67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 6
20.11.2025 13:02
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 7
20.11.2025 13:02
prolog Den gangen visste ikke kongen at hans store kjærlighet også skulle bli hans undergang – eller at begge deler skulle komme i form av et knøttlite, hjelpeløst menneskebarn. Hun var et enslig blaff av liv i et uendelig landskap av forfall, det eneste levende vesenet på hundre mil. Barnet var kanskje fire år, kanskje åtte – det var vanskelig å si, siden hun var så veldig, veldig liten, selv etter menneskenes målestokk. Bare en skrøpelig liten skapning med glatt, svart hår der to store, grå øyne skjulte seg. Jentas familie var antagelig knust til det ugjenkjennelige, de lå begravd under forbrente bjelker og oppsmuldret stein. Eller kanskje de lemlestede kroppene hadde blitt liggende ute i nattemørket, og blitt tatt av rovdyr lik de som nå jaktet på barnet, de stirret på henne med samme interesse som en hauk som har fått øye på en kanin. I denne verdenen var selvsagt menneskene ikke noe annet enn det – et byttedyr, et skadedyr, eller ofte begge deler. 9
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 9
20.11.2025 13:02
De tre bevingede mennene landet foran henne, og de smilte fordi de hadde vært så heldige. Den lille jenta begynte med en gang å kjempe for å komme seg løs fra skrotet som holdt henne fanget. Hun visste hva de var – kjente igjen de spisse tennene og de svarte, fjærløse vingene, og hun gjenkjente kanskje til og med uniformene de hadde på seg, den dyplilla fargen til Hiajenes Nattbårne konge. Mennene som brente ned huset hun bodde i, hadde kanskje også gått i sånne uniformer. Men hun kunne ikke løpe. Klærne hennes var opprevne og hadde viklet seg håpløst fast i ruinene rundt henne. Hun var for liten til å klare å løfte bort steinene. «Ser man det. Et lite lam.» Mennene kom nærmere. Da den ene av dem strakte seg etter henne, snerret hun mot ham og fikk de små, butte tennene sine rundt fingertuppene hans. Soldaten freste og rykket bort hånden, mens kompanjongene hans lo. «Et lam? Mer som en hoggorm.» «Eller en hagesnok.» Soldaten som hadde blitt bitt, gned seg på hånden og tørket bort noen rødsvarte dråper. Han begynte å gå mot barnet. «Det har ikke noe å si,» knurret han. «De smaker likt uansett. Og jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er sulten etter en lang natt.» Da falt en skygge over dem. Mennene stivnet. De bøyde hodene i ærefrykt. Den kalde luften skalv, mørket vred seg rundt ansiktene og vingene deres, som et knivblad kjærtegner en strupe. Hiaj-kongen sa ikke et eneste ord. Det trengte han ikke. I samme øyeblikk som han hadde gjort de andre 10
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 10
20.11.2025 13:02
oppmerksomme på at han var der, ble krigerne hans tause. Fysisk sett var han ikke den sterkeste vampyren. Han var heller ikke den modigste krigeren eller den klokeste vismannen. Men de sa at han hadde blitt velsignet av selveste gudinnen Nyaxia, og alle som noensinne hadde møtt ham kunne sverge på at det måtte være sant. Det sivet ut makt fra hver eneste pore på ham, og døden farget ånden hans. Soldatene hans sa ingenting da han skrittet over restene av det lille hjemmet. «Rishanerne har blitt utryddet fra området,» sa en av dem forsiktig, etter en lang stund. «Resten av mennene våre har reist nordover og –» Kongen løftet hånden, og krigeren ble taus. Han knelte foran den lille jenta, som glodde stygt på ham. Så ung, tenkte han. Livet hennes, bare en håndfull år, var ingenting sammenlignet med hans århundrelange eksistens. Likevel hentet blikket hennes krefter fra et intenst hat da hun stirret på ham, øynene var like klare og sølvgrå som månen. «Ble hun funnet her?» spurte kongen. «Ja, sire.» «Er det på grunn av henne at du har blod på hånden?» En bølge av dårlig undertrykte fnis fra de andre soldatene. «Ja, sire.» Svaret kom litt blygt. De trodde han gjorde narr av dem. Nei. Dette hadde ingenting med dem å gjøre. Han strakte armen mot jenta, og hun glefset etter ham. Han lot henne bite – tok ikke vekk hånden, til tross for 11
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 11
20.11.2025 13:02
at de bittesmå tennene hennes sank dypt inn i den beinete pekefingeren. Hun så ham rett inn i øynene, uten å blunke, og han gjengjeldte blikket med stigende interesse. Dette var ikke blikket til et panikkslått barn som ikke visste hva hun gjorde. Dette var blikket til en skapning som forsto at hun sto overfor selve døden, og likevel valgte hun å spytte den i ansiktet. «En liten slange,» mumlet han. Mennene bak ham lo. Han ignorerte dem. Det var ikke ment som en spøk. «Er du helt alene?» sa han lavt. Jenta svarte ikke. Hun kunne ikke snakke, siden tennene hennes klemte hardt rundt fingeren hans. «Hvis du slipper meg,» sa han, «skal jeg ikke gjøre deg noe.» Jenta gjorde overhodet ikke det, hun stirret bare stygt på ham mens det dryppet svart blod nedover haken hennes. Munnviken til kongen løftet seg. «Godt. Du bør ikke stole på meg.» Han lirket fingeren løs, før han forsiktig trakk den sprellende jenta ut av vrakgodset. Selv om hun gjorde en voldsom motstand, var hun helt taus. Og det var først da han løftet henne – gode gudinne, så lett hun var, han kunne ha holdt henne med én hånd – at det gikk opp for ham hvor skadet hun var, de opprevne klærne var gjennomvåte av blod. Den søte duften trengte inn i neseborene da han klemte henne inn mot brystet. Hun var i ferd med å miste bevisstheten, men hun strittet imot, hele kroppen spente seg. 12
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 12
20.11.2025 13:02
«Ro deg ned, lille slange. Ingen skal gjøre deg noe.» Han strøk henne over kinnet, og enda en gang prøvde hun å bite ham, men det hang igjen en gnist av magi i fingertuppene hans. Med det lille pustet av natt fulgte en drømmeløs søvn, som var for tung til at selv dette farlige lille vesenet kunne kjempe imot. «Hva vil du vi skal gjøre med henne?» spurte en av soldatene. Kongen strente forbi dem. «Ingenting. Jeg skal ta henne med meg.» Et øyeblikks stillhet. Selv om kongen ikke kunne se dem, visste han at de vekslet forvirrede blikk. «Hvor da?» spurte en av dem til slutt. «Hjem,» svarte kongen. Barnet sov, den ene hånden klamret seg hardt fast til silkestoffet i kongens skjorte – hun kjempet fortsatt forsiktig imot, selv i søvne. Hjem. Han skulle ta henne med seg hjem. For Hiaj-vampyrenes konge – han som erobret Nattens Hus, som var velsignet av gudinnen Nyaxia og var en av de mektigste mennene som noen gang hadde vandret i både denne og den neste verdenen – kunne se et glimt av seg selv i dette barnet. Og ved synet av henne, var det noe varmt og bittersøtt som rørte seg i brystet hans, rett under den knyttede neven hennes. Noe som var langt farligere enn sult. Mange hundre år senere ville historikere og lærde se tilbake på dette øyeblikket. På denne beslutningen som en dag skulle velte et imperium. For et merkelig valg, ville de hviske. Hvorfor gjorde han dette? Ja, hvorfor. 13
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 13
20.11.2025 13:02
En vampyr vet jo tross alt bedre enn noen andre hvor viktig det er å beskytte hjertet sitt. Og kjærligheten, forstår dere, er skarpere enn en spiss stake.
