Dea Trier Mørch
VINTERBARN Illustrert med 34 linoleumssnitt av forfatteren Oversatt av Tove Nilsen ROMAN
Dea Trier Mørch Originalens tittel: Vinterbørn Oversatt av Tove Nilsen © Dea Trier Mørch 1976 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne boken ble først utgitt på norsk av J.W. Cappelens Forlag A/S i 1977. Oversettelsen er modernisert av redaksjonen. ISBN 978-82-02-65636-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag av forfatteren Takk til de jentene som har hjulpet meg kjærlig med denne boken, gjennom samtaler, brev og korrekturlesing: Anne-Mette, Charlotte, Dejte, Gudrun, Hannah, Ibi, Jane, Jenny, Jytte, Kirsten, Lotte, Randi, Susie. Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Mandag 16. desember. Den kjølige, fremmede sykehusnatten – det er den som er verst. Den er så hard å komme gjennom. Den er så lang. Det som var hvitt om dagen, er svart nå. Og det som var svart, er hvitt nå. Sykehusnatten er et negativ som ikke vil forlate pasientenes øyne. Stille sukk. Kropper som snur seg urolig i søvne. En blå lampe lyser. En pasient har trukket i snoren ved hodegjerdet sitt. Nattevakten kommer lydløst svevende for å se hva som er på ferde. Utpå morgenen, når alle langt om lenge har falt i dypeste søvn, blir døren slått opp og en frisk stemme sier: – God morgen, jenter, klokken er seks! Jentene snur seg surmulende i sengene, løfter hodene forvirret fra de krøllete putene, ser på hverandre og lar seg synke ned i de lune sengeredene igjen. To jordmorelever kommer inn på rommet. De er greie. De tenner ikke det skarpe taklyset, bare de små sengelampene. Den første deler ut termometre og tar blodtrykk. Den andre sier: – Kan jeg få lytte? Hun slår dynen forsiktig til side og setter det kjølige trestetoskopet mot de varme, søvntunge magene, legger øret til 7
røret, slipper med hendene og lytter etter den svake duppdupp-lyden fra fosterets hjerte. Så ser hun på klokken, sier takk, legger dynen over pasienten og skynder seg videre til neste seng. Hjelpepleieren viser seg som en svart silhuett i døren: – Så er det ut i skyllerommet! For de nye pasientene er det noe av det som er vanskeligst å venne seg til – denne evinnelige omgangen med urin. Fargen, lukten, mengden – dette at ikke en eneste dråpe må gå til spille. Kvinnene går ut i magasinet med det lave taket, hvor alt det rene tøyet ligger – skjorter, underbukser, håndklær, lakener, stikklakener og dynetrekk. Her veier de seg og skriver opp vekten på et papir som ligger på kanten av et badekar som aldri blir brukt. For gravide skal ikke bade i de siste par månedene av svangerskapet. På veggen henger en ny skinnfrakk. Den er sydd sammen av mange små, forskjelligfargede skinnlapper. Det er den unge sykepleierens. Hun som kommer og avløser nattevakten om morgenen. Så kan pasientene gå til sengs igjen og sove til klokken åtte, hvis de da ikke foretrekker å bli oppe for å komme seg i dusjen. Frokosten er dagens beste måltid. Den blir servert til samme klokkeslett hver dag, og likevel virker det som om de må vente på den i en evighet. Det er nok fordi de er så sultne – det er lenge siden sist de spiste. En liten, skinnende aluminiumsvogn blir skjøvet langsomt opp gjennom gangen. Pasientene kommer ut fra de forskjellige rommene, iført sine egne morgenkåper. Stripete, 8
