Trygve Indrelid og Cecilie Asker Hellbillies 25

Page 1


CECILIE ASKER (tekst) TRYGVE INDRELID (foto)

HELLBILLIES

25


Bjørn Gunnar Sando (trommer), Arne Henry Sandum (bass), Aslag Haugen (hovedvokal/gitar), Lars Håvard Haugen (sologitar/vokal) og Lars Christian Narum (tangenter).


TAKK Takk til Arne Henry, Aslag, Bjørn Gunnar, Lars Christian, Lars Håvard, Atle, Colin, Hans Arne, Lars, Ole, Roy Arne og Thomas for å gjøre plass til oss i turnébussen.


4


10.07.14 Midnattsrocken, Lakselv. 5


FORORD

I 25 år har Hellbillies vært faste gjengangere på norske konsertscener, radiokanaler og stereoanlegg i de tusen hjem, og i løpet av den perioden har de utviklet seg til å bli et av landets største og mest folkekjære band. Alt fra byhipstere til bygdefolk har omfavnet deres amerikanskinspirerte melodier med rotnorske tekster, og på konsertene er det like naturlig at publikumet består av tenåringer som av besteforeldre. Hellbillies er en suksesshistorie, med mer enn 900 000 solgte plater, 1600 spilte konserter og et drøss av hederspriser i beltespennen så langt. Som om ikke det var nok har de også klart det kunststykket å bli elsket av både kritikerne og folket. Så hvordan har de klart å holde seg på topp i norsk musikkliv gjennom så mange år uten noen tydelige nedturer? Skyldes det en rekke heldige omstendigheter og en god dose flaks? Har de funnet frem til en egen skreddersydd suksessoppskrift? Eller finnes det rett og slett et eget musiker-DNA? I forsøket på å knekke Hellbillies-koden fikk vi følge bandet tett et halvt år i 2014, og siden hjertet av deres virksomhet alltid har vært turnélivet, ble vi med på så mange spillejobber som mulig. I turnébussen, under lydprøver, backstage og i hotellbarer fikk vi se bandet i aksjon på nært hold. Som ekte hallingdøler er de fra naturens side vant til å holde kortene tett til brystet, men etter hvert fikk vi likevel et innblikk i hva musikerlivet egentlig betyr for hver og en av dem, og ikke minst hvordan de er seg imellom både før, under og etter konsertene. Vi fikk ganske raskt bekreftet at Hellbillies er like jordnære og hardtarbeidende som de har rykte på seg for å være. Det kan virke som de er noe så sjeldent som et band kjemisk fri for divanykker og store egoer. Som et av Norges største musikernavn kan de selvfølgelig koste på seg å stille noen krav underveis, noe også solide honorarer og et velutstyrt kjøleskap backstage er vitne om. Men alle musikere som er vant til å besøke kriker og kroker av vårt langstrakte land, vet at man likevel ikke alltid kan forvente at alt går på skinner. Hverken seige biffer, lunken vin eller slitne hotellrom er ting som får gutta i Hellbillies til å rynke på nesen. De eneste gangene vi opplevde tydelig misnøye i bandrekkene, var når det tekniske utstyret ikke innfridde forventningene. På det punktet er de kompromissløse. Etter hvert skulle det også vise seg at høy arbeidsmoral og dyktig håndverk ikke er det eneste fra Hallingdal som er blitt med inn i bandet. Selv om de helt tydelig trives i hverandres selskap, og alle har funnet sin plass i rockefamilien, er de også konfliktsky og ordknappe i omgang med hverandre. Dette ville sikkert fått enhver

