Issuu

Malin Persson Giolito

Utover enhver rimelig tvil Oversatt av Monica Carlsen

Malin Persson Giolito Originalens tittel: Bortom varje rimligt tvivel Oversatt av Monica Carlsen Copyright © Malin Persson Giolito 2012 Published by agreement with Ahlander Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-59412-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Arcangel Images Sats: Type-it AS SynergyWEB Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Døden, døden, Åsa. Takk.

Katrin

1998 Det begynner bra. Først barberer hun leggene omhyggelig med pappas barberskum. Badekaret blir prikkete av bitte små hårstrå og leggene fløyelsmyke. Hun legger en ansiktsmaske for fet og blank hud og påfører en innpakning for tynt og farget hår. Det dugger på speilet, og luggen krøller seg i trekken fra vinduet hun åpner. Dernest tar hun et passe tynt lag med lyserosa neglelakk på fingre og tær. Mammas kjole og halskjede vaier fra en kleshenger med vattert stoff, og duver svakt i det milde luftdraget. Stereoen står passe høyt på, og parfymen er nyinnkjøpt. Hun synger, lavt uten å kunne teksten, står naken foran speilet og sminker seg, først med pudder, så øyeskygge, maskara og en anelse rouge. Carmen og hun er alene i huset. Mamma og pappa er bortreist hele helgen, og hun har all verdens tid. Hun har alt under kontroll. Det kommer ikke til å skje noe uforutsett. Egentlig kan ingenting gå galt. Så er det noe hun har glemt å kjøpe inn. Hun får det travelt, trekker kjolen over hodet og merker at neglene setter seg fast i stoffet. Hun tar med seg Carmen og løper til butikken, blåser i bæsjeposene, drar i kobbelet. Tispa kan snuse i timevis. Det får hun ikke, Katrin har ikke tid til den slags. På tilbakeveien nekter Carmen plent. Hun planter potene i bakken og stritter imot, så Katrin må rykke så hardt i kobbelet at halsbåndet sklir opp og setter seg fast over ørene på Carmen. Katrin blir nødt til å slepe med seg hunden det siste stykket, gjennom porten og opp trappen. 7

Innen de er hjemme igjen, er Katrin gjennomvarm. Når svetten tørker, vil den danne synlige, skjoldete saltflekker i stoffet, og hun stinker. Hun svetter alltid når hun er nervøs. Og hun får nesten like ofte utflod. Hvordan kan kroppen svikte henne på den måten? Det lukter gjær og svovel, død og fordervelse av henne. Det går sikkert bra, sier hun. Hun sier det flere ganger. Hvisker det til speilet. Det går helt sikkert bra. Hvis hun bare rekker å vaske seg ordentlig. Hun dusjer på nytt. Såper seg inn under armene, tørker av de klebrige neglene med aceton på en bomullsdott. Drar en frottéklut mellom lårene, der det har begynt å klø alt, selv om det bare er to dager siden hun fjernet håret der også. Han liker ikke kjønnshåret hennes. Det krøller seg, og de slimete væskene gjør at det klistrer seg sammen og blir stivt. Han synes det er dritekkelt. Hun vasker seg igjen, og kanskje enda en gang. Gnukker og gnir til såpen skummer mye og hvitt. Men magesyren stiger, og hun får vond smak i munnen. Hun harker og får opp en gulbrun klump som smaker bittert. Da hun sleiker på håndbaken, lukter det galle og sure oppstøt. Hun er kjempeekkel. Hun stinker. Hun kjenner det selv. Tannkjøttet blør først etter tredje puss. Hun gurgler seg så lenge hun kan uten å trekke pusten. Hun puster. Prøver å puste rolig. Dypt. Ett åndedrett om gangen. Hun tørker seg. Løfter opp armene. Deodoranten må tørke, må tørke helt før hun kler på seg. Etterpå løper hun naken opp trappen og låner en annen kjole av mamma, en hvit en, som kanskje er litt i snaueste laget over brystet. Så krøller hun sammen den første og stapper den helt nederst i skittentøykurven. Hun gir blaffen i hele parfymen, den lukter for sterkt. Kanskje litt ludderaktig, den kostet jo nesten ingenting. Pust rolig. Senk skuldrene. Oppskriften ligger klar på kjøkkenet. Det blir salat til forrett, panert torsk til hovedrett, og kladdkaken er ferdig. Hun brukte nesten en hel dag på å bestemme seg, og lå lenge på magen i sengen og 8

bladde i mammas glansede Allt om Mat. Det var altfor mye å velge mellom. Hun fikk vondt i hodet av alle fotografiene av laksetartarer, marmorerte biffer, kremete supper, fløtebaserte sauser og glaserte grønnsaker. Men hun hadde klart å bestemme seg for en hel meny, og det burde ordne seg. Det burde jo det. Eller? Alt er forberedt, nesten helt ferdig, og hun har dekket bordet. De skal ikke sitte i hagen, for han liker ikke å sitte ute og spise. Det er så typisk svensk, som i flintstek og hjemmepermanent, BingoLotto på tv og tresko. Ikke svensk på den andre måten, den som er riktig og positiv og den eneste som gjelder. I stedet skal de sitte rett overfor hverandre i spisestuen. Med servietter på tallerkenene, for det virker så påtatt å dandere dem i glassene. Men så kommer han for tidlig. Farer inn gjennom døren, trår over, og lar være å ta av seg på bena. Carmen bjeffer, pistrer, kryper sammen og legger ørene flatt bakover. Han har sølt på skjorten, er rødøyd og har spist før han kom. Salat vil han uansett ikke ha. Det er kaninmat, noe hun selvsagt burde tenkt på. Hva tenkte hun egentlig på? Hun skulle bare spurt om han hadde lyst på pizza, ikke dette husmortøyset. Kokebøker, griljermel og desilitermål, det er for dumt. Stivet duk, tente lys og stoffservietter, virkelig utrolig latterlig. Hun blir varm i kinnene og skrur av komfyren. Han går opp trappen og kommer ned igjen. Lener seg mot et maleri, rygger, flytter seg derfra, trekker for gardinene. Slår av stereoen, velger ikke noe annet. Det blir stille. Hun kan høre ham puste. Katrin følger etter. Hele tiden. Men ikke for nær. Kanskje han vil noe spesielt, kanskje han sier noe snart. Hun skulle ikke ha satt på stereoen. Det er klart han ikke liker den musikken. Musikken til pappa. Radioskvalder, hun skulle slått av selv. Hvordan skal han kunne like seg der? «Carmen,» freser hun. «Gå og legg deg i kurven!» Tispa ligger der allerede. Hun snur seg igjen. Han ser ikke på henne. «Vil du ikke sette deg?» spør hun. Som en gammel 9

