik m.fl.

23.-27. des.: Julefeiring

Kontakt oss for prisar og bestilling: Innvik Fjordhotell, Misjonsheimen AS, 6793 Innvik Tlf. 57 87 49 90 post@innvikfjordhotell.no www.innvikfjordhotell.no

SER TALENTER

Den nye diakonilederen Danaya Goïta

vil hjelpe mennesker i Mali til å se sine egne ressurser.

Stina Margrete

Aanderaa Neergård

Hvert år får hundrevis av mennesker hjelp fra det diakonale arbeidet NMS støtter i Mali. NMS sin samarbeidspartner har fått ny diakonileder. Danaya Goïta har bare hatt jobben et halvt år, men har allerede utmerket seg med sitt initiativ og sin arbeidsglede. Nå ønsker han å være med på å spre «Use Your Talents»metoden i Mali.

BEST PÅ OPPTAKSPRØVEN

Danaya er jurist. Tidligere jobbet han som utviklingsagent i et statlig utviklingsprogram. 33-åringen giftet seg for ett år siden og ble nettopp far for første gang. Utlysningen av jobben som diakonileder fant han på internett.

– Jeg er kristen og kommer fra en kristen familie i Koutiala. Derfor kjente jeg til misjonens arbeid blant fulanifolket. Men jeg visste ikke på forhånd at misjonen også drev med diakoni. Stillingsannonsen gav meg lyst til å søke, forteller Danaya som også måtte gjennom opptaksprøve og tester før han fikk jobben. Det er vanlig i Mali for å finne ut hva søkerne er gode for. Danaya gjorde det

NY DIAKONILEDER: Danaya Goïta har jobbet et halvt år som diakonileder for NMS sin samarbeidspartner i Mali.

TANKEN OM Å FOKUSERE PÅ DET

MAN HAR OG IKKE PÅ DET MAN IKKE HAR, ER FANTASTISK BRA.

best av alle og fikk jobben. Det er han godt fornøyd med.

Listen over mennesker som har fått hjelp og støtte dette halvåret er lang. Blant mye annet har han ansvar for en stipendordning som gir støtte til 168 elever og studenter.

– Nestekjærlighet er evangelisering i handling, sier han.

BRUK TALENTENE

Danaya har lært mye det siste halvåret. Blant annet har han blitt kjent med konseptet «Use Your Talents» (UYT), noe han er veldig begeistret for.

– Metoden ble utviklet på Madagaskar, men sprer seg til stadig flere land. Grunntanken er at alle mennesker har evner og muligheter som man kan ta utgangspunkt i for å skape positiv endring, sier han.

– Tanken om å fokusere på det man har og ikke på det man ikke har, er fantastisk bra, fortsetter Danaya. Han har også arrangert en ungdomskonferanse om UYT i Sévaré sammen med misjonens landsbyutviklingsprosjekt og en organisasjon som jobber mot ekstremisme i Mali.

– Over 120 unge mennesker deltok. Også kristne ungdommer fra fulanimenigheten vår i Sévaré var med. Både der og i Mopti har det blitt dannet egne UYT-grupper.

VASKET SYKEHUSET

Begge gruppene er i gang med aktiviteter.

– Gruppa i Sévaré vasket hele sykehuset og har plantet trær. Utgiftene de har hatt med dette, har de dekket med egne, innsamlede midler. Mopti-gruppen består av mange unge jenter. De har begynt å selge kaker for å få inntekter.

Nå er planen at vi skal få arrangert en tilsvarende konferanse, som den i Sévaré, i Sør-Mali, sier Danaya håpefullt.

Ønsker du at bursdagsgaven skal gå til din hjertesak?

NMS har nå fått egen side på spleis.no/nms

Her kan du opprette din personlige innsamling, se den vokse og takke giverne dine. Enkelt og trygt for både deg og NMS.

Gratulerer med dagen!

HVA ER «USE YOUR TALENTS»?

«Hva kan vi gjøre med det vi har her og nå?», er det sentrale spørsmålet i denne måten å drive utviklingsarbeid på. Å starte med lokale ressurser skaper individuell og kollektiv utvikling.

GITARSØSTRENE

I 45 år har dei reist Norge rundt med gitar, bibel og vitnesbyrd i bagasjen. Men livet som emissær har ikkje berre vore ein dans på roser.

