Tracy Rees
Timeglasset Oversatt av Guri Foss
Tracy Rees Originalens tittel: The Hourglass Oversatt av Guri Foss © 2017 Tracy Rees Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70197-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Nikki Lupin Omslagsfoto: Trevillion og Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til mine fantastiske foreldre – og denne er til familien også.
Walisiske ord og uttrykk i Timeglasset:
bach – lille venn cariad – kjæreste cwtch – kose Duw – Gud hiraeth – det ligner på hjemlengsel, men en sterkere lengsel Mae’n ddrwg gen i – beklager mochyn – gris twp – dum
Prolog
Noen ganger er du nødt til å be om det du ønsker deg. Den gamle kvinnen sto opp av sengen i den fjerde nattevakt. Hun hadde alltid likt det uttrykket – det ledet tankene til en våkenatt. Det fikk henne til å føle at noen, et eller annet sted, fulgte med på timene og minuttene som gikk av livet hennes, og brydde seg om det. Hun fikk med mye møye på seg morgenkåpen. Den var gul og myk og fikk henne til å føle seg som en nyutklekket kylling, mens hun i realiteten var i stikk motsatt ende av livsbuen. Glem tøfler. Hun kunne ikke sove, og tiden var inne. Hun lirket håret over kanten på kragen og trakk den over den venstre skulderen, akkurat som hun hadde gjort i så mange år. Så trakk hun pusten dypt og trykket hendene mot kinnene. De var myke som silke, for fastheten og spensten var for lengst forsvunnet. Desto større grunn til å komme med kravet nå. Hun likte ikke tanken på å kreve noe, men det ble for svakt å si anmode, for dette var viktig. Hun var så lite vant til å be om noe til seg selv at hun ikke var sikker på hvordan det ville føles, eller hvordan det ville bli mottatt. Men hun hadde bestemt seg. Hun hadde ligget våken i for mange netter nå. Det var bare å la det stå til. Hun beveget seg langsomt gjennom indigoblå skygger, stanset ved vinduet og trakk gardinene til side så hun kunne se den glitrende stjernehimmelen. Til tross for engstelsen smilte hun. Stjernene var strødd utover det svarte som brødsmuler; det gjorde sjelen hennes godt å se dem. Jorder strakte seg i alle retninger, mørke og tomme. De så i hvert fall tomme ut, men 9
hun visste at revene holdt til der ute, uglene tutet, og musene pilte rundt. Hun knelte ned – det gjorde vondt – og hvilte armene mot vinduskarmen med hendene foldet. Stillheten var også indigo. «Kjære Gud,» begynte hun, men stemmen var myk, prøvende, hennes vanlige stemme. «Kjære Gud,» sa hun igjen i den tonen hun sparte til virkelig sjeldne anledninger. Hun hadde brukt den for lenge siden, når læreren feilaktig hadde beskyldt et av barna for å ha gjort noe galt. Hun hadde brukt den da guttene gikk gjennom den vanskelige tenårsperioden og trengte å bli satt på plass iblant. Og hun brukte den når hun snakket til legen. «Jeg takker deg slik jeg alltid gjør for alt jeg har å være takknemlig for, Herre. Du har innvilget meg et langt liv, fylt av mange gode ting, og jeg har vært takknemlig for det, det vet du. Men Herre, jeg holder ikke ut situasjonen slik den er blitt nå, og jeg ønsker bare at den skal ta slutt.» Øynene hennes fyltes av tårer, der hun stirret ut i den endeløse natten. Det var så vidt hun skimtet sitt eget speilbilde i vinduet, en kjent, men likevel fremmed blanding av eldre dame og ung pike. «Det gjør for vondt, Herre, det er det som er problemet. Jeg har aldri bedt deg om noe til meg selv, bare på vegne av familien. Men det er en første gang for alt, sier de, og denne bønnen er for meg. Jeg later ikke som noe annet. Den er bare for meg. Jeg skal være ærlig og si at jeg ikke ser noen grunn til at du ikke skulle innvilge ønsket mitt. Vi vet begge at jeg ikke kommer til å være her så mye lenger. Men jeg synes du burde – og jeg stoler på at du vil – og jeg … Jeg aksepterer ikke noe annet, Gud. Det er nok nå. Med din uendelige nåde og makt kan du få det til å skje. På en eller annen måte.» Hun nølte. Men noen ganger må du be om det du ønsker. «Så vær så snill, Gud, før jentene mine hjem til meg før jeg er borte. Det er alt jeg ønsker nå. Før jentene mine hjem. Amen.» Tårene rant fritt. Ordene hennes drev inn i de mørke krokene og la seg der som støv, og sivet gjennom glasset og ut over nattehimmelen, som var svart som blekk. Det var ingen lyder 10
å høre, ingen bevegelse å se. Hvis Gud hadde hørt henne, ga han henne ikke noe tegn som viste det. Men da hun lente seg tungt mot vinduskarmen og kjempet for å komme seg på bena igjen, følte hun at hun hadde fått sagt det hun ville. Hun følte at hun hadde sagt det klart og tydelig.
Nora
Desember 2014
Etter at Nora hadde gått i terapi en stund, begynte ting å forandre seg. Det var bare det at de ikke forandret seg på den måten hun hadde forventet. Før den første timen hennes en støvete kveld i juni hadde hun satt opp en liste over alt hun håpet ville bli bedre i livet hennes. Siden hun aldri hadde vært med på noe sånt før, ville hun ikke ta sjansen på å være dårlig forberedt. En stund hadde livet fortsatt som vanlig, bortsett fra disse ukentlige turene til Belsize Park for å treffe Jennifer. Så, etter rundt tre måneder, ble marerittene mer intense, engstelsen hennes tiltok i styrke, og forholdet hennes til moren ble mye verre. Hun gjorde det også slutt med partneren sin, Simon, bare noen måneder før hun fylte førti. Ingen av disse tingene hadde stått på listen hennes. En iskald kveld i desember sto hun ved vinduet i Jennifers kremhvite venterom og stirret ut i det klare mørket på en stille gate nord i London. Et bleknet blad eller to ble virvlet opp av vintervinden og båret gjennom lyset fra en gatelykt. Nora hadde ikke noe imot å vente. Hun trengte tid til å finne ut hvordan hun skulle forklare Jennifer hva hun hadde gjort nå. «Jeg sa opp i dag!» plumpet hun ut med førti minutter senere. Jennifer hadde kommentert at hun ofte gjorde det – holdt igjen noe virkelig viktig til timen deres nesten var over, sånn at det ikke ble tid til å diskutere det skikkelig. Vanlig12
vis innså ikke Nora hvor betydelige disse unnlatelsene var, før Jennifer grep tak i dem, som en arkeolog som undersøker en tilsynelatende alminnelig stein og hevder at det er en pilspiss. Men selv Nora visste at dette var viktig. Hun skulle mer enn gjerne ha utsatt åpenbaringen en uke til, men hvis hun ikke kunne si det til Jennifer, som kjente mekanismene bak menneskelig motivasjon, hvordan skulle hun da fortelle det til personalet sitt på kontoret? Hvordan skulle hun fortelle det til Simon (som fremdeles holdt kontakten selv om hun hadde gjort det slutt med ham)? Og – å gud – hvordan skulle hun fortelle det til moren? «Akkurat. Kan du tenke deg å si litt mer om det?» sa Jennifer og røpet ikke noe av den bekymringen Nora var sikker på at hun måtte føle. Jennifer hadde tykt, rødbrunt hår og nydelig hud. Antagelig var hun ikke mer enn ti år eldre enn Nora, men av en eller annen grunn virket det som om hun var uendelig mye modnere. Klok? Moderlig? «Eh, vel, jeg gjorde det etter lunsj,» sa Nora. Hun skar en grimase. Det var ikke det Jennifer hadde ment, skjønte hun nå. «Olivia ble ordentlig overrasket, men hun tok det pent. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Eh … jeg så en strand.» «En strand?» Nora sukket. Det var ingen måte hun kunne beskrive det på som ikke fikk henne til å virke ravende gal. Kanskje hun var gal. Folk sa ikke bare opp jobbene sine fordi de hadde lyst til å gå på stranden! «Ja. Jeg så den for mitt indre øye. Jeg vet at det høres skrullete ut. Jeg … jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det,» gjentok hun. Hvordan kunne hun noen gang forklare det? Det hadde sikkert ikke vært annet enn en tåpelig dagdrøm … men hun ville kalle det en visjon. Det hadde føltes så viktig at det nesten hadde tatt pusten fra henne. Plutselig, krystallklar og umulig å motstå – det fikk henne til å føle noe ukjent og oppløftende. Håp, kanskje. Men nå … nå kom hun snart til å være arbeidsløs på toppen av alt annet. Jennifer hadde sagt at når et menneske begynte å gå i terapi, ble ting ofte verre før de ble bedre. Hun hadde ikke tullet! «Vi har bare noen få minutter igjen, Nora …» begynte Jen13
nifer. En terapitime var av en eller annen grunn femti minutter lang. Hun hadde ikke sett på klokken sin, og den eneste klokken i rommet hang over hodet hennes, men Jennifer lot til å ha minutter pumpende gjennom årene. «Men jeg lar deg gjerne få noen ekstra minutter hvis du ønsker å snakke mer om det?» «Er det sant?» Jennifer passet alltid tiden og lot aldri noen holde på for lenge. Kanskje hun var mer sjokkert enn hun ga uttrykk for. «Tusen takk.» «Kan du ikke fortelle meg nøyaktig hva som skjedde i dag? Beskriv det som om det skjer her og nå.» Nora nikket. Hun lukket øynene, slik Jennifer hadde lært henne, og skrudde tiden tilbake til det som skjedde tidligere den dagen. Og før hun visste ordet av det, var hun tilbake på jobben, og det var tid for lunsj. Resten av avdelingen hadde gått ut, men hun spiste ved skrivebordet slik hun pleide. Hun kunne se det grå, metallskimrende arkivskapet fra øyekroken, den hvite PC-skjermen og den svarte stiftemaskinen sto pent bak tastaturet. «Det er lunsj,» begynte hun. «Jeg er på kontoret. Jeg sier til meg selv at jeg er heldig fordi kontoret mitt har to vinduer. Bortsett fra at når jeg ser ut av det ene av dem, ser jeg korridoren. Og det andre vender ut mot den overbygde gårdsplassen. Hva er vitsen med en innendørs gårdsplass? Men det er i det minste noe grønt der – noen bregner som vokser over noen steiner … Husker du at du sa noe forrige uke som …» «Konsentrer deg nå, Nora,» oppfordret Jennifers stemme mykt. «Du er på kontoret …» «Å ja. Jeg bestemmer meg for å stikke ned på gårdsplassen bare for å strekke litt på bena. Jeg går bort til bregnene og tar på dem … og de er laget av plast! Jeg føler meg lurt. Så jeg går bort til automaten og kjøper en Kit-Kat-sjokolade og vender tilbake til kontoret mitt. Ikke rart at jeg aldri ser opp fra skrivebordet, tenker jeg og setter meg til å jobbe igjen. Men idet jeg gjør det, er alt jeg kan se, denne stranden …» Hun kunne fortsatt se den for seg. Den hadde egentlig ikke sluppet taket i henne resten av dagen. Et kjølig, friskt strekk av strand, gyllen sand som blir nesten østersfarget i det bleke, 14
klare lyset. Det frister å gå og gå i vannkanten under den sølvskimrende himmelen. «Jeg kan virkelig se den – like klart som om det var utsikten fra vinduet mitt! Og den er vakker … Det er vinter, men himmelen er lys, og det blåser … og jeg blir fylt av en lengsel … Det er ikke bare det at det er vakkert, det er følelsen det gir meg også. Det er en frihetsfølelse, og noe … virkelig … Jeg vil så inderlig gjerne være der. Og det er ikke bare det at jeg har lyst til å være på et vakkert sted, selv om jeg gjør det også. Det føles …» Nora sukket igjen og ristet på hodet. «Det føles som om det er meningen at jeg skal være der, som om den roper på meg. Beordrer meg til å komme, faktisk. Som om den sitter på nøkkelen til en stor hemmelighet – enda jeg ikke visste at det fantes noen hemmelighet engang! Så kommer Nick tilbake fra lunsj. Han er assistenten min,» legger Nora til og åpner et øye, i fall Jennifer hadde glemt det. Men det hadde hun selvfølgelig ikke; hun gjorde bare en håndbevegelse for å få Nora til å fortsette. «Han kommer brasende inn gjennom døren. Dørene på kontoret er forresten fryktelig stygge, i en helt motbydelig grønnfarge. Herregud, hvem var det som så den fargen på et fargekart og tenkte: Ja! Denne tar vi! Uansett, Nick kommer inn, og jeg ser på ham – og da mener jeg at jeg virkelig ser på ham. Håret hans er bustete, så jeg skjønner at det blåser ute, men jeg ville ikke ha