Til de mange legene og sykepleierne i militæret som har satt sitt eget liv i fare for å redde hvert liv de kan. Takk for motet og medfølelsen dere viser.
67819 Uten et ord – s. 5
25.11.2025 16:19
TriPoint i Nord-Afrika Jeg hører ikke skriket. Sykepleieren gjør det. Anestesilegen også. Jeg hører det ikke fordi jeg er i flytsonen, den sonen jeg bare klarer å finne i en operasjonsstue når brystbeinet er brutt opp på denne måten og hendene mine befinner seg i en guttunges brysthule. Dette er hjemmet mitt, kontoret mitt, tilfluktsstedet mitt. Her finner jeg zen. Flere skrik. Skudd. Helikoptre. En eksplosjon. «Doktor?» Jeg hører panikken i stemmen hennes. Men jeg rører meg ikke. Jeg flytter ikke blikket. Hendene mine, det eldste kirurgiske instrumentet vi kjenner til, er inne i brysthulen mens pekefingeren gir jevne trykk mot hjerteposen. Jeg er fullt konsentrert om det, kun om det. Det spilles ikke musikk. Det er rart i en operasjonsstue nå for tiden, jeg vet det, men jeg nyter stillheten i dette hellige rommet, selv under åtte timer lange hjertetransplantasjoner. Det irriterer staben min. De trenger atspredelsen, underholdningen, distraksjonen – og nettopp det er problemet for meg. Jeg vil ikke distraheres. Både min glede og kyndighet stammer fra ensidig fokus. Men lydene trenger inn. Skudd i rask rekkefølge. Nok en eksplosjon. Høyere skrik. Tettere på nå. 7
67819 Uten et ord – s. 7
25.11.2025 16:19
«Doktor?» Stemmen er skjelven, panisk. Og så, siden jeg åpenbart ikke hører etter: «Marc?» «Vi får ikke gjort noe med det», sier jeg. Ikke spesielt beroligende. Trace og jeg ankom Ghadamis for åtte dager siden. Vi landet på Diori Hamani og ble møtt på flyplassen av en ung kvinne Trace og jeg kjenner, Salima, om det nå er det hun egentlig heter, og en røslig sjåfør som verken presenterte seg eller sa noe til oss. I to lange dager reiste vi nordøstover, overnattet i en dekkleilighet i nærheten av Agadez og i telt under stjernene i Bilma. I det nordlige Niger skilte vi lag med sjåføren, og fortsatte gjennom ørkenen om natten til vi ble møtt av en annen bil. Salima og Trace har et godt øye til hverandre. Ingen overraskelse der. Trace har skikkelig draget. Selv omgitt av død på alle kanter … ja, kanskje det er nettopp derfor. Det er nær døden du kjenner deg mest levende. Salima førte oss videre nordover i grenseområdet mellom Algerie og Libya. Øst for Djanet ble vi stanset av fem–seks tungt bevæpnede krigere. De var unge, tenåringer hvis jeg skulle tippe, og rusa på et eller annet sterkt dop. De ble kalt Child Army. Det var blod i luften. Med store øyne tok de tak i meg først, deretter Trace. De unge krigerne tvang meg i kne. De satte et gevær mot bakhodet på meg. Jeg skulle dø først. Trace skulle se på. Så ville det bli hans tur. Jeg lukket øynene og så for meg Maggies ansikt mens jeg ventet på at de skulle trekke av. Child Army skjøt oss ikke. Åpenbart. Salima, som snakker minst fire språk flytende, falt på kne og begynte å snakke fort. Jeg vet ikke nøyaktig hva hun sa – Salima nektet å si det – men barnesoldatene dro videre. Flere skrik. Flere skudd. Tettere på nå. Jeg prøver å forte meg. Jeg fortalte ikke Maggie sannheten om hvor risikabelt dette siste oppdraget var, på så mange vis, ikke fordi jeg var 8
67819 Uten et ord – s. 8
25.11.2025 16:19
redd hun skulle bekymre seg, men på grunn av det løftet vi har gitt hverandre – hun ville ha insistert på å bli med. Det er sånn Maggie og jeg er. Hva er det egentlig som former helter? Nestekjærlighet, klart det. Men også egoisme og dumdristighet og jakt på spenning. Vi frykter ikke fare. Vi frykter det normale. Trace stikker hodet inn, delvis skjult bak et kirurgisk munnbind. «Marc?» «Hvor mye tid har vi?» «De har svidd av nordsiden av leiren. Titalls har dødd allerede. Salima evakuerer alle.» Jeg ser på sykepleieren og anestesilegen. «Gå», sier jeg. «Du kan ikke redde ham», sier sykepleieren til meg idet hun trekker seg unna. «Selv om du avslutter i tide, selv om han skulle overleve operasjonen, vil de ikke la ham leve.» Jeg vet ikke hvem «de» er. Jeg vet ikke noe om begrunnelsene, opphavet, historien, fraksjonene, stammene, krigsherrene, fanatikerne, ekstremistene, de uskyldige. Jeg vet ikke hvem som er de onde og de gode, hvorfor disse menneskene er i denne flyktningleiren, hvilken side som er undertrykkerne og hvilken side som er undertrykt. Det er