Utdrag: Terningen er rund

Kapit tel 1

En på erfaring grunnet formodning

Jeg liker klassiske sitater. Det i overskriften er hentet fra Niels Treschow, Norges første professor, tidlig på 1800-tallet, og utgjør første del av definisjonen på hva en hypotese er. Den andre delen skal vi avsløre lenger ute i kapitlet. Før vi kommer så langt skal vi innom lesefeil som er lette å gjøre, men vanskelige å oppdage, ordtak som svelges rått selv når de er godt kokt, positive overraskelser som overraskende nok er større enn de negative, og sammenhenger som lar seg observere selv der de ikke finnes. Alt sammen på grunn av den stillferdige magien til formodninger og hypoteser.

Hypoteser - Et hypotetisk spørsmål! sier politikerne, når de synes intervjueren er blitt for nærgående. Det er som om de mener at folk som har begge bena på jorden ikke skal spekulere før fakta biter dem i nesen og det eventuelt er for sent. Men den som ikke løfter litt på bena kommer ikke langt. Vår verden er et uferdig sted, hvor selv den jorden bena er plantet i spavendes fra tid til annen. De fleste av oss er konstant engasjert i dette arbeidet. Vi snur og vender på virkeligheten slik vi kjenner den, vi kontrasterer den med slik den burde være og med slik den heldigvis ikke er. Vi leter etter forklaringer og forestiller oss hendelsesforløp som ender i triumf eller med forferdelse. Kanskje, sier vi. Tenk om… Fare for… Det kan ende med… Det kunne ha endt med… Hypotetisk, alt sammen.

Det virkelige og det hypotetiske danner en tett vev for de fleste. Jeg svinger bena ut av sengen om morgenen ut fra en hypotese om at gulvet fra i går kveld er der fortsatt. Der blir jeg sjelden skuffet. Jeg skrur på dusjen, kaffen og pc-en i tur og orden i det fromme håp om at alle disse innretningene virker som de skal og pleier. Hva jeg kan være mindre sikker på er om hodet vil henge med. Enda mindre om det jeg skriver vil kunne trykkes og i så fall være verd papiret. Nå nærmer vi oss det skikkelig hypotetiske. For her er jeg prisgitt andres bedømmelser, som igjen er prisgitt ikke bare kvaliteten på mine skriverier, men også avhenger av forventningene til dem. Ofte vet vi ikke om forventningene bør 13

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 13

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

være høye, så vi kan bli oppfattet i beste mening, eller lave, så vi kan overraske positivt. Bedømmingspsykologien jobber med saken, som vi skal se i kapittel 7.

Bedømmingspsykologien lever høyt på folks hypotetiske spekulasjoner.

Når vekkes de, hva handler de om, og hva kan de føre til? Den utfordrer logikkens mangel på fantasi. For eksempel er det logisk at avstanden fra A til B og fra B til A er den samme. Likevel finner vi studenter som mener at det ikke gjelder karakterskalaen. De antar gjerne at veien fra en B til A er kort, mens avstanden fra A til B er mye lenger.1 Videre tror folk at et fotballag har større sjanse til å klatre på tabellen enn til å rykke noen plasser ned, selv om det jo ligger i sakens natur at det er vanskelig å avansere uten at det går ut over noen.2 Psykologien lærer oss at det hypotetiske innslag i all vår tenkning gir mening til realitetene, samtidig som logikeren blir sittende igjen og gni seg i øynene. Derfor vil vi rett som det er innta logikerens rolle og late som mennesket er rasjonelt, slik at vi får fullt utbytte av å gni oss i øynene, når det ser ut til at avstanden fra A til B er lengre enn fra B til A, eller når det fortoner seg lettere å rykke opp enn ned. «Alle kan vinne denne turneringen» sier sjakkmester Fabiano Caruana til VG, og bekymrer seg lite om at det i så fall vil bli trangt på pallen.3 Riktige eller gale, logiske eller ulogiske – hvor kommer forventningene og hypotesene fra? Vi griper dem ikke ut av løse luften. Vi bygger på hva vi ser og hører, får vite og erfarer, og plusser på atskillig for egen regning. Vi går ut over observasjonene, vi hadde ikke kommet langt ellers. Har man sett solen stå opp en del ganger ville det vært dumt å ikke regne med at den også står opp i morgen, selv om filosofene forteller oss at slike såkalte induktive slutninger aldri kan være 100% sikre. I praksis foregår det ved at vi gjenkjenner et mønster, en regelmessighet i observasjonene, som i neste omgang kan brukes til å produsere forventninger. Nå er vi til alt hell veldig gode til å trekke mønstre ut av et rotete og ufullstendig materiale, eller om en vil, lese mønstre inn i det.

Det kan gå for langt. I psykiatrien har man laget egne navn på dette: Apo­ pheni – om å se meninger og forbindelser som ikke har rot i virkeligheten, med varianten pareidoli – bilder i kaffegruten, Jesus i toasten, stemmer i stormen.

Det uheldige med disse fine diagnosene er at de mistenkeliggjør mønstergjenkjennelsen, men hvor hadde vi vært uten? Carlsen (og Caruana) er ikke blitt 1 2

Kanten, A. B. og Teigen, K. H. Upubliserte data, Universitetet i Oslo.

Davidai, S. og Gilovich, T. (2015). What goes up apparently needn’t come down: Asymmetric predictions of ascent and descent in rankings. Journal of Behavioral Decision Making, 28, 491-503.

3 http://www.vgtv.no/#!/video/83366/caruana-det-er-helt-aapent-alle-kan-vinne-denneturneringen.

14

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 14

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning

sjakkmestre uten å se meningsfylte mønstre der en annen stakkar bare ser en klynge brikker på et brett. Selv hadde jeg ikke kunnet oppfatte hva min samtalepartner prøver å fortelle meg hvis jeg ikke hadde utfylt og organisert et lydbilde ispedd mumling og kremt. I blant misforstår jeg, det kan være pinlig eller morsomt, men det skjer ved hjelp av den samme evnen som setter meg i stand til å forstå. Det er vår evne til å skumlese overskrifter som får SAMELEIR PÅ HARDANGERVIDDA til å bli til SAMLEIER, høyt og fritt, forvandler BUSSEKSPRESSEN til BUKSEPRESSEN, oppgraderer «Å, Vestland, Vestland» til Å, velstand, velstand og, for den saks skyld, gjør sjanse til sjenanse. Hvis krimmen er spennende nok leser jeg de parkerte bilene som de parterte likene.