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 14
20.11.2025 13:02
del 1
Skumring
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 15
20.11.2025 13:02
kapittel 1 Det begynte som en øvelse. Bare en liten lek, litt trening. Noe jeg måtte bevise for meg selv. Jeg var ikke sikker på når det utviklet seg til å bli en sport – mitt skammelige, hemmelige opprør. Noen synes kanskje det er dumt av meg, et menneske, å jakte om natten, når jeg har betydelig færre fordeler enn byttet mitt. Men det er om natten de er aktive, og da måtte jeg også være det. Jeg presset meg inn mot veggen med dolken klemt hardt fast i hendene. Natten var varm, som den er når heten fra solen blir hengende igjen i den dampende, fuktige luften lenge etter solnedgang. Lukten hang som en tykk, råtten sky – harsk mat fra søppelet i smugene, ja, men også bedervet kjøtt og surt blod. Vampyrene brydde seg ikke om å rydde opp etter seg, her i menneskedistriktene i Nattens Hus. Her var det meningen at menneskene skulle være trygge, innenfor kongerikets murer – de var borgere, selv om de var mindreverdige og på alle måter svakere enn de Nattbårne. Men den andre sannheten gjorde ofte den første irrelevant. 17
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 17
20.11.2025 13:02
Mannen var en Hiaj, vingene var foldet sammen tett inntil ryggen. Han var tydeligvis ikke en som brukte magi så ofte, for han hadde ikke tryllet dem bort så det skulle bli lettere å jakte. Eller kanskje han bare likte effekten vingene hadde på byttet hans. Noen av dem måtte alltid vise seg. De likte å bli fryktet. Fra taket fulgte jeg med på mannen som jaktet på byttet sitt – en liten gutt, kanskje ti år, men liten fordi han var så tydelig underernært. Gutten befant seg på den inngjerdede gårdsplassen utenfor et leirhus, han kastet en ball ned i sanden om og om igjen, fullstendig uvitende om at døden var i ferd med å snike seg inn på ham. Det var veldig, veldig dumt av denne gutten å være alene ute om kvelden. Men på den annen side, jeg visste bedre enn noen hvordan det å vokse opp i konstant fare kan slite på et menneske. Denne familien hadde kanskje holdt barna sine inne etter mørkets frambrudd hver eneste dag de siste ti årene. Man trengte bare å gjøre ett feiltrinn, én distrahert mor som glemte å rope ham inn, ett grettent barn som ikke hadde lyst til å komme inn og spise middag. Bare én kveld i et helt liv. Det skjedde så ofte. Men det skulle ikke skje i kveld. Da vampyren gjorde sitt første trekk, fulgte jeg opp. Jeg hoppet fra taket og ned på brosteinen. Jeg var stille, men vampyrer har perfekt hørsel. Mannen snudde seg, hilste meg med iskalde øyne og en hevet munnvik som avslørte et glimt av skarpe tenner. Kjente han meg igjen? Det hendte at de gjorde det. Jeg ga ikke denne sjansen. Dette var praktisk talt rutine for meg. Et system jeg 18
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 18
20.11.2025 13:02
hadde perfeksjonert i løpet av mange hundre netter som denne. Vingene først. To kutt, ett gjennom hver vinge – nok til å forhindre at han kunne fly. Med en Hiaj-vampyr er det en enkel sak. Den membranlignende huden er skjør som papir. Noen ganger hendte det at jeg tok en Rishanvampyr isteden, og det er en litt større utfordring – det er vanskeligere å stikke hull på de fjærkledde vingene deres – men jeg hadde finpusset teknikken. Dette steget var viktig, og derfor kom det først. Jeg måtte sørge for å holde dem nede på bakken hos meg. En gang gjorde jeg den tabben at jeg hoppet over dette steget, og da var det like før jeg ikke overlevde så jeg kunne lære meg en lekse av det. Jeg kom aldri til å bli sterkere enn dem, derfor måtte jeg være mer presis. Ikke rom for å gjøre tabber. Vampyren slapp ut en lyd som var noe midt imellom et smertegisp og en rasende knurring. Hjertet mitt slo som en trommevirvel, blodet steg opp til hudens overflate. Jeg lurte på om han kjente lukten av det. Jeg hadde brukt hele mitt liv på å skjule at jeg rødmet, men akkurat nå var jeg glad for at jeg gjorde det. Denne tufsen var ikke engang bevæpnet, likevel kastet han seg mot meg nesten som i blinde. Jeg nøt det – ja, jeg nøt det virkelig – når de undervurderte meg. Et knivblad mot siden, under ribbeina. Et annet mot strupen. Ikke nok til å drepe. Nok til å gjøre ham usikker. Jeg dyttet ham inn mot veggen, det ene knivbladet spiddet ham for å holde ham i ro. Jeg hadde smurt kniveggene inn med Dhaivinth – et hurtigvirkende, lam19
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 19
20.11.2025 13:02
mende stoff, kraftig men kortvarig. Det virket bare i noen få minutter, men det var alt jeg trengte. Han fikk bare laget et par kloremerker på kinnet mitt med de skarpe fingertuppene, før bevegelsene hans ble svakere. Og akkurat idet jeg så at øynene hans begynte å blunke raskt, som om han prøvde å vekke seg, slo jeg til. Du må presse hardt for å trenge gjennom brystbeinet. Jeg gjorde det – hardt nok til å brekke beinet, til å åpne passasjen inn til hjertet hans. En vampyr er på alle måter sterkere enn meg – kroppen er mer muskuløs, den beveger seg raskere, tennene er skarpere. Men hjertet er like bløtt. I samme øyeblikk som kniven min stakk hull på brystet, hørte jeg alltid stemmen til faren min. Ikke se bort, lille slange, hvisket Vincent i øret mitt. Det gjorde jeg ikke. Ikke da og ikke nå. For jeg visste hva jeg ville se der i mørket. Jeg visste at jeg ville se det vakre ansiktet til en gutt som jeg engang hadde elsket, og nøyaktig slik det så ut da kniven min gled inn i brystet hans. Vampyrer er barna til dødens gudinne. Så for meg er det litt morsomt at de er like redde for døden som vi mennesker er. Jeg betraktet dem nøye hver eneste gang, og jeg så at redselen la seg over ansiktene deres da de skjønte at den kom for å hente dem. På den måten er vi i hvert fall helt like. Når enden nærmer seg, er vi alle noen jævla feiginger. Vampyrblod er mørkere enn menneskeblod. Nesten svart, som om det har blitt mørkere, lag for lag, på grunn av alt menneske- og dyreblodet de har konsumert i løpet av århundrene. Da jeg lot vampyren falle, var jeg dekket av det. 20
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 20
20.11.2025 13:02
Jeg tok et skritt bort fra kroppen. Først da oppdaget jeg at familien stirret på meg – jeg hadde prøvd å være stille, men ikke stille nok til å unngå å bli lagt merke til når jeg praktisk talt sto på dørstokken deres. Gutten ble nå holdt godt fast i morens armer. Det var også en mann der, og et annet barn, en liten jente. De var tynne, klærne var enkle og tynnslitte, skitne etter lange arbeidsdager. Alle fire sto i døråpningen med blikket festet på meg. Jeg stivnet, som en hjort som oppdager en jeger i skogen. Merkelig at det var disse fire utsultede menneskene, og ikke vampyren, som forandret meg fra jeger til jaget. Det var kanskje fordi jeg visste hvem jeg var når jeg var sammen med vampyrer. Men da jeg så på disse menneskene, ble grensen uklar og utydelig – som om jeg observerte et forvrengt speilbilde av meg selv. Eller kanskje jeg var speilbildet. De var som meg. Og likevel fant jeg ikke noe vi hadde til felles. Jeg innbilte meg at hvis jeg åpnet munnen for å si noe til dem, ville vi ikke engang forstå lyden den andre lagde. For meg lignet de på dyr. Den stygge sannheten var at kanskje en del av meg følte avsky for dem, akkurat som jeg følte avsky for mine menneskelige svakheter. Men likevel var det en annen del av meg – kanskje den delen som husket at jeg engang hadde bodd i et hus som dette – som lengtet etter å våge meg nærmere. Jeg kunne ikke det, selvsagt. Nei, jeg var ikke en vampyr. Såpass var klart og tydelig, hvert eneste sekund av hver dag. Men jeg var heller ikke en av dem. 21
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 21
20.11.2025 13:02
Noe kaldt traff kinnet mitt og fikk meg til å skvette. Jeg tok på det, og ble våt på fingrene. Regn. Dråpene avbrøt den åndeløse tausheten vår. Kvinnen tok et skritt fram, som for å si noe, men jeg hadde allerede glidd inn i skyggene igjen.