kjerring, tenker hun, hun gnåler som en jævla masekråke. Han kan gå så mye han vil, det raker ikke henne. Men han setter seg. På en av kjøkkenstolene, trekker henne inntil seg og lirker trusen til siden. Han kaller henne baby og trykker henne mot seg, stikker to fingre inn i henne, stryker henne lett med tommelen, drar dem ut igjen og ser henne rett inn i øynene. «Deg blir jeg aldri lei,» sier han. Og så kysser han henne. Det er det samme som å si jeg elsker deg, tenker hun. Deg blir jeg aldri lei. Det er som om han elsker meg på ordentlig, bare ikke med akkurat de ordene. Selvfølgelig liker han meg. Selvfølgelig kommer alt til å ordne seg. Han ber henne om å gå inn på foreldrenes soverom, ikke rommet hennes. Han sier at hun skal kle av seg mens han ser på. Hun gjør det gjerne. Kvalmen gir seg. Når han ser på henne. Det blikket, det er solskinn på lukkede øyelokk, å bade naken i innsjøen på landet om kvelden. Kanskje de spiser senere? Kanskje han får lyst på fisk allikevel? Litt senere. Eller i hvert fall desserten. Han liker vel sjokolade? Han gjør vel det? Det kommer til å bli fint, kjempefint, som på film. Hun vet det. Hun vet hva hun skal gjøre. Etterpå. Hun skal låne mammas silkemorgenkåpe, knytte den løst og mate ham med den ene hånden. «Smak,» skal hun hviske. «Vær så god.» Hun svaier ryggen. Brystene løfter seg, og blikket hans blir slørete, han stønner nesten. Han sitter bredbent og drikker av flasken han hadde med seg. Han har kneppet opp buksene. Griper henne hardt i skrittet med den ene hånden, stryker henne over brystvortene med flaskehalsen. De knopper seg. «Din hore,» sier han lavt. Og så slår han henne. «Du er alltid kåt,» hvisker han. Og så trenger han inn i henne. Med ett støt, et støvelspark. Hun klynker. Hun prøver å lukke øynene. Hun prøver å svelge. Hun prøver å være stille og ikke røre seg. Hun ligger på ryggen, han bøyer seg over henne. Hun biter seg i leppen. Bare hun ikke sier noe, snur hodet bort, vil det snart være over. Men 10

det er som om kroppen ikke lystrer. Tårene kommer av seg selv. Da hun prøver å beskytte seg, klyper han henne enda hardere i brystvortene; da hun jamrer, støter han fortere. Da han tar flasken i stedet, hører hun at hun skriker. Tiden går. Eller står den stille? Hun blør fra hodet. Så åpner hun øynene. Han har hentet Carmen. Han holder hunden i nakkeskinnet. Det glinser i det hvite i Carmens øyne. Hvordan i helvete er det meningen at det skal gå for ham? Hvordan skal han kunne ha det litt hyggelig med den jævla bikkja skliende rundt på parketten mens den glor på ham? For en forvokst rotte. Hva er det for slags kjæledyr? Hvilken nytte har de av det dumme kreket? Hun pleier aldri å si nei. Men nå. «Ikke hunden,» trygler hun, «ikke Carmen, vær så snill.» Carmen pleier å sove hos henne, under dynen i høyde med midjen hennes. Når mamma ikke ser det, lar Katrin Carmen drikke av melkeglasset hennes ved frokostbordet. Hun gir pent labb, men bare hvis det er Katrin som ber henne om det. Carmen er hennes hund. Bare hennes. «Ikke?» spør han. «Vær så snill,» gjentar hun. «Vær så, vær så snill. Hva har du gjort med Carmen?» «Det skal du gi faen i,» svarer han og smiler. Holder hunden enda hardere. Rundt halsen nå. Slår Carmens hode mot sengegavlen. Han brøler. «Ikke snakk til meg! Bare hold kjeft! Kan det være så vanskelig? Å holde kjeft?» Han suger på Katrins brystvorter, drar i dem, klemmer dem sammen. Snur henne rundt. Skiller rumpeballene. Igjen lukker hun øynene. Det tar aldri slutt. Skal det aldri ta slutt? «Unnskyld, Carmen,» hvisker hun. Lavt ned i puten. «Unnskyld.» * Det er naboen som slår alarm. Og det er ikke på grunn av Katrin. Han ringer på grunn av hunden. Noe må ha tilstøtt hunden. Det høres ut som den er blitt gal. 11

