Livet i Finlands ödeskogar har alltid varit hårt. Ofta nog har skogsbon och ekorren fått hålla samma mat (…). Särskilt på 1860-talet kom hårda prövningar över skogsfolket i Finland. Då drog sju magra år rad i rad genom markerna, liksom fordomdags över Egypti land. De åren gav Finlands åkrar föga säd åt sitt folk, och människor fick skala bark av tallarna och skrapa lav på moarna att dryga ut halmbrödet med. Samuli Paulaharju, Finnmarkens folk
66884 Ulvespor – s. 5
05.08.2025 09:35
revesaksa har klappet sammen rundt revens hals, det skjedde i natt. Nå skjønner jeg hvorfor Mikko helst bruker de større saksene, reven dør med en gang. Men det ødelegger pelsen som ellers kunne hengt fast i hodet. Jeg legger fingrene mot flengen der saksa satt, og revekroppen noen øyeblikk vred og rykket på seg. Hånda mi glir over den røde pelsen og hjertet som har sluttet å slå. En skamfert pels er bedre enn ingen pels.
7
66884 Ulvespor – s. 7
05.08.2025 09:35
den lyse natta er nyvasket hår rundt tankene. Det er ingen som venter noen steder annet enn de jeg elsker, som sover trygt i gammen. Ingen plikter, ingen gårder med sine familier og menn, ingen fjøs, ingen fisk, ingen åker, ingen beskjeder, ingen å komme overens med, ingen meninger om meg og mitt. Jeg går opp skråninga fra Iijærvi, og naturen åpner seg i myrer og steinrabber mellom kampesteiner og kjerr. Mikko og jeg har forlatt hav, håp og tømmerstuer. Vi har reist til dette nye og frie. Ingen kan dømme det de ikke kan fange. Her fins bare ville dyr og øde natur. Jeg går lenge, følelsen finner feste i stein og mose og lav og lyng. Markmus kan leve under snøen, små liv beskyttet av meter med snø, mot kulde, rovdyr og haukugler som kan slå ned, leve lenge nok til at frø spirer, insekt klekkes, mus piler over lange avstander. Sånn har jeg også levd, slik lever de fleste mennesker, små lave liv, men nå er sommeren her, snølaget har forsvunnet og jeg har reist meg opp i verden. Hvis en haukugle kommer min vei, skal jeg rive tak i den nærmeste vingen, og se 8
66884 Ulvespor – s. 8
05.08.2025 09:35
den kjempe for livet mellom fingrene mine, for dette åpne livet her, det er mitt. Myra surkler når jeg følger kanten. Myggen brer seg ut i skyer når jeg smetter gjennom et skogholt. På de nakne rabbene med utsikt mot øst, blåser vinden bort mygg, men er likevel sval. Jeg kler av meg, lar klærne ligge der de faller. Hendene mine stryker over brystene, de er rundere enn vanlig siden de holder melk, men de henger ikke tungt. Annie er ikke som Marja, som krever mer enn det som fins, og da trenger ikke kroppen streve for å lage nok. Jeg samler klærne under armen, de nakne beina forsvinner ned i bjeksoene, båndene rundt leggene ligger jevnt og fint, og jeg tenker på nye bånd jeg skal veve sammen med jentene mine, bånd i rødt og blått med dusker i endene som er skikkelige og faste og ikke begynner å revne når de tas i bruk. Jeg snur meg vekk fra utsikten, så løper jeg tilbake mot myggen og innsjøen. Smetter ut i det kalde vannet der dybden og mørket komme lurende som en langsom gammel ål.
66884 Ulvespor – s. 9
05.08.2025 09:35
vi har samlet pelsverk i løpet av vinteren, ingen stabel akkurat. Mikko har brukt opp skuddene til geværet, han har selv sagt at det han har skutt mest, er trær, og at gevær ikke kan måle seg med øks når det kommer til trær. Kitti-brødrene og andre som han forteller om bomskuddene, liker historiene, bonden som skulle ut på jakt. Mikko ler av sine egne feil når han forteller, venter på at jeg skal løfte hendene og klaske dem overgitt mot lårene når jeg hører om greiner han har skutt av trær, men å ikke mestre naturen og livet man lever? – Jeg har blitt bedre, sa han etter de siste skuddene. Satt med børsa i fanget, før han la den vekk på hylla over sengebenken. – Hittil i livet har du lært deg alt du har satt deg fore, svarte jeg etter å ha latt være å si en hel masse annet. En hel masse annet jeg silte fingrene gjennom. Jeg greide ikke rive blikket løs fra melsekken som minket så fort at man skulle tro det var hull på undersiden, og kjente et stikk i nakken. Tenk om vi aldri kommer til å ha nok skinn til å bytte i ny melsekk? 10
66884 Ulvespor – s. 10
05.08.2025 09:35
Sånn skal det ikke være her. Ikke for oss. Livet har ledet oss hit til Lapplands marker. Jeg bærer revesaksa tilbake mot gammen. Det finnes gull her, men ingen vet hvor. Av og til glitrer en klump eller et korn i klart elvevann. Mennesker strekker fingrene ut etter skattene. Finner de noe en gang, ser de aldri mer opp, bøyer nakken mot bakken uten at de er klar over det. Jeg bøyer ikke nakken. Jeg ser alt. Under føttene er reinlaven myk, berget fast, kjerrene summer av mygg, digre kampesteiner rett opp av ingenting, blek, skimrende himmel. Så fri den himmelen ser ut, og vi er like fri, jentene våre og Mikko og jeg. Ingen kan fange oss her. Saksa slår mot låret når føttene mine trår over steinene. Saksa burde skylles, jeg kan bære den tilbake i morgen. Det er et godt sted. Mikko har slengt innmat fra fisk og matrester der i lange tider, det har han i hvert fall lært. Flere rever har forsynt seg, saksa lå lenge uten å være en trussel, før Mikko satte den i spenn, og nå er spissene mørke av blod.
66884 Ulvespor – s. 11
05.08.2025 09:35
karrig, kaller noen Iijærvi. Jeg kaller det vakkert. En vik ved et langstrakt vann. Innsjøen er ikke diger og dyp som Enare, heller ikke fiskerik som noen av de runde vannene. Der de ligger lubne som velfødde mager mellom trærne, strekker Iijærvi seg ut som en bråmoden gutt, for lang for sitt eget beste, her og der smal, her og der grunn, her og der bratt og kantete. Karrig. Jeg nikker til ordet, for nettopp det karrige gir frihet, fritt i alle retninger. Det har gått noen år siden jeg reiste forbi på vei til Ruija for å starte et nytt liv. Jeg var 35 år, lei av alt som hadde skjedd til da, og så meg ikke tilbake en eneste gang. Her er ikke mange mennesker samlet til fiske, Oinas-siidaen på den andre siden mot sør, men ikke nå om sommeren. Noaiden Ison Antin Anna holder til i traktene. Det er Mikko som sier hun er noaide med bånd til Iijærvi på grunn av en hellig stein, at hun kan reise uten kropp og synge eldgamle sanger. Ungjenta har fortalt ham det selv. Jeg har mine tvil. Det kan være ungjenta så en flott mann hun ønsket å imponere. Kitti-brødrene fra Enare jakter ofte og vidt, men selv ikke dem har jeg sett mange ganger. Sånn er det 12
66884 Ulvespor – s. 12
05.08.2025 09:35