ikke fordi jeg er politisk uinteressert, men for Maggie og Trace og meg kan ikke det spille noen rolle. Jeg fortsetter å behandle pasienten min, Izil, en femten år gammel gutt. Jeg håper at alle jeg behandler er uskyldige, men jeg tviler på det. Likevel kan det ikke være vår jobb å avgjøre hvem som står på hvilken side. Jobben vår, uten å bli for svulstig, er å redde liv. De sier: «Drep alle, og la Gud sortere dem.» Det er bortimot det motsatte for oss – redd alle sammen, og la Gud … Du skjønner hva jeg mener. Det er ikke falsk balanse jeg driver med her. Jeg lar være å ta side. «Alle ut», sier jeg. «Rommet skal tømmes.» «Marc», sier Trace. Blikkene våre møtes over munnbindene. Trace og jeg har kjent hverandre lenge. Vi tok spesialisering i kirurgi sam9
67819 Uten et ord – s. 9
25.11.2025 16:19
men. Vi har bidratt med legehjelp i humanitære nødsituasjoner som denne over hele verden. Han er en av verdens beste kar-/torakskirurger. «Jeg kan hjelpe deg med å sy igjen», sier Trace. «Jeg klarer det.» «Vi kan vente.» Jeg rister på hodet, men han vet det. «La meg få en ambulanse», sier jeg. «De skyter ikke på ambulanser.» Vi vet at det ikke er sant lenger, ikke sånn som verden er nå. Vi skulle ikke ha dratt hit. Jeg skulle ikke ha tillatt det. Jeg skulle ha ordnet opp, takket for meg og reist hjem. Jeg burde være sammen med Maggie. Jeg tar ikke farvel med Trace. Han tar ikke farvel med meg. Men dette blir den siste gangen jeg treffer ham. Noen sekunder senere er det bare meg og Izil igjen der inne. Jeg forter meg i en idiotisk tro på at jeg kan rekke det. Jeg syr igjen guttungens brystkasse idet dørene flyr opp. Bevæpnede krigere braser inn. Hvor mange vet jeg ikke. Alle har det samme ville blikket. Jeg har sett det blikket før. Altfor mange ganger. Jeg så det for bare noen dager siden øst for Djanet. Og noen ganger ser jeg det når jeg kikker meg i speilet. Jeg lukker øynene og ser for meg Maggies ansikt og venter på at noen skal trekke av.
67819 Uten et ord – s. 10
25.11.2025 16:19
kapittel en
BALTIMORE Ett år senere Maggie McCabe skulle ikke ha kommet. «Hvor er du?» spør Marc. Maggie ser ned på ektemannens ansikt på mobilskjermen. «Det sa jeg.» «Johns Hopkins?» «Ja.» «Er du på Keyser-plassen?» «Ja.» «Der vi møtte hverandre», sier han. «Under orienteringsuka på medisin. Husker du det?» «Selvfølgelig husker jeg det», sier Maggie. «Jeg visste at du var den rette med det samme jeg så deg.» «Ikke få meg til å spy.» «Jeg prøver å oppmuntre deg.» «Det fungerer dårlig.» «Hva gjør du?» Maggie tenker tilbake på den første gangen på universitet, blåøyd og tillitsfull, full av håp og optimisme, futt og vigør og alt det tullet. Utrolig naiv. Men på den annen side, når verden går til grunne – når du hadde alt og til og med forsto og satte pris på alt det du hadde og aldri tok det for gitt, ikke så mye som et øyeblikk, du visste godt hvor heldig du var, og fordi du var så takknemlig, hadde du en naiv tro på at karmaen ville belønne deg, eller i det minste la deg være i fred – da lærer du på verst mulig vis at skjebnen er 11
67819 Uten et ord – s. 11
25.11.2025 16:19
lunefull, at livet er et kaos ingen slipper helskinnet fra, at du i det ene øyeblikket kan ha alt, mens i det neste kan alt nappes ut av hendene på deg … «Jeg synes synd på meg selv», sier hun. «Slutt med det. Gå inn.» «Jeg har lyst til å dra hjem.» Marc rynker pannen. «Ikke gjør det.» «Jeg er ikke klar.» «Jo, det er du. Vær så snill? Jeg vil at du skal gå. Gjør det for min skyld.» «Mener du det?» Hun ser opp på Shriver Halls hvite kuppel og blunker bort en tåre. For en time siden hadde hun motvillig tatt på seg en langermet, marineblå festkjole i midilengde. Ikke svart. Det ville vært for morbid. Marineblått virker som et trygt valg – ærbødig nok for anledningen uten å virke oppmerksomhetssøkende. Faktisk ville hun ha foretrukket å smelte sammen med gulvet, heller det enn å være i nærheten av iøynefallende akkurat denne kvelden. «Maggie?» «Jeg er her.» «Gå inn. Det ville betydd mye for meg. Og moren din.» «Jøsses», sier Maggie. «Hva?» «Du var ikke så sentimental og manipulerende før.» «Visst var jeg det», sier Marc. Stemmen hennes er lav. «Visst var du det.» Så sier hun: «Dette er for jævlig.» «Hva?» «Ingenting, bare glem det.» For tjueto år siden tok Maggie eksamen ved dette aktede universitetet med alle de utmerkelsene en medisinstudent kunne få. Hun tok spesialisering i kirurgi ved NewYorkPresbyterian, ble en anerkjent rekonstruktiv kirurg, tjenestegjorde som feltkirurg ved frontlinjen i Afghanistan og Midtøsten, giftet seg med Marc, og flyttet utenlands sammen med ham for å yte legehjelp til vanskeligstilte. 12