blomstrete, skotskrutete. Røde, gule, blå. Svarte og hvite. De flokkes rundt det lille bordet og den rykende teen og kaffen. Det er havregrøt, yoghurt og kefir. Det er rugbrød, loff og knekkebrød. Ost. Smør. Gul appelsinmarmelade og rødt jordbærsyltetøy. Pasientene går ut og inn av rommene, bærende på brune, lakkerte trebrett. De forsyner seg rikelig. Eggene er alltid kokt for lenge. De er kalde, plommen er lysegul og hviten lyseblå. Det er noe annet enn de store, solide bondeeggene Olivia er vant til hjemmefra. Olivia er på diett. Hun har sukkersyke og skal bare ha 1500 kalorier om dagen. Hun får den spesielle tallerkenen sin og utbryter: – A, jeg kan ikke f-o-r-d-r-a ost! – Så la den stå, da, sier Linda. – Husk at vi skal spare 11 millioner, sier hjelpepleieren. – Ta vare på glassene deres og bruk dem om igjen. Sykepleieren går fra rom til rom og skifter sengetøy og rer senger sammen med en svarthåret hjelpepleier. De rister putene og snur dynene forsiktig, og likevel i raskt tempo. Etterpå kommer hjelpepleier nummer to og deler ut rent tøy og håndklær. Inne på rom 0 sender sykepleieren persiennene i været med et raskt smell: – Nå, hvordan har dere sovet? – Strålende, takk, sier Gertrude. – Helvetes dårlig, sier lille Linda. – Jeg har så vondt i den fordømte ryggen. – Og hva med deg, Olsen? 9
Olivia sitter stor og fornøyd i sengen sin ved vinduet. – Jeg går og spiller hver mandag, og til Holger hver onsdag. – Hva for slags spill? spør sykepleieren. – Bingo. – Jaså. – Jeg spiller for 20 kroner hver gang. – Ja vel ja. Hun tar fram strikketøyet sitt fra nattbordskuffen: – Nå har jeg snart ligget her i seks uker! – Jamen, nå har du vel ikke så lang tid igjen heller, Olivia? – Kan du ikke stikke ut og sjekke østriolene mine? – Det vet du godt at jeg ikke kan. – Legen sa forresten at østriolene mine har ligget så flott i det siste. – Ja, da er det jo enda mindre grunn til at jeg skulle gå ut og kikke i journalen, sier sykepleieren og bærer brettet ut på gangen. Det lysner. Sykehuset våkner. Sykehuset er en maurtue. En bikube. Et kollektivt skapt produkt. En stor levende organisme. En sum av de menneskene som holder til på stedet. En sum av de pasientene som ligger her, på kortere eller lengre sikt. En sum av bygninger, inventar og instrumenter. Av meninger som oppstår og trives på stedet. En sum av de politiske beslutningene sykehuset er underlagt. Sykehuset våkner og begynner å leve. Klokken halv ni står den bleke vintersolen opp over takene. Den kaster de tynne strålene sine inn på rommene, inn over sengene. 10
Fra veien høres bildur. En liten, mager kone kommer trekkende på en stor kiosk full av aviser og ukeblader, dameblader og mannfolkblader, romanjournaler, tegneserier og horoskopblader, vittighetsblader, kryssordblader og pornoblader. Pluss frukt og sigaretter, fyrstikker, toalettsåpe, parfyme, etterbarberingsvann og mange andre fristende ting – som kan gjøre pasientenes liv bedre. Olivia strever seg ut av sengen, med en tier i hånden. – Hei, Olivia, jeg trodde ikke du fikk lov til å spise appelsiner? – Jamen, det er bare fordi jeg har fått så dårlig syn. – Romanjournalen og Ekstrabladet til meg, sier Linda. – 20 Cecil og en pose lakrisbåter. – Berlingske her, sier Gertrude. – Og BoNytt, takk. Olivia manøvrerer seg mot sengen med to oransjegule appelsiner og Dansk Familieblad i armene. Linda sitter lent opp mot hodegjerdet med Ekstrabladet oppslått foran seg på dynen: – Arbeidsløshet, arbeidsløshet, arbeidsløshet, man kan snart ikke åpne avisen uten å se at enda en fabrikk skal nedlegges. – Nei tenk, her står det at prins Charles skal forlove seg med Caroline av Monaco! Det lyder en stille smatting og sukking og knitring av ferskt avispapir som blas om og studeres, fra de tre sengene på rom 0. Den fjerde sengen er tom og dekket av et lyseblått plasttrekk.