Samtalen får lav prioritet. Det kalles det når den som ringer, må prøve å klare seg selv, og det er helt i overensstemmelse med politiets faste rutiner for den typen oppringninger. Operatøren på vaktsentralen akter ikke å gi ordre om blålys bare fordi noen i nabohuset har glemt å gå tur med hunden. Politiet har mer presserende oppgaver å ta seg av. I en storby er det alltid noen som ligger og dør. De som føler seg piggere, slåss antagelig. Dessuten drikker de for mye og svømmer altfor dårlig, ikke sjelden samtidig. Forsømte småbarn stikker de klissete nevene i boksen med kaustisk soda og blir funnet ved siden av den med brannsår rundt munnen. Hus stikkes i brann, og banker ranes for folks dårlig investerte sparepenger. Familier på vei hjem fra landet frontkolliderer med møtende lastebiler fordi det er viktig for dem å rekke hjem til barne-tv. Problemungdommer skjærer seg i håndleddene i håp om å føle seg som en rockestjerne, eller i det minste føle noe i det hele tatt. Forvirrede sjeler ringer og forteller om hjemmelaget sprengstoff de planlegger å plassere under den tidligere sjefens skrivebord. Noen får pusteproblemer. Andre vifter med en kniv. Det skjer farlige ting hele tiden, alvorlige ting som krever øyeblikkelig innsats. Døgnet rundt, hele året, uten opphold selv i ferier eller på høytidsdager. Men hvis naboens hund står og bjeffer, ringer man ikke nødnummeret, man ringer på naboens dør og snakker med hundens eier. Naboen ringer vaktsentralen en gang til. Og enda en gang. Da de mottar den fjerde oppringningen, er det tilfeldigvis en patruljebil i nærheten. De sender den. Da de to politifolkene kommer fram, er Carmen blitt hes. De kan knapt høre henne med det samme. Idet de nærmer seg døren, setter hun i å ule. Døren er lukket. Men ikke låst. Mens den ene betjenten åpner den, legger den andre hånden på det sikrede våpenet. De skuddsikre vestene ligger igjen i bilen. En av dem må skubbe vekk hunden med støvelen for at de skal komme seg inn i entreen. Dyret vakler, og bakbena svikter, men hun kommer seg ustøtt opp igjen og glef12

ser i luften. Tispas øyne buler, hun snubler, vakler, og de pjuskete flankene hever og senker seg, hever og senker seg, som gjellene på en nyfanget fisk. Luften lukter sterkt av ekskrementene som har rent ut av endetarmen, der det fortsatt drypper ukontrollert under den stivt løftede halen. Så huker hun seg sammen, pistrer, kreker seg bort fra døren og sklir i sirkler over parketten. Politifolkene blir stående rett innenfor døren en stund. Hundens redsel fyller den smale entreen, kryper inn under klærne, kravler nedover ryggen. Frykten er utstyrt med pigger som borer seg fast i huden. Politifolkene nøler. Roper et par ganger uten å forvente svar. Politiradioen knitrer og spraker. Den ene betjenten går mot kjøkkenet. Den andre begir seg i motsatt retning. Foran et avslått tv-apparat står en nedsittet sofagruppe. Spisestuebordet er dekket til to. I andre etasje står tre dører på vidt gap. Den yngste av de to politifolkene blir stående foran den første. Det ser ikke ut som rommet til en ung jente. Han harker og roper på kollegaen sin. Men han har en klump i halsen, og det svir i strupen. Det er så vidt stemmen bærer. Han må rope en gang til. Jeg vil ikke, rekker han å tenke. Nedenunder høres hunden igjen. Den hvite kjolen ligger pent foldet på stolen ved siden av, hel og ren. Dynen ligger på gulvet, gardinene er trukket for. Den andre betjenten kommer opp trappen og stiller seg ved siden av kollegaen sin. Han puster gjennom nesen, gisper, og skjelver slik på hånden at han har problemer med å kneppe opp lærvesken i beltet. Det går til slutt, og han lirker opp politiradioen og tilkaller forsterkninger. De går ned for å vente. Snart kommer huset til å vrimle av politifolk, teknikere og etterforskere. Hunden må fjernes. Ta i henne vil de ikke. Da de sparker i luften med støvlene, sleper hun seg ut. Tispa setter seg på trappen, skjelvende av kuldegysninger, med snuten i været og munnen litt åpen. Så bjeffer hun mot forsommernatten en siste gang.

«Hvorfor?» vil hun vite. «Gi meg én god grunn.» Stockholm nations lokaler var dårlig isolert, det pep i lister og karmer. Sophia Weber, mangeårig advokat, og professor emeritus Hans Segerstad satt ved et av de høye vinduene. Sophia frøs. Utenfor hadde den gjenstridige vinden nådd nesten storm styrke. Fra Mora stenar i sør til hamburgerrestauranten Max i nord, og over de øde strekningene mellom byene på Uppsalaslätten, bar den med seg en jordaktig lukt av vått løv og flybensin. Vel inne i studentbyen satte den farten ytterligere opp, virvlet rundt i rennesteiner og kvartalene langs den dovne elven, der vannet hadde farge som upusset kobber og med en overfylt gravplass for rustne sykler på den mudrete bunnen. Rett utenfor vinduet der Sophia satt, tok den sats, og med en sekundmeter ekstra for den oppover den julebelyste bakken helt til universitetsbiblioteket Carolina Rediviva, og videre over gravlunden, studentboligene og universitetssykehusets laboratorier, der de lå på rekke og rad. Vinden løyet, men til tross for den dype vindusnisjen og de tykke fløyelsgardinene trengte rester av den sure blåsten inn. Sophia trakk strikkejakken tettere rundt seg og masserte nakken. Bare jeg ikke får kink i nakken av den forbannede trekken, tenkte hun og gjorde et nytt forsøk på å få et svar ut av Hans Segerstad. «Og hva får deg til å tro at jeg vil jobbe for Stig Ahlin?» 17