6


samlivsterapeut til å få sammenbrudd på stedet. Men det som ellers ville blitt stemplet som en klar svakhet, fungerer her på et merkelig vis som en styrke. Hvordan vil du skjønne når du blar videre. En bok om jubilantene Hellbillies skal selvfølgelig fortelle historien om deres musikalske reise, og hvilke utfordringer de har måttet overvinne for å komme dit de er i dag. Denne reisen er imidlertid langt fra over. Bandet er nå større enn noen gang, og derfor føles det naturlig å berike historien med dagens virkelighet framfor å gjøre dette til en ren minnebok, eller et festskrift. Vi har derfor bevisst valgt å gi god plass til nye bilder, men for dem som også lurer på hvordan bandet fremsto tidligere i karrieren, er det et rikelig utvalg av fakta, gamle bilder og annen trivia å finne bakerst i boken. Etter å ha reist rundt med Hellbillies fikk vi et klart inntrykk av at publikum har et helt spesielt emosjonelt forhold til bandets låter. Det skyldes nok ikke bare det dyktige håndverket som ligger bak hver enkelt tekst, men også at det som en gang begynte som lokal heimstaddiktning på dialekt, over tid har skapt en unison gjenklang i hele landet. For publikum handler møtet med Hellbillies’ musikkunivers om mer enn bare underholdning, det handler om identitet, ekthet og gjenkjennelighet. Etter 25 år på norske landeveier er det ingen tvil om at bandet er blitt en del av den norske folkesjela, og vårt ønske er at denne boka gir noen svar på hvordan og hvorfor de er kommet dit. Cecilie Asker & Trygve Indrelid

7


804.10.14 Hardanger Frukt og Siderfestival, Øystese


9


– NO MORE SWING TUNES! Ordene kommer som et nykvesset gitarriff, fra bandets sologitarist og kapell­mester, Lars Håvard. Han og resten av Hellbillies sitter i en liten dagligstue på Sunndalsøra Hotell en solfylt vårdag i mai 2002. Misnøyen med medienes cowboystempel og konserter der deler av publikum er mer opptatt av fest enn musikk, har ulmet en stund. Etter nok en runde med hotelljobber og samfunnshus kan det virke som enkelte i bandet har fått nok. – Jeg er drittlei av å ha fulle folk helt opp i trynet når jeg synger. Hvis de ikke er interessert i musikken, er det liksom ikke noe poeng, sier Aslag. Påsketurneen tre uker tidligere har tydelig slitt på frontfigurens tålmodighet. Alle er enige. Det er på høy tid å signalisere at de ikke lenger er et underholdnings­ orkester som spiller opp til dans, men på god vei til å bli et fullblods rockeband. Men å støte fra seg publikum kan fort bli et risikabelt prosjekt. –Husk at Norge er et lite land, sier bandets trommeslager og revisor, Bjørn Gunnar, og minner resten av gjengen på hva som står på spill. Blikkene rettes mot bandets tekstforfatter, som har ytret størst bekymring for at Hellbillies skal miste sin folkelige appell. Også Arne nikker samtykkende. Han ser at vokalisten mener alvor, og at det er ingen vei tilbake. Han etterlyser derfor en konkret beskrivelse av hva frontfiguren er bekvem med, slik at de kan justere kursen deretter. For den sindige og ordknappe gjengen fra Ål er det ikke hverdagskost å diskutere bandets indre anliggende i fellesskap. Men denne utluftingen er det behov for. Etter en stund går de hver til sitt, uten at noen store avgjørelser er fattet, eller nye strategier er lagt. Men alle vet at den musikalske kursen de har jobbet med å stake ut en stund, nå for alvor vil få hilse på et nytt publikum. Det er på tide å ta farvel med bygdefylla, spisse swingalbuer og rosa cowboyhatter en gang for alle. Men først har de en jobb å gjøre, og Hellbillies er et band som alltid leverer det de har lovet. Et par timer senere setter de seg i en trang tilårskommen bil, som skal ta dem til Leite Samfunnshus i Kvisvik. Bak rattet sitter en pratesalig lokal frivillig som tydeligvis tror at alle rockeband foretrekker en skikkelig rallysjåfør. Så starter en timelang biltur, langs riksvei 70, som er full av både svinger og humper.