11
Legevisitt. Pasientene sitter rett opp og ned med skill i håret og neglelakk på tærne. Overlegen svinger inn på rom 0, fulgt av avdelingssykepleieren, en sykepleier til, et par jordmorelever og en hjelpepleier. Langsomt og stille beveger han seg fra seng til seng. Han leser lenge i hver journal – mye lenger enn de unge legene pleier å gjøre – og stiller lavmælte spørsmål: – Nå, hvordan går det, fru Erichsen? – Glimrende, takk, svarer Gertrude. – Det ser jo fint ut også. La oss undersøke fru Erichsen på torsdag. Sykepleieren noterer det. – Og hvordan har du det, da, fru Linda Larsen? Linda får ikke fram et ord. Hun har tårer i øynene. – Fru Larsen har smerter i ryggen etter en trafikkulykke for et par år siden, sier avdelingssykepleieren. – Det var kanskje en tanke med massasje? Overlegen kikker i journalen. – La oss kjenne på magen. Jordmoren går bort til sengen og legger hendene flatt på magen til Linda. – Får jeg reise hjem til jul? hvisker Linda. – Det er ikke utenkelig, svarer overlegen. – Kan jeg da dele seng med mannen min? – Det vil jeg absolutt fraråde. Linda trekker dynen opp til ansiktet. – Nå, hvordan går det her, da? Overlegen stanser ved sengen til Olivia og kaster et blikk på tavlen over hodet hennes. Det står diabetes med halvt utvisket håndskrift. – Av og til har jeg vanskelig for å se. – Vi må få øyelegen til å undersøke deg. 12
– Og, doktor – jeg vil så gjerne slippe å ta keisersnitt den 28. – for da skal mannen min på bingo. – Ja vel ja. – Og det er over 300 gevinster. Olivia ser bønnfallende på avdelingssykepleieren og hever stemmen for å være sikker på å bli hørt: – Svigerinnen min har nettopp fått en halv gris i fryseren. – Ja, det lover jo godt! Overlegen er på vei ut av døren. – Jeg vil så fryktelig gjerne ta keisersnitt den 29. – for da ville svigerfaren min ha fylt 70! Døren glir stille igjen. – Fy søren, så dårlig gjort det er av ham at jeg ikke får ligge med Allan, sier Linda gråteferdig. – For overlegen er det vel revnende likegyldig hva du gjør når du er hjemme, sier Gertrude. – Det er ikke for hans skyld at du ligger her. – Jamen, bare for denne ene gangens skyld. Han aner søren ikke hvordan det er å være gift med Allan! – Så så, du skal nok til GU, sier Olivia til Gertrude og kniper igjen øynene. – Da får du passe på at legen ikke er hardhendt. Han er nemlig kjent for å være det, skal jeg si deg! Etter visitten samles personalet ute i det lille kontoret på gangen. Pasientene smyger seg av gårde med uringlassene sine i hendene og gløtter gjennom øyekroken bort på selskapet som er samlet bak glassruten. Det er akkurat som å se en stumfilm hvor noen sitter og drikker kaffe og spiser kaker. Avdelingssykepleieren avlegger rapport og kikker på munnen til overlegen. Sykepleieren sitter med bøyd hode, i ferd 13
med å notere noe på et lite farget kort i en kartotekmappe med plastlommer. Overlegen tegner en sirkel i luften med begge hender. Avdelingssykepleieren nikker. Kaffekoppen hennes har stanset midt mellom leppene og asjetten. Det er som om pasientenes skjebne avgjøres på disse formiddagsmøtene. Sitter kanskje ikke de hvite skikkelsene der og avtaler hva som skal skje med hvem? Hvem som snart skal utskrives. Hvem som skal ha sectio caesarea, og hvem som skal forløses vaginalt på den gammeldagse måten. Og hvem som absolutt må styre utålmodigheten sin og innstille seg på å bli liggende her på SVANGERSKAPSAVDELINGEN enda en evighet. Klokken tolv bæres rykende tallerkener inn på rommene og fordeles på nattbordene. – Du Gertrude – liker du fisk? – Jeg elsker fisk. – Jeg kan ikke f-o-r-d-r-a fisk. Hjemme hos oss har vi aldri fisk. Ikke fiskefileter, ikke fiskekaker – ikke noe som helst som har med kaldblodige dyr å gjøre. Jeg rører dem ikke – ikke tale om! Olivia sitter med den store, brede ryggen sin bøyd over tallerkenen og stirrer stivt ned på den kokte torsken, de gule potetene og den lille råkosttallerkenen. Gudskjelov for den – ellers hadde hun ikke fått ned en bit. Gertrude plukker bena forsiktig ut av fisken, legger dem på kanten av tallerkenen, ett og ett, og deler potetene i pene, like store biter. Hun føler behag ved alt som er i orden. En renset fisk. En sammenbrettet serviett med skarp kant. En spiss blyant. Orden. Symmetri. Sånn skal det være. 14