67819 Uten et ord – s. 12
25.11.2025 16:19
Marcs stemme fra mobilen: «Hallo?» «De kommer til å glo.» «Selvfølgelig glor de», sier han. «Så dritlekker som du er.» Maggie rynker pannen. Visse ting forandrer seg aldri. «Gå inn», gjentar han. Hun nikker fordi han har rett, og så avslutter hun appsamtalen. På mobildekselet er det to M&M-figurer. Den gule M&M-fyren holder fram en bukett til den grønne M&M-damen. Marc hadde gitt henne dekselet halvt på alvor, halvt på spøk. Maggie og Marc. M&M. Marc kjøpte M&M-putetrekk. Han kjøpte M&M-pynteputer. Marc syntes det var søtt. Maggie syntes det var skikkelig flaut, noe som selvfølgelig bare motiverte ham. «Maggie?» Stemmen får henne til å rykke til, og hun legger mobilen i veska. Hun snur seg og får øye på Larry Magid, en gammel klassekamerat og dermatolog. Forrige gang hun traff Larry, var for fem år siden, da han reiste til Nepal for å hjelpe dem under et utbrudd av Hansens sykdom, bedre kjent som lepra eller spedalskhet. De havnet på samme sykehus, til og med samme etasje, så han kjente godt til hennes nåværende problemer. «Hei, Larry.» Han vrir på seg. «Er du her på grunn av … jeg mener, skal du i …?» Han vifter i retning bygningen. «Ja visst», sier Maggie. «Å.» «Hva?» «Ingenting.» «De har opprettet et stipend i min mors navn», sier hun. «Ja, det hørte jeg.» «Så det er derfor jeg er her.» «Skjønner. Jeg må stikke. Mickey venter på meg.» Han går så fort at hun får lyst til å rope etter ham om han tror hun er spedalsk. Det er fristende å ringe tilbake til Marc og sutre litt – «Hva var det jeg sa?» – men hun har 13
67819 Uten et ord – s. 13
25.11.2025 16:19
allerede lagt vekk mobilen, og nå er hun litt irritert, så det samme kan det være. Maggie tar noen nølende skritt opp de samme trinnene hun tok med entusiasme for å hente vitnemålet for tjue år siden. På fanen over døren står det: STIPENDUTDELING VELKOMMEN TILBAKE, JOHNS HOPKINS’ ALUMNI!
Aulaen summer. En kvartett bestående av studenter spiller Mozarts strykekvartett nr. 19 i C-dur. Maggie klarer ikke å holde fingrene i ro, de beveger seg som om hun holdt en fiolin i hendene. Rundt fem hundre personer – leger og stipendvinnere – flakker rundt i den velkjente aulaen. Mange av mennene har sløyfe i halsen, så det er lett å se at det er en legetilstelning. Det er en populær stil blant leger, ikke minst fordi slips henger løst og er i veien under undersøkelser. Faren hennes, en militærlege som også fikk krigserfaring som feltkirurg – fra Vietnam i hans tilfelle, brukte sløyfer med fargerike blomster på. Han sa at pasientene fikk inntrykk av en litt fjollete mann, en som dermed virket betryggende menneskelig. Da Maggie kommer inn i den store aulaen, stanser ikke alt opp, det blir ikke stille, men en viss usikkerhet i luften merkes så absolutt. Hun står der i noen lange sekunder og kjenner seg fullstendig bortkommen, som om hendene plutselig er blitt for store. Hun rødmer. Hvorfor dro hun hit? Hun ser etter et vennlig, eller i det minste kjent ansikt, men det eneste hun finner, hviler i glass og ramme på et staffeli oppe på podiet. Mamma. Gud, så vakker moren hennes hadde vært. Fotografiet de har forstørret, ble tatt til en ansattoversikt for fem år siden, det siste året moren underviste der. Det var rett før diagnosen, en diagnose hun skjulte for sine to døtre 14
67819 Uten et ord – s. 14
25.11.2025 16:19
i tre år, helt til hun omsider ringte Maggie på den nye klinikken i Ghana og sa: «Jeg skal fortelle deg noe hvis du lover at du ikke reiser hjem når du får høre det. Arbeidet ditt er altfor viktig.» Maggie hadde gitt det løftet, moren hadde fortalt, og så hadde de grått, men Maggie holdt løftet sitt, helt til søsteren Sharon ringte og sa: «Nå skjer det snart.» Da ga hun Marc et avskjedskyss på flyplassen i Dubai, ba ham om å avslutte og komme hjem så fort han kunne, og så dro hun for å våke over morens siste levedager sammen med Sharon. Maggie møter morens blikk bak glasset, for akkurat nå er hun det eneste vennlige ansiktet i aulaen. Hun holder hodet høyt hevet mens hun går mot podiet. Hun håper at det er innbilskhet, men det virker