Maradona

MARADONA

GUILLEM BALAGUÉ

MARADONA Gutten. Opprøreren. Guden.

Oversatt av John Grande

Guillem Balagué Originalens tittel: Maradona: The Boy. The Rebel. The God. Oversatt av John Grande © Opprinnelig utgave Guillem Balagué 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72426-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Anders Bergesen, Superultraplus Omslagsfoto: Bob Thomas, Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Satt i 11,5/14,2 pkt. Minion Pro og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min niese Alba, som har skjenket vår kaotiske verden mang en latter, og til Juan Carlos Unzué, som uopphørlig minner oss om hvor mye indre styrke og et smil er verdt.

INNHOLD

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Første del: «El Pelusa»

1 2 3 4 5

Don Diego, faren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Moren, doña Tota . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Goyo Carrizo, kameraten som fortsatt bor i Villa Fiorito .

Francis Cornejo og Cebollitas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Debuten på Argentinos Juniors’ A-lag . . . . . . . . . . . . . . . . .

25 34 41 49 56

Andre del: Diego

6 7 8 9 10

En dominerende kraft i Argentinos Juniors . . . . . . . . . . . . .

Møtet med Pelé . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ungdoms-VM i Japan 1979 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jorge Cyterszpiler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overgangen til Boca Juniors . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67 74 82 89 97

Tredje del: Maradona

11 12 13 14 15 16 17 18

Tiden i Boca Juniors . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

VM i Spania i 1982 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

FC Barcelona: lagkameratene og pressen . . . . . . . . . . . . . . .

Vennene i Barcelona, «Klanen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Claudia Villafañe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

César Luis Menotti og Andoni Goikoetxea . . . . . . . . . . . . .

Farvel, Barcelona og hallo, Napoli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Corrado Ferlaino og Stadio San Paolo . . . . . . . . . . . . . . . . .

107 112 122 131 140 147 159 168

19 20 21 22 23 24 25 26

Fra Cyterszpiler til Cóppola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Guillermo Cóppola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Carlos Salvador Bilardo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

VM i Mexico i 1986: Overtro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

England–Argentina. Første omgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

England–Argentina. Andre omgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

England–Argentina. Tredje omgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Semifinalen mot Belgia og finalen mot Vest-Tyskland . . .

177 186 190 198 209 215 228 235

Fjerde del: Diego Armando Maradona

Cristiana Sinagra og den første Scudettoen . . . . . . . . . . . . .

Helt og fullt i Napoli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra den andre Scudettoen til VM i 1990 . . . . . . . . . . . . . . . .

VM i Italia i 1990 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Slutten i Napoli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sevilla FC . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Newell’s Old Boys og veien til VM i USA i 1994 . . . . . . . . .

Dopingsaken i VM i 1994 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Boca Juniors igjen på vei ned . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Veien til å bli en gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

247 258 271 284 294 303 313 319 325 334

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bilderettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

350 357 359 368

27 28 29 30 31 32 33 34 35 36

PROLOG

Francis Cornejo, som var trener for et guttelag tilknyttet Argentinos Juniors som han kalte Cebollitas («småløkene»), måtte dra til Villa Fiorito for å sjekke legitimasjonen til gutten og se om han var gammel nok.

Goyo Carrizo hadde tatt med seg kameraten Diego Maradona for å prøvespille i Parque Saavedra. Cornejo ble målløs da han så ham spille: «Han er jo knøttliten, aldri i livet om han er åtte år gammel.»

Ikke før hadde Francis kløvet opp på lasteplanet på José Trottas oransje Rastrojero-pickup, så begynte tvilen å plage ham. «Å, Fiorito.» En del av spillerne hans bodde i brakkebyen Villa Fiorito, i utkanten av Buenos Aires, men strøket var også hyppig omtalt i politirapporter om slagsmål, skuddvekslinger og drap. Hvis de var heldige, kom de til å være hjemme igjen før det skumret. Først skulle han slippe av åtte–ni gutter på veien, og så skulle han ta med Goyo, Diego og de andre til Fiorito. José Trotta, Carnejos assistent og lagets sjåfør, visste hvordan kan skulle komme seg til bydelen, men deretter ble «El Pelusa», Diego, nødt til å forklare ham veien dit han bodde.