Konrad Sejer var tross alt på obduksjonssalen i begynnelsen av samme setning.4 Mønstrene gir oss rask tilgang til det vesentligste, på bekostning av uvesentlighetene. Korrekturleserillusjonen er et eksempel. Jo bedre man forstår teksten, dess lettere er det å overse bokstavene. Tell F-ene i denne setningen: FINISHED FILES ARE THE RESULTS OF YEARS OF SCIENTIFIC STUDIES COMBINED WITH THE EXPERIENCE OF YEARS. Mange ser tre F-er fort og greit, og er rimelig sikre på at dett var dett. De som er litt svakere i lesning av engelsk kommer frem til seks. De er gjerne mindre sikre, men har mer rett. Nesten ingen ser syv, og det skal vi være glade for. Det er lettere å overse enn å hallusinere.

Et minne fra barneskolen: Frøken Flåtten har fullført den bibelske beretningen om Adam og Eva, utdrivelsen av paradiset, Kain og Abel. Til avveksling fra dette sterke stoffet introduserer hun en liten selskapslek. «Hva heter elefantens nese?» Klassen (i kor): - En snabel! «Et annet ord for eventyr?»

Klassen tenker litt: - En fabel! «En bunke bøker blir…» - En stabel! «Hvem var den første brodermorder?» Klassen, høyt og enstemmig: - Abel!

Men vi hadde jo nettopp lært at det var Kain. Så hvordan kunne vi alle (selv jeg) plutselig skifte parti og felle dommen over Abel? Merkelig! Så lett er det å fornekte hva en vet er sannhet. Hva med rettssikkerheten! Rimet trumfer kunnskapen.

Ordtak Det er ikke uten grunn at ordtak ofte rimer. Enderim: morgenstund har gull i munn, eller bokstavrim: det er ikke gull alt som glimrer (heller ikke i munnen, antagelig). Ikke bare at de klinger bedre og huskes best, men de 4

Fossum, K. (2016). Den som elsker noe annet. Oslo: Cappelen Damm (s. 215).

15

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 15

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

oppfattes også som klokere og sannere. To amerikanske forskere tok for seg en gruppe ordtak av denne typen og vred på dem slik at de beholdt meningen, men ødela rimet. «Life is mostly strife» ble til «Life is mostly struggle», og så videre. 5 (Interessant nok ble det siste rimordet endret, mens det første ble beholdt. Mon hvorfor? Se kapittel 10.) Så skulle deltagerne vurdere hvor sanne de opplevde ordtakene. Sannheten forsvant med rimene. En norsk studie av slagord har kommet til lignende konklusjoner.6 Det kan ha med flyt å gjøre: Påstander som glir lett, for eksempel de som er lette å uttale, lette å lese, skrevet med større bokstaver eller gjentatt flere ganger inngir mer tiltro enn mer kronglete formuleringer. Rim kommer i samme klassen. Selvgjort er velgjort. Mennesket spår, Gud rår. «En sannhet som ikke kan rime er ingen sannhet,» sier skalden Bjartur. «Rimet er en sannhet i seg selv, hvis det er smidd riktig».7 Ordtak har vært beskrevet som et destillat av folkelig visdom, portable sannheter som er lette å huske og anbringe i egnede situasjoner. Bedre føre var enn etter snar. Ikke skue hunden på hårene. Det er klokt sagt. Dessverre taler de ikke med én tunge. Den som intet våger intet vinner, sier man jo også. På ridetøyet skal storfolk kjennes. Sannheten avhenger av perspektivet.

Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket. Bedre, for hvem? Ikke for fuglene, iallfall, de har det best på taket.

Vi ba engelske studenter vurdere mindre kjente ordtak trukket ut fra en ordspråksamling. Her ødela vi ikke rimene (der de fantes), men meningen. Av hvert ordtak laget vi to versjoner: Den ene var det opprinnelige, «ekte» ordtaket, den andre var en falsk versjon som sa det stikk motsatte. For eksempel: «Hopers go to hell» (ekte) ble til «Hopers go to heaven» (feil, dessverre), og «Truth needs no colours» (ekte) ble til «Truth needs colours»; det kan jo også ha noe for seg. Så ga vi deltagerne lister hvor de ekte og de falske var blandet, slik at noen fikk den rette og andre den vrange versjonen av samme ordtak.8 Deltagerne skulle vurdere ordtakene dels ut fra hvor gode de var og dels etter grad av sannhet. Det gikk stort sett ut på ett: gode ordtak virker sanne.

Det gjaldt både den riktige og den motsatte versjonen. For eksempel sam5 6 7 8

McGlone M. S. og Tofighbakhsh, J. (2000). Birds of a feather flock conjointly (?): Rhyme as reason in aphorisms. Psychological Science, 11, 424–428.

Filkukova, P. og Klempe, S. H. (2013). Rhyme as reason in commercial and social advertising. Scandinavian Journal of Psychology, 54, 423–431.

Laxness, H. K. (2004/1934). Sin egen herre. Oslo: Tiden norsk forlag.

Teigen, K. H. (1986). Old truths or fresh insights? A study of students' evaluations of proverbs. British Journal of Social Psychology, 25, 43-49.

16

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 16

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning

tykket de i at Gode råd kommer aldri for sent (ekte), men syntes det var like godt sagt når vi byttet ut «aldri» med «alltid». Vi fant i ingen forskjell på de ekte og de falske ordtakene. Noen ganger var det ekte ordtaket best. Andre ganger var det falske bedre. For eksempel foretrakk de «Love is stronger than fear» (falsk) fremfor det ekte ordtaket som sier at frykten er sterkest av de to. «Den som har falt kan ikke hjelpe den som er nede» sier et annet (ekte) ordtak, men studentene syntes at «Den som har falt kan hjelpe den som er nede» hørtes riktigere ut. Forresten trodde de ikke på ordtaket «Death pays all debts» (ekte), selv om de burde vite at i alle fall studielånet blir slettet. De mente at «Death pays no debts» (falsk) stemte bedre. Vår egen favoritt var «Wise men make proverbs and fools repeat them» (ekte). Men studentene syntes det bakvendte ordtaket var like sant, altså at «Fools make proverbs and wise men repeat them». Det ble til slutt litt uklart hvem tåpene var og hvem som var de vise menn i dette eksperimentet.

Overraskelser En respektert kollega har i mange år kritisert psykologisk forskning for å samle data om spørsmål vi ikke trengte stille, fordi svaret allerede ligger i ordene og begrepene vi bruker. Et av hans yndlingseksempler er overraskelse.

En forsker som finner ut at folk blir overrasket når de opplever noe uventet, har samlet tomme data. Pseudoempiri, kaller han det, for det ligger jo i definisjonen av overraskelse at noe uventet har skjedd. Vi kommer altså like langt, om ikke lenger, ved å studere definisjoner enn ved å samle data.