her. Noen er det, ikke mange. Ødemarksboere, jegere, streifere streifer forbi. Hvert glimt av vann i sollys klasker til hjertet mitt og får det til å synge. Gammen ligger innerst i den luneste solhellinga. Vinduene er lave, og det er sant at det er mørkt der inne. Døra er bred og solid, setter flis i uforsiktige fingre, men holdt godt i vinterkulda. Pipa stikker opp av irrende grønt gress, og det jeg liker best med gammen, er at den ikke bare har ildsted og ljore, men ovn med pipeløp, sengebenker og et stort bord. Marja har lært seg å peile ut veien hjem når vi er ute. Der er pipa, roper hun og farer av sted. Det steinete henget, kanskje-poteter-enga, krysse elvebekken over steinene, god plass til å gå mellom bjørketrærne i slakt terreng ned mot bredden. Rette bjørkestammer betyr gode vekstforhold, det tenkte kanskje Ville Sirkka da han valgte plassen i en verden der mange bjørketrær krummer seg mot vind og vinter og vet bedre enn å strekke seg mot himmelen. Denne siden av Iijærvi er den luneste. Nede på rabbene som tunger seg ut i innsjøen, uten gress og busker, stikker smale stokker på skrå opp fra glipene der Mikko har kilt dem fast. Hver stokk er kvesset i enden, og på hver stokk henger en flådd, hodeløs gjedde til tørking. Fisken har tørket godt. Nå får snart sommervarmen fluene til å komme for alvor. Første gang jeg kom hit var det vinter. Jeg hadde sønnene mine med, vi skulle starte et nytt liv. Jeg skulle 13
66884 Ulvespor – s. 13
05.08.2025 09:35
finne en fisker å gifte meg med. Turen til gammen var en omvei. Jeg skulle se til Ville Sirkkas sår. Herfra ble jeg hentet til Oinas-siidaen. Pekefingeren dunker når jeg tenker på det tomme blikket til Magga som jeg prøvde å hjelpe. Hjalp. Jeg hjalp henne mange, mange dager. Hentet henne når hun sank bort og vekk, holdt henne varm når hun ville bli til noe kaldt. Holdt sjela hennes. Det er sånn jeg tenker på det. Holdt til jeg ikke maktet mer. En syk sjel veier mer enn en bøtte breddfull av melk. Ikke rart pekefingeren husker henne. Håret luktet furu, hun hadde et sukk idet hun liksom summet seg, som minnet om hvordan man blåser hår vekk fra ansiktet, sjela hennes var et silketørkle. Dag etter dag sammen med sjela. Jeg hjalp henne til taket glapp, melkebøtta veltet, silken tynnslitt og en vinternatt gikk hun ødemarka i møte uten pesk, og ødemarka slo armene rundt henne. Der kommer Mikko bærende på garnet, oppbrettet bukse, åpen skjortehals, åpent ansikt. Marja svinser ved siden av, og får ham til å ruve i vannkanten. Der gresset blir til sand, tegner Marja bølgende streker med en pinne. Hun har en skjorte på, den når henne til leggene, føttene er nakne, håret løst, hun ligner en fole, slik ungfoler romsterer seg inn i livet i nærheten av moren, finner på, bråvender, prøver ut, tar tak, sparker bakut. Jeg løfter hånda og vinker.
66884 Ulvespor – s. 14
05.08.2025 09:35
sommeren flerrer vekk de siste restene av nattemørke om nettene. Hvert eneste levende blad anger så sterkt at lufta blir blader, og bladene lette som luft. Trestammer presser mot bark, røtter farer fram gjennom jordsmonnet. Sola setter klørne i verden, og får den til å sprelle. – De vokser, sier Mikko lavt og setter seg på huk ved plantene. – Potetplantene liker sola like godt som jeg gjør, ler jeg. – Vi gjorde knapt annet enn å kaste knollene på bakken, mumler Mikko andektig og stryker fingrene over den nærmeste planten. – Poteter som planter seg selv, døtre jeg aldri trodde jeg skulle få. Det er så jeg nesten drømmer om mer, at kanskje en sønn … Han retter seg opp og ser på meg. – Vi får la det være opp til Gud, sa du, minner jeg ham på, – siden dette ikke er potetland, et engstykke aldri bearbeidet av menneskehånd eller redskaper. – Vi fikk da snudd litt på jorda med det greipet vi har, sier Mikko, og drar meg inn i armene, lirker hendene innenfor Annie, som henger på ryggen min. 15
66884 Ulvespor – s. 15
05.08.2025 09:35