GITARSØSTRENE

Helene Reite Uglem

Ein emissær. Kva skjuler seg eigentleg bak tittelen? Vekkingar, stappfulle bedehus og suksesshistorier? Eller handlar det også om kamp, offer og tunge tak? For Marit og Irene har det vore begge deler. Eg hugsar stemmene deira frå kassettspelaren i barndomsheimen på 90-talet. No skal eg møte dei for første gong. Dei skal synge i Flekkefjord, men har tid til ein prat før dei skal vidare. Dei fortel ærleg om livet som emissær. Eit liv frå Nordkapp til Lindesnes. Om gleder og sorger. Sjukdom og mirakel. Om dei gongene dei såg døden i kvitauget. Men Marit Stokken Berland og Irene Krokeide Alnes ville ikkje vore den 45 år lange reisa forutan. Det er lenge til snipp, snapp, snute. Framleis turnerer dei land og strand for Indremisjonsforbundet (ImF). Og det er like spennande som då dei tok sine første steg som songevangelistar 1. oktober 1974. Den gongen kjende dei verken kvarandre eller framtida.

SAMBÅNDET OG KK

Marit vaks opp på Fitjar på Stord. På NMS si barneforeining klipte ho bandasjar til sjukehus i Kamerun. På stovebordet låg Sambåndet, Misjonstidende og Utsyn. Heime hos Irene, på Krokeide i Fana, var det annleis. Her las dei vekeblad og Kvinner og Klær. Det var ingen Jesus-bilete på veggane. Men Irene gjekk på søndagsskulen, og tok imot Jesus i ungdomstida. Etter Fjellhaug bibelskule drog ho ut som syngande evangelist. På same tid byrja Marit på bibelskule i Bergen med ein bestemt plan om sjukepleien etterpå. Men generalsekretær Birger Aadland i ImF hadde eit anna forslag.

01

PÅ REIS: For 45 år sidan pakka to unge damer i 20-åra kofferten. Marit Stokken Berland og Irene Krokeide Alnes visste ikkje at dei skulle bli kollegaer livet ut, og heller ikkje at dei ville støte på alt frå store vekkingar til sterke nær dødenopplevingar. Foto: Helene Reite Uglem

– Eg burde reise med Irene. Vi song begge to og ville få det kjekt saman, meinte han. Eg fortalde om mine planar, men han gav seg ikkje. Etter mange samtalar, sa eg ja, fortel Marit om den spennande hausten 1974, då Marit trefte Irene for første gong.

– Det vart full klaff. Då vi byrja å synge saman, merka vi ein musikalsk kjemi, fortel Irene.

1. oktober 1974 hadde dei sitt første møte. Litt song og fem minutt med vitnesbyrd på kvar. Jentene på 20 og 21 år visste ikkje at om tre veker skulle det bryte ut ei vekking.

ØYGARDEN 1974

Turnusen bestod i fire møter per plass. Dei ferske evangelistane kjende det var nok. Dei hadde ikkje så mykje meir å seie. Repertoaret var kort.

– Allereie andre kveld vart ei dame kristen på ein ungdomskveld. Her møtte Jesus henne, fortel Irene.

Så kom spørsmålet om dei ikkje kunne bli litt lenger.

– Vi takka høfleg nei og hadde ikkje meir

MARIT & IRENE

Sidan 1974 har Marit Stokken Berland (65) og Irene Krokeide Alnes (66) forkynt seg gjennom alle Norges fylke gjennom Indremisjonsforbundet (ImF). Marit reiser 100 prosent. Irene jobbar halve tida med radio og TV. Begge bur på Godøya på Sunnmøre. Irene gifta seg med Leif Steinar Alnes i 1984. Dei har sonen Jan Oskar (32). Marit gifta seg med Jarle Berland i 2018. I tillegg til å besøke bedehus og ulike forsamlingar opp gjennom, har dei gitt ut plater, bøker, vore reiseleiarar og jobba med kristen TV og radio.

å bidra med, kjende vi.

Men bedehuset tok ikkje nei for eit nei. Brått høyrde dei frå talarstolen: «Marit og Irene blir ei veke til. Alle er hjarteleg velkomne.»

– Kva skulle vi gjere? Vi talte og song etter beste evne. Vi vart kreative for å få møta til å vare til skapleg tid, seier Irene og ler.