Men det uventede har grader. Det har overraskelsen også. Kanskje begge deler kan måles i sannsynligheter, slik at det som er svært sannsynlig verken er uventet eller særlig overraskende, mens det lite sannsynlige er uventet og mye mer overraskende. Logisk! Men med mennesker kan man aldri være sikker på logikken.

Vi beskrev et legemiddel, Cordil, som forskningen viste hadde 60% sjanse til å hjelpe pasienter med en bestemt hjertelidelse, og altså med 40% sannsynlighet ikke ville hjelpe. En annen gruppe fikk de omvendte tallene, hvor Cordil hjalp 40%, og altså med 60% sannsynlighet var virkningsløs. Deltagerne i begge gruppene skulle angi hvor overraskende det minst sannsynlige utfallet ville være.

Nå var det vår tur til å bli overrasket. For deltagerne i den første gruppen sa de ikke ville bli overrasket om medisinen ikke virket, mens den andre gruppen ble overrasket om den faktisk hjalp. I begge tilfeller 40% sjanse, men 17

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 17

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

overraskelsen var ikke like stor. Vi fulgte opp med flere studier og fant hver gang det samme. For eksempel hvis parkeringstiden er utløpt for tre kvarter siden, hva er sjansen for å finne en parkeringsbot festet på frontruta? Ganske stor. Da er det rimelig at du ikke overraskes av boten. Men hva om du bare kommer et kvarter for seint. Da er sjansene størst for at du slipper unna uten bot. Likevel kommer ikke boten særlig overraskende her heller. Det positive utfallet var og ble mest overraskende.9 Studier fra spillsituasjoner har bekreftet våre funn. Her ble deltagerne informert om sannsynlighetene for tap og vinning på en spilleautomat som var innstilt på å gi gevinst i alt fra 10% til 90% av tilfellene. Uansett sjansenes størrelse ble de mer overrasket hver gang de vant enn når de tapte.10 Vi fant til sist situasjoner hvor det negative utfallet overrasket mest. Det forutsatte at personen selv hadde bidratt, for eksempel gjennom opptaksprøven til et studium. Vi kunne konkludere, foreløpig, med at folk tenker på en annen måte om handlinger de selv kan styre enn hendelser de ikke har kontroll over. Men liten kontroll blir de fleste, til tross for gode odds, ikke veldig forbauset om det skulle gå dårlig.

Det uventede kan ramme oss på to måter: Det skjer noe som vi ikke har tenkt oss. Vi har tenkt oss noe annet enn det som skjer. Subtilt? Du leser at månen er 100 million år yngre enn man hittil har trodd. Forskerne er overrasket for de trodde noe annet. Du er ikke overrasket, selv om det ikke ante deg.

For du ante heller ikke noe annet. Overraskelsen handler altså om kontrasten med hva vi hadde tenkt oss, ikke simpelthen om sannsynligheter. 11 Vi beskrev to kjøpere av skrapelodd. Nina har pleid å kjøpe 4-5 hver uke, men har aldri vunnet. Ellen har pleid å kjøpe to lodd og har vunnet småbeløp et par ganger. Denne uken kjøper Ellen to som vanlig mens Nina kjøper fem. Før de skraper diskuterer de vinnersjansene. Hvem vurderer sjansene som størst? Nina. Hun har jo kjøpt flest lodd. Så skraper de og oppdager at begge har vunnet 1000 kroner denne gangen. Hvem blir mest overrasket?

Igjen Nina, for hun har jo aldri vunnet før! Så for henne er kontrasten større.

9 10

11

Teigen, K. H. og Keren, G. (2002). When are successes more surprising than failures?

Cognition and Emotion, 16, 245-268.

Juergensen, J., Weaver, J. S., Burns, K. J., Knutson, P. E., Butler, J. L. og Demaree, H. A. (2014). Surprise is predicted by event probability, outcome valence, outcome meaningfulness, and gender. Motivation and Emotion, 38, 297–304.

Teigen, K. H. og Keren, G. (2003). Surprises: Low probabilities or high contrasts?

Cognition, 87, 55-71.

18

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 18

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning

Det fins andre måter å øke kontrasten på. En eksamenskandidat som venter spørsmål fra kapittel 4-10 blir mer overrasket om han trekker spørsmål fra kapittel 1 enn fra kapittel 3, fordi det første er lenger unna det han venter. En oppmerksom kavaler som pleier å ta med en flaske rødvin overrasker kjæresten mer med en blomsterbukett enn med en flaske hvitvin. Selv om begge «avvik» forekommer like sjelden er buketten er mer forskjellig. (Som de omhyggelige eksperimentalpsykologer vi er, hadde vi selvsagt også en betingelse hvor kavaleren pleide å dukke opp med røde roser. Da ville vinen bli mer overraskende enn en bukett i annen farge.)

Underraskelser Å overraske smarte mennesker er overraskende vanskelig. Overraskelsen forutsetter at man har hatt én, og bare én, eksplisitt forventning, og at det som skjer står i klar kontrast til det forventede. Men som de mening-makere vi nå engang er, prøver vi å skape mønstre og sammenheng overalt. Ikke minst i etterkant av ulykker og andre hendelser som krever en forklaring (kapittel 9). Folk som i ettertid blir spurt om slike hendelser var ventet eller ikke, vil gå i gang og lete frem alt som pekte i retning av hva som faktisk skjedde, og mene at dette kunne man med stor sannsynlighet ha sagt på forhånd. Hadde vi vært så heldige å ha spurt dem (eller et tilsvarende utvalg mennesker) på forhånd, kunne vi sammenlignet forutanelsene med etterpåklokskapen. Data fra mange studier viser entydig at etterpåklokskapen («hindsight») er størst, et funn som – sett i bakspeilet – neppe er egnet til å overraske noen. Det gjelder ikke bare skrytepaver og besserwissere, men oss alle, og skyldes vår tro på (1) at det som skjer har sine årsaker, at det altså måtte gå slik som det gikk («snikende determinisme» er det blitt kalt, når denne overbevisningen melder seg i ettertid); (2) at hendelser dermed er forutsigbare, sammen med (3) erindringen om at vi hadde våre bange anelser.12 Vår hukommelse er ikke verre, og ikke bedre, enn at det som skjedde vekker minner om hva vi kan ha tenkt. Ofte har vi tenkt en hel del, for eksempel på hva vi får plass til i en 30 kvadratmeters garasje, og mon ikke om vi var inne på tanken på at den kunne bli for liten. (Vi var vel også inne på tanken om at den var passe stor, ellers hadde vi neppe valgt den i utgangspunktet.) En teori hevder at overraskelser

12

Roese, N. J. og Vohs, K. D. (2012). Hindsight bias. Perspectives on Psychological Science, 7, 411-426.