For jeg trenger denne saken like mye som jeg trenger fotvorter og restskatt, tenkte Sophia og kastet et blikk rundt seg. Hans Segerstad sa fortsatt ingenting. Enten hørte han henne ikke, eller han gadd ikke å høre etter. Tidligere hang det et bilde av prins Eugen der inne, et oljemaleri av Stockholms slott i motlys, men det var blitt solgt for å finansiere oppussingen. Den samme ombyggingen var grunnen til at baren nå minnet om et pissoar, og toalettene så ut som de hørte hjemme på en sykehusavdeling for langtidspasienter. Men den grønne salen var et tiltalende lokale, med mørkt trepanel og svartbeiset parkett. De lange, brede bordene var dekket med omhu, og i skinnet fra kandelabrene reagerte man ikke på skitten. Det var fullt og støyende i restauranten, akkurat som Sophia husket den fra studiedagene. Stearinlys, følelsen av bortkommenhet, overmot, og på tallerkenen de kalde restene av en middag. Overkokt ris, smakløs kylling og et par triste ihjelsaltede grønnsaker, nøyaktig slik mat hun selv hadde tilberedt da hun jobbet på nationskjøkkenet. Det luktet til og med akkurat som før. Her sto tiden stille. Ved nabobordet satt en ung mann. Til tross for at det var halvmørkt i lokalet, plirte han som om han hadde solen rett i øynene. Men han ser da virkelig på meg, tenkte Sophia og nikket gjenkjennende til ham. Mannen trakk overleppen opp i et skjevt smil. Øynene ble enda smalere. Sophia rødmet. Sophia kjente ikke en sjel i restauranten bortsett fra Hans Segerstad. Gjestene minnet bare om henne selv som ung, tok de samme fagene og pratet om de samme tingene. Blabla-bla, eksamener, bla-bla-bla, han ringer aldri, han lar meg ikke være i fred, har du fått stipendet ditt, hva har du gjort med håret? Hun kjente dem ikke. Men hun visste godt hvem de var. Det var lenge siden Sophia studerte under Hans Segerstad. Men de hadde holdt kontakten. Det var som regel hun som ringte ham, ofte for å be om en ekspertuttalelse. Men denne gangen var det han som hadde kontaktet henne. Hun 18

var blitt smigret og hadde tatt toget fra Stockholm bare et par timer senere. Segerstad vippet på stolen. Glasset i hånden hans bikket faretruende til den ene siden. Han var i gang med sin andre flaske sur vin, den dyreste på menyen. Selv var hun edru. Det var hun som regel, og slik hadde det vært allerede i studiedagene. Når vennene drakk for å gi slipp på kontrollen, lot hun være fordi hun var redd for å miste den. Hun hevet stemmen. Det var på tide å si ifra. Hun skulle la ham drikke opp den siste skvetten og forklare ham at dette absolutt ikke var noe for henne, før han rakk å bestille en ny flaske. At han fikk finne noen andre. «Stig Ahlin har sittet inne i seksten–sytten år og slitt ut fire–fem advokater. Er det ikke på høy tid å kreve å få straffen tidsbestemt, slik at han kan løslates på vanlig måte?» Endelig ble det liv i Hans Segerstad. Han slapp stolbena ned på gulvet og hevet glasset i triumf. «Det er tretten år siden han ble satt inn. Så å si på dagen.» Han tok en real slurk. «Du blir hans tredje advokat, og når du får ham ut, vil du gå inn i rettshistorien. Ingen annen svenske har sittet like lenge i fengsel, fått saken gjenopptatt og blitt frifunnet. Ingen.» Sophia måtte le. Hun ristet på hodet. «Da jeg gikk på universitetet, startet jeg en seminargruppe om kvinnevold. De første ukene var vi fire medlemmer. Da Stig Ahlin ble siktet, ble det den mest populære gruppen den terminen. Alle ville vise at de tok avstand fra … at de hatet Stig Ahlin og alt han representerer.» Hans viftet irritert med hånden. «Representerer? Alt han representerer? Hva i all verden er det for slags sentimentalt pissprat?» Sophia sluttet å le. Hans Segerstad fleipet ikke. Da Stig Ahlin ble arrestert, jobbet han på Karolinska Institutet og forsket på endokrinologi og metabolisme. Avisene omtalte ham som professor Død. Men han var ikke professor, bare førsteamanuensis. Videre var han trettifem år gammel, nyskilt småbarnsfar, hadde mørkeblå øyne og 19

askeblondt hår. Sophia husket fotografiene av ham: kledd i skinnfrakk i tettpakkede auditorier foran storskjermer med bilder av indre organer. Og sammen med et lite barn med krøllete hår og sladdet ansikt. Det var den lyshårede datteren hans. Mediene elsket de blonde lokkene. Fotografiene og de rystende historiene om Stig Ahlin var ikke noe man glemte. Han var en jentedrapsmann det var så lett å skrive overskrifter om, at han burde vært professor. «Jeg prøver bare å forklare,» sa Sophia drevende, «hvorfor det ikke frister å jobbe gratis med dette.» Hans Segerstad bøyde seg fram. Han snakket enda mer drevende. «Har du tenkt å bli justisminister eller høyesterettsdommer? For i så fall skjønner jeg hvorfor du prater tull. Da nytter det ikke å utfordre systemet. Hva som helst, bare ikke kritisere. Eller opponere. I så fall er det viktig å fremheve at landet vårt er unikt. Her er det neimen ingen som blir uskyldig dømt.» «Jeg har vondt for å tro …» Sophia rødmet. Hans avbrøt henne. «Nei, selvfølgelig! Hvordan skulle Stig Ahlin kunne være uskyldig? Politiet snakker alltid sant, påtalemyndigheten forsømmer seg ikke, og dommernes dømmekraft svikter aldri. Så fint er det i dette landet. Den som påstår noe annet, er ute etter å svekke tilliten til rettsvesenet. Ikke sant?» Han skulte olmt på Sophia. «Ikke sant?» Sophia fant seg ikke i å bli forulempet. «Nei,» svarte hun. Så høyt hun kunne. «På ingen måte. Det jeg prøver å si, er at jeg har vondt for å tro at det har noe for seg. Dette er en spesiell situasjon. Hvis Stig Ahlin hadde oppsøkt meg for tretten år siden, ville jeg forsvart ham. Jeg var vitterlig fortsatt student den gangen, men jeg forsvarer voldtektsmenn, pedofile og drapsmenn, det vet du. Det har jeg alltid gjort.» Og det gjør jeg bra, tenkte hun. Selv om jeg nesten alltid taper. «Men denne mannen fikk den forsvareren han ville ha. 20