Jeg kunne ikke motstå å ta en omvei. Vanligvis pleide jeg å bestige slottsveggen den rake veien til rommet mitt i vesttårnene. Isteden klatret jeg på østsiden, hoppet over hagemuren og satte kurs mot tjenernes innkvartering. Jeg snek meg inn gjennom vinduet, som hadde utsikt over en overgrodd busk med indigoblå blomster som skinte som sølv i måneskinnet. Så snart føttene traff gulvet, bannet jeg høyt, det var like før jeg gikk over ende da noe som føltes som en haug med flytende tøy gled under støvlene mine på det glatte treverket. Latteren hørtes ut som et kråkeskrik, men den gikk raskt over til en kakafonisk hosting. «Silke,» kaklet den gamle kvinnen. «Den beste fellen til å fange små innbruddstyver.» «Dette rommet er en jævla katastrofe, Ilana.» «Pøh.» Hun rundet hjørnet og kikket på meg med smale øyne, tok et dypt, surklende trekk av sigaren sin og slapp røyken ut gjennom nesen. Hun var kledd i en kaskade av chiffon i et bølgende fargespekter. Svart- og gråstripet hår var samlet oppå hodet i beundringsverdige mengder. Gullsmykker dinglet fra øreflippene, og de rynkete øynene var sminket med gråblå sjatteringer og sjenerøse kajalstriper. 22
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 22
20.11.2025 13:02
Leiligheten hennes var akkurat like fargerik og kaotisk som hun selv var – klær og smykker og fargerik sminke lå strødd utover hver eneste overflate. Jeg hadde kommet inn gjennom stuevinduet, som jeg nå lukket mot regnet. Rommet var knøttlite, men mye finere enn de oppsmuldrete leirhusene i slummen i menneskedistriktet. Hun betraktet meg fra topp til tå mens hun gned seg på halsen. «Jeg tar ikke imot kritikk fra en druknet rotte som deg.» Jeg kikket nedover meg selv og bleknet. Først nå, i det varme lyset fra lanternen, innså jeg hvor ille jeg så ut. «Man ville aldri gjettet at du var pen under alt det der, Oraya,» fortsatte hun. «Fast bestemt på å gjøre deg selv så uappetittlig som mulig. Og det minner meg på en ting! Jeg har noe til deg. Her.» Med knudrete, giktbrudne fingre lette hun gjennom en sammenkrøllet haug ved siden av seg, før hun slengte en neve med tøy tvers gjennom rommet til meg. «Ta imot.» Jeg tok imot med neven, før jeg brettet det ut. Silkebåndet var nesten like langt som jeg var høy, og det hadde en praktfull dypfiolett farge med broderte gullkanter. «Fikk meg til å tenke på deg.» Ilana lente seg mot dørkarmen og tok et nytt trekk av sigaren. Jeg spurte ikke hvor hun hadde fått tak i noe sånt som dette. Med årene hadde hun ikke blitt noe mindre fingerferdig – eller langfingret. «Du kan beholde det. Jeg går aldri med sånt. Det vet du.» Til daglig gikk jeg bare med svarte, enkle klær som tiltrakk seg liten oppmerksomhet og ga meg bevegelsesfrihet. Jeg gikk aldri med klær som var fargerike (fordi 23
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 23
20.11.2025 13:02
de ville tiltrekke seg uønskede blikk), vide (fordi de ville gjøre det lett å gripe tak i meg) eller trange (fordi de ville være til hinder hvis jeg måtte slåss eller flykte). Jeg gikk stort sett i skinnklær, selv i den trykkende heten om sommeren. De var beskyttende og diskré. Selvsagt, jeg beundret pene ting like mye som alle andre. Men jeg var omringet av rovdyr. Forfengelighet måtte vike for trangen til å overleve. Ilana fnyste. «Jeg vet også at du elsker det, din lille drittunge. Selv om du er for redd til å gå med det. Jævlig synd. Ungdommen er bortkastet på de unge. Skjønnhet også. Den fargen kler deg. Du kan danse naken rundt på soverommet ditt med det, for den saks skyld.» Øyenbrynet mitt hevet seg da jeg beskuet alle de fargerike tingene hun hadde hamstret. «Er det det du gjør?» Hun blunket. «Det og mer til. Og ikke lat som om ikke du også gjør det.» Ilana hadde aldri vært på rommet mitt, likevel kjente hun meg godt nok til å vite at jeg faktisk hadde en skuff som var fullstappet av små, fargerike pynteting som jeg hadde samlet i årenes løp. Ting som var altfor meningsløst iøynefallende til at jeg kunne gå med dem i dette livet, men som jeg kanskje kunne drømme om å ha på meg i et annet liv. Uansett hvor mye jeg prøvde å forklare det til henne, så forsto ikke Ilana hvorfor jeg var så forsiktig. Hun hadde gjort det klart mange ganger at hun var ferdig – «Ferdig!» proklamerte hun – med å være forsiktig. Jeg visste ærlig talt ikke hvordan den gamle røya hadde overlevd så lenge, men jeg var takknemlig for det. Menneskene jeg traff i slummen i natt lignet ikke på meg, og vampyrene som omga meg lignet enda mindre. Bare 24