De måtte over en jernbanelinje, og Francis ble overrasket over å se brønner, hestekjerrer og til og med en bekk med skittent vann som sivet inn haugene med råttent søppel. «Der er det», sa Diego og pekte til venstre. Cornejo gikk over veien og banket på døren. Doña Tota åpnet, og bak henne sto en av døtrene hennes. De virket forbløffet.

«Vi holder på å sette sammen et lag i Argentinos Juniors, og vi må ha dokumentasjon på hvor gammel sønnen din er …» De andre guttene hadde hoppet ned fra Rastrojeroen og stimlet til rundt døren.

«Kom inn», sa hun vennlig før hun fortet seg å vise Francis sønnens fødselsattest fra Evita sykehus, som bekreftet at han var født 30. oktober 1960. Guttungen var virkelig åtte år gammel. Francis hadde oppdaget en

10

PROLOG

sjelden juvel til laget sitt. Faktisk hadde han gjort mer enn som så. Fra mars 1969 og fremover bidro Diego til at laget spilte utrolige 136 kamper på rad uten tap.

I boken Cebollita Maradona – der Cornejo forteller om forholdet sitt til denne «småløken», som var mindre enn de andre guttene, med stort hår, rundt ansikt og raske, små bein – trakk han frem mange minneverdige episoder. «Han fikk ballen til høyre for feltet, løftet den opp med venstrefoten og la den på hodet … Det var da alle fikk hakeslepp: Han sprang i sikksakk gjennom straffefeltet, med ballen limt til hodet, før han bråstoppet rett foran mål, slapp ballen fra hodet ned til venstrefoten, snudde seg og skjøt et utrolig skudd som smalt i høyre stolpe mens keeperen bare sto målløs og stirret, som om han var hypnotisert av spillet. Ballen spratt tilbake, og Polvorita Delgado var førstemann på plass til å sende den i mål. Det var helt vilt.» Det var en oppvisning som fikk hele stadion til å klappe for Diego, til og med motstanderlagets tilhengere.

En dag under treningen på Parque Saavedra kom en gammel mann som hadde sluttet å spille boccia for å se på Maradona, og ga ham en sykkel. «Nei, tusen takk, men den kan jeg ikke ta imot.»

«Jo, bare ta den, gutten min. Den er din. Jeg vil at du skal ha den. Du dribler som en djevel. Husk meg når du er på landslaget.» Francis nikket, og en takknemlig Diego tok imot sykkelen, sjokkert over at fotballspillingen hans kunne skape slike reaksjoner. Maradona husket ham da han etter hvert fikk plass på landslaget, men fant aldri ut hvordan kan kunne få tak i ham, eller om han fortsatt var i live.

Diegos foreldre begynte å sitte på med José i pickupen for å se sønnens kamper. Don Diego og doña Tota satt fremme i kupeen hos sjåføren, mens Francis likte å sitte bak sammen med guttene: «Jeg kjente vinden i ansiktet og var omgitt av levenet fra guttungene der de satt og sang, fortalte vitser og psyket seg opp til kampen.»

Den talentfulle småløken, som debuterte på A-laget som femtenåring, sjarmerte straks Argentinos Juniors’ trofaste tilhengere, og klubbens styre fikk ham og familien hans ut av slummen i Fiorito ved å leie en leilighet til ham i Villa del Parque, i nærheten av treningsanlegget. Diego bodde i nummer 2750. I nummer 2046 bodde en sjenert jente som het Claudia. En dag fikk han et glimt av henne bakfra der hun gikk i gule

MARADONA

11

bukser, og han ble forelsket på flekken. Hun visste ikke hvem han var.

Maradona skulle imidlertid fortelle historien på en ganske annen måte senere.

Don Diego og doña Tota hadde ikke penger til å betale leien hver måned og sto i fare for å bli kastet ut, men klubben kom dem til unnsetning da de kjøpte Diegos første bolig til ham. Han var atten år gammel. Det var et alminnelig toetasjes hus med gårdsplass i den beskjedne bydelen La Paternal, tre kvartaler fra Argentinos’ stadion. Foreldrene, søsknene, til og med noen av svogerne og svigerinnene hans bodde der.

Maradona hadde sitt eget soverom, men han måtte gå opp trappene til etasjen over for å gå på do, på samme nivå som takterrassen.

Nitten år gammel, lenge før han ble til den «skitne guden og synderen» forfatteren Eduardo Galeano skulle beskrive ham som 30 år senere, var han med på å vinne U20-VM i Japan. Rastrojero-pickupen var for lengst historie da, og Maradona var allerede i ferd med å bli en skikkelig bilelsker med doningen sin som visittkort, en typisk argentinsk egenskap han aldri skulle legge av seg. Fansen ville takke «El Pelusa» for gleden han ga dem, og samlet inn penger til en bil til ham, en kostbar rød Mercedes-Benz 500 SLC med respektable 237 hestekrefter. En ny takknemlighetsgave.

Etter hvert tjente han nok til å kunne kjøpe sin første bil selv, og han ga seg selv en julegave i form av en praktisk Fiat Europa 128 CLS, firkantet og rettlinjet som om den var tegnet av et barn. En samler i nærheten av Buenos Aires sitter fremdeles på bilen og har avvist tilbud fra italienske museer som vil stille den ut.

Når man er en stjerne, som Maradona var allerede som tjueåring, kan man egentlig ikke kjøre rundt i en Fiat Europa, så han kjøpte sin første sportsbil, en mørkegrå Porsche 924 med brune skinnseter som han fikk levert fra Tyskland. Det var den første skatten han eide, før han kvittet seg med den da han forlot Boca Juniors og signerte for Barcelona. Tretti år senere, da han ledet landslaget under et skuffende VM i Sør-Afrika, var den verdt 4,25 millioner kroner, men to år senere stupte bilens verdi, ikke helt ulikt laget Maradona nå var trener for, til 660 000 kroner.

Maradonas kontrakt med Barcelona ga ham også en bil, en rød VW Golf, som han kom ut av ved inngangen til Camp Nou en ettermiddag i

12

PROLOG

1983. Døren han måtte inn gjennom for å komme på trening, var imidlertid låst. «Der kan du se, Diego! De sier at den som kommer først til mølla, får først malt, og så kommer du til låst dør den første gangen du er tidlig ute!» Den unge treneren Fernando Signorini lurte på om han hadde dummet seg ut med den syrlige kommentaren, som var det første han sa til Maradona. Diegos vage smil lot ham beholde tvilen.

Maradona visste hvem Signorini var, siden han var en av de få som fikk være til stede under treningen med manager César Luis Menotti.

«Så det er du som er treneren? Vi skal spille i morgen, og så drar jeg til Argentina på ferie, men jeg vil gjerne ha en prat med deg når jeg kommer tilbake til treningsleiren i Andorra, for jeg og agenten min Jorge Cyterszpiler lurer på å starte en fotballskole i Barcelona.» Siden spurte Diego «El Profe» (Proffen) om han ville bli hans personlige trener, et helt ukjent fenomen i lagidrettens verden på den tiden. De skulle samarbeide i bortimot ti år, til og fra.

Den første store nedturen i livet opplevde Maradona etter at Argentina vant VM i Mexico i 1986. Etter at den store barndomsdrømmen hadde gått i oppfyllelse, ble Maradona deprimert. Livet som mangemillionær og fange av berømmelsen i bydelen Posillipo i Napoli tynget ham.

Da det skjedde, var noen straks på pletten med tilbud om tryllestøv, og Diego, som allerede var opphøyd til både helt og myte, nølte ikke med å prøve det. Da depresjonen gikk over, ble han snart manisk i stedet. Han gikk omkring og blåste seg opp slik han hadde gjort da han hørte refrenget i Argentinas nasjonalsang, og følte seg klar til å takle hva som helst.

Da han ble opphøyd til guddom i 1987 etter å ha vunnet den første av to Scudettoer med Napoli, bestemte han seg på sparket for at han trengte en Ferrari. Han fortalte Guillermo Cóppola, som var agenten hans på denne tiden, at han ville ha en svart Testarossa og ikke den mer populære Rosso Corsa, den berømte røde bilen i dette fasjonable universet.

Cóppola var ikke noen typisk agent. Han tok styringen for Diego så fort han kom til Italia, og klarte å løfte ham opp på den globale fotballhimmelen. Han sto last og brast med Diego mens han slet seg gjennom et helvete med kokainen de begge var avhengige av. De to ble etter hvert veldig glad i hverandre. Og Guillermo ville gjøre hva som helst for kameraten sin.

MARADONA

13

«Bilen kostet 430 000 dollar», fortalte Cóppola på TyC Sports. «Jeg fakturerte det dobbelte til Napoli … og la til 130 000 for lakkeringen.

Klubbens president Corrado Ferlaino godtok det til slutt, for jeg lovet at han kom til å tjene det inn igjen med en vennskapskamp. Og der sto den, en svart Testarossa. Vi satte oss inn i bilen for første gang, og Diego begynte å se seg omkring. Jeg spurte om det var noe i veien. ‘Hvor er stereoanlegget?’ spurte han. ‘Stereoanlegget?’ sa jeg. ‘Den har ikke noe stereoanlegg. Dette er en racerbil, den har ikke noe stereoanlegg eller klimaanlegg. Den har ikke noe som helst.’ Da svarte han: ‘I så fall kan de bare ta og dytte den opp i ræva.’ Ferlaino nektet å tro det.»

Maradona endte med å beholde den svarte Ferrarien, som han ofte måtte bruke til å flykte fra alle Vespaene som fulgte etter ham når han kjørte hjem fra trening. Etter at treningen var over, ble Maradona vanligvis igjen for å skrive autografer på alt folk stakk til ham, så lenge ingen hylte, tok på håret hans eller grep ham i skulderen.

Diego, gutten fra Fiorito som hadde stått med nesa mot vinduet og stirret på verden der ute mens han lengtet etter et liv i luksus, ble betatt av den voksne Maradona, en mann som kunne få alt han ville ha, og mer til: biler, damer og smykker. Og som ble tilbedt som en gud.

I Napoli, som i Barcelona, hadde han gjester til alle døgnets tider.

I Diegos verden, som var hermetisk lukket for utenforstående, men gjestmild for alle som slapp inn, var det alltid mat å få for alle, også noen journalistvenner av ham. Daniel Arcucci, skyggeforfatteren bak to av selvbiografiene hans, var en av dem – de møttes en julaften, og Diego inviterte ham til å feire jul sammen med ham dagen etter. Det ble et vennskap som aldri tok slutt.

Flere år senere, i slutten av mai 1990, like før Napoli vant sin andre Scudetto, sendte El Gráfico Arcucci for å dekke forberedelsene til kampen mot Lazio, den som ville avgjøre hvem som stakk av med tittelen.

Arcucci bestemte seg for å ta en spasertur i Forcella, et av områdene i Napoli som Carmine Giulianos dominerende mafiagruppe kontrollerte.

Signorini var veiviser for journalisten og fotografen hans, Gerardo «Zoilo» Horovitz. Straks de kom til Forcella, var de omgitt av truende menn på alle kanter. I begynnelsen var trusselen subtil, men plutselig var

14

PROLOG

de fanget uten mulighet til å flykte. «Jeg går og snakker med dem», sa treneren.

«Alt i orden», sa han da han kom tilbake. Han hadde forklart at de var venner av Diego. «Men vi må ta noe å drikke sammen med noen.» De gikk ut av den travle gata og inn i et smug, videre inn i et enda trangere smug, og til slutt inn i et som var enda mørkere. De velkjente lydene fra byen begynte å forsvinne, og stemmene ga gjenklang mellom veggene.

De gikk inn på en kafé, både fascinerte og nervøse. Kundene spratt opp.

Lyden av stoler som ble skjøvet over gulvet, gikk over i stillhet. Arcucci dro kjensel på ham fra bilder i avisene, mannen som satt bakerst i rommet: Carmine Giuliano.

«Vuoi caffè? » «Ja visst, selvfølgelig. Mange takk.»

«Trenger du noe?» spurte Carmine. I likhet med El Gráfico hadde ikke den argentinske tv-kanalen Telefe noen medarbeidere i Italia, så de hadde bedt Arcucci om å spille inn noen reportasjer fra byen. Problemet var at de ikke hadde sendt ham noe utstyr.

«Kanskje et kamera, siden du spør», dristet han seg til å si, halvt på spøk.

Carmine knipset med fingrene. «Et kamera skal bli.»

Den kvelden spiste journalisten middag hjemme hos Maradona.

Siden staben i huset hadde fått fri for kvelden, lagde doña Tota pasta mens de så på tv. Don Diego satt bak dem, og Diegos kjæreste Claudia gikk inn og ut av stua mens de snakket om muligheten for at Napoli kunne vinne ligaen dagen etter. Det nærmet seg midnatt da det ringte på døren. Diego lot Claudia åpne, og hun kom og hvisket noe til ham.

Maradona, som satt i flippflopper, reiste seg brått og tok på seg sko.

«Kom, Dani, så skal du få se det ekte Napoli.» Doña Tota, Claudia, Diego og journalisten gikk ned på parkeringsplassen. Det sto to Ferrarier der, men de stuet seg sammen i en Combi, folkevognbussen med de runde formene som ble et populært hippieikon på sekstitallet. Diego satt bak rattet, som han alltid gjorde. I enden av innkjørselen kunne man se Napolibukta – og en rød Lancia-sportsbil. Carmine Giuliano kom ut av bilen, i tettsittende dress, og gikk bort til Maradona for å hilse på ham med et kyss på hvert kinn før begge bilene kjørte innover mot byen.

MARADONA

15

Lanciaen kjørte foran og folkevognbussen etter. Da de nærmet seg sjøen, var de plutselig omgitt av en sverm med Vespaer kjørt av unge menn som hadde ventet i timevis på at noe skulle skje. «Maradona, Maradona!» ropte de mens de fulgte etter sin store helt gjennom Napolis gater. «For et liv!» sa doña Tota med et frustrert sukk. «Jeg kan jo ikke dra noe sted sammen med sønnen min.»

Dalma Salvadora Franco, som fødte åtte barn, het bare Tota for alle som kjente henne – hun var alles mamma. Men fremfor alt var hun Diegos beskytter, en idealisert morsskikkelse som øste hengivenhet over ham, og en nøkkelfigur i sønnens svært offentlige og godt dokumenterte eventyr. Faren hans, don Diego, eller «Chitoro» blant venner, var født i 1927, i Esquina i provinsen Corrientes i det nordøstlige Argentina – angivelig. I ungdommen jobbet han på en elvebåt som fraktet kyr fra landsby til landsby, og senere, da familien flyttet til Buenos Aires, fikk han seg jobb på en kjemisk fabrikk der han knapt tjente nok til å få endene til å møtes. En dag ba Diego ham slutte i jobben og heller holde ham med selskap. Han var kjent for grillfester og taushet – don Diego, som muligens hadde aner i urbefolkningen, trivdes med å være usynlig.

På høyden av fotballkarrieren giftet Diego seg med Claudia Villafañe, som han hadde vært sammen med lenge, da døtrene Dalma og Gianinna var henholdsvis to år og seks måneder gamle. De feiret med en storslått fest på Estadio Luna Park i Buenos Aires, og både Fidel Castro, Argentinas president Carlos Menem, Silvio Berlusconi og Fiat-direktør Gianni Agnelli sto på gjestelisten. Ingen av dem kom, men det var nok av politikere, sangere, skuespillere, modeller og kjendiser, i tillegg til at hele Napoli-laget var til stede. Fra bløtkaken med åtti lag hang det hundre bånd med 99 gullringer gjestene kunne ta med seg hjem, pluss én diamantring. Men før festen begynte, måtte gjestene vente lenger enn planlagt mens de nippet til glassene, for Maradona kom som vanlig for sent.

Det var noe han måtte gjøre først.

Diegos kamerat Néstor kjørte bruden, brudgommen og Guillermo Cóppola fra Sheraton hotell til Luna Park. Claudia fylte hele baksetet med slepet sitt, og hodet til Diego stakk frem lengst ute på siden mot et fjell av hvitt. Plutselig ba han Néstor ta av til høyre mot Avenida Cór-

16

PROLOG

doba. «Hvorfor det? Det er jo feil vei», sa Cóppola idet walkietalkien han brukte til å holde kontakt med festarrangøren i selskapslokalet, mistet dekningen.

