18
17. MAI BULLE 14.5.1992
Atter e' dagen opprunnen!
•
Enhver bergenser vil nikke gjenkjennende til denne overskriften. Slik lyder begynnelsen på alle skikkelig bergenske 17.mai-taler. Midt i festrusen er det kanskje ikke alle som har et så veldig nært forhold til hva det egentlig er vi feirer. Grunnlovens vedtakelse i . 1814, javel, men hvor mye av vårt samfunn er i dag styrt og organisert slik «fedrene på Eidsvoll» tenkte seg det i disse maidagene i 1814. Bull\~;;.... ": ____A_r..;...en.-.;t
I
1814 var Europa midt oppe i en skjellsettende og viktig brytningstid, gamle stormakter hadde falt, og nye allianser og makter ønsket innpass, på mange måter lik dagens situasjon. I denne situasjonen ble Norge på mange måtel. ·.)fret i det storpolitiske spillet, og ble en siags krigserstatning til Sverige. Midt oppe i dette ønsket vi nordmenn å hevde vår selvstendighet og vår rett til å bestemme vår egen fremtid og skjebne. Det er vel slik vi alle ønsker å se på hendelsene som ledet frem til undertegnelsen av Grunnloven på Eidsvoll 17. mai 1814. Personlige ambisjoner? Fullt så gloriøs er nok ikke sannheten. Opprettelsen av Norge som et eget og selvstendig rike var nok også i noen grad drevet
av ' personlige ambisjoner hos danskekongens stattholder i Norge, prins Christian Fredrik, som av Riksforsamlingen ble tatt til norsk konge. Men, uansett dette fikk: vi vår moderne Grunnlov i 1814, og denne gjelder i hovedsak fremdeles. Vår grunnlov er også Europas eldste någjeldende skrevne konstitusjon. Britenes konstitusjon er eldre, men den er som kjent ikke skrevet, og er kun basert på tradisjoner og sedvanerett. En levning fra fortiden? Den Grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll i 1814 bar, og bærer, i høyeste grad preg av sin samtid. I Grunnloven, slik den fremdeles er skrevet, har vi her i landet en meget sterk personlig kogemakt, noe som med tiden har blitt avskaffet uten at Grunnloven har blitt oppdatert. Grunnloven bygger på prinsippet om maktens deling, slik dette ble formulert under den franske revolusjon - «makten må være delt for at
folket skal være fritt». På denne bakgrunn la Riksforsamlingen opp til en sterk kongemakt, og en Regjering uavhengig av Stortinget. Her har vi beveget oss ganske langt bort fra de prinsipper som rådde grunnen under Riksforsamlingen. Frihet, likhet og broderskap De bærende prinsipper for Riksforsamlingen og den Grunnlov de der vedtok var de franske revolusjonære ideer om «liberte, egalite et fraternite» - frihet, likhet og broderskap, i opplysningstiden beste ånd. På mange områder var også Grunnloven av 1814 en av de mest liberale i Europa på den tiden. Stemmerettsparagrafen, § 50, gav stemmerett til ca 7 % av rikets befolkning. I våre dager er selvsagt noe slikt uhyrlig, men med Grunnloven gav stemmerett til en større andel av Norges befolkning enn det vi så ellers i Europa. Riksforsamlingen vedtok også å avskaffe adelskapet i Norge, og gjorde alle innbyggere likeverdige med hensyn til økonomiske rettigheter. Dette var unikt i Europa, og er nok noe av forklaringen på at Norge også i dag er forholdvis lite klassedelt samfunn i europeisk målestokk. Sikret rettigheter Allerede i 1814 fikk nordmenn grunnlovsfestet en del sentrale menneske-rettigheter. Bl.a er det slått fast at det skal være trosfrihet i Norge, § 2, og ytrings- og tryk-
kefrihet, § 100. Videre vedtok man å beskytte den private eiendomsrett, ved å vedta i § 105 at enhver som må overdra noe av sin eiendom til Staten har krav på full erstatning. Videre gav man odelsretten en særskilt beskyttelse i § 107. Stemmerett ble imidlertid den vanlige nordmann ikke gitt. Først i 1898 fikk vi alminnelig stemmerett for menn, og kvinnen fikk først alminnelig stemmerett i 1913. Rasister pAi Eidsvoll? Til tross for de tiljublede prinsipper om frihet, og folkenes selvbestemmelsesrett som ble prist under Riksforsamlingen fikk vi en del underlige paragraferi Grunnloven i 1814. Mest kjent her er den såkalte «jødeparagrafen» som nektet jøder adgang til riket Dette skjedde riktignok ikke uten heftig diskusjon på Riksforsamlingen. Blant de ivrigste motstanderne av paragrafen var Nikolai Wergeland, far til den mer kjente Henrik Wergeland. Både far og sønn Wergeland kjempet etter 1814 lenge og innbitt for at denne paragrafen skulle oppheves. Noe den med tiden selvsagt ble, og i dag har vi, som kjent, en jødisk stortingspresident. Videre het det i 1814-Grunnloven at medlemmer av munkeordenen Jesuitterne heller ikke hadde adgang til riket. En kuriositet som nok må sees på bakgrunn av denne munkeordenes innbitte motstand mot Reformasjonen, som jo kom tidlig til Danmark og Norge.
ii: