Brynjulf Handgaard
Historiefortelling pĂĽ digitale plattformer
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 3
23/06/2020 11:31
Forord En idé gir ingen verdi før den treffer et publikum. Det stiller store krav til dem som skal utvikle og realisere ideen. Mislykkes du, er det ingen som får høre om ideen, og du har kastet bort krefter, tid og penger, men lykkes du, finnes det ingen grenser for hvor langt ideen kan nå! En idé kan være en vits, en kort historie fortalt på 23 sekunder. Den kan gi opplevelse og latter, men om oppdraget er å lage ei lengre fortelling med basis i vitsen, må historien utvikles. Det krever andre fortellergrep. Likevel er det noen elementære prinsipper som gjelder for alle historiefortellinger, enten de er korte eller lange. Dem blir du kjent med i denne boka. Svaret på om historien din er god, får du i møte med brukerne. Vil du få publikum til å le, må de le. Vil du at ideen skal sette dagsorden og endre samfunnet, må historien føre til endring. Da må du kjenne ditt publikum og vite hva slags historie som kan dekke de behovene disse seerne, leserne eller lytterne har, og for å skjønne behovene må du ut å snakke med publikum og være nysgjerrig. Håndverket fortellerkunst har lange tradisjoner i Norge. Vi står på skuldrene til tidligere fortellere og forskere og fører videre sterke, lange og gode tradisjoner. Men skal du bli en god historieforteller, må du kunne håndverket og arbeide systematisk med å utvikle det. Dette trener vi på hver eneste dag i Utviklingsavdelingen i NRK. I denne boka deler vi, og mange andre utviklingsmiljøer og enkeltpersoner, våre erfaringer. Vi deler verktøy og metoder. Vi deler eksempler som viser at ved å jobbe metodisk og i team kan vi lykkes i å nå vårt publikum i konkurranse med de internasjonale gigantene. 7
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 7
23/06/2020 11:31
forord
Det er dette denne boka handler om; hvordan utvikle ideene for å overleve i dagens og morgendagens medievirkelighet. Skal innholdet bli valgt, må det være i verdensklasse. Det er nivået vi konkurrerer mot. Det nytter å trene, faktisk er det moro også, spesielt sammen med andre flinke folk! Ivar Ragne Jenssen, utviklingssjef innhold, NRK
8
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 8
23/06/2020 11:31
Innhold Forord......................................................................................................................... 7 Innledning ................................................................................................................. 15 Hvordan unngå drukningsdøden ............................................................................. 15 Du konkurrerer med hele verden .......................................................................... 18 Du må fortelle i verdensklasse .............................................................................. 20 Bokas hovedtema og problemstillinger ............................................................... 22
Hvo Sett
DEL I FORTELLINGA ......................................................................................................... 27 Kapittel 1 : Fortellinga, en av flere formidlingsformer ................................... 29 Den dramatiserte fortellinga og fortellingas personer ..................................... 42 Fortellingas tre aktører ............................................................................................ 45 Hvordan bli kjent med publikum ........................................................................... 50 De store fortellingene ............................................................................................. 57 Hvordan historier fungerer, historien om sjøhesten og krokodillehjernen .... 67 Kapittel 2: Ansvaret ved å fortelle ..................................................................... 75 Fortellingers forførende kraft ................................................................................. 77 Fakta og fiksjon – den store forskjellen ................................................................ 85 Ansvaret ved å velge – kilder og aktører .............................................................. 85 Hvordan velge medvirkende .................................................................................. 88 Behandlingen av urutinerte og sårbare kilder .................................................... 95 Det vanskelige spørsmålet om samtykke ............................................................ 100 Barn som karakterer ................................................................................................ 108 Oppsummering ........................................................................................................ 114
9
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 9
23/06/2020 11:31
appa
innhold
Kapittel 3: Hvilke ideer holder? .......................................................................... 115 Hva er en idé? ........................................................................................................... 117 Hvordan jakte historier ........................................................................................... 120 Hvordan utvikle ideer .............................................................................................. 122 I dialog med publikum ............................................................................................. 123 Hvordan gjøre ideen tydelig ................................................................................... 127 Et eksempel: Historien om Uten pappa ................................................................ 130 Hvilke historier trenger verden? ............................................................................ 133 Løsningsorientert journalistikk .............................................................................. 134 Hvilken idé skal du velge ........................................................................................ 137 Fortellerverktøyet .................................................................................................... 138 Aktantmodellen ....................................................................................................... 139 Bruken av verktøyet ................................................................................................. 141 Styrken ved verktøyet ............................................................................................. 144 DEL II VERKTØYET ............................................................................................................ 149 Kapittel 4: Trinn ett ................................................................................................ 151 Karakterer Hvem er hovedkarakter .......................................................................................... 152 Det spenningsskapende målet .............................................................................. 154 Personlige egenskaper og utvikling ...................................................................... 159 Utfordringer underveis ........................................................................................... 163 Hvilke etiske spørsmål bør du tenke gjennom ................................................... 166 Hvordan jobbe i praksis .......................................................................................... 169 Kapittel 5: Trinn to ................................................................................................. 175 Orkestrering Hvem og hva er hjelpere og motstandere ........................................................... 175 Hvilke etiske spørsmål bør du tenke gjennom ................................................... 182 Hvordan jobbe i praksis .......................................................................................... 184 Kapittel 6: Trinn tre ................................................................................................ 187 Dramatisk research. Hvilke situasjoner kan hovedkarakteren komme opp i Situasjoner, scener og vendepunkt ....................................................................... 187 Jo vondere valg, desto bedre konflikt ................................................................... 191 Hvilke etiske spørsmål bør du tenke gjennom ................................................... 196 Hvordan jobbe i praksis .......................................................................................... 197
10
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 10
23/06/2020 11:31
innhold
Kapittel 7: Trinn fire ............................................................................................... 203 Strukturering. Hvordan stokke situasjonene for å skape spenning Historiens kronologi ................................................................................................ 204 Det viktige anslaget ................................................................................................. 207 Helheten – akter og plott ........................................................................................ 215 Hvilke etiske spørsmål bør du tenke gjennom ................................................... 225 Hvordan jobbe i praksis? ........................................................................................ 225 Kapittel 8: Trinn fem .............................................................................................. 231 Fortellerposisjon. Hvem forteller – og hvordan Synlighet – dramatisk eller episk fortellermåte .................................................. 232 Synsvinkel .................................................................................................................. 235 Ståsted ....................................................................................................................... 239 Avstand ..................................................................................................................... 240 Programlederen som karakter ............................................................................... 241 Hvilke etiske spørsmål bør du tenke gjennom ................................................... 242 Hvordan jobbe i praksis? ........................................................................................ 243 Kapittel 9: Trinn seks ............................................................................................. 247 Framdrift. Hvordan skape og holde på spenningen Tilbakeholdelse ........................................................................................................ 249 Merviten .................................................................................................................... 251 Overraskelser og hindringer .................................................................................. 251 Retoriske virkemidler .............................................................................................. 252 Kontrapunktisk bruk av virkemidler, tekst og undertekst ................................. 252 Kontinuitet ................................................................................................................ 253 Bilder, lyd og musikk som fortellerelement ......................................................... 254 Hvilke etiske spørsmål bør du stille deg? ............................................................ 256 Kapittel 10: Trinn sju .............................................................................................. 259 Kvalitetssjekk og evaluering. Holder det? Fire verktøy for å sjekke .......................................................................................... 260 Får du publikum til å dele? STEPPS-modellen .................................................... 260 Har du elementene? De fire m-ene ...................................................................... 261 Er helheten på plass? Griden ................................................................................. 262 Har du ryggraden i fortellinga? Pixars DNA ....................................................... 263 Evaluere for å bli bedre ........................................................................................... 265 Hvordan jobbe i praksis .......................................................................................... 266