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 24
20.11.2025 13:02
Ilana befant seg et sted midt imellom, akkurat som jeg gjorde. Om enn av helt andre grunner. Jeg hadde vokst opp i denne verdenen, men Ilana kom hit av fri vilje for ti år siden. Som tenåring hadde jeg vært fascinert av henne. Jeg hadde ikke truffet så mange andre mennesker. Jeg innså ikke da at Ilana var, selv blant mennesker, ganske … unik. Ilana tok seg på halsen igjen. Da innså jeg at tøystykket hun holdt i hånden ikke var rødt, eller at det i hvert fall ikke hadde vært rødt i utgangspunktet. Jeg tok et skritt nærmere og oppdaget sårene hun hadde på halsen – tre sett med to. Deretter bandasjen rundt håndleddet, som skjulte Nyaxia-måtte-vite hvor mange flere sår. Noe måtte ha forandret seg i ansiktet mitt, for hun lo den kaklende latteren enda en gang. «En stor middag i natt,» sa hun. «Jeg fikk godt betalt for det. Betalt for at kjekke menn sugde på halsen min hele natten. Mitt yngre jeg ville vært henrykt.» Jeg klarte ikke engang å tvinge fram et smil. Ja, jeg ante ikke hvordan Ilana hadde klart å overleve så lenge. De fleste frivillige menneskelige blodleverandørene – som det fantes noen få av – ble drept i løpet av et år i jobben. Jeg visste altfor godt nøyaktig hvor lite selvkontroll en sulten vampyr har. Enkelte ting ble Ilana og jeg aldri enige om. «Jeg kommer ikke til å være her på en stund,» sa jeg for å skifte samtaleemne. «Jeg ville bare si fra, så du ikke skal bekymre deg.» Ilanas ansikt ble stille. Selv i det svake lyset så jeg at hun ble to hakk blekere. «Den drittsekken. Du har tenkt å gjøre det.» 25
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 25
20.11.2025 13:02
Jeg ville ikke ha denne samtalen, selv om jeg visste at den måtte komme. «Du bør vurdere å forlate indre by midlertidig,» fortsatte jeg. «Dra ut i distriktene. Jeg vet at du hater det, men der kan du i det minste –» «Ikke faen.» «Det er Kejarien, Ilana. Det er ikke trygt for deg her. Ikke for noen mennesker utenfor det beskyttede distriktet.» «’Det beskyttede distriktet.’ Den slummen. Det var en grunn til at jeg dro derfra. Det stinker elendighet.» Hun rynket på nesen. «Elendighet og piss.» «Det er trygt.» Jeg gikk ikke glipp av ironien da jeg sa det, siden jeg var dekket av blod etter å ha kommet tilbake nettopp derfra. «Pøh. Trygghet er overvurdert. Hva slags liv er vel det? Vil du at jeg skal dra rett før den mest spennende hendelsen på to hundre år finner sted på dørterskelen min? Nei, vennen, det har jeg ikke tenkt å gjøre.» Jeg hadde sagt til meg selv at jeg måtte beholde roen – hadde visst at Ilana antagelig ikke ville høre på meg. Likevel klarte jeg ikke å holde frustrasjonen ute av stemmen. «Nå er du dum. Det er bare snakk om noen måneder. Eller kanskje bare noen dager! Hvis du kunne dra herfra bare i åpnings-» «Dum!» freste hun. «Er det han som snakker? Kaller han deg det hver gang du vil gjøre noe som han ikke har kontroll over?» Jeg slapp ut pusten mellom sammenbitte tenner. Ja, Vincent kalte meg dum hvis jeg nektet å beskytte meg 26
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 26
20.11.2025 13:02
uten at jeg hadde en god grunn. Og han hadde rett i det, også. Menneskedistriktet var kanskje en slum, men menneskene der hadde i det minste en ferniss av beskyttelse. Her? Jeg visste ikke hva som kom til å skje med Ilana eller eventuelle andre menneskelige ofre i indre by, så snart Kejarien begynte. Spesielt ikke et menneske som allerede hadde gitt avkall på blodet sitt. Jeg hadde hørt historier om hvordan man brukte mennesker i disse turneringene. Jeg visste ikke hva som var sant eller hva som var skryt, men det fikk magen min til å vrenge seg. Det hendte jeg tenkte å spørre Vincent om det, men jeg visste han ville tro at jeg var bekymret for min egen sikkerhet. Jeg ville ikke at han skulle bekymre seg mer enn han allerede gjorde. Og … han visste ikke helt hvor nært jeg hadde blitt knyttet til Ilana de siste årene. Det var mye Vincent ikke visste. Deler av meg som ikke harmonerte med hans visjon av hvem jeg var. Akkurat som det var ting om meg