12


09.08.14 Tømmerstock, Brumunddal 13


KAPITTEL 1

FEM FYRER PÅ FUGLEBRETTET ÅRET ER 1990, og verden er preget av store politiske omveltninger. I Sør-Afrika har Nelson Mandela blitt løslatt fra fengsel og innledet kampen mot apartheid. I Sovjetunionen sprer president Mikhail Gorbatsjov perestrojka og glasnost og får slutt på den kalde krigen. I Europa har både Berlinmuren falt, Margaret Thatcher gått av og Tyskland blitt gjenforent. På samme tid er de første forhand­ lingene mellom EØS-landene i gang, og konturene av et mer moderne Europa er i sikte. På det lille tettstedet Ål i Hallingdal går derimot livet sin vante gang. Inne er julepynten akkurat hengt opp, ute biter desemberkulden, og for de fleste av de 4786 innbyggerne som bor i kommunen, for øvrig et innbyggertall som har holdt seg jevnt siden krigen, dreier livet seg stort sett om å få hverdagen til å gå opp. Internett er ennå ikke lansert, kaffebarer heter fortsatt kafeteriaer, og smarttelefoner, sosiale medier og strømmetjenester er ikke engang oppfunnet. Skal man fylle fritiden med noe, blir det gjerne å velge mellom det lokale fotballaget, MC-klubben, jaktlaget eller indremisjonen. Det flommer ikke akkurat over av kulturtilbud i bygda. Det mest nyskapende som har skjedd på den fronten det siste året, er trolig at TV-serien Twin Peaks har tatt over for den tradisjonelle Detektimen på fredagskveldene. På radioen surrer Ketil Stokkans frihetshyllest «Brandenburger Tor», mens Dr. Alban synger «Hello Africa» og Madonna vrikker seg mot en annen type frihet i «Vogue», På Norsktoppen herjer artister som Return, Gitarkameratene, Dance with a Stranger, Tor Endresen, Halvdan Sivertsen og Sputnik med stor suksess, men uten at noen av dem utfordrer sine egne musikksjangre med så mye som en gitarakkord.

14

Det er ennå to år til Ål kulturhus står ferdig, så særlig for ungdommen oppleves kulturtilbudet noe magert. Alle som har vokst seg ut av ungdoms­ klubben, må avfinne seg med Mega China Restaurant, bedre kjent som den lokale kinarestauranten. Stedet er på ingen måte egnet for levende musikk, men her er det i hvert fall mulig å få seg både en halvliter, en helt grei chop suey og en konsert i ny og ne. – Det var egentlig en tradisjonell kinarestaurant av typen du finner overalt i landet. Men lokalet var utformet slik at det faktisk var mulig å stable et band inn der. Men selv om de hadde gulvplassen, var det ikke så ofte konserter der. Det skyldtes nok at de ikke hadde noe utstyr. Skulle du spille, måtte du selv stille med alt du trengte. Det var langt fra et ideelt konsertsted, men så gikk man heller ikke dit først og fremst for å gå på konsert, man gikk dit for å gå på fest og danse, sier Aslag. Ser man bort fra de to komiske plastløvene utenfor, alle de kinesiske papirlyktene i taket og de utstoppede dyrene på støvete hyller som står igjen etter forrige eier, er det mulig å få en grei konsert­ opplevelse. Men det er likevel ikke så rart at ungdommen søker ut av bygda i helgene. Fredag og lørdag går den lokale maxitaxien gjerne i skytteltrafikk mellom Ål sentrum og Pers Hotell på Gol, hvor man virkelig kan få svingt seg på et dansegulv. – Det var ikke noe særlig uteliv å snakke om på Ål. Det var en pub, men hvis du ville ha noe mer, måtte du ut av bygda. Da var det Gol eller Geilo som gjaldt. Pers Hotell hadde i flere tiår hatt rykte på seg for å være der det skjedde, så det var helt naturlig at unge folk reiste dit, sier Bjørn Gunnar. Selv om dansegulvet er større, er ikke Pers Hotell mange hakk bedre enn kinarestauranten med