Etter alt å dømme flere ganger. Nå er han en dømt forbryter som ikke kan betale for seg. Og det er en forskjell. Skal jeg jobbe gratis, noe jeg gjør altfor ofte, må jeg i det minste ha rett til å velge å representere dem og det jeg tror på. Denne Ahlin … jeg er ikke nødt, jeg har ikke tid, til å forsvare hver eneste håpløse kverulant som tror at … for min del må han gjerne bli sittende der han sitter.» Hun tidde. Hans Segerstad hadde rett. Dette var bare følelsesmessig pjatt. Det kom ikke til å overbevise ham. «Dessuten er det snakk om en gjenopptakelsesbegjæring. Herregud, Hans, gjenopptakelsessaker er håpløse. Det vet du like godt som jeg. Vi kan like godt starte en kampanje for å gi Stig Ahlin Nobels fredspris. Sjansen for å lykkes er omtrent like stor.» Hans Segerstad så ikke på henne lenger. Han rotet i bagen sin. Fra baren strømmet musikk. Det begynte å tynnes ut blant middagsgjestene. Segerstad rakte henne en plastmappe med fotografier. «Jeg gadd ikke å skanne dem.» Sophia tok imot mappen. Så trakk Hans opp to USB-pinner. Hun tok imot dem også. «Ta det med deg hjem, les materialet, og ring meg. Du må gjøre dette. Han trenger hjelp. Hvis du tar en titt på det, vil du se at jeg har rett. Etterforskningen var elendig, siktelsen dårlig underbygget og indisiekjeden overmåte svak, med ett unntak. Han skulle aldri blitt dømt. Men hvis vi skal kunne gjøre noe med det, vil det koste oss tid og penger. Det ville selvsagt ikke være noe problem å finne en annen advokat til Stig Ahlin. De aller fleste forsvarsadvokater ville gjort på seg av opphisselse hvis de fikk sjansen til å vise seg fram i denne saken. Men nå spør jeg altså deg.» Han ranket seg og så Sophia rett inn i øynene. Hun oppdaget at alt som het oppfølgningsspørsmål, var som blåst bort. «Det er egentlig ikke du som er problemet. Det er Ahlin,» sa Hans. «Han har ikke hatt en advokat på åtte år, han avskyr advokater. Jeg kan til en viss grad forstå ham. Stu21

ten han startet med, klarte det kunststykket å få en ustraffet mann dømt til livstid i en utpreget indisiesak. Jeg har sverget på at det ikke skal forekomme flere slike feil. Noe som, mellom oss sagt, var lett å love, siden det ikke kan bli verre enn det allerede er. Selv ikke med en nymoralist som deg.» Hans holdt inne. Nippet til vinen og skulte olmt på Sophia over kanten av glasset. Han mente øyensynlig at det var Sophias tur til å si noe. «Hvis du prøver å innynde deg, må jeg si at du ikke er særlig flink til å gi komplimenter,» sa Sophia. «Men du trenger ikke smiger. Jeg har fått det for meg at du og Stig Ahlin ville komme ut av det med hverandre. Han trenger en advokat som ikke lar seg skremme. Av ham eller av det det kan innebære å representere ham. Det er derfor jeg gir deg sjansen. Du skjønner det, at jeg tror på ham. Jeg tror han er uskyldig.» Jøss, tenkte Sophia og strakte seg etter stresskofferten. Hvem er det som er sentimental nå? «Jeg er altfor snill,» sa hun og la ned materialet. «Om vi kan kalle det det.» Igjen så hun ytterst i øyekroken at den plirende mannen ved nabobordet stirret på henne. Hvorfor fortrakk han ansiktet på den måten? Trodde han at det gjorde ham penere? Hadde han stått foran speilet og øvd seg på det uttrykket? Tenkt at: Sånn, nå ble det bra, akkurat den minen skal jeg sette opp. Det så ut som han hadde netthinneløsning. Men han så på henne, han gjorde faktisk det. «Jeg skal kaste et blikk på det, Hans. Mer lover jeg ikke.» Uskyldig. Hans Segerstad påsto at Stig Ahlin var uskyldig. Det måtte hun akseptere, uansett hvor søkt og absurd det lød. Hun måtte sette seg ned på kontoret i fred og ro og bestemme seg for hvordan hun skulle formulere et nei. For hun aktet ikke å gi seg i kast med dette, aldri i livet. Ikke Stig Ahlin, så lavt ville hun ikke synke. Hun kastet et stjålent blikk på den blendede mannen og lukket kofferten. «Men,» undret hun igjen, «dersom vi ser bort fra alle de sentimentale og følelsesmessige og fullstendig uinteressante 22

grunnene du nettopp har trukket fram.» Den unge mannen ved siden av dem boret det smale blikket i hennes. Sophia ranket seg. «Hvorfor skal jeg ta saken?» «Fordi du kommer til å få ham frikjent.» «Men vil jeg virkelig det?» «Det er verre enn som så. Du vil ikke kunne la være.»

Katrin

1998 Klokken var blitt litt over seks om morgenen. De burde ha fortsatt med åstedsgranskingen ennå et par timer, men kriminalinspektør Bertil Lundberg hadde sett nok. Det var på tide å ta fatt på andre ting. Han hadde avtalt et møte med kollegene sine i konferanserommet i fjerde etasje. Den offentlige anklageren skulle ikke komme før i totiden. Hun måtte levere barn i barnehagen, eller var det på skolen? Eller de var syke. Det var alltid et eller annet med ungene til aktor Petra Gren. Bertil lurte ofte på hva mannen hennes gjorde. Men hun hadde kanskje ingen mann. Hva visste vel han? Han fikk ta en egen gjennomgang med Gren når hun dukket opp. Og det var kanskje like greit. Så slapp han å «registrere saken», «ta seg av mediene» og «få situasjonen under kontroll» inntil videre, og kunne i stedet konsentrere seg om å fordele arbeidsoppgaver. Hodepinen ville gi seg bare de kom i gang. Hvis det var det den grusomme dunkingen i tinningen skyldtes. Bertil la håndflaten mot brystkassen for å prøve å hindre et surt oppstøt. Han hadde ikke rukket å spise før han dro hjemmefra. Vanligvis kokte Sara havregrøt med smør og helmelk til ham. Men på det tidspunktet hadde hun sovet tungt. Småsnorkende med trutmunn og hånden over kulen på magen. Bertil hadde kysset henne på halsen, snust inn den varme duften av henne i et sekund og gått. Han hadde vridd om nøkkelen to ganger i sikkerhetslåsen. Han hadde trodd det var for sent, at både han og Sara var for gamle. Men nå skulle de bli foreldre. Han skulle utrolig 24