visst det ellers, for jeg befinner meg i en hermetisk lukket bygning. Jeg er aldri ute. Jeg er enten på kontoret eller på treningssenteret eller på banen eller i leiligheten … Han har med seg den slitte, gamle vesken sin. Den er alltid full av gammeldagse notatbøker med skinnomslag fordi han prøver å skrive den store britiske romanen. Og jeg innser at min veske ikke inneholder en ting som betyr noe for meg. Bare lommeboken og telefonen og sminke – nødvendige gjenstander. Så setter Nick seg til å jobbe, og jeg kan fortsatt se stranden. Den roper på meg. Så jeg går bortover korridoren og banker på Olivias spygrønne dør og forteller henne at jeg slutter. Jeg ga henne en måneds varsel, selvfølgelig. Jeg ville ikke ha latt dem i stikken. Men etter det …» Nora åpnet øynene. Jennifer nikket langsomt. «Ønsket ditt 15
om et liv du selv har valgt, roper høyt på deg nå,» sa hun til slutt. «Det virker ikke som om du kan rømme fra det lenger.» «Ikke noe sted å dra, ikke noe sted å gjemme meg,» lo Nora nervøst. «Jeg har forlatt Simon, og jeg har sagt opp jobben min, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» Og bare Gud visste hva moren hennes ville si – av så mange grunner. Enda kunne ikke Nora fri seg fra å tenke at Jasmine på en eller annen måte sto i sentrum for alt dette, noe som virket helt usannsynlig. Dette var det siste moren hennes ville rådet henne til å gjøre, og den stranden ville ha vært det siste stedet hun hadde ønsket å dra til. Likevel slapp ikke følelsen taket. Den satt i henne, irrasjonell og bekymringsfull. Jennifer så fortsatt tankefull ut. «Og hvordan har du følt deg siden du sa opp?» De så på hverandre og smilte skjevt. De hadde delt en liten vits, den første dagen i juni, om det største klisjéspørsmålet av alle fra en terapeut: Og hvordan får det deg til å føle deg? Jennifer var enig i at det var et forferdelig spørsmål – men samtidig uunngåelig og nyttig iblant. «Jeg kunne ikke tro det! Jeg mener … jeg uten jobben min … hva er det for noe? Jeg føler meg også som et lite barn som skulker skolen. Jeg er redd for at noen skal oppdage det og kjefte på meg.» «Noen?» «En autoritet. En lærer eller noe.» «Men det er ingen lærere der, Nora. Du er ikke et barn, og avgjørelsene du tar, er dine egne. Det eneste mennesket du er ansvarlig overfor i denne situasjonen, er sjefen din, Olivia, og du har allerede snakket med henne.» «Ja vel, da. Moren min.» «Og hva tror du hun kommer til å si?» Det var alt som skulle til for å stoppe munnen på henne. Å forutsi noe som helst når det gjaldt moren hennes, var blitt helt umulig i det siste. Det var oppstått en avstand mellom dem de siste tolv månedene. Nora ville aldri ha trodd at det kunne skje, så nære som de to hadde vært bestandig, men hun husket veldig godt at hun la merke til det sist jul. Hun hadde spurt Jasmine gjentatte ganger hva som var galt, men Jasmine hadde 16
sagt at hun bare var overfølsom. Og Noras egne problemer var begynt omtrent på den tiden. Da så Jennifer på klokken. «Vi må gi oss nå, Nora, så kanskje det er noe du kan tenke på til neste time. I mellomtiden må jeg stille deg et kjapt spørsmål. Kjente du igjen stranden? Er den noe du bare forestiller deg, eller er den et sted du kjenner?» Nora lo kort. «Å, jeg kjenner den. Takk skal du ha, Jennifer.» Hun samlet sammen sakene sine og gikk ut, tilbake til den mørke gaten som – slik alle gater gjør – førte til Starbucks. Hun trengte virkelig en latte nå. Å ja, hun visste hvor stranden var. Og hun kjente sterkere motvilje mot å fortelle moren det enn noe annet.