Vitne- og bønnemøte vart nøkkelen. Folk vart nysgjerrige på det sambygdingane sa i den opne mikrofonen og strøymde til møta. Vitnesbyrda vart sjølve nerven. Dei to 20-åringane vart verande i seks veker. Både unge og vaksne vart kristne.

AVHENGIGE AV JESUS

men på det meste hadde dei knapt helgefri. Måndag var fri, men den gjekk som regel til reising eller heimebesøk.

– Det har vore ein livsstil. Vi held ikkje styr på timar. På det meste kunne det vere vanskeleg å skjerme fritida, seier Marit.

– Har de aldri møtt veggen?

LEGEN SA «OM DU OVERLEVER…».

DET ER STERKT Å HØYRE DEI ORDA.

– Eg har ein kropp som seier i frå. Det kan skje i form av ein influensa som aldri går over. Det må eg ta omsyn til. Men det har berre vore eit par slike krasjar. Det må vel dei fleste forvente, seier Irene.

Men ingen har blitt utbrent.

– Bønn vart raskt ein viktig ingrediens. Vi var så totalt avhengige av Jesus, fortel Marit.

Gitarvenninnene budde heime hos folk. Det gjer dei framleis.

– Det har betydd enormt. Heimane har vore ein stasjon for påfyll og ein stad å lesse av det vanskelege. Her har vi fått forbønn og støtte i kampane, seier Irene. Marit nikkar.

– Dei har vore som ein hær. For vi har stått i mykje. Det er jo eit åndsverk vi driv med. Fellesskap er viktig.

EIN LIVSSTIL

Dei har sunge i idrettshallar, telt, tallause kyrkjer og bedehus, på radio, kassettar og DVD. Til og med i Syden. Kva er det dei ikkje har gjort?

– Varemerket vårt har vore møteveker med møter frå tysdag til søndag. Men jo lenger vi kan vere ein stad, dess betre er det, seier Irene.

Turnusen har endra seg opp gjennom,

– Vi har stått i tøffe samtalar, jobba til seint på kveld og hatt lite fri. Men vi har alltid vore to. Vi kan snakke og be over det som er tøft. Det er ein stor styrke, seier Marit og får eit nikk frå kollegaen.

– Vi blir fort glade i folk. Jobben har alltid vore ei glede. Vi kjenner oss heldige som får gjere dette.

«OM DU OVERLEVER …»

Åra går. Dei er i 30-åra. 80-talet kjem med store vekkingar fleire stader. Evangelistane i Noreg kjenner medvind. Marit og Irene også. Irene møter i tillegg draumemannen, giftar seg og får ein son. Livet smiler. Så skjer det som ikkje skal skje. Ein tilsynelatande vanleg dag. Men det er noko som ikkje stemmer. Marit kjenner det først i ryggen. Ein intens smerte. Så kjem feberen. Ein time etter klarer ho ikkje å bevege foten. Ho blir sendt rett på sjukehuset.

– Eg fekk ein akutt betennelse i ryggmargen. Det var ein intens smerte i heile kroppen, fortel Marit.

Snart er kjensla i beina heilt vekke. Ho er lam frå livet og ned. Ingen kan forklare kva det er.

KOLLEGAER: Sidan 1974 har Marit Stokken Berland (65) og Irene Krokeide Alnes (66) forkynt seg gjennom alle Norges fylke gjennom Indremisjonsforbundet (ImF). Dei har ingen planar om å gi seg enno. Foto: Atelier Sjøvoll

– Bein og blodårer var betente. Eg haldt ikkje på maten. Framleis er det ingen som veit diagnosen, fortset Marit.

Ho blir plassert på einerom. På døra står det «Ingen adgang». Ingen får besøke. Ingen får ringe. Berre foreldrene og Irene.

– Det var fire månader med intense smerter. Legen sa «om du overlever…». Det er sterkt å høyre dei orda. Om eg overlevde, ville eg ikkje kunne gå, og i alle fall ikkje tole eit reiseliv. Eg var ved dødens terskel, fortsetter emissæren.

Ryggmargen er øydelagt. Om ho overlever, vil det bli rullestol resten av livet.

INGEN ADGANG

Marit er stort sett i ein døs. Av og til er ho vaken og stirrar i den grå veggen. Ein dag kjenner ho seg ekstra motlaus. Då står brått Irene i døra.