som Ilana aldri ville forstå. Likevel visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre uten dem. Jeg hadde ingen familie her. Alle som var i huset med meg da Vincent fant meg, ble drept. Hvis det fortsatt fantes noen fjerne slektninger, var de fanget et eller annet sted jeg ikke kunne nå dem; i hvert fall ikke før jeg hadde vunnet Kejarien. Men jeg hadde Vincent, og jeg hadde Ilana, og de hadde blitt alt jeg innbilte meg at en familie skulle være, selv om ingen av dem ville forstå alle selvmotsigelsene mine. Nå, som risikoen for å miste Ilana var altfor reell, klemte frykten hardt rundt hjertet mitt og nektet å slippe taket. 27
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 27
20.11.2025 13:02
«Vær så snill, Ilana.» Stemmen min var merkelig hes. «Vær så snill, bare dra.» Ilanas ansikt myknet. Hun stumpet sigaren i et overfylt askebeger og kom så nær meg at jeg kunne telle rynkene rundt øynene hennes. Den læraktige hånden kjærtegnet kinnet mitt. Hun luktet røyk og en altfor skarp roseparfyme – og blod. «Du er søt,» sa hun. «Hårsår, men søt. På en litt syrlig måte. Som … som en ananas.» Selv om jeg ikke ville det, løftet den ene munnviken seg. «En ananas ?» For et latterlig ord. Kjente jeg henne rett, hadde hun sikkert diktet det opp. «Men jeg er sliten, kjære deg. Sliten av å være redd. Jeg forlot distriktet fordi jeg ville se hvordan det var her, og det har vært nøyaktig det eventyret jeg trodde det skulle bli. Jeg risikerer livet mitt hver eneste dag jeg er her. Og det gjør du også.» «Du trenger likevel ikke å oppføre deg så dumt.» «Å slutte å bry seg blir et slags opprør. Jeg vet at du vet det like godt som meg. Selv om du gjemmer fargene innerst i kommodeskuffen.» Hun kastet et skarpt blikk på de blodflekkede klærne mine. «Selv om du gjemmer det i de skyggefulle smugene i distriktet.» «Vær så snill, Ilana. Bare en uke, det trenger ikke være hele Kejarien. Her.» Jeg holdt fram skjerfet. «Ta denne glorete greia og gi det til meg når du kommer tilbake, så lover jeg at jeg skal gå med det.» Hun ble stille en lang stund, før hun tok silkeskjerfet og stakk det i lommen. «Greit. Jeg drar når det blir morgen.» Jeg slapp ut et sukk av lettelse. 28
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 28
20.11.2025 13:02
«Men du. Du, din sta rotte …» Hendene løftet seg til ansiktet mitt, klemte kinnene mine mellom dem. «Du må være forsiktig. Jeg skal ikke holde en preken om det han tvinger deg til å gjøre –» Jeg trakk meg unna det sjokkerende sterke grepet. «Han tvinger meg ikke til å gjøre noe som helst.» «Pøh!» Jeg hadde flyttet meg akkurat i tide, for hun fnyste så voldsomt at spyttdråpene fløy. «Jeg vil ikke se på at du blir en av dem. Det ville være –» Kjeven hennes lukket seg med et smell, og øynene studerte ansiktet mitt, en bølge av urovekkende intense følelser gled over trekkene hennes. «Det ville være jævlig kjedelig.» Det var ikke det hun egentlig ville si, og det visste jeg. Men Ilana og jeg hadde et sånt forhold. Alt av ekte ærlighet, alt av ubehagelig ømhet, skjulte seg i det vi ikke sa. Akkurat som jeg ikke ville si høyt at jeg skulle konkurrere i Kejarien, så ville ikke hun si høyt at hun var redd for meg. Likevel ble jeg forskrekket over å se at hun var på randen av tårer. Først nå gikk det fullt og helt opp for meg at hun bare hadde meg. Jeg hadde i det minste Vincent, men hun var alene. Blikket mitt drev opp til klokken, og jeg spyttet ut en ed. «Jeg må gå,» buste jeg ut, og trakk meg tilbake til vinduet. «Ikke drikk deg i hjel, din gamle heks.» «Ikke spidd deg selv med den stangen du har i ræva,» repliserte hun og tørket seg i øynene, ethvert spor av den tidligere sårbarheten hennes var borte. Gærne gamle kjerring, tenkte jeg kjærlig. Jeg slo opp vinduet og lot det dampende sommerregnet treffe ansiktet. Jeg hadde ikke ment å stoppe – noe 29
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 29
20.11.2025 13:02
tyngre lå på tungespissen min, ord jeg bare hadde sagt høyt én gang før til en som fortjente det enda mindre. Men Ilana hadde allerede forsvunnet inn på soverommet sitt igjen. Jeg svelget det jeg hadde tenkt å si og forsvant ut i natten.