nok bli pappa. Og han var nesten lykkelig, og hadde sluttet å tenke på hvor gammel han ville være når barnet gikk ut av videregående. Fra heisen gikk Bertil rett til konferanserommet uten å si noe, stilte seg helt innerst i rommet og lente seg mot veggen. Han telte de tilstedeværende. Alle hadde kommet tidsnok, og det var jo alltids noe. I første omgang skulle de være femten, kanskje seksten. Det var ikke dårlig. Men Bertil visste at han ikke ville få beholde alle særlig lenge. Han ville ha mistet halvparten av dem før sankthans. Sannsynligvis hadde han tre–fire uker på seg til å prøve å løse saken. Før han måtte pakke sammen og innrømme nederlaget. Bertil masserte tinningene. Han måtte ikke tenke sånn. Det var ingen grunn til at de ikke skulle oppklare dette. En femtenåring som var drept i sitt eget hjem. Det kunne ikke være så vanskelig. Hvis Bertil skulle gjette, og det gjorde han gjerne, måtte de bare få tak i Katrins kjæreste. For det var alltid den samme sørgelige visa. Jenta ble sammen med feil fyr. Hun fikk det for seg at et eller annet skikkelig svin var mer sexy enn James Dean. Hun forelsket seg i en gærning. En idiot som gikk løs på henne for å føle seg som et skikkelig mannfolk. Og så gikk det til helvete. Bertil tok et skritt ut fra veggen. Det var på tide å sette i gang. «God morgen,» lirte han av seg. «Fint at dere kunne komme. Drap, altså. Dersom det er noen som ikke har fått med seg det. Offeret er Katrin Björk. Katrin Björk var femten år og alene hjemme i helgen. Foreldrene er i Skagen. Jeg har snakket med Malmö, som i sin tur har snakket med danskene, som vekket moren og faren på et rom på Brøndums Hotel i Skagen. Vi kan altså være forholdsvis sikre på at det ikke er faren.» Bertil tvang munnvikene opp i et fåfengt forsøk på å smile. Han hadde fortsatt hodepine, enda mer dundrende nå. Han fortsatte: «Eller moren.» En av kollegene hans reiste seg og gikk mot døren med 25

krum rygg. I døråpningen snudde han seg og lot som han holdt en kopp til munnen. Hva driver han med? undret Bertil og ristet forundret på hodet. Kunne han ikke ha hentet kaffe før møtet? Bertil rynket brynene og henvendte seg til dem som fortsatt satt der. «Drapsvåpen? Han har virkelig gitt henne inn. Det er vanskelig å avgjøre med hva, men han har brukt et våpen av noe slag. Vi får se hva de sier, men det later ikke til at hun er blitt skutt. Jeg tror ikke han har gått løs på henne med kniv. Det så ikke sånn ut. Men har han slått henne med noe? Vi får høre hva de sier. I mellomtiden gjør vi som vi pleier. Vi foretok et foreløpig avhør på åstedet av naboen som slo alarm. Han fortalte at foreldrene hadde bedt ham holde øye med datteren. Så hun ikke inviterte til stor fest. Vi må selvfølgelig ta en ny prat med ham. Fastslå hva han har sett og ikke sett. Og foreta en grundig sjekk av ham. Eva, tar du deg av det så snart vi er ferdig med møtet? Kjør en grundig bakgrunnssjekk. Du, Lena.» Bertil viftet med hånden mot en annen av kvinnene. «Du får undersøke hvor Katrin gikk på skolen. Jeg drar dit mandag morgen. Eventuelt prøver jeg å kontakte de nærmeste sørgende vennene allerede i dag. Hvis vi kan finne ut hvem de er. Vi får høre hva foreldrene har å fortelle. Som dere sikkert skjønner, ser jeg helst at vi finner en kjæreste. Raskt. Alt tyder på at offeret hadde invitert en eller annen på middag. Den middagsgjesten er ikke akkurat noe skudd i blinde. Jeg vil vite hvem han er. Helst for en time siden. For ham skal vi hente inn. Vi må snakke med vennene hennes. Det er ikke utenkelig at det er en fra skolen.» Lena nikket. «Og ikke slurv. Sjekk alle navnene som dukker opp. Jeg vil vite alt om alle. Om en av lærerne hennes er blitt arrestert for å vise tissen i Tantolunden. Om postmannen leier pornofilmer i videobutikken der hun er kunde. Ta rede på om naboen ser på henne gjennom vinduet hennes med kikkert. Dere skjønner hva jeg mener. Som sagt, Eva du blir her og gjør det som må gjøres herfra. Og sørg for guds skyld 26

for å ta telefonen. Hvis jeg ringer, vil jeg ikke bli satt over til sentralbordet fordi du har tatt en røykepause. Røyk ved det jævla skrivebordet hvis du må. Du må være tilgjengelig. Er det oppfattet? Send ut en eller annen for å hente lunsj til deg. Tiss i en plastkopp. Bare hold deg i nærheten av den jævla telefonen.» Eva gned seg i øynene og nikket. To av de andre politifolkene gjespet. «Foreldrene kommer hjem nå på morgenen. De blir kjørt rett hit. Jeg snakker med dem. Lena, du blir med meg. Jeg trenger en som kan lytte og trøste dem. Hvis de skulle trenge det. Danne og Klas, dere får dra tilbake til åstedet, banke på dører, ta en prat med alle i nærmiljøet. Noen må ha sett ham da han kom. Eller gikk. Sørg for å snakke med alle som bor der, ikke bare de som tilfeldigvis er hjemme og åpner for dere.» Nå var det enda to som gjespet så det knaket. Lena tok opp en av morgenavisene, lente seg tilbake og begynte å lese. Bertil Lundberg så seg om. Ingen så tilbake på ham. Han som hadde gått for å hente kaffe, var fortsatt ikke tilbake. Eva satt og rotet i vesken. Lena bladde i avisen. Bertil hadde allerede skumlest den, i bilen på vei til politistasjonen. Det sto ingenting om nattens drap. Nyhetsbyrået TT hadde riktignok gått ut med en notis, men en død jente som ble funnet i sitt hjem, var ikke stoff som stoppet noen presse eller tvang nyhetssjefen til å endre forsiden. I hvert fall ikke før det ble klart at jenta ikke hadde tatt livet av seg. En død femten år gammel jente. Nyheten ville havne blant ulykkesnotisene: en spaltecentimeter blant lastebilulykkene, en skadeskutt ulv og en vanskjøttet stall på Gotland. Det var den sjuende tenåringen som var funnet død i sitt eget hjem i år, og hvis man skulle tro det som sto og ikke sto i avisene, var det ingenting å bli oppbrakt over. Det var ikke engang et æresdrap. Kanskje var det på sett og vis en bagatell. Et tall i statistikken. 27

