FILM
AMERICAN HUSTLE Regi: David O. Russell Med: Christian Bale, Jeremy Renner, Amy Adams, Bradley Cooper, Robert De Niro, Jennifer Lawrence, Jack Huston Selvforelsket periodeportrett Bare en sentimental jålebukk forsetter å bære en elegant klokke på armen når urverket ikke lenger går som det skal. Løst basert på en faktisk svindlerskandale, tar David O. Russel (Silver Linings Playbook) oss med tilbake til den glade staffasjens tiår, til 70-tallet, til Amerika; til Bh-løse omslagskjoler, manne-permanent, hentesveis og messingdekorerte interiører. Midt i utkledningskisten står sjefs-svindleren Irving Rosenfeld (Christian Bale), hans partner in crime og elskerinne Edith Greensley (Amy Adams), hans kone – den løse kanonen Rosalyn
3
(Jennifer Lawrence) – og den febrile FBI-agenten Richie DiMaso (Bradley Cooper). To kriminelle presset til å svindle for FBI for å unngå kasjotten, og fire individer på full fart mot selvbedragets avgrunn idet Irvings svindlertriks endelig settes ut i livet under føderalt kodenavn Abscam; en falsk arabersjeik-investor satt til å lure New Yorks mest joviale borgemester (Jeremy Renner) og den korrupte mafiakroppen som holder ham oppe. Alt ser overstrømmende godt ut; Gucci har gjort en prektig jobb med Amy Adams’ garderobe og ikke ett interiør mangler signifikante og severdige tidsmarkører: Lampene gløder, permanentene skinner og klærne sitter som støpt med akkurat riktig sleng og slask. Og, alle involverte viser synlig glede over å delta i det som ser ut som et minneverdig filmprosjekt.
Men messingskinn kan bedra, og urverk vise feil tid selv om klokken tikker taktfast. American Hustle leverer rett og slett ikke. Plottet er ikke spennende, kjærlighetsintrigen ikke fengslende og den flanerende dramaturgien ikke engasjerende selv om enkeltstående scener er gode som sporadiske drops. Lite hjelper det da – og med parallell til Familien August: Osage County – at rollene er fint tegnet og godt spilt når prosjektet mangler kjerne og nerve under all den vakre staffasjen. Halvt selvforelsket periodedrama, halvt spionfilm og halvt kjærlighetsforvikling; American Hustle tar rett og slett munnen for full, og glemmer å smake, tygge og fordøye skikkelig i gleden over å nyte alt godt på en gang. Ragnhild Brochmann Premiere 28. februar
KINO VICTORIA
° OSLO ° ARABISKEFILMDAGER.NO
4. – 6. APRIL 2014 SE DE BESTE OG NYESTE FILMENE FRA VERDENS MEST AKTUELLE OMRÅDE
HØYDEPUNKTER:
DØD SNØ 2 Regi: Tommy Wirkola Med: Vegar Hoel, Stig Frode Henriksen, Kristoffer Joner, Amrita Acharia, Hallvard Holmen Farewell to tarms En splattersymfoni av en finale kommer for sent til å redde Wirkolas siste, som velter seg i kræsjsymbal-vitser levert av karakterer som hører hjemme i Torsdag kveld fra Nydalen. Martin (Vegar Hoel) våkner fra koma med en påsydd arm som tilhører nazizombien Herzog (Ørjan Gamst). Sistnevnte, som får påmontert Martins arm, har unfinished business med Nord-Norge – og Martin må stoppe ham. Død Snø 2 inviterer til bords med ordene «Alt begynte så fint». Allerede i fortekstene aner vi altså en erkjennelse av at det første utspillet var hakket hvassere. Ordene kan også tolkes som en ironisk metakommentar. Før Død Snø 2 kan begynne, må vi nemlig gjennom et tidkrevende sammendrag av første installasjon. Et uheldig møte mellom en ung zombie-fantast og Herzog-ar-
2
men til Martin er filmens ustyrtelig morsomme høydepunkt, men vitsene for øvrig faller frekvent til jorden. At Herzog strever med sin sieg heil og at presten banner mye, er brillefine anledninger til å hviske «bo-rom-pom-pisj!» til sidemannen – men ikke stort mer. Død Snø 2 er reist på et fundament av stereotypier. Noe annet skal en heller ikke forvente i et slikt humorlandskap, men de tas for langt, så de bommer på nivået fra første Død Snø og ramler ned på Scary Movie-nivået. De amerikanske filmnerdene frontes av en Clark Kent i Matrix-frakk, og med Stig Frode Henriksen som homo-emo, blir savnet stort etter en litt mer «neppå» karakter. Hallvard Holmen gjør nærmest en blåkopi av Wirkolas etterforskerrolle i Kill Buljo, komplett med diverse mer eller mindre inspirert bannskap. Filmen trenger slett ingen «hva faen er det som skjer her»-karakter. Det er mulig å se det absurde i nazizombiekrig i Nord-Norge uten stadige utbasuneringer om at dette sannelig var rart.
Humoren får drahjelp av Martin Stoltz’ klipp, hvor vi møter antiklimaks etter antiklimaks i reneste Shaun of the Deadtradisjon – for eksempel ender en engasjerende scene med våpeninnkjøp i et øyeblikk i kassa hvor kvitteringsmaskinen har vår fulle oppmerksomhet. Hva angår musikken, er det et savn fra forgjengeren at de dristige musikkvalgene á la Åges «Min dag» uteblir, med et ørlite unntak for «Total Eclipse of the Heart». Filmen er på sitt beste når det holdes kjeft eller når Kristoffer Joners fuglungeinspirerte (?) zombietolkning piper. Når arm- og tarmbruken er på sitt mest oppfinnsomme, er det vanskelig å la være å grave i popcornet. Finalen er en kjærkommen og overskuddspreget splattersymfoni full av fysisk humor som funker, men den kan ikke redde et verk som ville hatt godt av et par runder til i skrivemaskinen. Som kjent faller prikken over i-en til jorden om selve i-en ikke møter opp. Martin Øsmundset Premiere 12. februar
ELECTRO CHAABI Hind Meddeb, Egypt/Frankrike, 2013 I Kairos slum vokser en undergrunn av musikalsk rikdom frem. Parallellene mellom musikk og politikk har skapt en ny alternativ ytringsplattform i Egypt. Rap møter hip hop, elektronika og folkemusikk og budskapet er revolusjon, ungdomsopprør og frihet. Electro Chaabi gir et unikt innblikk i en undergrunn som oppfordrer til å tenke, handle og ikke minst danse.
OMAR Hany Abu-Assad, Palestina, 2013 Abu Assad er tilbake med sin første langfilm siden den kritikeroste Paradis nå (2005). Også denne gangen tar han for seg den umulige situasjonen mange unge palestinere befinner seg i. Oscarnominerte Omar er en sterk film om menneskelige svakheter og den endeløse voldsspiralen som herjer på begge sider av Vestbreddens murer.
VI SES TIL TRE DAGER MED FANTASTISK FILM, FEST OG FASCINERENDE GJESTER.
03/2014
77