Stedets sjanger, 2. utgave: Utdrag

Innledning Her er det noe som er litt rart, tenkte jeg. Jeg sto i Svolvær i Lofoten og stirret på det nye kjøpesenteret. Jeg var 24 år, idealistisk og arbeidskåt. Året var 1994, og jeg hadde nettopp lagt det første året på det som da het Journalisthøgskolen, bak meg. Jeg var med andre ord klar til å forandre verden. Og det skulle jeg gjøre fra avisa Lofotpostens redaksjonslokaler, der jeg hadde praksis og påfølgende sommerjobb. Min første virkelige erfaring med journalistyrket. Og for et sted dette var! Havet, fjellene, lufta, folkene – alt hadde gjort sterkt inntrykk på en østlending som meg. Men så var det altså dette nye kjøpesenteret. Jeg fikk det ikke helt til å stemme. Kjøpesentre tilhørte liksom en annen verden. Kjøpesentre var by og urbanisering. Det var USA og kommers. Ikke Lofoten!

Jeg vil skrive en reportasje om kjøpesenteret, tenkte jeg. En featurereportasje, der jeg observerer, skildrer og reflekterer fra et subjektivt ståsted – akkurat slik det sto i lærebøkene at man gjør i featurereportasjer. Og jeg vil ha et kritisk blikk på hva kjøpesenteret egentlig representerer – også det noe jeg hadde lært var bra. Observere med kritisk blikk. Skildre. Reflektere.

Noen dager senere sto reportasjen på trykk. Tittelen «Vakuumpakket virkelighet» sprengte seg fram over en dobbeltside. Jeg var strålende fornøyd. Jeg hadde til og med greid å snike inn en referanse til filosofen Nietzsche. Jeg var stolt. På morgenmøtet dagen etter bladde folk rolig gjennom avisa mens de gjespet og drakk kaffe. Som vanlig var det ingen som hadde særlig mye å si. En kollega kommenterte at det kanskje var i overkant å referere til Nietzsche i en reportasje i en lokalavis. En annen mente at dette måtte for en gang skyld kunne gå an. Så kom sjefredaktøren brasende inn. Han pleide aldri å være på morgenmøtet. Men nå kom han, og han kom med et sinne. Han pekte på reportasjen min og ropte ut: – Slik skriver vi ikke!!

Jeg skvatt til.

– Mulig det går an å skrive slik i Natt&Dag i Oslo – men det går ikke an her! tordnet redaktøren.

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 13

18.05.16 13.58

14 innledning Han mente reportasjen var synsete, feilfokusert og rett og slett elendig. Hva jeg måtte mene om kjøpesenteret, hadde ingenting i en reportasje å gjøre, mente han. Og i hvert fall ikke om jeg mente noe som stred mot hva folk flest, og særlig annonsørene, mente.

Så beordret han meg opp til kjøpesenteret for å bøte på skaden jeg hadde forvoldt avisa, senteret, ja, hele lokalsamfunnet. Jeg skulle sporenstreks skrive en gladsak om hvor flott og fint senteret var.

Jeg ble sjokkert. Hva var dette? Skulle man ikke reflektere og være subjektiv i en featurereportasje? Var alt jeg hadde lært på skolen og i lærebøkene, feil?

Helt siden denne sommeren i 1994 har jeg lurt på hva en reportasje egentlig er. Jeg har skjønt såpass: Reportasjejournalistikk er en vanskelig balanseøvelse.

Den rommer et paradoks, som griper inn i selve kjernen av hva journalistikk handler om. For i reportasjen møtes to helt ulike journalistiske ideal: Et reporterideal, der journalistens subjektivitet verdsettes. Og et objektivitetsideal, der journalistens subjektivitet definitivt ikke verdsettes. For å forstå noe om hvorfor møtet med reportasjesjangeren ble slikt et ubehagelig sjokk for meg, må vi ta et lite historisk tilbakeblikk.

Objektiv, subjektiv, eller hva?