11
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 11
23/06/2020 11:31
innhold
DEL III PLATTFORMER OG SJANGRE ............................................................................ 271 Kapittel 11: Dokumentarer, dokusåper og reality ........................................... 275 Dokumentaren ......................................................................................................... 275 Den gode enkeltdokumentaren ............................................................................. 282 Dokumentarserier ................................................................................................... 283 Reality og game-show ............................................................................................ 293 Hybrider .................................................................................................................... 295 Gameshow ................................................................................................................ 296 Etiske utfordringer ................................................................................................... 296 To utfordringer knytta til sjangrene ...................................................................... 299 Kapittel 12: Nettartikler ........................................................................................ 303 Skrollytelling ............................................................................................................. 303 Fire historier – en analyse ....................................................................................... 304 Hovedkarakter .......................................................................................................... 308 Inviter leserne med på jakt, frist med belønning ............................................... 312 Følg den blodrøde tråd ............................................................................................ 316 Konkretisér, konkretisér, konkretisér – tekst og bilder ...................................... 322 Glem ikke gluggen du skal fortelle gjennom ....................................................... 329 Ti velmente råd ........................................................................................................ 330 Kapittel 13: Fortellinger på sosiale medier ....................................................... 333 Det unike ved sosiale medier ................................................................................ 335 Bruken av sosiale medier ........................................................................................ 337 Innhold som treffer .................................................................................................. 339 Hvordan fortelle på sosiale medier ...................................................................... 340 De enkelte plattformene ......................................................................................... 343 Facebook og i Instagram ......................................................................................... 344 Instagram .................................................................................................................. 347 Snapchat .................................................................................................................... 348 Hvordan jobbe .......................................................................................................... 355 Kapittel 14: Podkast ............................................................................................... 357 Fortellinger i ulike tider ........................................................................................... 363 Arbeidsprosessen .................................................................................................... 366 Fortelleren ................................................................................................................. 370 Stemmen er sjelens speil ....................................................................................... 372
12
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 12
23/06/2020 11:31
innhold
Å gjøre manus til partitur ....................................................................................... 374 Lydbilder .................................................................................................................... 375 Mange veier til en god podkast ............................................................................. 378 Hvordan jobbe .......................................................................................................... 380 Kapittel 15: Å intervjue fram historier .............................................................. 381 Hva du kan intervjue fram ...................................................................................... 382 Hvordan intervjue .................................................................................................... 388 Følg opp – intervjuets DNA .................................................................................... 391 De gode enkeltspørsmålene .................................................................................. 392 Oppsummering og gode råd .................................................................................. 395 Kapittel 16: Oppsummering ................................................................................. 399 Storyen først ............................................................................................................. 399 Brukerferden ............................................................................................................. 401 Nye plattformer? ..................................................................................................... 402 Takk og etterord ...................................................................................................... 407 Litteratur- og kildeliste ......................................................................................... 411 Stikkordregister ...................................................................................................... 421
13
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 13
23/06/2020 11:31
Kapittel 2
Ansvaret ved å fortelle «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» Disse to setningene oppsummerer og avslutter Vær Varsom-plakaten (VVP), pressens eget etiske regelverk.49 Når ord og bilder flettes sammen til fortellinger, smis enda mektigere våpen. Ansvaret ved å fortelle blir enda større. I dette kapitlet skal vi fortsette å undersøke hvorfor fortellinger har slik en kraft. Dernest skal resten av kapitlet handle om hvilket ansvar denne forførende kraften fører til for fortelleren, og hvordan utfordringene kan takles. Det er journalisters og dokumentaristers rett å sjøl kunne velge tematikk, vinklinger og kilder, men kritiske røster hevder at sjølve formidlingsmåten legger føringer som er uheldige, både når det gjelder hva vi velger å fortelle om, og hvem vi bruker i fortellingene våre. Slike røster skal vi lytte til. Etter en gjennomgang av noen av synspunktene deres kan noen kanskje spørre seg om vi i det hele tatt bør fortelle historier i mediene. Det skal vi, men fortellingers kraft legger et stort ansvar på fortelleren, både når det gjelder hvem han eller hun velger å ha med som karakterer i fortellingene, og hvordan disse personene behandles. De færreste går upåvirket ut av opplevelsen etter å ha vært med i ei mediert fortelling. Derfor gjelder det å behandle alle med åpenhet og respekt, men de urutinerte krever ekstra oppmerksomhet. Disse tingene skal vi reflektere over i dette kapitlet, der du til slutt skal få eksempler 49
Vær Varsom-plakaten finner du her: https://presse.no/pfu/etiske-regler/vaer-varsom-plakaten/ Her kan du også søke i PFU-basen og finne uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg (PFU). PFU er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund med formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse (trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn). Utvalget vurderer klager over norsk presses adferd i presseetiske spørsmål. Svein Brurås gir i boka Etikk for journalister en grunnleggende innføring i presseetikk med utgangspunkt i VVP (Brurås 2014).
75
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 75
23/06/2020 11:31
kapittel 2
på hvordan du kan arbeide med særlig sårbare kilder før, under og etter produksjonsfasen. Først en liten historie om hvordan fortellinger kan oppstå.
Falske minner Jeg fiska laks for første gang sommeren 2018. Det var et par uker etter at jeg hadde lært litt om hukommelse og falske minner gjennom samarbeidet med Ole Petter Hjelle. Vi var en gjeng kollegaer fra Utviklingsavdelingen i NRK som skulle ta laksen i Namsen. Da måtte vi ha med oss lokalkjente roere, og «Karl», en trivelig kar på cirka 60, rodde meg første økta. Det var dårlig bett og dermed god tid til å prate. «Karl» hadde rodd fiskere siden konfirmasjonsalderen og hadde mange historier på lager. Den første sesongen hadde han rodd landets kanskje største TV-kjendis ut på ei ør, en sandbanke, rett nedenfor en foss, der kjendisen skulle stå og slenge med slukstanga. Avtalen var at «Karl» skulle ro ut og hente fiskeren ved sekstida om ettermiddagen, men det var St. Hans-kveld. Rorkaren og kompisen havnet på fest og glemte hele TV-kjendisen. Da de rangla hjemover etter midnatt, hørte de noen fæle vræl nede fra elva. De løp ut til skråningen ned mot elva og så TVkjendisen stå med vann til knes og i dødsangst hyle etter hjelp. Det var en demning lenger oppe i elva, og i løpet av kvelden hadde slusene blitt åpna. Guttene styrtet ned til elva, fikk ut en båt, fossrodde ut til øra og fikk halt TV-kjendisen opp i båten slik at han berga livet. Dette ifølge «Karl». Et par dager seinere var en 80-åring rorkar. Han hadde rodd fiskere i 50 år. Denne dagen var det også dårlig bett, så etter at han hadde fortalt historier fra fiskerlivet, så dro jeg historien om «Karl» som hadde glemt, men berga kjendisen. 80-åringen ble stille ei lang stund etter at jeg hadde fortalt ferdig, så kom det: Det var St. Hans-natta omtrent det året du snakker om. Jeg bodde like ved elva og sov med vinduet oppe, og litt etter midnatt hørte jeg noen dyriske ul ute fra elva. Jeg sto opp og kikka ut, og da så jeg en kropp stå ute i elva med vann til langt oppover leggene. Jeg fór ut, fikk båten på vatnet i en fart og fikk berga karen i land. Det var den samme TV-kjendisen som du snakka om. Det var åpenbart samme historie, men to ulike fortellinger. Følgende forsøk kan forklare hvordan slikt kan skje: 76
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 76
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
To personer legges i hver sin MR-trommel. I den ene ligger en som forteller en historie. I den andre en som lytter. Så måles hjerneaktiviteten hos begge. «Det fascinerende er», sier Ole Petter Hjelle: «Når de gode historiene fortelles, så svinger hjernebølgene til den som lytter, i takt med dem til den som forteller. Når de aller beste historiene fortelles, ligger til og med hjernebølgene til lytteren, noen millisekunder foran hjernebølgene til fortelleren.» Grunnen er at folk lever seg så inn i historiene at de hele tiden sitter og lurer på hva som kommer til å skje (Hjelle 2019).