som om samtalene halter eller i det minste blir dempet idet hun går forbi. Etterpå mumles det, og nok en gang håper hun at det bare er noe hun tror. Likevel ser hun ikke vekk, og hun tillater seg ikke å kikke ut av øyekroken. Hennes blikk er festet på moren, men nå merker hun de andres. En kjent figur stiller seg foran henne og sier: «Jeg er overrasket over å se deg her.» Det er Steve Schipner, alias Sleipe Steve, i likhet med henne rekonstruktiv kirurg, men forhåpentligvis ikke det minste lik henne. Han har over en million følgere på Instagram, hvor han viser før og etter-bilder og kaller seg Puppehviskeren. Hun og Steve gikk i samme klasse og hadde praksisperiode sammen ved NewYork-Presbyterian/Columbia University med dr. Evan Barlow som veileder. Steve er en sånn type som ikke kan si god morgen uten at det høres sleipt og tvetydig ut, derav kallenavnet. Han bor i Dubai nå og spesialiserer seg på, for å sitere Instagram-profilen: «ambisiøse influensere på sosiale medier som er ute etter å øke trafikken, livskvaliteten – og bhstørrelsen.» «Jo da, jeg er full av overraskelser», sier Maggie. Han ser seg rundt og får med seg de uvennlige blikkene. «Jeg er i hvert fall glad for å se deg.» 15
67819 Uten et ord – s. 15
25.11.2025 16:19
«Takk, Steve.» «Har du sett Barlow?» «Har du?» spør hun. «Nei.» «Jeg tviler på at han kommer.» «Jeg hørte at han skulle komme», sier han. «Jeg vil snakke med ham om en lønnsom partneravtale og …» Han stanser, snur seg og skrur opp smilet på fullt. «Gjett hvor jeg jobber nå.» Hun har ikke lyst, men det er best å spille med. «Dubai, har jeg hørt.» «Ja, men hvor i Dubai.» «Jeg vet ikke, Steve. Hvor?» Han bøyer seg nærmere og hvisker: «Apollo Longevity.» Maggie prøver å se uttrykksløs ut. Det er krevende. Steve fortsetter: «Var det ikke der du og Marc …?» «Jeg er ikke involvert lenger.» Maggie prøver å ta det inn. Apollo Longevity er fortsatt i drift. Selv nå. Etter alt som har skjedd. Det er ikke bra. Steve gransker henne fra topp til tå, blikket kravler overalt som meitemark etter en regnskur. «Du ser bra ut, Mags.» Han hever det ene øyenbrynet, før han legger til: «Skikkelig bra ut. Veldig bra ut.» Maggie mumler noe uforpliktende. «Veldig definert, veldig trent», fortsetter Steve og strammer bicepsen for å illustrere poenget. «Hva trener du? Frivekter? Pilates?» Nok et hevet øyenbryn. «Hot yoga?» Hun rister på hodet. «Fungerer de sjekkereplikkene i det hele tatt, Steve?» «Hele tiden, Maggie. Vet du hvorfor?» «Det trenger du ikke fortelle», sier Maggie, «men du gjør det vel likevel.» Han lener seg nærmere øret. «Fordi jeg er en rik, vellykket kirurg på førtisju. Jeg kan få mye yngre fisk enn deg på kroken.» Hun skjærer en grimase. «Sa du virkelig ‘yngre fisk’?» 16
67819 Uten et ord – s. 16
25.11.2025 16:19
«Du er ikke for god for meg lenger», sier han. Så hvisker han en slem kommentar: «Ikke nå lenger.» Og med det sklir Steve videre. Steves slimete spor fører til en gruppe med gamle klassekamerater i hjørnet av aulaen. Hun kjenner alle sammen, men da hun ser den veien, klumper de seg sammen og prøver å late som de ikke ser henne. Maggie blir sint og får lyst til å konfrontere dem, men samtidig lurer en større del av henne – en ærligere del – på om hun selv ville ha stått i den unnvikende klyngen dersom det var en annen i klassen som var blitt vanæret. Samme det. Maggie går rett inn i klyngen og sier: «Hei, alle sammen.» Stille. Hun ser fra ansikt til ansikt. Ingen møter blikket hennes. «Stephanie», sier hun til en gammel venninne, som stirrer ned i champagneglasset som om det skjulte en stor hemmelighet. «Hvordan går det med Olivia?» Olivia er Stephanies datter. «Å, hun, eh, hun har det bra.» «Gjorde anbefalingsbrevet mitt nytten?» Hun visste at svaret var ja. Hun skrev brevet året før, da navnet hennes kunne åpne dører, ikke smelle dem igjen, og hun visste så klart at Olivia hadde kommet inn, men akkurat nå er ikke Maggie i humør til å la noen slippe billig unna. «Stephanie?» Før Stephanie rekker å svare, legger Bonnie Tillmann, en annen klassekamerat, hånden på Maggies arm. «Kan jeg få snakke med deg på tomannshånd, Maggie?» Bonnie er øyelege i Washington D.C. og fortsatt (for evig og alltid) klassens tillitsvalgte. Hjelmen av hår er spraylakket på plass. Hun tvinger fram et smil. Det er anstrengende å holde det på plass. Det krever visst sytten muskler å smile, men førtitre å rynke pannen. I Bonnies tilfelle er det tydeligvis motsatt. 17