– Så lot vi potetene rulle dit de ville, korte groer, lange, mange groer, få, erter jeg. Marja løper rundt potetplantene og vil at Mikko skal fange henne. Han slipper meg, og tar opp jakta. De løper seg andpustne før Mikko kommer bort til meg igjen. – Gud tok hånd om potetene, puster Mikko, og strekker seg lenge. Armene opp mot himmelen, det knaker i kroppen. Etter de langsomme bevegelsene finner den ene hånda den vonde skuldra, som han gnir åndsfraværende. Både den bedagelige roen, men også de plutselige gledesutbruddene, er nye sider ved Mikko. Stadig vekk løfter han jentene og snurrer dem rundt i lufta, kaster Marja opp og tar imot henne mens hun hviner som en bikkje. – Godt Gud tok hånd om potetene siden det har vært lite vilt i snarene i vinter, påpeker jeg og kjenner at det burde vært sagt på en annen måte. Mikkos hånd flytter seg fra skuldra til nakken, han vender seg vekk, plukker opp øksa og forsvinner mellom trærne. Marja kaster fra seg en pinne og følger etter. Jeg blir stående ved potetåkeren. Er man virkelig fri når man bryr seg om poteter? Allerede nå teller jeg kommende vinter opp mot de få rypene som henger langs ytterveggen under gammetaket. Sommeren har knapt stukket snuten fram, og jeg tenker på melk vi ikke har. Kjøtt, smør, rømme, neper. Rundt meg strutter potetplantene og vil ha meg til å takke, og jeg takker jo, selv om jeg ikke vil 16
66884 Ulvespor – s. 16
05.08.2025 09:35
takke. Jeg vil være i dette nye som bare er mitt og Mikko sitt. Jeg river opp den nærmeste potetplanten og slenger den inn mellom trærne. Mennesker trenger mat, svarer jeg meg selv og stanser armen fra å rive opp flere. Å være fri for mat er noe annet enn å være fri. Annie rører på seg i sjalet bakpå ryggen. Jeg stikker det sammenrullede reinskinnet under armen og går motsatt vei, oppover mot de åpnere rabbene. Jeg rykker i reinskinnet så det ruller seg ut, snuser inn lukta av Annies hodebunn mens jeg løfter henne ut av sjalet. Vi sitter med en god stein i ryggen, jeg legger henne mot brystet, hun våkner med et grynt. Melken renner ut av meg, tanker renner sammen med melka. Jeg strekker ut fingrene som ikke holder Annie. Rundt fingerleddene har rynker dukket opp. Når ble fingrene så velbrukte? Jeg stryker den døde pekefingeren med tommelen, følelsen av det harde, samtidig skrøpelige. Hardt som tyrived, skrøpelig som kvist. Annie tømmer brystet, og jeg flytter henne over til det andre. I det nye livet ved Iijærvi er jeg stadig et barn i tankene, lukta av varmt gress, hoppe over lyngtuer, men fingrene mine tilhører en som har levd lenge. Annie raper, lufttrykket forsvinner fra magen og jeg legger henne i fanget. Tre kalvete reinokser kommer travende over bakkekammen, bevegelsene er store og raske, et øyeblikk er det som bakken selv har revet seg løs, reist seg på fire for å komme trampende. 17
66884 Ulvespor – s. 17
05.08.2025 09:35
Reinoksene ser Annie og meg i solveggen, skifter kurs uten å sakke farten. Slenger beina fram mellom steiner og stubber. Hjertet mitt hamrer i ørene.
66884 Ulvespor – s. 18
05.08.2025 09:35
båten glir gjennom den grunne vika. Vi setter garn nedenfor berget, der innsjøen er brådyp. Mikko setter seg bedre til rette og drar meg inntil seg, båten vugger når jeg skifter stilling, så roer den seg. Stillheten og nattedisen i alt som fins. Den stødige brystkassa hans, tette kroppen varmer ryggen min. – Det holder på å slippe taket, sukker Mikko og legger årene i båten for å holde rundt meg. – Det vonde i skuldra? – Alt, sier han, og jeg hører at han stirrer ut i sommernatta, – alltid har jeg hatt ansvar, arbeid, alltid har alt vært avhengig av meg, gården i Neiden, kyrene, sauene, engene, fisket. – Du smiler mer, innrømmer jeg, – til og med når du sover. – Det er lett å ro, lett å sette garn, tenk at det går an … bytte ut spade med børse, bytte bekymringer og arbeid med … – Du er ikke eneste mennesket som vet hva arbeid er, avbryter jeg. – Jeg har da hatt ansvar, jeg også? – Du vet ikke hva ansvaret for en gård er, framgang, sparepenger, planer, alt på gården har hvilt på 19
66884 Ulvespor – s. 19
05.08.2025 09:35
meg og det er en tyngde i det, skal jeg si deg. Stolthet og trygghet, ja. Men også en tyngde. – Tror du at du nå er uten ansvar? – Ikke helt, men dette skal ikke bli en gård. Jeg legger hodet bedre til rette mot brystkassa. Kanskje driver vi i land av oss selv. Øynene mine finner årene som ligger i bunnen. Jeg lukker øynene og tror på alt som driver dit det skal.