«Ta av her, inn i Sanabria. Til venstre etter tre kvartaler. Den store døra der, nummer 344, stopp der», sa Maradona etter å ha gitt instruksjoner i tjue minutter.

«Men hva skal vi her å gjøre? Vi begynner å bli veldig forsinket.» Cóppola begynte å bli gretten.

«Bank på døra, Guille. Spør etter don José.»

En dame på rundt sytti åpnet døren. «Unnskyld, señora, kan De fortelle don José at Maradona er her?»

Tolv år tidligere hadde den unge Maradona vært nødt til å dra til Pumas hovedkontor i Tyskland sammen med agenten Jorge Cyterszpiler for å underskrive den første kontrakten sin. Utstyrssponsoren hadde sendt dem tre flybilletter på første klasse. Diego ba med seg Claudia, noe som hadde fått den lokale jernvarehandleren, don José, til å slenge en sarkastisk kommentar à la: «Villafañe-familien burde ikke la jenta dra av sted med han derre fotballspilleren! Hvem tror han egentlig at han er?»

Don José kom til døren i lyseblå pysjamas og tøfler og fant Maradona utenfor. Han tok et skritt tilbake og slo øynene forbløffet opp. «Buenas noches », fikk han frem.

«Hola, jeg stakk innom sammen med jenta du sa at jeg ikke burde ta med meg til Tyskland da jeg var seksten. Nå er vi gift og har to døtre sammen, don José. Du får se bryllupsfesten på tv. Kom igjen, Guille, nå kan vi dra.»

Endelig skuls.

Slutten av åttiårene var ikke noen rolig periode. Maradonas filosofi var at alle er født med utløpsdato, og at det er best å nyte hvert øyeblikk av livet, siden ingen slipper levende fra det. Grenseløs hedonisme er aldri noen god idé, men Diego gjorde ingenting halvveis – han var en legemliggjørelse av manglende måtehold, en messiasskikkelse som omtalte seg selv i tredjeperson, en mann uten grenser. Vi var alle vitne til mange av disse utskeielsene når kameraene gikk eller bilder ble knipset rundt ham:

MARADONA

17

Vi så ham kysse jenter og menn, full eller ruset. Morsom når han tullet med de to jentene sine. Forfulgt, omringet. Kvalt. Skarp, smart. Fortapt.

Frekk.

En gang de var i London, foreslo den trofaste kameraten Cóppola at han skulle dra og se på en Range Rover han siklet etter. Idet de gikk ut av hotellet i Park Lane, kjørte tilfeldigvis en bil av nøyaktig den modellen han hadde lyst på, inn til kanten og stoppet rett foran dem. «To menn kom ut», forklarte Cóppola på det argentinske tv-programmet «Pura Química». «Maradona, Maradona! Kan vi ta bilde av deg? Kan vi få autografen din?» «Klart det. Bare gå inn i resepsjonen og be om penn og papir.» Mens de var inne, tittet Maradona og Cóppola på hverandre.

«Skal vi …?»

«Vi satte oss i Roveren og kjørte av sted, gikk inn på en sportspub i nærheten, parkerte et tilfeldig sted», husket Cóppola. Det måtte ha gått to timer siden de lånte bilen. «Vi dro tilbake, og de to mennene bare satt der på trappa der vi hadde kjørt fra dem. De klemte oss igjen, de tok bilder og ga oss noen sko, trøyer og gensere som de hadde i bagasjerommet, og dagen etter kom de og hentet oss og kjørte oss til flyplassen.»

Da Maradona kom tilbake til Boca i 1995, fortsatt på jakt etter skjellsettende opplevelser, kjøpte han to visuelt slående Ferrari F355 Spidere, denne gangen røde og med lavt panser. Han hadde bygd seg opp en ganske anselig samling med biler som han byttet mellom. På mandager kjørte han en sportsbil fra Porsche. På tirsdag snakket han med journalister gjennom vinduet på en høy pickup fra Mitsubishi. På onsdager kom han til trening i en vaskeekte lastebil, en blå Scania 360.

Til slutt parkerte Maradona fotballskoene på La Bombonera. Avskjedsfesten, kvelden da han pensjonerte fotballspilleren Diego, fant sted i 2001, mange år etter at han hadde spilt sin siste offisielle kamp. Han fortalte det fullsatte stadionet, der mange av de gamle lagkameratene hans var til stede, at tross alt blir «ballen aldri skitten».