Fortellingers forførende kraft Hva betyr dette i praksis? Jo, hjernen har vansker med å skille mellom det å ha hørt en historie, og det å sjøl ha opplevd det som det fortelles om. Du har kanskje opplevd det sjøl også. Du har fortalt en historie i lystig lag. Så er du i et annet selskap noen år seinere og hører nøyaktig den samme historien, men da med fortelleren i hovedrollen. Vedkommende har rett og slett stjålet historien din. Ikke av vond vilje, men fordi vedkommende faktisk trodde han hadde opplevd det. Ett av to må ha skjedd med roerne på Namsen. 80-åringen kan ha hørt historien før, og så mange ganger at han til slutt trodde at han hadde opplevd det sjøl, eller «Karl» hadde lagd seg en ny og mer akseptabel slutt på sin historie, og fortalt den så mange ganger at han til slutt trodde på den. En av dem løy så han trodde det sjøl. På TED-talk ligger en forelesning med den israelske forskeren Uri Hasson. Den handler om menneskets fortellergener (storytelling genes) (Hasson 2016),50 og bekrefter det Hjelle sier. Gjennom eksperimenter har Hasson i sitt laboratorium (ved hjelp av fMRI-målinger – functional magnetic resonance imaging) vist hvordan hjerneaktiviteten til en lytter blir synkronisert med fortellerens når vi forteller eller viser gode historier. Hjerneaktiviteten blir også den samme hos nye lyttere når historien blir gjenfortalt. Når vi bruker tilfeldige ord og setninger som ikke henger sammen i en historie, blir ikke aktiviteten synkronisert på samme måte. 50
Hasson, Uri: This is your brain on communicaton, https://www.ted.com/talks/uri_hasson_this_ is_your_brain_on_communication. Uri Hasson er associate professor ved Center for Mind/Brain Sciences ved Princeton University og The University of Trento, Italia.
77
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 77
23/06/2020 11:31
kapittel 2
Historier vi lytter til, kobler oss mennesker sammen og bidrar til å definere hvem vi er. Dette kan ha farlige implikasjoner, mener Hasson. Vi kan plante tanker og ideer i hodet på folk gjennom å fortelle gode historier. Hvis du forteller den samme historien mange nok ganger, på en god måte, kan du få folk til å tro på nesten hva som helst (Widrich 2016).51 Når historier utgjør en så viktig del av våre liv, blir fortellinger mektige våpen, og desto større ansvar legges på deg som skal fortelle til mange. Fortellinga gir sammenheng, flyt og forståelse, men vi bør være klar over at fortellingas form kan fange. Fortellingas krav til karakterer og dramaturgi kan friste oss til å velge tematikk med enkle konflikter, helter med enkle mål og skurker som bekrefter fordommene våre. Forfatter og filosof Espen Søbye spisser synspunktet i en artikkel i boka Min metode utgitt av Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening: Fortellingen skal skape sammenheng og flyt, være underholdende og spennende. […] Fortellingen er i grunnen en lettvint og billig måte å skape en helhet på. Fortellingen er den slette postmodernismens metode, fortelling er forføring.
I artikkelen skriver han videre om narrativer at de inneholder […] forestillinger om årsak og virkning, om spøkelsesaktige sammenhenger som ikke er annet enn ideologisk slagg som destabiliseres tanken (Søbye 2019, s. 136).52
Som alternativ holder Søbye fram en formidlingsform som ligger nær den vi har kalt den omvendte pyramiden eller beskrivelser. Han kaller sin metode for arkivstudien. Det viktigste ved den er at en tekst skal være kildebasert og i form nært knyttet til kildene, men Søbye skriver også at den skal være en «anti-fortelling». Det skal ikke gjøres noe forsøk på å binde 51
52
Hasson sitert i Widrich, Leo (2016): The Science of Storytelling: What listening to a Story Does to Our Brains: https://blog.bufferapp.com/science-of-storytelling-why-telling-a-story-is-themost-powerful-way-to-activate-our-brains Narrativ brukes i denne boka synonymt med fortelling. Ordet kommer av det latinske verbet narrare, «å fortelle», som gjelder handlingsgangen i ei fortelling, og er den logiske strukturen å formidle en historie på i en eller annen form (tekst, musikk, levende bilder, maleri, tale, og lignende) (Wikipedia).
78
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 78
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
setninger sammen med «så», «derfor», «neste dag» eller «etterpå». I Søbyes arkivstudier finnes ingen bilder eller ord som skal gi lukt og smak eller vekke følelser. Det fins verken solskinn eller regnvær. Alle slike unødvendige tillegg som skaper fortelling, skal unngås, skriver han.
Vær åpen for kompleksiteten Psykolog og castingekspert Hedvig Montgomery er ingen fiende av fortellinga, snarere tvert om, men hun hevder at journalister i for stor grad er ute etter den enkle og rettlinjede framstillingen. Om dette hersker det ulike meninger. Det finnes mange eksempler på gode, kritiske fortellinger med bredt kildetilfang, men hun advarer: Når vi forteller historier, så forenkler vi årsakssammenhenger. Vi må passe oss så vi ikke forenkler historiene slik at de blir så ensporede at de ikke blir sanne i forhold til hva de medvirkende gjør og mener, og forlede samfunnet til å tro at ting er enklere enn de faktisk er (Montgomery 2019).