19

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 19

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

og mening er to sider av samme sak, vi erklærer oss bare overrasket når vi må kaste kortene og er ute av stand til å fatte meningen med det som har skjedd.13 Det er ikke vanskelig å få sine forventninger og hypoteser bekreftet når hypotesene først formuleres i ettertid. Her bør vi øve selvkritikk, for dette gjelder også i forskningsverdenen. En opptelling har vist at 91,5 % av forskningshypotesene i psykologisk faglitteratur blir bekreftet av de som formulerer dem.14 Det er påfallende og tyder på at forskerne enten er så innsiktsfulle at det grenser til det synske, eller at hypotesene får sin endelige form i etterkant når resultatene er kjent. Det bidrar selvsagt at redaktørene og deres konsulenter foretrekker «positive» resultater, altså slike som bekrefter forskningshypotesen. Ville du ha likt en artikkel som først lanserte en interessant teori og dernest sa: Beklager! Da den ble sjøsatt viste det seg at den ikke holdt vann.

Bekreftelser Både i forskning og i dagligliv skal det ganske mye til å skifte mening. Selv hypotesene, som etter sin natur er hypotetiske og dermed, skulle man tro, uforpliktende og utskiftbare, er seige skapninger. Her passer det å fullføre Niels Treschows definisjon: En hypotese er en på erfaring grunnet formodning, som søker sin bekreftelse ved nye erfaringer. Hypoteser er etter dette ikke grepet ut av luften, men springer ut av observasjoner og erfaringer. Enda viktigere: de søker noe. Ikke simpelthen å bli prøvet, men å bli prøvet mot erfaring i den uttrykkelige hensikt å bekreftes. Fremfor å drive jakt på det som taler mot, sjekker de fleste sine hypoteser ved å legge vekt på det som støtter dem. Når motstridende observasjoner likevel dukker opp, kalles de gjerne unntak og bagatelliseres som mindre relevante. Det spørs om ikke mange forskere har det på samme måte. Vi har altså en hang til bekreftelser; «confirmation bias» heter det på engelsk og bekreftelsesfellen er det kalt på norsk.

Bekreftelsesfellen kan ta ulike former. Den mest dramatiske er kanskje den selvoppfyllende profetien, der vi selv gjennom våre handlinger bidrar til å virkeliggjøre (frivillig eller ufrivillig) det vi frykter eller tror på. Hvis mange nok tror på en økonomisk krise, og for sikkerhets skyld tar ut sparepengene 13

14

Maguire, R., Maguire, P. og Keane, M. T. (2011). Making sense of surprise: An investigation of the factors influencing surprise judgments. Journal of Experimental Psychology: Learning, Memory, and Cognition, 37, 176-186.

Fanelli, D. (2010). ‘Positive’’ results increase down the hierarchy of the sciences. Plos One, 5(3), e10068.

20

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 20

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning

sine, kommer krisen som bestilt. Hvis jeg er overbevist om at jeg aldri vil lære å danse, og derfor heller aldri forsøker, beviser jeg hypotesen: jeg lærer det aldri. Sikkert som banken, det også.

En mer subtil variant handler om hvilken strategi man bruker for å undersøke holdbarheten av en hypotese. Jeg tror for eksempel at en scoring i fotball svært ofte følges av en ny, enten av det samme laget eller av motstanderen. Det er lett å formulere hypoteser om begge deler, det gjøres daglig av fotballreportere. Laget som har skåret er ovenpå og glemmer å forsvare seg. Eller de har fått hull på den meget omtalte byllen. Jeg tester hypotesen i mitt stille (eller høylytte) sinn ved å huske flere eksempler på det samme, eller ved å forutsi at det vil skje igjen. Og ganske riktig, det gjør det. Ikke i hver kamp, riktignok, men ofte nok til at hypotesen opprettholdes, takket være at jeg konsentrerer meg om de bekreftende tilfellene. Men teller vi med eksemplene på at det ikke skjer, vil vi måtte innse at det er en myte.15 Den britiske psykologen Peter Wason ble kjent for sine avslørende demonstrasjoner av bekreftelsesfellen som strategi.16 En av dem går under navn av 2-4-6-problemet. Det går omtrent slik: Deltagerne får vite at de skal finne ut «regelen» bak noen tallrekker. De får se et eksempel: en serie på tre tall, som de blir fortalt passer med regelen.

Tallene er 2-4-6. Nå kan de tenke sitt, og foreslå nye serier, som de vil få vite passer eller ikke passer med regelen. De får på en måte prøve seg som forskere som eksperimenterer for å avdekke regelmessighetene i naturen, med den forskjell at «naturen» her er å finne inne i forsøkslederens hode. De kan holde på så lenge de vil, med beskjed om ikke å avgi svar før de har sjekket mange nok rekker til at de kan føle seg sikre.

En typisk deltager, D, vil foreslå noe sånt som dette: 8-10-12.

F (forsøksleder) svarer: ja, denne serien følger regelen.

D: 102-104-106.

F bekrefter igjen.

D: 3-5-7.

F bekrefter.

D (begynner å føle seg sikker): Jeg tror regelen er tall som stiger med 2.

F: Nei, det er ikke regelen.

15 16

Andersson, P., Ayton, P. og Schmidt, C. (2008). Myths and facts about football. Newcastle: Cambridge Scholars Publishing.

Wason, P. C. (1960). On the failure to eliminate hypotheses in a conceptual task. Quar­ terly Journal of Experimental Psychology, 14, 129-140.

21

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 21

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

D er lett å gjennomskue. De første tre tallene følger åpenbart et mønster. Men man kan ikke være sikker på om det for eksempel bare handler om partall, heltall, eller ensifrede tall. Dette utforskes i de neste par seriene, og gjør D stadig mer overbevist om at han er på rett spor. Men legg merke til at alle forslagene han vil ha feedback på handler om bekreftelser. Vi kan få inntrykk av at han samler på ja-svar fremfor å sette hypotesen på noen alvorlig prøve.

Han kunne foreslått 12-10-8, eller 5-10-15 hvis han hadde vært mindre forhippen på bekreftelser, simpelthen for å utelukke noen alternative hypoteser.

Nå må deltageren, ganske skuffet, gå tilbake i tenkeboksen. Kanskje innser han at tallrekken ikke trenger å stige med 2. Han foreslår noen serier som stiger med 3, eller et annet tall, mottar nye bekreftelser, og fatter nytt mot.