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 30
20.11.2025 13:02
kapittel 2 Når det først begynte å regne, så regnet det kraftig. Typisk for Nattens Hus. Vincent, på sitt tørre og sarkastiske vis, spøkte ofte med at dette landet aldri gjorde noe halvveis. Enten ble man overfalt av solskinn og en ubarmhjertig hete, eller så trakk solen seg helt unna bak flere lag med dystre, rødgrå skyer. Luften var enten knusktørr og så glovarm at man sverget på at den kunne steke folk levende, eller så var den så kald at det knaket i leddene. Halve tiden skjulte månen seg i skodda, men når den var synlig skinte den som blankpusset sølv, lyset var så intenst at det fikk toppene og fordypningene i sanden til å ligne på bølgene på havet – det var i hvert fall det jeg innbilte meg at de så ut som. Det var ikke ofte det regnet i Det Nattbårne kongeriket, men når det gjorde det styrtet det ned. Da jeg endelig kom meg tilbake til Palasset, var jeg gjennomvåt. Jeg hadde tatt en forrædersk vei opp langs siden på bygningen, hver stein jeg grep etter var glatt og sleip av vann, men det var ikke første gang jeg hadde tatt den samme turen i regnvær, og det ville heller ikke bli den siste. Da jeg endelig hoppet inn på soveværelset 31
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 31
20.11.2025 13:02
mitt, flere etasjer over bakken, verket det i de anstrengte musklene. Håret var dryppende vått. Jeg vred vannet ut av det, sendte en symfoni av vanndråper ned på fløyelsbenken nedenfor vinduet, og snudde meg mot horisonten. Det var så varmt at regnet framkalte en sølvfarget sky av damp over byen. Utsikten her oppe fra var helt annerledes enn fra taket i menneskenes kvarter av byen. Der nede var det bare leirblokker, et maleri i forskjellige sjatteringer av brune firkanter under måneskinnet. Men her i hjertet av Sivrinaj – i det kongelige Nattbårne territoriet – ble hvert eneste øyekast oversvømt av luksuriøs eleganse. Utsikten fra vinduet mitt var en symmetrisk sjø av bølgende kurver. De Nattbårne hentet sin arkitektoniske inspirasjon fra himmelen og månen – metalldekte kupler, polert granitt, sølv som rammet inn indigofarget glass. Sett her oppe fra, kjærtegnet måneskinnet og regnet en stor platinafarget overflate. Bakken var så flat at selv om Sivrinaj var en enorm by, fikk jeg likevel et glimt av sanddynene i det fjerne utenfor bymurene. Evig liv ga vampyrene mange år til å perfeksjonere kunsten å lage mørk, farlig skjønnhet. Jeg hadde hørt at i Skyggenes Hus, på den andre siden av Elfenbenshavet, skapte de bygningene sine slik de skapte sverdbladene sine, hvert slott besto av et intrikat sett av spisse spir der det vokste blodflekket eføy. Noen hevdet at de hadde den mest utsøkte arkitekturen i verden – men jeg visste ikke hvordan noen kunne si det hvis de hadde sett Nattens Hus slik jeg gjorde det, fra dette rommet. Det var til og med praktfullt i dagslys, når ingen andre her enn jeg kunne oppleve det. Jeg lukket vinduet forsiktig, og jeg var knapt ferdig 32
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 32
20.11.2025 13:02
med å feste haspene da det banket på døren. Det dunket to ganger, lavt, men bestemt. Faen. Det var flaks at jeg ikke kom hjem bare noen minutter senere. Det hadde vært risikabelt å gå ut i kveld, men jeg kunne ikke noe for det. Nervene mine var for anspente. Hendene mine trengte noe å gjøre. Jeg tok raskt av meg jakken og slengte den i en haug av brukte klær i kroken, før jeg grep kappen og pakket den rundt meg. Det burde i det minste være nok til å skjule blodet. Jeg stormet gjennom rommet og åpnet døren, og Vincent nølte ikke før han strente inn. Han kastet et kaldt og fordomsfullt blikk over rommet mitt. «Det er veldig rotete her.» Nå skjønte jeg hvordan Ilana hadde det. «Jeg har hatt større ting å bekymre meg for enn å gjøre rent.» «Å ha det ryddig rundt seg er viktig hvis man vil ha et ryddig sinn, Oraya.» Jeg var tjuetre år, men han skjente fortsatt på meg som om jeg var en liten unge. Jeg tok meg til pannen, som om han akkurat hadde gitt meg informasjon som snudde opp ned på universet mitt. «Faen. Er det sant?» Vincents månesølvøyne ble smale. «Du er en uforskammet snørrunge, lille slange.» Han hørtes aldri mer kjærlig ut enn når han fornærmet meg. Det betydde kanskje noe at både Ilana og Vincent pakket ømheten sin inn i skarpe ord. Ellers var de på alle måter forskjellige fra hverandre. Men det var kanskje dette stedet som gjorde oss sånn. Lærte oss å skjule kjærligheten bak skarpe kanter. 33
67737 Herskere av Nyaxia 1 - The Serpent & the Wings of Night – s. 33
20.11.2025 13:02