I «Tolga-saken» gikk VG-journalister makta etter i sømmene og avslørte hvordan tre brødre i Nord-Østerdalen feilaktig, og uten å få vite det, hadde blitt diagnostisert som psykisk utviklingshemmede. Kommunen hadde urettmessig blitt tildelt flere millioner kroner i statlige støttemidler. VG gjorde det artikkel 1.5 i VVP sier at mediene skal gjøre, beskytte enkeltmennesker mot overgrep og særlig personer som har begrensede forutsetninger eller muligheter for å tale sin egen sak (Mikkelsen et al. 2018).53 Saken dokumenterte fortellingers kraft. Den fikk mye omtale og store ringvirkninger. Det ble satt ned et offentlig granskningsutvalg som konkluderte med at mange feil var begått. Ordfører og statsråd beklaget, og VG fikk Den store journalistprisen og SKUP-diplom for saken i 2019.54 I ettertid har journalister i A-media ettergått VGs fortelling og problematisert den. Det inntrykket jeg, og sikkert flere andre, satt med etter å ha lest VG og andre mediers dekning av saken, var at kommunen med 53 54
VGs hovedsak ligger her: https://www.vg.no/spesial/2018/verge/ Og her kan du lese om oppfølginger: https://www.vg.no/emne/97e3aa40-b8ed-4144-82aee8179d54877b/tolga-saken
79
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 79
23/06/2020 11:31
kapittel 2
viten og vilje hadde tjent penger på feildiagnostiseringen av brødrene. A-media-journalistene fra Arbeidets rett, Nettavisen, Romerikes blad og Østlendingen mener dette ikke er dokumentert. De hevder også at aktørene i historien ikke har handlet så ensidig og endimensjonalt som karakterframstillingen av dem i VG kan tyde på (Stephansen 2019).55 Montgomery viser også til Tolga-saken og tror at seerne tåler mer kompleksitet enn det journalister generelt tror. Hun kommer med denne oppfordringen: Som journalist må du alltid forsøke å se bredt, fortelle bredt. Du skal ikke forenkle til bare ett fortellingsspor, for da har du heller ikke den nysgjerrigheten du som journalist faktisk bør sitte med. Skal du fortelle historier, bør du være åpen for de komplekse forholdene som ligger i bunn (Montgomery 2019).
Kildeutvalget som ble nedsatt av Norsk Presseforbund etter VGs behandling av en kvinnelig kilde i forbindelse med «Giske-saken» i 2019, foreslo at redaksjoner bør utpeke en «djevelens advokat» i kontroversielle og vanskelige saker. Denne «advokaten» skulle ha som oppgave å utfordre eventuelt fastlåste narrativer og stille kritiske spørsmål til både prosess og resultat (Omdal, Gerhardsen, Sannum og Sætre 2019, s. 71). Dette er særlig viktig i nyhetssaker der journalister løper i flokk i kampen om å være først. Da er det lett å låse seg til en bestemt historie og så lete etter bekreftelser på denne.
Kan formen fange? Ønsket om fortellinger med tydelige karakterer og enkle konflikter kan også være med på å forklare hvorfor journalister og TV-produsenter velger visse typer saker framfor andre. Kan det være grunnen til at nyhetsjournalister, iallfall i NRK, prioriterer saker om politiske prosesser og krimstoff, enda både publikum, ledere og journalister synes det er for mange av dem? (R. Haug, I. Prebensen og M. Tetlie, personlig kommunikasjon, 22. februar 55
Du kan lese om diskusjonen mellom A-mediajournalistene og VG-redaktør Gard Steiro i disse artiklene. https://www.nettavisen.no/nyheter/en-historie-om-maktovergrep/3423800921.html https://www.nettavisen.no/nyheter/vg-uten-antenner-i-tolga-saken/3423810348.html
80
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 80
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
2019).56 Unge folk er lite interessert i politisk kjekling og nyheter om vold og ulykker. Innsiktsintervjuer jeg har vært med på, er entydige på det punktet. Dette er saker de yngre ikke kan få gjort noe med, og heller ikke lærer noe av, så hvorfor se, lytte og lese? Kan kravene til form også forklare hvorfor vi finner så mange true crime-saker, helte- og lidelseshistorier fra helse- og sosialsektoren og personlige historier om å overvinne angst og ensomhet blant nettartiklene? Er økonomiske og strukturelle forhold som forårsaker en del av problemene, så sammensatte og komplekse at de er for vanskelige til å settes på en enkel fortellerformel? Kanskje også for ressurskrevende? Velskrevne «dette-hendte-meg-fortellinger» setter følelser i sving og motforestillinger til side, skriver mediekommentator Anki Gerhardsen i 2019 og viser blant annet til historier fra 2018 om alvorlig sjuke som er avhengige av ekstremt dyre medisiner for å kunne leve lenger, og om desperate og fortvilte etterlatte som angriper helsevesenet som ikke greide å hindre at et suicidalt barn begikk sjølmord (Gerhardsen 2019). Det er vanskelig å argumentere med utgangspunkt i slike fortellinger, sjøl om de som forvalter knappe helseressurser, vet at de som brukes på kostbare livsforlengende tiltak for de få, må tas fra andre gode formål, og at innføring av tvangstiltak for alle tenkelige sjølmordskandidater ville ført til mange uverdige liv som igjen ville gitt grunnlag for andre mediefortellinger. De personlige fortellingene kom inn i journalistikken for å hjelpe oss til å forstå en kompleks verden, men Gerhardsen, og flere med henne, mener altså at de har gjort kompleksiteten mer usynlig.
Jeg, meg og mitt Postdoktor i medier og kommunikasjon, Gry Cecilie Rustad ved Universitetet i Oslo, har satt søkelys på utfordringene med de personfokuserte fortellingene fra en litt annen vinkel. Hun roser NRK P3. Hun mener dramaserier 56
Tellinger gjort av antall innslag fordelt på tematikk på nrk.no, Dagsnytt 07:30 og Dagsrevyen i 2018 viste at saker om politiske prosesser og krim dominerte. En spørreundersøkelse gjort blant ledere, ansatte og publikum viste at alle grupper syntes at det var for mange slike saker i nyhetene og for lite stoff om klima og flyktningstrømmen i Europa. Undersøkelsen ble presentert av Rune Haug og Marius Tetlie på strategimøte i NRK i januar 2018. Iacob Prebensen i NRK Analyse var med på å gjøre selve undersøkelsen.