Bertil rev til seg avisen Lena leste i. Hun kikket forundret opp fra de tomme hendene og rødmet svakt. Resten av staben gjorde sitt beste for å late som de ikke hadde sett det. For noen tullinger, tenkte Bertil og rullet avisen omhyggelig sammen. Han strøk hendene over det tynne papiret. De synes det er kjedelig. Tenker at de har hørt det tusen ganger før. At de vet alt. Nøyaktig hva de skal gjøre, og hvordan de skal gjøre det. Nå sitter de og vipper på stolen. Skikkelig tøffe i trynet. Tygger tyggegummi og tenker på andre ting. Legger igjen følelsene hjemme og tror de kan kvitte seg med dem ved hjelp av en notatblokk og litt høflig oppmerksomhet. «Uinteressant,» sa Bertil. «Dere synes kanskje det er uinteressant? Dere synes kanskje ikke det er noe spennende med en død ungdom hvis hun ikke havner på forsiden? Dere er kanskje skuffet over at Katrin ikke lå partert i skogen eller på rådhustrappen?» Nå hadde han dem i sin hule hånd. Bertil følte plutselig trang til å slå til et eller annet. Kaste en kaffekopp i veggen, kanskje. Så den eksploderte i en sky av hvitt porselensstøv. Eller klappe til en eller annen med den sammenrullede avisen. Men han gjorde det ikke, la bare avisen på bordet og satte seg. Sinnet forsvant like fort som det var kommet. Det gikk over i trøtthet, eller kanskje utmattelse. Hvorfor lar jeg det gå ut over dem? De har jo ikke rukket å gjøre noe ennå. Hva vet vel jeg om hva de tenker? Knærne dirret. Han knyttet hånden og slo den lett mot låret. Om fire måneder skulle han bli far. Om fire måneder skulle Sara bli mor. Om ett hundre og tjue dager. Et nytt liv. En bedre fremtid. Meningen med alt, kanskje. Etter en stund tok Bertil ordet igjen. Lavt, nesten hviskende. «Offerets navn var Katrin Björk. Hun ble knapt seksten år. Det eneste barnet til to foreldre som sitter i en politibil på vei hit. Foreldrene har ikke gjort det, og vi fant ingen angrende kjæreste på trappen. Foreløpig er saken helt åpen. 28

Jeg ville sette pris på at dere gjør en hederlig innsats. I det minste fram til sankthans.» Noen skrapte med stolen mot gulvet. «Kan vi være enige om det? At vi løser dette? Det lille det fortsatt går an å løse?» Bertil hevet blikket. Noen nikket prøvende. «Jeg tror det jeg prøver å si,» tilføyde han etter å ha holdt inne en stund, «er at jeg ville sette pris på om vi gjør vårt ytterste.»

Sophia våknet altfor tidlig. Hun lå med kinnet presset mot veggen, inneklemt i en nitti centimeter bred enkeltseng av furu med skumgummimadrass. På ryggen ved siden av henne lå den plirende mannen fra kvelden før. Hun ante ikke hva han het. Johan eller Stefan eller Mattias. Han hadde sagt det, hun hadde glemt det. Hun hadde drømt. Da hun var liten, drømte hun ofte at hun fikk en ponni. Mørkebrun med svart man og hale, nystriglet, som la den silkemyke mulen mot halsen hennes, prustet varm luft i håret hennes og knegget av glede over at akkurat hun var der. Men hver gang våknet hun og måtte gå på skolen. Etter siste time gikk hun strake veien til stallen og fikk i beste fall skrape hovene på Prinsen, som nektet å stå stille. Dessuten vred han på hodet og kløp henne med klaprende, misfargede tenner. Det var likedan nå. I drømme hadde hun ligget med en annen. Med ham. Hun burde virkelig ikke gjøre det, det tenkte hun til og med i drømme, men hun kunne ikke la være. Han var stor, større enn hun husket ham. Nesten grotesk. Lang og kraftig, og han trengte inn i henne, holdt hånden rundt nakken hennes, kysset henne, og hun ville ikke våkne. Men det gjorde hun. Som vanlig. Ubønnhørlig, rett før hun kom, av at den ene armen hadde sovnet. Sophia klarte å snu seg ved å skyve sengen et par centimeter ut fra veggen. Hun kom seg møysommelig opp, for30