67819 Uten et ord – s. 17
25.11.2025 16:19
De går gjennom gamle glassdører ut til en terrasse. «Alle er lei for det du har gått gjennom», begynner Bonnie med en stemme som ikke kunne vært mer nedlatende uten kirurgisk behandling, «men det unnskylder ikke det du gjorde.» Maggie sier ingenting. «Dette arrangementet», fortsetter Bonnie, «er for vel ansette leger.» «Det er for uteksaminerte studenter.» «Du vet bedre.» Stillhet. «Autorisasjonen din ble tilbakekalt», fortsetter Bonnie. «Suspendert», korrigerer Maggie. «Mens saken er til vurdering.» «Jaha, så du er uskyldig?» Maggie sier ingenting. «Du burde gå.» «Det gjør jeg nok ikke.» «Det er dårlig gjort mot din mors minne.» «Hva behager?» «Du eier ikke ettermælet hennes, Maggie. Ikke her på universitetsområdet. Hun betydde mye for mange av oss studentene. Og det at du er her? Det skjemmer ettermælet hennes.» «Jeg ble bedt om å dele ut stipendet», sier Maggie. «Det var før.» «Invitasjonen ble ikke tilbakekalt.» «Ingen trodde det var nødvendig.» «Hvem skal gjøre det i stedet?» Bonnie retter seg opp. «Vent litt, er det du?» «Administrasjonen syntes det var best sånn.» «Men moren min syntes at du var en hoven, gjerrig hurpe, Bonnie.» Bonnie sperrer opp øynene som om hun fikk en ørefik. «Jaha!» Maggie sier ingenting. Bonnie henter seg inn igjen. 18
67819 Uten et ord – s. 18
25.11.2025 16:19
«Uansett», sier Bonnie, «du burde dra. Det sverter ryktet til klassen vår at du er her.» Bonnie snur på hælen og går. Maggie lukker øynene, åpner dem og ser tomt ut i luften. «Bonnie?» Bonnie stanser og snur seg. «Moren min sa ikke det. Unnskyld. Det var dårlig gjort. Hun snakket alltid fint om deg. Du er et godt valg til utdelingen.» Bonnie svelger. «Jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det lover jeg.» Hun lar Maggie stå igjen alene på terrassen. Inne er det en som klinker i champagneglasset for å få alles oppmerksomhet. Forsamlingen blir stille. Folk blir bedt om å komme nærmere slik at de kan begynne. Maggie blir stående på terrassen. Bonnie har rett. Hun burde ikke være her. Hun stirrer ut på bladverket. Bak henne blir glassdørene lukket, så nå hører hun ikke hva som foregår lenger. Det er greit. Tanken på å ta opp mobilen og ringe til Marc igjen er fristende, men det er et dårlig plaster på såret og får henne bare i enda verre humør. «Hei, Maggie.» Mannen er kledd i en koboltblå skreddersydd dress, og slipsknuten er så perfekt at han nesten må ha fått hjelp fra oven. Håret er grått med sideskill til venstre. Maggie vet at han er tidlig i syttiårene – han var en av morens klassekamerater, og hun ble bedt i syttiårslaget hans for noen år siden, men hun var i utlandet og kunne ikke delta. «Hei, dr. Barlow.» «Du har ikke vært studenten min på mange år, Maggie. Kan du ikke bruke fornavnet mitt?» «Nei, det tror jeg ikke jeg kan.» Evan Barlow smiler. Han har et godt smil. For å sitere en sleip klassekamerat ser han veldig definert, veldig trent ut. Hun får lyst til å spørre om han driver med svett hot yoga. Evan Barlow driver Barlow Cosmetic Center, kanskje lan19
67819 Uten et ord – s. 19
25.11.2025 16:19
dets mest prestisjetunge og diskré kosmetiske klinikk. Når kjendiser vil ha noe gjort uten at andre får vite det, er det Evan Barlow de stoler på. De står side ved side og ser ut på plassen. «Vet du hva? Dette er første gang jeg er på campus etter at jeg tok eksamen», sier han. «Er det sant?» «Ja.» «Hvorfor kom du tilbake?» «Det kan du nok gjette.» «Mamma?» «Jeg elsket henne, skjønner du.» «Det visste jeg ikke.» «Både hun og faren din er borte, så nå kan jeg si det.» «Jeg trodde bare dere gikk ut sammen i noen uker.» «Det var andreåret. Hun knuste hjertet mitt.» Maggie rynker pannen. «Men har ikke du vært gift tre ganger?» «Fire», retter han. «Og din nåværende kone er bare tretti år eller noe?» «Trettito», sier han og slår ut med hendene. «Sånn går det når en får hjertet sitt knust.» Maggie må smile. Barlow gjør det samme. «Faren din var en god mann, han passet mye bedre til henne. Så jeg slo meg til tåls med vennskap. Men …» Han rister på hodet. «Når man blir gammel, blir man sentimental og filosofisk. I et forsøk på å være munnrapp avslører jeg sannheten.» Da han smiler til henne, tenker hun tilbake på visittrundene på NewYork-Presbyterian, på hvor sjenerøs han hadde vært mot henne som lærer, hvor slitsomt og spennende det var å være sammen med ham. Evan Barlow var et støt av sprakende energi. Det ville man gjerne være i nærheten av. Det er som om Barlow leser tankene hennes da han sier: «Du er den beste studenten jeg har hatt. Det vet du. Du er kirurg, så du er selvgod nok til å vite at jeg snakker sant.» 20