81
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 81
23/06/2020 11:31
kapittel 2
som Skam, Blank, Lovleg og 17 viser hvorfor vi trenger en allmennkringkaster. Seriene løfter fram perspektiver, miljøer og karaktertyper som nesten har vært fraværende i norsk TV-drama de siste åra. Seriene er viktige og gode på identitetspolitikk og mangfold. «Men», sier Rustad, «de er alle barn av nyliberalismen som vektlegger verdien av markedsmakt og personlig frihet og ansvar.»57 Hun mener de er navlebeskuende og handler om en «generasjon fylt av angst for å mislykkes i sitt nyliberale prosjekt: meg.» «Hvor er ungdommens sinne over at verden koker?» spør hun (Rustad 2018). (I kapittel 11 utdyper vi spørsmålet når det gjelder dokusåper og realityserier). Svenske Greta Thunberg var iallfall sint da hun streiket hver eneste skoledag foran riksdagsvalget i Sverige i september 2018. Hun har inspirert mange unge også i Norge. Kanskje inspirerer hun også unge historiefortellere til i større grad å rette blikket utover mot verden? Likevel. Sammenliknet med de personlige historiene finner vi på nettet færre fortellinger som forsøker å forklare klimaendringene, de økende økonomiske forskjellene i samfunnet, den økte barnefattigdommen og den økte bruken av midlertidige stillinger i arbeidslivet. En kan spørre seg om kravet til fortellingas struktur gjør det vanskelig å oppfylle de to første punktene i Vær Varsom-plakaten, VVP 1.1 og 1.2, om at pressen skal styrke demokratiet og ha som sin viktigste oppgave å utøve samfunnskritikk. (Sjøl om Pressens Faglige Utvalg neppe har felt noen redaksjon for ikke å ha oppfylt nettopp disse punktene.) «Sosiale medier eskalerer disse mekanismene hvor venner, karakterer, utseende og popularitet kvantifiseres og gis verdi gjennom likes», fortsetter Rustad. «Når ansvaret for å lykkes på samfunnets markedsplass legges på individet i stedet for kollektivet, får vi et navlebeskuende samfunn hvor følelsen av å aldri strekke til og klare seg i konkurransen kun fører til selvopptatthet, angst og depresjon» (Rustad 2018). 57
Rustad, 2018, avisartikkel: https://morgenbladet.no/ideer/2018/11/en-ny-verden-takk Nyliberalismen er en samlebetegnelse på økonomiske og politiske ideologier som har det til felles at de mener samfunnet bør være organisert i henhold til markedsøkonomiske prinsipper, der mest mulig bør være styrt av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Tjenester blir sett på som varer. Personer og organisasjoner som av andre blir omtalt som nyliberalistiske, går inn for privatisering av offentlige virksomheter, færrest mulig offentlige inngrep i økonomien og minst mulig regulering.
82
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 82
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
Jeg spør meg: Er de samme betraktningene også aktuelle når det gjelder dokumentariske serier for den samme målgruppa, som NRKs Line fikser kroppen, Innafor og Uten pappa?
Bør vi i det hele tatt fortelle historier? Ja, bør vi fortelle historier når fortellingene er så skumle, når vi reagerer så emosjonelt på dem - og ikke analytisk og kritisk. Hvis det er slik at fortellingas krav til enkelhet og konflikt fører til at journalister unnlater å fortelle om de store og viktigste problemene i vår tid, burde ikke da journalister slutte å fortelle historier? Skulle vi ikke heller bruke «arkivmetoden», skrive analytiske artikler og kun appellere til den langsomme måten å tenke på, til vår analytiske evne, eller system 2 som Daniel Kahneman kaller den (Kahneman 2012). Dette kan virke som et ekte dilemma. Fortellinger kan forføre. De kan lett bli overflatiske og manipulerende, men hvis vi ikke greier å skape engasjement, blir vi ikke hørt, og for å skape engasjement må vi vekke emosjoner, og for å vekke følelser, må vi fortelle historier. Det er slik hjernen vår er skrudd sammen. Dette er den evolusjonære årsaken til at journalister og TV-fortellere som tar Søbye bokstavelig og velger å publisere digitalt innhold etter hans metode for å unngå å vekke følelser, neppe vil lykkes i å gjøre noe med folks holdninger og handlinger. Den libanesisk-amerikanske forfatteren og risikoanalytikeren Nassim Taleb spisser synspunktet fra en litt annen vinkel. Han har skrevet flere bøker om hvor viktig tillfeldighetene er på mange livsområder. Verden er så full av overraskelser og uforutsigbare hendelser at han advarer mot troen på å kunne konstruere årsakskjeder og dermed fortellinger: En roman, en story, en myte, en historie, alle har den samme funksjon: de sparer oss for kompleksiteten i verden og beskytter oss mot dens tilfeldigheter,
skriver han. Samtidig må han innrømme at det er en motsigelse i hans egen bok The Black Swan: Boka er ei fortelling, og jeg foretrekker å bruke storyer og vignetter for å illustrere vår lettlurthet når det gjelder storyer, og vår preferanse for den farlige sammenpressingen av narrativer.
83
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 83
23/06/2020 11:31
kapittel 2
Du trenger en story for å erstatte en story. Metaforer og fortellinger er mer potente enn ideer; de er også lettere å huske og artigere å lese. Hvis jeg må jakte på hva vi kaller narrative disipliner, er mitt beste verktøy et narrativ. Ideer kommer og går, storyer består,
skriver Nassim Taleb (Taleb 2010). Vi kommer altså ikke utenom fortellingene. Svaret vårt må være at vi bygger fortellingene våre på dokumenterbare forhold, bruker kilder som vet, behandler dem kritisk og velger en fortellerstemme som kan sette elementer i sammenheng. En nettartikkel om klimaendringer viser at det går an skape gode fortellinger om alvorlige, globale spørsmål (Støstad og Sæther 2109). I januar 2019 publiserte Mads Nyborg Støstad og fotograf Patrick da Silva Sæther en artikkel på NRK.no som i de første timene fikk 1000 klikk i minuttet, en halv million sidehenvisninger i løpet av det første døgnet og ble lest godt over en million ganger i løpet av året.58 De to hadde reist rundt i landet og tatt unike bilder. De samlet 20 småhistorier i en stor fortelling, men delte opp artikkelen i biter med bare fire–fem bilder. Og – de brukte egen reise som dramaturgi. Artikkelen hadde overskriften Jakten på klimaendringene og gjorde klimautfordringene nære og visuelle.
Patrick da Silva Sæther under arbeidet med Jakten på klimaendringene. Foto: Mads Nyborg Støstad.
58
Artikkelen ligger her: https://www.nrk.no/jakten-pa-klimaendringene-1.14375177
84
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 84
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
Fakta og fiksjon – den store forskjellen Det som er bombesikkert, er at du som forteller bærer et stort ansvar, og at de historiene du forteller om virkeligheten, må være bygd på faktiske forhold. Det er dette som skiller virkelighetsfortellinger fra fiksjonen, mener den anerkjente narratologen, historikeren, forfatteren og medlem av Svenska Akademien, Peter Englund.59 Formen og strukturen kan være den samme enten du skriver faksjon eller fiksjon, mener han. Du kan bruke de samme fortellergrepene, men forholdet til det «ovetbara», det du ikke kan vite, må være helt motsatt. De som lager fiksjoner, romaner og dramaserier, skal dikte. De skal finne på ting. De som lager sakprosa og fortellinger fra virkeligheten, må ha dokumentarisk belegg for alt de skriver. De må forholde seg saklig og kritisk til kildene. Her er det ingen glidende skala. Er det fem prosent diktning i ei fortelling, er det pr. definisjon diktning, mener Englund. Her går det ikke an å kompromisse (P. Englund, personlig kommunikasjon, 31. mai 2018). Alt er mulig i diktning, men i virkelighetsfortellinger kan vi bare fortelle det kildene sier oss. Det går an å legge inn antagelser og pastisjer i faktafortellinger og dokumentarer, mener Englund, men da må det gjøres eksplisitt, slik at leseren, lytteren eller seeren skjønner at det er det du gjør. Å være åpen og bruke et slikt metaplan kan aksepteres. Virkelighetsfortellerens store utfordring er utvalget: valg av hvilke biter av virkeligheten en vil velge, valg av tematikk, vinklinger, karakterer, situasjoner og fortellertekniske virkemidler.
Ansvaret ved å velge – kilder og aktører Mediene har ifølge Vær Varsom-plakaten tre hovedoppgaver: sikre at ulike syn kommer til uttrykk, overvåke makta og avdekke kritikkverdige forhold samt beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelse (VVP 1.2, 1.4 og 1.5).