Men han hadde ikke tenkt seg noe sted.

Han hadde fått en ny utfordring å stri med – å fortsette å være Maradona og, som Arcucci en gang sa, fortsette å score mot England. Den narsissistiske og manisk depressive personligheten hans, som i psykiatrien omtales som bipolar, hadde mye å si for valgene han tok. Etter at

18

PROLOG

han hadde pensjonert seg, fant han ut at han ikke ville gi mennesket han bebodde, sjansen til å nyte et godt liv. Han ville heller være det mennesket alle ville at han skulle være. Depresjonen ble fulgt av nær-dødenopplevelser, gjenoppstandelse og nye fall, og alt sammen ballet på seg og skjøt fart da foreldrene hans gikk bort i det andre tiåret i dette århundret.

Jorden vaklet under ham.

Og når det var stimulerende midler å få, ble det manglende måteholdet en fare for Diego selv og for alle han iblant hadde rundt seg. Livet hans ble en enveiskjørt gate. Narkotikaavhengige som slutter med stoff, blir nevrobiologisk sårbare og kan lett få tilbakefall. «Perversjon» er merkelappen psykoanalytikere setter på den sterke trangen han hadde til å lage sine egne regler og samtidig bryte dem, noe som forklarer de mange episodene som har utspilt seg på offentlige steder der han først ble invitert inn, men siden fikk beskjed om, eller til slutt ble tvunget til, å forlate, ofte etter at han hadde gjort seg skyldig i en eller annen form for vold, enten i språklig eller fysisk forstand.

Lagkameraten Jorge Valdano i Argentina sa en gang at «mange tror at det er vennene hans som har vært problemet for Maradona, men jeg tror det er Maradona som er et problem for vennene sine.» Vennene måtte enten hedre ham eller bryte kontakten. Blant dem som valgte den andre løsningen, finner man en hel horde av tidligere venner og elskere som prøvde å gi ham råd til hans eget beste, men som han ikke ville vite av.

Han kjempet mot alle, også dem som sto ham aller nærmest – Cyterszpiler, kona Claudia, Cóppola. Og han gjorde det svært offentlig. Det raste endeløse kriger i rettsvesenet, og det er fortsatt mange som har utestående krav.

Helsen skrantet de siste ti årene han levde, men det som gjorde aller mest vondt, var å innse at han «ikke kjente seg som Maradona lenger», som Arcucci sa. Og når man ser tilbake på karrieren hans som manager for Sinaloa i Mexico eller Gimnasia y Esgrima i Argentina, ser man tydelig at ingen klarte å overbevise ham om at han ikke trengte å være Maradona lenger. Hele livet prøvde han å finne fred, men han flyktet alltid når han faktisk fant noe som minnet om det.

Diego mishandlet kroppen sin. Han sluttet å bruke kokain og andre stoffer som lot ham tro at han kunne heve seg over alt, men han var fort-

MARADONA

19

satt avhengig. Av alkohol. Av sovetabletter. Av beundring. Av å ødelegge livet sitt.

De siste dagene av livet tilbrakte han i et mørkt hus han hadde leid sist gang han gang han var alvorlig syk. Sengen, som sto på kjøkkenet slik at han skulle slippe å gå i trappene, ble en likbåre.

Døden var den eneste grensen han var nødt til å respektere – han gikk bort kort tid etter at han hadde fylt seksti, da han døde av et akutt sekundært lungeødem som følge av forverret kronisk hjertesvikt. Men det kunne ha vært hva som helst.

Diego levde bare i nitten år uten ballen.

En Chevrolet-varebil fra det rettsmedisinske politiet i Buenos Aires kjørte ham til sykehuset for obduksjon. En ambulanse, en hvit Fiat Doblo, kjørte ham til presidentboligen Casa Rosada, der det ble arrangert en enorm likvake, en evigvarende parade der alle slags argentinere defilerte forbi kisten hans. Noen av dem hadde reist mange hundre kilometer for å hedre ham. De tok ikke farvel, de kronet ham. Myndighetene og Claudia bestemte seg for å lukke dørene til Casa Rosada for tidlig.