67819 Uten et ord – s. 20
25.11.2025 16:19
«Rettelse: Jeg var kirurg.» Hun kniper igjen øynene. Hun kjenner hånden hans på skulderen. Stemmen hans er så mild. «Maggie?» Tårene veller opp. «Unnskyld.» «Det gjør ingenting.» «Jeg sviktet deg.» Hun åpner øynene. «Jeg sviktet henne.» Det var ikke nødvendig å si hvem hun mente. «Det gjorde du ikke», sier han. «Nei, vent, det var nedlatende sagt. Du gjorde det. Jeg skal ikke lyge. Kan jeg få være ærlig? Du rotet det til. Noe skikkelig. Det er derfor jeg er her.» «Nå henger jeg ikke med.» «Jeg trenger ingen utdelingsseremoni for å gjøre ære på moren din. Jeg kan gjøre det på en atskillig mer konkret måte.» Barlow løfter hendene i været. «Vent, nå bare roter jeg. Jeg skal begynne på nytt. Jeg kom hit i kveld for å treffe deg.» «Meg? Hvorfor det?» «Jeg må be deg om en tjeneste.» Da han ikke fortsetter med det samme, sier Maggie: «Fortell.» «Jeg ser gjerne at du kommer på kontoret på mandag.» «Nå på mandag?» «Ja. Klokken ti.» «Har dere en Barlow-klinikk i Baltimore også nå?» «Nei, men kanskje snart. Akkurat nå ligger de i Palm Beach, Los Angeles og New York. Jeg vil at du skal komme til New York. Jeg skal ordne med en privatsjåfør, og jeg har reservert en suite til deg på Aman.» «Men jeg skjønner ikke. Hvorfor vil du at jeg skal dra til New York?» «Det kan jeg ikke si.» «Hvorfor ikke?» «Det er ikke … min oppgave.» Maggie skjærer en grimase. «Hvem sin oppgave er det da?» 21
67819 Uten et ord – s. 21
25.11.2025 16:19
«Det er et spennende tilbud. Mer kan jeg ikke si akkurat nå.» «Jeg har ikke autorisasjon lenger.» «Jeg vet det. Tilbudet er litt» – Barlow kikker opp som om han leter etter et bedre ord, men trekker til slutt på skuldrene – «uvanlig.» «Kan du ikke bare si det nå?» «Nei, det kan jeg ikke.» Hun funderer litt. «Jeg håper du ikke tar det ille opp, dr. Barlow, men dette virker litt rart.» «Jeg vet det.» «Ikke bare litt heller, faktisk.» «Sant nok, det har du rett i. Du, jeg vet at du og Sharon har store økonomiske problemer –» «Hvordan vet du det?» «Jeg skriver ut en sjekk på tjue tusen dollar her og nå. Bare for oppmøtet.» Han stikker hånden på innerlomma og tar fram en penn og … «Er det et sjekkhefte?» spør hun. «Ja.» «Er det 1987 plutselig? Hvem går rundt med et sjekkhefte nå?» Barlow må smile. «Jeg ville være beredt.» Han begynner å skrive på sjekken. «Det trenger du ikke gjøre», sier hun. «Jo, det gjør jeg. Du skal kompenseres for tiden det tar.» «Nei», sier hun litt strengere. «Som sagt: Du oppfører deg rart.» «Jeg vet det.» Han legger sjekkheftet på plass i innerlomma. «Stoler du på meg, Maggie?» Hun stoler egentlig ikke på noen lenger. I hvert fall nesten ingen. «Én ting til», sier han. «Hva da?» «Det er fint om du holder dette for deg selv.» «Jeg må si det til søsteren min.» 22
67819 Uten et ord – s. 22
25.11.2025 16:19
«Det er bedre om du lar være.» «Jeg bor sammen med henne. Jeg kan ikke bare fordufte til New York.» «Visst kan du det.» Han rekker henne et visittkort. «Jeg skal få noen til å tekste deg angående privatsjåføren.» «Jeg tar heller Amtrak», sier Maggie. «For all del. Fra i morgen kveld vil det være reservert en suite i ditt navn på Aman på 57th Street. Vi tar kontakt om detaljene for mandag.» Maggie tar imot det pregede visittkortet, ser på det og ser på ham. Dr. Evan Barlow driver en av verdens mest vellykkede eksklusive kosmetiske klinikker. Det lukter lang vei at han er verdt flere millioner. Hun prøver å tolke ansiktsuttrykket hans. Det er glatt, profesjonelt, tiltrekkende, høytidelig. Men ser hun frykt også? «Hva er det egentlig som foregår, dr. Barlow?» «Jeg kan ikke si noe mer, Maggie. Sånn er det bare.» «Og hvis jeg sier nei?» Han trekker på skuldrene. «Det var hyggelig å hilse på deg.» Barlow kysser henne på kinnet og går mot døren. «Hvordan visste du at jeg kom til å være her?» spør hun. Det farer noe over ansiktet hans, noe hun ikke klarer å tolke. Han rister lett på hodet og vrir om dørhåndtaket. «Du får vite alt på mandag», sier Barlow, og så går han inn igjen.