66884 Ulvespor – s. 20
05.08.2025 09:35
når jentene sover, våkner naturen, ekorn, hare, haukugle, villrein, rev, de andre bevegelsene, det stille og dype øyner meg slik jeg prøver å øyne dem, maanalaiset aldri langt unna, småfolk. Er det vrangvilje eller godvilje, er det mektig eller mykt? Jeg leide Mikko hit for noen netter siden, visste om dette stedet, jeg er sikker på at noen så på oss, ikke på den måten, men noens liv krysset vårt liv, øyne søkende mot kroppene tullet sammen i det svale nattelyset. Jeg snurrer løs båndene, rister og løkker dem sammen. Bikker av meg bjeksoene, vifter med føttene, drar fingeren mellom tærne for å fjerne død hud og rusk fra sennagresset, skjærer fliser av neglene med kniven, knipser dem ut i verden, kommer på den gamle kona i Sodankylä som samlet neglene og kastet i ovnen, så ingen skulle forsyne seg av henne, for hun var ingen kjele med grøt. Hvorfor tenkte hun sånn? Hvorfor skal ikke noen nyttiggjøre seg av mine negler? Ekorn gir neglskrell til ungene, mennesker henger sammen med verden. Trodde hun ikke det, kona? Trodde hun at hun var noe helt eget? Jeg skal ikke bare sitte som dette med tankene dri21
66884 Ulvespor – s. 21
05.08.2025 09:35
vende som skyer. Varmesti en. Sennagress må finnes og kuttes og bearbeides, Marja må få lære, det er bare til oss fire det skal samles, det er ikke all verden. Fisk skal fiskes og saltes. Snart kjenner vi dette området, for hver dag som går, lærer vi mer om hvor dyrene trekker og rypeflokker flakser opp. Vi kan høste og jakte det vi trenger. Jeg stryker leggene mine. Sterke, gode muskler, solide leggbein under huden. Jeg har aldri knekt bein selv, har bare sett andres skader. En gang var det en fra bygda, det hadde vært uenigheter om tømmer og fiske, noen nykomlinger tok seg til rette, oppa kauhia! freste Sodankylä-bonden og brukte den harde siden av en jernspade som argument mot en nykomlings legg, klank. Jeg presser med fingertuppene, jo, det var midt på leggen, beinet måtte spjelkes. Okki gløtter stadig i min retning mens han viser meg, snurre, snurre, forsiktig når foten løftes, følger jeg med? Jeg har en tørr hudflik på underleppa, prøver å bite den løs uten at det skal bli sår. Jeg gjør som Okki viser meg, og foten forsvinner inn i tøyet og pinnene. Feste enden. Nå kan du ta bort smertene, lille jente, sier Okki, og jeg holder på å si som jeg pleier, at jeg ikke er så liten lenger, men i stedet møter jeg blikket hans, skal jeg? Okki smiler oppmuntrende, holder hendene ut i lufta, og jeg legger håndflatene mot bruddet, smerten skal bort, hendene sier det, og Okki nikker kort. 22
66884 Ulvespor – s. 22
05.08.2025 09:35
Var det sånn? Hendene barnlige og uvante, smerte bort, og en klump med natt og blekk samler sammen eiendeler, putter alle svarte smerteflekker i sekken, krysser vekk fra leggen, mot kanten av benken, nesten så jeg kan peke ut sporet der smerten drar. Nåh, mumler Okki, og legger hånda på skuldra mi, og så går vi hjem. Okki sa senere, hvis det ble et samtaleemne, at visst kunne jeg noe, men jeg var bedre med dyr, og jeg lurte på hvorfor, siden det var enkelt med leggen og smerten. Vil du ikke at folk skal forvente for mye, for da blir mennesker kravstore og glemmer å se det gode for alt som ikke er godt? spør jeg Okki når vi går hjemover i kveldsmørket, men jeg spør ikke da, for dette er tanker som kommer senere. Akkurat da går jeg bare ved siden av ham. Vi er pakket inn i trærnes lune skygger, stien god under føttene. Okkis hånd på skuldra mi mens vi går, sus mellom tregreiner, er du trett, Priita? spør han når vi nærmer oss stua vår, og jeg kjenner at jeg holder på å sovne der jeg går, hadde sovnet for lengst om ikke Okki holdt skuldra mi. Er jeg trøtt, Okki? svarer jeg, for det er så overraskende å plutselig kjenne tyngden i alt som er meg. Man blir gjerne trøtt når kvelden kommer. Mente han kvelden som bilde på voksenlivet? Ansvaret? Satte den knekte leggen et hakk i meg, slik en reineier skjærer hakk i reinens øre? Et første hakk, 23
66884 Ulvespor – s. 23
05.08.2025 09:35