Reportasjen betraktes gjerne som journalistikkens «urform». Både Jo BechKarlsen, Thore Roksvold, John Carey og flere andre trekker linjene helt tilbake til antikken når de skal fortelle reportasjens historie.1 Folk dro ut i verden og fortalte om ting de hadde opplevd. Kanskje skrev de også ned en beretning.

Dette er journalistikkens utgangspunkt. Å formidle hendelser fra virkeligheten.

Og det er dette som former reporteridealet.

Bech-Karlsen og flere andre har skrevet godt om reportasjens historiske linjer, så det skal ikke jeg gjøre her. Men jeg skal peke på et par ting: For det første utviklet det seg en trend både i Norge og andre land der skjønnlitterære forfattere skrev reportasjer for aviser. Thore Roksvold trekker for eksempel fram lyrikeren Aasmund Olavsson Vinje som den første moderne reportasje-

1

Se Thore Roksvold, «Riss av norske avisers sjangerhistorie», i Avissjangrer over tid, red. Thore Roksvold (Fredrikstad: Institutt for journalistikk, 1997), 9–108; Jo Bech-Karlsen, Reportasjen, 2. utg. (Oslo: Universitetsforlaget, 2002); John Carey, «Introduction», i The Faber Book of Reportage, red. John Carey (London: Faber and Faber, 1987), xxix – xxxviii; John C. Hartsock, «Literary Reportage: The ‘Other’ Literary Journalism», i Literary Journalism Across the Globe, red. John S. Bak og Bill Reynolds (Amherst and Boston: University of Massachusetts Press, 2011), 23–46.

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 14

18.05.16 13.58

innledning 15

journalisten i Norge. Sommeren 1860 reiste Vinje rundt i Norge, oppsøkte folk, dyr og natur og skrev personlige reportasjer om det han opplevde. Resultatet ble reportasjeboka Ferdaminni fraa Sumaren 1860, som ble utgitt som et bilag til avisa Dølen. Vinje var poet, og reportasjene hans var skrevet i jeg-form med sterke innslag av lyriske skildringer og diktstrofer. De var med andre ord svært subjektive. Det var også de reportasjene Knut Hamsun skrev. Hamsun dro til USA i 1880-årene og skrev reportasjer for Aftenposten, blant annet om en indianerleir. Han skrev også i jeg-form, han reflekterte og skildret med innlevelse det han hadde opplevd. Det samme gjorde maler og forfatter Christian Krohg i sine reportasjeportretter rundt århundreskiftet. Og det var flere. Forfatter Alexander Kielland – en av de «fire store» – skrev reportasjer. Det samme gjorde Nordahl Grieg. Alle disse kjente forfatterne bidro til å etablere et reporterideal på begynnelsen av 1900-tallet som tilsa at en reportasjejournalist, det var en journalist som preget sine tekster med sin egen subjektivitet og sine litterære ambisjoner.

Og slik var det mange steder i verden. Reportasjen var en sjanger der kunstnere og andre store personligheter boltret seg. August Strindberg skrev reportasjer.

Ernest Hemingway skrev reportasjer. Sjangeren var en arena for de store egoer.

Selv Winston Churchill skrev en bok som gjerne blir omtalt som reportasje.2 Men så skjedde det noe. Noen ble lei av at journalistikken var dominert av slike sterke personligheter. Etter andre verdenskrig startet en prosess i Norge som endte med at partipressen falt. Journalistikken ble dermed uavhengig. Tilsvarende prosesser hadde funnet sted i mange andre land. Man omtaler gjerne dette som at journalistikken ble profesjonalisert. Den ble i større grad et eget yrke, noe som ikke hvem som helst drev med. Det oppsto dermed et behov for å markere et skarpt skille mellom journalister og andre folk. Objektivitetsidealet ble helt sentralt. Dette idealet ble journalistikkens ideologi. Dermed forsvant den subjektivt pregede reportasjejournalistikken ut med badevannet – den var jo ikke objektiv. I den første norske læreboka i journalistikk – Torbjørn Wales Innføring i journalistikk fra 1978 – er ikke reportasjen nevnt med ett eneste ord.3 Der handler alt om at man skal være så objektiv som mulig. Norsk presse på 60- og 70- og delvis også 80-tallet var derfor omtrent renset for subjektiv reportasjejournalistikk. Redaktørene ville ikke ha slikt oppgulp. De ville ha fakta.