67819 Uten et ord – s. 23
25.11.2025 16:19
kapittel to
Marc sier: «Du kommer til å telle på knappene, men vi vet jo at du drar.» Han har rett. Igjen. Maggie går gjennom universitetsområdet. Hun ble lenge nok til at det ikke så ut som om hun ble jaget vekk, men med det samme talene var ferdige og minglingen på nytt begynte for alvor, snek Maggie seg ut. «Nå?» fortsetter Marc. «Hva tror du dr. Barlow vil?» «Jeg håpet at du kunne svare på det», sier Maggie. «Hmm, jeg skal gjøre et kjapt søk på ham … Dæven.» «Hva er det?» «Visste du at Evan Barlow står på Forbes’ liste over de rikeste legene?» Maggie skjærer en grimase. «Har Forbes en liste over rike leger?» «Topp hundre, ja.» «Og Barlow står på lista?» «Nummer førtito. Nettoverdien er anslått til nesten en milliard dollar.» «Tjener han det som lege?» «Nei, egentlig ikke. Han tjener det i form av, tja, han kan vel kalles en medisinsk gründer. Barlow Cosmetics er et stort merke. Plastisk kirurgi er fortsatt grunnpilaren, men de har også begynt med produkter til hjemmebehandlinger og skjønnhet. Ironisk.» «Hva da?» 24
67819 Uten et ord – s. 24
25.11.2025 16:19
«Ingen av de rikeste legene har tjent formuen på pasientbesøk. Det er enten på legemidler eller forsikringer eller patenter. Noen få på bioteknikk som ifølge slagordet flytter legevitenskapens grenser.» «Så hva vil dr. Barlow med meg?» Marc trekker på skuldrene på den lille skjermen. «Han var yndlingsforeleseren din, ikke sant?» «Ja.» «Veilederen din. En venn av familien.» Maggie nikker. «I kveld fortalte han at han alltid hadde elsket mamma.» «Kanskje det er derfor. Kanskje han bare vil hjelpe deg.» «Hvordan da?» «Gi deg en jobb på Barlow Cosmetics.» «Men jeg har mistet autorisasjonen. Jeg kan ikke operere.» «Du kan fortsatt gjøre andre ting.» «Sånn som hva da? Jeg duger bare til én ting.» Maggie ser Marcs flir. Hun sukker og himler med øynene. «Ikke si det.» Marc smiler. «Hva da?» «Bare kutt ut.» «Det med at du bare duger til én ting, mener du?» «Gi deg.» «Greit, greit», sier han og overgir seg med hendene i været. «Men jeg tror fortsatt at det mest sannsynlige er at Barlow kjenner til situasjonen din og ønsker å hjelpe til.» Siden hun ser ned på skjermen, holder Maggie på å krasje inn i en gruppe studenter som går i motsatt retning. En mumler noe om å se seg for, og hun sier oppriktig unnskyld, for hun kan ikke fordra det når andre går og glaner på skjermen uten å se seg for. «Hva mer finner du?» «Han åpnet den første Barlow-klinikken for sytten år siden. Den skal være avansert og høyteknologisk.» «Hva er forskjellen?» spør Maggie. 25
67819 Uten et ord – s. 25
25.11.2025 16:19
«På hva?» «Det er typisk reklamespråk. ‘Avansert og høyteknologisk.’ Betyr ikke det det samme?» «Med avansert menes at de tar i bruk de nyeste og mest sofistikerte verktøyene eller plattformene innen sitt felt. Høyteknologisk vil si den beste teknologien eller teknikken innen de mest moderne metodene.» Maggie skjærer en grimase. «Du slo det opp.» «Jepp, det gjorde jeg.» «Han var ikke milliardær på Columbia», sier hun. «Han drev med pilonidalcysteoperasjoner, ganespalter, brannskader og rekonstruktiv kirurgi. Jobbet nesten utelukkende med vanskeligstilte.» «I likhet med deg», sier Marc. Maggie rister på hodet. «I likhet med oss.» «Jeg har aldri vært borte i en ganelukking –» «Du vet hva jeg mener.» «Ja da. Uansett, alt det hører nok fortiden til. Jeg tipper at Barlow konsentrerer seg om brystforstørrelser og ansiktsløftninger nå. Det er sparsomt med detaljer om klinikken hans.» «Han har mange kjente klienter», sier hun. «De krever sikkert diskresjon.» «Sikkert.» Hun funderer litt og tenker: Hvorfor ikke? «Jeg traff Sleipe Steve.» «Prøvde han seg?» «Ja, men han kan få yngre fisk enn meg på kroken nå.» «Yngre fisk?» «Sånn er det blitt.» Så sier hun: «Han sa han jobbet for Apollo Longevity.» Da det ikke kommer noe svar, sier hun: «Jeg trodde de hadde lagt ned.» «Målet er fortsatt det samme: å forsinke aldring. Plasmabehandling, ozonterapi, cellefornyelse, stamcelle, EBOObehandling.» Han smiler bredt. «Veldig avansert og høyteknologisk.» «Men WorldCures er borte?» 26
67819 Uten et ord – s. 26
25.11.2025 16:19