siktig, for ikke å vekke Johan-Stefan-Mattias. For gjorde hun det, ble hun nødt til å kalle ham et eller annet. Hviske med hes søvnig stemme: God morgen, Johan-Stefan-Mattias-eller-kanskje-Fredrik. Og det kunne hun jo ikke godt. Det ville ende med at hun kalte ham elskling. Og så langt var hun virkelig ikke villig til å gå. Sophia trakk på seg trusen og skjorten og rev med seg vesken, stresskofferten og resten av klærne som lå sammenfoldet på skrivebordet. Med favnen full smøg hun seg inn på badet. Mannen med enkeltsengen gikk tredje året på jusstudiet. Det husket hun at han hadde sagt. Det burde bety at han var minst tjueto. Kanskje tjuetre. Da var man ganske voksen. Sophia fisket en hodepinetablett opp av vesken, svelget den og lot være å tenke på gårsdagen. På at hun hadde knepet igjen både øynene og underlivet da han trengte inn i henne. På at de plirende øynene plutselig var blitt trillrunde og munnen firkantet av anspenthet. På at det hadde gått for henne nesten med en gang, før ham, og på at det hadde vært som å klø på et oppklort myggestikk. I stedet vasket hun seg så raskt hun kunne, tisset uten å trekke ned og gikk ut i gangen og ned trappen med skoene i hånden. Først etter å ha skrådd over gaten og kommet inn på gravlunden knyttet hun skolissene og kneppet igjen kåpen. Over domkirken sto månen, sitrongul mot det beksvarte. Det var minst to timer til natten slapp taket, og det var fortsatt ikke snø i luften. Jeg fikk i hvert fall ikke kink i nakken, tenkte hun og surret skjerfet en ekstra gang rundt halsen. Vinden fra dagen før hadde løyet litt. Da hun kom til Trädgårdsgatan, svingte hun og gikk nedover mot Svandammen. Der kjente hun duften av ferskt bakverk: safran, kanel og smeltet smør. Sophia visste hvor hun skulle banke på når det var stengt, og snart hadde hun en papirpose i hånden, fettete av altfor varm smørkrem. Så løp hun nedover mot Kungsgatan og sentralstasjonen. Utenfor hovedinngangen satt en ung mann på et par oppslåtte aviser og røykte. Sophia fikk øyekontakt med unggut31

ten, han var fortsatt bare tenåringen. Hun kom ut av takten i de faste skrittene som skulle ført henne bort derfra. Som mannen hun akkurat hadde gått fra i Studentvägen, var også tiggeren en hun kjente, eller hadde kjent, eller burde ha kjent. Hun stoppet, rotet i vesken og tok opp en femhundrelapp. Det var altfor mye, men nå var det for sent, og hun ga ham den. Jeg burde klappe ham på skulderen, tenkte hun. Kanskje jeg kunne komme med en henslengt bemerkning om været, morgenen, mørket, hva som helst. Kanskje han vil ha wienerbrødet mitt? «Takk,» sa han og strøk luggen bort fra pannen for å slippe å se på henne, og hun skammet seg enda mer. Han virket ikke overrasket engang. Brettet seddelen og stappet den i lommen. Sophia flyktet. Hun ble rasende før hun var kommet ti meter. Hvordan kan jeg være så dum? Prøver jeg å kjøpe meg fri fra kaldsvetten? Og burde jeg ikke i så fall gitt pengene til rette vedkommende? Hjertet hamret i brystet. Burde jeg lagt igjen en seddel på nattbordet til Magnus-Mattias-Johan-Anders? Er det det jeg burde gjort? Eller burde jeg kastet et blikk på døren for å se hva han heter? Toget skulle gå fire over seks, og Sophia gikk opp stasjonstrappen ni minutter før. Hun kjøpte en billett i automaten på perrongen, smurte inn hendene med Antibac, steg på toget, satte seg og la vesken på fanget. Så tok hun opp mappen med fotografier. Det satt ingen i nærheten, så hun trengte ikke å bekymre seg for at noen skulle se hva hun holdt på med. Hun hvilte tinningen mot den kalde vindusruten og ble sittende med det første fotografiet i hånden. Det var en forstørrelse fra åstedet, trykt i farger på et A4-ark. Offeret befant seg midt i bildet, naken og med det ene benet trukket litt opp til siden og armen i en unaturlig vinkel. Leppene var lett atskilt. Øynene var åpne og dekket av en blekgul hinne. Klærne lå sammenfoldet på en stol. 32

Det var som om ingenting i rommet jenta lå i, hadde noen forbindelse med det som hadde skjedd henne. Det var for rent og ryddig. Sophia husket at det hadde stått i avisen at jenta høyst sannsynlig hadde kledd av seg frivillig. Det andre fotografiet var et nærbilde. Sophia kastet et raskt blikk omkring seg. Det var fortsatt ikke kommet noen inn i vognen. Seksten år gammel, eller var det femten? Umulig å si. Hjertet slo litt langsommere. Sophia sank lenger ned i setet. Hendene sluttet å skjelve. Hun kom selvsagt til å lese dokumentene selv om hun ikke tok saken. Det kunne ikke skade, det var en spennende sak. Da ugjerningen fant sted, hadde hun lest alt hun hadde kommet over. Avisene hadde skrevet om det som om de trodde de aldri ville få flere drap å skrive om. Det ble skrevet om den døde jenta, om foreldrene, interessene hennes, om venner, lærere og skolen. Om de fine karakterene og det korte livet hennes, om en ung jentes drømmer og planer for fremtiden. Om skoleavslutningen bare noen dager etter hennes død. Og om den gale legen som tok livet av henne. De hadde fremfor alt skrevet om ham, legen. Sophia hadde slukt alle artiklene grådig og frenetisk. Selvfølgelig skulle hun lese papirene hun hadde fått av Hans. Andres misere var mye lettere å takle. Men bare den slags misere hun kunne lese om. Ikke misere som satt på en trapp og strakte fram hånden. Hun åpnet laptopen, satte i den ene USB-pinnen og åpnet mappen merket «Bilag 1–30 fra etterforskningen». Det tok litt tid å laste inn dokumentene, og da merket hun hvor trøtt hun var. Følelsen, og ørheten, var alltid den samme. Viljen som sviktet før et nytt oppdrag. Det er ikke noe nytt oppdrag, tenkte hun. Jeg trenger ikke å bli kjent med denne mannen, jeg trenger ikke å stålsette meg. Jeg kan føle med offeret, eller jeg kan gi blaffen i henne hvis jeg vil. Jeg trenger ikke å beskytte gjerningsmannen eller forklare hvorfor. Han er ikke mitt ansvar og kommer ikke til å besudle meg med det han har gjort. Det 33

trenger ikke å bety noe for meg. Disse menneskene er meg revnende likegyldig. De har overhodet ingen betydning for meg. Hun begynte å lese med bevende hjerte.