– Etter prat og bønn byrjar Irene å synge «Tenk hvilken nåde det er av Gud at vi får være hans sendebud». Eg syng med frå sjukesenga medan tårene strøymer. Det er slikt ein syng på misjonsstemne. Ikkje i eit einerom med telefon- og besøksforbod, seier Marit.

Men denne dagen får songen eit nytt innhald for henne.

– Det er den mest kjenslelada duetten vi nokon gong har sunge. Då Irene var gått, var det som om eit bilde vart måla på den grå veggen. Eg såg for meg norgeskartet. Det gjekk opp for meg at eg kunne vere «på åkeren» her også, i eit einerom det stod «Ingen adgang» på.

Ho blir stille litt.

– For eg kunne jo be. Og på «bønnens vinger» kunne eg reise langt. Eg sa til Jesus at eg ville ut igjen med evangeliet. Om eg berre kan få være med å redde ein til.

SINT PÅ GUD

Irene er nybakt mor og mykje heime. Ho besøker den dødssjuke veninna annankvar dag.

– Ein dag såg ho brått mykje dårlegare ut. Det gjekk opp for meg kor alvorleg dette var. Ville eg miste henne? Eg klarte ikkje meir, og gjekk ut på gangen og gret, fortel ho.

I bilen heim roper ho til Gud.

– Eg hadde sett folk bli forandra framfor auga mine. Fleire hadde blitt helbreda. Kvifor måtte hans tenar lide slik? Det var så ufatteleg tungt. Eg mista trua på at noko kunne skje.

I desse dagar er det vekking på Alnes. Irene stiller seg framfor forsamlinga og legg alle korta på bordet. No er det vanskeleg å halde trua oppe.

– Eg fekk forbønn, og kjende freden senke seg. Eg berre visste at ho ville bli frisk. Sjølv om ho faktisk vart dårlegare etter dette, var det ikkje tvil igjen.

MEDISINSK UNDER Ein morgon kjenner Marit plutseleg tåa si.

– Eg følte eg hadde vunne fem millionar i lotto og ringde på klokka, fortel Marit som sakte men sikkert kjen-

STOR PRODUKSJON: Marit og Irene har mellom anna gitt ut 21 album. Bestseljaren selde 39 000 eksemplar. Etter kvart gjekk dei over til å ha både radio- og TV-sendingar og gi ut DVD-ar. Foto: Privat

VENER: Marit og Irene har klart å bevare eit nært og godt venskap heile vegen. Oppskrifta på det har tre viktige ingrediensar: Openheit, bønn og humor. Foto: Marit Brunstad

ner fleire tær. Snart går ho sjukehusgangen til endes. Ingen på heile sjukehuset kunne forklare det.

– Legen som hadde spådd at eg aldri kunne gå, sa det måtte skuldast høgare makter, fortel Marit som berre ville ut på vegen igjen.

– Den vesle dama har ein sterk vilje. Møta var det siste som skulle ryke, seier Irene.

Eit halvår etter sjukehusopphaldet er duoen på vegen igjen. Marit har reist i 100 prosent sidan dette.

– Dette er det største ein kan oppleve. Å bli med Jesus på jobb. Jo lenger vi tener han, jo større blir han, seier Marit og får eit nikk frå kollegaen.

Episoden gjorde dei sterkare.

– Det kjendest som vi kunne forstå tilhøyrarane betre. Ein lærdom vi ikkje ville vore forutan.

FAMILIELIV OG EMISSÆRLIV

Mannen til Irene var sjømann. Når han var på havet, pakka Marit og Irene sekken. Turneane starta med fiskens gang i havet.

– Det var eit offer å vere så mykje vekke frå kvarandre, men han har alltid vore

støttande. Vi fann våre måtar å få kvardagen til å gå opp på, fortel Irene.

Etter kvart får Marit og Irene med seg ein tredjemann. Ikkje alle heimane er førebudd på ein liten pjokk i hus, men vesle Jan Oskar elska dette livet. Evangelistlivet. Her kjende han seg heime.

– Eg gløymer aldri første skuledag. Han stod klar med sekken på ryggen, kikka opp på meg og sa: Mamma, er det ikkje trist at eg må slutte i misjonen og begynne på skulen?