Kanskje er D så dristig å foreslå 3-6-4 bare for å utelukke en regel om at tall nr. 2 skal ligge midt mellom det første og det siste i serien. Forslag som i prinsippet kan avkrefte hypotesen forekommer altså, men langt sjeldnere enn de man tror vil bli bekreftet. Det ender med at D lanserer sitt nye forslag: Regelen er en jevnt stigende tallrekke. (Eller, hvis han er matematisk anlagt: En lineær trend.)

F: Nei, det er ikke regelen.

På dette tidspunkt begynner mange deltagere å fortvile. Hvordan kan det ha seg at man kan få så mange bekreftelser på sine hypoteser og likevel være på feil spor? Wason prøvde problemet ut på flere grupper og fant at matematikerne kanskje hadde det aller verst, siden de evnet å utvikle flere spissfindige hypoteser enn andre. Noen ga opp, andre ble sinte.

Regelen de skulle frem til var pinlig enkel: Tre tall ordnet i stigende rekkefølge, altså en «monoton» men ikke nødvendigvis lineær trend. De kunne være 1, 14 og 102. De kunne også være 3, 75 og 77. Det hadde vært lett å finne ut av hvis D allerede tidlig hadde prøvd seg med noen ville eksempler som ikke passet med den mest nærliggende hypotesen, eller som kanskje ikke var begrunnet i noen hypotese overhodet. Deltagerne var fanget omtrent som av rimet til frøken Flåtten fordi de (1) dannet seg en hypotese for tidlig, og (2) testet den ved stort sett å søke bekreftelser, i stedet for, dristigere, å innby til falsifiseringer, det vil si forsøk hvor hypotesen, hvis den er feil, vil kunne avkreftes. Med et nytt, vridd ordtak kunne vi kanskje si at den som intet våger, intet finner.

Wasons demonstrasjoner har vært kritisert fordi hypotesen deltagerne skulle frem til var langt videre enn det de trodde den var. I andre, vanligere 22

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 22

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning

tilfeller er den snevrere, og da er bekreftelsesstrategien helt grei. Om regelen i eksemplet hadde vært «ensifrede partall som øker med to» hadde deltageren vår ganske ufrivillig pådratt seg avkreftelser helt fra starten, og antagelig kommet frem til riktig svar rimelig raskt.

I Wasons materiale fins det imidlertid også eksempler på deltagere som nekter å oppgi en hypotese som de faktisk får vite er feil. Slik som når en deltager får avvist forslaget om tre tall som stiger jevnt, og erstatter det med et forslag om at det siste tallet skal ligge like langt over det midterste, som det midterste ligger over det første, hvilket jo er samme sak bare sagt mer snirklet. Utenfor laboratoriet er det lett å finne mer ekstreme eksempler på hypoteser som ikke gir tapt for en avkreftelse eller to. Selv motbevis kan vendes til bekreftelser. En klassiker er Leon Festingers beretning om dommedagssekten som varslet, at natten til den 21. desember 1954, så ville verden gå under i en ny syndflod..Bare sektens medlemmer ville unnslippe, de skulle hentes i et romskip. Festinger tok sjansen på at hypotesen ikke ville holde stikk og fulgte sekten tett. 17 Men profeten, den synske Mrs. Keech, slapp å innrømme nederlaget. Da dagen opprant uten undergang i sikte, fikk hun en ny og genial åpenbaring om at Gud hadde bestemt seg for å spare verden på grunn av sektens faste tro.

Om vi vil kan vi også se på ordtakene som hypoteser. Da skjønner vi bedre hvorfor så mange var villige til å vurdere motsatte ordtak som like sanne.

Ordtaket Gode råd kommer aldri for sent kan betraktes som en hypotese. Hva støtter den? Du leter i din hukommelse og fantasi etter eksempler på at det stemmer. Og jo, du kan tenke mange tilfeller av råd som kom i siste liten, kanskje etter at man hadde bestemt seg, men som likevel burde vært hørt eller fulgt. Råd du selv burde gi dine barn, til tross for at de for lengst er voksne.

Eksemplene er mange nok til at du kan nikke og si, «så sant, så sant». Moteksemplene, råd som faktisk kom for sent, er ikke et tema. De kommer først i forgrunnen når du skal vurdere det motsatte ordtaket, altså det om at Gode råd kommer alltid for sent. For det gjør de jo til stadighet. Tenk på rådet du fikk om å velge Mac etter at du allerede hadde bestilt en PC. Tenk på advarsler du gir dine barn mot å legge ut bilder på nettet etter at de allerede har gjort det.

Den sørgelig sannhet er at gode råd pleier å komme i seneste laget.

17

Festinger, L., Riecken, H. W. og Schachter, S. (1956). When prophecy fails: a social and psychological study of a modern group that predicted the destruction of the world. Minneapolis: University of Minnesota Press.

23

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 23

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

Å sjekke hypoteser på den omvendte, men like logiske måten, via avkreftelser i stedet for ved bekreftelser, faller lite naturlig, nesten absurd. Du har lagt bilnøklene i jakkelommen. Du tror helst de ligger i den høyre. Hvordan sjekker du denne hypotesen? Stikker du hånden ned i venstre lomme, hvor du tror de ikke er, og sier: Det var det jeg visste! Jeg har nøklene i høyre. Da vil din ledsager se rart på deg og si: Leker du Sherlock Holmes, eller?

Bekreftelsesstrategien er praktisk, for sett at du ikke bare skal vite hvor nøklene er, men også bruke dem. Og sett at du har mer enn to lommer å velge mellom. Men selv der bekreftelsene og avkreftelsene har samme informasjonsverdi har vi det best med bekreftelsen. Vi vet fra spørreleken 20 spørsmål at ja og nei-svar kan være like gode når man har passet på å dele rommet i to jevnstore deler. Og for all del, hvis man får nei på spørsmålet om det er foran meg, er det bortkastet å bruke et ekstra spørsmål til for å forsikre seg om det er bak. Men fristende er det, som alle vet som har hatt med barn på denne leken. For vi har det best med et ja. Vi foretrekker å bli underrasket.

Illusoriske korrelasjoner De fleste lærer noe av avkreftelsene, selv om de ikke akkurat oppsøker dem.

De kommer ubedt til de fleste av oss. Jeg tror jeg er en god korrekturleser, men blir gjort oppmerksom på trykkfeil jeg har oversett. Men fortsatt har bekreftelsene forrang. Jeg oppdager et par nye trykkfeil, og straks er mitt gamle selvbilde på plass. Kanskje den vanligste varianten av bekreftelsesfellen er å tillegge bekreftelser og avkreftelser ulik vekt. Det vil si å være mest opptatt av det som støtter vår hypotese, tro mest på det, huske det bedre og la det telle mest.