59
Englund er professor i narratologi, historiker og forfatter. Han har skrevet en rekke populærhistoriske bøker og mottatt en rekke priser for disse. Han har vært konsulent for tv-serier, medlem av Svenska Akademien fra 2002 og sekretær i åra 2009–2015. Her er hjemmesida hans: https:// peterenglundsnyawebb.wordpress.com/ Synspunktene her er hentet fra et foredrag han holdt under Masterclass med Peter Englund arrangert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening under Lillehammer litteraturfestival 31. mai 2018 (Englund 2018 f).
85
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 85
23/06/2020 11:31
kapittel 2
Snakk også med «vanlige» folk For å fylle disse oppgavene må historiefortellere bruke et mangfold av personer som karakterer i historiene sine. Norske journalisters kildevalg er imidlertid topptungt og blendahvitt. Det er eliter som oftest velges. Barn, ungdom, eldre og innvandrere blir sjelden intervjuet (Mathisen 2019).60 Dette kan historiefortellere som lager lengre saker, gjøre noe med. NAV-skandalen i 2019 avslørte at minst 48 personer gjennom flere år feilaktig hadde blitt dømt for trygdesvindel. Det viste seg at alle de fire statsmaktene, også mediene, hadde sviktet. Alle hadde hatt for lite fokus på de svakeste i samfunnet. «Journalister har mest kontakt med middelaldrende menn med makt», uttalte mediekritiker og lærer ved Institutt for journalistikk, Trygve Aas Olsen, i Nyhetsmorgen på NRK P1 i november 2019 (Aas Olsen 2019).61 Han viste blant annet til en undersøkelse forskere ved Nord universitet har gjort. Den viser at bare 0,7 prosent av kildene norske journalister i regionale medier bruker, er pasienter, klienter, kunder eller brukere av tjenester (Mathisen 2019, s. 107). Kildeutvalget som Norsk Presseforbund opprettet etter Giske-saken, påpeker det samme og refererer medieforsker Helle Sjøvaag som mener utfordringen er enda større i riksmediene: Nasjonale nyheter har mindre rom enn lokalmediene for vanlige borgere, barn og folk som ikke uttaler seg i kraft av sin stilling. Nyhetskildene består i første rekke av etablerte, organiserte og sentraliserte eliter.
Studier fra flere land finner konsekvent at mediene har en tendens til å foretrekke eliter og offisielle stemmer framfor opposisjonelle kilder eller «vanlige» borgere (Omdal et al., s. 9). Journalister snakker mest med sjefer i det offentlige, næringslivsledere, politikere, lobbyister og akademikere. Da kan det oppstå blindsoner i journalistikken. «Når journalister snakker med maktmennesker, så er det deres versjoner som blir formidlet», sier Aas Olsen som gir følgende råd til unge journalister: 60
61
Ifølge en undersøkelse av kildebruken i lokale og regionale medier er 93 prosent av kildene voksne i alderen opp til 70, én prosent er barn, fire prosent ungdom i alderen 13–19 og to prosent over 70. Det er liten grunn til å tro at disse gruppene er bedre representert i riksmedier. Snarere tvert imot (Mathisen 2019, s. 103–106). Nyhetsmorgen NRK P2 06.11.2019 og denne artikkelen i Medier 24: https://www.medier24.no/ artikler/mediene-er-heller-ikke-sa-opptatt-av-nav-klientenes-rettigheter/477851
86
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 86
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
• Neste gang du rapporterer om politikk: Snakk med dem som er berørt av politikken også. • Neste gang du forteller om en bedrift: Spør hva de ansatte eller tillitsvalgte mener også. • Neste gang du lurer på hva du skal gjøre: Snakk med en klient, en bruker eller en pasient. Bare gjennom kontakt med kilder, finner journalister (og andre fortellere) ut hva som skjer. Den som vil vite hvordan det er å være trygdemottaker, må snakke med en: For hvorfor skal trygdemottakere, underbetalte ansatte eller andre utsatte grupper ha tillit til medier som så ofte formidler maktas synspunkter? Hvorfor skal ofre for justismord eller andre overgrep kontakte journalister, hvis de ikke har tillit til at journalistene bryr seg om det de vil fortelle? (Aas Olsen 2019).
Fortellere av lange historier har alle muligheter til å gjøre noe med dette. Mange nyhetssaker, særlig i lokale og regionale medier, har bare én kilde. Fortellinga krever i sin natur flere, som vi skal se i kapittel fem. I fortellingene som vi studerer i denne boka, møter vi forskjellige folk i ulike roller, ansatte og innsatte, klienter, pasienter og mange som bare representerer seg sjøl.
Å få «makta» til å stille Likevel må vi ha med maktpersoner i fortellingene våre, for å informere, men også for å stille dem til ansvar for kritikkverdige forhold. Retten til fritt kildevalg er et fundamentalt prinsipp i presseetikken, men friheten er i ferd med å bli illusorisk for gravende og kritiske journalister når det gjelder tilgang til maktpersoner, mener Kildeutvalget:. Det er en utbredt oppfatning blant norske pressefolk at makten i økende grad stenger seg inne bak en mur av kommunikasjonsrådgivere og andre portvoktere. Viljen til å stille til intervju er svekket, mens forsøkene på å manipulere den journalistiske prosessen blir stadig flere og sterkere (Omdal et al. 2019, s. 7).
87
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 87
23/06/2020 11:31
kapittel 2
Noen kilder forlanger å få spørsmål skriftlig og vil ikke svare på oppfølgingsspørsmål. Andre forlanger å få se bilder i kamera, eller se gjennom alle opptak. Kilder med ressurser og medierådgivere i ryggen arrangerer hendelser og tilbyr journalister nærmest ferdigsydde historiefortellinger, som er lettvinte og billige å benytte for redaksjoner med lite folk og penger. Maktpersoner foretrekker gjerne ett av to, enten å svare på e-post, eller kun delta i direktesendinger i etermediene. I slike sendinger unngår de å bli redigert slik at de er sikre på å få med sine forberedte budskap. E-poster kan de få andre til å hjelpe seg med. Journalisten kan aldri vite hvem som egentlig har skrevet svaret. Grunnene til at det er blitt slik, kan være mange. Kildene har ikke lenger kontroll med hvor sitatene fra dem kan havne når de spres på sosiale medier. Uttalelser kan bli klippet ut av sammenhengen og presentert i en helt ny kontekst. Det kan også ha med veksten i antall medierådgivere og kommunikasjonseksperter å gjøre. Maktpersoner har større muligheter til å skyve de vanskelige møtene med media unna seg. Rådene fra Kildeutvalget er blant annet å • redusere bruken av skriftlige intervjuer og forlange å få stille oppfølgingsspørsmål, • opplyse når en kilde nekter å la seg intervjue muntlig, • bare bruke ordet «sier» hvis journalisten virkelig har snakket med kilden, • tilby alle sitatsjekk, men da bare for å rette opp faktiske feil. Spørsmålene vi har diskutert over, gjelder i særlig grad den kritiske journalistikken. Viktigheten av bredde i kilde- og karaktervalg gjelder også i andre sjangre. Utfordringen i flere TV-sjangre er at de i stadig større grad preges av kjendiser. Det gjelder både i dokumentarer, dokusåper og reality, noe vi kommer tilbake til i kapittel 11.