Det blei evangelist av han også. Han er kaptein på eit av Ungdom i Oppdrag sine skip.

SOM SYSTRER

– Ein familie vi budde hos hadde ei lita jente og ein gut. Vi overhøyrde ein samtale mellom dei. Guten spurde storesystera kven ho likte best av dei to besøkande. Jenta likte begge to, men guten var tydeleg på sitt val: Han likte best «ho feite».

Dei ler godt.

– Eg låg altså tynt an, humrar Marit.

Inni seg er dei like på mange vis. Spontane, glad i jobben, naturen og har same humor.

– Etter alle desse åra ler eg like godt av

Irenes mange kommentarar, seier Marit.

– Men så er vi ganske ulike også. Noko som kan bli ein kime til stress, men vi snakkar om det. Vi har alltid vore opne og bedt om tilgjeving.

I eit selskap med to administrerande direktørar har det vore heilt naudsynt.

– Kva er de ulike på?

– Marit er detaljorientert, noko som kan vere irriterande. Eg er alltid seint ute, og det er sikkert ikkje alltid lett det heller, innrømmer Irene.

– Det har skjedd at eg står klar med kåpa i gangen, medan ho er på badet. Ein gong hadde ho byrja å klippe panneluggen i siste liten. Då blir det litt temperatur, men det stikk ikkje så djupt, seier Marit som ofte er «føre var».

Som forlovar for Irene stod ho klar med paraplyen i tilfelle regn. Det var også ho som stod for bekymringane før Irenes bryllaup.

– Eg drøymde at ho kom heseblesande opp midtgangen med vått, nyvaska hår, seier ho og ler.

– Marit er alltid budd. Eg jobbar best under press. Men så lenge vi kan be og le saman, overlever vi det meste, seier Irene.

NÆR DØDEN

Det har blitt nokre timar i bil. Ikkje alle turneane har gått utan dramatikk.

– Vi skulle frå Bergen til Sunnmøre ein vinter. Det var glatt. Brått tok bilen ein salto, landa på snuten, tippa over og landa mellom to steinar med alle hjul i veret. Det var før sikkerheitsselane kom. Eg slo meg kraftig og var vekke ein augeblink, fortel Marit.

Men bak tåka høyrer ho Irene.

«Marit! Lever du?»

– Ja, svara eg fortumla. Då bryt ho ut, i klassisk Irene-stil: «Men, Marit, dette gjekk jo fint det!»

Dei har ledd mykje av den optimistiske kommentaren etterpå, sjølv om Marit måtte leve med hovudverk i 10 år etterpå. Og det kunne gått skikkeleg gale.

– Vi såg døden i kvitauget og har vitna mykje om denne historia. Det er inga sjølvfølge at livet blir langt. Den korte tida vi har må levast for Jesus.

VEKKINGANE

Ein stad vart dei verande i tre månadar. Store ting skjedde. Folk kjende seg kalla av Gud på dei merkelegaste plassar. Også dei som aldri hadde sett sin fot i ei kyrkje før, merka at noko var annleis i bygda.

– Ei ung jente var på veg til skulen då ho brått kjende «eg må bli kristen». Då såg ho oss på ferjekaia og trudde vi skulle dra. Vi forklarte at vi berre skulle ha møte ein annan stad den dagen. Ho kunne komme på møte på kvelden, foreslo vi.

Men jenta kunne ikkje vente. Ho måtte bli kristen no.

– Så vi fann ein benk på kaia og bad med henne. Ho er aktiv framleis, fortel Irene.

I same bygd var ein fiskeskipper utilnærmeleg når det gjaldt tru. Men mange bad for han.

– Han hadde vore i ein dramatisk storm. I kampens hete hadde han ropt til Gud at han ville tru om han overlevde. Men sjølv om han kom trygt i land, skjedde det ingenting. Ikkje før han plutseleg ringte

på der vi budde, fortel Marit.

Han hadde gått langs fjøra for at ingen skulle sjå kor han var på veg. No knelte han ned i ein ukjend heim og tok imot Jesus. Dei to evangelistane skildrar det som ei heilag stund.

– Og fleire kom til tru i denne bygda. Ei dame hadde slitt med angst og hadde ein mann med alkoholproblem. På eit møte kom ho til tru, og ho fortalde at neste morgon var angsten vekke. Fargane i naturen var sterkare. Også dottera vart kristen.