Vi tenker oss to sett av vurderinger, gitt av sensor X og sensor Y for de samme eksamensprestasjonene, som illustrert i tabell 1.1. Er de samstemte eller ikke? Når vi har gitt dette eksemplet til studenter som har gått på statistikk-kurs har vi gjerne spurt hvor høy de tror korrelasjonen er. Det vil si vi ber dem anslå et tall mellom -1 og +1, hvor negative tall står for en omvendt sammenheng (den enes gode karakterer tilsvarer den andres lave), 0 betyr ingen sammenheng, og positive tall betyr at gode karakterer hos den ene vil gi gode karakterer hos den andre også. Andre har sluppet å gi tall og bare bedt om de har sett en positiv, en negativ, eller slett ingen sammenheng. Så presenterer vi karakterene kandidat for kandidat og ber deltagerne danne seg et inntrykk av grad av samsvar uten å telle eller regne. Noen teller likevel, men regne har de liten sjans til.

24

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 24

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning Tabell 1.1. Kan du vurdere korrelasjoner?

En klasse går opp til eksamen i statistikk og gjør det stort sett veldig bra. Oppgavene blir lest av to sensorer, som setter karakterer (for enkelhets skyld A eller B) uavhengig av hverandre.

Etterpå vil vi gjerne vite samsvaret (korrelasjonen) mellom de to sensorene, det vil si om de kandidatene sensor X synes er best også blir vurdert best av Y, og omvendt. Gå gjennom listen, kandidat for kandidat, og dann deg et inntrykk av samsvaret mellom sensorene, uten å telle eller regne på det. Virker det som det er en positiv, en negativ (omvendt), eller ingen sammenheng mellom karakterene de to sensorene setter?

Student

Sensor X

Sensor Y

Arne

A

A

Birger

A

A

Cecilie

B

B

David

A

B

Eva

A

A

Fredrik

B

A

Gro

A

A

Harald

A

B

Ingrid

A

A

Knut

A

B

Jørgen

A

A

Laila

B

A

Marit

A

A

Nils

B

B

Ole

B

A

Pia

A

A

Rolf

A

B

Siri

B

A

Oppgaven er ikke lett å ta på øyemål. Det man lett ser er at sensorene ikke går helt i takt, så et perfekt positivt samsvar er det ikke. Ikke perfekt negativt heller, for det er tross alt mange kandidater som blir bedømt likt av begge sensorer. Konklusjonen blir sånn «middels positiv» hos de fleste. De som skal anslå en korrelasjon med tall legger den gjerne mellom 0,4 og 0,7. Ingen vi hittil har spurt (og vi har spurt mange) oppfatter sammenhengen som negativ, og det er bra, for negativ er den ikke. Riktig svar er null, 0. De to sensorene 25

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 25

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

har sittet i hver sin boble og det finnes ingen sammenheng (dessverre) mellom hva X og Y har kommet frem til av karakterer.

De som likevel har telt vil kanskje protestere og påpeke at sensorene er enige om karakterene litt oftere enn de er uenige (10 mot 8, for å være eksakt).

Men de går ikke i takt. Hvis Sensor X sier A sier Sensor Y også A, i 8 av 12 tilfeller. Men hvis X sier B sier sensor Y fortsatt A som oftest (i 4 av 6 tilfeller). Altså kan vi ikke bruke den ene sensors karakterer til å forutsi den andres vurderinger. Det er ingen korrelasjon dem imellom, ingen «samvariasjon».

Vi har vært vitne til en illusorisk korrelasjon, et mønster som ser ut som et samsvar, men som matematisk ikke finnes. Hvorfor ser nesten alle en sammenheng i dette materialet? Den norske psykologen Jan Smedslund gjorde den første undersøkelsen av dette fenomenet.18 Han laget en bunke på 100 pasientkort hvor forekomst eller fravær av et symptom A var skrevet øverst.

Nederst sto det om pasienten hadde eller ikke hadde en diagnose F. Symptomet A forekom hos de fleste med denne diagnosen, men var vanlig hos dem som ikke hadde diagnosen også. Det forelå dermed ingen samvariasjon mellom symptom og diagnose, og kort sagt: symptomet var ubrukelig til å avgjøre om en pasient led av F eller ikke. Likevel hevdet nesten alle deltagerne i undersøkelsen (sykepleierelever) at de hadde sett en sammenheng da de hadde gått gjennom kortbunken. De hadde, etter Smedslunds mening, festet seg mest ved de som hadde både sykdom og symptom, og ikke holdt like god regning på de andre tre mulighetene (sykdom uten symptom, friske med symptom og friske uten symptom).

Tilbake til karaktereksemplet i tabellen. Her er det flere ting som sammensverger seg mot oss. For eksempel er det ganske mange som får A av begge sensorene, og mon ikke enigheten, altså tilfellene som bekrefter hypotesen om et samsvar, blir tillagt større vekt enn de avkreftende tilfellene. I tillegg kan man jo lure på om ikke deltagerne våre hadde en privat hypotese om at sensorer som vurderer de samme oppgavene bør stemme noenlunde overens.

Selv om vi understreket at dette var et oppfunnet eksempel, forventet antagelig de fleste et positivt samsvar, og sørget for å tilpasse en litt broket mengde av observasjoner til forventningene.19

18 19

Smedslund, J. (1963). The concept of correlation in adults. Scandinavian Journal of Psychology, 4, 165-173.

De meget få som gjetter på en nullkorrelasjon har gjerne begrunnet det med at forfatteren er en sleiping som liker å vise at studentene tar feil. Så de er kanskje preget av sine forventninger de også.

26

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 26

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning

Sukk Ikke alle forventninger blir innfridd, ikke alle hypoteser lar seg bekrefte, om vi aldri så mye legger godviljen til. I blant må vi oppgi våre yndlingsidéer og rykke tilbake til start. Jeg tenkte det kunne være morsomt for en gangs skyld å studere et tema hvor hypotesene manglet, rett og slett fordi det ikke hadde vært studert. Men har ikke forskerne vært overalt? Finnes det ennå hvite flekker på kartet? Som regel må man pløye seg gjennom snesevis, kanskje hundrevis av forskningsartikler før man kan danne seg et bilde av hvor landet ligger og kan formulere og teste forskningshypoteser.