Og slik er det delvis fortsatt. «Vi refererer bare faktiske forhold», sier journalister gjerne når de blir møtt med kritikk av hvordan en sak er framstilt. Jeg har 2 3

Churchills skildringer fra slaget ved Omndurman i september 1898 er presentert som en reportasje i John Carey, red., The Faber Book of Reportage (London: Faber and Faber, 1987).

Thorbjørn Wale, Innføring i journalistikk (Oslo: Institutt for journalistikk, 1978).

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 15

18.05.16 13.58

16 innledning sagt det samme selv – mange ganger. Jeg tror til og med jeg forsøkte å si det på morgenmøtet i Lofotposten dagen etter at kjøpesenter-saken min sto på trykk: Ja, men – jeg skriver det jo bare slik det er.

Mange medieforskere har pekt på at dette journalistiske selvbildet der man tror man driver objektiv virkelighetsformidling, er et selvbedrag, og at journalister er like mye styrt av en ideologi («journalisme») nå som under for eksempel partipressens tid. Olof Petterson, som ledet den svenske maktutredningen på 90-tallet, har skrevet: Till viss del bygger journalismen på självbedrägeri. Ett av journalisternas vanligaste försvar är att «vi speglar bara verkligheten». Tro dom inte. Journalismen är en ideologi som i högsta grad är en levande kraft. Journalisterna speglar inte, de skapar verkligheten. […] Det finns inga objektive kriterier; det finns konventioner.4

Det journalister gjerne oppfatter som objektive kriterier, er altså bare konvensjoner, ifølge Petterson. Vinkling, valg av kilder, ordvalg, bildevalg etc. gjør at journalistikk alltid representerer et bestemt blikk på virkeligheten. Hvilke temaer man som journalist velger å fokusere på – i det hele tatt hva de ulike redaksjonene mener er egnede områder å jobbe journalistisk med – gjør dessuten at det bare er visse sider av virkeligheten journalistikken beskjeftiger seg med.

Svenske Petterson er ikke den eneste som mener at journalistikk er konstruert virkelighet styrt av en ideologi. Dette er en utbredt oppfatning blant journalistikkforskere. Michael Schudson sier det så enkelt som at «News, then, like bread and sausage, is something people make».5 Men er journalismen en ideologi journalister bekjenner seg til? Neppe. Det er en skjult ideologi. Få journalister vil innrømme eller være enige i at de er styrt av en slik ideologisk agenda. De er opptatt av å stille seg selv i bakgrunnen og skyve fram «sakens fakta». De vil i liten grad være enige i at de «skaper virkeligheten».

Den schizofrene reportasjejournalisten Reportasjen fant sin vei tilbake til journalistikken som en sentral sjanger i Norge på 80-tallet. Den første læreboka i reportasjejournalistikk dukket opp i 1984,6 og snart begynte reporteridealet å leve side om side med objektivitetsidealet.

4 5 6

Sitatet er hentet fra Rune Ottosen, I journalistikkens grenseland: journalistrollen mellom marked og idealer (Kristiansand: IJ-forlaget, 2004), 73.

Michael Schudson, The Sociology of News (New York: W.W. Norton & Company, 2003), 4.

Jo Bech-Karlsen, Avisreportasjen (Oslo: Universitetsforlaget, 1984).

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 16

18.05.16 13.58

innledning 17

Flere og flere journalister begynte å eksperimentere med en personlig stil. Vi fikk journalister som Vetle Lied Larssen og Frode Grytten – subjektive skrivetalenter med klare litterære ambisjoner.

I USA hadde den personlig pregede reportasjen kommet tilbake en del år tidligere, med ny-journalistikken på 60-tallet. Ny-journalistikken var intet annet enn et opprør mot objektivitetsidealet. Sterke personligheter som Tom Wolfe, Gay Talese, Normal Mailer og Joan Didion ville ikke finne seg i at de ikke kunne prege journalistikken med sin personlige stemme. Siden den gang har de subjektive reportasjene levd side om side med objektivitetsidealet også i USA. Disse to i utgangspunktet uforenlige idealene – reporteridealet og objektivitetsidealet – utgjør på en måte journalistikkens ytterpunkter i dag. Journalistikken dyrker litterære forbilder og subjektivitet i featurejournalistikken, samtidig som den dyrker forestillingen om den objektive formidlingen av virkelighet.