– Det kan ikkje forklarast. Nokre synes kanskje vi masar mykje om dette, men det er fantastisk å sjå Jesus så tydeleg. Når folk, som aldri har vore i kyrkja, brått blir kristne heime og kjem på møte og fortel om det. Klart ein lengtar etter å sjå det igjen!

– Kvifor skjer ikkje slikt i Norge i 2019?

– Det skjedde noko då ein slutta å undervise kristendom i skulen. Alle religionar fekk plass. Før var bibelhistoriene innprenta i alle. I dag kjenner ikkje folk Bibelen. Vi må jobbe på andre måtar, svarer songevangelistane.

På slutten av 80-tallet gjekk dei over til meir radio, TV og DVD. 21 plater har det blitt. Bestseljaren, «Ordet om korset», selde 39 000 eksemplar.

VI HAR BLITT FOR FLINKE TIL Å SEIE NEI. MEG FØRST, SÅ GUDS

RIKE. MEN DET VAR MEINT Å VERE MOTSETT.

Men kva er eigentleg ei vekking? Dei skildrar det som at Guds Ande legg seg over ei bygd. Fleire gonger har dei opplevd at folk på uforklarleg vis har kjent seg dradd til møte. Mange av dei totalt kyrkjeframande. Nokon merkar det heime. Andre på jobb og skule. Marit, Irene og dei kristne i bygda har ikkje gjort anna enn å be.

– Då fell sterke menn på kne. Det er fantastisk å vere med sjefen på jobb.

DET GLADE 80-TAL

– Det var eit liv som minna om Apostelgjerningane. Heile 80-talet og delvis 90-talet var slik, fortel Marit.

Men dei siste 10 åra har det vore annleis.

– Folk blir frelst no også, men det er sjeldnare. Vi vil nok alltid lengte etter ei ny vekking, seier dei.

FULL KVARDAG, TOMME LIV

– I vår tid er vi så opptekne av å ta vare på oss sjølve. Styrer står tomme. Kyrkjer og organisasjonar manglar frivillige. Vi har blitt for flinke til å seie nei. Meg først, så Guds rike. Men det var meint å vere motsett, trur Irene.

Vi hastar hit og dit. Kvardagen er full, men vi er tomme. Marit og Irene trur vi lurer oss sjølve.

– Det har aldri vore så stort behov for indremisjon som i dag. Men vi gløymer det, og fyller opp timeplanen med trening, TV og hytteliv. Det er ikkje feil å ta vare på kroppen og nyte livet, men vi treng åndeleg føde og åndeleg fellesskap. Vi må søke Guds rike først, legg Marit til.

Det er ein ting ein ikkje får oppleve før ein tør å prøve, seier dei:

– Om ein engasjerer seg i Guds rike, blir ein velsigna tilbake. Det gir så mykje meir enn det tar. Tenesta har aldri vore eit ork. Om det var det, hadde vi ikkje haldt ut. Vi unner fleire å oppleve dette.

Ifølge Marit si klokke er det på tide å gå. Men Irene har behov for å seie sin siste «one-liner» før dei går ut døra:

– Å vere emissær er betre enn å vere konge.

Irene Krokeide Alnes

MÅLTIDET

MTS EGEN KOKK: MARGIT VEA

Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også en egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget program på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS. Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no

Piff opp kirkekaffen

Ingenting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev.

2.24

Hva er vel hyggeligere enn å drikke en god kopp kaffe sammen med andre? Tenk hvor kjedelig livet hadde vært om vi aldri unnet oss gode dager midt i alt vårt strev. Som regel er vi ikke vanskelige å be når noen ber oss bidra med noe til kirkekaffen. Men vi trenger ikke ty til tørre kjøpekjeks. Denne gode kjeksen er uten melk og gluten, og derfor noe de fleste kan kose seg med.

