bor i Thule, er skridfinnene de eneste som ikke har ordentlig føde og klede, ikke helt ulikt dyra. Han forteller at det finnes særdeles mye dyr i skogene og i fjella. Dyra er for øvrig større enn noe annet sted. Disse lever skridfinnene av. Han sier at skrithifinoi er det eneste ville folkeslaget i Thule, det vil si Skandinavia. Mot slutten av det tidsrommet som vi tar for oss i dette kapitlet, foreligger det et verk som også skildrer skridfinnene. Det er skrevet av Paulus Diaconus, ca. 720–799 e.Kr. I 780 ga han ut verket Historia gestis Langobardorum. Diacomus var benediktinermunk og en av forgrunnsfigurene i Karl den stores akademi. Langobardene (langskjeggene) var en germansk stamme som kanskje kom fra Skandinavia, men etter hvert ble de assimilert med andre og forsvinner som eget folk. I første del av boka til Diaconus tar han for seg utvandringen fra Skandinavia, og i et av kapitlene forteller han at lengst mot nordvest i Germania bor scritobinini eller schritovinni, som er skridfinnene. Det er første gangen vi treffer på at ski er beskrevet, likeså reinen og klær av reinskinn.56 Alle de kjente forfatterne ute i Europa som i de første århundrene etter Kristi fødsel skriver om Skandinavia, nevner altså finner eller skridfinner (samer) når de forteller om hvilke folk som bodde der. Vi kommer tilbake til de norrøne kildene som nevner samene, og spesielt sørsamene, i vikingtid og middelalder i neste kapittel.
HVA HISTORIKERNE HAR SAGT Fra og med 1860-årene ga de fleste historikerne samene en lav status� Samene ble ikke regnet med til nasjonsbyggerne� De ble satt «ud af betragtning», slik P�A� Munch formulerte seg når de store nasjonale utviklingstrekkene skulle omtales� På den tid ble innholdet i betegnelsene rase, folk, nasjon og kultur blandet sammen og ble oppfattet som synonyme begrep� I årene 1838–43 utgav den svenske zoologen og etnografen Sven Nilsson et stort verk om Nordens urinnvånere. Han mente at Skandinavia og Nord-Europa hadde vært bebodd av det han kalte et hyperboreisk folk i steinalderen.57 Betegnelsen hentet han fra klassisk gresk diktning om at dette var et folk som bodde langt utenfor det området som folk ferdes i. Det var et «folk hinsides nordavinden», en «polarrase». Han mente at det var denne «rasen» som hadde bodd i store deler i Nord- og Vest-Europa i steinalderen, og at samene var deres etterkommere i Skandinavia. Denne framstillingen fikk støtte av den norske historikeren Rudolf Keyser.58 Hans første vitenskapelige arbeid var avhandlingen Om Nordmændenes Her komst og FolkeSlæktskab som kom i 1839. I den presenterte han en teori om at den nordiske stammen hadde innvandret fra nord, men i Danmark og Sverige hadde de blitt blandet med tyske germanere (gotere). Folkene i de forhistoriske periodene, stein-, bronse- og jernalder, representerte tre ulike nivåer i
Kapittel 1 et
fangstfolK utviKler sin identitet
–
51