Hvordan velge medvirkende Som nevnt ovenfor, det gjelder å velge medvirkende som har opplevd noe, eller folk du kan følge på ei spennende reise, folk som vet og kan bidra med 88
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 88
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
viktig innhold. Men det finnes noen ekstra spørsmål det kan være lurt å stille seg før du lander hvem du vil ha med i fortellinga di: • • • • •
Hvilke motiver har en person for å delta? Hvor representativ er personen? Hvor fritt får du jobbe? Hva er ditt eget forhold til personen? Hvor sant snakker personen?
Hvilke motiver ligger bak? Uansett hva slags historie du skal fortelle, er det du som historieforteller som setter scenen, bokstavelig talt. Du kan ikke unngå å påvirke de personene og miljøene du skildrer, og du kan ikke unngå å bli påvirket av de medvirkende. Derfor er relasjonen dere imellom viktig. Da bør du være bevisst på personenes motiver for å delta i fortellinga di. Disse kan være mange. Noen vil rett og slett fortelle en god historie. Men «at en medvirkende gjerne vil fortelle sin historie, er ikke tilstrekkelig. De skal kunne utdype hvorfor de vil det», skriver den danske dokumentaristen Jan Bacher Dirchsen i sin bok Et spørgsmål om tillid: At lave TV med mennesker (Dirchsen 2019). Dette for å klargjøre om relasjonen mellom historieforteller og den medvirkende kjennes sunn, eller om det er noe som skurrer. Hvis en undersøker, kan en få vite at noen vil være med for å legge noe bak seg, andre for å unngå at andre kommer i samme situasjon som dem sjøl, eller for å hevde sin rett og kjempe mot uretten. Dette er motiver en skal lytte til, men fordi journalister og dokumentarister bør opptre kritisk overfor alle kilder, bør en være obs på kildetyper som: • Den misjonerende som har et budskap å selge. • Den fanatiske, som lever i sin egen verden, i sitt eget ekkokammer, og er blind for andres meninger. • Den hevngjerrige, som har en helt personlig interesse i å skade en annen person eller institusjon. • Den forfengelige som bare er opptatt av seg sjøl, unnslippe hverdagen og å være i mediebildet en stakket stund. 89
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 89
23/06/2020 11:31
kapittel 2
• Den forretningsmessige som kun har interesse av å medvirke for å kunne tjene mere penger. Dette gjelder ikke bare i nyhetsreportasjer. Også i dokumentar- og realityserier dukker det stadig oftere opp profesjonelle aktører som bruker deltakelsen til å fremme sin egen merkevare. • Den skravlete som ikke greier å tenke en tanke uten at det samtidig kommer ut gjennom munnen. Disse kan ødelegge for andre medvirkende og bli svært arbeidskrevende i prosessen. Sjølsagt kan du ha med slike folk i fortellinga di, men de må være med på dine premisser, ikke på sine. Alle disse typene krever en skjerpet kritisk sans og forholdsregler når det gjelder hvilke roller de skal bekle, hvordan de skal kobles sammen med andre karakter og behandles under opptak og intervjuer.
Hvor representativ er personen? Hvis temaet for en produksjon er ei gruppe, et miljø eller en organisasjon, er det viktig at den eller dem du velger som karakterer i di fortelling, er representative for hele gruppa. Representativiteten kan gjelde demografiske og sosiale forhold, eller holdninger og verdier som preger gruppa. For at folk skal framstå som representative for ei gruppe, bør du også tenke gjennom hvordan folk gjør seg i bilde og lyd. Ei gruppe er ikke tjent med at ytre, ufrivillige kjennetegn tar oppmerksomheten bort fra det en person sier eller gjør i et program, men det er heller ikke nok at personen tar seg godt ut og er flink til å snakke.
Hvor fritt får du jobbe? For å kunne fortelle en god historie må du komme så nært inn på hovedpersonene som mulig. Du må få både sinn og stue til å åpne seg. For å oppnå den nødvendige fortroligheten og dermed tilgangen må du stille deg nysgjerrig og empatisk, men uten å bli en personlig venn. Da overskrider du en grense. Dette fører ofte til noen etiske dilemmaer. Journalistens rolle handler ikke om å hjelpe. Du må opprettholde en distanse både til den medvirkende og til vedkommendes historie. Bacher Dirchsen sier det slik: 90
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 90
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
Man oppsøker fortroligheten og innlevelsen, men for å kunne framstille virkeligheten, er en nødt til å kunne sette seg ut over den. For å fortelle en nærværende historie er man nødt til å distansere seg fra den virkeligheten som den foregår i, og som man selv har vært med på å skape (Dirchsen 2019, s. 24).
Dette blir ofte en krevende balansegang. Spørsmålet om tilgang er særlig aktuelt hvis du, som vi har sett, vil følge en maktperson, eller -gruppe, over tid. Hvilken tilgang får du til personen, og hvor fritt får du jobbe? Det normale er at journalister vil ha mest mulig tilgang, mens dem du intervjuer, enten det er eksperter av ulike slag, eller politikere, gjerne vil begrense tilgangen. Hvis du får svært begrenset tilgang, og bare til situasjoner der personen kan framstå i positivt lys, bør du betenke deg (VVP 1.3).
Hva er ditt eget forhold til personen? Kilderelasjoner og – kontakter. En redaksjonell medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet, unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet (VVP 2.2). Punket er aktuelt i journalisters forhold til for eksempel politikere, artister og idrettsfolk der det er en fordel å kjenne folk for å få et godt tillitsforhold. På den annen side blir forholdet gjerne et bytte av ressurser. Kilden vil ha oppmerksomhet, eller det motsatte, og journalisten vil ha informasjon. Grenseoppgangen mellom normal kildepleie og usunne bindinger er ikke alltid like enkel. Generalsekretæren i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, gir følgende rettesnor: «Ville det vært ubehagelig om kontakten ble offentlig kjent, er forholdet for nært» (Omdal et al., s. 11).62 I VGs kildemanual heter det: 62
Punkt 2.2 i VVP ble aktualisert i den såkalte Giske-saken i 2019. Da ble det påpekt et uheldig samrøre mellom politikere og journalsiter. Journalister som jobbet aktivt både med #metooanklagene mot Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske og maktkampen i Arbeiderpartiet, gikk på privat øl- og pølsefest arrangert av partiets nestleder Hadia Tajik og hennes kjæreste, tidligere DN-journalist Kristian Skard. Tajik var en av Giskes hardeste kritiker. Det å gå på denne pølsefest er over grensa, mener flere redaktører. (Omdal et al., s. 10)
91
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 91
23/06/2020 11:31
kapittel 2
Vi må alle huske at det ikke er hvordan vi oppfatter en relasjon som er avgjørende, men hvordan leseren vurderer den. I VG skal vi derfor ikke ha privat omgang med dem vi skriver om […] Det er ikke i tråd med god VG-skikk å la en kilderelasjon utvikle seg til et privat vennskap (Omdal et al., s. 10).
