tove jansson
trollvinter
Til min mor
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 © Tove Jansson, 1957, Moomin Characters™ Originalens tittel: Trollvinter ISBN 978-82-02-70331-8 1. opplag 2022 Første gang utgitt på norsk av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) i 1958 Tekst og illustrasjon: Tove Jansson Oversatt av Gunnel Malmström Sats: Ingvild Andersen, Cappelen Damm AS Trykt hos Livonia Print Sia, Latvia 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
innhold første kapittel 9 Det nedsnødde huset andre kapittel 17 Det forheksede badehuset tredje kapittel 32 Den store kulden fjerde kapittel 52 De hemmelighetsfulle femte kapittel 73 De ensomme gjestene sjette kapittel 109 Den første våren
første kapittel Det nedsnødde huset
Himmelen var nesten svart, men snøen var lysende blå i måneskinnet. Havet lå og sov under isen, og langt nede mellom røttene i jorden drømte alle småkrypene om våren. Men det var langt fram, for året hadde ikke kommet lenger enn et stykke over nyttår. Akkurat der dalen gjorde en myk sving før den steg mot fjellene, lå et hus som var helt nedsnødd. Det lignet en til feldig henkastet snøfonn og så svært ensomt ut. Like ved slynget elven seg kullsvart mellom issvullene, strømmen
9
hadde holdt vannet åpent hele vinteren. Men det gikk ingen fotspor over broen, og rundt huset var snøfonnene urørt. Inne i huset var det varmt. Massevis av torv brant sakte i ovnen nede i kjelleren. Månen kom inn gjennom vinduet og skinte på det hvite vintertrekket over møblene og på krystallysekronen som var dekket med tyll. Og i stuen, rundt den største kakkelovnen, lå Mummifamilien og sov sin lange vintersøvn. De pleide alltid å sove fra november til april, for det hadde forfedrene deres gjort, og mummitroll holder på tradisjonene. Alle sammen hadde granbar i maven, akkurat som forfedrene deres hadde hatt, og ved siden av sengen hadde de optimistisk lagt fram alt det man kan få bruk for tidlig om våren. Spader, brennglass og filmruller, vindmåler og lignende ting. Alt var stille og rolig og fylt av forventning. Av og til var det en som sukket og rullet seg lenger ned i sovegropen sin. Månestripen vandret over gyngestolen til bordet, krøp over messingknottene på sengestolpene og skinte rett inn i ansiktet på Mummitrollet. Og så hendte det noe som aldri hadde hendt siden det første mummitrollet gikk i hi. Han våknet og klarte ikke å sovne igjen. Mummitrollet så på måneskinnet og på isblomstene på vindusruten. Han hørte ovnen brumme nede i kjelleren og ble mer og mer våken og forbauset. Til slutt stod han opp og tasset bort til Mummimammas seng.
10
Han trakk henne forsiktig i øret, men hun våknet ikke, bare rullet seg sammen til en uinteressert ball. Når ikke mamma våkner engang, er det ingen vits å prøve med de andre, tenkte Mummitrollet og tasset videre gjennom det fremmede, hemmelighetsfulle huset. Klokkene hadde stoppet for lenge siden, og overalt lå det et tynt lag av støv. På bordet stod suppeterrinen med granbar fra i høst. Og inne i tyllkjolen klirret krystallysekronen sakte for seg selv Plutselig ble han redd og bråstoppet i det varme mørket utenfor månestripen. Han kjente seg forferdelig forlatt. – Mamma! Våkn opp! skrek Mummi trollet og drog i teppet hennes. – Hele verden er blitt borte! Men Mummimamma våknet ikke. Sommerdrømmene hennes ble urolige og engstelige en liten stund, men hun klarte ikke å våkne. Mummitrollet rullet seg sammen på teppet ved siden av sengen hennes, og den lange vinter natten fortsatte. Da det lysnet om morgenen, begynte snøfonnen på taket å bevege seg. Den gled et stykke nedover, så bestemte den seg for å ake over kanten på taket og havnet på bakken med et dumpt brak. Nå var alle vinduene begravd, og bare et svakt grått lys fant veien inn i huset gjennom rutene. Stuen var mer uvirkelig enn noensinne, akkurat som om den hadde ligget langt nede under jorden. Mummitrollet lå lenge og lyttet med ørene rett til værs,
11
så tente han nattbordlampen og tasset bort til kommoden for å lese Snusmumrikkens vårbrev. Det lå på sin vante plass under den lille trikken av merskum, og det lignet alle de andre vårbrevene som Snusmumrikken hadde lagt igjen etter seg når han vandret sørover i oktober. Først stod det Hei! med den store, runde skriften hans. Selve brevet var kort. Sov godt og ikke vær lei deg. Den første varme vår- dagen har du meg her igjen. Vent på meg når du skal bygge demningen. Snusmumrikken Mummitrollet leste brevet mange ganger, og plutselig kjente han at han var sulten. Han gikk ut på kjøkkenet. Det lå også mange mil under jorden og var uhyggelig ryddig og tomt. Spiskammeret var like tomt. Det eneste han fant, var en flaske med tyttebærsaft som var gjæret, og en halv pakke støvete knekkebrød. Han satte seg under kjøkkenbordet og begynte å spise mens han leste Snusmumrikkens brev enda en gang. Så la han seg på ryggen og så på de firkantete treklossene under bordet. Det var svært stille. – Hei, hvisket Mummitrollet. – Sov godt og ikke vær lei deg. – Den første varme vårdagen, sa han litt høyere. Og så sang han av full hals: – Har du meg her igjen! Du har meg her og det er vår og det er varmt og jeg er her og her er jeg og her og hvor i alle dager …
12