SJOKOLADEKJEKS (20–24 kjeks)

> 2 ½ dl valnøtter eller mandler (evt. linfrø, hampfrø eller solsikkekjerner)

> 2 ½ dl havregryn

> 3 ss kakao

> ½ ts bakepulver

> ¼ ts salt

> 1 dl lønnesirup eller honning

> 4–5 ss vann

> 50 g mørk sjokolade

Slik gjør du:

1. Mos nøtter/frø og havregryn til grovt mel i en blender eller bruk stavmikser.

2. Ha det i en bolle og tilsett kakao og bakepulver.

3. Rør inn salt, lønnesirup eller honning og tilsett litt og litt vann, inntil du har fått en deig som henger sammen.

4. Hakk sjokoladen og bland inn.

5. Sett ovnen på 170 °C.

6. Form 20–24 kuler og trykk dem ut til kjeks. De bør være ca. ½ cm tykke.

7. Stek dem midt i ovnen i ca. 10 min. Hvis du vil ha ekstra sprø kjeks, kan du la dem stå i enda 10 min. mens ovnsdøren står på gløtt.

TIPS: Kjeks som inneholder nøtter, havregryn og kakao er sunnere enn mange andre kjekstyper som gjerne inneholder mye sukker.

Forkynneren

SOLVEIG BLEKA OMMEDAL (25)

elsker gjenbruk og kreative prosjekter. Hun var Ucrew i NMS 2018/2019 sammen med mannen og Youtuberen Audun Ommedal.

Kreativt høstprosjekt

Med få grep kan du gjøre en tom bilderamme til en fryd for øyet.

DU TRENGER: Ramme uten bakstykke, plastblomster, limpistol og saks eller tang. Limpistolen blir veldig varm, så vær forsiktig.

DEKORER: Klipp av stilkene på blomstene. Legg blomstene utover på rammen, slik du vil ha det. Start med de største blomstene slik at du får fordelt blikkfangene. 1 3 4 2

LIM PÅ: Når limpistolen er ordentlig varm, ta godt med lim bakpå blomsten og fest den til rammen. Fortsett til du har dekket hele rammen med blomster.

HENG OPP: Den tomme bilderammen har nå blitt til en vakker blomsterramme. Heng den på veggen som pynt eller ram inn bilder av venner og familie.

ANBEFALING

HVA LIGGER SKJULT I DE GLEMTE MINNENE, AV GODT OG VONDT?

SVEN FJELDE er en film- og musikkinteressert lesehest som i hvert nummer gir sine anbefalinger til noe oppbyggelig, spennende, interessant eller inspirerende du kan lese, lytte til eller se på skjermen.

DET SOM SKJULER SEG I MINNET

Når er det best å vekke minnene til live, og når er det best å glemme?

I et mytologisk engelsk landskap, mot slutten av det femte århundre, legger det aldrende ekteparet Beatrice og Axl ut på en vandring for å finne sønnen de ikke har sett på flere år. Alle minnene om ham, og deres felles historie av hvem de er, ligger svøpt i et dunkelt lys. Men også samfunnet i sin helhet lider av hukommelsestap og er ute av stand til å minnes sin egen historie. På et individu-

elt og overordnet nivå dveler boken og dens karakterer rundt spørsmålene: Når er det best å huske tilbake og holde minnene levende, og når er det best å glemme og gå videre? Hvordan preger minnene, og mangelen på minner, oss som mennesker, som ektefeller, og som samfunn? Hvilke dynamikker spiller inn og styrer hva vi velger å huske og hvordan vi forteller vår historie? Hva ligger skjult i de glemte minnene, av godt og vondt? Hvordan vil en nyoppdagelse av vonde erfaringer fra fortiden forme hvor-

dan vi forholder oss til nåtiden? Og er det mulig for et ektepar å vokse i kjærligheten til hverandre når de ikke lenger kan huske de gode minnene?

Kazuo Ishiguro fikk i 2017 nobelprisen i litteratur for forfatterskapet sitt. En kjempe begravd er hans foreløpig siste utgivelse, og den kom ut i 2015. I seg selv er det en spennende fortelling med alle de elementene en forbinder med fantasysjangeren og forfattere som J.R.R. Tolkien. Selv om handlingen er lagt til et sted mellom 410-490 e.Kr. er den mer enn tidsaktuell. Og når boken plasseres tilbake i bokhyllen, fortsetter spørsmålene å spinne. For fortellingen er alt annet enn en virkelighetsflukt fra verden og hverdagen. Den griper fatt i og kaster nytt lys over vår egen historie, vår felles arv, politiske konflikter og hva det vil si å leve og være menneske i denne verden.

Foto: Sven Fjelde