På 2000-tallet ble det vanlig å lage TV-dokumentarer om nære familiemedlemmer. Det spesielle med slike prosjekter er at relasjonen mellom historiefortelleren og den medvirkende kanskje har vart hele livet. Den begynner ikke med TV-prosjektet. Da kan balansegangen mellom det å ha særlig innsikt og det å være inhabil bli krevende. Det kan fort bli ei fortelling om å hjelpe seg sjøl som forteller, eller hjelpe den medvirkende. Det stiller begge parter overfor de fleste av de etiske spørsmålene som diskuteres i denne boka. I slike situasjoner blir det ekstra viktig å gå inn i seg sjøl som historieforteller: Hva er motivasjonen min? Kan jeg stå for den? Deretter bør en se seg sjøl utenfra, fra den medvirkendes side, og spørre seg: Er jeg den rette til å fortelle denne historien? Det finnes mange eksempler på at dette kan bli interessante programmer, men i kritiske dokumentarer bør en være forsiktig med å bruke kilder og medvirkende som en har et nært, personlig forhold til, da disse kan påvirke innholdet (VVP 1.3, 1.4) og binde journalisten i sine valg (VVP 2.2). I medier som dekker lokalsamfunn der svært mange er i slekt med hverandre, eller er nære venner, kan dette by på ekstra store utfordringer. Det kan være krevende å finne kilder som ikke har bindinger til hverandre.
Hvor sant snakker personen? En journalist eller videoforteller skal forsikre seg om at alle opplysninger som gis, er korrekte (VVP 3.2). Spørsmålet om hva som er sant eller ikke, er et vanskelig filosofisk spørsmål. I spørsmål knytta til vitenskap og fysiske hendelser, kan det være enkelt, men i spørsmål om menneskelig virksomhet, er det verre. Ei gruppe journalister som bare observerer et møte mellom mennesker, kan oppleve ganske ulike ting. Noen vil se et kjærestepar, andre et konspirasjonsmøte. Det som de facto er sant, er at to mennesker sitter tett overfor hverandre, og at de snakker lavmælt sammen. Journalister bør være forsiktige med å trekke slutninger om meningsinnhold ut fra bare fysiske observasjoner. 92
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 92
23/06/2020 11:31
ansvaret ved å fortelle
Sannhetsgehalten avgjøres heller ikke bare av om en person vil snakke sant, eller bevisst lyve, men også av hvor personen er i livet, og hvor kompetent vedkommende er. Historiene folk forteller om seg sjøl, kan for den enkelte være sanne i en periode, men skifte betydning seinere i livet. Vi kan ha sterke meninger om barneoppdragelse, men den kan endre seg den dagen vi får egne barn. Sterke følelser i øyeblikket kan påvirke den enkeltes vurdering av hva som er sant og viktig. Sannheten er mer relativ, foranderlig og subjektiv enn vi tror. Og hukommelsen vår er også en upålitelig venn, som vi har sett tidligere i kapitlet. Kompetanse avhenger både av hvor nær personen har vært til det vedkommende uttaler seg om, om vedkommende sjøl har sett eller opplevd ting, eller bare hørt det av andre. Kompetanse kan også avhenge av fagkunnskap. Derfor må du alltid, så godt du kan, sjekke om uttalelser som gis i kontroversielle spørsmål, faktisk er mulig å dokumentere, særlig hvis de går ut over andre personer. Hvis personer utsettes for sterke beskyldninger, skal de så langt det er mulig få imøtegå det de mener er faktiske feil i samme artikkel eller program. Dette kalles samtidig imøtegåelse (VVP 4.14). Det er dette punktet i VVP det er blitt syndet mest mot i norske medier på 2000-tallet. Hvis beskyldningene ikke er av faktisk art, men går på meningsuenighet, bør den som blir utsatt for kritikk, få adgang til å svare så raskt som mulig, om enn ikke i samme artikkel eller program. Dette kalles tilsvarsrett (VVP 4.15). Gode fortellinger bør handle om personer som står fram med fullt navn. Dette gir sterkest identifikasjon og er også i tråd med VVP (VVP 3.1) der det står at kilder som hovedregel skal identifiseres. Bruker du uttalelser på sosiale medier og i kommentarfelt som kilder, bør du være ekstra forsiktig. Det kan knytte seg usikkerhet til hvem avsenderen egentlig er, og ytringer kan være gitt i rus eller sterkt affekt. Hvis en kan forvente at personen er lite kjent med mediene, bør vedkommende kontaktes før en bruker uttalelsene offentlig.
Ansvaret ved å bruke virkelige personer Regissører og journalister som lager fortellinger, går alltid videre til nye oppgaver, mens de som har vært med i fortellingene, kanskje må leve med dem i mange år. Enkelte får forandret fortellingene om sine egne liv for bestandig. Å lage fortellinger fra virkeligheten blir ofte en etisk dans på stram line. 93
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 93
23/06/2020 11:31
kapittel 2
Før alle produksjoner må det inngås en avtale om medvirkning (VVP 3.3). Før den inngås må det informeres om hva medvirkningen går ut på, hvordan materialet skal brukes og publiseres samt hvem andre som skal medvirke. En avtale bør gjøre det tydelig hvilke rettigheter den medvirkende har, og hvilke journalisten eller TV-produsenten har. Før alle TV- og videoproduksjoner bør en bli enige om hva som kan filmes, når det kan filmes og hvor det kan filmes. Under forberedelsene til TV-serien 113 som NRK Nord-Norge produserer, var ikke minst det siste et vrient spørsmål. I serien følger TV-team AMK-sentralen og ambulansepersonell under arbeidet sitt i ulike situasjoner, i bilene og helikoptre. TV-folk vil ha størst mulig tilgang. Medvirkende er ofte skeptiske, i denne serien leger og ledelse som blant annet var opptatt av pasientsikkerheten. TV-teamet fikk adgang til AMK og ambulansene, men ikke til å være om bord i helikopter under skarpe oppdrag. Løsningen ble fastmonterte små actionkameraer (gopro-kameraer) i kabinen. I slike tilfeller er det viktig å jobbe fram tekniske løsninger som er akseptable for alle parter. Noen ganger får TV-folk nei til løsningsforslag fordi folk ikke kjenner mediene. De kan bli skremt av en tung teknisk rigg. Da er det viktig å fortelle hvorfor vi ønsker bestemte løsninger. Folk er ikke dumme. Alle ønsker optimale resultat. Da må en gå i dialog, forklare, kompromisse og finne kreative løsninger der det er mulig. Ofte kan slikt samarbeid gi gode løsninger fordi aktørene føler at de er med i beslutningsprosessen, og noen ganger dukker det opp løsninger som er langt bedre enn de mediefolk hadde tenkt på,
sier Tone Lein, programredaktør ved NRK Nord-Norge som produserer 113 (Lein 2019). Avtale om sitatsjekk bør gjøres i forkant av alle intervjuer uansett medium. Det vanlige er at medvirkende får anledning til å se gjennom opptak og sitater av seg sjøl med muligheter til å kunne rette opp faktiske feil. Det må også inngås avtaler om hvilke rettigheter de medvirkende har til stoffet, og mulighetene til å reservere seg, eller trekke seg, fra opptak. Samtidig skal en opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen (VVP 3.9). Du må gjøre det helt klart når et intervju begynner og når det slutter, slik at den medvirkende er klar over når vedkommende blir gjort 94
101440 GRMAT Historiefortelling paa digitale plattformer 200101.indd 94
23/06/2020 11:31