Dagens reportasjejournalistikk lever i et press mellom reporteridealet, objektivitetsidealet og journalismen som skjult ideologi. Derfor er det en krevende sjanger. De fleste reportasjejournalister i dag er opptatt av «sakens fakta» og et objektivitetsideal. Samtidig er det også bredt akseptert at i reportasjejournalistikken er det lov å være subjektiv. Det er lov å fargelegge teksten med en personlig stemme. Da journalist Kjetil S. Østli vant NTBs språkpris i 2007, etterlyste han i et intervju med fagbladet Journalisten flere journalister med en personlig og særegen stil. Han fryktet at «redaksjonens ånd» frarøvet journalister deres særpreg og mente at altfor mange saker «kunne vært skrevet av hvem som helst, gjerne en forsikringsagent. De er uten rariteter eller observasjoner. Alt det som kan gi journalister et særkjenne».7 Samtidig er reportasjejournalister som Østli opptatt av at det de formidler, skal være sant. Det skal ha en verdi utover å være en subjekt oppfatning. Det ligger i journalistrollen at man gjør krav på en slik større verdi i det man skriver. Men dagens journalister – i hvert fall de fleste av dem – er ikke så naive at de tror de uproblematisk kan formidle objektiv virkelighet. De vet at de preger teksten med valgene de gjør, og om de ikke nødvendigvis vil være enige i at dette er skjult ideologi, så er de klar over at to journalister ikke vil skrive den samme reportasjen fra de samme hendelsene, og de er klar over at ikke alle virkelige ting egner seg for en journalistisk behandling.

7

«Små ord om store ting», Journalisten, 16. november 2007. Url (lest 3. desember 2008): http://www. journalisten.no/story/49528

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 17

18.05.16 13.58

18 innledning Det er ikke rart journaliststudenter – og journalister, for den saks skyld – blir forvirret. For hvordan i all verden skal man kunne kombinere reporteridealet, objektivitetsidealet og journalismen som skjult ideologi? Det er ikke lett. Det er faktisk helt umulig. Så la oss slå det fast med en gang: Reportasjejournalistikk er ikke objektiv. Reportasjen krever nemlig at journalisten ikke bare kan stole på andre kilder – hun må være sin egen kilde og dermed også tolke seg selv som kilde, noe som er både vanskelig og tidkrevende. Samtidig er det slik at reportasjejournalistikken ikke er fritatt fra deler av det som ligger i objektivitetsidealet. Reportasjejournalistikk er ikke fri diktning, men forholder seg til virkeligheten og et sannhetskrav. Det betyr at den gode reportasjejournalistikken etterstreber en rettferdighet i måten emner og temaer behandles på, og at en god reportasjejournalist forholder seg til presseetikken på samme måte som all annen god journalistikk. Subjektiv rettferdighet, altså. Subjektiv sannhet.

Det er et paradoks, i hvert fall for alle dem som tror at det finnes en objektiv virkelighet der ute.

Denne boka skal blant annet handle om hvordan man som reportasjejournalist best kan kombinere det subjektive med det rettferdige og sannferdige. Det var dette jeg ikke greide da jeg nokså pompøst proklamerte at kjøpesenteret i Svolvær var «vakuumpakket virkelighet». Jeg var subjektiv, absolutt, men jeg var definitivt ikke rettferdig. Jeg tok ikke folk på alvor. Jeg viste ingen respekt. Jeg greide ikke å se at ting jeg mislikte, kunne ha verdi for andre. Dermed framsto reportasjen som surmaget og nedlatende. Redaktøren var nok mest opptatt av ikke å skade annonsørene, det var selvsagt et nokså tvilsomt motiv. Så hans behandling av dette var ikke særlig edel. Han burde nok i stedet vist meg nøyaktig hva som var galt med reportasjen min. Da han ikke gjorde det, brukte jeg kanskje lenger tid enn nødvendig på å lære meg hvordan man bør balansere det subjektive med det rettferdige og sannferdige i en reportasje.