10.12.14 Nes Kulturhus, Årnes


09.08.14 Tømmerstock, Brumunddal

16


hensyn til konsertfasiliteter. Scenen, som på folkemunne blir kalt fuglebrettet, er i realiteten en firkantet hems. Den er upraktisk nok plassert to og en halv meter opp i luften og dekker deler av dansegulvet. Musikerne må bruke en stige for å komme seg opp og ned fra scenen, og alle instrumentene må løftes opp for hånd i fronten av scenen. Hemsen står riktignok på fire solide trestokker, men utover det er det lite ved denne installasjonen som oser av sikkerhet. Rundt scenen er det kun en tynn list som skiller tilværelsen på fuglebrettet fra tilværelsen i fritt fall. Egentlig er det et under at ingen artister har ramlet ned og skadet seg. – Faren for at det skulle skje en ulykke var størst da man løftet utstyret opp på scenen. Noen måtte stå nede på gulvet og løfte ting opp, mens andre måtte stå oppe på hemsen og ta imot. Ikke akkurat ideelle forhold, men vi tenkte aldri på det den gangen. Det er viktig å huske at det var først på 2000-tallet at man begynte å få bevissthet rundt sikkerhet på konsertscener. Før det ble band stuet inn overalt. Det var aldri noe tema å være kresen på sceneforhold. Mange av hotellene som hadde konserter, hadde ikke en scene engang, så du måtte bare finne en ledig flekk i lokalet. På mange måter var det faktisk bedre å spille på samfunnshus, for der var det tross alt en scene, sier Aslag. Et av bandene som er gjengangere på Pers Hotell i 1990, er Kådnbandet fra Ål. De har spilt aktivt i Hallingdal-området siden midten av 1980-årene. De spiller coverlåter av alt fra The Byrds og Creedence Clearwater Revival til Eagles og Lynyrd Skynyrd. Bandet består av noen av bygdas mest erfarne og drevne musikere. De to eldste i bandet er Arne Moslåtten, rektoren på musikk­ skolen på Ål, og Arne Henry Sandum, eier av et lokalt renholdsbyrå. Begge er fortsatt bosatt på Ål. Bak trommene sitter Bjørn Gunnar Sando, som for tiden jobber som revisor i Oslo, og bak mikro­ fonen står Aslag Haugen, som er daglig leder i en av hoved­stadens mest populære platebutikker. – Siden jeg jobbet i platebutikk, måtte jeg også jobbe en del helger, så det krevde litt planlegging å spille i band. Men det var aldri noe problem, det ordnet seg alltid. Jeg hadde en svart Ford Sierra, som sørget for at jeg kom meg frem og tilbake. Den

17


ble etter hvert ganske sliten etter all pendlingen, for det var ikke bare konsertene som krevde sine mil. Jeg reiste også opp en del helger for å øve. I dag høres det ganske slitsomt ut, men den gangen var det bare gøy, sier Aslag. Den andre helgen i desember er gjengen fra Ål nok en gang klare til å innta scenen på Pers Hotell for å spille opp til dans. Men noe er annerledes denne kvelden. Etter at bandet denne høsten har fått en ny sologitarist, Aslags yngre bror Lars Håvard, har de begynt å legge om spillestilen til mer country og roots. Låter av Buck Owens, John Prine, Dwight Yoakam og flere andre countryartister har nå sneket seg inn på settlisten, og noen av dem har så smått begynt å få norske tekster. – Da Lars Håvard ble med i bandet på fast basis, kunne vi endelig begynne å spille de countrylåtene vi hadde lyst til, men som krevde ekstra gitarferdigheter. Med nye låter i settet endret også bandets musikalske uttrykk seg. På samme tid begynte jeg å skrive på norske tekster til de nye låtene vi spilte. Jeg hadde allerede skrevet norske tekster til flere andre prosjekter, så det var ikke noe helt nytt for meg, forteller Arne. Det danseglade publikummet som er til stede på julebord på Pers Hotell denne kvelden, er kjent for å svinge både begeret og dansepartneren med samme iver. For dem er det trolig liten forskjell å spore. Men de skulle nok likevel likt å vite at gjengen som balanserer oppe på fuglebrettet, noen få år senere skal bli et av Norges største band.

Det er veldig bra dansemusikk. Mannlig publikummer, Gaupne

18


24.05.14 Midtsommerjazz, Ålesund

19


20


21


22


10.07.14 Midnattsrocken, 23 Lakselv