Når folkemassene ikke fikk komme til folkets Diego, brøt det ut voldelige opptøyer, og mange ble arrestert.

En mørkegrå begravelsesbil fra Peugeot kjørte ham til gravlunden Jardín Bella Vista, der han ble begravd ved siden av foreldrene sine, av dem som hadde vært med ham siden begynnelsen – eller i hvert fall de få som fortsatt var til stede: Claudia, Dalma, Gianinna, Cóppola.

Endelig hadde han fått fred.

Hvis vi bare hadde kunnet advare ham om hva han hadde i vente da han poserte på sine første bilder, velflidd og sjenert med ballen i hånden, om vi bare hadde kunnet skyve ham i en annen retning.

Hvordan kan man forklare fotballspilleren Diego Maradona? De to målene mot England i Mexico kunne kanskje ha vært nok. En hel bok er altfor lite. Det er en historie man kan lese i store overskrifter, men man forstår den bedre om man leser mellom linjene – en krønike om episke nederlag og anekdoter, paradokser og tabber, motsetninger og opprør.

Det du holder i hendene, er veien spilleren gikk opp, fra forfedrene til den dagen han la fra seg ballen på La Bombonera.

20

PROLOG

For å skrive denne boken måtte jeg dra tilbake dit det hele begynte, utenfor Buenos Aires, til brakkebyen Villa Fiorito, men det var ingen som ville kjøre meg dit. Den var den siste dagen min i Argentinas hovedstad, tidlig i 2020. Planen var å dra dit før jeg fortsatte til Ezeiza lufthavn og tok flyet hjem. «Vil du virkelig dit?» spurte en sjåfør meg flere ganger før han motvillig gjorde som jeg sa.

Vi tok av fra motorveien og kjørte gjennom et par rundkjøringer.

Ingen av oss sa noe. Jeg visste ikke hva jeg hadde i vente, selv om jeg hadde en viss anelse. Etter hvert som veiene ble smalere og mer humpete, ble husene til små kasser med halvferdige gjerder, noen med forsømte planter utenfor. Sekker med søppel lå og råtnet utenfor medtatte hager, en mann kjørte rundt i en hestekjerre full av papp. Barbeinte barn sparket ball på den ujevne grusveien vi kjørte på, og damene bar på enorme poser med gud vet hva. Jeg antok at det ikke hadde skjedd så mye her siden Francis Cornejo kom hit for første gang.

Det var ingen skilt som viste vei til stedet der Maradonas karriere begynte, til gata der han lærte alt det som ingen kan lære bort, til potreroen, løkka, den golde jordflekken der han spilte fotball dag ut og dag inn – tvert imot er området i dag fullt av nye skur med bølgeblikktak.

Det var et stykke ut på ettermiddagen en varm desemberdag. Vi satte ned farten bak en mann i shorts og bar overkropp som gikk midt i grusveien for å unngå søppelhaugene i veikanten. Uten å stoppe og med bare en liten glipe åpen i vinduet spurte drosjesjåføren nærmest unnskyldende om hvor Diego hadde bodd. «Der borte, 200 meter lenger fremme.»

«Det er det, ok? Kan vi dra nå?» spurte den nervøse kameraten min.

Endelig sto vi utenfor Maradonas første hjem, med motoren på tomgang. Hagen var gjengrodd, men i skyggen bak vegetasjonen kunne man skimte et lavt hus. Foran døren som doña Tota en gang hadde åpnet for Francis, spratt en mann i hvit singlet opp fra gyngestolen.

«Hva er det dere ser etter?»

«Ingenting, señor. Kameraten min her ville bare se …», svarte sjåføren mens han satte bilen i gir og kjørte av sted. På venstre side passerte vi en jordbane uten markeringer og bare ett mål.

Like etter at Diego fylte seksti, ga de lokale myndighetene i Lomas de

MARADONA

21

Zamora, som administrerer Fiorito, den første boligen hans status som «kulturarv» etter at de hadde lovet beboerne et nytt hjem. Den dagen Maradona døde, malte en kunstner på oppdrag fra kommunen Diegos ansikt med en gul glorie rundt på en av veggene i huset. «Guds hus», sto det under.