Samtidig ser jeg at reportasjen på mange måter er slik mange lærebøker tilsynelatende sier den skal være: Den er subjektiv, den skildrer, den har en helhetlig komposisjon, den rommer refleksjon. Likevel er den altså nokså elendig.

I dette ligger det en erkjennelse av at det ikke er så lett å peke på hva som skiller en god fra en dårlig reportasje. Vi som underviser i reportasjejournalistikk, er stadig uenige om hva som kjennetegner en god reportasje. Sjangeren er subjektiv – da er også vurderingene av den subjektive. Vi lærere er preget av vårt eget syn på hva som skiller gode fra dårlige reportasjer. Dette er særlig synlig når den enkelte lærer går gjennom studentreportasjer og godkjenner/underkjenner dem. Og selvsagt er det synlig når reportasjer vurderes til eksamen. Jeg har

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 18

18.05.16 13.58

innledning 19

selv mange ganger sittet i lange sensurmøter for å forsøke å bli enig med en medsensor om karakteren på en reportasje. Jeg har opplevd at en reportasje jeg mente ikke fortjente mer enn karakteren C, ble vurdert til A av medsensor. Ofte handler denne uenigheten ikke om et ulikt syn på hva en god reportasje skal inneholde, men det handler om vekting av ulike ting. Noen mener fortelling og komposisjon er det viktigste, andre mener idéutvikling og valg av tema er det mest sentrale, mens atter andre mener vinkling og kildeutvalg betyr mest for om reportasjen blir god eller dårlig. Slik uenighet vil vi trolig alltid ha.

Denne boka rommer derfor ikke noen objektiv sannhet om hva gode reportasjer er. Den bygger på mitt subjektive syn om hva som skiller gode fra dårlige reportasjer. De reportasjene som begeistrer meg, har noe til felles: De er basert på en svært god idé som umiddelbart er fengende, de har gode scener fra relevante steder, de rommer interessante mennesker som handler, de er egnet til å skape refleksjon og ettertanke, og de er godt fortalt.

Dette synet på hva som er en god reportasje, er ikke tatt helt ut av løse luften.

Det er formet av andre journalister og redaktører i de avisene jeg har jobbet i, av kolleger og studenter på Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus og andre journalistutdanninger i Norden, bøker om reportasjeskriving jeg har lest, samt alle de reportasjene jeg har latt meg begeistre av – både av norske og utenlandske journalister, og av studenter.

Kunne jeg ha skrevet kjøpesenterreportasjen på en måte som ville gjort den til en bra reportasje? Ja, jeg tror det. Da måtte jeg ha gjort en helt annen form for research, jeg måtte ha behandlet kildene på en annen måte, og jeg måtte ha tonet ned mitt eget ego. Jeg måtte rett og slett hatt en helt annen bevissthet om hva min rolle som reportasjejournalist egentlig innebar. Jeg måtte ha observert og skildret på en annen måte, jeg måtte ha utviklet ideen bedre, jeg måtte ha tenkt annerledes om komposisjon, jeg måtte ha jobbet mye mer med utvelgelsen av de elementene reportasjen skulle bygge på. Jeg måtte ha reflektert mer, vært mer bevisst på bruken av mitt eget jeg, jeg måtte ha brukt intervjuet som metode på en annen måte, og jeg måtte ha vært mer åpen om mine metoder.

Hvordan i all verden får man til alt dette? Det er dét denne boka skal handle om.

Samtidig er det nettopp alt dette som skaper utfordringer for mange studenter og journalister i dag. Disse utfordringene blir ikke mindre av at dagens reportasjejournalistikk i stor grad er preget av en medieindustri i stor ­omstilling.

Redaksjon etter redaksjon har de siste årene blitt kraftig nedbemannet. Der man før hadde tid til å bruke flere dager på en reportasje, kan man nå bare bruke noen timer. Det kan med andre ord se ut som om reportasjen har dårlige kår.