Studentene skulle etter planen ledes gjennom et forskningsprosjekt i eksperimentell sosialpsykologi, men tiden og ressursene var knappe. Løsningen var å finne et tema som vi slapp å lese oss opp på. Da fant vi, til vår lettelse, at emnet sukk (sigh) glimret med sitt fravær. Det er ingen mangel på studier og teorier om alle mulige andre emosjonelle ytringer, gråt, smil, latter, rødme og naturligvis er det heller ingen mangel på sukk hos våre kolleger dikterne, fra Shakespeare («sigh no more, ladies, sigh no more») til Thomas Kingo («alltid har jeg sukk og ve»), for ikke snakke om hærskaren av sukkende romantiske poeter. Men vi fant ingen, null, ikke én eksperimentell artikkel om sukk hos voksne, friske mennesker. Vi måtte altså oppfinne vår egen sukkologi.

Et spørreskjema om egne og andres sukk satte oss på sporet av en mulig fellesnevner. Folk sukket, så det ut til, når de var tvunget til å innse at en lengsel ikke kan innfris, et håp er brutt, et ønske må skrinlegges, en medarbeider viser seg udugelig, eller en forventning kan legges til side. I sukket gir man altså avkall og gir opp, eller mer poetisk, sukket er lyden av et håp som forlater legemet. Hvis oppgittheten er det sentrale kjennemerket kan man spørre om det ikke virker begge veier: Er man oppgitt når man sukker, vil man kanskje sukke når man oppgir noe. Det behøver ikke være noe veldig emosjonelt, det bør også gjelde noe så dagligdags som en hypotese, en forventning som blir skuffet eller et løsningsforslag som ikke lar seg realisere.

Dermed rigget vi til det første dokumenterte eksperimentelle studium av sukking. Studentene rekrutterte frivillige og ga dem to oppgaver hvor vi visste av erfaring at løsningsforsøkene ikke fører frem. Det ene var det bekjente nipunkts-problemet: Her er oppgaven å trekke en sammenhengende strek gjennom 3 x 3 punkter ordnet i en firkant. Streken skal bestå av fire rettlinjede deler, og man har altså ikke lov å løfte pennen fra papiret. Den andre var en femroms-oppgave, en variant av klassikeren «broene i Königsberg». Her skal man vandre gjennom samtlige rom og dører uten å gå gjennom samme dør to ganger (Figur 1.1). Begge oppgaver er vanskeligere enn de ser ut til. Den 27

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 27

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

første kan løses, men den andre ikke, så en deltager som får lov å prøve mange ganger vil antagelig måtte gi opp like ofte.

Og de sukket! Nesten alle. Vi registrerte i gjennomsnitt fire åpenbare sukk per deltager. En utbrøt: «Sukk!» i stedet for å sukke. Vi forklarte naturligvis – etterpå – at vi studerte sukk og ikke løsninger. Slik at deltagerne, om de ville, kunne sukke oppgitt eller lettet.

Figur 1.1. Forsøk å foreta en sammenhengende vandring gjennom alle dørene i disse fem rommene – uten å møte deg selv i døra! Det gikk nok ikke denne gangen heller, sukk. (Fra A. Hagen (red.) (1955). Nøtteknekkeren. Oslo: Schibsted.)

Prosjektet fikk et overraskende etterspill.20 Flere år senere, da artikkelen om forsøket for lengst var publisert og glemt, innløp en melding fra Annals of Improbable Research om at artikkelen var utpekt som en av ti til å motta årets Ig Nobel pris ved Harvard. Stor ståhei og tvilsom ære. Prisen er parodisk. Ignobel betyr uedel, og prisen skal gjelde, ifølge mottoet, forskning som får folk først til å le, og deretter tenke. Eller som i vårt tilfelle, har fått 20

Teigen, K. H. (2011). Lyden av håp som forlater legemet: Forskningsnytt om Ig Nobelprisen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48, 1120-1122.

28

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 28

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning

folk til å tenke, og deretter sukke. Uansett sitter vi igjen med et diplom som viser Rodins tenker, tumlet ned fra sin sokkel, underskrevet av ekte, uleselige nobelprisvinnere. Mer seriøst: en belgisk forskergruppe har senere kommet frem til at sukkets funksjon er å nullstille og normalisere åndedrettet og altså klargjøre organismen for nye utfordringer.21

To slags tenkning?

Lesere som kjenner og verdsetter Daniel Kahnemans Tenke, fort og langsomt, kan lure på når vi vil introdusere hovedpersonene hans, System 1 og System 2, i denne boken.22 For våre kapitler handler jo også om å tenke fort og automatisk, eller langsomt og litt grundigere, og i blant komme til forskjellig resultat. Ja. Mønstre kan melde seg spontant, både på sjakkbrettet og i ordene vi leser, som ved nærmere betraktning viser seg annerledes enn vi først tok dem for å være.

Rimet finner Abel skyldig, mens hukommelsen anklager Kain. Ordtak høres riktige ut inntil vi konfronterer dem med deres motsetning. Overraskelser er av sin natur spontane når ting skjer i kontrast til det jeg venter, men kan også beskrives som et resultat av overveielser, som når jeg kommer frem til at «det er i grunnen litt overraskende» at vi ikke leser mer feil enn vi gjør, når vi faktisk hopper over halvparten av bokstavene i teksten. Vi innser med litt ettertanke at et ja og et nei kan gi like mye informasjon, men umiddelbart foretrekker vi bekreftelsene. Sammenhenger som vi tar på øyemål kan forsvinne når vi regner på dem. I neste kapittel skal vi se at folk ikke uten videre godtar at fem myntkast på rad kan være tilfeldige, og må tenke seg om, før de kanskje motstrebende erkjenner at M-M-M-M-M og M-M-K-M-K kan være like mye og like lite tilfeldige. Vi skal også se at selv eksperter uten videre opererer med firefem favoritter i en og samme turnering eller konkurranse, og trenger ettertanke før de lar seg overbevise om at 1-2 sannsynlige vinnere gjør alle andre temmelig usannsynlige. For ikke å snakke om at ikke alle kan være bedre enn gjennomsnittet, og at den som passerer nr. 2 har avansert fra tredje til annenplassen, og ikke ligger plutselig som nr. 1, som man kunne fristes til å tro i farten.

Så hvorfor ikke gjøre som Kahneman og skape litt orden i sakene og innføre et skille mellom System 1 og System 2-tenkning?

21

22

Vlemincx, E., Van Diest, I., De Peuter, S., Bresseleers, J., Bogaerts, K., Fannes, S. et al.

(2009). Why do you sigh? Sigh rate during induced stress and relief. Psychophysiology, 46, 1005–1013.

Kahneman, D. (2012). Tenke, fort og langsomt. Oslo: Pax forlag.