«WorldCures finnes ikke lenger, Maggie.» Rett ut. Helt nøytralt. «Nei», sier hun. «Jeg vet det.» «Når drar du til New York?» «I morgen tidlig», sier hun. «Jeg ringer til faren din hos Vipers. Hører om han er hjemme.» «Har du truffet ham i det siste?» «Ikke siden han og gjengen var her på gjennomreise i forrige måned.» «Hvordan har han det?» «Du kjenner jo Porkchop», sier hun. Marc sier ingenting, bare venter. «Han har det bra», lyger hun. Maggie kommer rundt det siste hjørnet. Foran henne ligger barndomshjemmet i Saltbox-stil, der hun nå bor sammen med søsteren Sharon og nevøen Cole. «Maggie?» «Ja?» «Dette gir meg en ekkel følelse.» Hun stanser. «Møtet med Barlow?» «Ja.» Et gys løper langs ryggraden. «Hva får deg til å si det?» «Ingenting. Ingen konkrete fakta, mener jeg.» «Bare en ekkel følelse?» «Ja.» «Men du lar deg ikke styre av følelser», sier Maggie. Ikke noe svar. Da Maggie ser nevøen komme ut, bryter hun samtalen og legger mobilen i lomma. Cole setter opp et stort smil da han ser tanten. Det har vært et vanskelig år for guttungen – for mye død, skilsmisse og gjeld for en femtenåring, men Cole henter alltid fram et smil til tanten og moren. Maggie vet ikke om smilene er ekte. Hun har på følelsen at de ikke er det. Cole er ekstremt snill og lydhør, så Maggie har en mistanke om at han ser tanten og morens pressede situasjon og gjør sitt beste for ikke å legge ytterligere press på dem. 27
67819 Uten et ord – s. 27
25.11.2025 16:19
«Hei, tante Maggie.» Hun sier hei tilbake. Cole kommer traskende bort til henne, ulenkelig og sjarmerende. Det stikker til i hjertet av det menneskelige i de klossete bevegelsene, av ungdommen og sårbarheten. «Hvordan går det med moren din?» Han ser lei seg ut. «Hun sitter ved kjøkkenbordet igjen.» «Det går bra», sier Maggie. Og så: «Hun skal bli bra.» «Det at du er her sammen med oss – jeg vet at det ikke er ditt ansvar –» «Det er mitt ansvar.» Cole nikker og tvinger fram smilet igjen. En bil tuter og får dem til å snu seg. En bil kommer kjørende med ungdommer som henger ut gjennom nedrullede ruter. Cole sender henne et unnskyldende blikk da de roper på ham, men Maggie smiler og vinker ham av gårde. «Dra, du», sier hun. «Sikker?» «Jeg klarer meg.» Cole trasker like ulenkelig bort til bilen, men med raskere skritt denne gangen. Maggie er glad for det lille glimtet av normalitet. Nevøen hennes fortjener det. Passasjerdøren går opp og svelger ham hel. Da bilen kjører av sted, tar hun opp mobilen og ringer Vipers. Hun hører at signalet går gjennom til den gammeldagse svarte telefonautomaten i hjørnet av baren, hvor det henger et skilt med I USTAND på slik at gjestene ikke skal bruke den. Det er Porkchops versjon av en Bat-telefon. Svigerfaren hennes, Porkchop – ja, det er det alle kaller ham, til og med sønnen – omdefinerer gammeldags. Han eier verken mobil eller pc. For den saks skyld eier han ikke hus eller bil eller tv heller. Porkchop sa til henne en gang: «Det eneste jeg eier, er motorsykkelen og landeveien», og da hun skar en grimase, trakk han på skuldrene og sa: «Det sto på en fyrstikkeske på en MC-bar i Sturgis.» Det er en dame som svarer. Hun høres ung ut, men samtidig som om hun har sett det meste. «Vipers for Bikers.» 28
67819 Uten et ord – s. 28
25.11.2025 16:19
Maggie hører den vanlige bakgrunnsstøyen fra MC-baren. Jukeboksen spiller «Bat out of Hell», en av Porkchops favoritter, og akkurat nå rocker Meatloaf at «when the night is over, he’ll be gone, gone, gone». De spilte den sangen i bryllupet. Maggie og Marc og Porkchop og Sharon sto i en ring på dansegulvet og gaulet hele teksten av full hals, helt til Marc trakk henne inntil seg og verden forsvant og sangen ble roligere et øyeblikk, og Marc sang med at hun var «the only thing in this whole world that’s pure and good and right». Og så stirret de inn i hverandres øyne til sangen gikk i gang igjen, og hun ble minnet på at Meatloaf egentlig sang om en siste natt sammen, og at verset slutter med at han skriker: «We’ll both be so alone.» «Er Porkchop der?» «Nei.» Maggie ser stedet for seg – jukeboksen i hjørnet, sagmugg på gulvet, samlingen med ølreklamer i neon, den berusende lukten av slitt lær, diesel og testosteron. «Kan jeg legge igjen en beskjed til ham?» «Det kommer an på. Er du et av kvinnfolkene hans?» «Kvinnfolkene», gjentar Maggie. «Sa Porkchop at du skulle si det?» «Ja.» Den mannen forandrer seg aldri. «Si at det er Maggie.» Damen tar seg ikke bryet med «den er grei» eller «skal bli». Hun legger bare på. Maggie legger mobilen i lomma og går inn, og holder på å snuble i Coles joggesko, som er på størrelse med to små kanoer. «Hallo?» «Jeg er på kjøkkenet», roper Sharon tilbake. Huset satt fast et sted på … Maggie var ikke sikker på tiåret engang. Syttitallet? Åttitallet? Når du har vokst opp et sted, merker du ikke hvor utdatert hjemmet ditt er, og ikke er det noe galt med det heller. De grønnbeige gardinene med dusker er i tyngste laget. De tynnslitte persiske teppene har innfløkte mønstre. På det antikke «nipsskapet» – det var 29
67819 Uten et ord – s. 29
25.11.2025 16:19