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 19

18.05.16 13.58

20 innledning I slike tider blir gjerne de vanskelige sidene ved reportasjesjangeren undervurdert, eller de blir ikke håndtert i det hele tatt.

Samtidig finner reportasjen stadig nye former. De siste årene har vi sett en vekst i de ekstremt lange reportasjene i aviser og magasiner, som for eksempel da Stavanger Aftenblad i januar 2016 lot alle de 64 sidene i del 1 av avisa være en, eneste stor reportasje.8 Vi har sett en egen mal for lange reportasjer vokse fram i nettavisene, som for eksempel i reportasjen «Våtdraktmysteriet» publisert juni 2015 på dagbladet.no.9 Podcasting har gitt radioreportasjer et helt nytt liv, og strømmetjenester som Netflix har skapt lange, svært populære reportasjeserier som «Making a murderer».10 Reportasjen lever med andre ord i beste velgående. Mitt håp er at den skal fortsette å gjøre det, og at denne boka kan gjøre både studenter og journalister oppmerksomme på hvordan de vanskelige sidene ved reportasjen kan håndteres.

Bokas inndeling Denne boka er delt i fire. I første del skal jeg forsøke å si noe om hva en reportasje egentlig er, hva som er reportasjens sentrale metoder og hvor disse metodene kommer fra, hva som skiller ulike typer reportasjer fra hverandre, og hva som kjennetegner moderne reportasjejournalistikk. I kapittel 1 tar jeg utgangspunkt i ny-journalistikken og viser hvordan den har preget dagens reportasjejournalistikk, særlig i forhold til det som er reportasjens sentrale metode, nemlig observasjon. Kapittel 2 er mer teoretisk. Der diskuterer jeg nærmere hva en reportasje egentlig er, og jeg skiller mellom fire typer reportasjer: nyhetsreportasjer, bakgrunnsreportasjer, featurereportasjer og dokumentarreportasjer, hvorav den siste blir mer og mer sentral i moderne reportasjejournalistikk.

Del to er denne bokas mest omfattende del. Den har et annet utgangspunkt.

Der tar jeg for meg seks utfordringer ved reportasjen som både studenter og journalister i dag sliter med – utfordringer jeg selv ikke greide å håndtere da jeg skrev kjøpesenterreportasjen fra Svolvær. Disse utfordringene er: • Hva er en god reportasjeidé?

• Hvordan komponerer man reportasjer?

• Hvordan skal man velge ut det man skal ha med i reportasjen?

8 «Glassjenta», Stavanger Aftenblad, 30. januar 2016.

9 Url (lest 6. februar 2016): http://www.dagbladet.no/spesial/vatdraktmysteriet/ 10 Url (lest 6. februar 2016): https://www.netflix.com/no-en/title/80000770

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 20

18.05.16 13.58

innledning 21

• Bruk av refleksjonen • Bruk av rekonstruksjoner og behovet for å synliggjøre metodene • Intervjuets plass i reportasjen Del 3 tar for seg reportasjen i digitale medier. Kapittel 11 viser hvordan drømmen om den multimediale reportasjen har utviklet seg, og kapittel 12 tar for seg hva som skjedde da Dagbladet bestemte seg for å begynne med feature- og reportasjejournalistikk på nett. Kapittel 13 viser og diskuterer tre nye former for digitale reportasjer, mens vi i kapittel 14 skal se nærmere på noen aspekter ved dokumentarer på nett. Til slutt, i del 4, skal vi se på reportasjen som bok.

I kapittel 15 viser jeg hvordan reportasjebøkene de siste årene har vokst i både antall og anerkjennelse, mens kapittel 16 presenterer og analyserer syv reportasjebøker utgitt de siste årene.

Helt bakerst i boka finnes det et bonusmateriale i form av syv skriftlige reportasjer. Disse reportasjene blir brukt som eksempler flere steder utover i boka.

Noen av dem fordi de er dårlige (for eksempel min egen kjøpesenterreportasje fra Svolvær), og noen fordi de er bra.

106141 GRMAT Stedets sjanger 160201.indd 21

18.05.16 13.58