29

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 29

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

Grunnen er, som Kahneman selv innrømmer, at disse navnene betegner oppdiktede personer. System 1 og System 2 eksisterer ikke, de er ikke virkelige aktører, og ikke virkelige systemer heller, men et pedagogisk hjelpemiddel til å minne oss om at tanker oppstår på forskjellig grunnlag. Noen har tatt snarveien og kommet ubedt, basert på førsteinntrykk og lettvint tenkning, mens andre skyldes refleksjon og ettertanke. Betegnelsen ‘system’ på dette er uheldig, særlig i det første tilfellet, fordi det antyder at ulike slags snarveier har noe med hverandre å gjøre, at alt som skjer spontant tilhører samme familie, og konspirerer mot fornuften. Problemet ligner det som oppstår når man snakker i store bokstaver om Det Ubevisste. Det stemmer jo at vi har liten eller ingen tilgang til «hvor vi tar det fra» når vi tenker, snakker, drømmer, reagerer. Men derfor trenger ikke årsakene ligge i en egen, hemmelig mental skuff i sjelen. Slik også med System 1- prosesser. Vi har medfødte perseptuelle mekanismer som får oss til å svimle når vi kikker ned fra kanten på et stup, og trenger forsikringer om at rekkverket vil holde. Kanskje svimler vi av racerkjøringen i Flåklypa også, selv om vi sitter trygt på kino. Andre reaksjoner er blitt automatisert ved vane, eller gjennom språket. Jeg blir mer skremt om folk roper Brann enn om de roper Hurra, unntatt i Bergen hvor det betyr det samme. Jeg blir også mer skremt av brøl enn hvisking. Det virker urimelig om alle årsaker til slike spontane reaksjoner skal tilskrives det samme systemet. Hva har bekreftelsene, rimene, lesevanene, førsteinntrykkene, assosiasjonene og emosjonene våre til felles? Vel, ikke særlig annet enn at de kommer fort og naturlig, og i blant må holdes under oppsyn og korrigeres av mindre impulsive prosesser. Det er heller ikke slik at vi enten tenker på den ene eller på den andre måten, i og med at det meste i naturen (og i sjelelivet) kommer i grader og ikke ytterpunkter.

Kahneman kommer kritikken mot «systemene» i forkjøpet ved å vedgå at slik språkbruk regnes som forkastelig i vitenskapens verden. Den smaker av nominalisering og reifikasjon (kapittel 6). Der fikk han jammen rett, igjen.23 Keith Stanovich som i sin tid innførte de famøse betegnelsene, har i senere arbeider valgt å droppe substantivet «System» og i stedet snakke mer nøytralt om tenkning av Type 1 og Type 2. 24 Han hevder at man må oppfatte dette skillet som en beskrivelse, ikke som en forklaring, men tenker seg like fullt at vi sikter til to klasser fundamentalt forskjellige prosesser. Type 1 handler om tanker og oppfatninger og resonnementer som går av seg selv og altså ikke krever bevisst 23 24

Keren, G. og Schul, Y. (2009). Two is not always better than one: A critical evaluation of two-system theories. Perspectives on Psychological Science, 4, 533-550.

Stanovich, K. og Toplak, M. E. (2012). Defining features versus incidental correlates of Type 1 versus Type 2 processing. Mind and Society, 11, 3-13.

30

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 30

08/02/2017 10:47

En på erfaring grunnet formodning

innsats eller styring. Av slike har vi naturligvis mange forskjellige, deriblant perseptuelle, emosjonelle og habituelle. Type 2 prosessene er kanskje mer særpreget og karakteristisk for mennesket. De fordrer at tanker betraktes som hypoteser mer enn sannheter, som kan behandles og manipuleres «frikoplet» fra virkeligheten, slik at vi kan stille spørsmål ved dem og tenke både hva hvis og om ikke.

Til slike oppgaver er språket en god alliert. Språket er et elastisk medium som tilbyr både frihet og struktur. Det tillater oss å manipulere det hypotetiske. Men språket er også konvensjonelt. Og dekorativt. Det frigjør oss fra situasjonen her og nå, samtidig som det i blant lokker til tenkning i oppgåtte, retoriske baner.

Kreative mennesker, Einstein for eksempel, finner det ofte nyttig å tenke i bilder.

Kort sagt Påstander, ordtak, antagelser, antydninger, anelser, intuisjoner, formodninger, forventninger, fordommer, uttalte og uuttalte private teorier – vi har kalt alt dette for hypoteser i dette kapitlet.

De gjør en bra jobb • De forenkler verden og sorterer den for oss • De effektiviserer observasjonene. Jeg trenger bare et tips og et glimt for å se tegningen og skjønne (tror jeg) hva saken gjelder • De frigir ressurser til sånt som krever grundigere behandling • De tillater oss å (halv)sove i timen, så vi kan stille uthvilt i frikvarteret Men de har en bakside • • • •

Vi overser detaljene Vi får med oss bare et utsnitt, som ofte kjennes som en helhet De kan føre til misforståelser og mistolkinger De kan hemme nylæring

Hvor tar vi dem fra?

• Medfødte mekanismer (sansene våre har forventninger, de også) • Kulturelle og individuelle erfaringer • Private teorier (om årsaker, sammenheng, retninger)

31

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 31

08/02/2017 10:47

Kapit tel 1

• Situasjoner som gir premissene for hva som vil følge. I forskningslitteraturen ofte omtalt som «priming» (å berede grunnen) for hvordan påfølgende hendelser bedømmes • Språklige føringer («alle gode ting er ….»)

Hvor stabile er de?

• • • •

Påfallende. Men da snakker vi helst om våre overbevisninger Utskiftbare. Men da snakker vi helst om slike som er situasjonsbestemt.

Justerbare, når sannheten kommer for en dag (etterpåklokskap) Konkrete, perseptuelle hypoteser revideres hele tiden (oops, jeg trodde det var min kone), mens abstrakte, generelle antagelser kan virke immune (sann mine ord!)

Hvordan sjekker vi dem?

• Gjennom bekreftelser (hvis vi selv får bestemme) • Gjennom overraskelser (når omstendighetene bestemmer).

Ideen om å stille med et totalt åpent sinn, altså hypotesefri, er neppe realistisk, og neppe noe å trakte etter. Det er som å si at lesebriller ikke er bra, fordi de innsnevrer synsfeltet. Så får vi heller bytte dem ut med kjørebriller eller solbriller etter behov. John Stuart Mill reflekterte i sin Logic over faren ved å tenke i analogier og metaforer; de er jo en slags briller de også, som farger hva vi ser.

Men problemet oppstår først og fremst når tilgangen på metaforer er begrenset.

Et menneske er først og fremst en slave av sine metaforer, når man ikke har mange nok, hevder Mill 25. Det samme kunne han ha sagt om hypotesene.

25

Mill, J. S. (1856). A system of logic. London: Parker.

32

106812 GRMAT Terningen er rund 170101.indd 32

08/02/2017 10:47